Jeg var for ikke så lenge siden, ja faktisk så var det denne uken når jeg tenker meg om, vitne til en bilkræsj i morgentrafikken der jeg bor.
Kanskje burde jeg sagt at det var leit. Men det vil jeg ikke. For det var ikke leit. Oppi den kyniske, lille hjernen min var det bare kjekt. Underholdning mens jeg ventet på bussen.
Ingen personer ble skadet i sammenstøtet, vel, han ene fikk en imponerende nysebyge (han holdt på fremdeles da jeg gikk på bussen) i etterkant, men det tror jeg han hadde fått uansett.

Så hvorfor forteller jeg om dette?
Jo – for som seg hør og bør kom det masse folk løpende til bilene rett etter sammenstøtet, til tross for at selv jeg, som ikke er vitne til for mange bilulykker i løpet av et kalenderår, kunne se at det ikke var så voldsomt.
Noen begynte å dirigere trafikken, selv om bilene på ingen måte blokkerte veien, andre tilbød å låne vekk mobiltelfoner og paraplyer – det var litt kaos.

Det var nesten litt barnslig stemning over det hele. Voksne mennesker som sikkert innerst inni visste at dette var noe som skjedde hver eneste dag i trafikken, at det ikke sto om liv, men som ville ha litt action, kjenne adrenalinet pumpe litt.

Og jeg tenkte – det er bare slik vi er. Vi liker å gi inntrykk av at det skjer ting – at vi reagerer.
Vi vil gi litt inntrykk av handlekraft selv om vi egentlig ikke aner hva vi skal gjøre, vi bare gjør noe for å få det gjort.

Det samme praktiseres i fotballverdenen. Politikken. Overalt.
Er det en sak som er så komplisert at man ikke er helt sikker på hva som bør gjøres, eller resultatene er stabilt dårlige, må noe gjøres. Alle krever det.
Men hva som skal gjøres er en helt annen ting.

Det er litt som når PCen går tregt og vi tyr til ctrl-alt-delete.
Vi bare luker ut det vi føler virker negativt på prosessene, og lar det stå til.
Syndebukker er tingen. Noen å lene seg på. Et offerlam.

Og mens jeg sto og ventet på bussen, mens folk løp rundt som noen galninger for å få kontroll over situasjonen, tenkte jeg at denne gangen var det de to uheldige som hadde kræsjet som ble offerlammene.
Folkene som løp rundt fikk ut den energien enhvert dramaqueen sparer opp til kanskje hakket verre situasjoner, situasjoner som de innerst inne vet aldri kommer, den morgenen.

Så var dèt gjort.
(Jeg holdt meg for god for et dårlig ordspill som omfatter et pattedyr og et verb i preteritum)

Fra kjøkkenvinduet kan jeg såvidt skimte bilkøen gjennom en blanding av tåke og tett regnvær. Køen står bom stille.
Jeg begynner å stålsette meg på en lang busstur. Ikke spesielt lang i kilometer. Men i minutter.

På busstoppet står de samme ansiktene. Vi kunne strengt tatt hilst – nikket til hverandre eller lagt fra oss alle hemninger og sagt “god morgen”. Vi treffes på dette busstoppet fem dager i uken – veiene våre krysses fra mandag til fredag, sånn ti over halv åtte om morgenen. Hvor veien for de andre medlemmene av bussbanden fører aner jeg ikke. Kanskje gjør de noe viktig, kanskje de påvirker livet mitt uten at jeg vet det selv.
Men hilse, det blir litt voldsomt. Man er da nordmenn.

Etter sigende kommer bussen vår. Den merkverdige lukten av nydusjede skrotter og skrotter som prioriterte søvn foran hygiene, eventuelt også munner som falt utenfor prioriteringen, som kanskje koste seg med makrell i tomat eller leverpostei (eller begge deler) til frokost fyller luften på bussen.

Blikket mitt leter etter en ledig dobbelseter. Det er dobbeltseterne som går først. Igjen: Man er da nordmenn.
Ingen ledige dobbelsetere. Neivel. Hun som gikk foran meg inn på bussen kapret den siste.
Nå er det om å gjøre å finne den beste partneren for turen. En som har prioritert i hvert fall litt mer enn søvn.

