Det begynte med at jeg ville ha varm sjokolade.
Slik er det om høsten. Det regner og blåser. Det er kaldt. Man får lyst på ting. Kakao for eksempel.
Jeg ransaket hyllene på kjøkkenet. Ingen kakao. Hverken i fast eller pulverisert form.
Derfor måtte jeg ut. I regnet.

For å være helt ærlig liker jeg å gå i regnet. Det er deilig å komme inn igjen etter en tur ute i regnet. Spesielt når man har kakao å se frem til.
Jeg forkastet tanken på å ta på meg regnbukse. Alvorlig talt. Man har da paraplyer.
Paraplyen jeg valgte var prydet med logoen til KFO. Mest sannsynlig Kommunenes Fellesorganisasjon. Jeg tviler på at jeg deler husrom med skapkommunister. Men man kan aldri vite.

Slik sett er reklame på paraply en sleip form for markedsføring. Man er nødt til å bruke dem, uansett hva som står på dem. For alt jeg vet er jeg og KFO grunnleggende uenige i alt. Men alternativet mitt var å bli våt, eller eventuelt svelge en kamel og ta på meg regnbukse.
Da ble det KFO.

Av en eller annen grunn valgte jeg å gå mot supermarkedet (Rema 1000). En helt og fullt rasjonell handling hadde det bare ikke vært for at det var søndag. Man holder stengt på søndag. Gud fant det for godt å hvile denne dagen, så da kan ikke vi dødelige være noe dårligere.

KFO stilte kabinettspørsmål. Vinden hadde påført den så store skader at den ikke lenger var i stand til å beskytte meg for regnet. Irritert på gud og daglig leder av den lokale Rema 1000-butikken kastet jeg KFO i bosspannet. Jeg hadde ikke gått mer enn 200, kanskje 300 meter før himmelen åpnet seg. Det haglet. Og det var motvind.

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.
På dette tidspunktet ville jeg all fagbevegelse alt vondt. På andre siden av veien gikk en ung jente med en Body Shop-paraply.
Det er Body Shop som gjelder. Britisk kvalitet. Ikke testet på dyr. Det gjelder helt sikkert paraplyene deres også.

Jeg stakk innom storkiosken med det klingende navnet Lykkeboden. Utenfor hang to av bydelens store originaler; gitarmannen og den litt over snittet fotballinteresserte mannen alle vet hvem er, men ikke aner hvor bor og/eller heter.

De så ikke ut til å bry seg nevneverdig om regnet. Innehaveren kunne berette at han ikke solgte kokesjokolade. Ei heller kakaopulver. Men når jeg nevnte det, hadde det ikke skadet med en kopp i dette været.
Du er ikke alene, sa jeg og fortsatte vandringen min.

Lykkeboden, du liksom.

ICA er tingen. Åpen fra 13 til 23 alle helligdager. 150 meter fra hjemmet mitt. I motsatt retning av Rema 1000, vel å merke.
Der hadde de kokesjokolade. Et bugnende utvalg. Dronning Maud, til og med.
Jeg kjøpte to.

Da jeg kom hjem var jeg kliss våt.
Men det ble kakao.

Jeg husker veldig godt den første gangen vi hadde vikar på barneskolen.
Det tok formelig helt av. I dag kan jeg sammenligne det med et vorspiel hvor alle sluser er åpne og det er meningen at det skal gjøre vondt.
Ikke det at jeg henger noe særlig på vorspiel hvor det er meningen at det skal gjøre vondt, men man hører historier. Bare les avisen.

Det står respekt av å være vikar. Man kommer inn i en gruppe med ukjente folk, og du skal fylle skoene til, i de fleste tilfeller, en like ukjent person. Du er bare på gjennomreise. Du kan ikke knytte deg til menneskene du faktisk skal samarbeide med, fordi snart skal du videre. Vikariere et annet sted.
Hvis vi skal bruke litt fine ord, og det gjør vi siden det er helg, kan vi si at vikaren er en slags nomade.
Alltid på vei, vikaren.

Dermed gjør man ikke særlig innsats i å bli godt likt. Verken den ene eller andre veien. Man anstrenger seg minimalt for å oppnå en anstendig pott relasjonspoeng hos den andre parten. Det får bare briste eller bære.
Og det gjør det. Forholdet til en vikar blir enten svært godt eller svært dårlig.

