Jeg skal nemlig begynne å ta kjøretimer.

Jepp. Det er ille. Jeg skal altså punge ut av egen lomme for å kunne få muligheten til å sette livet på spill i trafikken. Nokså frivillig.

De som kjenner meg godt er de eneste som kan se for seg konsekvensene av meg i bevegelse raskere enn tre kilometer i timen. De vet hvor enormt lite praktisk anlagt jeg er. Det eneste som muligens ville vært enda mer dramatisk og katastrofalt ville muligens vært om jeg begynte å ta dansetimer. Men la oss ikke tenke så mørke tanker, her.

Mine bil- og kjøreegenskaper er selvsagt svært begrensede. Jeg har kjørt litt rundt omkring allerede, og har såvidt passert det punktet der jeg ikke går ut av bilen og ser under panseret når jeg blir bedt å ta inn clutchen. Ære være det stakkars mennesket som skal bli min kjørelærer.

Selv om jeg, med min grenseløse selvinnsikt, nettopp sa at det er krise at jeg skal bevege meg raskere enn tre kilometer i timen, er det en sannhet med ganske omfangsrike modifikasjoner. Som jeg tidligere har skrevet om har jeg i mange år hatt sykling som en av mine yndlingsaktiviteter. Det at jeg det siste året stort sett bare har syklet på sykler som står dønn i ro med en TV-skjerm i front har ingenting med noenting å gjøre, men bare en fiffig detalj som langt på vei maler et bilde av hvor langt verden og samfunnet for øvrig har kommet der man kan sykle mange kilometer uten å forlate arbeidsplassen, hjemmet eller treningssenteret man frekventerer.

Poenget er at i min fortid som syklist i trafikken, i full 3D, var jeg en slik syklist som bilistene hater. Det var i hvert fall slik jeg ønsket å bli oppfattet. Jeg satte meg på setet med virkelighetsoppfatning om at veien ikke var stor nok for både syklister og bilistene. En syklist som holdt syklistenes rettigheter i trafikken hellige, koste hva det ville koste. Mer enn én gang hamret jeg løs på bilvinduer og ropte ukvemsord til folkene bak rattet (de jævlene) da mine rettigheter som syklist i lite kledelig og tight sykkelbukse ble neglisjert.

Det at jeg nå beveger meg inn på «the dark side» har jeg for lengst innsett må anses som et nederlag. Men jeg skylder på alderen. Jeg er, med mine straks tjue år under beltet, for gammel til å æreskjelle folk med SUV i Bergenstrafikken. Det tar seg ikke ut. Dessuten er det altfor mye å gjøre med sykkelen min som står kjelleren. Jeg tror faktisk den trenger luft i dekkene, til og med.

Likevel har jeg lovet mitt gamle jeg (hei til deg, gamle jeg!) å aldri, noensinne, bli en bilist. Altså en slik som irriterer seg over asfalt, bensinpriser og rekesalat på hot-dog. Skulle jeg bli slik, lov meg at du oppsøker meg og slår meg med noe hardt. Eventuelt kjør meg ihjel. Same shit, different toilet, osv.

Uansett. Jeg har tro på at min inntreden i trafikken kommer til å bli en halvfast føljetong her på Tankefjas-bruket denne våren. Er det noe denne bloggen trenger, er det tross alt innhold.

Kommune- og fylkestingsvalg er litt som EM i fotball. Man gleder seg helt medium til det, innser at det er bedre enn ingenting – det kunne vært enda mer intetsigende tippeligafotball eller nok en debatt om handlingsregelen, men likevel savner vi de afrikanske og sør-amerikanske lagene. Det er ikke helt den samme underholdningsverdien med Hviterussland og Latvia i sluttspillet, liksom. Men slik er altså demokratiet i Norge – vi må nå gi lokalpolitikerne våre en liten følelse av at de har noe å si i Det Store Bildet én gang hvert fjerde år. Selv om mesteparten av makten ligger helt andre steder. Men det får vi ta ved neste utbasunering.

Utbasuneringer er det mye av for tiden (wehey, sømløs overgang mellom avsnittene!). Det er jo tross alt det som er valgkamp. Man spissformulerer seg, får kritikk for spissformuleringen, står på sitt, får enda mer kritikk for spissformuleringen, tar selvkritikk, får kritikk for at selvkritikken kommer altfor sent, man står på sitt at selvkritikken kom til helt rett tidspunkt, blir uthengt av en politisk kommentator som spissformulerer seg om selvkritikken som kom for sent, som får kritikk for sin spissformulering og i tillegg blir arrestert av Bergens Tidende fordi spissformuleringen inneholdt en faktafeil, osv osv osv. Osv.

Osv.

Det er muligens det som gjør valgkamp artig. Jeg tror mange holder med meg der. Men kanskje det aller artigste med valgkampen – det, kjære leser, tror jeg er en setning du ikke har hørt for mye den siste tiden: det aller artigste med valgkampen – er alle de høyst spesielle tingene politikerne våre gjør for å sanke stemmer.

Her om dagen så jeg for eksempel at SV (stakkar) hadde skaffet seg en buss som de skal kjøre rundt med i landet frem til mandag. På TV-innslaget var hele SVs elitetropp av politikere samlet utenfor denne bussen. De så på den med stolthet i blikket. Kristin Halvorsen holdt tale. Da hun var ferdig gikk alle på bussen. De virket lykkelige. En kunne se i øynene til Erik Solheim at han tenkte “vi har buss. Vi kan gjøre hva som helst. Vi har faen meg BUSS!”.

Jeg ser helt klart fordelen med det å chartre en buss for eksempel fremfor det å leie flere biler. Men det å gjøre en sak av det – tydeligvis for å sanke stemmer – forstår jeg ikke helt. Er det noen som sitter og ser innslaget på TV og tenker «jøss, de der SV har chartret en buss, det er jammen meg handlekraftige mennesker. Jeg burde kanskje stemme på dem? Jo. Den bussen var tungen på vektskålen. Det blir SV».

Jeg lar spørsmålet henge i luften og markerer det med to ekstra linjeskift.

Det er ikke bare SV som tyr til noget uortodokse måter å vinne stemmer på. I forkant av valgkampen så jeg et reklameskilt (eller reklameboard som premierasjonalistiske Creative Art Directors i reklamebyrå kaller det mens de sitter i sakkosekkene sine og onanerer i arbeidstiden)  for Senterpartiet med et bilde av en stringtruse som hadde påtrykket «Det er i sentrum en finner godbitene».

La oss stoppe litt opp. Kjære leser: er det lov å skrive noe slikt? På en truse?

Jeg burde nok la dette henge i luften også. Men her er jeg nødt til å drøfte litt. Skal det altså ikke mer til enn en slik, etter noens (ikke min!) mening, usmakelig reklamekampanje for å sanke stemmer? For, med fare for å foregripe omstendighetene en smule her, jeg er ganske sikker på at dette har ført til at minst ett menneske har tenkt at Senterpartiet er hesten å satse på i årets lokalvalg. Er det så enkelt, altså? Så lenge man fyrer på med underbuksehumor eller buss?

Kanskje. Og i så fall er det trist.

Det er mulig at det er meg det er noe i veien med – men for meg er det revnende likegyldig om vaflene til Arbeiderpartiet eller Venstre smaker himmelsk eller som partiprogrammet til FrP; usmakelig og forkastelig. Det er politikken som betyr noe. Om så SV hadde chartrert et Boing 737 eller et romskip som hadde hentet E.T. tilbake ville det vært politikken jeg hadde dømt partiet på. Gjør ikke alle det? Eller er det folk som går rundt og bedømmer partiene på dropsene og heliumballongene? Eller stringtrusene?

Vi vil jo ikke ha det slik. Vi vil ha Tenkende og Selvstendige Individer. Så hvorfor driver partiene med det likevel? Det må jo være en grunn til at de gjør det år etter år, men mindre hele det politiske Norge har blitt lurt av en onanerende Art Director i et sakkosekkbefengt reklamebyrå.

Okei, det er gøy med ballonger (og stringtruser). Men hvem – HVEM - har sagt at politikk skal være gøy?

Bildene av 200 000 mennesker på Rådhusplassen, kanskje opp mot 30 000 på Torgallmenningen og enda flere i det påfølgende fakkeltoget. Blomstene, lysene, tegningene, bamsene og kortene utenfor Domkirken i Oslo og rundt Den blå steinen i Bergen.