Jeg velger en av de sovende passasjerene. Den som sover synder ikke.
Bussen går, og ting tar tid. Jeg savner Nanoen min. Det var slike dager som fikk forholdet oss i mellom til å blomstre.
Ved siden av våknes det til liv. Så til de grader. Mannen som hadde sovet sover ikke lenger – og da begynner syndingen umiddelbart. Han lurer på hvor bussen er nå, og bannetirraden forteller at han burde vært av bussen og på vei til sin gjøren og laden for lengst.

Det skal ikke være lett, nei.

Etter hvert som bussen snigler seg avgårde, kommer den nye dagen nærmere og nærmere for samtlige av oss på bussen. Noen gleder seg, andre gruer seg. Noen skal kanskje gjøre noe de har villet hele livet. La drømmer gå i oppfyllelse, akkurat denne dagen.

Det begynner å lysne, og bussturen er over for min del.
Nå begynner dagen for min del også.

Jeg? Jeg gleder meg.

Selv vil jeg anse meg selv som en relativt sindig type.
Jeg gidder ikke bruke negativ energi på å hisse meg over hverdagens små og store motarbeidelser rettet mot meg som enkeltperson.

Jeg sparer det heller opp til jeg blir urettferdig behandlet eller omsetter det til engasjement når det for eksempel er oljeplattformsimulering på skolen.
Da går det en kule varmt. Tro meg, min venn.

Jeg er veldig glad i å kjøre bil. Det overrasker meg egentlig litt, siden jeg aldri har brydd meg stort om det tidligere.
Når jeg setter meg bak rattet trer jeg inn i en helt ny sinnsstemning. Jeg blir veldig engasjert. Nesten like engasjert som når det er oljeplattformsimulering på skolen.

Kanskje mer, når jeg tenker meg om.
Jeg lever meg helt inn i trafikkbildet, og tar det som et personlig nederlag hvis noen av mine medtrafikanter enten forbryter mot trafikkregelene, eller får nok av meg og tar en tvilsom forbikjøring forbi meg.
Da trykker temperamentet mitt gasspedalen litt hardere mot gulvet. Til min sidemanns store skrekk.

Det kan neppe være sunt. Jeg føler meg nesten litt som en italiensk taxisjåfør, hvis temperament, hjerterytme, svette og blodtrykk sprenger norske måleenheter.
Det er vel ikke tilfeldig at de landene med høyest tetthet av trafikkskadde også er de hissigste i trafikken.

Jeg må roe meg ned, jeg vet det.
Men når jeg går ut av bilen etter en slik tur, føler jeg meg lettere.

Memo: Kjøpe punchingbag.

Jasså.
Meldingen kom fra min superkapitalistiske kamerat. Dette var dagen han hadde ventet på. Skattelistene.
Hva tjener han? Hvor gammel er hun? Og hvor mye formue har han og hun tilsammen?

Hvorfor han sendte meldingen akkurat til meg, har jeg ikke fått greie på ennå.
Jeg har egentlig slått meg til ro med at han mest sannsynlig sendte samme meldingen til hele telefonboken i sin euforiske tilstand.

Selv holder jeg meg for god for denslags. Litt.
Hva andre tjener angår strengt tatt ikke meg. Det påvirker meg veldig lite.
Det er ikke så veldig interessant.
Så lenge folk betaler skatten sin er jeg fornøyd.

Men jeg måtte nesten sjekke. Familie. Bekjente.
Fotballspillere. Øvrige kjendiser.

Jeg gikk ganske fort lei. Fantasien min strakte seg ikke lenger enn til statsministeren.
Så jeg begynte å søke på tullenavn. Lasse Nøff. Ole Brumm. Tigergutt. Superman. Batman.
Diverse tabuord ble også oppsøkt. Vi snakker ikke om dem. Litt stil har vi.
Eller hva?

Overraskende nok fikk jeg treff på nesten alle søkene. Nærmest hele Hundremeterskogen var representert, noe jeg synes er imponerende.
Ja, til og med Kristoffer Robin var representert.
Hva som i det hele tatt fikk meg til å søke på navn fra Hundremeterskogen, vites ikke.

Men det gav meg og flere klassekamerater en god og langvarig latter på en ellers grå og kjedelig karriereplanleggingsdag.
Lasse Nøff. Hahaha.

Jeg er enkel, jeg vet det.

Jeg har plassert min blogg i Bergen på bloggportalen Bloggurat!

Man får mest lyst til å omkomme. Kaste seg av bussen i fart. Skjære hovedpulsåren med passeren. Håpe at Max Payne skyter gjennom lerretet. Kremt, jeg har ingen gode eksempler på kurset. Jeg vanker veldig lite på kurs.

