Det var for så vidt greit helt til Knausgård kom på banen. Etter det har det blitt kleinere og kleinere.

Til nye lesere, og for dere som tross alt har viktigere ting å gå rundt og huske på; jeg har altså en bok jeg har skrevet liggende. En litterært sett dårlig bok med syltynn handling med en svært diffus tittel; Sjokoladekake. Siden jeg først har begynt å blogge litt småseriøst (forrige innlegg var altså ikke en svikt i rutinene), tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som fikk meg til å melde meg på NaNoWriMo.

National Novel Writing Month er en konkurranse som går hver november der reglene er enkle: skriv en roman på minst 50 000 ord i løpet av tretti dager. Fra 1. til 30. november altså. For å komme i mål må du skrive i overkant av 1500 ord hver dag, eller fire-fem A4-sider med tekst.

Når jeg forklarer NaNoWriMo på den måten høres det ut som om hele opplegget er galskap satt i system. På sett og vis er det jo det – du skal gå på jobb, være sosial, gå på skolen, spise, sove, ganske enkelt leve et normalt liv, og i tillegg skrive manuset til en bok. Jeg vil påstå at jeg levde ganske normalt – jeg gikk på skolen, gjorde prøver, var med venner, tok til meg næring og la meg til normale tider. Jeg husker at jeg til og med satte av en av kveldene til å gå i demonstrasjonstog mot pels sammen med Solstjerne-Beate og Ozzy, hunden hennes, og likevel nådde jeg 50 000-merket en dag før fristen, den 29. november.

Men hvorfor?!?

Vel. Jeg har alltid satt pris på historier, helt fra jeg var latterlig liten har jeg fått servert historier – først gjennom at foreldrene mine leste for meg på sengen; “Knerten”, “Ole Aleksander Fillibombom”, “Barna i Bakkebygrenden” – kort sagt klassikerne. Videre oppdaget jeg biblioteket som jeg nesten bor vegg i vegg med og begynte å låne først lydbøker, senere skikkelige bøker. Biblioteket “mitt” tror jeg er en viktig brikke oppi dette. Også det faktum at bydelen min ikke akkurat har flust med steder å henge, noe som gjorde at vi til enhver tid var en 5-10 gutter som hang på biblioteket etter skoletid.

Jada, folkens. Vi hang på biblioteket. Skikkelig bad-ass.

Fremdeles elsker jeg historier – både å lese dem eller å høre andre sine, eller altså å fortelle dem selv. Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for at én dag, én dag skal jeg skrive en bok. Fortelle en lang historie mellom to permer – skape et lite, eget univers.

Hvorfor ikke? tenkte jeg. Det er nå drømmen om å skrive bok er her, så hvorfor utsette det? Når man går rundt med en fullt realiserbar drøm – alle kan sette seg ned og skrive ettellerannet som går over 150 sider, enten det er avskrift av telefonkatalogen eller et litterært mesterverk som berører alle som setter seg ned og leser det – på samme måte som at alle, teknisk sett, er i stand til å fullføre et maratonløp. Du kan gå en maratondistanse, ta et par overnattinger på veien, og komme i mål med en tid som ikke ligner grisen – men du har uansett fullført maratonet. Nettopp den tankegangen brukte jeg da jeg satte i gang skriveorgien.

Selv om “Sjokoladekake” aldri kommer til å bli sendt til noe forlag, og ikke kommer til å bli lest av stort flere enn den småekslusive gruppen som har fått lese den så langt, er jeg glad for at jeg tok utfordringen. Følelsen av å skape noe er en utrolig deilig følelse – det å holde en bok og vite at du har skrevet alle ordene i den likeså. Dessuten tror jeg at det er lett for å utsette ting man tenker at man må få gjort, litt større ting som å skrive en bok. Du tenker kanskje at du skal gjøre det når du blir voksen, når du ikke har så mange plikter fra skole og utdanning. Men da har du kanskje en liten familie å ta deg av i tjue år. Og etter det begynner tiden å gå fort. Styggfort, har jeg hørt. Livet er ikke så forbasket langt, og det er mye som må gjøres. Det gjelder å utnytte tiden vi har.

Som Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, skrev til vinnerne av konkurransen i 2008:

The world can wait. It’s what the world does best, in fact. It was hanging out for 4.5 billion years before we arrived, and it’ll be waiting around for another few billion after we’re gone.
Our dreams, however, have much shorter shelf-lives.

Så hvis dette innlegget skal ha en slags moral, og det skal det nå som jeg har blitt seriøs, må den være at du bør gjøre alvor av å gjøre det du enten drømmer om eller har tenkt på lenge å gjøre. Enten det er en stor eller liten ting. Uansett om du lykkes eller mislykkes i forsøket tror jeg du vil vokse på erfaringen.

Er det noe som står høyt i kurs, så er det jo å vokse.

Keep trying big things, okay? Sometimes we can wait so long for a clear sign that it’s time to begin, that the opportunity sails right past us.
Life is so short. Adventures beckon. Let’s get packed and head out on a new one today.

Tid er ikke noe problem. Faktisk.

Nå kjører han bil.
Flink til å kjøre var han også. Giret som en gud. Sjekket speilet hver femte sekund. Holdt god avstand til de foran – tusenogen, tusenogto, tusenogtre. I det hele tatt; en glimrende sjåfør.

Det er slike hendelser som sett utenfra ser så små og ubetydelige ut som får meg til å åpne øynene og innse at noe er i ferd med å skje. At vi ikke lenger er helt de samme menneskene som gikk rundt med ringpermer det sto “Premier League collection” med fotballkort i. Senere “Pokémon – gotta cath ‘em all!” med pokémonkort (“har du hørt at Bjarte har fått Blastoise i glins? I glins ja, BLASTOISE det er helt krise”). Konturene er muligens noenlunde like, i hvert fall i mange av tilfellene, men menneskene er nesten som dag og natt. Gameboy er byttet ut med iPhone. Tiger Team-bøkene er byttet ut med Dostojevskij og Knausgård. Donaldbladene er byttet ut med… vel.

