Bølge eller ikke, dette er ukens…:

- Statusoppdatering:

Som store deler av resten av vestlandet har jeg hatt vinterferie denne uken. Nesten samtidig som vinterferien startet, skylte det en sterk kreativitetsbølge over meg, og jeg har skrevet som en gal den siste uken. En del av leserne vet hva jeg snakker om, men jeg begynner å bli såpass fornøyd med det jeg besitter at det snart er på tide å lette fullstendig på sløret for resten av verden også. Snart. Kanskje i neste Ukesluttfjas, hvem vet.

Ellers må jeg nesten skyte inn at jeg har hatt to fantastiske konsertopplevelser med henholdsvis Grand Island og et australsk Pink Floyd-tributeband. Jeg vil påstå at Pink Floyd-konserten (hvis vi skal være så freidig å kalle den det) var best, men det kan ha sammenheng i at jeg er veldig svak for lasereffekter. Så enkel er jeg. Hadde Ole Ivars slått til med laserffekter på sine konserter skal vi ikke se bort i fra at jeg hadde sagt det samme.

Forhåpentligvis ikke.

- Teaser 1:

På mandag ble endelig Bloggpuls.no lansert, og det er bare til å kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut herligheten. Det blir nærmest kontinuerlig anbefalt indrefileter fra blogg-norge der inne, sortert pent og pyntelig etter kategorier som tar for seg det meste en stakkars bloggleser kan drømme om. Dessuten ligger det allerede mye bra magasinstoff ute, og mer kommer det jo etter hvert også. Så hva er det egentlig du venter på? Bloggpuls.no er stikkordet.

Teaser 2:

Åneida, jeg er ikke ferdig med å leke PR-agent helt enda. Hvis du skulle befinne deg i området i eller rundt Bergen, bør du absolutt vurdere å sette av en kveld mellom 16. og 20. mars. Da er det nemlig revy på min kjære skole Bergen Handelsgymnasium. Revyen i år heter kryptisk nok “The Oh-Oh’s” eller “The 0h-0h’s” om du vil (du tok ordspillet, ikke sant?), og tar for seg det glade 00-tallet som jeg har hørt rykter om at vi har lagt bak oss. Det har til og med blitt blogg ut av det, så ta deg gjerne en tur innom den også, for eksempel ved å klikke her. Der kan du til og med (snart) forhåndsbestille billetter. Så det så.

Video:

Jeg gikk, for første gang i Ukesluttfjas-spaltens historie, i gjennom en lite krise av typen “valgets kval(m)er” da jeg skulle velge ut videoen som skal få sine femten minutter (pluss-minus med hovedvekt på minus) i den sagnomsuste Ukesluttfjas-varmen denne uken. På Twitter ble jeg nemlig tipset for en tid tilbake om et intervju av en mann som påstår han heter Karl Ove Knausgård. Det er riktignok et tolv år gammelt intervju, men jeg nekter å tro på at det er mulig å gjennomgå en slik total makeover.

Alle nordmenn som ikke har tilbrakt det siste halvåret i et hull med en pute over hodet vet hvordan Knausgård ser ut i dag. Klikk deg inn på dette klippet fra Bokbadet (???) på NRK i 1998 og døm selv. Jeg gjentar: hvordan er det mulig?!?

(Edit: Leseren Ingvild tipser om et nylig intervju med Knauseren, fra Bokprogrammet. Prøv gjerne å pause begge klippene og plassér dem i to faner ved siden av hverandre og gå fra det ene til det andre. Jeg har selv gjort det et par ganger, og synes det er like festlig hver gang.)

Men det er jo strengt tatt ikke videoen i seg selv som er det mest oppsiktsvekkende i tilfellet ovenfor. Og når jeg den siste uken har gått rundt og nynnet på “Sju bøtter tårer er nok Beatrice”, er det ingen tvil om at det er det som må bli ukens video.

Og duene på taket, de har aldri stått så stille
Står de like stille når kvelden er omme?
Og når regn applauderer på takhellene
Og korps går i moll i bakgatene
Åh, Beatrice, då skal nye tider komme

Men for all del. Liker du ikke Kaizers, så liker du ikke Kaizers:

Du kan godt sjå en annen vei
Kalle det en eksplosjon og sei; Nana!

Sjefjsfjaser:

Ja, denne uken er det faktisk vits i å utnevne et nytt fjasehoff for uken som har gått. Vutaire gikk rett til topps med tre kommentarer, mens Naitzel og fjaseveteranen Beate deler tittelen som ukens runner(s)-up. Tredjeplass blir det rett og slett ikke denne uken. Men hvem samler på tredjeplasser, om jeg tør spørre?

Velvel. Da skal jeg ikke ta mer av din dyrebare helgetid.

Peace and love.

Hah.

Sånn. Nå føler jeg at jeg har fått satt meg selv i respekt. Det var godt å få det ut.

Da jeg skrev forrige innlegg følte jeg nemlig at jeg ikke fikk snakket ferdig om OL. Jeg vet det – i seg selv er det en motsigelse at jeg i det hele tatt nevner OL – men det er, som jeg har vært innom tidligere, nye tider. Vi nærmer oss hundre dager med snø på bakken i Bergen. Jeg har begynt å ta badstu tre ganger i uken. Dessuten har det sluttet helt å regne i Bergen. Jeg har begynt å blogge om vinteridretter. Alt er brikker. Alt går mot en ende og til slutt får vi en brist. Vi kan være sikker på at de knekker oss til sist.

Mhm. Det er profetien. Hvem “de” er vet vi ikke enda. Men alle som har lest Lucifers Evangelium av Tom Egeland har nok gjort seg opp en viss formening om akkurat det.

UANSETT.

Det jeg vil spinne videre på er at under OL får skikkelig smale idretter – jeg nevner bobsleigh, aking, kulekjøring og curling i fleng, sine sårt tiltrengte femten minutter i den herlige rampelysvarmen. Idretter som er ukjent og gjenstand for lett bryr-meg-ikke-holdning, blir plutselig dyrket som om de skulle vært nasjonalidrettene våre. I går for eksempel, en lørdagskveld, dro brorparten av dem jeg delte kvelden med hjem litt før midnatt for å få med seg herrefinalen i curling.

Det verste er at jeg viste forståelse for disse menneskene.

Og det er nettopp curling jeg vil snakke om i dag. Jeg vil slå et slag for curling som idrett.

Det er ikke uten en viss rødme jeg innrømmer at jeg har en ganske inngående kjennskap til nettopp sporten curling. Det hele begynte med at jeg hang meg etter en gjeng som skulle spille curling i høst. Etter det har jeg flere ganger oppsøkt curlingens mystiske verden. Det er nesten litt skummelt. Har det gått noen uker siden sist jeg curlet, begynner jeg å tenke “nå må vi nesten få i gang noe curling igjen”. Og det er ikke vanskelig å få folk med seg heller. Den største utfordringen er egentlig å overbevise folk om at det finnes curlingmuligheter i nærheten. I Bergen er vi nemlig så priviligert å ha hele to curlingbaner. Det betyr at cirka 130 000 mennesker deler på én curlingbane, men det holder egentlig mer enn nok.

Imponerende nok har nettopp det norske curlinglandslaget fått aller mest oppmerksomhet de siste to ukene. Jeg vil påstå at de har fått mer oppmerksomhet enn dem som faktisk har levd som eremitter, gitt avkall på personlige behov, drukket motbydelige proteinbrygg for å restituere seg raskt, hatt gnagsår, lårgniss, kronisk gangsperr og slim brettet ut over ansiktet store deler av livet sitt for å kunne ha en viss mulighet til å ta medalje under OL. Så kommer det en gjeng med bukser i et mønster som alluderer mot en yrkesgruppe som i grove trekk har blitt henvist til sirkusvirksomhet, hvis idrett er å koste, og stjeler all oppmerksomheten. Uten slim brettet utover ansiktet. De trenger mest sannsynlig ikke å dusje etter kampene sine. Noen av dem har til og med litt mage.

Dét er idrett etter mitt hjerte. Curlingguttene har innsett at de må gjøre noe for å nå igjennom. De kan sette så mange perfekte stener de bare orker, og de kan koste til de blir både blå og lilla i ansiktet – det vil uansett ikke bli lagt merke til. Med mindre de altså kler seg opp i klovnebukser. Da vil alle ha en bit av dem. Jeg kjenner folk som utelukkende har sittet oppe om natten for å få med seg curlingklovnene, og som nå snakker om centerguards og bommer og bo som om de skulle vært født på curlingbanen.

Hatten av for curlinglandslaget. Den første langrennsløperen som tar femmilen i supermanntrikot, eller den første skiskyteren som tar sisteetappen i Kaptein Sabeltann-kostyme med pistol istedet for gevær, som stikker innom drikkestasjonen og sier “shaken, not stirred”, den utøveren skal jeg faktisk oppriktig heie på.

Det er en sjanse jeg er mer enn villig til å ta. Selv mener jeg at man bør være åpen for å ta til seg ting som man i utgangspunktet stiller seg tvilende til. Dette er for øvrig noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. Åjada. Jeg har en plan for innlegget, må vite.

