Dagens blogginnlegg vil jeg dedikere til en som har stått meg nær gjennom en lengre periode.
Som har fulgt meg trofast gjennom vonde og håpløse joggeturer, potensielt kjedelige dager på stranden, og har gjort stillestående ettermiddagsrush verdt å komme igjennom.

Etter en joggetur av det våte slaget fredag kveld var det slutt for min kjære iPod Nano. Til tross for at jeg løp rundt med iPoden godt beskyttet mot regnet, var det tydeligvis ikke nok. Livet til min kjære Nano sto ikke til å redde.
Det vakre, nesten rørende, var at så vidt jeg husker var den siste sangen som ble spilt “Live And Let Die” med Guns & Roses.

iPoden kom til meg i en trøblete tid, en tid da jeg nettopp hadde fulgt min første iPod til graven.
Der sto den, like svart som sin avdøde søster, til en veiledende pris på 1399 kroner.
Vi ble venner umiddelbart. Love at first sight er kanskje en klisjè, men likefullt var det tilfelle for oss.

Vi delte mye tid sammen. Nanoen var alltid en god venn, selv om hun av og til glemte hvem jeg var og trengte en restart. Eller når hun spilte sanger i “mikset modus” som jeg strengt tatt ikke ville høre.
Men ingen er perfekte. Dens små feil gjorde bare kjærligheten oss i mellom større.

Hun visste uansett at hun var bedre enn meg. Hun hadde færre feil enn meg.
Det var hun hadde det beste designet.
Men hun sa det aldri. Det var slik hun var.

Jeg kan neppe få en bedre personlig motivator enn Nanoen. På joggeturene våre, som altså til slutt ble dens tragiske bane, motiverte den meg alltid når det så så håpløst ut med treningsklassikere som “Gonna Fly Now”, “Eye of the Tiger” og “Campione 2000″.

Bare ekte venner gjør slikt.

Den er i iPodhimmelen nå. Hvor restart er unødvendig. Og det er fri strøm av Podcaster, døgnet rundt.

Fred være over minnet ditt.

Vi står der i hagen, alle vi som ikke hadde vett nok til å komme opp med en unnskyldning tidsnok for å slippe høstrengjøringen i nabolaget. Bevæpnet med river, er vi klare til å ta et felles oppgjør med høstløvet som har lagt seg sleipt på bakken, som en potensiell livsfare for føtter som har listet seg rundt siden før andre verdenskrig.
Hjelpemiddelsentralen kan gardere en mot mye, men ikke sleipt høstløv.

Tanken på at jeg gjør allmennpreventive tjenester med en mulig livsforlengende effekt, hjelper overraskende lite på humøret mitt mens jeg, i et regnvær som bare Bergen kan tilby, med en usedvanlig stiv og kald kuling som gir allværsjakken min en skikkelig utfordring, prøver å få oversikten over slagmarken med flere hundre falne lønneblad.

De hadde kanskje store planer for livet da de knoppet ut en gang i mars. Jeg har veldig lite peiling på livsidealet til et lønneblad, men for alt jeg vet ville bladet være med i film. Eller i en sang, som de bladene som ble med i den sangen til Billy Talent.

Men tiden gikk og lønnebladene skjønte vel hvor det bar. At Billy Talent neppe stikker innom for å lage en 2008-versjon av “Fallen leaves”.
Bladene ble ikke akkurat yngre med dagene. Etter hvert begynte de å gulne, og de måtte bare håpe på at pollenet de sendte ut havnet på et sted hvor slektskap kan følge slekters gang.
Og ikke i den høysnuallergiske nesen til undertegnede.

Når tiden var inne, hoppet de. Livet som lønneblad var ikke slik de hadde sett for seg som nyutsprunget.
Det blir Bjørn Eidsvåg-leksen. Det var ikke slik det skulle være, det var ikke slik det skulle bli.
Håpet er at det er lønn i himmelen.

