Eliminering av dvergbendelorm

Posted on by
7

Jeg er opptatt av rettferdighet. Jeg synes at rettferdighet er en fin ting som fortjener å bli likestilt med god samvittighet, varme wienerpekaner og nudlene man får servert i kantinen på Bergen Handelsgymnasium – med andre ord det virkelige toppsjiktet av listen over Ting Kim Arne Setter Pris På Her I Verden. Jeg tør påstå at rettferdighet har kommet for å bli, og det burde ikke være nødvendig å måtte sette av tid, krefter og ressurser for å slå et slag for rettferdighet. Vi burde etter hvert bli enige om at rettferdighet er noe vi kan stille oss bak og anerkjenne.

Likevel slurves det. Gang etter gang.

I det siste har det for eksempel blitt rullet opp en rekke saker der svært små dyr, som i tillegg til å være små etter mitt skjønn også aspirerer sterkt til å være irriterende, har fått vel mye ansvar, i motsetning til langt større og mer troverdige dyr. For eksempel har vannloppen (vannloppen!) fått fornyet tillit hva gjelder det å teste om genmanipulert mais er bra eller dårlig for Oss. Med andre ligger vesentlige matvare- og biodrivstoffmessige problemstillinger på de ikke-eksisterende skuldrene (for vannlopper har vel ikke skuldre?!?) til vannloppen.

Hvorfor konsultere vannloppen?

Nøyaktig når begynte vi å stole på vannloppen? Når ble vannloppen kvalifisert nok til at vi kunne sende den foran for å stake ut veien for Oss? Kom ikke her og si at vannloppen troppet opp med en overbevisende CV og strålende referanser som sa “jeg er best egnet til å teste genmanipulert mais for hele menneskeheten og jorden for øvrig” herfra til huleste. Kunne vi ikke satset på litt større dyr? Hva med hest? Hva må ikke hest generelt føle når vannloppen blir foretrukket foran seg selv? “Jasså, jeg er god nok når man skal gjødsle fylkesveier med ruke som klønete syklister sklir i på sommertid, men når det er de virkelig store spørsmålene i livet, som hvorvidt genmodifisert er bra eller dårlig, da er det opp til vannloppen – et dyr jeg dreper millioner av uten å anstrenge meg nevneverdig, sannsynligvis uten spesielt mye mukking – å besvare.

I Sverige aner man konturene av en ny superdødelig parasitt. From the creators of SARS, fugleinfluensa og ribbesnue kommer nå… dvergbendelormen.

Dvergbendelormen.

Kjære smarte, intellektuelt stimulerte leser: er dette rettferdig? Vannloppe og dvergbendelorm?

Jeg gjentar gjerne én gang til: dvergbendelormen.
Blir vi redd, volkens?
Nei. Personlig blir jeg mer redd av ordet bringebærterte, men det er på bakgrunn av traumatiske hendelser i profesjonell virksomhet.

Dvergbendelormen har altså tatt over det ærefulle oppdraget med å utrydde hele jordens befolkning. Mens vannloppen iherdig prøver å finne ut om vi tåler genmanipulert mais. Kjære leser, mye tyder på at det bygger seg opp mot the ultimate battle mellom dvergbendelormen og vannloppen.

Jeg ser at dvergbendelormens fremste kort er det at vi kan bli ekstravagante og undervurdere dens styrker. Men alvorlig talt. Vi må greie å hamle opp med dvergbendelormen. Det kunne vært verre – det kunne vært vanlig bendelorm vi måtte kjempet mot. Men selv da tror jeg vi hadde hatt en mer enn fair mulighet til å vinne.

Vi kan jo like greit gå til en kollektiv eliminering av dvergbendelorm først som sist. Før ting eskalerer. Få problemene ut av verden. Det kan ikke være så vanskelig; vi har da vannloppen med på laget. Og jævlig mye mais. Sender vi vannloppen og mais først ut i krigen ser dvergbendelormen at vi mener alvor. Kanskje er det ikke mer som skal til.