Når jeg tenker meg om er det egentlig veldig lite annet å snakke om enn nettopp sport for tiden. Vi har jo selvfølgelig den svære saken, den som har gått som farsott gjennom landet den siste uken, den som har blitt diskutert ved et hvert middagsbord med respekt for seg selv, nemlig at Bergen er i ferd med å gå tom for vann. Jeg er ganske sikker på at folk på Flisa såvel som Sykkulven diskuterer vannmanglen i Bergen med både innlevelse og patos hos den lokale landhandleren. Folk på Flisa og Sykkulven er spesielt god på dette med patos, tror jeg.

Men sport, altså.

Akkurat nå foregår det visstnok ett eller annet stevne borte i Canada et sted, omtrent der hvor du kan se Russland fra stuevinduet, som de kaller for Olympiaden. Hva gresk mytologi for eksempel har med kortbaneløp på skøyter eller hoverende trøndere å gjøre er heller uvisst, men la dem få denne gleden. Det er snakk om mennesker som bruker størsteparten av tiden sin på å trene, og flesteparten av dem får ikke bronse en gang. Da synes jeg nesten de skal få lov til å føle seg litt greske to uker hvert fjerde år. Kall meg raus.

Her om dagen kom jeg til skade for å bli sittende og bivåne en eller annen finale i den litt småalternative sporten bob. Javisst, bobsleigh er det egentlige navnet, men bob synes jeg er hakket mer festlig. Egentlig satt jeg bare og ventet på at en av utøverne skulle hete Bob eller Bobby, til nøds Robert (som det var opptil flere av, og hurra for det), men jeg ble sittende til det var ferdig. Etterpå var det freestyle, noe som for min del blir litt vel alternativt. Også har det på langt nær like festlig navn som bob. Der bør freestyle vurdere et navneskifte. Mitt forslag er for eksempel Mohyeldeen.

Uff, den var litt på kanten. Beklager.

Det jeg kom til å tenke på var – hvordan finner man ut at man er drivende god i for eksempel bob? Jeg mener, man må jo prøve det på et vis. Hvordan? Halloen – du oppsøker jo ikke nærmeste bobbane og lar det stå til. For å være ærlig aner jeg ikke engang hvor nærmeste bobbane ligger. Jeg kan dessuten med stor sikkerhet si at du aldri har sett noen reise seg demonstrativt og si “Nei vet du hva, nå drar jeg rett og slett og bobber litt. Skal jeg kjøpe en liter melk på veien hjem igjen?”. Du har ikke det. I så fall er det et misbruk av verbet “å bobbe” som det ikke fortjener.

Tanken som slo meg da jeg satt og så på bob var ganske enkelt – hva om jeg er sykt god i en eller annen alternativ idrett?

Vet man slikt intuitivt, fra fødselen av, at det er bob det skal gå i? Eller for den saks skyld – kulekjøring?

Hva om jeg akkurat nå kunne gått rundt i deltakerlandsbyen i Vancouver med hoverende trøndere og andre nervøse toppidrettsutøvere? Jeg vet ikke. Jeg anser ikke muligheten for å være kjempestor, jeg er verken atletisk bygget eller spesiell talentfull i noen sporter eller generelt øvelser der koordinering av kropp er en vesentlighet. Bare spør de stakkarne som har måtte danse med meg. Undertegnede i OL blir liksom en dårlig spøk. Litt som Fremskrittspartiets asyl- og innvandringspolitikk.

Men bare tenk om. Tenk om du egentlig bærer et kjempetalent i leirdueskyting. Eller fekting. Du ga kanskje opp da du ikke gjorde det kjempeskarpt i gymtimene som indreløper under fotballen. Du tok kanskje til takke med den fjerdeplassen i Knøttecupen i håndball. Men hadde dere bare hatt en time med for eksempel bob, leirdueskyting eller kulekjøring i gymmen, da hadde du oppdaget hvor fantastisk du var i den idretten. Du hadde ikke trengt å trene en gang, du kunne bare troppet opp i OL, gjort greien din, og hentet gullmedaljen.

Tenk på det du. Du kunne gått rundt og følt deg gresk i Canada akkurat nå.

(Det er forresten overhengende stor fare for at det kommer et oppfølgerinnlegg på dette i nærmeste fremtid.)

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er lov å håpe. Dere blir ikke kvitt meg før jeg får til ett eller annet.

Velvel. Her er ukens:

Bursdagshilsen(ener):

Da jeg hadde bursdag fra snaut tre uker siden var det spesielt én person som tok av med bursdaghilsningene sine. På intet mindre enn fem separate gratulasjonsarenaer tikket det inn hilsener. Det er visst slik man gjør det i disse blogg-gemakker. Og når vedkommende har bursdag i dag, så føler jeg meg litt programforpliktet til å bruke litt spalteplass på å gratulere. Nettopp her kommer det noe som er litt twin peaks: Vi snakker om en 19-årsdag. Har du sett på maken? Vi feirer altså en 19-årsdag i utgave nummer 19 av Ukesluttfjas, den 19. februar?

Kjære leser, dette blir rent for mye for meg. Jeg vet ikke om jeg tør å fortsette en gang. Men det må jeg nesten, hvis ikke frykter jeg for drapstrusler og represalier til evig tid:

Alle i tankefjas-apparatet, det vil si jeg, gratulerer sjefsfjaser og musikalkompanjong CingT med sine nitten fylte! Jeg har hørt rykter om at feiringen vil foregår på et meget spesielt sted, nemlig i kjelleren til en viss Marcello.

Det finst ei trapp som går ner til en kjeller
Den er så trang at du må gå sidelengs
Og på veggen henger tjukt med bilder
av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen
For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller
Det har vært 100 mann der nere på en gong
Det står et bord midt på golvet, midt på bordet
en revolver og på den står det made in Hong Kong
Halleluja

Måtte CingT danse ompa til hun dør.

(Dessuten har skapspanjol Beate Solstjerne bursdag på søndag. Og Kongen. Det er virkelig ikke måte på. Gratulerer til henne også på forskudd! Kongen gidder jeg av prinsipp ikke å gratulere. Beklager.)

- Smell:

Bergen er ødelagt for tiden. Det er nesten så gale at jeg blir provosert. Byen i mitt hjerte, byen hvor sorgen forgik mig på Ulrikens top, har forandret image i det siste. På tre måneder har det falt 141 millimeter nedbør. Det kan vi like gjerne runde ned til null. 141 millimeter nedbør er en ettermiddagsbyge i Bergen. 141 millimeter nedbør er østlandet, 141 millimeter nedbør er per definisjon tørt.

Jeg kan ikke huske når det regnet sist i Bergen. Og i dag har Bergen satt ny rekord i snø på bakken sammenhengende. 61 dager tror jeg det er. 61 dager med snø, folkens. Det er minst seksti dager for mye med snø i Bergen. Hvem har sagt at Bergen trengte nytt image? Vi trivdes veldig godt i offerrollen med regnet vårt. Vi likte å slå oss på brystet med at det regnet i snitt to meter med nedbør i året her. Da kommer du ikke drassende med 141 millimeter på et kvartal. Det blir for dumt. Det er som når Noah And The Whale byttet image fra gladpop til dyster og smal indiepop som det ikke går an å synge med refrenget på med mindre du har strupekatarr.

Slutt med det.

Nå.

- Video:

Jeg er glad i standup. Og jeg elsker musikk. Derfor var det mer eller mindre naturlig at jeg stilte opp i Grieghallen da en av verdens mest kjente syngende standupkomikere, Stephen Lynch, holdt konsert i Bergen i fjor høst. Lynchemannen (hvis det er et godkjent kallenavn) innfridde så til de grader, og sammen med Tim Hawkins står han frem som en av favorittene mine i denne litt spesielle sjangeren. Stephen Lynch baserer seg på en ganske slem humor, der punchlinene ligger i at man får servert ting man strengt tatt ikke hadde forventet. Også ler vi. Kall det gjerne kåserier på rim og i takt og tone. Tommelfingerregelen er nok å ikke ta denne mannen seriøst.

Enten elsker du humoren hans, ellers vil du fra nå av til evigheten elske å hate den. Denne handler om hans førstefødte barn. Liksom.

Sjefsfjaser:

Nei. Fortsatt unødvendig.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.

Om dette også betyr at jeg må danse litt oftere, velger jeg å ta dissens.

Neida. La oss ikke flåse her. Faktum er at jeg altså tyr til ukesluttfjas-spalten igjen. Ha meg unnskyldt.

Her er ukens…

- Forklaring:

Jeg liker å forklare ting. Noe som nok kan forklare hvorfor jeg har valgt forklarende fag som sosiologi og filosofi på skolen. Og som videre forklarer hvorfor jeg liker fagene, som sådan. Uansett. Jeg har vært ganske innadvendt i bloggøyemed de siste ukene. Men det betyr ikke at jeg har hatt Pause eller skrivesperre eller andre mystifnustiske greier. Det har ganske enkelt vært Viktigere Ting å gjøre. Jeg har for eksempel lært å anerkjenne konseptet “møter”. Tidligere har jeg hatt visse reservasjoner mot den slags. Det høres så stivt ut. Kjedelig. Men det var før jeg visste at møter innebærer uhorvelige mengder twist, kjeks og vann med kullsyre. Og videokonferanse. Og boardtusjer. I fire forskjellige farger. Så det så. Dessuten har jeg rukket å bli voksen siden sist. Mhm. Skulle jeg finne på å rane en papirbutikk for boardtusjer vil det etter all sannsynlighet stå “Gal mann (18) stjal 1500 grønne boardtusjer” i avisen dagen etter. Ikke “Gal og veslevoksen gutt (17) stjal 1500 grønne boardtusjer”.