Jeg vet ikke om man læres opp til å bli spesifikt vikar. Det spørs. Vikar er vel snarere en undertittel enn et yrke. Men hvis det skulle finnes vikarskoler, burde de brukt litt tid på å se nærmere på denne artikkelen hos norges største nettavis. For å statuere et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.

Eller?

Vår gode venn Joe Kinnear følger vikarloven. Drit en lang marsj i hvordan folk ser på deg – la det stå til.
Etter min smak gikk han kanskje en smule for langt. Jeg tror sannelig han mistet besinnelsen, etter lydklippet å dømme.
Kanskje det er det som er symptomet på å være vikar? Det tærer på psyken?

52 ganger på fem minutter – jeg kjenner en som banner så mye at man merker det. Selv han hadde bøyet seg i støvet for en slik tirrade. Og mest sannsynlig bannet. Jævla bra. Eller noe.

Personlig ville jeg hatt respekt for Joe Kinnear etter et slikt utbrudd. Man tråkker ikke slike tilfeller på tærene for å si det sånn.
Men pedagogisk? Neppe.

Ikke vet jeg. I flere svake stunder har jeg lekt med tanken på å bli lærer. Ikke akkurat på barneskolen, men på ungdoms- eller videregående skole.
Men hvis det innebærer å være vikar?

Da vet jeg ikke helt.

(Inspirasjon: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=526894)

I am naked, lying in my bed. I miss you, darling.

Spam er noe herk. Så ærlige må vi være, folkens.
Spesielt når de lurer seg inn i mailboksen vår sammen med seriøs post, ikke bare en, men flere titalls, og ligger der som noen hottentotter som bare vil oss vondt.

Heldigvis er jeg velsignet med et etterhvert velfungerende spamfilter. Men noen ganger går det gale. Meldingene bryter seg gjennom barrikadene, og bosetter seg blant meldinger fra its learning, fjern og nær.
Da blir de liggende der til jeg har lest dem.

Så sta er jeg. Jeg leser spamposten min, jeg. Når den først har havnet i innboksen min, blir den lest.
Jeg leser den av prinsipp. All mail som havner i innboksen min blir lest.
Hva mailene som havner i boksen for useriøs epost angår: vel – de blir slettet. Ubønnhørlig og med et sadistisk glis om munnen fra min side.

Eller noe sånn. Du skjønner sikkert tegningen.

Good morning, buddy. Watch my tits!

Det er riktignok ikke snakk om så veldig mange. Et par i måneden. Men jeg leser spammeldingene mine med, hvis vi kan dra det så langt, en viss nysgjerrighet.
Også er det en viss monumental underholdning i det.
Spesielt litt ut på kvelden, da tar det ofte helt av.

En fast gjenganger som ofte sniker seg inn i innboksen, er min gode venninne (?) Doreen Tapia.
Det virker som om at hun har èn besettelse i livet, og det er å vise meg (og sikkert 50 000 andre som står på mailinglisten hennes) puppene sine, for deretter å selge meg store mengder kvalitetsviagra til “en pris ingen andre lovlige aktører kan måle seg med”.

Wanna join the men who DO can satisfy their women? Try free for 2 weeks!

De mener det kanskje godt. De gjør sitt for å sørge for at man har det bra.
At alle får sett de puppene de vil se. At alle kan nyte en seksuell tilfredshet. At ingen skal ha gjeld.
Alt det der er kjempeflott. På meg kan det nesten minne om partiprogrammet til ethvert populistisk parti. Men det er best å ikke overdrive, eller hva?

Jeg kunne ønsket meg èn spamfri dag i året. På en dag hvor de ikke skjer så veldig mye annet. En dag det er lenge igjen til jul, ferier, helg, kongelige fødselsdager, og for all del ikke en dag som er satt av for en eller annen sykdom. Kolsdagen for eksempel. Eller nabodagen.

Det hadde vært deilig.
Da kunne jeg kanskje sagt “I have missed you darling” til den første spammeldingen.
Kanskje.

Denne uken har jeg høstferie. Det er fint. Jeg har store planer for ferien, som jeg innerst inne vet det aldri kommer til å bli noe av.
Alt er ved det vanlige, altså.
Etter en samtale med et menneske som selv påstår å huske krigen, ble det klart for meg at høstferie før ble kalt for potetferie i de østre delene av landet vårt.

Det satte følelser i sving for min del.

Jeg har nemlig et anstrengt forhold til poteter.
Ikke hele tiden naturligvis, ikke opphøgget eller i løvtynne, sprø skiver med en form for krydder på, men kokt, i omtrent tjue minutter, der går grensen.