Mens jeg raker gule lik opp i den svarte bossekken min, rister jeg oppgitt på hodet, knepper igjen den øverste knappen i allværsjakken min og håper at regnet og den sure vinden skal avta.
Og at det til neste høst opprettes en krisetelefon for høstdeprimert høstløv.

De må for all del bli gul.
Men det skal ikke ende slik.
Ikke på denne måten.

Da var den her igjen, denne julen. Det har gått et svangerskap siden de siste marsipanpølsene og den siste pakken med juletrebelysning ble solgt til halv pris av halv pris til en luring som tenkte i langsiktige baner.
Følelsen er like påfallende hvert år; jeg snubler over kakemennene i brøddisken, og Nidars' utstilling med julefavoritter, sjokoladekledde nisser og livstrøtte snømenn som i løpet av produksjonen har klistret seg fast mellom en festkaramell og en halv sjokolademus.

Jeg får følelsen av å ha gått glipp av noe. At vi har passert en dato på kalenderen som alle kalendre unntatt min dekker. De står jo der så naturlig, som om at de skulle stått der hele året, kakemennene, julebrusen og denne hersens marsipanen.

For det er marsipan. I perverse mengder, og (ikke minst) størrelser.

Det er griser.
Små, naturlige som selv jeg kan få i meg hvis jeg lukker øynene og tenker positive tanker. Litt større, av typen som ofte er premie hvis man skulle finne mandelen i grøten. Men det stopper ikke der. Videre er det svære, monsterlignende griser på størrelse med en litt overtrent underarm.
I nærbutikken min er grisene blitt viet en hel hylleseksjon. Som en marsipangrisarmada. Jeg skynder meg alltid litt ekstra forbi den hylleseksjonen.

Du vet aldri hva en marsipangrisarmada kan finne på å gjøre.

Personlig gidder jeg ikke hisse meg opp over at julen ankommer to måneder før det strengt tatt er advent. Selv gjør jeg så godt jeg kan for å holde meg borte fra julekaker, julesnop og julebrus før 1. desember. Utenom min frykt for marsipangrisarmadaen påfører ikke juleproduktene meg noe skade, verken fysisk eller psykisk.
Men det er like vanskelig hvert år å holde seg borte. Det fungerer som en treningsøkt for selvdisiplinen min.

I fjor tror jeg ikke jeg greide det.
Men i år…

1. desember 2008 vil uansett være en merkedag i livet mitt. En dag jeg kommer til å se tilbake på og nikke annerkjennende til.
Den dagen skal feires. Julesnop eller ikke. Gjett om.

Jeg kommer tilbake til grunnen når det nærmer seg. Hvis jeg husker det.

Da jeg begynte på videregående skole tidligere i høst, var forhåndsdommen fra eldre kjente at jeg kom til å ta med meg matpakke i toppen èn uke, deretter ville jeg falle for baguetter og pølsefest på Narvesen. Eller kebab for den saks skyld. Tanken skremte meg. Tre år med baguetter og kebab – det blir et par baguetter og kebaber for å si det slik.

- Det er slik man gjør det på videregående, sa de. Man kan komme og gå når som helst. 400 meter til et bugnende utvalg av Big Bite-menyer, Burger King, Rimi, Narvesen, Meny, you name it.
Det må bare skje. Alle gjør det. Du og.

Vel.
Poenget er at jeg har stått i mot. Okei, jeg har falt for fristelsen to eller tre (fire??) ganger. På åtte uker. Det blir så lite i snitt per uke at det ikke gjelder en gang. Det er bare til å runde ned til null.

Jeg liker matpakken min, jeg. Jeg lager den selv, og i det siste har jeg gått fra matboks til matpapir. Jeg føler jeg stiger i matpakke-gradene med den omleggingen. Du skjønner – matbokser smelter når man, morgentrøtt og god, setter matboksen på kokeplaten man nettopp kokte egg på.
Jeg har prøvd det, nemlig. Den smelter så bare fanken, skal jeg si deg.