Jeg har vurdert litt om det faktum at jeg har blitt voksen skal gå litt til hodet på meg. Om jeg skal bli dyp og innsiktsfull. Kanskje ta en Knausgård. Fremstå som en seriøs type med svar (og forklaringer, selvsagt) på det meste.

Men jeg vet ikke.

- Utfordring:

CingT (du husker henne, det er hun med alle kommentarene) utfordret meg en gang i fortiden (tror det var i uke 3, faktisk. Der ser du) til å lage en liste over ti ting jeg vil gjøre før jeg blir degradert fra sjåfør til passasjer, legger på, går til rulleteksten, seiler min egen sjø, blir forfremmet, tar refrenget etc. Altså: dør.

Åjada. Seriøse saker.

1. Okei. Først og fremst gi ut en bok. Som selger mer enn 300 eksemplarer. Ikke for pengenes skyld, men mer det å vite at jeg står i trehundre bokhyller. Tenk deg hvor tøft det er, da.
2. Besøke alle verdens kontinenter. Fordi det å reise er å leve.
3. Bo noen år i utlandet. For eksempel studere i England. London er kos. Manchester også. Og Liverpool. Eller kanskje Tyskland? Har hørt at Berlin er en god by å studere i.
4. Sette opp “Koden i Kaizers-moll”, musikalen som durer og går i kommentarfeltet til innlegget “#kjøtthue”, med full besetning, i samarbeid med sistnevnte utfordrer.
5. Jobbe med noe som jeg elsker. Hva? Aner ikke. Kanskje det å tjene penger på å skrive. Det høres deilig ut. Kanskje noe fullstendig annet.
6. Møte genier som Are Kalvø, Nick Hornby, Joe Dunthorne, Matt Groening og Tore Renberg.
7. Kunne sitte som en gammel og grå mann om femti år og si til meg selv “Dette var gøy. Jeg er fornøyd.”.
8. Kjøpe en treleilighet i et koselig smau i Bergen (for eksempel Knøsesmauet eller Hamburgersmauet).
9. Dra på interrail gjennom Europa. Ble ikke plass til det i sommeren som kommer. Men neste sommer. Da.
10. Nei jeg vet ikke.

Okei, de tre-fire siste punktene ble litt vanskelige. Jeg bør virkelig sette meg ned og filosofere litt over dette, dette er for dårlig.

- Video:

Det har vært mye snakk om iPad i det siste. Ikke rart, den er jo ganske revolusjonerende. Mac uten tastatur, liksom. iPhone uten telefon, lixzm. Nå høres jeg kanskje sarkastisk ut, men iPad er jo noe jeg må skaffe meg. Det skal ikke stå på meg, for å si det slik. Men det har vært litt kritikk mot iPaden også, og nå har også Hitler kastet seg på kritikken. Det går tydelig frem av denne videoen fra YouTube.

Jeg tror jeg har hatt en lignende Hitler-video i denne spalten, men jeg føler at det fremdeles er et marked å mette der ute. Man kan ikke få nok latterliggjøring av gamle diktatorer. Spesielt ikke på en fredag.

Sjefsfjaser:

Ehm, nei. Det blir useriøst.

Dere vet like godt som meg hva som skal stå her.

God helg!

Der ja.

Et slikt spark vil jeg i de aller fleste tilfeller kalle for konstruktiv kritikk. Et velment spark, som er mer ment som en oppvekker enn et brudd på straffelovens paragraf 228 som sier at “Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.”

(Ah, ingenting slår et lite avsnitt med litt ekte grunnlovsnorsk.)

Alle har godt av et spark bak i blant – og de aller fleste av oss er uansett mer enn godt nok polstret til å stå i mot den slags. La oss innrømme det først som sist – Det er i baken det legger seg. Det er skinkene som får det, uten sammenligning for øvrig.

Unnskyld, den var upassende. (Gi meg gjerne kritikk for den.)

Sikter man derimot på nyrer istedet for bakenden når man skal gi dette metaforiske sparket, er det fort kjempeganskemye verre. Da er det krig. Og det er nettopp det jeg har brukt i overkant av tre hundre ord på å komme frem til. Krigen. Ordkrigen. Når noen mennesker bruker kritikken som et våpen og hamrer løs mot nyrer og levre og andre vitale organer i all den kraften som bor i metaforer. Og metaforer er atomsprengstoff, folkens. Det er ikke noe leketøy.

Med ujevne mellomrom frekventerer jeg nemlig kommentarfeltene på diverse nettaviser. Og, hvis jeg er skikkelig langt nede i driten, stikker jeg til og med innom diverse debattforumer på nettet. Der foregår det mye rart, skal jeg si dere. Det skal ikke mer til enn en feilparkert bil før det tørner kapitalt og inderlig for folkene der inne. Du kan nesten se fråden i innleggene deres. Høre den intense klikkelyden fra tastaturet. Lukke øynene og se for deg hvordan ansiktsfargen går fra griserosa, via magenta til rød og resten av veien mot dypburgunderrød.

Det er den ene typen. Populært kalt caps lock-gjengen. Videre har du kanskje den mest interessante gjengen, nemlig de som sparker nyrer med stil. I takt, muligens i trikot med klassisk musikk til. De gjør det på en tilsynelatende elegant måte, behersket og langt. Fryktelig langt. Det er avsnitt opp og avsnitt ned som sier akkurat det samme, som stort sett går ut på udugelighet satt i sammenheng med nasjonalitet, inntekt og seksuell orientering. Klisjeer, altså. La meg sitere en frustrert fotballsupporter som gir fotballklubben sin det glatte lag på forumet til supporterklubben:

I would genuinely like to know how you pathetic little pissflaps sleep at night, knowing full well that you have taken my money and that of several thousand others and delivered precisely fuck all in return. I run a business myself, and I believe I could take any 4,000 of my customers at random; burn down their houses, impregnate their wives and then dismember their children before systematically sending them back in the post, limb-by-limb, and still ensure a level of customer satisfaction which exceeds that which I have experienced at Blundell Park at any time so far this season.

You are a total disgrace, not only to your profession, not only to the human race, but to nature itself. This may sound like an exaggeration, but believe me when I say that I have passed kidney stones which have brought me a greater level of pleasure and entertainment than watching each of you worthless excuses for professional footballers attempt to play a game you are clearly incapable of playing, week-in, week-out.

Dette, kjære leser, er ramsalt kritikk. Du kan lese hele innlegget her (takk til Iversen som tipset om innlegget i sin eminente Monday, bloody monday-spalte), og det tar jo aldri slutt. Skribenten forsikrer seg om at det ikke skal være mer enn fint støv igjen av begge nyrer når innlegget avsluttes med “Yours sincerely, A very disillusioned Mariner” ti avsnitt senere.

Jeg sitter igjen med to spørsmål. Hvem er disse folkene, egentlig? Hvor jobber de til daglig, hvor kjøper de maten sin? Kjenner jeg en slik undercover? Gyver de løs på damen i kassen hvis hun spør om de vil ha pose når de har handlet for syvhundreogfemti kroner? Hvordan er de å leve sammen med? Hva om dolokket ikke er nede en dag? Hva om det er smuler i smøret? Hva da?

Og to: Ville de foretatt den samme tordentalen muntlig i full offentlighet, med fullt navn og uten sladd på strategiske plasser?

Hmm.

Og nei, det har absolutt ingenting med at NRK har valgt å fjerne Drømmehagen fra sendeflaten sin. Eller med Pepperkakebyen å gjøre. Faktisk. Vi er ferdig med den nå, nå er bare gjennomsnittsbergenseren litt kjempesint på pepperkakemannmorderen, og det er en kjempetilbakegang. Vi snakker dramatisk halvering. Minst. Det har heller ingenting med NSB å gjøre; bergensere tar veldig lite tog. Med mindre man bor bak Ulriken eller skal på ski eller til Oslo, gjør man ikke slikt. Som altså viser seg å ikke være så dumt.

Det har jo selvfølgelig noe med kulden å gjøre. Som jeg slo fast for en uke siden bør noen, for eksempel Været, den bajasen, gå ut med en offentlig og uforbeholden beklagelse til det norske folk. Kulden har gjort fryktelige ting med meg – for bare en liten måned siden ville mitt sanne jeg hutre for to minusgrader – mens nå jubler jeg litt inni meg hvis jeg ser at det bare er fem-seks blå når jeg står opp. Ut i neste uke er det meldt fire grader. Plussgrader. Kan du tenke deg? Det der er offisielt ikke meg. Kulden drepte den kontinentale Kim Arne, og jeg er redd. Redd for hva forsettelsen bringer. Om jeg kommer til å like vafler med brunost. Om jeg kjøper meg ski og tilbringer påsken på et fjell i en hytte. Med kvikklunsj og appelsiner. Om jeg begynner å gå med stillongs permanent. Og ull. Herregud, jeg har gått med ulltrøye i en måned nå.

Én måned, kjære leser.

Jeg har altså blitt vant til kulde. Til snø. Det er dødsskummelt. Jeg vet sannelig ikke hvor dette bærer hen.