Generelt kommer jeg greit fra det med de fleste grønnsaker. Jeg vil ikke påstå at jeg er kresen.
Men poteter – nei.

Derfor er det hardt å svelge, ja det blir en het potet for mitt vedkommende, at det er nettopp poteten som skal ha sin del av æren for at jeg i det øyeblikket jeg skriver dette sitter lettere henslengt i en lenestol i mitt eget (vel, eget og eget) hjem, og ikke har naturfag i et litt klamt kjemirom på skolen min.

Den er litt ugrei, den der.

Selv har jeg ved flere anledninger blitt kalt for en potet.
Det kommer (forhåpentligvis) ikke av at jeg er brun og rund av form, men at jeg har, i visse anledninger, et utvidet bruksområde.
Fotballtreneren min for eksempel. Han hadde det med å kalle meg for en potet. Det var riktignok forståelig; jeg fungerte like dårlig på alle deler av banen, så sånn sett brukte han definisjonen min riktig.

Likevel pleide jeg å gi ham et drepende blikk ved slike kommentarer.
Når jeg tenker meg om spørs det vel hvor godt han egentlig likte meg, etter hvert. I ettertid innser jeg at tiden da jeg spilte organisert fotball virkelig lokket frem djevelen i meg.
Mer enn vanlig, altså.
Han kunne da vel ikke vite at jeg hater poteter?

Hadde poteten vært et menneske tror jeg ikke jeg hadde likt den som person heller. Poteten skal absolutt trenge seg på. Overalt.
Den tar seg til rette. Hjernevasker mennesker. Jeg mistenker flere medlemmer av min nærmeste familie som ofre for potetens vrede. Jeg tør ikke tenke på hvilket parti poteten ville stemt på.
Jeg sitter på nedslående bevis. Dette klippet viser hva poteten kan stelle i stand for svake sjeler.
Det er triste bilder, rett og slett.

Jeg står mer eller mindre alene mot poteten.
Kanskje vil mine erfaringer som potet være utslagsgivende.
For en gangs skyld.

På skoler kan det foregå mye rart. Det er trender som går i bølger, som pokèmonkort og dracoheads og pog, for å nevne noe.
I visse perioder henger brorparten ved klatrestativene, mens i andre perioder spiller alle fotball. Selv husker jeg en periode der jeg en gang var centimetre fra å få en tre meter høy lyktestolpe i hodet.
Det var perioden da det var in å riste løs lyktestolper.

Når jeg ser tilbake på den tiden i dag innser jeg at vi var tåpelige amatører.
Hva var det vi tenkte på?

Utenom pokèmonkort, dracoheads og pog dealet vi svært sjeldent med noe. Rundt juletider hendte det sporadisk at vi løpte ned på det lokale torget og kjøpte sjokolade som vi krevde overpris for hvis noen ville smake.
Men nudler?

For det er det som er skuddet nå for tiden. Nudler. Det er det man driver med på barneskolen nå. Blastoise og Ratata er ikke godt nok lenger. Man vil selge nudler.
Elleveåringer løper rundt med stresskoffert og selger nudler. De selger med fortjeneste – og krever toll av nye aktører på markedet.

Jøss.
Det er alt jeg greier å si.
Jeg er en del år eldre, men jeg aner ikke hvor man skaffer seg en stresskoffert en gang. Ikke det at jeg har anstrengt meg nevneverdig i jakten etter en stresskoffert, men allikevel.

Ideen er lur. Nudler er billig. De passer veldig godt oppi en stresskoffert. Det er godt. Riktignok foretrekker jeg nudler kokt, men mat er da mat.

Men for meg manifesterer det seg visse spørsmål.
Hvorfor akkurat nudler? Er dette bare begynnelsen? For å legge seg opp egenkapital?
Hvordan er utvalget? Kan man velge i forskjellige smaker? Kjøttsmak? Grønnsakssmak? Kylling? Chilli? Karri?
Tar dere kort? Har dere tillatelse?

Og – ikke minst – hvor skaffet dere denne stresskofferten?!?

Noe sier meg at vi i den eldre garden, hvis man kan kalle oss det, har grunn til å føle oss truet.
De er ikke tapt bak en vogn, disse juniorene. De er kalde. De velger å gå inn på markedet i nedgangstider.

Nå fikk jeg lyst på nudler, gitt.
Noen som vil selge meg noen pakker?

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/buskerud/1.6237982