Men er det hit vi vil? Har vannloppen og dvergbendelormen fortjent den posisjonen de er i ferd med å innta? Burde ikke større og litt mer fasjonable dyr som hval og flodhest få lov til å få sine femten minutter i lyset? Hva med maurslukerne? Lemurene? Moskusen?

Jeg forventer selvkritikk underskrevet verden på pulten min innen mandag.

Årssluttfjas 2010

Posted on by
16

Godt nyttår!
Tja, hva skal vi si? Hva kan vi si om tjueti? På det personlige planet har det i alle fall vært et brakår. Jeg har fått prøve meg i helt nye roller, gjort skumle ting som gikk jevnt over bra og blitt kjent med mange folk som er utrolig flinke og kunnskapsrike. Og er det noe vi liker, så er det flinke og kunnskapsrike folk.

Ellers er det bare en ting å si om tjueti: kaldt. Så inn i gampemerrenhelsikkes kaldt. Det skulle ikke vært lov. Jeg kunne tolerert den lille kuldeperioden som var i januar, som et hendelig engangstilfelle. Men når det skjer igjen, i samme kalenderår, og det blir så kaldt at man kan spasere fra Bergen Storsenter til Festplassen over Lille Lungegårdsvann, da må noen sette foten ned. Staten for eksempel. Jeg har begynt å betale skatt, og jeg krever valuta for mine 700 kroner som går inn i statskassen hver måned. Jeg krever handling fra ministerhold. Nå.

Sånn, nå har jeg brukt opp min FrP-kvote for resten av livet. Det var godt å få det ut av systemet.

Dette er årets…

Beste:
Jeg legger ikke skjul på det: jeg setter ikke pris på middelmådigheter. Jeg får nærmest et fysisk ubehag av å høre en sang jeg ikke liker, se en film eller fremføring som kunne vært så mye bedre, eller lese en platt tekst som ikke gir meg noe verken i den ene eller andre retningen. På den annen side blir jeg nærmest euforisk når jeg leser, ser eller hører noe glimrende. Derfor er jeg stadig på leting etter Det Glimrende. De fleste gangene finner jeg det ikke. Men noen ganger… da manifesterer det seg ting som setter meg helt ut av pur begeistring. Og jeg nyter det. Jeg takker spaghettimannen for at det finnes kreative mennesker der ute som er så storsinnet at de vil dele talentene sine med resten av verden.

Når det gjelder film tror jeg Inception må settes på topp. Den ga meg en slik euforisk følelse at jeg måtte se den to ganger på fem dager. Historien er genial, og Christopher Nolan er helt. Utførelsen var bent frem fantastisk. Også The Social Network, med sine episke dialoger kommer langt opp på listen. Den norske filmen Hjem til Jul av Bent Hamer innfridde forventningene mine også.

Musikk. I et år uten Kaizeralbum er listen ganske åpen, men helt fritt for Kaizers har det jo ikke vært; helt i begynnelsen av året kom Geir Zahl ut med sitt andre soloalbum, Monkey Do under artistnavnet Uncle Deadly. Albumet inneholder noen virkelige indrefileter som “I Don’t Mind” og “Songs About God“, men også noen litt anonyme spor som faller litt igjennom. Mens jeg satt fast i Tyskland på grunn av aske fra Island kom det svenske gladbandet Billie The Vision and The Dancers ut med nytt album; From Burning Hell To Smile And Laughter (hvis du synes at det var en i overkant lang tittel på et album, kan jeg informere om at debutalbumet til Billie The Vision het I Was So Unpopular In School And Now They’re Giving Me This Beautiful Bicycle. Så det så). Tekstuniverset til Billie The Vision består av transvestitten Pablo, broren hans og den bebriellede og lett omsvermende Lilly som gjentatte ganger prøver seg på Pablo (og omvendt), men de må holde forholdet deres hemmelig på grunn av konservative krefter i begge familier. Transvestisme har som kjent ikke slått helt igjennom i konservative kretser ennå. Men du verden, for et album! Blir man ikke i godt humør av musikken til Billie The Vision (osv) bør man ta seg et internmøte på kammerset. Fra den gladnostalgiske “370 10” og “Anywhere But There” til den reflekterende og lavmælte “You Taught Me” er From Burning Hell To Smile And Laughter en eneste stor musikalsk fest som alle invitert til.