Vi begynner å vokse til.

Bestevennen fra barneskolen har fått seg jobb på supplybåt i Nordsjøen. Han jobber en måned av og en måned på og er fornøyd med. En annen har nettopp blitt sykemeldt; jobben som bilmekaniker tar på ryggen hans. Flere skal i militæret. Han som aldri ville klatre i klatrestativet fordi det var for høyt og du kunne slå hull i hodet (dritfarlig) skal i flyvåpenet.  Folk flytter hit og dit rundt i landet for å studere. Skrivekunstakademiet – sammenlignende politikk. Kjemi. Litteraturvitenskap grunnfag.

Selv om vi bare er i aldersjiktet sytten til nitten-tjue år – i manges øyne bare barn fremdeles, eller i hvert fall fryktelig unge (og dumme) – er det ingen tvil om at vi har forlatt barndommen. At vi er, som allerede nevnt, i ferd med å vokse til. Flere og flere samtaler begynner med “hvordan går det på jobben din for tiden?” – samtaletema som før var bare noe foreldrene våre kunne finne på og spørre folk de traff, et spørsmål som på en måte var litt av definisjonen på voksen når vi var yngre. Som om ikke det var nok er det en overhengende fare for at disse samtalene blir snakket over en kaffe, eller i hvert fall noe som minner om kaffe. Et cetera.

Hjelpes.

Det er helt slutt på bursdagsbesøkene der vi kommer klokken fem, med gaver i innpakningspapir fra Brio, spiser pizza, hjemmelaget kake og ser på film. Og hvis de som holder besøket er skikkelig kule, får vi lov til å spise gelé med sugerør til dessert. Slik er det ikke lenger. Det nærmeste man kan komme gelé nå er geléshots. Det er slutt på tiden der vi blir hentet av mamma og pappa klokken halv ni, høye på kake og godtepose.

Vi trenger ikke en gang kommentere forskjellen mellom da og nå. Den taler for seg.

I dag, mens jeg sto og ventet på banen som skulle føre meg til første skoledag for trettende gang, begynte det å samle seg små, håpefulle seksåringer på vei til sin aller første på skolen rett over veien. Det virker så fjernt – selv kan jeg ikke en gang huske min første skoledag, og jeg har vanskelig for å ta folk som forteller detaljert om sin første skoledag alvorlig. Det står et bilde av meg i knall oransje “KJØR FORSIKTIG!”-caps et sted i huset, og jeg antar at det ble tatt den dagen. Med mindre jeg hadde for vane å gå rundt med knall oransje capser gjennom hele oppveksten. Hvem vet.

Og, hvem vet, kanskje sitter disse seksåringene om tolv år og skriver noenlunde det samme på en eller annen blogg. At akkurat denne dagen i dag føles så fjern, at de har opplevd så mye siden da. Hvis blogging i det hele tatt eksisterer om tolv år, forresten. Kanskje de snakker det de har på hjertet inn på et nytt fenomen i sosiale medier, siden skriftspråk bare er såååå 2016. Kanskje morse har blitt hipt igjen om tolv år. Videre melder seg også spørsmålet; hvor er vi om tolv år? Har generasjonen 1980 – 1995 blitt den første generasjonen siden etterkrigsgenerasjonen til å se potensialet til fleskepølse?

Dypt. Jeg må visst tilbake til skolebenken. Før dette utarter seg. Fort.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.

Ellers er det en aldri så liten ironi i at jeg skriver ukesluttfjas i dag. For det stemmer ikke. Det er riv ruskende gale – det er for pokker ikke slutt på uken. For min del begynner den i dag – de fire foregående dagene har vært fridager som har tendert til betegnelsen slapp, og først nå begynner hardkjøret. Likevel blir det ukesluttfjas. Forstå det den som kan. Mine veier er uransakelige.

U. Ann. Sett. Dette er ukens…

- Sjokkrelaterte oppdagelse:

Som jeg på mindre elegant vis hentydet til i ukesluttfjasintroen har jeg altså fått meg jobb. En skikkelig fin og koselig jobb som passer hånd i hanske med mine preferanser som person. Jeg har nemlig begynt å jobbe i en bolledisk. Åjada. Åtte timer, et par ganger i uken, styres bolledisken på Meny Bergen Storsenter med min jernhånd. Jeg steker brød, legger opp boller, rundstykker og wienerbrød, og kaster ting som har gått ut på dato. Skulle du befinne deg på Bergen Storsenter, synes jeg virkelig du skal ta turen innom og si hei. Se etter han som ikke kler alplelue og som går med en som er minst to størrelser for liten. Men jeg må. Det er kleskoden. Alpelue må til.

Dette er en sjokkrelatert oppdagelse fordi det gikk opp for meg at da jeg fikk jobben at jeg hadde oppfylt et nyttårsforsett. I juli. Jeg gjorde det nemlig klinkende klart på nyttårsaften at jeg skulle få meg jobb iløpet av tjueti. Og jeg gjorde det. Jeg innfridde nyttårsforsettet. Det har aldri skjedd før.

Applaus, folkens. Applaus.

- Fleskepølseadjø:

Jeg innser at min nye jobb preger denne utgaven av Ukesluttfjas. Det må jeg selvsagt beklage – de neste punktene skal være totalt fri for brød og bolle, uten sammenligning for øvrig. Men én ting som er vemodig med mitt karrieretrekk (?!?), er at min konsultering med fleskepølse har vært, og vil bli kraftig nedskjært i fremtiden. Det er dårlige tider i min tidligere bransje, nemlig gamle-damer-bransjen; mange har flyttet på gamlehjem (eller eldresenter som vi kaller det der jeg kommer fra), og andre er i ferd med å flytte helt andre steder, dessverre. Jeg har imidlertid stor tro på bollebransjen – jeg står fremdeles på det jeg sa før jul i fjor, at boller er the next big thing. Vi bare venter på at det skal smelle fra bolledisken. Jeg er glad for å kunne være med på revolusjonen.

