Tankefjas

Jeg tenkte at jeg nesten måtte si ifra. Det er tross alt snakk om en felles bekjent her. Og da er det ofte slik at vi gir beskjed videre. Hørte du det og det. Nei, sier du det. Kors i jøsse navn. Osv. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp noe som jeg har fundert litt på i det siste – noe jeg har valgt å kalle for handlevognproblematikken.  Men det kan vente.  Det kan ikke dette her. Vi snakker breaking news. Hadde dette vært en nyhetssending ville denne saken fått egen vignett. Og fått et begrep festet til seg – ala “askefast”.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.

Jeg vil gjerne stå frem med noe i dagens innlegg. Noe som har kvernet lenge et stykke bak i hjernebarken – noe som er nødt til å komme frem i lyset før det eter meg opp fra innsiden. Såpass alvorlig er det ja. Dette er blogging på et eksistensielt nivå, folkens. Dette innlegget innebærer på mange måter et være eller ikke være for meg som individ. Det må ut før det går menneskeliv tapt. Slikt er så unødvendig, spesielt nå som det går mot sommer og sun, sun, sun over our bodies. Også føler jeg at en betroelse kan passe fint inn, siden jeg allerede har kommet med en kjærlighetserklæring etter mitt digitale selvmord. Man må ha slike ting i bakhodet når man lager blogg. At det skal være en sammenheng. Vi liker sammenhenger.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

Da er det dags for nytt ukesluttfjas – noe som betyr at det har kommet tre innlegg fra denne kanten på seks dager. Det hadde vel de færreste trodd på forhånd. Men det er rart med det – plutselig kommer ordene som perler på en snor. Og perler på en snor skal absolutt ikke undervurderes.

Før jeg begynner må jeg også få takket for en flott velkomst i kommentarfeltet. Blogglesere er offisielt mine yndlingsfolk. Kommer det et politisk parti av og for blogglesere, og som på toppen av det hele jobber for å få fleskepølse på agendaen, da har det partiet min stemme.

Så, for gamle dagers skyld, dette er ukens…

- Statusoppdatering:
Beskyldningene har haglet (les: det har kommet én kommentar på det) om at jeg bare på pur f har holdt meg sånn noenlunde under jorden, digitalt sett, siden midten av april, og at det hele bare har vært en syk og svært sær form (eventuelt forsøk på) for en practical joke. Det er det ikke. For å dokumentere dette på røddig vis har jeg laget e lite sammendrag av ting jeg har foretatt meg siden sist. Slikt er tross alt lov når vi kjører ukesluttfjas. Tror jeg. Alt kan tross alt skje når det er ukesluttfjas på gang.

• Jeg har TV-debutert. All right, ikke skikkelig TV, men på web-tv. I forbindelse med Nordiske Mediedager ble jeg invitert til debatt om hvorvidt livet har blitt showbiz. Bakgrunnen min var en litt småsarkastisk spalte jeg skrev i BT om sosiale medier. Ironisk nok handlet debatten forsvinnende lite om sosiale medier, men mer om reality-tv. Herligheten gikk direkte på bt.no, og stort sett det eneste jeg husker fra debatten var at salen mente jeg var pysete som blogget semianonymt. Livet er hardt. Men det er vel slik det som oftest går med debuter.
• Jeg har startet fotballag sammen med diverse personer som har versert i kommentarfeltet her siden starten. Laget heter SK Svette, og henvender seg til mennesker som ikke kan spille fotball og som liker kjeks. Det sosiale samværet går foran selve fotballspillingen. SK Svette har, om jeg må si det selv, blitt en brakssuksess, så braksuksess at vi må sile ut folk med for høye fotballferdigheter.
• Jeg har fått tidenes mest deprimerende kompliment fra Forsvaret. De anser meg som et menneske som bør forsvare konge og fedreland i tilfelle krig og vil ha meg til sesjon. Hadde det ikke vært for at jeg og barn er lik katastrofe, ville det blitt sivilarbeid på denne karen. Men vi får se om det er nok til å nulle ut en stykk fjaser med våpen mellom hendene. Noe sier meg at det ikke er dreamteam. Men jeg kan ennå bli silet ut. Be for meg, dere som driver med den slags. For fedrelandets skyld.