Bøker? Man kan ikke komme unna Knausgård. Jeg tilhører den halvdelen av befolkningen som sluker bøkene hans rått og elsker det. Den eneste rasjonelle begrunnelsen jeg kan komme opp med er at fyren skriver så avsindig bra. Mot slutten av året leste jeg Angela Ashes av den nå avdøde, irske forfatteren Frank McCourt. Angela Ashes minner i så måte litt om Knausgård, ettersom det er basert på forfatterens mildt sagt jævlige oppvekst i New York og Limerick. Selv om det er en bekmørk historie om en håpløs barndom, skriver Frank McCourt med en så lett penn og humoristisk tilnærming at man velger å le istedet for å eventuelt gråte. Skal du bare lese én bok i det nye året, tror jeg jammensanten du må lande på Angela Ashes. Med mindre du allerede har lest den.

Sjefsfjaser:
Det har blitt tradisjon å kåre årets sjefsfjaser på den første dagen i det nye året. Ikke det at det tradisjonelt er spennende og jevnt, men fordi jeg liker å takke dem som gidder å komme med til tider velreflekterte kommentarer under innleggene. I år blir hederen litt amputert, ettersom jeg glemte at listen ble nullstilt ved midnatt, og nå er alle data tapt for all ettertid. Google har hjulpet litt på vei, og har reddet topp fem-listen for meg (som egentlig er topp tre):

Saudas store datter, Carina, tok altså sin andre sjefsfjasetittel på rad, ganske så overlegent. Maria forsvarer andreplassen fra i fjor, mens Valkyrie, Beate og Stian deler tredjeplassen med sine femten kommentarer. Her er det for øvrig fare for en viss feilmargin på et par kommentarer på grunn av min inkompetanse når det kommer til planlegging av årssluttfjas.

Vel – stort mer er det ikke å si, tror jeg. Ta godt imot det nye året og bruk det en viss omhu.

Nå skal jeg gjøre særemnet.

CIA, rakfisk og botox

Posted on by
11

Okei, jeg vet det.
Jul handler om å dele tid med familien. Jul handler om å tenke på andre. Jul handler om å glede andre, vise omtanke, nestekjærlighet, klimavennlighet, raushet, hjertevarme… uff, nå blander jeg visst julen med partiprogrammene til diverse norske partier som skal trykkes opp i forbindelse med valget til høsten, men dere tar poenget. Det handler om det der. Ikke Jesu fødsel, må dere forstå, neida, helt på vidden er vi da vitterlig ikke heller – vi er da ikke medlemmer av Den Norske Statskirke – men alt dette med å tenke på andre.

Det er for så vidt greit. Jeg skal ikke protestere mot noe av det, så lenge vi holder snekkersønnen Jesus fra Nasaret utenfor. Men jeg føler likevel at det er en ting som presser seg på i kulissene, som prøver å ta en del av æren for julen.

Maten, nemlig.
Maten er viktig i julen. Jeg merket det bare på forrige innlegg – det å angripe svineribbe på julaften er som å påføre 53 prosent av Norges befolkning gjentatte nyrespark. Det er skikkelig upopulært – forståelig nok; det er tross alt snakk om dyptgående tradisjoner.

For mat er en viktig del av julefeiringen. Det er mat hvor enn du snur deg. Er det ikke skikkelig tunge måltider til middag er det alltid noe julekaker eller noe julepålegg som faller ned fra ingensteds. Og det er besøk på besøk. Med buffeer og enda mer julekaker. For oss som er glade i mat er det en eneste stor orgie. Først i dag, da jeg sto opp, kunne jeg for første gang siden lille julaften erindre en svak sultfølelse. Noe som igjen gir meg den allerede omtalte dårlige samvittigheten. At det er fullstendig forkastelig at jeg er nødt til å gå en times powerwalk på tverrs av bydelen min i forkant av middag for å presse frem en liten anelse appetitt. Det er for bra. Det er så bra at det gjør vondt inni meg. Sannsynligvis er det sting.