Uansett – hva folk har som ringetone på mobilen sier veldig mye om personen.
Her forleden var jeg ute for en hendelse med en ringetone som fikk meg til å stoppe litt opp.
En aldrende mann (jeg har sjekket alderen på skattelisten), fikk en telefon. På et mildt sagt ubeleilig tidspunkt.

Det ble ikke mindre ubeleilig av at ringetonen slett ikke passet verken hans personlighet, eller, strengt tatt, alder.
Med mindre du mener at Nelly Furtado er helt naturlig for folk som nærmere 70 enn 60. Da er det helt naturlig.
Why do all good things come to an end (og det som verre er) strømmet ut i lokalet.

Surrealistisk.

Vi skal ikke sluke informasjonen rått her. For alt vi vet kan dette være en konspirasjon rettet mot vår venn som enkeltperson. Eventuelt kan det være et forsøk på å være sarkastisk, et veldig dårlig et, men like fullt et forsøk.
Eller, det vi innerst inne ikke vil tenke på, vår venn rett og slett digger Nelly Furtado. Kanskje han går på Platekompaniet med solbriller og mørk frakk og ber “om den siste fra Nellymoren. Du vet – hun med den derre All good things”.

Slikt sett burde vi spille ringetonen på mobilen for hverandre hver gang vi møter nye mennesker.
For å vite hvor vi har hverandre.

Ringetonene er ærlige.
Enten det eller tvert i mot.

Hva bruker du som ringetone, da?

Etter en joggetur av det våte slaget fredag kveld var det slutt for min kjære iPod Nano. Til tross for at jeg løp rundt med iPoden godt beskyttet mot regnet, var det tydeligvis ikke nok. Livet til min kjære Nano sto ikke til å redde.
Det vakre, nesten rørende, var at så vidt jeg husker var den siste sangen som ble spilt “Live And Let Die” med Guns & Roses.

iPoden kom til meg i en trøblete tid, en tid da jeg nettopp hadde fulgt min første iPod til graven.
Der sto den, like svart som sin avdøde søster, til en veiledende pris på 1399 kroner.
Vi ble venner umiddelbart. Love at first sight er kanskje en klisjè, men likefullt var det tilfelle for oss.

Vi delte mye tid sammen. Nanoen var alltid en god venn, selv om hun av og til glemte hvem jeg var og trengte en restart. Eller når hun spilte sanger i “mikset modus” som jeg strengt tatt ikke ville høre.
Men ingen er perfekte. Dens små feil gjorde bare kjærligheten oss i mellom større.

Hun visste uansett at hun var bedre enn meg. Hun hadde færre feil enn meg.
Det var hun hadde det beste designet.
Men hun sa det aldri. Det var slik hun var.

Jeg kan neppe få en bedre personlig motivator enn Nanoen. På joggeturene våre, som altså til slutt ble dens tragiske bane, motiverte den meg alltid når det så så håpløst ut med treningsklassikere som “Gonna Fly Now”, “Eye of the Tiger” og “Campione 2000″.

Bare ekte venner gjør slikt.

Den er i iPodhimmelen nå. Hvor restart er unødvendig. Og det er fri strøm av Podcaster, døgnet rundt.

Fred være over minnet ditt.

Tanken på at jeg gjør allmennpreventive tjenester med en mulig livsforlengende effekt, hjelper overraskende lite på humøret mitt mens jeg, i et regnvær som bare Bergen kan tilby, med en usedvanlig stiv og kald kuling som gir allværsjakken min en skikkelig utfordring, prøver å få oversikten over slagmarken med flere hundre falne lønneblad.

De hadde kanskje store planer for livet da de knoppet ut en gang i mars. Jeg har veldig lite peiling på livsidealet til et lønneblad, men for alt jeg vet ville bladet være med i film. Eller i en sang, som de bladene som ble med i den sangen til Billy Talent.

Men tiden gikk og lønnebladene skjønte vel hvor det bar. At Billy Talent neppe stikker innom for å lage en 2008-versjon av “Fallen leaves”.
Bladene ble ikke akkurat yngre med dagene. Etter hvert begynte de å gulne, og de måtte bare håpe på at pollenet de sendte ut havnet på et sted hvor slektskap kan følge slekters gang.
Og ikke i den høysnuallergiske nesen til undertegnede.