Høsten kom tidlig til landet vårt i år. Tåket, mørket, kulden, råskapen kom kjørende i en hvit varebil, lastet med flere hundre kilo ondskap og parkerte midt i det demokratiske hjertet av Norge.

Terror har vært noe som man i større grad har måtte forholde seg til i den tiden vi lever i idag. Likevel har det vært lett å avfeie at bildene vi i tur og orden har sett fra Oklahoma, New York, Madrid, London, Mumbai – til dels også den mislykkede bombingen i Stockholm – skulle bli en realitet her. Det var noe som ikke passet inn i vår beskyttede virkelighet som omtrent fem millioner mennesker tar del i. Nå er det en del av vår virkelighet. Det passer ikke inn, men likevel er den der. En kan spørre seg om det var blåøyd og naivt å tro at det ikke ville skje her også. Men nå har det uansett skjedd. Bildene vi tok innover oss de siste dagene av fellesferien var ikke fra en fjern verdensmetropol, men fra hovedstaden vår og fra søvnige Buskerud.

Her. 

Vi har kjent på følelser som våre foreldres foreldre kjente på under krigen. Følelsen av å oppleve en nasjonal traume, en følelse som de håpet etterkommerne deres aldri skulle få kjenne på. Nå er det vi som må håpe på det samme for dem som kommer etter oss. Like fullt har vi også fått merke hva som bor i fellesskapet i Norge. At det vi synger på 17. mai om at «Vi ere en nasjon vi med» faktisk er noe mer enn selvhøytidlige floskler vi drar frem i mangel på noe bedre å synge på nasjonaldagen vår. Vi forstår plutselig mye bedre stoltheten eldre mennesker gløder av på 17. mai.

For vi ere så absolutt en nasjon vi med – det er blomstene, lysene, hilsningene, engasjementet fra sør til nord et solid bevis på. På Twitter lurer folk på hvordan det går med twitterikoner som ligger hardt skadet på sykehus. Man deler fine strofer, sitater og betraktninger – for å trøste seg selv og andre. Folk bryr seg. Folk som ikke kjenner hverandre stopper opp foran avisstativene og utveksler sine refleksjoner og tanker. De gir hverandre klemmer. Det er fint. Det er nødvendig.

Her om dagen diskuterte jeg med en kollega om når vi kunne begynne å tulle igjen. Lage humor, skrive kåserier og igjen se på banaliteter i hverdagens små og store irrganger uten at det blir upassende og bråkjekt. Vi kom frem til at vi må få ting på avstand. Det er både lov og nødvendig å være litt pompøse og sentimentale en tid fremover. En ting er å konsumere humor i en vanskelig tid – en helt annen er å produsere god humor når det henger mørke skyer over oss. Hverdagen må bli kjedelig igjen, avisene må få tilbake overskrifter som «Slik redder du sexlivet ditt» og «NÅ kommer drømmeværet!» på forsidene sine, og sjokket er først og fremst nødt til å slippe taket før vi kan dra frem den løse snippen og de kjappe replikkene igjen. Vi må tilbake til den tiden da vi kunne si «jaja, vi bor nå i et trygt og behagelig land når de kan sette noe slikt på forsidene»

Latteren må runge over landet vårt igjen. Gjennom blogger, bøker, i avisspalter, på scener og på TV. Det er en viktig del av sorgarbeidet, og det er en viktig del av det å ta avstand fra terroren; vi må vise at frykten ikke skal få vinne. Vi skal ikke glemme, men vi skal gå videre. Spørsmålet er når. Det vil tiden vise, men den dagen det er lov, skal jeg love deg at du skal få merke det.

For som Lars Saabye Christensen skriver i diktet sitt «Det går over» fra den eminente samlingen Hvor ble det av alle gutta?:

Selv englene, selv englene har tatt fri
Jeg står her nedpå striten, veit ikke hvor jeg skal gå
Men det regnet her er kommet for å bli 

Og alt jeg kan si
er at alt snart er forbi
Jeg lover:
Det går over. 

Det gjør det. Det går over. Det er jeg sikker på. 

Det får da være grenser for hva en skal kreve av sommeren.

Jeg har nemlig budsjettert med levelig vær i bergensområdet i hele sommer, slik at jeg både kan tjene til Livets Opphold samtidig som at jeg – på dagtid, naturligvis – nyter sommerens frukter. Jeg kaller slike planer for å sikke mens resten sakker™. Men for at jeg skal kunne sikke, er jeg avhengig av at motparten, i dette tilfellet sommeren, sakker i form av pent vær. Nå har det oppstått en situasjon der både jeg og sommeren sikker, noe som igjen fører til en fastlåst situasjon som selv ikke Riksmeglingsmannen kan ordne opp i.

Jeg er kjent som en realist med hint av optimist. Nå sitter jeg med en gnagende følelse av at Det Utenkelige er i ferd med å skje. Selv i Bergen er det utenkelig. Faktisk. Jeg tror nemlig at sommeren – værmessig – er avlyst.

Det er litt krise. Det er Krise Krisesen fra Hellas.

Det faktum at det er krise er litt vår egen skyld. Når jeg tenker meg om er det et voldsomt press på sommeren rundt det å måtte levere. Folk blir snurt om du kommer tilbake på skole eller jobb i august og sier at «det har vært en helt grei sommer». Det er feil svar. Om sommeren skal du faen meg kose bakenden av deg. Det forventes av deg, på lik linje med at du skal levere selvangivelsen innen 30. april og at du skal reise deg for eldre på bussen. Det skal konsumeres så og så mange liter øl, jordbær og sanger skrevet av Lars Lillo-Stenberg som handler om å ligge på et svaberg og bare være til, og det er minimumskrav på antall timer tilbrakt på strand og i umiddelbar tilknytning til saltvann. Og du skal få kleint Skille som du skal vise frem ved hver eneste mulighet når du kommer tilbake, som en attest på at du har gjort jobben din i sommer.

Dessuten skal du brenne kjøtt. Fortrinnsvis på grill. Og den grillen skal være så inn i gamperæven svær at Hitlertyskland kunne brukt den til henrette fanger i konsentrasjonsleirene sine (her kunne jeg kommet med en upassende jødevits, men jeg lot være. Kall meg gjerne for manerénes ambassadør).

Skylden for denne utviklingen legger jeg – som mye annet – på populærkulturen. Hovedsaklig på populærkulturen. Det der med å brenne kjøtt på grill bør markedsliberalismen ta på sin kappe. Og grillkongen Craig. Men først og fremst er det populærkulturen sin skyld. Det er nemlig svært få sanger med sommertema som handler om helt greie somre der jordbærene aldri blir kvitt det litt for syrlige hintet og den karakteristiske vannsmaken (la oss innrømme det: det er en svakhet ved de norske jordbærene at de altfor ofte har vannsmak. Slik er aldri de belgiske. Aldri!), man bader ikke i sjøen én gang, og det regner tusen dråper regn og det er bare deg og minnene om et vondt år (de som er så ukultiverte at de ikke tar denne åpenbare referansen kan bare ha det så godt).

Slike usommerlige sanger finnes ikke. Og Terri Jacks’ «Seasons in the sun» gjelder ikke. Den handler om en suicidal tenåring som tar farvel med venner og familie. Det vil jeg påstå er en spolert sommer med noe attåt. Jeg vet ikke om det er et system som fanger opp slike sanger før de blitt gitt ut, at det er en kommisjon eller arbeidsgruppe som jobber mot låter om helt vanlige somre, og som har ansatt Postgirobygget og deLillos til å spre politisk korrekt sommermusikk.

Og bare se hva sommeren gjør med oss: vi blir degradert til nevrotiske og tvangstankebefengte jævler som sitter med ctrl+r på yr.no og håper at de skal spandere noen solsymboler på værkartene sine. En kunne selvfølgelig krevd selvkritikk fra sommeren sin side. Men det er fremdeles for tidlig. Ting Kan Snu. Det er et viktig moment å ta med seg ut i regnværet.

Menmen. Vi kan trøste oss med at vi ikke bor i Hellas.

Det er da noe.

Nå er det nemlig bare et par timer igjen med å stable morgendagens fristelser og sette dem til heving, så er det over. Da mopper jeg meg ut av bolledisken for siste gang og sier takk og farvel.

Det er trist.