Men dette blir dypt, folkens. Dette blir litt Bono. Men jeg er seriøs.
Når det er sagt, var det i grunnen helt andre ting jeg hadde tenkt å snakke om i dag. På fjerde dag jul. Det er (selvfølgelig) tett linket opp til mat.

Den observante leser husker at jeg lovet å ta opp CIA i dagens innlegg. Den ultraobservante leseren Solveig innvendte at det muligens var ICA jeg mente, siden ICA tradisjonelt er mer i kontakt med mat enn CIA, men det er altså CIA som er riktig. Men jeg ser forviklingspotensialet. Jeg ser også et visst vitsepotensiale i “kom, så stikker vi ned til CIA og får oss noe potetstappe fra ferskvaredisken”. Vær forberedt på at jeg ser mitt snitt til å bruke akkurat den i det nye året.

Rakfisk, kjære leser.
Jeg kjenner noen som har det som tradisjon å spise rakfisk i løpet av julen. En av mine beste venner gjør dette. Hvert år. Han setter rakfisk høyt. Det er en tradisjon han akter å påføre eventuelle kommende slektsledd. For han er rakfisk jul. Ingenting kan komme mellom ham og rakfisken. Det er lidenskap. Han vurderer å starte rakfisklag bare for å skjære igjennom.

La meg fortelle litt om rakfisk.
Vanligvis er man heldig med rakfisken. Den blir god, alle er happy, ikke noe dårlig stemning. Men noen ganger, i ytterst få tilfeller, hvis du slurver litt med tilberedningen, da kan det gå gale. Ikke litt gale. Vi snakker kjempegale. Type “nå-dør-vi”-gale. Type “nå-tar-vi-med-oss-1500-tonn-marsvin-i-døden”-gale.

Du vil forstå innen ett minutt.

Noen ganger kan man nemlig få botulisme av å spise rakfisk. Botulisme kommer av at du har fått i deg stoffet Botulinum toxin i kroppen. Og det er her CIA kommer inn i bildet. De har nemlig listet Botulinum toxin opp som et potensielt middel som terrorister kan bruke mot sivile mål. Med andre ord: rakfisk er et potensielt terrorvåpen.

Det er ikke helt uten grunn CIA har listet opp Botulinum toxin. Vi snakker nemlig verdens giftigste stoff. Jepp. Arsenikk kan bare gå og legge seg. Kildene mine sier at ett gram Botulinum toxin er nok til å ta knekken på 1500 tonn marsvin.

Marsvin faktisk.
Jeg skal ikke spekulere i årsakene til hvorfor nettopp marsvin blir brukt som måleenhet, men regner vi 1500 tonn marsvin om til mennesker kommer jeg til ca. 1,5 millioner mennesker. Av ett gram. 500 gram er nok til å knerte nesten halve jordens befolkning. På den annen side er like mye nok til å gi Jan Thomas tidenes ansiktsløftning ettersom Botulininum også er kjent som hovedingrediens i botox.

Men tenk på dette, hvis du setter deg ned og spiser rakfisk i løpet av julen.
Du spiser på et potensielt biovåpen.

Andre dag jul

Posted on by
10

Gledelig jul, folkens.
Det er visst det man skal si nå. Frem til julaften klokken fem sier man god jul. Etter det sier man gledelig jul. For da er man inni julen, ikke sant? Og da sier man gledelig jul, for å understreke at vi koser oss og å vise at hvis vi har det litt gøyere nå, så kan ræven fort stå i fare for å falle av i pur glede.