Sånn. Da har jeg fått prøve meg som rosablogger også. Kult ass.

- Litteraturfjas:

En annen ting jeg har fått mer tid til uten stadige konsultasjoner opp mot de sosiale mediene er å lese. Jeg har slukt første bind Knausgård, og kan informere om at jeg ble solgt ganske tidlig. På forhånd var jeg skeptisk til en bok som tar opp problematikken rundt, men nå tar jeg bølgen hver gang noen nevner tidlig sædavgang eller dårlig kommunikasjon mellom far og sønn i selskapslivet. Men da jeg kjøpte første bind ble jeg også anbefalt en bok av en forfatter jeg på det tidspunktet ikke hadde hørt om før, nemlig en bergenser som heter Tomas Espedal. Han har skrevet et lignende prosjekt om seg selv, bare ikke like langt og fullt så privat som knauseren. Hans siste bok heter Imot kunsten, og du store allverden. Les den. Fort som faen. Det er spesielt og genialt som fy. Tomas Espedal, mine damer og herrer.

Sånn. Nå fikk jeg prøve meg som litteraturviter også. Fascinerende.

- Video:
Det var lenge meget jevnt i den knallharde kampen om å bli ukens video i denne utgaven av ukesluttfjas. Lenge var det nesten selvsagt at det måtte bli videoen “Drummer at a wrong gig” (eller noe i den duren) som har versert på Facebook og Twitter den siste uken måtte stikke av med seieren. Men så oppdaget jeg den bergenske filmskaperen Stian Hafstad, som blant annet har laget et antall spinoff-filmer på Harry Potter (sjekk ut – hysterisk morsomt for oss med kofferthumor). Han har laget en meget godt arrangert snutt for Universitetet i Bergen om plagering. Det tar kanskje litt i overkant av mot slutten, men alt i alt er dette en høyst kvalifisert film som fortjener oppmerksomhet.

- Sjefsfjasernytt:
Som kjent var premien i sjefsfjaserligaen ifjor et eksemplar av det litterært verdiløse verket Sjokoladekake pluss en pakke ballerinakjeks for å veie opp litt av inntrykket.  I år har ungdomsbedriften med det klingende navnet T productions UB kommet på banen med en nokså kul t-skjorte som det står Sjefsfjaser på. Mer vet jeg ikke, men så snart jeg får den fysisk i hende skal jeg legge ut et aldri så lite bilde. Her. Åjada – jeg har hørt at det går an å legge bilder ut på blogger. Helt spaced.

Og når vi snakker om sjefsfjasere, denne ukens sådan:

Alle vinner. Alle taper. Alt ettersom.

Man påfører seg selv et forklaringsproblem når man går i en halvannen måned uten å gi fra seg et eneste livstegn, for så å bryte tausheten med en superpatriotisk tekst om hjembyen sin som langt på vei ville fått det til å spasere for enhver propagandakonsulent i det tyske nazistpartiet på midten av trettitallet. Jeg må bare beklage hvis du følte at jeg belemret deg med patriotisme du ikke hadde bedt om i innlegget som slumpet ut på fredag. Men slik er det å være bergenser. Vi kan ikke noe for det.

Det skal nevnes at denne bloggen det siste året har gjort det til sitt varemerke å tilby konstant ustabil strøm av innlegg. Det kan komme to på rappen, for så å forbli tyst i en måned eller to, og sprette tilbake og late som om absolutt ingenting har skjedd. En hver merkenavnbygger med utdannelse fra for eksempel BI, stedet der man lærer hvordan man kan spre en hel boks med hårgelé på minst mulig hår, ville snudd seg i graven (eventuelt i pentax-leiligheten sin) for en slik taktikk. Men så er det ikke one-piece og løshår denne bloggen er tuftet på, men fjas. Reinspikket fjas. Og da spiller ikke lesertall så stor rolle. Man blir litt kunstner når man fjaser. Bryr seg ikke om mottakelsen, bare det er fjas.