Men det er jo ikke fordi jeg har blitt vant til kulde og er redd for konsekvensene at kommunen har mobilisert og hatt hensynskampanje hele uken. Selv om tanken absolutt er litt tøff. Det har med den utrolig dårlige luftkvaliteten som har hengt over byen de siste dagene. Og det er sant altså – forrige lørdag var jeg ute på tur med Ozzy, hunden til Solstjernen, og da jeg kom hjem luktet jeg bål. Som om jeg var tilbake til barneskolen med lavvo og bål i skogen med vedhogst og huggormpining (ja, vedhogst og huggormpining sto i direkte sammenheng med hverandre – jeg gikk i en noe spesiell klasse på barneskolen). Det sier litt. Og kommunen har ikke spart på skytset, med gratisbusser og i går altså den noe kontroversielle regelen om å stenge ute biler med partall på fredagen. Som om partallene har gjort verden noe vondt.

Uansett. Eller UanZ som er så in for tiden. Jeg kunne se på folkene i Bergen kommune at de digget det de holdt på med denne uken. Javel, situasjonen var alvorlig, men de digget det like fullt. De brukte makt. De var kyniske. De tok upopulære beslutninger, og de trykket opp gule vester med Times New Roman. Jeg bare ser for meg episoden på rådhuset der en eller annen sjefsbyråkrat administrerer vestproduksjonen; han har kastet dressjakken, løsnet på slipset sitt, og får spørsmål fra en av sine undersotter om de skal kjøre fet eller kursiv skrift på de gule vestene. Han svarer, kort og kaldt: Ta begge deler. Ta både fet og kursiv.

Og det går et sukk gjennom lokalet. Folk trodde ikke de kom til å oppleve det i løpet av deres karriere på rådhuset, de hadde veddemål om noe slikt kunne komme opp under svineinfluensaen, men det skjedde aldri.

Sjefsbyråkraten klarer akkurat å holde masken. Men inni ham er det fest, og alle er invitert.

Men nå er det altså dags for å slippe katten ut av sekken.

I begynnelsen av oktober i år, i høstferien faktisk, fikk jeg en veldig interessant mail fra Aasa, aka Kamikaze, der jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være med på et prosjekt rundt oppbyggingen av en ny norsk bloggportal. Aasa lurte på om jeg kunne tenke meg å være med i redaksjonen som skal anbefale poster.

Slikt er jo ikke vanskelig å ta stilling til. Selvfølgelig måtte jeg si ja!

Det viste seg at denne portalen skal hete Bloggpuls.

Så ja. Hva er, eller rettere sagt; hva blir Bloggpuls? Jo – det som er verdt å vite om blogging og sosiale medier blir å oppdrive på Bloggpuls. Vi skal – som navnet så elegant hinter bortpå, ta pulsen på Blogg-Norge.

Skulle du være nykommer i bloggeland skal Bloggpuls være et godt utgangspunkt for deg til å komme deg under huden på dette lille samfunnet vi bloggere har. Bli kjent med oss, lære deg å kjenne mediet blogging. Og skulle du være en dreven blogger fra før av, en slugger kanskje, ja så kommer du garantert til å oppdage nye blogger på Bloggpuls. Du skulle bare sett den listen over blogger vi har på feeden vår. Den er full av ukjente godbiter som bare venter på å invadere livet ditt.

På Bloggpuls blir det et eget ungdomsmagasin med blogg og sosiale medier i fokus, og som sagt et eget område med ferske indrefileter fra de beste bloggene i Norge, valgt ut av blant annet yours truly. Dette blir steike bra. Det blogges i ekstremt mange miljøer, som er vidt forskjellige. Blogging har gjort at Erik Newth plutselig har noe til felles med tretten år gamle jenter. Jeg deler plutselig en beskjeftigelse med Tone Damli Aaberge. Uansett hvor skumle og/eller absurde og komplett hoderystende disse to koblingene skulle være, så er det fakta. Og det trengs en brobygger mellom de mange miljøene hvor det blogges, vi trenger et samlingspunkt, rett og slett en allmenning som vi i Bergen liker å kalle det.

Der har du Bloggpuls.

I dag åpner vi prosjektbloggen til Bloggpuls, på http://bloggpuls.no – og regner med en lansering en gang i februar. Frem til da, følg med på prosjektbloggen, følg oss på Twitter og begynn å glede deg.

Bloggpuls!

Dette lover godt. Jeg tror vi er på vei mot noe stort.

Så. Da er vi klar med ukens…

- Debattfjas:

Som de fleste sikkert har fått med seg enten via Twitter eller den svært undervurderte formen for sosial kommunikasjon, nemlig oral snakking, er jeg så heldig å få boltre meg på litt spalteplass i Bergens Tidende en gang i måneden, på ungdomssiden BTbatt. Jeg har fått noen koselige henvendelser om jeg kunne lagt innleggene ut på bloggen, og ser vel egentlig ikke noen umiddelbare problemer med det. Derfor har jeg gått til det skritt å legge til en ny side på menyen, du vet helt oppe til høyre ved siden av han mannen som sitter på do og leser RSS-feed, under det veldig lite innovative navnet “Annet fjas“, selv om jeg vil påstå at det jeg produserer i avisen nok er det mest fjasefrie vi strengt tatt kan komme. Siden bærer preg av å være direkte kopi fra diverse Google Docs-dokumenter, så det er en vill orgie i skrifttyper og størrelser og i det hele tatt der inne. Men du bryr deg ikke om slikt, du. Takk for det.

- Designprat

De av dere som faktisk går inn på bloggen, og ikke leser innleggene gjennom en RSS-feed, har kanskje lagt merke til at jeg har testet ut et nytt layout og design den siste måneden. Akkurat der bør jeg ta selvkritikk: jeg går omtrent aldri inn på bloggen – av ganske åpenbare grunner, og glemte egentlig at blogger faktisk har utseende. Det er rart med det. Så da vi nærmet oss ettårsdagen til bloggen innså jeg at endringer måtte til. Men ettersom jeg som sagt aldri stikker innom min egen blogg, spiller det veldig liten rolle om jeg synes at det er übertøft, mens alle som stikker innom får mest lyst til å kaste opp av pur avsky. Men jeg kan i hvert fall forklare litt av ideen bak det: Problemet når man blogger er at levetiden til et innlegg blir veldig begrenset. Erfaringsmessig vet jeg at lesere bare leser det øverste, kanskje det neste innlegget før de gir seg. Det er for gale, og svært urettferdig overfor de andre innleggene. Derfor den lille remsen mellom menyen og hovedfeltet. Også synes jeg at jeg nesten måtte reklamere litt for Twitterkontoen min. Jeg er avhengig.

Jeg vil gjerne høre fra dere lesere hva dere mener. Hva er dårlig? Hva er bra? Hva får deg til å kaste laptopen vegg i mellom?

- Kritikk:

Jeg er som kjent motstander av konseptet vinter. Snø, is, slaps, ski, skøyter, you name it, vi må opp mot hate-nivå. Javisst, det er mye koseligere med hvitt enn svart asfalt. Men det finnes bomull. Sånn teatersnø. Sukker. Ris for den saks skyld. Les: ting som ikke er potensielt vått. Ting som man i teorien ikke skal gli på. Dessuten er det per dags dato avsindig kaldt i Bergen for tiden. Slutt med det der. Vi vil ha vår. Sommer. Gress og timotei. Strender og lange kvelder. Dager som fortoner seg akkurat som teksten i “5 Years Time” av Noah and The Whale. Muligens med et unntak av røykingen av hasj og marijuana. Akkurat der er jeg litt prippen. Men snø og kaldt kan det være på fjellet, så kan folk oppsøke det hvis de har lyst. Demokrati kaller vi slikt.

Okei? Fint.

- Krise:

Jeg har ikke lest noen av bindene av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg vet det. Jeg burde skamme meg. Tar all mulig selvkritikk.

- Teaser:

På søndag smeller det et nytt blogginnlegg fra denne kanten. Det er planlagt siden onsdag. Åjada; planlagte greier. Det blir viktig. Ting skjer. Folk snakker sammen. Dette vil du ikke gå glipp av. Skal du bare lese et innlegg her på denne bloggen, bør nok søndagens innlegg komme inn på listen over innlegg du i det minste bør prioritere. Men hvorfor på søndag? Det vil fremstå som krystallklart på søndag – du vil få en helt ny innsikt, alle løser tråder vil løses opp og et nytt verdensbilde vil manifestere seg i horisonten for deg. Vi snakker kunngjøring.

Det kommer en ny cowboy til byen, nemlig.

Mer sier jeg ikke før på søndag.

Søndag.

- Sjefsfjaser:

Okei da. Siden vi først er i gang. Til CingTs informasjon har jeg fremdeles ikke fått boken fra trykkeriet. Det gjør det ikke bedre av at den estimerte leveringsdatoen har gått fra 28. desember til 2. januar, til å bli bindestrek. Med mindre det er et møte jeg har gått glipp av er ikke bindestrek en verifisert form for dato. Men hvem er jeg?