Dette er altså julekutyme. Kutyme er generelt et fag jeg har skulket en del på Livets Skole. Men jeg er stolt over å kunne den der med gledelig jul. Hva som skjer om noen slumper til å si god jul på første eller andre dag jul er jeg neimen ikke sikkker på. Kanskje julepolitiet kommer. Kanskje de konfiskerer alle julegavene dine. Det høres litt strengt ut, men jeg skal ikke uttale meg om strafferammene for julepolitiet og julepåtalemyndighetene. Julejuss er fremdeles ikke min nisje.

Men vel overstått jul, dere. Jeg skal ikke belemre dere med hva jeg fikk til jul og hva jeg har gjort juledagene så langt – da kunne jeg like gjerne lagt ut en video som viser en nymalt vegg tørke og likevel ikke gått nedover på underholdningsskalaen.

Men det er noe jeg har bitt meg merke i. Mange av mine venner med innvandrerbakgrunn (som har flyttet fra østlandet til Vestlandet, altså) spiser svineribbe på julaften (sic). På første juledag eller en annen dag iløpet av romjulen – i ytterste konsekvens på nyttårsaften – spiser de pinnekjøtt. Og nyter det. Opptil flere har sagt til meg at de simpelthen liker pinnekjøtt bedre enn ribbe, og at de gjerne skulle tatt til vettet og innført pinnekjøtt på julaften istedet. Noe som samlet sett er et steg frem for menneskeheten og en handling som bør markeres med en sterk bifallsytring, for eksempel ved håndklapp. Men alle støter på samme problem: det rokker ved tradisjonene. Det blir feil. De kan ikke ta skrittet helt ut og få inn pinnekjøttet på den dagen den tross alt hører hjemme.

Her vil jeg komme med en aldri så liten korrigering: svineribbe på julaften er feil i seg selv. Det er like feil som hårsveisen til prinsen i Tre Nøtter Til Askepott. Det er like feil som bart på smånisser som etter alle solemerker ikke kan være passert pubertetsalder i Reisen Til Julestjernen. Det er like feil som at Hovmesteren tar med seg den blinde og aldrende Miss Sophie til sengs på nyttårsaften når det er tydelig at Miss Sophie ikke vet sitt eget beste når hun tror hun fester med Admiral von Schneider og Mr. Winterbottom og gud vet hvem, som alle vet har vært døde siden begynnelsen av sekstitallet, og at Hovmesteren er en gammel gris som utnytter den blinde Miss Sophie seksuelt som en årlig spiss på nyttårsfeiringen.
Det er feil, feil, feil.
Feil Feilesen fra Feileland.

Åjada. Feileland. For alle de som feile kan, de hører hjemme i feileland. Og la oss innrømme det; det er mange som hører hjemme i feileland for tiden. Det er bare til å slå opp i avisen.

Men for all del. Det er jul. Hvis noen har lyst til å spise svineribbe på julaften skal de få lov til det. De vet ikke hva de går glipp av. Men vi skal ikke sparke nedover. Det kunne vært verre. Det finnes dem som spiser fisk på julaften. Eller enda verre: grandiosapizza. Jeg setter faktisk grandiosaspiserne på julaften under dem som spiser fisk. Det er heftig. Men det er velfortjent.

Mat er jevnt over et ømt tema i julen. I neste innlegg skal jeg snakke litt om en matrett som av CIA (helt seriøst) har blitt satt på listen over potensielle terrormidler. Indirekte, riktig nok. Men like fullt: CIA anser det som en mulighet at en matrett som tusener av nordmenn spiser på julaften kan brukes i et terroranslag mot sivile mål i nærmeste fremtid.

Dét er julematen sin det.

Men la oss vente litt med den. Nå har jeg allerede nådd 650 ord i et innlegg, og da er det på tide å si stopp.

Fjas, fjas, fjas, over hele linja

Posted on by
6

“Nei, stopp stopp, detta sklir ut!”
For alle oss som setter pris på norsk populærmusikk på vårt eget morsmål var det sitatet et aldri så lite nostalgisk sus fra midten av 00-tallet – en tid før applikasjoner og askefast og fremsnakking. En tid der ting ikke lakk så lett. Lenge før Fjaset nådde cyberen.