På mange måter tror jeg at bolledisken har merket meg for livet; på godt og vondt. Jeg har blitt introdusert for en verden jeg absolutt ikke hadde godt av å møte. Jeg, som alltid – litt hånlig – har plassert wienerbrød i samme kategori som fleskepølse og Kongen av Danmark, altså ting som serverer til dem som vant krigen for oss, har funnet mitt wienerfrelse. Når man har opplevd hvordan en varm wienerpekan – tatt ut av ovnen for et par minutter siden – smaker, da er det gjort. Eller krokanwiener for den saks skyld. Da er det bare til å legge Grethe Roede på speed-dial først som sist, la kolesterolet få leve sitt eget liv og dekke på til ditabetes melitus type 1. Det skal sies at matchvekten til undertegnede nok er høyere i dag enn for ti måneder siden. Ikke det at jeg driver og veier meg, men man tar det på øyemål. Og kommentarer fra publikum.

En helt annen ting er at jeg har prestert å bli en bollenerd. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Når jeg skriver dette er det ikke så lenge siden jeg var innom Meny på Oslo City, og jeg tok meg selv i å smugtitte på heveskapet bak disken. “Jøss, er det slik de har her”, tenkte jeg, mens jeg irriterte meg over at posene med fem boller for tjue kroner var ferdig pakket. Urutinert.

Jeg tror alle har godt av litt bollediskjobbing. Man lærer seg å sette pris på at det finnes mennesker som står uhorvelig tidlig opp for at frokosten og lunsjen vår skal bli klar. At det ligger en god del arbeid bak ostehornene, rundstykkene og bollene vi dytter i oss. Man lærer hvor utrolig kjekt det er for en stakkars butikkansatt å bli møtt av et lite smil fra kundene midt imellom det som i mange tilfeller kvalifiserer til tirretrynestatus.

Smil, slå kanskje av en liten prat og vær generelt hyggelig neste gang du går forbi din lokale bolledisk. Kjøp noe fra disken, slik at det blir mindre å svinne på slutten av dagen. Da blir man glad.

Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Som kunde.

Og dette gjør jeg attpåtil gratis.

For en mann.

Jeg føler at vi må ta en real alvorsprat nå. Det begynner å bli en stund siden sist vi hadde alvorsprat, så det er mye vi må ta igjen. Såpass mye at det må tas over flere innlegg. Det er nemlig gode tider i alvorspratbransjen for tiden. De lever fett. De sitter der rundt bordene sine i teak og mahogni med strenge miner og kjenner riksdalene klirre så godt rundt hoftepartiene deres at det stimulerer høyst erogene soner slik at det nesten fremprovoserer ejakulering. Synkront. Under alvorspratingen deres.

Splæsj.

Så vi må ha oss en alvorsprat ja.

Apropos splæsj (dette, kjære leser, er en bloggfaglig sterk overgang); hva skjer med at folk i FrP har begynt å hviske? Det startet med Siv Jensen etter Birkedal-splæsjen, og etter det har jeg sett flere FrP-politikere snakke veldig lavt når de blir intervjuet på fjernsyn eller radio. Jeg synes selvsagt det er en positiv utvikling og et svar på usagte (ubønnete??) bønner – mang en gang har jeg sittet under TV- og radiodebatter og tenkt “hysj” når en FrP-representant har tatt ordet og snakket varmt om markedsliberalisme i en skala som får enhver tilhenger av Keynes til å vurdere selvmord. Jeg håper selvsagt at folk i FrP fortsetter å hviske fremover slik vi snart ikke hører dem i det hele tatt. Da begynner vi virkelig å snakke (ordspill intended).

Når vi snakker om markedsliberalisme (vi må faktisk ringe noen – dette innlegget stiger opp til å bli et koldtbord i gode overganger) – USA fikk jo seg et realt oppsving nå som Osama bin Laden er død og begravet – for ordens skyld på bunnen av et hav. Nå skal det sies at jeg ikke unner USA så veldig mye oppsving her i livet. Jeg har aldri vært i USA og har strengt tatt ikke noe særlig uttalelsesgrunnlag, men jeg har bestemt meg for å hate konseptet United States of America på magefølelse. Ikke amerikanerne, men fundamentet den staten er tuftet på som verdikonservatisme og individualisme. Derfor trøster jeg meg med at Johan Galtung har varslet at det amerikanske imperium vil gå under 24. oktober 2020, men akkurat den med bin Laden skal de få for. På den annen side sier amerikahateren i meg at det er noe muffens. Eller muffins. Det at vi ikke får se bilder av liket er mystifnustisk. Vi fikk jo se bildet av Saddam Hussein med halvt avrevet hode. Hjemmevideo av Osama gir liksom ikke samme følelsen. Det er rart med det.

Selv om jeg langt på vei applauderer operasjonen som fikk bin Laden avrettet, synes jeg generelt at hele krigen mot terror – eller rett og slett hele konseptet krig – har sporet litt av. Hvorfor skal vi hele tiden drepe? Er vi ikke enige om at det finnes skjebner som er langt verre enn døden?

Jo, kjære leser, det er det. For min del er det at noen roter i sakene mine, flytter på ting, tar på meg og setter seg ned ved siden av meg og maser om ting jeg absolutt ikke har interesse for en skjebne som der og da er langt verre enn det å bli degradert fra sjåfør til passasjer. På lang sikt tror jeg det å være død er ganske kjipt – spesielt hvis man er så uheldig og havner i himmelen sammen med de folkene som man absolutt ikke vil tilbringe en evighet med, nemlig de kristne. Men der og da – i nuet – er det ganske forjævlig.

Så burde vi ikke bare begynne å gjøre det? Hvis noen begår noen skikkelig ufine forbrytelser overfor menneskeheten drar vi bare hjem til dem og lager et helvete der? Vi sender en måke og en skikkelig irriterende person som oppholder vedkommende med et intetsigende tyt om hvasomhelst mens noen elitekaosmakere – for eksempel noen fra regjeringen – sendes inn i bopelen og ommøblerer, drikker, ramponerer og legger igjen et arsenal av illeluktende rekvisitter. Som for eksempel noe smøreost, rakfisk, kokt kål og råtne egg. Vi kan dessuten sende noen alvorspratere (og/eller FrP-politikere) som kan ejakulere over personlige eiendeler.

Når vi er ferdige kan vi sende forbryteren inn i huset, og be han eller hun om å rydde opp mens vi setter på noe skikkelig dårlig musikk i bakgrunnen. Personlig stemmer jeg for noe trance. Eller grunge. Hvis det er vanskelig kan vi bare ringe Lady Gaga. Hun er så billig at hun blir ikke noe problem å få hyret uansett.

Ingen liv går tapt, men samtidig er det en skikkelig lærepenge. En slik straff tror jeg de færreste vil godta skje mer enn en gang i livet. Dessuten er det en allmennpreventiv faktor inne i bildet: hvem faen gidder å begå lovbrudd hvis konsekvensen er et slikt kjipt besøk?

Det er bare til å ringe hvis dere vil ha noen utdypninger, FN. Jeg kan også sende dette utkastet til verdensfred på e-post til dere hvis det er nødvendig.

Gratis.
Åjada. Jeg er faen så raus.

Jeg har tenkt litt på dette med rom. Jeg har kommet frem til at noen ganger skal vi være glade for at internett ikke er et hus fullt av masse rom. Ikke det at det forekommer dager der jeg tenker at nå er jeg ikke glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom – for det gjør det ikke – men jeg synes det er røddig å noen ganger være glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom (nå har jeg nevnt problemstillingen min tre ganger, dere skjønte det kanskje? Flott). Som for eksempel når jeg kommer på at jeg har en blogg er dette en betryggende tanke. For hvis internett hadde vært et hus fullt av masse rom, ville bloggen min vært et lite rom i det huset. Det er i og for seg en forlokkende tanke. Ikke noe jeg fantaserer om på et daglig basis, men likevel litt forlokkende. Litt bare, fordi ingenting er egentlig mindre forlokkende enn rom som ingen har oppsøkt på en stund.

Dét, kjære leser, er bare trist. Et rom som ingen har oppsøkt på en stund er en geigerteller ute av drift, en båt uten innsjø og et veikryss der du uansett havner i en blindgate. Et rom som ingen har oppsøkt er to globoid og tidlig til sengs.

Med andre ord: det er veldig lite å skrive hjem om.