Når tiden var inne, hoppet de. Livet som lønneblad var ikke slik de hadde sett for seg som nyutsprunget.
Det blir Bjørn Eidsvåg-leksen. Det var ikke slik det skulle være, det var ikke slik det skulle bli.
Håpet er at det er lønn i himmelen.

Mens jeg raker gule lik opp i den svarte bossekken min, rister jeg oppgitt på hodet, knepper igjen den øverste knappen i allværsjakken min og håper at regnet og den sure vinden skal avta.
Og at det til neste høst opprettes en krisetelefon for høstdeprimert høstløv.

De må for all del bli gul.
Men det skal ikke ende slik.
Ikke på denne måten.

Jeg får følelsen av å ha gått glipp av noe. At vi har passert en dato på kalenderen som alle kalendre unntatt min dekker. De står jo der så naturlig, som om at de skulle stått der hele året, kakemennene, julebrusen og denne hersens marsipanen.

For det er marsipan. I perverse mengder, og (ikke minst) størrelser.

Det er griser.
Små, naturlige som selv jeg kan få i meg hvis jeg lukker øynene og tenker positive tanker. Litt større, av typen som ofte er premie hvis man skulle finne mandelen i grøten. Men det stopper ikke der. Videre er det svære, monsterlignende griser på størrelse med en litt overtrent underarm.
I nærbutikken min er grisene blitt viet en hel hylleseksjon. Som en marsipangrisarmada. Jeg skynder meg alltid litt ekstra forbi den hylleseksjonen.

Du vet aldri hva en marsipangrisarmada kan finne på å gjøre.

Personlig gidder jeg ikke hisse meg opp over at julen ankommer to måneder før det strengt tatt er advent. Selv gjør jeg så godt jeg kan for å holde meg borte fra julekaker, julesnop og julebrus før 1. desember. Utenom min frykt for marsipangrisarmadaen påfører ikke juleproduktene meg noe skade, verken fysisk eller psykisk.
Men det er like vanskelig hvert år å holde seg borte. Det fungerer som en treningsøkt for selvdisiplinen min.

I fjor tror jeg ikke jeg greide det.
Men i år…

1. desember 2008 vil uansett være en merkedag i livet mitt. En dag jeg kommer til å se tilbake på og nikke annerkjennende til.
Den dagen skal feires. Julesnop eller ikke. Gjett om.

Jeg kommer tilbake til grunnen når det nærmer seg. Hvis jeg husker det.

- Det er slik man gjør det på videregående, sa de. Man kan komme og gå når som helst. 400 meter til et bugnende utvalg av Big Bite-menyer, Burger King, Rimi, Narvesen, Meny, you name it.
Det må bare skje. Alle gjør det. Du og.

Vel.
Poenget er at jeg har stått i mot. Okei, jeg har falt for fristelsen to eller tre (fire??) ganger. På åtte uker. Det blir så lite i snitt per uke at det ikke gjelder en gang. Det er bare til å runde ned til null.

Jeg liker matpakken min, jeg. Jeg lager den selv, og i det siste har jeg gått fra matboks til matpapir. Jeg føler jeg stiger i matpakke-gradene med den omleggingen. Du skjønner – matbokser smelter når man, morgentrøtt og god, setter matboksen på kokeplaten man nettopp kokte egg på.
Jeg har prøvd det, nemlig. Den smelter så bare fanken, skal jeg si deg.

Matpakken får meg til å føle meg skikkelig norsk. Det er vel kanskje den eneste tingen som får meg til å føle meg norsk til mitt velbehag; jeg er av prinsipp motstander av påskeferie på fjellet med dertil tilhørende appelsiner, jeg boikotter gullrekka hver fredag og misliker det norske landslaget i fotball. Huff, nå følte jeg meg litt rebelsk her. For å rette opp intrykket liker jeg brunost. Av og til.
Derfor er matpakken mine femten minutter med nasjonalfølelse.

Det er nesten som et rituale, med matpakken. Man kan utsette mye, men matpakken, den skal man ha. Tar du matpakken fra en gjennomsnittsnordmann skjærer du i samme slengen vekk dagens, etter all sannsynlighet, eneste høydepunkt i løpet av arbeids- eller skoledagen.

Du kødder ikke med matpakken.

Dagens eksemplar av min matpakke.

Den smakte.