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hvorfor jeg bare ble borte i midten av april. Ikke det at jeg har spesielt lyst, og ikke fordi jeg går rundt og tror at det er spørsmål du brenner etter å få svar på og som vil gjøre tilværelsen din lettere – men fordi jeg føler jeg har litt å svare for. Åpenhet er noe vi setter høyt nå til dags, bare spør den allerede nevnte merkevarebyggeren fra BI. Jeg mener selv, sånn passe oppriktig, at jeg har mine årsaker. Om årsakene holder vann, er legitime eller rett og slett er under enhver kritikk og at jeg burde skamme meg, er opptil deg som leser å bedømme. Det privilegiet synes jeg at du skal ha, kjære leser.

For å gjøre en lang historie litt kortere (ca. ett avsnitt eller 162 ord for å være pinlig nøyaktig), var det på min allerede nevnte askebefengte tur til Tyskland at ideen om et kollektivt digitalt selvmord kom. Jeg vet ikke om det er slik Tyskland virker inn på folk. Om det er naturlig å tenke slik etter å ha vært der. I så fall er det fare på ferde igjen i september, for da det er duket for ny tur til Tyskland. Slik at dere er klar over det, mener jeg, hvis det skulle stoppe helt opp igjen rundt da.

En liten digresjon: når jeg sitter og skriver dette ned i dag føler jeg nesten at jeg har vært med på en eller annen obskur form for økologisk revolusjon som i tillegg til boikott av Internett innebærer nakenbading, dreads, Rudolf Steiner, rettferdig kaffe og perkusjonsmusikk.

Dette kan jeg bastant avkrefte.

Spøk til side – tanken var fristende. Jeg hadde på det tidspunktet gått i fire dager uten nettilgang, og det var simpelthen deilig. Er det noe en attenåring i 2010 ikke kan kutte nok ned på, så må det være tid på data og Internett. Dessuten var det i slutten av april, og jeg hadde hørt rykter om at våren pleier å være ganske fin å oppleve utendørs. Det er visstnok mye blomster og trær og sånn. Så det ble en deal – fra da av og frem mot sommerferien skulle aktivitet på Facebook, msn, blogg og Twitter reduseres til et minimum.

Kall det altså gjerne et digitalt selvmord.

Og slik ble det – og slik er det strengt tatt fremdeles. Savnet er nesten ikke tilstede – verken til Facebook, blogg eller Twitter. Okei – noen ganger melder faktisk behovet for Twitter seg når jeg sitter på en observasjon eller formulering jeg vil dele med verden. Dette har jeg prøvd å kompensere med å sende det på SMS til venner, fjern og nær når det slår ned i meg – mer eller mindre helt uten å ta hensyn til tid på døgnet og generell kvalitetskontrolll. Men selv det har gått bra. Tror jeg.

Som seg hør og bør har jeg også for n-te (eventuelt x-te) gang vurdert å bare knekke nakken på Tankefjas og tappe den for blod og vitale organer og kaste invollene på sjøen mens jeg ler en bestialsk latter som får den norske psykiatrien til å komme med blålys på taket. Denne gangen var det like før – hadde jeg hatt guts nok ville den vært fiskemat nå – og la oss innrømme det; det lille som har kommet ut her den siste tiden har vært fjas som presterer langt under det lave gjennomsnittsnivået jeg har lagt meg på i utgangspunktet. Jeg nevner for eksempel det fatale innlegget om den katolske kirken og Tiger Woods.

Jeg skjemmes.

Men nå er jeg snakkesalig for en stund fremover. Jeg har en del ting å ta opp med dere. Men først må vi ta et realt Ukesluttfjas, for gamle dagers skyld.

Klisset står høyt i kurs nå for tiden. Det er liksom ikke måte på – det trenger seg på oss overalt, dette klisset. Ved siden av pollenallergi, myggestikk, Skillet og solbriller store nok til å skjerme en middels stor rundkjøring, er klisset ett av de sikreste vårtegnene. Du kan ikke komme her og si at det er sommer før du har vært utsatt for klisset.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)