Dårlig samvittighet

Dårlig samvittighet.
Paradoksalt nok er det noe som hører julen til på lik linje med ribbefett og halleluja. Det er alltid noen man føler man kunne gjort noe ekstra for. Slik er det strengt tatt hele året, men i julen blir det liksom så mye tydeligere. Det har vel noe med budskapet som ligger i bunn – det å tenke på noen andre enn seg selv for en gangs skyld. Det dukker jo alltid opp noe. Noe du burde gjort, men som du tenker du kan gjøre neste år. Kanskje tenkte du samme tanken i fjor. Kanskje året før det igjen og.

Du kjenner til konseptet. Slekt skal følge slekters gang-formatet. Da har du det gående.

Før eller siden kommer den. Den litt pjuskete fyren med grå jakke som mange av oss kjenner litt for godt.
Den dårlige samvittigheten.

Selv går jeg mer eller mindre konstant rundt med en eller annen form for dårlig samvittighet. At jeg må bruke mer tid på vennene mine. Jeg må få skrevet referatet fra forrige styremøte. Jeg må skrive på særemnet. Jeg må bli mer grundig med moppingen på jobben (det er problem). Jeg må bli flinkere til å trene regelmessig.

Like fullt utnytter jeg denne dårlige samvittigheten hos folk hver jul.
Det vil si – de to siste julene har jeg gjort det. Jeg har gjort det til en tradisjon, simpelthen. Lagt prestisje i det. Personlig, sådan.

For to år siden satt nemlig jeg og mine gode venn Kristian på skolen og skulle spise lunsj. Vi trodde det i hvert fall. Vi hadde fått ansvaret for å passe på ranslene til noen klassekameratinner, og tok oppdraget høyst seriøst. Ikke søren om vi skulle forlate rommet før høyst nødvendig.

Plutselig kom det masser av folk inn på lunsjrommet vårt. Skumle tredjeklassinger. Vi så ikke vårt snitt til å flykte. Ikke før det var for sent. Før vi visste ordet av det satt vi midt i et møte der man planla en innsamlingsaksjon i desember. Folk trodde vi var der for å være med i komiteen. At vi var noen førsteklassinger med guts i. Vi turde ikke si “neida, vi spiser bare lunsjen vår, men la for all del ikke vår spising forstyrre møtevirksomheten deres”. Det ville vært uhøflig å bare forlate lokalet. Dessuten lå sekkene vi skulle passe på i rommet. Det ville være et løftebrudd å la sekkene havne utenfor vårt synsfelt.

Slik ble jeg innlemmet i dårlig samvittighets-bransjen. Slik ble jeg veldedig.
Da bøssene ble sendt til telling i dag ettermiddag var like fullt min tid som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til jul over. Jeg har blitt for gammel. Til neste år står en ny generasjon veldedighetsspirer klare til å gi sitt preg på aksjonen.

På vei hjem fra dagens tørn tenkte litt over hvorfor vi egentlig gjør slikt. Hva som gjør oss engasjert i å hjelpe andre. Generelt: hva som gjør at vi begår handlinger som kan kategoriseres som “snille”. Dette står nok forresten i direkte sammenheng med at jeg hadde glemt iPhone-headsettet mitt hjemme. Ellers pleier jeg å sitte i vakuum fritt for tanker på buss eller bane.

Men hvorfor?
Drives vi av en genuin trang etter å hjelpe andre? Eller ligger det andre, mer eller mindre ubevisste tanker bak? At man gjør det for å føle seg bedre – at man kan rette opp et selvbilde som langt på vei består av flekker man gjerne vil være foruten?

Når vi for eksempel kjøper julegaver – gjør vi det for å gjøre mottakeren glad, eller for å gi mottakeren en positiv oppfatning av deg som giver? Er det en blanding? Jeg liker blandinger.

Men jeg vet sannelig ikke.

Det er noe med nissen

Jeg tror jeg har nevnt nissen før i en tidligere julefjas-serie her i den lille fristaden min der fjas kommer i strie strømmer helt uten noen kritisk innstilling til kvalitet, skrupler og/eller hensyn til dogmene i den norske bloggsfæren. Men jeg synes jeg kan tillate meg å nevne ham en gang til. Nå som tross alt Jackson 5, Bruce Springsteen og alle andre amerikanske artister med eller uten respekt for seg selv proklamerer at han er på vei til byn.