Ikke et vondt ord om frukt og grønt. Men når man har psyket seg opp til kaker – da kan slikt være svært ødeleggende for livskvaliteten for alle og en hver.

Følelsen av et antiklimaks er forunderlig. Det er som å tråkke et trinn for mye i trappen, slik at foten detter hardt ned mot gulvet og det går et søkk gjennom kroppen.
Man hadde forventet noe mer. Men neida. Det ble med de trinnene der.

En venn, som i sommer ble nyfrelst av den mye omtalte tiltrekningsloven, Law of Attraction, mener at antiklimakset er selvforskyldt. Hadde man bare bedt verden om å unngå det antiklimakset, da hadde alt vært bra.
Hvis han, mot all formodning i tiltrekningens verden, skulle nå et antiklimaks, stopper han opp, klør seg i hodet og prøver å resonnere seg frem til hvor han glemte å be verden om å la ham styre unna akkurat det antiklimakset, for så å prøve å bli venn med verden igjen etter denne episoden.

Vel. Jeg er en enkel sjel, har medlemsskap i en sovende ateistklubb, og finner Law of Attraction svært mystifnustisk og en tanke tungvindt.
Hvis jeg må stoppe opp og bli venn med verden hver gang den går meg mot, er jeg redd for at jeg til slutt vil bli gal. Det finnes så uendelig mange andre kule måter å bli gal av. Dessuten har jeg mer enn nok være venn med meg selv.

Derfor har jeg kommet opp med en mye bedre og langsiktig løsning.
Jeg kom faktisk frem til det på bussen hjem fra skolen i dag ettermiddag.
Jada.

Jeg foreslår nemlig en anti-antiklimaksstyrke. Som vi kan ringe til, eventuelt kontakte via en spesialdesginet knapp, en panikk-knapp lik den man finner på telefoner fra hjelpemiddelsentralen, når vi står ovenfor et antiklimaks.
På den måten vil antiklimaks aldri mer være noe problem.

Hvordan styrkene skal operere, og andre uviktige detaljer, kan jeg ikke røpe her og nå. Helt ærlig har jeg ikke kommet så langt. Men jeg kommer dit. En dag.

Vil vi gjøre noe mot antiklimaks i hverdagen, så gjør vi det.
Det kan være vår månelanding. Sammen er vi sterke, og det våset der.
Hadde vi greid det, ville det i så fall vært et klimaks for menneskeheten.

Så det så.
For flere lettvinte løsninger på livets store og små problemer:
Stay tuned.

For å være helt ærlig liker jeg å gå i regnet. Det er deilig å komme inn igjen etter en tur ute i regnet. Spesielt når man har kakao å se frem til.
Jeg forkastet tanken på å ta på meg regnbukse. Alvorlig talt. Man har da paraplyer.
Paraplyen jeg valgte var prydet med logoen til KFO. Mest sannsynlig Kommunenes Fellesorganisasjon. Jeg tviler på at jeg deler husrom med skapkommunister. Men man kan aldri vite.

Slik sett er reklame på paraply en sleip form for markedsføring. Man er nødt til å bruke dem, uansett hva som står på dem. For alt jeg vet er jeg og KFO grunnleggende uenige i alt. Men alternativet mitt var å bli våt, eller eventuelt svelge en kamel og ta på meg regnbukse.
Da ble det KFO.

Av en eller annen grunn valgte jeg å gå mot supermarkedet (Rema 1000). En helt og fullt rasjonell handling hadde det bare ikke vært for at det var søndag. Man holder stengt på søndag. Gud fant det for godt å hvile denne dagen, så da kan ikke vi dødelige være noe dårligere.

KFO stilte kabinettspørsmål. Vinden hadde påført den så store skader at den ikke lenger var i stand til å beskytte meg for regnet. Irritert på gud og daglig leder av den lokale Rema 1000-butikken kastet jeg KFO i bosspannet. Jeg hadde ikke gått mer enn 200, kanskje 300 meter før himmelen åpnet seg. Det haglet. Og det var motvind.

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.
På dette tidspunktet ville jeg all fagbevegelse alt vondt. På andre siden av veien gikk en ung jente med en Body Shop-paraply.
Det er Body Shop som gjelder. Britisk kvalitet. Ikke testet på dyr. Det gjelder helt sikkert paraplyene deres også.

Jeg stakk innom storkiosken med det klingende navnet Lykkeboden. Utenfor hang to av bydelens store originaler; gitarmannen og den litt over snittet fotballinteresserte mannen alle vet hvem er, men ikke aner hvor bor og/eller heter.

