Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Fullstendig gratis. Det er da jul.

2. søndag i advent. 2 down, 2 to go.
Vi er halvveis, kjære leser. Det føles som om vi såvidt har begynt, og vi er halvveis med lysene. Vi skal være grådig glade for at julaften kommer sent i uken, nærmere bestemt på fredag, som gjør at vi kan kjøpe oss litt ekstra tid. Heldige der.
Når jeg tenker meg om er det muligens den eneste fordelen med at julaften faller på en fredag. For oss yrkesaktive, vi som må legge blod, svette og tårer for Livets Opphold, er julaften på en fredag lite flatterende. Det er ikke mye betalte fridager å spore der, nei.

Faktisk er jeg på jobb i dag også. På en søndag.
Kapitalismen har gjort det slik, nemlig.
At tre søndager i desember kan butikkeiere landet over, med hjemmel i Den Norske Forbrukerloven, holde åpent etter kirketid på søndager. Fra fjorten til nitten. Fagforeningen liker det jo ikke. De synes det er ren utnyttelse av arbeiderne – proletariatet – og mener at det er noe som nok en gang tydeliggjør behovet for en væpnet revolusjon. Tja. Jeg klager ikke – søndagsjobbing er lukrativt. Det er en eneste stor overtidsfest. Syv timer overtid gjør seg godt i banken i januar når årskontingent i foreninger og på treningen og forsikring på sykkel og Mac og Gud Vet Hva skal gjøres opp.

Men la oss ikke diskutere min privatøkonomi på andre søndag i advent.
Det blir for dumt. Vi er da tross alt ikke på blogg.no heller. (Lenger.)

På slutten av forrige innlegg annonserte jeg at det skulle smelle i dagens innlegg. Det var selvsagt bare en cliffhanger. Man kan ikke drive å smelle nå i disse førjulstider når Jesusbarnet ikke er født og Mariah Carey (sic) bare vil ha deg til jul. Smelle kan man gjøre på nyttårsaften. Det vil si – man kan smelle hvis man lover dyrt og hellig at man ikke smeller med nyttårsraketter som har styrepinne. Holder man seg til bakkefyrverkeri kan man smelle til krampen tar folk.

UANSETT.
I år har jeg lagt merke til en heller mindre sjarmerende trend på vårt alles kjære (?) Facebook. Noe som kan, hvis forholdene ligger til rette for det og Venus og en av månene på Jupiter står i perfekt posisjon i forhold til hverandre, få meg til å tendere til å bli irritert. Og nå har det pågått over ganske lang tid allerede, derfor tillater jeg meg å blåse ut dette:

Hva i svarte svingedører er greien med alle julekalenderne jeg blir invitert til? Ser jeg ut som en som kjøper klærene mine på Oasis eller Vero Moda eller Retro eller Metro eller Hetro eller hva pokker dere kaller butikken deres for?

Unnskyld.
Det var ikke meningen.
Det var dette med å smelle i førjulstiden.

Men i år har det tatt helt av. Alt som kan krype og gå av foretak – enten det er mobiloperatører, klesbutikker, pølsevogner eller kebabsjapper – har en eller annen form for kalender. Som de lager en event av på Facebook og sprer for allmenn spott, pluss spe. En stund trodde jeg at jeg bare var ekstra uheldig. At jeg vanker med de feile folkene på kontrafeipamfletten (eller Kalkulusboken som Gitte foreslo i kommentarfeltet). Heldigvis har jeg fått høre både på Twitter og her i kommentarfeltet at andre sliter med det samme.

Personlig mener jeg at problemet har blitt så omfattende at vi trenger et ord for det. Akkurat som askefast og monstermaster. Vi trenger noe som engasjementet kan feste seg til. Derfor er mitt forslag, i mangel på bedre, rett og slett monsterkalendre. Med tilhørende monsterinvitasjoner. Andre forslag tas imot med takk.

Jeg innstiller på at verden blir enig med seg selv i at vi i fremtiden ikke vil bli invitert til kalendre på Facebook. Facebook kan gjerne for meg bli julekalenderfri sone. Så lenge jeg har sjokoladekalenderen min, Flaxkalenderen, ny episode av The Julekalender hver dag og Gi et lite vinks julekalender (anbefales sterkt), er jeg fornøyd.