Dermed ser det ut til at mitt langvarige vennskap med fenomenet fleskepølse er i ferd med å bli faset ut. Jeg vil benytte anledningen til å takke fleskepølse for alt den har gitt meg av gleder i mitt virke. Forhåpentligvis vil vi treffes i ferskvaredisken i tiden fremover også. Da skal jeg si hei.

Fleskepølse. Eg kan sverge på det nå
Håper du aldri lar meg gå.
Meg kan du alltid stole på.
Ditt ord er min lovsang.
For deg går eg smertens kanossagang
Når alt er falskt
Når alt er falskt er du sann
Du er min vin og mitt vann
Du er min drøm og mitt savn
Min fleskepølse, min fleskepølse.

Man glemmer ikke gamle kunster, jamfør musikalen som ble skrevet i kommentarfeltet i vinter.

- Svar på tiltale:

Som den observante leser fikk med seg, blogget jeg om brunsnegler i forrige uke. Under ett døgn etter at innlegget ble publisert ble serveren bloggen ligger på infisert av et ukjent angrep, og ble liggende nede i totalt 28 timer. Tegnene blir for tydelige. Brunsneglene har en agenda.

- Video:

Jeg går en del på standup. I Bergen er det et knallbra standupmiljø, med mange talenter som er på vei oppover i karrierene sine. Dessuten kommer det med jevne mellomrom internasjonale komikere på besøk – som for eksempel en av mine absolutte favoritter – “The boy with tape on his face”. Han må oppleves; aldri har jeg skrattet så mye av et menneske som ikke sier et eneste ord på tjue minutter.

Men dette handler ikke om gutten med tape i ansiktet. Okei, litt. Første klipp ut er fra mai, faktisk samme kvelden da nettopp “The boy with tape on his face” opptrådte, og hører du ekstra godt etter kan du kanskje høre meg le. Jeg satt nemlig rett ved siden av kameraet. Det er med komikeren Thomas Nesse, som har en original stil. I dette klippet snakker han om russ og kommer med et utkast til ny vri på russetiden.

Når vi først er i gang kan vi like godt ta en med Christoffer Schjelderup også. Han er også en drivende god komiker, og han med en helt særegen stil. I dette klippet forteller han om da han var i Kina, og gir oss verdifulle tips hvis vi noen sinne skal bestille Sprite på restaurant i Kina…

- Sjefjsfjaser:

Den siste uken har det bare vært én eneste kommentator. Hun har på sin side ikke ligget på latsiden, og har kommet opp med hele fem kommentarer, de fleste for å forklare hvorfor hun tilsynelatende befinner seg i Frankfurt, Tyskland. Noe hun altså ikke er. Ingen skal beskylde kommentarfeltet på Tankefjas for å ha høy terskel for diskusjon. Tonje er ukens sjefsfjaser. Ingen foran, ingen ved siden, ingen under. Dét lukter det bragd av. Gratz.

Jeg håper at alle lesere på Tankefjas skal følge mitt eksempel med å jobbe i helgen og ønsker dere en riktig og akk så arbeidssom god helg. Så snakkes vi om ikke så altfor lenge igjen.

Men fokuset føler jeg har blitt feil den siste tiden. Vi har blitt for ensporet – og det kan bli skikkelig farlig. For det er først og fremst ikke fudamentale islamister som er den største trusselen for rikets sikkerhet. Joda – de er farlige. Men det finnes noen som er enda farligere, og de har vært her en stund allerede. Vi har latt dem slå seg ned her og drive med sitt, mer eller mindre uforstyrret. Og de kommer til å bli her til siste falne mann. Vi har prøvd å kaste dem ut av landet opptil flere ganger – men vi får det ikke til. Vi har mistet kontrollen over dem, simpelthen.

De er mørkhudede, kortvokste, og noen skikkelige sleipinger. De er fascinerende klysete. Alle hater dem. Du også. Det er også lov å hate dem; avisene skriver alltid nedsettende om dem, og jeg har aldri hørt noen si ett positivt ord om dem. Jeg kjenner flere mennesker som er troende til å hisse seg opp og bruke ukvemsord når disse blir nevnt i selskapslivet. Og la oss innrømme det; når du har fått allmennoppfatningen mot deg, da har du virkelig gått inn for å bli hatet. Da er det ikke bare noe du har slumpet til ved en tilfeldighet.

Disse krapylene, ja – jeg vil gå så langt som og kalle dem krapyler, har blitt trent opp i utlandet og smuglet inn i Norge. Likevel har selv ikke Fremskrittspartiet reagert, noe som sier litt om diskresjonen disse krapylene utøver. Gjennom sin ekstremt dyptgående og grundige opptrening på sørlige breddegrader har de lært seg å stå imot det meste av angrep som skulle ramme dem.

Nå har de altså begynt arbeidet med å bryte ned fedrelandet vårt, og det eneste vi har kommet opp med som motsvar har vært fåfengte forsøk på å få dem vekk. Nå kan det allerede være forsent. De har kommet for å bli – og sannsynligvis har de allerede beleiret nabolaget ditt. Sannsynligvis har de full kontroll over når du forlater og ankommer hjemmet ditt. Du treffer dem nok opptil flere ganger i uken. Dere ser på hverandre, men veskler aldri ord. Dere bare gir hverandre olme blikk og haster avgårde.

Folkens; drit i al-qaida. Det er brunsneglene som er vår tids største trussel fra utlandet. Vi trodde kanskje at den kalde vinteren (les: den inn gamperassen ekstremt og uforsvarlig kalde og snøfylte vinteren) skulle ta knekken på dem. Vi trodde vi hadde knekket koden deres ved å helle salt på dem og lokke dem med skvipeøl. Men brunsneglene gir seg ikke så lett. Det skal mer til enn blå Jozo salt uten jod og CB lettøl for å sette dem ut av spill.