De så ikke ut til å bry seg nevneverdig om regnet. Innehaveren kunne berette at han ikke solgte kokesjokolade. Ei heller kakaopulver. Men når jeg nevnte det, hadde det ikke skadet med en kopp i dette været.
Du er ikke alene, sa jeg og fortsatte vandringen min.

Lykkeboden, du liksom.

ICA er tingen. Åpen fra 13 til 23 alle helligdager. 150 meter fra hjemmet mitt. I motsatt retning av Rema 1000, vel å merke.
Der hadde de kokesjokolade. Et bugnende utvalg. Dronning Maud, til og med.
Jeg kjøpte to.

Da jeg kom hjem var jeg kliss våt.
Men det ble kakao.

Det står respekt av å være vikar. Man kommer inn i en gruppe med ukjente folk, og du skal fylle skoene til, i de fleste tilfeller, en like ukjent person. Du er bare på gjennomreise. Du kan ikke knytte deg til menneskene du faktisk skal samarbeide med, fordi snart skal du videre. Vikariere et annet sted.
Hvis vi skal bruke litt fine ord, og det gjør vi siden det er helg, kan vi si at vikaren er en slags nomade.
Alltid på vei, vikaren.

Dermed gjør man ikke særlig innsats i å bli godt likt. Verken den ene eller andre veien. Man anstrenger seg minimalt for å oppnå en anstendig pott relasjonspoeng hos den andre parten. Det får bare briste eller bære.
Og det gjør det. Forholdet til en vikar blir enten svært godt eller svært dårlig.

Jeg vet ikke om man læres opp til å bli spesifikt vikar. Det spørs. Vikar er vel snarere en undertittel enn et yrke. Men hvis det skulle finnes vikarskoler, burde de brukt litt tid på å se nærmere på denne artikkelen hos norges største nettavis. For å statuere et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.

Eller?

Vår gode venn Joe Kinnear følger vikarloven. Drit en lang marsj i hvordan folk ser på deg – la det stå til.
Etter min smak gikk han kanskje en smule for langt. Jeg tror sannelig han mistet besinnelsen, etter lydklippet å dømme.
Kanskje det er det som er symptomet på å være vikar? Det tærer på psyken?

52 ganger på fem minutter – jeg kjenner en som banner så mye at man merker det. Selv han hadde bøyet seg i støvet for en slik tirrade. Og mest sannsynlig bannet. Jævla bra. Eller noe.

Personlig ville jeg hatt respekt for Joe Kinnear etter et slikt utbrudd. Man tråkker ikke slike tilfeller på tærene for å si det sånn.
Men pedagogisk? Neppe.

Ikke vet jeg. I flere svake stunder har jeg lekt med tanken på å bli lærer. Ikke akkurat på barneskolen, men på ungdoms- eller videregående skole.
Men hvis det innebærer å være vikar?

Da vet jeg ikke helt.

(Inspirasjon: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=526894)

Spam er noe herk. Så ærlige må vi være, folkens.
Spesielt når de lurer seg inn i mailboksen vår sammen med seriøs post, ikke bare en, men flere titalls, og ligger der som noen hottentotter som bare vil oss vondt.

Heldigvis er jeg velsignet med et etterhvert velfungerende spamfilter. Men noen ganger går det gale. Meldingene bryter seg gjennom barrikadene, og bosetter seg blant meldinger fra its learning, fjern og nær.
Da blir de liggende der til jeg har lest dem.

Så sta er jeg. Jeg leser spamposten min, jeg. Når den først har havnet i innboksen min, blir den lest.
Jeg leser den av prinsipp. All mail som havner i innboksen min blir lest.
Hva mailene som havner i boksen for useriøs epost angår: vel – de blir slettet. Ubønnhørlig og med et sadistisk glis om munnen fra min side.

Eller noe sånn. Du skjønner sikkert tegningen.

Good morning, buddy. Watch my tits!

Det er riktignok ikke snakk om så veldig mange. Et par i måneden. Men jeg leser spammeldingene mine med, hvis vi kan dra det så langt, en viss nysgjerrighet.
Også er det en viss monumental underholdning i det.
Spesielt litt ut på kvelden, da tar det ofte helt av.