Matpakken får meg til å føle meg skikkelig norsk. Det er vel kanskje den eneste tingen som får meg til å føle meg norsk til mitt velbehag; jeg er av prinsipp motstander av påskeferie på fjellet med dertil tilhørende appelsiner, jeg boikotter gullrekka hver fredag og misliker det norske landslaget i fotball. Huff, nå følte jeg meg litt rebelsk her. For å rette opp intrykket liker jeg brunost. Av og til.
Derfor er matpakken mine femten minutter med nasjonalfølelse.

Det er nesten som et rituale, med matpakken. Man kan utsette mye, men matpakken, den skal man ha. Tar du matpakken fra en gjennomsnittsnordmann skjærer du i samme slengen vekk dagens, etter all sannsynlighet, eneste høydepunkt i løpet av arbeids- eller skoledagen.

Du kødder ikke med matpakken.

Dagens eksemplar av min matpakke.

Den smakte.

Livet består av uendelig mange antiklimaks. Jeg vil påstå at en normal dag består av et eller flere antiklimaks.
Som når man innser at det var 35 kroner den deilige baguetten man skulle unne seg i lunsjen kostet, og ikke 29 som man hadde tatt med seg.
Eller i selskapslivet når du finner ut at vertskapet prioriterer frukt og grønt fremfor kaker – som du har psyket deg opp mot gjennom en hel dag.

Ikke et vondt ord om frukt og grønt. Men når man har psyket seg opp til kaker – da kan slikt være svært ødeleggende for livskvaliteten for alle og en hver.

Følelsen av et antiklimaks er forunderlig. Det er som å tråkke et trinn for mye i trappen, slik at foten detter hardt ned mot gulvet og det går et søkk gjennom kroppen.
Man hadde forventet noe mer. Men neida. Det ble med de trinnene der.

En venn, som i sommer ble nyfrelst av den mye omtalte tiltrekningsloven, Law of Attraction, mener at antiklimakset er selvforskyldt. Hadde man bare bedt verden om å unngå det antiklimakset, da hadde alt vært bra.
Hvis han, mot all formodning i tiltrekningens verden, skulle nå et antiklimaks, stopper han opp, klør seg i hodet og prøver å resonnere seg frem til hvor han glemte å be verden om å la ham styre unna akkurat det antiklimakset, for så å prøve å bli venn med verden igjen etter denne episoden.

Vel. Jeg er en enkel sjel, har medlemsskap i en sovende ateistklubb, og finner Law of Attraction svært mystifnustisk og en tanke tungvindt.
Hvis jeg må stoppe opp og bli venn med verden hver gang den går meg mot, er jeg redd for at jeg til slutt vil bli gal. Det finnes så uendelig mange andre kule måter å bli gal av. Dessuten har jeg mer enn nok være venn med meg selv.

Derfor har jeg kommet opp med en mye bedre og langsiktig løsning.
Jeg kom faktisk frem til det på bussen hjem fra skolen i dag ettermiddag.
Jada.

Jeg foreslår nemlig en anti-antiklimaksstyrke. Som vi kan ringe til, eventuelt kontakte via en spesialdesginet knapp, en panikk-knapp lik den man finner på telefoner fra hjelpemiddelsentralen, når vi står ovenfor et antiklimaks.
På den måten vil antiklimaks aldri mer være noe problem.

Hvordan styrkene skal operere, og andre uviktige detaljer, kan jeg ikke røpe her og nå. Helt ærlig har jeg ikke kommet så langt. Men jeg kommer dit. En dag.

Vil vi gjøre noe mot antiklimaks i hverdagen, så gjør vi det.
Det kan være vår månelanding. Sammen er vi sterke, og det våset der.
Hadde vi greid det, ville det i så fall vært et klimaks for menneskeheten.

Så det så.
For flere lettvinte løsninger på livets store og små problemer:
Stay tuned.