Rom som ingen har oppsøkt på en stund er altså jevnt over ganske triste. Du kan formelig føle ensomheten som rommet føler når du går i det. Du merker hvor mye kaldere det er i rommet, og at det lukter ørlite forskjellig fra de andre rommene i huset. Lukten av ensomhet. Av et rom som ser sine beste dager forsvinne – én etter én – som tenker ”var dette livet? Var dette alt? Hvorfor ser ingen det gode i meg, alt det fine jeg tross alt har? Fiskebeinstapeten fra tidlig nittitall er jo like fin som da den ble satt på, malingen skinner jo fremdeles!”

Slike rom har jeg mest lyst til å gi en klem til. Men det å klemme ti-tolv kvadratmeter store rom er fremdeles en sosial terskel jeg har til gode å krysse. Jeg er dessverre ikke så dedikert.

Tankefjas er et slikt rom. Kaldt, jævlig og med en stram lukt av fortapthet og selvdestruktive tanker som tatt ut av enhver emokid sin bevissthet. Tankefjas knasker globoid som andre spiser Läkerol.

Jeg prøver å sette opp varmen, oppholde meg litt i rommet, lufte ut og godsnakke litt med det. Klø det litt under lysbryteren, ah, der ja, takk skal du ha, og fortelle hvordan det står til med meg. Jeg forteller at det går bra. Det meste er ved det gamle. Jeg forteller at jeg har begynt på Et Nytt Prosjekt, et fremdeles superhemmelig prosjekt – riktig nok ikke et Moderne Prosjekt, det får da være grenser, men Et Nytt Prosjekt og – som en konsekvens av Prosjektet – er jeg på vei ut av bollebransjen. Sånn by the way. Jeg føler at bollebransjen fra nå av er klar til å greie seg på egenhånd. Nå skal jeg videre til nye, relativt upløyde marker, jeg skal utvide horisonten min. Det blir stas. Spaß som de sier i Tyskland. 

Men jeg må videre. Jeg må si bai bai, voi voi, shallabais, you name it, til rommet. For denne gang. Det var i grunnen ganske hyggelig, jeg sier til rommet at du er ikke så verst når det kommer til stykket, vi må få gjort det igjen snart. Det er mye vi må prate om. Verdensrevyen har gått ufortrødent videre siden sist vi var i kontakt. Jeg kunne nevnet i fleng, men jeg har gått over grensen min på 700 ord.

Slike grenser må man ha respekt for.

Derfor vil jeg, uten å mukke (eller mokke? måkke?!?), si at jeg liker påsken. Påsken er skikkelig røddig i all sin prakt. Det er liksom julen uten mørketid, overvekt av familiebesøk, stress i forkant og Sølvguttene. Også er det krim. Krim liker vi.

Det som fascinerer meg med påsken er hvor vidt spennet mellom hva påske er for folk. Mens påske for noen handler om å fylle bilen med masse barn og dra til fjerne fjelltopper væpnet med ski, sitrusfrukt og kjekssjokolade, bare for å arrangere en ukeslang spontan Yatzi-turnering der det alltid forekommer uenighet om hvorvidt man skal godkjenne hus, tre like – eller sjanse for den saks skyld – når man egentlig kaster om to like, mens den for andre handler om å slappe mest mulig av i en by som er fri for tirretryner som as we speak triller Yatzi i firere når det egentlig kastes om liten straigth. Disse menneskene bruker som oftest tiden sin på å drive med hagearbeid, spise sjokoladeegg fylt med melkekrem og slå demonstrativt på avisen og si “HAH, det var det jeg visste!” når det meldes om at 8 av 10 nordmenn holder seg hjemme i påsken.

Personlig tilhører jeg den andre kategorien som tilbringer påsken i byen. Fri for tirretryner. Det er som et humant holocaust som inntreffer i forbindelse med første fullmåne etter vårjevndøgn. Ikke det at jeg har noe i mot ukeslange, spontane Yatzi-turneringer – jeg sitter selv i forbundsstyret i en organisasjon hvis idé er tuftet nettopp på gleden ved å arrangere ukeslange brett- og terningspillturneringer, gjerne mens man improviserer noe samtidig i tillegg. På denne måten blir det et stort mangfold i påsken. Skal vi tro kronprinsparet (det skal vi ikke, men la de få denne) er dette med mangfold viktig.

Det blir riktignok ikke så mye påskeferie for min del. Jeg skal jobbe alle dagene det er mulig å jobbe, og i tillegg balanserer jeg mellom to jobber. På den annen side jobber jeg om kvelden, så jeg har all mulighet til å snu døgnet på hodet selv om jeg er yrkesaktiv. Og igjen: byen er støvsugd for tirretryner. Da er det jo ikke så gale.

Men nok om meg og mine arbeidsrutiner. Som mitt klientell i min tidligere bransje, nemlig fleskepølsebransjen, kunne fortelle var påsken før i tiden en svært rolig tid. Med mindre folk dro til fjellet for å spille Yatzi akkompagnert med sitrusfrukter, holdt de seg for det meste inne i påsken, selv i byen. Alt var stengt, som i alt, på TV var det for det meste dypt religiøse programmer som handlet om Jesu lidelse og om at det er viktig å voldta korgutter slik at det blir mannfolk av dem også. Du kunne bare glemme å gå på kino. Hvis du så mye som nærmet deg kinoene, tror jeg faktisk de begynte å brumme. Drakk du alkohol eller hadde sex har jeg hørt et ubekreftet rykte om at politiet kom hjem til deg, slengte deg opp og slaktet deg som en geit. Halal.

Nå er det ikke verre enn at 7-eleven og Deli de Luca slåss om å selge deg tre boller for tjue kroner, at du kan se tvekamp i det verken religiøst eller intellektuelt stimulerende programmet Farmen på påskeaften, og du kan når som helst gå på kino og se norsk ungdom på spritfyllen i filmen Hjelp vi er russ. Ikke det at man skal se den filmen, for det skal man ikke. Det har ikke kommet så veldig mye fornuftig fra den kanten siden Død Snø. Og det sier litt.

Poenget mitt er at jeg liker at det går fremover. Jeg applauderer. Påsken er helt etter mitt hjerte – vi burde kanskje innføre påske som en høytid vi arrangerer hvert kvartal. Mest på grunn av tirretryne-holocaust.

Men for all del. La oss ikke skjære alle under samme kam; det er mange flotte, hederlige mennesker som reiser vekk i påsken også. Men de er få. De er unntakene som bekrefter regelen.

Sint pleier jeg altså ikke å være. Jeg klarer det ikke. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har prøvd så veldig på å bli slik. Forhåpentligvis tar jeg det igjen på engasjement og det faktum at jeg aldri har sittet på en stol helt i ro. Engasjement er bra.

Men nå merker jeg at noe er i emning. Jeg tror egentlig ikke at jeg er sint, bare veldig, veldig skuffet.

Det gjelder datalagringsdirektivet. Det gjelder at George Orwell sin dystopi som han satt og skrev på i 1948 er i ferd med å nå Norge. At nå mangler vi bare et tankepoliti og et Ministry of Love så er vi i mål. Argumentene om at “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor bry seg?”  holder ikke vann for fem flate øre. Det handler ikke om å ha noe å skjule, det handler om helt grunnleggende prinsipper i rettstaten som sier at borgere er uskyldige til det motsatte er bevist, det handler om at ingen ville godtatt staten å sette opp videokamera i stuene (og soverommene) deres i tilfelle de skulle gjøre noe ulovlig.

Slikt henger ikke på greip. Eller, for å virkelig ta i her, slikt henger faen ikke på greip.

Åjada. Vi er på faen. Vi snuser på helvete også.

Men siden Big Brother uansett kommer til å få vite om all min gjøren og laden tenkte jeg at jeg like godt kan legge det ut her. Kanskje jeg kan skaffe meg noen browniepoints hos Miniluv med det samme. Det er faktisk en hjemmesnekret teori jeg har, nemlig at alle fjortisbloggene (<3) som gir fyldige referater om alt fra jordbærtyggis til zumbatimer (pun intended) er ledd i et program av regjeringen som skal få den oppvoksende generasjonen til å bli vant med datalagringsdirektivet, slik at Arbeiderpartiet i fremtiden kan bygge ut direktivet til å omfatte stadig mer informasjon om oss. Hvorfor jeg velger å hoppe på trenden er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal flagge dette som mitt litterære program og kalle det kunst.

Det må dere bare huske, folkens; gjør dere noe dere er litt usikker på – kall det kunst. Da har du også en god unnskyldning til å invitere venner på kanapéfest. Og kanapéfest er knall i padden.