En fast gjenganger som ofte sniker seg inn i innboksen, er min gode venninne (?) Doreen Tapia.
Det virker som om at hun har èn besettelse i livet, og det er å vise meg (og sikkert 50 000 andre som står på mailinglisten hennes) puppene sine, for deretter å selge meg store mengder kvalitetsviagra til “en pris ingen andre lovlige aktører kan måle seg med”.

Wanna join the men who DO can satisfy their women? Try free for 2 weeks!

De mener det kanskje godt. De gjør sitt for å sørge for at man har det bra.
At alle får sett de puppene de vil se. At alle kan nyte en seksuell tilfredshet. At ingen skal ha gjeld.
Alt det der er kjempeflott. På meg kan det nesten minne om partiprogrammet til ethvert populistisk parti. Men det er best å ikke overdrive, eller hva?

Jeg kunne ønsket meg èn spamfri dag i året. På en dag hvor de ikke skjer så veldig mye annet. En dag det er lenge igjen til jul, ferier, helg, kongelige fødselsdager, og for all del ikke en dag som er satt av for en eller annen sykdom. Kolsdagen for eksempel. Eller nabodagen.

Det hadde vært deilig.
Da kunne jeg kanskje sagt “I have missed you darling” til den første spammeldingen.
Kanskje.

Det satte følelser i sving for min del.

Jeg har nemlig et anstrengt forhold til poteter.
Ikke hele tiden naturligvis, ikke opphøgget eller i løvtynne, sprø skiver med en form for krydder på, men kokt, i omtrent tjue minutter, der går grensen.

Generelt kommer jeg greit fra det med de fleste grønnsaker. Jeg vil ikke påstå at jeg er kresen.
Men poteter – nei.

Derfor er det hardt å svelge, ja det blir en het potet for mitt vedkommende, at det er nettopp poteten som skal ha sin del av æren for at jeg i det øyeblikket jeg skriver dette sitter lettere henslengt i en lenestol i mitt eget (vel, eget og eget) hjem, og ikke har naturfag i et litt klamt kjemirom på skolen min.

Den er litt ugrei, den der.

Selv har jeg ved flere anledninger blitt kalt for en potet.
Det kommer (forhåpentligvis) ikke av at jeg er brun og rund av form, men at jeg har, i visse anledninger, et utvidet bruksområde.
Fotballtreneren min for eksempel. Han hadde det med å kalle meg for en potet. Det var riktignok forståelig; jeg fungerte like dårlig på alle deler av banen, så sånn sett brukte han definisjonen min riktig.

Likevel pleide jeg å gi ham et drepende blikk ved slike kommentarer.
Når jeg tenker meg om spørs det vel hvor godt han egentlig likte meg, etter hvert. I ettertid innser jeg at tiden da jeg spilte organisert fotball virkelig lokket frem djevelen i meg.
Mer enn vanlig, altså.
Han kunne da vel ikke vite at jeg hater poteter?

Hadde poteten vært et menneske tror jeg ikke jeg hadde likt den som person heller. Poteten skal absolutt trenge seg på. Overalt.
Den tar seg til rette. Hjernevasker mennesker. Jeg mistenker flere medlemmer av min nærmeste familie som ofre for potetens vrede. Jeg tør ikke tenke på hvilket parti poteten ville stemt på.
Jeg sitter på nedslående bevis. Dette klippet viser hva poteten kan stelle i stand for svake sjeler.
Det er triste bilder, rett og slett.

Jeg står mer eller mindre alene mot poteten.
Kanskje vil mine erfaringer som potet være utslagsgivende.
For en gangs skyld.

Når jeg ser tilbake på den tiden i dag innser jeg at vi var tåpelige amatører.
Hva var det vi tenkte på?

Utenom pokèmonkort, dracoheads og pog dealet vi svært sjeldent med noe. Rundt juletider hendte det sporadisk at vi løpte ned på det lokale torget og kjøpte sjokolade som vi krevde overpris for hvis noen ville smake.
Men nudler?

For det er det som er skuddet nå for tiden. Nudler. Det er det man driver med på barneskolen nå. Blastoise og Ratata er ikke godt nok lenger. Man vil selge nudler.
Elleveåringer løper rundt med stresskoffert og selger nudler. De selger med fortjeneste – og krever toll av nye aktører på markedet.

Jøss.
Det er alt jeg greier å si.
Jeg er en del år eldre, men jeg aner ikke hvor man skaffer seg en stresskoffert en gang. Ikke det at jeg har anstrengt meg nevneverdig i jakten etter en stresskoffert, men allikevel.