Det faktum at brunsneglene har kommet seg hit, slått seg ned og formert seg i det jeg vil klassifisere som imponerende tempo, tyder på at de er her for å utrette noe. De arbeider etter en Plan. Og vi ser det ikke. Ikke før det er for sent. Vi er kanskje større dem, men det skulle virkelig ikke forundre meg om de er flere enn oss.

Marerittet er at al-qaida og brunsneglene en gang skal gå i dialog. Da sliter vi.

Da tør jeg ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje med taket på operaen.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.

Men nå har dagen uansett kommet. Dagen den har sett frem til hele uken, det har vært tre dager, det har vært to dager, det har vært i morgen, javisst er det imorgen, og så, plutselig nærmest; nå er dagen her. Endelig.

2-årsdagen til bloggen.

Hadde Tankefjas vært et barn som ble født 30. juni 2008, ville barnet i dag kunne gå, ha et par tenner i gommen sin, en fin manke hår på hodet og et stadig voksende ordforråd der kronjuvelene er gloser som tiss, bæsj, bleie og andre kroppslige utsonderinger som vi i en ideell verden kunne vært foruten.

Men hvordan ville barnet egentlig sett ut? Ville det hatt fine, rene klær, ville det ha velstelt hår, blå bekymringsløse glade øyne og pene, hvite melketenner? Eller ville det ha skitne klær med grønske på knærne og opprevne jakkeermer, grønne busemenn halvt hengende ut av begge nesebor og hjelpeløse, redde øyne?

Vel, barnet ble i det minste forbrelt i begynnelsen, gjennon nesten hele det første leveåret fikk det den oppmerksomheten det fortjente, og litt til, fra alenefaren sin. Men så begynte interessen å avta etter hvert. Det siste året har barnet langt på vei vært utsatt for det man kan kalle systematisk omsorgssvikt. Det er et lite under at ikke barnevernet har blitt koblet inn for lengst.

Men du skal vite det, bloggen, at det ikke er vondt ment. Det er for ditt eget beste at faren din av og til neglisjerer deg, det er i hvert det han tror. Han tar fri barneoppdragelse til et nytt nivå, men han tror han vet hva han driver med. Han tror du vil bli sterkere på denne måten, og da må vi stole på dét.

Like fullt hadde du nok fortjent en forsørger som hadde gitt deg litt mer oppmerksomhet og kjærlighet her i livet, men slik er det. Man velger ikke foreldre. Man må ta til takke for det naturen tilbyr. Ikke så mye mer å gjøre med det. Men hvem vet, kanskje vil det tredje året ditt bli bra. Kanskje du endelig får det nødvendige farsbåndet du sårt trenger. Det er lov å håpe på slikt i dag. Og i morgen. Helt til hverdagen henter deg inn igjen.

Uansett – gratulerer med dagen, Tankefjas.

Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.

Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.

Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.

Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?

Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.

Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.

Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.

Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.

Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?

Jeg håper det er plass til alle.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

Før jeg begynner må jeg også få takket for en flott velkomst i kommentarfeltet. Blogglesere er offisielt mine yndlingsfolk. Kommer det et politisk parti av og for blogglesere, og som på toppen av det hele jobber for å få fleskepølse på agendaen, da har det partiet min stemme.

Så, for gamle dagers skyld, dette er ukens…

- Statusoppdatering:
Beskyldningene har haglet (les: det har kommet én kommentar på det) om at jeg bare på pur f har holdt meg sånn noenlunde under jorden, digitalt sett, siden midten av april, og at det hele bare har vært en syk og svært sær form (eventuelt forsøk på) for en practical joke. Det er det ikke. For å dokumentere dette på røddig vis har jeg laget e lite sammendrag av ting jeg har foretatt meg siden sist. Slikt er tross alt lov når vi kjører ukesluttfjas. Tror jeg. Alt kan tross alt skje når det er ukesluttfjas på gang.

• Jeg har TV-debutert. All right, ikke skikkelig TV, men på web-tv. I forbindelse med Nordiske Mediedager ble jeg invitert til debatt om hvorvidt livet har blitt showbiz. Bakgrunnen min var en litt småsarkastisk spalte jeg skrev i BT om sosiale medier. Ironisk nok handlet debatten forsvinnende lite om sosiale medier, men mer om reality-tv. Herligheten gikk direkte på bt.no, og stort sett det eneste jeg husker fra debatten var at salen mente jeg var pysete som blogget semianonymt. Livet er hardt. Men det er vel slik det som oftest går med debuter.
• Jeg har startet fotballag sammen med diverse personer som har versert i kommentarfeltet her siden starten. Laget heter SK Svette, og henvender seg til mennesker som ikke kan spille fotball og som liker kjeks. Det sosiale samværet går foran selve fotballspillingen. SK Svette har, om jeg må si det selv, blitt en brakssuksess, så braksuksess at vi må sile ut folk med for høye fotballferdigheter.
• Jeg har fått tidenes mest deprimerende kompliment fra Forsvaret. De anser meg som et menneske som bør forsvare konge og fedreland i tilfelle krig og vil ha meg til sesjon. Hadde det ikke vært for at jeg og barn er lik katastrofe, ville det blitt sivilarbeid på denne karen. Men vi får se om det er nok til å nulle ut en stykk fjaser med våpen mellom hendene. Noe sier meg at det ikke er dreamteam. Men jeg kan ennå bli silet ut. Be for meg, dere som driver med den slags. For fedrelandets skyld.

Sånn. Da har jeg fått prøve meg som rosablogger også. Kult ass.