Uansett: CingT holder skjema mot The Double etter en ukes fjasekamp. Men hun er truet av Maria, som endte opp med ganske nøyaktig like mange kommentarer, derav en som ble reddet på mirakuløst og uforklarlig vis fra cyberspacets mørke hull. Den godeste Valkyrie kom inn som en vind helt i innspurten, og noterte seg med intet mindre enn tre kommentarer på en liten kveldstime. Ikke verst. Fire kommentarer ble det på hver av dem. Ellers deler Kristine, Beate og Obskur alle tredjeplassen denne uken med sine single kommentarer. Som for anledningen også er sisteplassen, men det snakker vi ikke om. La nå disse få denne gleden.

Edit: Dramatiske ting hendte i de tjue minuttene mellom jeg hadde skrevet ferdig innlegg. Valkyrie krisemaksimerte og la inn to kommentarer til. Dermed var det sistnevnte som stakk av med tittelen ukens sjefsfjaser. Aiaiaiai, er det eneste jeg kan si om det.

Så da så. Da tenker jeg vi sier god helg.

God helg!

Den kom i går, sannsynligvis som et sjokk på de fleste av oss. Personlig trodde jeg en liten stund i forrige uke at vi faktisk hadde greid å riste den av oss. At vi skulle få et 2010 som skulle bli en eneste lang og kronisk ferie. Men neida. Så feil kan man ta i den tåken av ribbefett, umotivert småkakespising og familiebesøk julehøytiden fører med seg. Så i går morges sto den i døråpningen, gikk bort til sengen min og rev av meg dynen klokken null seks tjuefem. Ikke langt unna leggetid på en standard nyttårsaften, altså. På et rom som for å si det pent ikke var totalt upåvirket av at det hadde vært tosifret minus utenfor vinduet i løpet av natten. Og den snerret på sitt mest hjerteløse og usympatiske vis at det var bare til å komme seg opp, på den måten bare hverdagen kan gjøre det. Eventuelt også drager.

Erfaringsmessig pleier hverdagen å gli inn i et stadig bedre humør dag for dag. Helt til mai, da får den en liten down igjen, for da er det eksamen. Det blir en dyp krise for hverdagen, den skifter nesten helt personlighet, og det ender opp med at folk nesten begynner å like den når vi kommer et stykke ut i juni. Og når folk begynner å like hverdagen, da tørner det for den kapitalt. Da rømmer den til skogs. Muligens en smule feigt, men forsåvidt forståelig. Hvis du programsetter at du skal være irriterende, må det være en liten nedtur å faktisk bli likt. Bli satt pris på. Slike som meg, kalde jævler som sto bakerst i køen da empati for hverdager ble utlevert, går alltid gjennom sommerferien med et håp om at hverdagen har falt ned en skrent eller blitt spist av et fryktelig dyr, eller bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen som en autentisk type som lever i pakt med naturen. Litt den typen som stemmer på Miljøpartiet De Grønne til valget. Litt Andreas Doppler, for innvidde.

(De av dere som reagerer på at jeg tar personifiseringen til nye og uante høyder, og som tar dere pittelittegranne nær av det, må rett og slett bare leve med det, forresten. Jeg har lest to bøker av Brian Jacques i juleferien, og er sterkt påvirket. Dette til orientering.)

Slik jeg ser det er det bare folks allmenne danning som gjør at ikke hverdagen har fått en sokk stoppet med en murstein i bakhodet for lenge siden. Men vi ser jo at hverdagen har problemer. At det er en rotløs og søkende sjel som havnet litt på kjøret i sin søken etter seg selv i sine unge år. En fallen engel (OK, jeg har lest Lucifers Evangelium i ferien også), en som ville gjøre opprør mot fridagene og høytidsdagene, og som på et merkelig vis vant. Vi snakker ganske enkelt om et ungdomsopprør som gikk lukt til helvete. V bare innse at vi må ta hverdagen som den typen den er. Verken mer eller mindre. Vi har strukket ut en arm til hverdagen, med et ønske om dialog og tilbud om hjelp, men den har svart med en knyttet neve tilbake.

Ikke bra.

Men jeg har troen på at hverdagen en vakker dag kan skjerpe seg. For innimellom ser jeg faktisk tegn til at langt nede, forbi tidlige morgener og matpakke med leverpostei og agurk, til en misforstått sjel. En som aldri helt lærte å uttrykke seg skikkelig. En som ser hvor dumt det den gjør er, men som gjør det likevel. En dag vil den forstå. Kall meg naiv. Kall meg Snåsa light. Men jeg har tro på hverdagen. At èn dag, da skal den si “okei okei okei, jeg skal skjerpe meg. Sorry. Vakke meningen. Skal aldri mer gjenta seg.”

En vakker dag.

Jeg velger å trøste meg selv med å puste liv i ukesluttfjasspalten – spalten som døde bort med et tettpakket høstprogram for et snaut halvår siden. Ikke det at jeg har planer om å gjenopplive den, måtte gud i himmelen forby akkurat det, men om ikke annet tilfører dagens innlegg litt nostalgisk brus over nyttårsdagen. Som om du ikke hadde nok nostalgi fra før av. Og brus, for den saks skyld.

Jaja.

Dette er ikke ukens, men faktisk årets…

Statistiske oppsummering:

Hjernen min insisterer på å lese “sarkastiske” og ikke “statistiske” oppsummering. Ettersom sarkasme er å finne i hope- og overtall ellers på denne bloggen synes jeg at vi bør gjøre et unntak. Siden det er årets første dag. Siden vi ikke har bedre ting å foreta oss.

Årets mest leste innlegg her på bruket ble Bongo fra Kongo. Jeg vet ikke helt, jeg. Man skal strengt tatt ikke tulle med folk som blir dødsdømt i et land langt pokker borte ogsåvidere. Man skal sette seg inn i deres situasjon. Men du verden for en story. For en setting. Også kong Harald, da. Jeg kommer rett og slett ikke over det. Satt dere og så på nyttårstalen på TV i går og tenkte at han der samarbeider med Moland og French? Ikke?

Nemlig.

Rett bak bongokongo-innlegget følger det litt mer alvorstyngede innlegget Kollektivt selvmord. Et innlegg jeg faktisk er glad har blitt lest en del, for temaet er viktig. På tredjeplass kom Sosialistjævlene – kanskje det innlegget som overrasket meg mest i året som gikk. Det viste seg å være litt mer kontroversielt enn jeg hadde sett for meg på forhånd. I hvert fall ble det ganske grundig debattert i kommentarfeltet, noe som jeg er glad for. Debatt er gøy. Face it.

Nyttårsforsetter:

Hvorfor gjør vi slikt mot oss selv, egentlig? Hvor mange nyttårsforsetter blir egentlig holdt ved like? Vel – jeg føler liksom at jeg må ha noen. Men for meg blir det litt mer mål. Greie å jogge meg ned til ny kilometertidpersonligrekord innen påske, for eksempel. Bli flinkere til å spise frukt. Bruke mindre penger i kantinen. Få meg en jobb og bli generelt et bedre menneske. Bli mer strukturert. Bli flinkere til å skrive mer regelmessig. Lese mer. Se mer film.

Okei. Listen er lang. Og vi har viktigere ting på tapetet.

Nemlig:

Sjefsfjaser:

Ukeslutt- eller årssluttfjas: det blir ikke det samme uten kåring av en Sjefsfjaser. Og nå skal virkelig gullet deles ut her. Nå skal vi hedre de menneskene som tar det berømmelige bladet fra munnen og står frem i lyset. Nesten tusen kommentarer har blitt lagt igjen på Tankefjas de siste ti månedene. Takk, tusen takk for det. Kommentarene er det som gjør blogging til noe spesielt. Kontakten med Den Andre Siden. Leserne. Og det er en strålende ansamling mennesker. Virkelig.

I sommer lovet jeg at jeg skulle premiere den personen med flest kommentarer på listen over Sjefsfjasere. Men hva er en passende premie? Marsipangris? Glassert eple? Duftelys? Jeg kom på at jeg tross alt har skrevet en bok under NaNoWriMo i fj… 2008. Så da sier vi det. Jeg har bestilt et eksemplar fra trykkeriet, men fort går det ikke akkurat. I mellomtiden kan vi slå oss til ro med bildet som min gode venn og fotoassistent Beate (du vet, Solstjernen) tok av forsiden og den obligatoriske signerte tredjesiden under den høytidlige overrekkelsen på Cafè Opera tidligere i år:

Så hvem er vinneren? Er det spennende? Er det jevnt i toppen? Må vi frem med målfoto?

Nei. Nei. NEI. Saudas store datter, CingT, eller Carina som hun heter i real life, var vel strengt tatt den selvskrevne vinner allerede en gang i april. Hun har diktert konkurransen som en hederlig Hitler, hun har ligget flere runder foran motstanderne sine, og hun kunne egentlig sluttet å kommentere i juni uten å være direkte truet. 134 kommentarer, mine damer og herrer. Maktdemonstrasjon. Valgskred. Kall det hva du vil. Jeg tar av meg hatt og bøyer meg i støv og i det hele tatt. Årets runner up er Maria som skrev ikke beskjedne 87 kommentarer. Men det holdt altså ikke mot virvelvinden fra Ryfylket. Anja kupper bronsemedaljen med klar margin foran allerede nevnte Beate, som akkurat greide å snike seg forbi Mari etter en liten sluttspurt den siste uken.