Vel – først og fremst beskjeftiger jeg meg voldsomt med å planlegge Sjølve Livet i disse dager. På fredag går fristen for å søke høyere utdanning, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal velge. Statsvitenskap? Journalistikk? Interkulturell forståelse (<3 <3 <3)? Oslo? Bergen? Volda?

Greien er at jeg liker Oslo. Jeg liker folkene. Og gud som jeg liker været. Samtidig føler jeg at jeg har rundet Bergen. Alt som er verdt (og ikke verdt) å se i Bergen har jeg sett til gagns. Jeg er en jævel på kollektivsystemet – jeg er iskald og lar busser gå forbi meg fordi jeg vet at det kommer en buss med mye bedre plass og som bruker halve tiden på samme strekningen. Jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke for å få kjøpt varme wienerpekaner. Som kjent er det den viktigste kunnskapen en trenger å ha om en by, nemlig hvilke butikker som tilbyr varme wienerpekaner. I Oslo sitter jeg med en mengde ubesvarte wienerpekanspørsmål. Eksempelvis gjorde betjeningen på Meny Oslo City uttrykk for at de ikke solgte wienerpekaner i det hele tatt.

Slikt er urovekkende. Lever de som dyr der borte?

Bergen er ikke spennende lenger. Det er problemet. Men samtidig er det flere studier som frister i Bergen enn i Oslo. Men master er best i Oslo har jeg skjønt. Jeg har lyst på master i International Peace and Conflict studies. Det er elsk elskesen.

Huff. Jeg skjønner hvorfor kunsten alltid ender opp med å gi kritikk til Sjølve Livet. Det er fryktelig vanskelig å planlegge.

Jeg avreagerer med å blogge. Mye. Ikke rosa-mye, men Tankefjas-mye. Vent og se – jeg har veldig mye fjas på lager.

En kan si at dette er urettferdig. At det er på høyde med at vannloppen skal teste genmanipulert mais på vegne av hele menneskeheten. Men slik er det. Alt man kan gjøre er å gi livet kritikk. Kritikk til sjølve livet er jo tross alt navet i kunsten. Så da blir det kunst.

I etterkant av forrige innlegg har jeg smakt på noe som kan minne om en slik makt. En opplevelse som har fått meg til å tro på at bloggmediumet kan gi oss den makten vi trenger til å flytte fjell. Nå har jeg riktig nok flyttet veldig lite fjell siden sist, men jeg føler at forrige innlegg har fått etterspill.

Det skal nevnes at jeg har mottatt litt kritikk for å ha vært for hard mot dvergbendelormen. At jeg burde gå litt mer på reven som tross alt driter dvergbendelorm. Men jeg synes at i en slik sak trenger man sterke syndebukker man kan pisse langt og lenge på. Man skal ikke gi ved dørene og legge noe i mellom når det er snakk om provoserende små dyr som har som mål å utrydde vors. Slikt er det aldri sesong for hos meg. Kall meg kynisk. Kall meg et følelsesmessig avstumpet menneske.

Eksempelvis nevnte jeg moskus mot slutten av innlegget da jeg skulle komme med utkast til dyr som jeg tror er bedre skikket til å ta på seg bærende oppgaver i verden som i det siste har blitt tildelt henholdsvis dvergbendelorm og vannloppe. Dagen etter kunne jeg lese at en varaordfører for Høyre (sic) mente at vi heller burde selge samer, isbjørner og moskus til utlandet istedet for hun som vant MGP (sic sicesen fra sicceland). Utenom at utsagnet er det dummeste jeg har hørt siden sist en FrP-representant uttalte seg om… vel, hva som helst, er dette røddig. Moskusen har fått hjulene i gang nå, og jeg håper at den benytter seg av denne muligheten til å komme frem i lyset og ta på seg oppgaver på vegne av menneskeheten.

Enda mer oppsiktvekkende var det at jeg fikk levert selvkritikk fra jorden etter forrige innlegg. Den observante leser la nok merke til at jeg ba jorden, ved Moder Jord, om å levere en selvkritikk på pulten min innen mandag klokken ni.

Den kom. Dog ikke på pulten, men i sekken. Det holder.
Etter en intens opprulling viser det seg at CingT har administrert denne selvkritikkdistrubisjonen fra sin residens i Stavanger ved hjelp av sosialistiske medsammensvorne elever på skolen min.

Dette folkens. Dette er røddig så det drypper av det.
Etter hektisk møtevirksomhet i redaksjonen i Tankefjas, har man enstemmig kommet frem til at det er etisk forsvarlig å gjengi selvkritikken fra jorden i sin helhet her på bloggen. Selvkritikk fra jorden er noe redaksjonen anser som noe som er av interesse for samfunnet for øvrig. På den annen side har jeg ikke tilgang til skanner. Så det får eventuelt vente. Men da venter dere på noe sabla godt, folkens.

Hva kan man trekke ut av dette?
Jo – det kommer faktisk noe fornuftig ut av borgerjournalistikk. At hvis vi bare legger sminkedåsene fra oss kan vi gjøre verden til et bedre sted. Når moskus og jorden kan gi lydbfra seg ved hjelp av ett enkelt blogginnlegg, hva vil ikke da tusen innlegg gjøre?

Vi snakker ideologisk makt i massevis. Og skal vi tro faget Politikk og menneskerettigheter er ideologisk makt the shit. Folk dreper for å få ideologisk makt. Også kan vi bare sitte på macene og lenovoene våre og skrible ned noe, og se selvkritikkene komme fra flere hold.

Tenk på det. Tenk på det.

Likevel slurves det. Gang etter gang.

I det siste har det for eksempel blitt rullet opp en rekke saker der svært små dyr, som i tillegg til å være små etter mitt skjønn også aspirerer sterkt til å være irriterende, har fått vel mye ansvar, i motsetning til langt større og mer troverdige dyr. For eksempel har vannloppen (vannloppen!) fått fornyet tillit hva gjelder det å teste om genmanipulert mais er bra eller dårlig for Oss. Med andre ligger vesentlige matvare- og biodrivstoffmessige problemstillinger på de ikke-eksisterende skuldrene (for vannlopper har vel ikke skuldre?!?) til vannloppen.

Hvorfor konsultere vannloppen?

Nøyaktig når begynte vi å stole på vannloppen? Når ble vannloppen kvalifisert nok til at vi kunne sende den foran for å stake ut veien for Oss? Kom ikke her og si at vannloppen troppet opp med en overbevisende CV og strålende referanser som sa “jeg er best egnet til å teste genmanipulert mais for hele menneskeheten og jorden for øvrig” herfra til huleste. Kunne vi ikke satset på litt større dyr? Hva med hest? Hva må ikke hest generelt føle når vannloppen blir foretrukket foran seg selv? “Jasså, jeg er god nok når man skal gjødsle fylkesveier med ruke som klønete syklister sklir i på sommertid, men når det er de virkelig store spørsmålene i livet, som hvorvidt genmodifisert er bra eller dårlig, da er det opp til vannloppen – et dyr jeg dreper millioner av uten å anstrenge meg nevneverdig, sannsynligvis uten spesielt mye mukking – å besvare.

I Sverige aner man konturene av en ny superdødelig parasitt. From the creators of SARS, fugleinfluensa og ribbesnue kommer nå… dvergbendelormen.

Dvergbendelormen.

Kjære smarte, intellektuelt stimulerte leser: er dette rettferdig? Vannloppe og dvergbendelorm?

Jeg gjentar gjerne én gang til: dvergbendelormen.
Blir vi redd, volkens?
Nei. Personlig blir jeg mer redd av ordet bringebærterte, men det er på bakgrunn av traumatiske hendelser i profesjonell virksomhet.

Dvergbendelormen har altså tatt over det ærefulle oppdraget med å utrydde hele jordens befolkning. Mens vannloppen iherdig prøver å finne ut om vi tåler genmanipulert mais. Kjære leser, mye tyder på at det bygger seg opp mot the ultimate battle mellom dvergbendelormen og vannloppen.

Jeg ser at dvergbendelormens fremste kort er det at vi kan bli ekstravagante og undervurdere dens styrker. Men alvorlig talt. Vi må greie å hamle opp med dvergbendelormen. Det kunne vært verre – det kunne vært vanlig bendelorm vi måtte kjempet mot. Men selv da tror jeg vi hadde hatt en mer enn fair mulighet til å vinne.