- Litteraturfjas:

En annen ting jeg har fått mer tid til uten stadige konsultasjoner opp mot de sosiale mediene er å lese. Jeg har slukt første bind Knausgård, og kan informere om at jeg ble solgt ganske tidlig. På forhånd var jeg skeptisk til en bok som tar opp problematikken rundt, men nå tar jeg bølgen hver gang noen nevner tidlig sædavgang eller dårlig kommunikasjon mellom far og sønn i selskapslivet. Men da jeg kjøpte første bind ble jeg også anbefalt en bok av en forfatter jeg på det tidspunktet ikke hadde hørt om før, nemlig en bergenser som heter Tomas Espedal. Han har skrevet et lignende prosjekt om seg selv, bare ikke like langt og fullt så privat som knauseren. Hans siste bok heter Imot kunsten, og du store allverden. Les den. Fort som faen. Det er spesielt og genialt som fy. Tomas Espedal, mine damer og herrer.

Sånn. Nå fikk jeg prøve meg som litteraturviter også. Fascinerende.

- Video:
Det var lenge meget jevnt i den knallharde kampen om å bli ukens video i denne utgaven av ukesluttfjas. Lenge var det nesten selvsagt at det måtte bli videoen “Drummer at a wrong gig” (eller noe i den duren) som har versert på Facebook og Twitter den siste uken måtte stikke av med seieren. Men så oppdaget jeg den bergenske filmskaperen Stian Hafstad, som blant annet har laget et antall spinoff-filmer på Harry Potter (sjekk ut – hysterisk morsomt for oss med kofferthumor). Han har laget en meget godt arrangert snutt for Universitetet i Bergen om plagering. Det tar kanskje litt i overkant av mot slutten, men alt i alt er dette en høyst kvalifisert film som fortjener oppmerksomhet.

- Sjefsfjasernytt:
Som kjent var premien i sjefsfjaserligaen ifjor et eksemplar av det litterært verdiløse verket Sjokoladekake pluss en pakke ballerinakjeks for å veie opp litt av inntrykket.  I år har ungdomsbedriften med det klingende navnet T productions UB kommet på banen med en nokså kul t-skjorte som det står Sjefsfjaser på. Mer vet jeg ikke, men så snart jeg får den fysisk i hende skal jeg legge ut et aldri så lite bilde. Her. Åjada – jeg har hørt at det går an å legge bilder ut på blogger. Helt spaced.

Og når vi snakker om sjefsfjasere, denne ukens sådan:

Alle vinner. Alle taper. Alt ettersom.

Det skal nevnes at denne bloggen det siste året har gjort det til sitt varemerke å tilby konstant ustabil strøm av innlegg. Det kan komme to på rappen, for så å forbli tyst i en måned eller to, og sprette tilbake og late som om absolutt ingenting har skjedd. En hver merkenavnbygger med utdannelse fra for eksempel BI, stedet der man lærer hvordan man kan spre en hel boks med hårgelé på minst mulig hår, ville snudd seg i graven (eventuelt i pentax-leiligheten sin) for en slik taktikk. Men så er det ikke one-piece og løshår denne bloggen er tuftet på, men fjas. Reinspikket fjas. Og da spiller ikke lesertall så stor rolle. Man blir litt kunstner når man fjaser. Bryr seg ikke om mottakelsen, bare det er fjas.

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hvorfor jeg bare ble borte i midten av april. Ikke det at jeg har spesielt lyst, og ikke fordi jeg går rundt og tror at det er spørsmål du brenner etter å få svar på og som vil gjøre tilværelsen din lettere – men fordi jeg føler jeg har litt å svare for. Åpenhet er noe vi setter høyt nå til dags, bare spør den allerede nevnte merkevarebyggeren fra BI. Jeg mener selv, sånn passe oppriktig, at jeg har mine årsaker. Om årsakene holder vann, er legitime eller rett og slett er under enhver kritikk og at jeg burde skamme meg, er opptil deg som leser å bedømme. Det privilegiet synes jeg at du skal ha, kjære leser.

For å gjøre en lang historie litt kortere (ca. ett avsnitt eller 162 ord for å være pinlig nøyaktig), var det på min allerede nevnte askebefengte tur til Tyskland at ideen om et kollektivt digitalt selvmord kom. Jeg vet ikke om det er slik Tyskland virker inn på folk. Om det er naturlig å tenke slik etter å ha vært der. I så fall er det fare på ferde igjen i september, for da det er duket for ny tur til Tyskland. Slik at dere er klar over det, mener jeg, hvis det skulle stoppe helt opp igjen rundt da.

En liten digresjon: når jeg sitter og skriver dette ned i dag føler jeg nesten at jeg har vært med på en eller annen obskur form for økologisk revolusjon som i tillegg til boikott av Internett innebærer nakenbading, dreads, Rudolf Steiner, rettferdig kaffe og perkusjonsmusikk.

Dette kan jeg bastant avkrefte.

Spøk til side – tanken var fristende. Jeg hadde på det tidspunktet gått i fire dager uten nettilgang, og det var simpelthen deilig. Er det noe en attenåring i 2010 ikke kan kutte nok ned på, så må det være tid på data og Internett. Dessuten var det i slutten av april, og jeg hadde hørt rykter om at våren pleier å være ganske fin å oppleve utendørs. Det er visstnok mye blomster og trær og sånn. Så det ble en deal – fra da av og frem mot sommerferien skulle aktivitet på Facebook, msn, blogg og Twitter reduseres til et minimum.

Kall det altså gjerne et digitalt selvmord.

Og slik ble det – og slik er det strengt tatt fremdeles. Savnet er nesten ikke tilstede – verken til Facebook, blogg eller Twitter. Okei – noen ganger melder faktisk behovet for Twitter seg når jeg sitter på en observasjon eller formulering jeg vil dele med verden. Dette har jeg prøvd å kompensere med å sende det på SMS til venner, fjern og nær når det slår ned i meg – mer eller mindre helt uten å ta hensyn til tid på døgnet og generell kvalitetskontrolll. Men selv det har gått bra. Tror jeg.