Jeg tror ikke Tankefjas ville vært helt den samme uten kommentarfeltet. Her har verdensproblemer blitt løst over en meget lav sko, politiske partier har blitt grunnlagt, Fleskepølsen har oppnådd en velfortjent kultstatus og noen gode diskusjoner har det blitt. Slikt er inspirerende, og det gjør dette her enda gøyere. Takk.

Men nå blir jeg sentimental her. Nå nullstiller jeg listen, alle stiller likt, og lykke til. Under følger listen over de femti mest aktive kommentatorene i 2009. Kanskje du finner deg selv der. Jeg har lagt til linkene til respektive blogger på de som har oppgitt det, så ta deg en tur innom. Det er mye kvalitet ute og går på den listen, skal jeg si dere.

• CingT (134)
• Maria (87)
• Anja (78)
• Beate (34)
• Mari (33)
• obskur (22)
• Valkyrie (20)
• Eple (11)
• Solskygge (11)
• Tonje (9)
• Sjur (8)
• Aina (6)
• Hverdagsmirakelet (6)
• Ida Therese (6)
• Maren (6)
• MM (6)
• Therese (6)
• Titta (6)
• Karianne (5)
• Minneapolise (4)
• anonyme Mats (3)
• Line TL (3)
• Lise (3)
• Marita (3)
• Sondre (3)
• Tressis (3)
• Balanse (2)
• Bharfot (2)
• Kiwie//Kristine (2)
• Tante Grønn (2)
• # 125 (1)
• abre (1)
• br2 (1)
• Carmelita (1)
• Christer (1)
• Christine M. (1)
• Einar (1)
• Fata (1)
• Flopsy (1)
• gjenspeilet (1)
• Helene Harepus (1)
• Hilde (1)
• Ivar (1)
• Janne (1)
• Kathleen (1)
• Kristian (1)
• Kristian W (1)
• Kristine (1)
• Line (1)
• Maria K. (1)

Semihverdagene er slike dager som du aldri blir helt klok på. Du føler at du aldri helt makter å komme under huden på dem. Slikt sett er ikke semihverdagene så dumme. De er uforutsigbare – nesten alt kan skje. Men jeg må si at Alf Prøysen tar litt i når han påstår at han kunne vært fire år i romjulen.

Fire år romjul, det er mye romjul det. Da tror jeg faktisk vi må frem med delfiakaketeorien min om at mye ofte er ensbetydende med kvalmefornemmelser. Som jo er kjipt både for oss, romjulen som konsept og delfiakaken.

Jaja. La oss ikke baksnakke romjulsdagene. Det kunne gått verre med dem. De kunne tross alt havnet på skråplanet og blitt mandager.

Mandager, folkens. Med fiskegrateng og forkokte poteter. Kerrs pink, bare for å gjøre det hele totalt og ubegripelig jævlig for deg.

Greien med romjulsdagene er at vi får en sterk trang etter å se oss tilbake. Over skulderen, vet du. Det går ikke én dag uten at du kommer over en eller annen kavalkade på TV, i avisen, på radio eller Internett for den saks skyld. I år er det ekstra spesielt, siden vi har prestert å legge bak oss et tiår i samme slengen. Ikke rart at sikkelet står til høyre og venstre på kavalkadegnikkerne for tiden. Dette er deres tid. Nå er de på hugget, nå har de våknet opp av dvalen sin.

Det skulle ikke forundre meg om disse menneskene akkurat nå sitter samlet på et konferansehotell under dekknavnet “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og pønsker ut årets beste, dårligste, mest sjokkerte (jeg stemmer på Siv Jensen), velkledde, overraskende, vanlige, styggeste og peneste. De glemmer å spise. De forkaster hygienske tiltak. De lever som dyr for å komme til enighet. Folkene på konferansehotellet begynner å lure på hvilket helvete som utspiller seg på Santorini med undertrykte esler i hovedrollen.

La de styre på.

Vi dødelige har tross alt nok å stri med. Hva skal vi egentlig si, for eksempel? Totusenogti? Tjueti? Etter Kristus, Baltasar eller vanlig tidsregning?

Jeg registrerte at Språkrådet anbefalte totusenogti. Jeg kjenner at det gir meg mer lyst til å si tjueti. Alvorlig talt – når Språkrådet (les: en gjeng med menn i faretruende høy alder som leser ordbøker med samme innlevelse som andre leser erotiske noveller) foreslår noe, da er det ensbetydende med at vi andre gjør stikk motsatt. Mener Språkrådet at vi skal dra vestover, ja da drar vi østover. Slik er det bare. No offense, Sylfest Lomheim.

Men jeg vet ikke. Jeg har blitt vant til å si totusenognoe i ti år nå. Ti år er i mitt snevre tidsperspektiv svære greier. Ti år er herfra til Sydpolen, ti år er jøss i korsets navn. Så det er en overhengende fare for at jeg kommer ubevisst til å følge anbefalingen fra språkkameratene. Men det er ikke med vilje, altså.

Æresord.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle følge “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og rett og slett trekke uvørent linjer i øst og vest og kavalkere som om det sto om livet.

Med mindre semihverdagene vil det annerledes.

Isolert sett er vel det en opplysning du ikke trenger. Men egentlig er det en ganske vesentlig opplysning som kan settes inn i en større sammenheng. Alt henger sammen, pleide min tidligere engelsklærer å si. At jeg skriver dette innlegget på iPhone er den tilsynelatende uinteressante mannen som alltid sitter i baren og er jovial og godt likt, men som viser seg å være han som har spist barn i en årrekke. Barn som han har gravd opp fra kirkegården.

Huff, beklager hvis du nå a) blir dødsens redd for han joviale typen i baren og b) ikke kan spise barna dine i fred uten å tenke på den sistnevnte mannen i baren. Du er jo ikke som han. Du er jo ikke jovial du. Du er jo superjovial. Minst.

Eller noe i den duren.

Den sammenhengen jeg (intenst?) leter etter er den at mitt sidesprang til iPhonen som bloggverktøy liksom speiler hvilket modus en befinner seg i 1. juledag. 1. juledag er en dag jeg kan like, 1. juledag er slaraffenhetens nasjonaldag. 1. juledag legitimerer latskap. Det er dagen som er konstruert for oss som liker å installere oss permanent et sted for en hel kveld. Vi som legger alt tilrette i en slik nærhet at vi kan nå det med et minimum av bevegelse. Hustelefon, mobiltelefon, brusflasket, matreserver, fjernkontroll og andre eventualiteter. Med en god film eller bok i beredskap, noe som vi i min familie kaller for “snask” i en skål i umiddelbar nærhet og noe godt i glasset. For eksempel julebrus. Jeg vet det – jeg er enkel slik. Ikke mer som skal få meg til å gå i taket av yr begeistring for kveldens drikkevarer enn litt julebrus.

I motsetning til 1. nyttårsdag er ikke 1. juledag et antiklimaks som bare blir en parantes bestående av fyrverkeriekko og en allmenn bakrus som melder om at hverdagen står og banker hardere og stadig mer påtrengende på døren. 1. nyttårsdag er søndagens forvokste og fryktinngytende storebror.

Enda godt vi bare møter ham en gang i året.

Men 1. juledag. Jeg vil nesten påstå at den er bedre enn julaften. På 1. juledag er det tid for å fordøye alt som har en tendens til å forsvinne litt i mengden av innpakningspapir, ribbefett, julestjerner og Knut Risan. Det er fremdeles langt fram til Den Skumle Hverdagen og det er fremdeles masse roastbiff og tomatsild igjen i kjøleskapet (ja, jeg er en av dem som er nødt til å spise tomatsild i løpet av julen, men aldri ellers i året).

Jeg gadd aldri å hente Macen min på rommet mitt, tanken på å reise meg fra plassen min rett ved den knitrende peisen virket absurd. Men slik er lov på 1. juledag – det ligger i dagens natur, det er nesten som om det er nedskrevet og vedtatt at det er slik det skal være denne dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at iPhonen (eller rettere sagt, applikasjonen Writeroom) min absolutt vil rette “juledag” til jubeldag. Og omvendt.

En jubeldag for alle oss late sjeler. Denne dagen er til oss. Vi som kun overveier å reise oss fra den gode stillingen hvis det bryter ut atomkrig eller naturen skulle kalle overdøvende. Skulle du ikke kjenne deg – du fattige, fattige menneske – så vit at det alltid er plass til en til i sofakroken vår.

Bare synd at dagen har gått over til å bli 2. juledag mens jeg har sittet og skrevet dette innlegget. Men den kommer igjen om et år. Jeg gleder meg allerede.

Fortsatt god jul!

Dagens lille pekefinger, der altså.

I fjor konkluderte jeg med at det ikke er skikkelig jul før det tørner for noen. Selv var jeg skremmende nær dette punktet i fjor da jeg for en gangs skyld hadde gått i bresjen for å lage julecookies, etter en eldgammel Toro-oppskrift som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon, da stekeovnen bestemte seg for å ta selvmord. Kaboff, liksom. Tre-fire dager før julaften. Skal si deg det ble liv i leiren da. Hohoho.

I år har jeg bare fått slike historier fra eksterne kilder. Folk som sklir på glatten og brekker armer og bein over en lav sko. Folk som får svineinfluensa påvist på bitte-bitte-bittelillejulaften. Eller bulker bilen til bestefar som man har fått låne siden man nettopp har kjørt opp og gjorde en oppvisning på glattkjøringsbanen i april som fikk det til å gå for opptil flere byråkrater ute på Biltilsynet.