Det frister ikke så veldig å være kritisk til julenissen. Jeg er jevnt over ikke i så veldig humør til å være kritisk for tiden. Jeg er, for å være intenst ærlig med dere (for en gangs skyld), ganske lykkelig. Happy as can be, som de sier i Junaiten. Ting klaffer. Se ikke bort ifra at jeg går nærmere inn på et par av grunnene når det lakker og lier (eller lirer? lier eller lirer??!?) enda mer mot jul.
Når ting klaffer er det ikke sesong for å være kritisk. Da kan omgivelsene anklage deg for å være utakknemlig. Og utakknemlig vil vi ikke være.

Da jeg var yngre hadde jeg et noe uavklart forhold til nissen. Jeg var (og for så vidt er) et slikt ufyselig og irriterende barn som stilte mange spørsmål. Fra ung alder. Jeg har blitt fortalt at jeg stilte nissen til veggs så fort jeg kunne snakke. Hvorfor kommer han hjem til oss? Hvordan vet han at han er ønsket hos oss? Hvorfor skal han gi oss gaver? Hvordan kommer han seg rundt til alle i hele verden når han bruker godt og vel en halvtime hos oss? Hvordan greier han å komme rett etter at vi er ferdig med å spise? Og hvorfor går alltid noen glipp av julenissen hjemme hos oss? Liker de ham ikke? Og hvorfor kommer han ikke ned pipen? Og hvor er reinsdyrene han skryter sånn av?

Slik var jeg.
Er det rart jeg ikke vil ha barn?

Jeg frykter at jeg kan sette til verden skapninger som er slik, eller enda verre. Slikt må fremtidige generasjoner skånes for.

Uansett. Til slutt gjorde Opphavet det enkelt og satte onkelen min på julenissesaken. Med en godt synlig klokke og svært dårlig tildekt nisseaksent med bunn i et nærmest ikke-eksisterende skuespillertalent avslørte jeg nissen en gang for alle som treåring. Siden har det ikke vært nisse på besøk hos min familie, sannsynligvis til stor lettelse for mine nærmeste slektninger. Kjeften til undertegnede var stoppet. Julenissen fantes ikke, og da kunne alle spørsmålene mine falle på stengrunn. Alle var fornøyde.

I ettertid innser jeg at min kritiske holdning til julenissen på mange måter markerte starten på min virksomhet som religionskritiker. I så fall skal nissen ha takk.

Men la oss innrømme det; det er noe med nissen. Legger vi de tørre faktaene på bordet ser vi at det er en fyr som er skjeggete, eier ikke klesstil, tramper inn i husene folk og bruker til tider kontroversielle metoder på å komme seg inn (skorsteinsvarianten er utspekulert), han jobber på julaften og bruker dyr til å jobbe for seg. Mannen har kostholdsvaner fra helvete. Han prøver å glatte over dette med å være klisjékoselig og gi barn i den vestlige verden gaver de strengt tatt ikke fortjener og i mange tilfeller ikke har bedt om.

Folkens – det lukter pedofiliforbryter lang vei.

For ikke så lenge siden tok jeg bussen. (Jeg tok strengt tatt bussen så sent som i dag, men jeg sikter til en spesiell episode. Det nytter derfor ikke å kverulere. Dette til orientering.) Sjåføren hadde langt, autentisk skjegg. Opptil flere av passasjerene på bussen gjorde et nummer av skjegget. Mange gav uttrykk for at skjegget var ekkelt. At sjåføren ville vinne på å legge fra seg skjegget og satse på andre former for hårvekst i ansiktsregionen sin.

Hva med nissen? Eller la oss snu spørsmålet: hva om sjåføren hadde nisselue på seg og rød jakke?
Her er det mange tabuer å ta for seg, jeg innser det.

Jeg er egentlig ikke ute etter å ta nissen. Ikke på noe måte, faktisk.
Men det må være lov å få være litt kritisk. Nå i disse Wikileaks-tider, mener jeg.

Juleukesluttfjas

I går kom det ikke noe innlegg. Ikke i forgårs heller.
Det er bare til å legge seg kupert for min del – jeg burde forutsett at det kom dager der det å skrive blogg måtte settes på bunnen av prioriteringslisten. For eksempel når det kommer foredrag og prøver og firehundre bøsser som mangler plombe og et titalls bøssebærerer som ikke har noe sted å være. Da må menneskelige behov og blogg settes til side. Da blir søvn noe du håper å få tid til, men som man får ta som en hyggelig overraskelse hvis det kommer. Jeg burde hatt et større lager liggende. Men det hadde jeg ikke. Det er for dårlig. Rett og slett.

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
-
Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
-
Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
-
Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Frimurerkjeksene

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Åjada. Dette er påkostede greier.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

Julestemning for dummies (Eller: juleskinke for dummies)

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Det er virkelig ikke måte på.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.