Som seg hør og bør har jeg også for n-te (eventuelt x-te) gang vurdert å bare knekke nakken på Tankefjas og tappe den for blod og vitale organer og kaste invollene på sjøen mens jeg ler en bestialsk latter som får den norske psykiatrien til å komme med blålys på taket. Denne gangen var det like før – hadde jeg hatt guts nok ville den vært fiskemat nå – og la oss innrømme det; det lille som har kommet ut her den siste tiden har vært fjas som presterer langt under det lave gjennomsnittsnivået jeg har lagt meg på i utgangspunktet. Jeg nevner for eksempel det fatale innlegget om den katolske kirken og Tiger Woods.

Jeg skjemmes.

Men nå er jeg snakkesalig for en stund fremover. Jeg har en del ting å ta opp med dere. Men først må vi ta et realt Ukesluttfjas, for gamle dagers skyld.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)

Neida. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.

Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.

Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk.  Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.

Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.

Aske.

Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.

Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.

Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.

Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske  landskapet, da tenkte jeg:

Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.

Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.

Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.

Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.

Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.

Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

Jepp.

Snakk om kollisjon – dagen som er tilegnet spøk og moro, dagen som gir kommunegrå mennesker muligheten til å prøve seg som komikere, faller på en av de mest alvorstunge religiøse dagene vi har å oppdrive. Jeg må si at akkurat den er litt pinlig. Men jeg har forstått det slik at når påsken faller har med månen å gjøre, alt ettersom hvilken fase den befinner seg i. Vi vil ikke ha noe prepubertal måne med hormoner i ubalanse når vi feirer påske. Da skal den være moden og helst stå i ne. Og slik går det altså når vi setter månen til å bestemme når påsken skal være – skjærtorsdag faller på første april. La oss være sjeleglad for at månen ikke har ansvar for sommerferien. Da kunne fellesferien fort falt i november.

Nok om månen.

Siden jeg er av den typen som er veldig opptatt av etikk og rett og galt, og siden jeg selvfølgelig ser på meg selv som en ortodoks kristen (okei, nå driver jeg med systematisk løgn her – beklager) føler jeg at det blir galt å drive og lure folk på det mest ydmykende på selveste skjærtorsdag. Alvorlig talt – vi har da nok med påskekrimmen og Roald Øyen på NRK, som om vi oppå dette skulle få fante- og/eller lureri. Det kan bli for mye av det gode. Dessuten har jeg store planer om å ta meg helt datafri i morgen. Og aprilspøker blir ikke helt det samme på autopublish.

Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne fokusere på andre ting i dagens blogginnlegg, siden jeg først sitter nå her og er i bloggehumør. Og hva er vel ikke mindre naturlig enn å fokusere på at det lakker og til og med lier mot vår og bedre tider? For det gjør det, kjære leser. Vi trodde vel strengt tatt at den aldri skulle komme tilbake, etter den vinteren fra helvete vi har lagt bak oss. Kom igjen – 90 dager med snø, hvor kom den ideen fra?!?

Jeg sitter med en følelse av at det liksom ikke var meningen at det skulle bli vår og grønt gress og timotei denne gangen. Alle som en skulle dø på verst tenkelige vis, noen til og med opptil flere ganger skulle vi tro Folkehelseinstituttet, og alt skulle opphøre i et eneste stort rosa, nøffende armageddon. Men vi lurte døden denne gangen også. Skalpen til svineinfluensaen har vi hengt opp ved siden av fugleinfluensaen, spanskesyken og Saddam Hussein. Ryktet vil ha det til at Harald Eia planlegger en spesialepisode av Hjernevask der han spør om det virkelig var miljø som felte disse tre, eller om de var arvelig belastet. Og snart kommer det seks bind fra Knausgård om hans kamp mot svineinfluensaen.

Vent og se. Du leste det først her.

Men nå øyner altså jeg og mine medsammensvorne vårfrelste kompanjonger at det er lys i enden av vintertunnelen og at vår gode venninne Våren er på vei til oss igjen med all sin prakt.  Hun kommer med det store, smittende gliset sitt, og med den deilige parfymen som bare er hennes. Hun tilhører den typen mennesker som vet selv at hun er vakker, som i neste omgang gjør henne enda vakrere. Og vi rundt henne kan ikke gjøre annet enn å hylle henne. For hun er jo vakker. Det er vedtatt i de høyeste instanser.

Men jeg mener at du skal få lov til å hylle deg selv litt også. For du har vært flink. Du har gått gjennom høst og vinter, og høst og vinter i landet vi liker å kalle Kiempærs foedeland er ikke noe for sarte sjeler. Så jeg synes at du skal gi deg selv et klapp på skulderen. Kjøp noe fint til deg selv som du har ønsker deg en stund. En bok, kanskje. For alt jeg vet en av Knauseren. Eller et klesplagg. Bare ikke onepiece. Lov meg det – ikke onepiece. Alt annet, men ikke det.

Men husk å være klar til å ta Henne imot når hun kommer. Våren. Hun kan være her når som helst.

Gi henne en klem og få henne til å føle seg som hjemme.

Omtrent slik startet jeg min lille alvorsprat med bloggen min her forleden dag. Vi har slitt med samarbeidet i det siste, vi har holdt oss mye for oss selv og liksom unngått hverandre den siste tiden. Vi har gått lange omveier forbi de stedene vi tror sannsynligheten er størst for å treffes. Men til slutt kom liksom det uunngåelige møtet. Da er det like greit å ta tak i situasjonen. Snakke ut. For bloggen så ikke bra ut, dere skulle sett den; pjuskete og forsoffen, med en eim av kroppslige odører som sto lang vei i hver retning. Fjern i blikket, med utvidede pupiller og et desorientert blikk som skrek etter hjelp.

Jeg tok den med meg hjem. Gav den varme klær og et godt måltid mat. Og mens vi sitter der, i en litt semiklein omsorgssituasjon, så kommer det en melding fra en annen blogg i det lille kommentarfeltet dens. Fra Naitzel. Han gir like gjerne bloggen min en pris, og snakker varmt om den. Til gjengjeld må bloggen komme opp med syv interessante fakta om eieren, som etter sigende ser ut til å være meg. Av alle mennesker. Dessuten skal man trekke frem intet mindre syv blogger som man elsker. Slikt er ikke vanskelig. Å trekke frem syv bra blogger, mener jeg. Det er verre med det første.