Okei – den siste fant jeg bare på. Bevare meg vel.

Selv har jeg en ekkel følelse av å ha kontroll i år. Det vil si, jeg har såpass kontroll at det må være noe jeg har glemt. En eller annen som jeg absolutt burde kjøpt julegave til som jeg har glemt. Noe rituelt noe som jeg har hoppet over i år. Ettellerannet.

For jeg er nemlig veldig rituell når det kommer til jul. Noen ting må være likt hvert år, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg eventuelt skulle befinne meg i en annen by eller noe slikt rundt den mest kritiske rituelle juletiden, fra bittelillejulaften til julaften. Man tuller ikke med ritualer – for alt jeg vet kommer jeg til å bli forhekset og begynner å snakke finsk og bli musikalsk av meg hvis jeg ikke holder disse juleritualene ved like. I dag har jeg for eksempel pyntet juletreet. Med stjerne i toppen, for husfredens skyld. Av en eller annen merkelig grunn har vi alltid i min familie drevet og pyntet juletreet den 22. desember, mens jeg har hørt syke historier fra andre familier som forteller om trær som blir pyntet både den 20., 21. og 23. desember. La oss om ikke annet slå fast at det er mye elendighet der ute i verden.

Ellers har jeg et ganske morbid rituale om å være med på runden rundt på gravene til døde slektninger lillejulaften for å legge ned krans og tenne lys. En venninne av meg har ymtet frampå og påpekt at det er den undertrykte sprituelle Kim Arne som kommer til uttrykk gjennom dette ritualet. Jenter, altså. Så avansert er jeg bare ikke. Det funker rett og slett ikke inn i det større bildet.

Så slik er det. Du har det slik du også? Åjada, det har du. Du har noen undertrykte ritualer og litt spirituelle krumspring du også i løpet av juletiden. Skal det være, så skal det være. Det er bare jul en gang i året. Påsken er ikke det samme, vet du. Åneida. Det er julen som gjelder.

Uansett. Dette er nok det siste vi ser til hverandre før julaften, du og jeg og vi to. Og på julaften har du strengt tatt viktigere ting å foreta deg enn å lese blogg. Du skal for eksempel vente. Kanskje du skal få med deg noe på TV. Og spise. Spise ja? Altfor mye. Formelig fråtse. Helt til du får dårlig samvittighet og kjenner at penklærne dine prøver å sprenge grenser.

Der jeg kommer fra kaller vi det god jul.

Så god jul, da!

Jo, i dag kom den nemlig, Julestemningen. Den sto litt sjenert og introvert i døren da jeg våknet i dag morges ettermiddag og ble møtt av et tosifret antall centimeter snø som hadde lagt seg i løpet av morgentimene. Ute, utenfor vinduet, altså. Jeg har ikke satset på en tilværelse som villmann enda.

Da jeg var i byen og gjorde julegaveinnkjøp prikket den meg forsiktig på ene skulderen. Og da jeg gikk forbi et nisseorkester på Torgallmenningen og fikk gratis pepperkaker og julegløgg – da hoppet den fremfor meg og presenterte seg med fullt navn og adresse.

“Hei, jeg er Julestemningen, og vi skal visst omgås de neste to ukene. Tror dette blir hyggelig!”

I motsetning til Realiteten er Julestemningen en type jeg kan like. Ikke den brautende, litt småarrogante se-på-meg-typen som fetteren sin, mer avslappet og smilende. Hadde Julestemningen vært et menneske, tror jeg den hadde vært en jente. Fortrinnsvis en med lyst hår. Sånn by the way, mener jeg. Besjeling og personifisering er tross alt in i juletiden.

Utenom det, hvem er Julestemningen? Begrepet er jo mildt sagt relativt. For noen skal det ikke mer til enn fire og et halvt minutt Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

You´re an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse I pray god it´s our last.

Et helt vanlig julekort fra Irland, der altså. Med ønsker om en riktig god jul og et fremgangsrikt nytt år.

Selv må jeg si at den engelske, tradisjonelle julesangen “Deck the Halls” en evne til å sette meg i en spesiell julestemning, du vet:

Deck the halls with boughs of holly
Fa la la la la, la la la la
Tis the season to be jolly
Fa la la la la, la la la.

Tror det er noe med den jodlingen som setter meg i modus.

Hva er det egentlig som må til for at noe skal få status som en aktivitet som setter oss i julestemning? Jeg har spurt før og jeg spør igjen: Hva har

1) En tsjekkisk lavbudsjettsfilm om Askepott med jul å gjøre?
eller 2) En sketsj med handling fra nyttårsaften, som etter mitt skjønn ender med at blinde miss Sophie blir lurt til gruppesex med sine døde venner Pommeroy og Admiral von Schneider som viser seg å være den nyfulle hovmesteren?

Okei, dette er tydeligvis momenter med julen som må dissekeres metodisk og nådeløst i et senere blogginnlegg. Men foreløpig: Hva er det som får folk, inkludert undertegnede, til å nærmest gå over lik for å få med seg dette på TV henholdsvis julaften og lille julaften, med den forklaring at det ikke blir jul uten, når ingen av delene strengt tatt ikke har noe med jul å gjøre?

Her er det drøftningspotensial nok til å fylle en hel juleferie, folkens. Det er bare til å stålsette seg og ta notater så blekket spruter.

Dette leder altså frem til dagens, for ikke å si ukens, kjernespørsmål: Hva må til for at noe skal gi julestemning? Jeg føler at det er Markedskreftene som står bak dette. Eller rettere sagt, NRK. Hva om NRK i sin barndom hadde valgt å nedprioritere julaftensendingen og kjøre for eksempel et halvtimeslangt program om griseslakting, etterfulgt av et særs interessant program om orgelpipene i Nidarosdomen, og toppet det hele med et program om skinnebredden på Bergensbanen før og etter krigen?

Hadde det ikke blitt jul i stuen før far hadde fått sett grisen Svinhild bli tappet for blod og ferdig partert på førtiende året, og mor hadde fått bli med ned i orgelpipene i Nidarosdomen, uten sammenligning for øvrig?

Jeg tror at dette henger tett sammen med teorien jeg satte ut for to uker om hvordan julekakene ble valgt ut av våre forferdre. At det har foregått en prosess i kulissene som ikke under noen omstendigheter tåler dagens lys overhodet. Jeg håper bare at ting har foregått ryddig. At Snekker Andersen har blitt rettferdig behandlet i dette systemet. Kødder du med Snekker Andersen kødder du med meg også.

Kjære leser, jeg tror vi nærmer oss noe nå. Bare vent til vi avslører Hovmesteren i neste innlegg. Da blir det haloi, skal jeg si deg.

Jeg tenkte at vi skulle, for en gangs syld, forlate julens mystikk og mysterier og heller fokusere litt på det som foregikk i hovedstaden vår forrige torsdag. Jeg gjør det av litt forskjellige grunner. For det første tror jeg at livet ditt akkurat nå baserer seg ganske mye på jul. Jeg tror at du leser værmeldingen med argusøyne for å kalkulere deg frem til om det blir snø på julaften eller ikke. I lengden er ikke slikt sunt – det kan bli for mye jul. Derfor tar jeg som vanlig på meg samfunnsansvaret og gir deg et pusterom i denne tilværelsen.

Åh, det var så lite.

Dessuten tror jeg det er riktig å ta dette opp nå, nesten en uke etter at Barakken forlot landet vårt. Vi har fått det litt på avstand nå, vi begynner å merke svake tegn til rasjonell tenkning, og det er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, utelukkende et godt tegn. Du vet – alle fester er tidenes beste mens de står på, og et par dager ut i uken. Så begynner man å tenke rasjonelt, og da oppdateres listen, for å si det slik.

Men det gikk jo fint. Obama har forlatt landet vårt, og vi kan slå fast at det blir jul i år også. Obama lever i beste velgående, kong Harald tror han har fått ny bestebuddy og alle norske hjerter gleder seg over at Obama sa “skål” på norsk.

Bare tenk om, da. Tenk om Barakken ble skutt i Oslo. Da tror jeg påstanden om at all PR er god PR ville fått kjørt seg. Etter det tror jeg at mang en amerikaner omsider ville visst at Norge slettes ikke er hovedstaden i Sverige. Hadde vi reist ut i verden og sagt vi er fra Norge, eller Nårvei som vi sier, da ville alle tenkt Obama. Og kanskje de hadde snerret. Eller enda verre: fnyst. Av oss. Vi som gav ham fredsprisen og indirekte tvang han til å komme opp til det veikrysset vi kaller Norge. Nei, jeg tror det beste for oss nordmenn hadde vært å bare flytte. Det er litt som når du kjører ned alle kattene i nabolaget (ikke det at jeg har prøvd det) – du føler det på deg at du er litt uønsket. Nobelkomiteen kunne vært igjen.

Men la oss ikke sitte her i adventstiden og spekulere hit og dit. Juletiden er bygget på konseptet om å sluke ting rått, så jeg foreslår at vi opprettholder den tradisjonen her og nå.

