Dårlig samvittighet.
Paradoksalt nok er det noe som hører julen til på lik linje med ribbefett og halleluja. Det er alltid noen man føler man kunne gjort noe ekstra for. Slik er det strengt tatt hele året, men i julen blir det liksom så mye tydeligere. Det har vel noe med budskapet som ligger i bunn – det å tenke på noen andre enn seg selv for en gangs skyld. Det dukker jo alltid opp noe. Noe du burde gjort, men som du tenker du kan gjøre neste år. Kanskje tenkte du samme tanken i fjor. Kanskje året før det igjen og.
Du kjenner til konseptet. Slekt skal følge slekters gang-formatet. Da har du det gående.
Før eller siden kommer den. Den litt pjuskete fyren med grå jakke som mange av oss kjenner litt for godt.
Den dårlige samvittigheten.
Selv går jeg mer eller mindre konstant rundt med en eller annen form for dårlig samvittighet. At jeg må bruke mer tid på vennene mine. Jeg må få skrevet referatet fra forrige styremøte. Jeg må skrive på særemnet. Jeg må bli mer grundig med moppingen på jobben (det er problem). Jeg må bli flinkere til å trene regelmessig.
Like fullt utnytter jeg denne dårlige samvittigheten hos folk hver jul.
Det vil si – de to siste julene har jeg gjort det. Jeg har gjort det til en tradisjon, simpelthen. Lagt prestisje i det. Personlig, sådan.
For to år siden satt nemlig jeg og mine gode venn Kristian på skolen og skulle spise lunsj. Vi trodde det i hvert fall. Vi hadde fått ansvaret for å passe på ranslene til noen klassekameratinner, og tok oppdraget høyst seriøst. Ikke søren om vi skulle forlate rommet før høyst nødvendig.
Plutselig kom det masser av folk inn på lunsjrommet vårt. Skumle tredjeklassinger. Vi så ikke vårt snitt til å flykte. Ikke før det var for sent. Før vi visste ordet av det satt vi midt i et møte der man planla en innsamlingsaksjon i desember. Folk trodde vi var der for å være med i komiteen. At vi var noen førsteklassinger med guts i. Vi turde ikke si “neida, vi spiser bare lunsjen vår, men la for all del ikke vår spising forstyrre møtevirksomheten deres”. Det ville vært uhøflig å bare forlate lokalet. Dessuten lå sekkene vi skulle passe på i rommet. Det ville være et løftebrudd å la sekkene havne utenfor vårt synsfelt.
Slik ble jeg innlemmet i dårlig samvittighets-bransjen. Slik ble jeg veldedig.
Da bøssene ble sendt til telling i dag ettermiddag var like fullt min tid som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til jul over. Jeg har blitt for gammel. Til neste år står en ny generasjon veldedighetsspirer klare til å gi sitt preg på aksjonen.
På vei hjem fra dagens tørn tenkte litt over hvorfor vi egentlig gjør slikt. Hva som gjør oss engasjert i å hjelpe andre. Generelt: hva som gjør at vi begår handlinger som kan kategoriseres som “snille”. Dette står nok forresten i direkte sammenheng med at jeg hadde glemt iPhone-headsettet mitt hjemme. Ellers pleier jeg å sitte i vakuum fritt for tanker på buss eller bane.
Men hvorfor?
Drives vi av en genuin trang etter å hjelpe andre? Eller ligger det andre, mer eller mindre ubevisste tanker bak? At man gjør det for å føle seg bedre – at man kan rette opp et selvbilde som langt på vei består av flekker man gjerne vil være foruten?
Når vi for eksempel kjøper julegaver – gjør vi det for å gjøre mottakeren glad, eller for å gi mottakeren en positiv oppfatning av deg som giver? Er det en blanding? Jeg liker blandinger.
Men jeg vet sannelig ikke.