Som om ikke det var nok, gjør fabelaktige Gi et lite vink-Maren det samme med like fine ord om bloggen min. Og da er det dobbelt så god grunn.

Så la oss takke både Naitzel og Maren, og kaste oss ut i dette.

1. I utgangspunktet tror jeg at jeg er en ganske nyansert og drøftende person (av typen “når-det-er-sagt-og-på-den-annen-side”-person), noe som muligens er litt uheldig tatt i betraktning at jeg sitter i et debattpanel, og helt klart den beste forklaringen på at det aldri blir noe politiker ut av denne karen. Men når det kommer til visse ting er jeg nådeløs. For eksempel Fremskrittspartiet, trancemusikk, monarki og melk. Med spesielt vekt på først- og sistnevnte. Der er jeg urokkelig og totalt umulig å diskutere med. Jeg sitter på referanser.
2. Hadde det ikke vært for at jeg har fått diagnosen amusikalsk og ikke under noen omstendigheter kan synge (spesielt ikke “Take on me” i akustisk versjon (jeg har vitner)), tror jeg sannelig at jeg hadde laget kåseriene mine på rim og laget melodi til dem.  Så la oss være glade for at jeg ikke kan synge.
3. Jeg har, tross min årelange kampanje for fleskepølsens fremme, derav mitt brennende engasjement i Fleskepølsepartiet, aldri smakt fleskepølse. Men kjære leser, den dagen den barrieren brytes skal du få vite det. Gjennom alle tenkelige kanaler en kan tenke seg på verdensveven.
4. Jeg er skikkelig sær når det kommer til forholdene rundt meg når jeg skal sette meg ned og skrive. Spesielt har jeg seriøse problemer med vegger. Vegger er noe skikkelig dritt, skal jeg fortelle dere. Det har nemlig aldri skjedd at jeg har sittet og skrevet i mer enn ti minutter vendt direkte mot en vegg. Hvorfor jeg har det slik vet jeg ikke. Men jeg har vært i kontakt med mennesker som har det som meg.  Jeg er ikke alene. Slikt er godt å vite.
5. Jeg elsker fly og tog. Jeg er i full gang med å planlegge Interrail 2011 (uttalelen her er viktig: intarrreil tjueelleve), og har bestemt meg for at hvis jeg en gang blir rik (gud vet) skal jeg sette av et halvår der jeg bare reiser. Eventuelt skal jeg ha en jobb som innebærer utelukkende reising. For eksempel reisejournalist. Det høres ut som et privilegium.
6. Boken jeg har skrevet heter “Sjokoladekake”. Den handler om en type som havner i en kinking situasjon etter at han lar være å barbere seg en morgen. Og ja, det er fryktelig mye sjokoladekake involvert. Verden har aldri sett så mye sjokoladekake mellom to permer siden Norsk Ukeblads “Sjokoladekakeekstra” på midten av 90-tallet. Og det billaget har jeg hørt rykter om. Det skapte bølger gjennom store deler av husmornorge. Boken er hittil lest av fem mennesker, og jeg har bestilt fem nye eksemplarer til et nytt panel kritikere. Er jeg i humør til det, tilegner jeg et helt innlegg om boken i løpet av påsken. Påsken er tross alt en tid for overraskelser. Bare spør Jesus.
7. Tja. Jeg har egentlig kjempelyst til å fortelle dere noe. En aldri så liten nyhet. Men jeg får ikke lov til å si det enda. Ikke på det store og ubegrensede nettet. Til det er det litt for ferskt, og noen brikker må på plass før vi kan sende rakettene til himmels. Også er det så mange som kan lese det her på Nettet, visstnok. Til tross for at leserskaren på Tankefjas ikke er nok til å fylle en busslomme i Taipong en gang. Uansett – så snart jeg får klarsignal skal dere få vite det, alle som én. (Nei, det har ingenting med spising av fleskepølse å gjøre.)

Phew. Det var mye uinteressant om meg. Men slik er det. Man tuller ikke bloggmemeer. Det får uante konsekvenser, har jeg hørt.

Så skal vi anbefale blogger. Og altså samtidig dele ut bloggpriser.

1. Solstjernen
   Litt fordi jeg er litt stolt over at jeg fikk henne til å blogge, litt fordi jeg lufter hunden hennes når hun er i Spania, og litt fordi hun er flink til å rapportere om hvordan det er å være utvekslingselev ute i den store og skumle verdenen.
2. CingT
   Fordi hun har erobret kommentarfeltet på Tankefjas og gjort det til hennes eget. Og at de innleggene hun skriver inneholder fornuftige ting ispedd en god og egen bloggstemme.
3. Marialogy
   Fordi hun har vært en trofast gjenganger siden fjasets morgen, og fordi hun er en aktiv fleskepølsepolitiker. Og bloggen hennes er ikke tapt bak en vogn, den heller.
4. Sonjas ordentlige blogg
   Fordi dette virkelig er ordentlig blogg – en blogg etter mitt hjerte, simpelthen. Språket er akkurat så underfundig og underholdende som jeg vil ha det.
5. Lasse kontemplerer
   Det tok en stund før jeg greide å huske om det var “kontemplerer” eller “konverserer” eller “kokkelerer” eller “kontrollerer”, men du verden for en herlig blogg. Jeg kan sitte lenge i strekk og bare lese meg gjennom det fantastiske arkivet til Lasse. Kommer svært høyt på listen over mine yndlingsblogger.
6. Mine obskuriteter
   Obskur har en fin blogg hvor han blant annet legger ut de flotte bildene han tar (til og med bildene av 50 cent ble bra, selv om jeg ikke liker typen). Dessuten virker Obskur som en veldig hyggelig mann, og har du ikke lagt ham til på Twitter, bør du gjøre det først som sist.
7. Frk. Plosiv eksploderer
   Jeg la merke til denne bloggen fordi den hadde samme design som jeg hadde før, men jeg fant ut at jeg likte innholdet, som tross alt er det viktigste i disse RSS-tider. Flott blogg.