For det er andre ting som er verdt å hvile over når det gjelder Barakken. For eksempel har de aller fleste av oss, både nordmenn, dansker, (svensker) og den delen av verdensbefolkningen som har maktet å plassere seg på geografisk sett strategiske steder, gått rundt siden midten av oktober og sagt “nærsj, det der, nei vet du hva, nei det der, nei det var altfor tidlig, jah, hva er det egentlig de røyker på Nobelkomitè-møtene, nei vet du hva, nei gi den heller til sultne barn i Afrika, jah, nei vet du hva.”

Så skal det ikke mer til enn at Obama holder en fiffig tale der han ser til høyre og venstre i tur og orden, er rolig og avbalansert og flagrer litt med de retoriske fjærene sine, snakker i litt sånn “nei hør nå her”-tone, og vips så kjenner vi klumpen i halsen og vi får noe støv på øyet og skjønner ikke hvorfor vi kunne være så slemme og harde mot denne kjernekaren. Når vi tenker oss om så er det rart at han ikke fikk den før. “Jah, nei vet du hva, skulle hatt den mye tidligere, ja, det sier jeg deg.”

Det er nesten litt farlig. Det er superkrefter Barakken sitter på. Og med superkrefter følger ansvar. Vi får satse på at Obama er innforstått med dette. Han virker i hvert fall som en hyggelig kar.

Men ellers, rent avslutningsvis, synes jeg at det var dårlig gjort å servere fisk til Barakken. Ikke det at jeg har noe i mot fisk i sin generellhet, men jeg føler at jeg fremdeles ikke har smakt den fisken som er verdig å servere til en fredsprisvinner. Har jeg gått glipp av noe, er det et møte jeg har glemt å stille opp på? Møtet der man presenterte den ultimate festfisken? Håper da inderlig ikke det.

Uansett – jeg tror egentlig de fleste av oss nordmenn er enige om at vi bør gjøre dette igjen litt oftere. Gi priser til rockestjerner litt på måfå for å tvinge dem opp her i ødet vårt. Spørsmålet er bare hvem vi skal gi den til neste år.

Brainstorm, anyone?

Da setter vi over til Tankefjas anno 2008 (jeg har tatt meg den frihet å luke vekk stavefeil, og forhåpentligvis merker du at dette innlegget er skrevet for ett år siden og at menneskeheten har maktet å utvikle seg et halvt promille på den tiden):

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, (“neste år skal dere andre få lov”) som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut “Santaaa Lucia” i Luciasangen med “Faeeeen ta Lucia” for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet “faen”, de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi “faen ta Lucia”.
Det var vårt opprør. Do you hear the people sing – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at vi slänger det ihop.

Hvis jeg skulle lide en martyrdød, ikke det at jeg har planer om det altså, men bare sånn i tilfelle, må folk sørge for at jeg blir drept i adventstiden.

Kanskje barna kunne gått rundt i 2132, helst på en annen planet, eller i en annen dimensjon for den saks skyld, det tar seg bedre ut nemlig, og sunget “faen ta Kim Arneeee”.

Det hadde vært litt tøft.
Veldig sært, men likefullt tøft.

Men julenissen. Han slipper ikke unna, skal dere tro. Jeg har allerede fått fram i lyset den bollediskriminerende prosessen som førte frem til de berømte syv sortene – må jeg grave frem ubehagelige ting om julenissen får det bare være slik. Som jeg meldte i første innlegget: dette er ikke kos. It’s not somebody who’s seen the light – dette er klamt, kleint og julens sanne ansikt. Jeg har et samfunnsansvar her.

Først mine egne erfaringer med julenissen.  Jeg tror jeg var tre eller fire år da jeg reagerte med sjokk og vantro på at julenissen hadde på seg samme type klokke og… hadde en odør som langt på vei minnet om min onkels, en onkel som for anledningen hadde stikket ut en tur for å hente noe i bilen. Før det har jeg en vag forestilling om at julenissen var en del av programmet på julaften som jeg godt kunne vært foruten. Ja – jeg var redd ham. Om ikke livredd, så i hvert fall forbi skeptisk-skiltet. Det var nesten slik at jeg følte at det kunne kanskje være like greit om jeg ikke hadde vært grei gutt i år, og at han gikk forbi. Om det så medførte at brannbilen med fjernstyring måtte la vente på seg ytterlige ett år. Kan jeg klandres? Vi snakker om en mann med langt skjegg som jobber på julaften, bruker hodeplagg i stoff og har magebelte. Det er jo i praksis glansbildet av en islamsk ekstremist med respekt for seg selv.

Det er jo bare til å innse det: Julenissen er en bisarr skikkelse. Overvektig, hvitt skjegg, klesstil som får byen Milano til å begå spontanselvmord og en mimikk av en annen verden. Julenissen er en slik type som møblerte hjem ikke slipper inn i huset sitt og presenterer for sine håpefulle med mindre de blir truet med metall mot tinningen. Og i hvert fall ikke på julaften. På kvelden, lenge etter at det har blitt mørkt. Gud skal vite hva den mannen har i lommene. Eller ikke har.

Okei. Den var drøy. Beklager.

UANSETT.

I fjor viste en britisk undersøkelse at 4 av 10 barn er redd for julenissen. Den er, per definisjon, lei. Mannen som skal være barnas beste venn opptrer på en måte som får sistnevnte gruppe til å føle seg så truet at de blir redd.

4 av 10, folkens. Tygg på den, dere.

I Bergen har vi en enda mer bisarr tradisjon. Nei, denne gangen tenker jeg faktisk ikke på Pepperkakebyen. Vi har andre tradisjoner også. Blant annet Sundt-nissene, som figurerer i utstillingsvinduet til et av byens kjøpesentre. To ganger i timen danser disse nissene til julemusikk. I og for seg et greit opplegg, men det er noe med ansiktene til disse nissene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Den dag i dag. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men noe med uttrykkene på disse nissene varsler onde hensikter. Døm selv i artikkelen på bt.no.

Hadde noen knust Sundt-nissene tror jeg det hadde blitt parade i gatene. Greien er at ingen tør det. Sundt-nissene er den typen dukker som nekter å dø, som kryper opp av søppelspannet og setter seg tilbake på sin faste plass. Sammenlignet med disse blir julenissen som stikker innom de tusen hjem på julaften en bestefarslig mann med ølvom og akutt mangel på klesstil.

Kanskje like greit.

Ikke sant? Folk er helt fra seg. Okei – det var dårlig gjort. Vi kan gå så langt å kalle det et sjofelt angrep på Bergen generelt som by, overfor alle som hadde lagt sjelen sin i byggingen av byen og slå fast at det var idiotisk. Dere vet den derre fyllen. Den har skylden. Guilty on all counts.

Når den verste pepperkakestøvskyen har lagt seg må vi innse at det er snakk om rasering av kaffemat vi snakker om. Eventuelt også drap av noen laban seigmenn. Akkurat det med seigmennene er litt tragisk, men det har jeg vært innom i et tidligere innlegg om jeg ikke husker feil. La oss for all del ikke gjenta ting til det kjedsommelige. Det finnes betalte yrker som har den oppgaven.

Men kaffemat. Her er det noe vi er nødt til drøfte i fellesskap. Er pepperkaker kaffemat? Nei, vil nok de aller fleste fastslå. Pepperkaker er julemat, eventuelt julekaker. Med mindre verden er fullstendig retardert går pepperkaker innunder de berømmelige syv sortene, de syv julekakene du er nødt til å lage før du dør. Først da kvalifiserer du til en verdig begravelse. Det skal nevnes at det er bare noe jeg tar fra toppen av hodet. Jeg aner virkelig ikke hva de syv sortene er, og hvorfor noen har kommet opp med konseptet. Jeg ser ikke helt bruksområdet. Jeg burde kanskje google det, men jeg er redd for å bli skuffet. Redd for å få vite at pepperkaker ikke er blant de syv sortene. Redd for å vite at syv sorter faktisk har noe for seg.

Dette fører meg nærmere den varme mandelen i det jeg lurer på; hvem bestemmer hva som skal være julekaker og ikke? Ble det bare slik? Var det bare en som sa “vi skal ikke bare lage disse kakene rundt jul, da”? Hva er koblingen mellom jul og berlinerkranser? Jul og serinekaker? Jul og tyske skiver?

Og hvorfor i huleste og heite er Tyskland en gjenganger her? Ble det noen gang nedsatt en kommisjon, julekakekommisjonen for eksempel, som veiet for og imot fattigmannens kandidatur som julekake? Hva skal egentlig til for å bli tatt inn i julekakevarmen? Finnes det en liste, kanskje? Hvorfor er ikke konseptet bolle representert blant julekakene? Det er for øvrig særs kritikkverdig at boller er undertrykket i juletiden. Hva var det folk tenkte på?

Var det en ryddig prosess? Helt fri for korrupsjon? Smultringene, for eksempel, har de rent mel i posen?

Glutenfritt?

Unnskyld ordspillet. Ett synes jeg at jeg måtte få lov til å komme med. Jeg har måtte forkaste så mange frem til nå, mye verre og tørrere enn “rent mel i posen”. Jeg tror vi må helt ned på “Kirug fratatt lisens – opererte under falsk navn”-nivå. Du overlever det. Det er jul, for pokker.

Dette er et komplekst tema – julekakenes veier er uransakelige. Jeg føler det på meg, at ting har skjedd i kulissene som ikke tåler dagens lys.

Smultringer, du liksom. Den må du lengre ut på landet med.