Kall meg nøktern.

La oss unngå en situasjon der julekalender blir det nye Farmville.
Slik vil vi ikke ha det.

Ikke sant?

I morgen vet jeg sannelig ikke hva som blir tatt opp. Tema kommer sannsynligvis som en like stor overraskelse på meg som på deg.

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Du vet – denne teknologien.

På tirsdag – altså den 30. november – skjedde det.
Jeg sprakk.

Jeg forbrøt meg mot en pakt som ble inngått for flere år siden. En pakt som sikrer julestemning for oss som har inngått pakten. Og jeg forbrøt meg altså mot denne pakten. Jeg gav etter for markedskreftene, for begjæreret, for Det Unevnelige. Og nå hater jeg meg selv for at jeg gjorde det. Ja – vi kan faktisk trekke tjukke paralleller til angeren vi alle føler når vi spiser for mye marsipankake på morsdag og farsdag.

Jeg drakk julebrus.
Før 1. desember.
Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg handlet i en form for affekt. At jeg i et vilt øyeblikk glemte hvilken dato det var – at klementinen jeg spiste en halvtime i forveien hadde forvillet meg inn i en naiv tro på at vi var midt i desember og at Blåfjellet var åpnet og det endelig hadde blitt kult å se en gjeng middelaldrende menn fra Toten dælje løs på bildekk i tre og en halv uke midt i prime time. Men så var det inte det (;ppppPPPPppp). Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta all mulig form for selvkritikk.

Sant skal sies – jeg hadde mine grunner. Jeg sier ikke at det var gode grunner (for det var det vitterlig ikke), men det var i det minste grunner. Jeg skulle holde foredrag og trengte noe å leske strupen med. Jeg trengte noe sterkere enn vann. Når kantinedamen ikke fører Pepsi Max, som jo er det eneste legitimerte sodavannet med koffeininnhold, og iste ikke frister så mye når det er tosifrede blå utenfor vinduet, hadde jeg ikke mye valg. Det måtte bli julebrus. Men altså én dag før det er lovlig.

Det var ikke en spesielt god julebrus en gang. Lerum sin, faktisk. Den er litt i det søteste laget – og når julebrus er i det søteste laget, da snakker vi søtt i høy skala.

Det ble selvfølgelig oppdaget av andre som også har inngått pakten. De slo kraftig ned på det. Gav meg huden full. At jeg kunne gjøre noe slikt. Midt på dagen. Med mindreårige til stede. Jeg burde skamme meg.

Skammer meg gjør jeg. Man skal jo ikke gjøre slikt. Adventstiden begynner 1. desember for alle oss som ikke tenner fire lys fordelt på søndager. Vi spiller ikke julemusikk, spiser ikke pepperkaker, ser ikke på kakemenn og er avholdende fra julebrus, juleøl, juleakevitt og eventuelt andre drikkevarer relatert til jul. Julesaft hvis det finnes. Hvis det i det hele tatt finnes noen som drikker saft fremdeles. Jeg aner ikke. Det er jevnt over lenge siden jeg sist var i befatning med saft.

Men er dere ikke enige? Bør man ikke utsette julesmakene til juletiden? Det er jo nettopp det som gjør det til julesmaker – at man bare smaker det i forbindelse med en avgrenset periode, altså jul. Hvis vi plutselig begynner å pimpe julebrus fra oktober er det ikke julebrus lenger. Det er brus. Med bringebær- eller fruktsjampanjesmak.

Når jeg tenker meg om har jeg flere tilståelser å komme med. Jeg har horet noe inn i granskauen mot Pakten i år. Som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til Jul kjøpte jeg en boks pepperkaker til oppstartsmøtet for komiteen, og det må ha vært i oktober. Riktignok var det ingen som reagerte – og jeg gjorde det i den hensikt på å tilføre en julekomité litt julestemning. Slikt kan vel ikke være ulovlig?