Også må dere selvfølgelig sjekke ut de to herlige bloggene som har gitt meg prisene. Begge skulle vært med i anbefalingslisten hadde det ikke vært for at de hadde anbefalt meg først (for det er vel ikke lov å gjøre det to ganger??).

Slik. Dette ble fryktelig langt. Men kanskje var det akkurat denne vitamininnsprøytningen bloggen trengte. Hvem vet.

O.K.
Just a little pin prick.
There’ll be no more aaaaaaaaah!
But you may feel a little sick.
Can you stand up?
I do believe it’s working, good.
That’ll keep you going through the show
Come on it’s time to go.

Så, la det bære og/eller briste. Dette er Tankefjas på nynorsk. Tolk det i den retningen du ønsker.

Me menneske er ein galen gjeng.

Der sa eg det.

Eg må berre beklage viss du skulle føle deg tråkka på, men såpass sjølvinnsikt bør ein kunne tillete seg å ha. La oss berre innsjå det – me er ikkje heilt riktig nagla. Ja vel, ikkje alle moglegvis, men dei fleste av oss. Me som bur i det som på fint blir kalla Vesten, me som er fødd inn under vingane til forbrukarsamfunnet, det er oss det er noe i vegen med. Dei andre har nok å stri med frå før.

Her i Vesten har me ein del ganske sære interesser. Når me først har fått ei interesse, blir me fort besette. Det blir stort og vanskeleg å halde i sjakk. Me må ha meir, heile tida meir. Det blir aldri nok.

Nei, eg snakkar ikkje om Vinter-OL, men om vår mentalitet når det kjem til det å kjøpe ting. Eksempelvis klede, TV, DVDar, telefonar og dingsar som ser ut som telefonar, men som kan gjere alt anna enn å ringe med.

Førre veke las eg ein artikkel om nordmenns haldningar til det å kjøpe ting. Resultata var nedslåande: me har ei heilag overtyding om at den neste T-skjorta, buksa eller dingsen som ser ut som ein telefon, men som me kan gjere alt anna enn å ringe med, skal gjere oss lukkeleg.

Jau, beint fram lukkeleg. Så lenge me går til innkjøp av den neste tingen, skal alt bli bra. Det skal bli fred på jorda, alle sjukdommar skal få ein kur og Brann skal førehandsvinne Tippeligaen på ubestemt tid.

Den neste tingen vi kjøper er heilt enkelt nøkkelen til nirvana og manna frå himmelen.

Eg held alle dører opne for at det er meg det er noe i vegen med, men eg synest dette høres litt småskrudd ut. Kven skal ta skulda?

Det er alltid lett å skulde på reklamebransjen. Eller på amerikanifiseringa av samfunnet – at det er desse forbaska høgrevridde amerikanarane som har sett grillar i hovuda på oss.

Men er det eigentleg slik? Er det så enkelt at vi berre er naive? Kunne vi avskaffa reklamebransjen og framleis handla T-skjorter og DVDar som om det sto om liv og helse?

Misforstå meg rett – eg insinuerer ikkje at me skal gå til væpna revolusjon mot reklamebransjen. Det må då vere grenser for kva ein kan finne på å seie. Reklamefolk anerkjenner sakkosekkar som møbel og har kanskje ein litt spesiell smak når det kjem til for eksempel briller, men å avskaffe dei berre på grunn av det synest eg blir litt drygt.

Kanskje det er ein kombinasjon av begge delar; seksti prosent vår naivitet og førti prosent reklamebransjen. For det er jo dette med å passe inn. Enten me likar å høyre det eller ikkje (dette er tydelegvis dagen for å kritisere mine eigne. Orsak), så er me flokkdyr. Tilhøyrer me ikkje noen flokk, implisitt den riktige flokken, er det ikkje langt ifrå at me går frå både vett og forstand. Me er opptekne av å gjere eit godt inntrykk på folka rundt oss, og vise at me er ein del av flokken.

I sosiologiske kretsar kallar ein slikt for identitet. Det er eit menneskeleg behov å kunne identifisere seg med noe eller noen. Då er for eksempel kleda våre ein fin ting å bruke, sidan dei som oftast er relativt synlege for folk flest. Og det er nok akkurat den akilleshælen reklamebransjen nyttar når dei sit i sakkosekkane sine og lagar reklamekampanjar.

Uansett kor tåpeleg og/eller utopisk dette skulle høyrest ut for eit gjennomsnittsmenneske, ser det ut til å fungere. Me synest kanskje det er litt latterleg, me seier ”å nei, den må du lengre ut på landet med, eg er ikkje født i går”, men likevel følgjer me etter. Det lages hundrevis av reklamekampanjar kvart år som speler på akkurat desse verkemidlane, noe som i yttarste konsekvens må bety at det er innbringande.

Kvar gong.

Er det rart eg seier at vi menneske ikkje er heilt riktig nagla? Du synest ikkje det er urimeleg?

Bra.

Men kvifor? Innarst inne veit me at fullkommen lukke ikkje vil komme gjennom ei T-skjorte det står ”Hasj æ bæsj” på. Me har vel alle vore innom fasar av livet både med og utan kviser der slikt ikkje høyres så dumt ut, men når alt kjem til alt er det nok ikkje slik.

Utopi har allereie vore nemnt tidlegare i teksta – og kanskje er ikkje det så dumt. Me liker å innbille oss om at lukka er rett rundt neste blåne. Det er ein god illusjon. Den gjer godt. Kanskje det er det som gjer at vi gjer det sånn nokolunde bra, sjølv om me er litt smågalne.

Tek du livsløgna frå eit gjennomsnittsmenneske, tek du frå han livet hans også, veit du.