Vi kan jo like greit gå til en kollektiv eliminering av dvergbendelorm først som sist. Før ting eskalerer. Få problemene ut av verden. Det kan ikke være så vanskelig; vi har da vannloppen med på laget. Og jævlig mye mais. Sender vi vannloppen og mais først ut i krigen ser dvergbendelormen at vi mener alvor. Kanskje er det ikke mer som skal til.

Men er det hit vi vil? Har vannloppen og dvergbendelormen fortjent den posisjonen de er i ferd med å innta? Burde ikke større og litt mer fasjonable dyr som hval og flodhest få lov til å få sine femten minutter i lyset? Hva med maurslukerne? Lemurene? Moskusen?

Jeg forventer selvkritikk underskrevet verden på pulten min innen mandag.

Ellers er det bare en ting å si om tjueti: kaldt. Så inn i gampemerrenhelsikkes kaldt. Det skulle ikke vært lov. Jeg kunne tolerert den lille kuldeperioden som var i januar, som et hendelig engangstilfelle. Men når det skjer igjen, i samme kalenderår, og det blir så kaldt at man kan spasere fra Bergen Storsenter til Festplassen over Lille Lungegårdsvann, da må noen sette foten ned. Staten for eksempel. Jeg har begynt å betale skatt, og jeg krever valuta for mine 700 kroner som går inn i statskassen hver måned. Jeg krever handling fra ministerhold. Nå.

Sånn, nå har jeg brukt opp min FrP-kvote for resten av livet. Det var godt å få det ut av systemet.

Dette er årets…

Beste:
Jeg legger ikke skjul på det: jeg setter ikke pris på middelmådigheter. Jeg får nærmest et fysisk ubehag av å høre en sang jeg ikke liker, se en film eller fremføring som kunne vært så mye bedre, eller lese en platt tekst som ikke gir meg noe verken i den ene eller andre retningen. På den annen side blir jeg nærmest euforisk når jeg leser, ser eller hører noe glimrende. Derfor er jeg stadig på leting etter Det Glimrende. De fleste gangene finner jeg det ikke. Men noen ganger… da manifesterer det seg ting som setter meg helt ut av pur begeistring. Og jeg nyter det. Jeg takker spaghettimannen for at det finnes kreative mennesker der ute som er så storsinnet at de vil dele talentene sine med resten av verden.

Når det gjelder film tror jeg Inception må settes på topp. Den ga meg en slik euforisk følelse at jeg måtte se den to ganger på fem dager. Historien er genial, og Christopher Nolan er helt. Utførelsen var bent frem fantastisk. Også The Social Network, med sine episke dialoger kommer langt opp på listen. Den norske filmen Hjem til Jul av Bent Hamer innfridde forventningene mine også.

Musikk. I et år uten Kaizeralbum er listen ganske åpen, men helt fritt for Kaizers har det jo ikke vært; helt i begynnelsen av året kom Geir Zahl ut med sitt andre soloalbum, Monkey Do under artistnavnet Uncle Deadly. Albumet inneholder noen virkelige indrefileter som “I Don’t Mind” og “Songs About God“, men også noen litt anonyme spor som faller litt igjennom. Mens jeg satt fast i Tyskland på grunn av aske fra Island kom det svenske gladbandet Billie The Vision and The Dancers ut med nytt album; From Burning Hell To Smile And Laughter (hvis du synes at det var en i overkant lang tittel på et album, kan jeg informere om at debutalbumet til Billie The Vision het I Was So Unpopular In School And Now They’re Giving Me This Beautiful Bicycle. Så det så). Tekstuniverset til Billie The Vision består av transvestitten Pablo, broren hans og den bebriellede og lett omsvermende Lilly som gjentatte ganger prøver seg på Pablo (og omvendt), men de må holde forholdet deres hemmelig på grunn av konservative krefter i begge familier. Transvestisme har som kjent ikke slått helt igjennom i konservative kretser ennå. Men du verden, for et album! Blir man ikke i godt humør av musikken til Billie The Vision (osv) bør man ta seg et internmøte på kammerset. Fra den gladnostalgiske “370 10” og “Anywhere But There” til den reflekterende og lavmælte “You Taught Me” er From Burning Hell To Smile And Laughter en eneste stor musikalsk fest som alle invitert til.

Bøker? Man kan ikke komme unna Knausgård. Jeg tilhører den halvdelen av befolkningen som sluker bøkene hans rått og elsker det. Den eneste rasjonelle begrunnelsen jeg kan komme opp med er at fyren skriver så avsindig bra. Mot slutten av året leste jeg Angela Ashes av den nå avdøde, irske forfatteren Frank McCourt. Angela Ashes minner i så måte litt om Knausgård, ettersom det er basert på forfatterens mildt sagt jævlige oppvekst i New York og Limerick. Selv om det er en bekmørk historie om en håpløs barndom, skriver Frank McCourt med en så lett penn og humoristisk tilnærming at man velger å le istedet for å eventuelt gråte. Skal du bare lese én bok i det nye året, tror jeg jammensanten du må lande på Angela Ashes. Med mindre du allerede har lest den.

Sjefsfjaser:
Det har blitt tradisjon å kåre årets sjefsfjaser på den første dagen i det nye året. Ikke det at det tradisjonelt er spennende og jevnt, men fordi jeg liker å takke dem som gidder å komme med til tider velreflekterte kommentarer under innleggene. I år blir hederen litt amputert, ettersom jeg glemte at listen ble nullstilt ved midnatt, og nå er alle data tapt for all ettertid. Google har hjulpet litt på vei, og har reddet topp fem-listen for meg (som egentlig er topp tre):

CingT (64)

Maria (30)

Valkyrie (15)

Beate (15)

Naitzel (15)

Saudas store datter, Carina, tok altså sin andre sjefsfjasetittel på rad, ganske så overlegent. Maria forsvarer andreplassen fra i fjor, mens Valkyrie, Beate og Stian deler tredjeplassen med sine femten kommentarer. Her er det for øvrig fare for en viss feilmargin på et par kommentarer på grunn av min inkompetanse når det kommer til planlegging av årssluttfjas.

Vel – stort mer er det ikke å si, tror jeg. Ta godt imot det nye året og bruk det en viss omhu.

Nå skal jeg gjøre særemnet.

Det er for så vidt greit. Jeg skal ikke protestere mot noe av det, så lenge vi holder snekkersønnen Jesus fra Nasaret utenfor. Men jeg føler likevel at det er en ting som presser seg på i kulissene, som prøver å ta en del av æren for julen.

Maten, nemlig.
Maten er viktig i julen. Jeg merket det bare på forrige innlegg – det å angripe svineribbe på julaften er som å påføre 53 prosent av Norges befolkning gjentatte nyrespark. Det er skikkelig upopulært – forståelig nok; det er tross alt snakk om dyptgående tradisjoner.

For mat er en viktig del av julefeiringen. Det er mat hvor enn du snur deg. Er det ikke skikkelig tunge måltider til middag er det alltid noe julekaker eller noe julepålegg som faller ned fra ingensteds. Og det er besøk på besøk. Med buffeer og enda mer julekaker. For oss som er glade i mat er det en eneste stor orgie. Først i dag, da jeg sto opp, kunne jeg for første gang siden lille julaften erindre en svak sultfølelse. Noe som igjen gir meg den allerede omtalte dårlige samvittigheten. At det er fullstendig forkastelig at jeg er nødt til å gå en times powerwalk på tverrs av bydelen min i forkant av middag for å presse frem en liten anelse appetitt. Det er for bra. Det er så bra at det gjør vondt inni meg. Sannsynligvis er det sting.

Men dette blir dypt, folkens. Dette blir litt Bono. Men jeg er seriøs.
Når det er sagt, var det i grunnen helt andre ting jeg hadde tenkt å snakke om i dag. På fjerde dag jul. Det er (selvfølgelig) tett linket opp til mat.

Den observante leser husker at jeg lovet å ta opp CIA i dagens innlegg. Den ultraobservante leseren Solveig innvendte at det muligens var ICA jeg mente, siden ICA tradisjonelt er mer i kontakt med mat enn CIA, men det er altså CIA som er riktig. Men jeg ser forviklingspotensialet. Jeg ser også et visst vitsepotensiale i “kom, så stikker vi ned til CIA og får oss noe potetstappe fra ferskvaredisken”. Vær forberedt på at jeg ser mitt snitt til å bruke akkurat den i det nye året.