For alle andre minner nok sitatet om et en sannhet som nok var mer uunngåelig enn undertegnede ville innrømme da han ved enden av november, høy på ulovlig julebrus og e-stoffer flommende i årene sa han skulle gjøre det godt igjen for et bloggår som kan plasseres under en hver kritikk med noe så stereotypt som en julekalender. Kritikerne var overraskende få. Enten var det en blanding av generell høy allmenndannelse og/eller naiv førjulstro som fikk folk til å la være å uttale seg kritisk til prosjektet.

Jeg skulle ta tak i egen virkelighet. Jeg skulle sitte på julaften og vite at jeg i det minste hadde gjort en innsats på bloggfronten.

Det skulle bli sus i serken.
Det er verken sus eller serk å snakke om nå som julaften står på dørstokken.

Det gikk en stund.
Susen sto i serken som den aldri stått før.
Det sto ikke på temas.
Jeg har fremdeles en lang liste over tema som ikke har blitt tatt opp i julefjas-serien. Hvis jeg får samme ville innfall til neste år kan jeg overføre noen av dem til da. Slikt føles godt; å sette litt i banken. Kanskje jeg får renter på det også. Jeg setter inn seks tema og får åtte ut om et år. For å demme opp om inflasjonen som har satt seg i bloggnisjen. Den jævla inflasjonen.

Markerer dette et nederlag for fjaset? Er dette den endelige spikeren i kisten for fjaset slik vi kjenner det i dags form?

Sjefsfjaser CingT rettet for ikke så lenge siden følgende spørsmål mot meg i kommentarfeltet: “hva er egentlig fjas?” Et slikt spørsmål markerer at vedkommende kommentator kan mer enn å lage musikal av musikken til Norges beste rockeband. Slikt er jo utelukkende positivt.

Så hva er egentlig fjas?
Jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv ved en god del anledninger. Hva kan defineres som fjas? Hvilke rammebetingelser legger jeg til grunn? Når går det fra å være fjas til å bli for eksempel tullprat?

Hvis vi går til ordboken (og det gjør vi), ser vi at fjas omtales som “narrestreker, tøys, tull(prat), jåleri og flørting”.

Spesielt de to siste synes jeg er litt skremmende, og viser viktigheten av å klart definere hva som er fjas og hva som i beste fall er gråsonefjas. Jeg kan ikke leve med sømløse overganger mellom fjas og jåleri/flørting. Flørting og fjas er som vin og øl. Det skal ikke blandes. Og hvis du først gjør det, bør du avslutte med stil. Da må du spy over alt, ikke bare innenfor et begrenset område. Flørting må gjøres på helt andre arenas. Jeg har prøvd flørting og fjas samtidig – det fikk fatale konsekvenser. Vi snakker weapon of mass destruction.

På et generelt basis tror jeg fjas må inneholde et visst antall digresjoner innenfor et visst antall setninger. Det må være lite eller ingen essens av informativitet, og det må være på et slikt nivå at livet til leseren fint kunne fortsatt et liv fullstendig uinfluert av fjaset og likevel dødd med en overbevisning om at vedkommende ikke har gått glipp av noe nevneverdig. Likevel anser jeg det som en fordel hvis de som til tross for dette leser fjaset ikke gråter blod etter endt lesning. Begrenser det seg til tapt tro til menneskeheten og/eller mitt vedkommende, skal jeg si meg heidundrende fornøyd.

Når dette er sagt bør også fjaset ved ujevne mellomrom ha et hint av fleskepølse i seg. Enten direkte eller indirekte.
Helst begge deler.

Stort mer vet jeg ikke.

(Dette innlegget ble skrevet i en engelsktime. På iPhone. Hvis det forekommer helt rare ord midt i en setning – ord som du både håper og tror ikke hører hjemme – ligger skylden på iPhone. Ikke meg. Litt meg fordi jeg ikke leser korrektur. Men mest iPhone. Dette til orientering.)