Som om ikke det var nok har jeg solgt kakemenn med sjokolade på i bolledisken siden starten av oktober. Kassevis. Så mye at vi forrige helg solgte de siste kakemennene med sjokolade, og måtte sende ny bestilling til produsenten. Det var 27. november. Og samme dag gikk jeg på kino for å se julefilmen “Hjem til Jul”.

Steike.
Dette blir bare verre og verre.

Akkurat nå ser det mørkt ut hva gjelder mine rettigheter til å i det hele tatt få lov til å feire jul i år.
Jeg hadde ikke sannelig ikke blitt overrasket om noen – for eksempel julepolitiet – fratok meg julelisensen iløpet av de nærmeste dagene.

Unnskyld, folkens.
Jeg er en svak sjel.

Iløpet av helgen kommer adventens første utblåsning mot øvrigheten. Det kommer til å smelle. Kaboff.

Julen fungerer på en måte som en liten lakmustest på oss mennesker. Vi kan være generelt dårlige, kalde og usympatiske mennesker hele året – vi kan dele ord på midten, sympatisere med forferdelige partier på ytterste høyreflanke (sic), men når julen kommer kan vi hente oss litt inn. Redde litt av æren som menneske på generelt basis og komme fra det med en viss balanse i regnskapet. Det er sikkert urettferdig for dem som stort sett er gode mennesker hele året, men for alle oss andre er det høyst nødvendig.

Med andre ord – det er mulig å drive mye reparasjonsarbeid i julen.

Det har jeg skumle planer om å gjøre i år. Og det kan i ytterste konsekvens gå ut over deg. Hvis du vil. For all del – jeg skal ikke tvinge deg. Det er da jul for pokker.

Som jeg har vært innom tidligere har ikke akkurat 2010 vært et brakår bloggmessig for min del. Igjen. Jeg tok på mange måter med deg de dårlige vanene fra 2009 inn i 2010. Drapsforsøkene har kommet tettere enn innleggene, og jeg har langt på vei fraskrevet alt foreldreansvar overfor bloggen. Og når sant skal sies har ikke bloggen klart seg spesielt bra på egenhånd. Den har ikke drevet mye selvberging for å si det slik. Dette fungerer som nok et eksempel på at foreldreansvar i RL for undertegnede bør anses som en idé som tenderer til dårlig.

Like fullt har jeg tenkt å avslutte 2010 med flagget om ikke helt til topps, så i hvert fall et sted mellom hel og halv stang. Derfor, kjære leser, er det duket for et fjasemaraton fra helvete. Frem mot jul skal det fjases så det går kaldt nedover skuldrene på enhver som i det hele tatt nevner fjas. Det skal forplante seg så grovt at det kommer til å gå ut over salget av havrefras, siden det har noenlunde samme ordlyd. På julaften skal du være så overeksponert for fjas at du tar over hele julebesøket og folk glemmer å spise pinnekjøttet. For det er bare pinnekjøtt som legitimerer en skikkelig julaften. Men det kommer vi tilbake til. Alt kommer vi tilbake til. Vi kommer tilbake til fleskepølse, pepperkaker, byer laget av sistnevnte kaffemat og Gud vet hva. Ja, Gud også for den saks skyld. Gud må med. Alt og alle skal med når det lages julefjas.

Jeg lover ikke innlegg hver dag, men det skal søren ikke være langt unna. Jeg har ambisjoner om å ha et liv i helgene – men ellers skal det fjases på et basis som er faretruende daglig. Det vil si – skal jeg klare det trenger jeg tema. Masse tema. Fra deg.

Sammen skal vi lage en førjulstid som drypper av fjas. Verden har kanskje ikke ventet på en slik førjulstid, det var kanskje dette verden trengte sist når den først er på vei lukt mot Avgrunnen – Den Store Kaminen om du vil – men det får så være. Dette handler om samvittighet. Og jeg har store planer om å sitte kunne sitte på julaften og tenke “jaja, jeg har i hvert fall fjaset mye de siste ukene. Da kan det ikke være så ille likevel” når julenissen spør om det er noen snille barn der ute.

I morgen: jeg legger ut om våtsex, PR-kampanjer, venting og baner som ikke kommer. Blant annet.