Rakfisk, kjære leser.
Jeg kjenner noen som har det som tradisjon å spise rakfisk i løpet av julen. En av mine beste venner gjør dette. Hvert år. Han setter rakfisk høyt. Det er en tradisjon han akter å påføre eventuelle kommende slektsledd. For han er rakfisk jul. Ingenting kan komme mellom ham og rakfisken. Det er lidenskap. Han vurderer å starte rakfisklag bare for å skjære igjennom.

La meg fortelle litt om rakfisk.
Vanligvis er man heldig med rakfisken. Den blir god, alle er happy, ikke noe dårlig stemning. Men noen ganger, i ytterst få tilfeller, hvis du slurver litt med tilberedningen, da kan det gå gale. Ikke litt gale. Vi snakker kjempegale. Type “nå-dør-vi”-gale. Type “nå-tar-vi-med-oss-1500-tonn-marsvin-i-døden”-gale.

Du vil forstå innen ett minutt.

Noen ganger kan man nemlig få botulisme av å spise rakfisk. Botulisme kommer av at du har fått i deg stoffet Botulinum toxin i kroppen. Og det er her CIA kommer inn i bildet. De har nemlig listet Botulinum toxin opp som et potensielt middel som terrorister kan bruke mot sivile mål. Med andre ord: rakfisk er et potensielt terrorvåpen.

Det er ikke helt uten grunn CIA har listet opp Botulinum toxin. Vi snakker nemlig verdens giftigste stoff. Jepp. Arsenikk kan bare gå og legge seg. Kildene mine sier at ett gram Botulinum toxin er nok til å ta knekken på 1500 tonn marsvin.

Marsvin faktisk.
Jeg skal ikke spekulere i årsakene til hvorfor nettopp marsvin blir brukt som måleenhet, men regner vi 1500 tonn marsvin om til mennesker kommer jeg til ca. 1,5 millioner mennesker. Av ett gram. 500 gram er nok til å knerte nesten halve jordens befolkning. På den annen side er like mye nok til å gi Jan Thomas tidenes ansiktsløftning ettersom Botulininum også er kjent som hovedingrediens i botox.

Men tenk på dette, hvis du setter deg ned og spiser rakfisk i løpet av julen.
Du spiser på et potensielt biovåpen.

Dette er altså julekutyme. Kutyme er generelt et fag jeg har skulket en del på Livets Skole. Men jeg er stolt over å kunne den der med gledelig jul. Hva som skjer om noen slumper til å si god jul på første eller andre dag jul er jeg neimen ikke sikkker på. Kanskje julepolitiet kommer. Kanskje de konfiskerer alle julegavene dine. Det høres litt strengt ut, men jeg skal ikke uttale meg om strafferammene for julepolitiet og julepåtalemyndighetene. Julejuss er fremdeles ikke min nisje.

Men vel overstått jul, dere. Jeg skal ikke belemre dere med hva jeg fikk til jul og hva jeg har gjort juledagene så langt – da kunne jeg like gjerne lagt ut en video som viser en nymalt vegg tørke og likevel ikke gått nedover på underholdningsskalaen.

Men det er noe jeg har bitt meg merke i. Mange av mine venner med innvandrerbakgrunn (som har flyttet fra østlandet til Vestlandet, altså) spiser svineribbe på julaften (sic). På første juledag eller en annen dag iløpet av romjulen – i ytterste konsekvens på nyttårsaften – spiser de pinnekjøtt. Og nyter det. Opptil flere har sagt til meg at de simpelthen liker pinnekjøtt bedre enn ribbe, og at de gjerne skulle tatt til vettet og innført pinnekjøtt på julaften istedet. Noe som samlet sett er et steg frem for menneskeheten og en handling som bør markeres med en sterk bifallsytring, for eksempel ved håndklapp. Men alle støter på samme problem: det rokker ved tradisjonene. Det blir feil. De kan ikke ta skrittet helt ut og få inn pinnekjøttet på den dagen den tross alt hører hjemme.

Her vil jeg komme med en aldri så liten korrigering: svineribbe på julaften er feil i seg selv. Det er like feil som hårsveisen til prinsen i Tre Nøtter Til Askepott. Det er like feil som bart på smånisser som etter alle solemerker ikke kan være passert pubertetsalder i Reisen Til Julestjernen. Det er like feil som at Hovmesteren tar med seg den blinde og aldrende Miss Sophie til sengs på nyttårsaften når det er tydelig at Miss Sophie ikke vet sitt eget beste når hun tror hun fester med Admiral von Schneider og Mr. Winterbottom og gud vet hvem, som alle vet har vært døde siden begynnelsen av sekstitallet, og at Hovmesteren er en gammel gris som utnytter den blinde Miss Sophie seksuelt som en årlig spiss på nyttårsfeiringen.
Det er feil, feil, feil.
Feil Feilesen fra Feileland.

Åjada. Feileland. For alle de som feile kan, de hører hjemme i feileland. Og la oss innrømme det; det er mange som hører hjemme i feileland for tiden. Det er bare til å slå opp i avisen.

Men for all del. Det er jul. Hvis noen har lyst til å spise svineribbe på julaften skal de få lov til det. De vet ikke hva de går glipp av. Men vi skal ikke sparke nedover. Det kunne vært verre. Det finnes dem som spiser fisk på julaften. Eller enda verre: grandiosapizza. Jeg setter faktisk grandiosaspiserne på julaften under dem som spiser fisk. Det er heftig. Men det er velfortjent.

Mat er jevnt over et ømt tema i julen. I neste innlegg skal jeg snakke litt om en matrett som av CIA (helt seriøst) har blitt satt på listen over potensielle terrormidler. Indirekte, riktig nok. Men like fullt: CIA anser det som en mulighet at en matrett som tusener av nordmenn spiser på julaften kan brukes i et terroranslag mot sivile mål i nærmeste fremtid.

Dét er julematen sin det.

Men la oss vente litt med den. Nå har jeg allerede nådd 650 ord i et innlegg, og da er det på tide å si stopp.

For alle andre minner nok sitatet om et en sannhet som nok var mer uunngåelig enn undertegnede ville innrømme da han ved enden av november, høy på ulovlig julebrus og e-stoffer flommende i årene sa han skulle gjøre det godt igjen for et bloggår som kan plasseres under en hver kritikk med noe så stereotypt som en julekalender. Kritikerne var overraskende få. Enten var det en blanding av generell høy allmenndannelse og/eller naiv førjulstro som fikk folk til å la være å uttale seg kritisk til prosjektet.

Jeg skulle ta tak i egen virkelighet. Jeg skulle sitte på julaften og vite at jeg i det minste hadde gjort en innsats på bloggfronten.

Det skulle bli sus i serken.
Det er verken sus eller serk å snakke om nå som julaften står på dørstokken.

Det gikk en stund.
Susen sto i serken som den aldri stått før.
Det sto ikke på temas.
Jeg har fremdeles en lang liste over tema som ikke har blitt tatt opp i julefjas-serien. Hvis jeg får samme ville innfall til neste år kan jeg overføre noen av dem til da. Slikt føles godt; å sette litt i banken. Kanskje jeg får renter på det også. Jeg setter inn seks tema og får åtte ut om et år. For å demme opp om inflasjonen som har satt seg i bloggnisjen. Den jævla inflasjonen.

Markerer dette et nederlag for fjaset? Er dette den endelige spikeren i kisten for fjaset slik vi kjenner det i dags form?

Sjefsfjaser CingT rettet for ikke så lenge siden følgende spørsmål mot meg i kommentarfeltet: “hva er egentlig fjas?” Et slikt spørsmål markerer at vedkommende kommentator kan mer enn å lage musikal av musikken til Norges beste rockeband. Slikt er jo utelukkende positivt.

Så hva er egentlig fjas?
Jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv ved en god del anledninger. Hva kan defineres som fjas? Hvilke rammebetingelser legger jeg til grunn? Når går det fra å være fjas til å bli for eksempel tullprat?

Hvis vi går til ordboken (og det gjør vi), ser vi at fjas omtales som “narrestreker, tøys, tull(prat), jåleri og flørting”.

Spesielt de to siste synes jeg er litt skremmende, og viser viktigheten av å klart definere hva som er fjas og hva som i beste fall er gråsonefjas. Jeg kan ikke leve med sømløse overganger mellom fjas og jåleri/flørting. Flørting og fjas er som vin og øl. Det skal ikke blandes. Og hvis du først gjør det, bør du avslutte med stil. Da må du spy over alt, ikke bare innenfor et begrenset område. Flørting må gjøres på helt andre arenas. Jeg har prøvd flørting og fjas samtidig – det fikk fatale konsekvenser. Vi snakker weapon of mass destruction.

På et generelt basis tror jeg fjas må inneholde et visst antall digresjoner innenfor et visst antall setninger. Det må være lite eller ingen essens av informativitet, og det må være på et slikt nivå at livet til leseren fint kunne fortsatt et liv fullstendig uinfluert av fjaset og likevel dødd med en overbevisning om at vedkommende ikke har gått glipp av noe nevneverdig. Likevel anser jeg det som en fordel hvis de som til tross for dette leser fjaset ikke gråter blod etter endt lesning. Begrenser det seg til tapt tro til menneskeheten og/eller mitt vedkommende, skal jeg si meg heidundrende fornøyd.

Når dette er sagt bør også fjaset ved ujevne mellomrom ha et hint av fleskepølse i seg. Enten direkte eller indirekte.
Helst begge deler.

Stort mer vet jeg ikke.

(Dette innlegget ble skrevet i en engelsktime. På iPhone. Hvis det forekommer helt rare ord midt i en setning – ord som du både håper og tror ikke hører hjemme – ligger skylden på iPhone. Ikke meg. Litt meg fordi jeg ikke leser korrektur. Men mest iPhone. Dette til orientering.)

Du kjenner til konseptet. Slekt skal følge slekters gang-formatet. Da har du det gående.

Før eller siden kommer den. Den litt pjuskete fyren med grå jakke som mange av oss kjenner litt for godt.
Den dårlige samvittigheten.

Selv går jeg mer eller mindre konstant rundt med en eller annen form for dårlig samvittighet. At jeg må bruke mer tid på vennene mine. Jeg må få skrevet referatet fra forrige styremøte. Jeg må skrive på særemnet. Jeg må bli mer grundig med moppingen på jobben (det er problem). Jeg må bli flinkere til å trene regelmessig.

Like fullt utnytter jeg denne dårlige samvittigheten hos folk hver jul.
Det vil si – de to siste julene har jeg gjort det. Jeg har gjort det til en tradisjon, simpelthen. Lagt prestisje i det. Personlig, sådan.

For to år siden satt nemlig jeg og mine gode venn Kristian på skolen og skulle spise lunsj. Vi trodde det i hvert fall. Vi hadde fått ansvaret for å passe på ranslene til noen klassekameratinner, og tok oppdraget høyst seriøst. Ikke søren om vi skulle forlate rommet før høyst nødvendig.

Plutselig kom det masser av folk inn på lunsjrommet vårt. Skumle tredjeklassinger. Vi så ikke vårt snitt til å flykte. Ikke før det var for sent. Før vi visste ordet av det satt vi midt i et møte der man planla en innsamlingsaksjon i desember. Folk trodde vi var der for å være med i komiteen. At vi var noen førsteklassinger med guts i. Vi turde ikke si “neida, vi spiser bare lunsjen vår, men la for all del ikke vår spising forstyrre møtevirksomheten deres”. Det ville vært uhøflig å bare forlate lokalet. Dessuten lå sekkene vi skulle passe på i rommet. Det ville være et løftebrudd å la sekkene havne utenfor vårt synsfelt.

Slik ble jeg innlemmet i dårlig samvittighets-bransjen. Slik ble jeg veldedig.
Da bøssene ble sendt til telling i dag ettermiddag var like fullt min tid som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til jul over. Jeg har blitt for gammel. Til neste år står en ny generasjon veldedighetsspirer klare til å gi sitt preg på aksjonen.

På vei hjem fra dagens tørn tenkte litt over hvorfor vi egentlig gjør slikt. Hva som gjør oss engasjert i å hjelpe andre. Generelt: hva som gjør at vi begår handlinger som kan kategoriseres som “snille”. Dette står nok forresten i direkte sammenheng med at jeg hadde glemt iPhone-headsettet mitt hjemme. Ellers pleier jeg å sitte i vakuum fritt for tanker på buss eller bane.

Men hvorfor?
Drives vi av en genuin trang etter å hjelpe andre? Eller ligger det andre, mer eller mindre ubevisste tanker bak? At man gjør det for å føle seg bedre – at man kan rette opp et selvbilde som langt på vei består av flekker man gjerne vil være foruten?

Når vi for eksempel kjøper julegaver – gjør vi det for å gjøre mottakeren glad, eller for å gi mottakeren en positiv oppfatning av deg som giver? Er det en blanding? Jeg liker blandinger.

Men jeg vet sannelig ikke.

Det frister ikke så veldig å være kritisk til julenissen. Jeg er jevnt over ikke i så veldig humør til å være kritisk for tiden. Jeg er, for å være intenst ærlig med dere (for en gangs skyld), ganske lykkelig. Happy as can be, som de sier i Junaiten. Ting klaffer. Se ikke bort ifra at jeg går nærmere inn på et par av grunnene når det lakker og lier (eller lirer? lier eller lirer??!?) enda mer mot jul.
Når ting klaffer er det ikke sesong for å være kritisk. Da kan omgivelsene anklage deg for å være utakknemlig. Og utakknemlig vil vi ikke være.

Da jeg var yngre hadde jeg et noe uavklart forhold til nissen. Jeg var (og for så vidt er) et slikt ufyselig og irriterende barn som stilte mange spørsmål. Fra ung alder. Jeg har blitt fortalt at jeg stilte nissen til veggs så fort jeg kunne snakke. Hvorfor kommer han hjem til oss? Hvordan vet han at han er ønsket hos oss? Hvorfor skal han gi oss gaver? Hvordan kommer han seg rundt til alle i hele verden når han bruker godt og vel en halvtime hos oss? Hvordan greier han å komme rett etter at vi er ferdig med å spise? Og hvorfor går alltid noen glipp av julenissen hjemme hos oss? Liker de ham ikke? Og hvorfor kommer han ikke ned pipen? Og hvor er reinsdyrene han skryter sånn av?

Slik var jeg.
Er det rart jeg ikke vil ha barn?

Jeg frykter at jeg kan sette til verden skapninger som er slik, eller enda verre. Slikt må fremtidige generasjoner skånes for.

Uansett. Til slutt gjorde Opphavet det enkelt og satte onkelen min på julenissesaken. Med en godt synlig klokke og svært dårlig tildekt nisseaksent med bunn i et nærmest ikke-eksisterende skuespillertalent avslørte jeg nissen en gang for alle som treåring. Siden har det ikke vært nisse på besøk hos min familie, sannsynligvis til stor lettelse for mine nærmeste slektninger. Kjeften til undertegnede var stoppet. Julenissen fantes ikke, og da kunne alle spørsmålene mine falle på stengrunn. Alle var fornøyde.

I ettertid innser jeg at min kritiske holdning til julenissen på mange måter markerte starten på min virksomhet som religionskritiker. I så fall skal nissen ha takk.

Men la oss innrømme det; det er noe med nissen. Legger vi de tørre faktaene på bordet ser vi at det er en fyr som er skjeggete, eier ikke klesstil, tramper inn i husene folk og bruker til tider kontroversielle metoder på å komme seg inn (skorsteinsvarianten er utspekulert), han jobber på julaften og bruker dyr til å jobbe for seg. Mannen har kostholdsvaner fra helvete. Han prøver å glatte over dette med å være klisjékoselig og gi barn i den vestlige verden gaver de strengt tatt ikke fortjener og i mange tilfeller ikke har bedt om.

Folkens – det lukter pedofiliforbryter lang vei.

For ikke så lenge siden tok jeg bussen. (Jeg tok strengt tatt bussen så sent som i dag, men jeg sikter til en spesiell episode. Det nytter derfor ikke å kverulere. Dette til orientering.) Sjåføren hadde langt, autentisk skjegg. Opptil flere av passasjerene på bussen gjorde et nummer av skjegget. Mange gav uttrykk for at skjegget var ekkelt. At sjåføren ville vinne på å legge fra seg skjegget og satse på andre former for hårvekst i ansiktsregionen sin.

Hva med nissen? Eller la oss snu spørsmålet: hva om sjåføren hadde nisselue på seg og rød jakke?
Her er det mange tabuer å ta for seg, jeg innser det.

Jeg er egentlig ikke ute etter å ta nissen. Ikke på noe måte, faktisk.
Men det må være lov å få være litt kritisk. Nå i disse Wikileaks-tider, mener jeg.

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
- Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
- Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
- Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.