Ideen er lur. Nudler er billig. De passer veldig godt oppi en stresskoffert. Det er godt. Riktignok foretrekker jeg nudler kokt, men mat er da mat.

Men for meg manifesterer det seg visse spørsmål.
Hvorfor akkurat nudler? Er dette bare begynnelsen? For å legge seg opp egenkapital?
Hvordan er utvalget? Kan man velge i forskjellige smaker? Kjøttsmak? Grønnsakssmak? Kylling? Chilli? Karri?
Tar dere kort? Har dere tillatelse?

Og – ikke minst – hvor skaffet dere denne stresskofferten?!?

Noe sier meg at vi i den eldre garden, hvis man kan kalle oss det, har grunn til å føle oss truet.
De er ikke tapt bak en vogn, disse juniorene. De er kalde. De velger å gå inn på markedet i nedgangstider.

Nå fikk jeg lyst på nudler, gitt.
Noen som vil selge meg noen pakker?

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/buskerud/1.6237982

Det har seg slik at jeg gikk søndagstur i dag. Og jeg ble grådig nostalgisk av meg. Uten forvarsel.
I og med at jeg bare ved å ta bena fatt oppsøker det nære og autentiske, var dette nostalgisk nok i seg selv. Jeg spaserer nemlig veldig sjelden.

Jeg har gjort meg ferdig med badeshortsene mine for i år. Jeg oppsøkte dem i klesskapet her forleden.
Sa farvel for denne gang. Takket for samarbeidet. For at de hadde holdt seg der de skulle være gjennom en hel sesong, uten å volde meg ydmykelser.
Vel. Jeg gjorde strengt tatt ikke det, de badeshortsene jeg har er ikke særlig sosiale av seg. Men i en perfekt verden hadde det vært slik. Dessuten er personifisering morsomt. Bare spør Walt Disney.

I alle fall. Jeg lovet dem å holde matchvekten slik at vi kan møtes igjen til neste år.
Forhåpentligvis er det oppløftende for en badeshorts å høre slikt.

Du skjønner, jeg har virkelig begynt å kjenne symptomene på høsten.
Den sniker seg innpå. Skjønt, sniker er litt urettferdig ord å bruke ovenfor høsten.
Lister. Den lister seg innpå. Vil ikke komme busende innpå. Høsten er litt gentleman der.

Når jeg skriver dette har jeg for ikke så lenge siden kommet hjem fra høyfjellet.
Der var det høst, du.
Det var gult. Det var kaldt. Det var gore-tex. Jeg innser at det burde vært kakao. Men neida.
Det var myrer. Som så tørre og fine å gå over helt til skoen ble sittende fast i sistnevnte myr.

Mer skulle ikke til for at bestekompisen til høsten, nei jeg tror faktisk det er broren, de heter nesten det samme nemlig, hosten tok bolig i meg.
Da er det høst.

Hoste er høst.
Jeg kunne like godt fortsatt slik. Hva høst er for meg. Hvordan mine relasjoner til høsten er. Om jeg og høsten kunne samarbeidet i en gruppe som jobber for en bedre verden. Hva vi har til felles.
Men det blir bare surr. Og surr skal ikke under noen omstendigheter sammenlignes med tankefjas.
Da er du ute å kjøre da.
Men det er andre som gjør det. Uten å lage surr. Kudos for det.

Men noe må jeg si.

Sakte, men sikkert blir kveldene, eventuelt nettene, lenger.
Dels på grunn av grått, dystert vær, dels på grunn av at solen tross alt har andre avtaler. I Australia, for eksempel.
Australia ja. Nå er det deres tur.
Håper at ikke badeshortsene mine vet om at Australia har vår eller sommer akkurat nå.
I så fall bør jeg ikke føle meg trygg neste sommer. Da kan jeg frykte represalier og hevnaksjoner.

Høsten er grei den.
Sommeren, våren og forsåvidt vinteren også. Det er plass til alle i hjertet mitt.
Åjada. Her snakker vi hjerterom.

Men seriøst. Høsten bringer mye fint med seg. Det ligger mye godt kosepotensial i høsten. Hoste kan vi alle leve med så lenge det ikke er kikhoste eller vi hoster blod og involler.

Så la høsten være i fred.
Ta heller broren.
Høsten er uskyldig.

Flammene slikket mer og mer oppover den bensindynkede treveggen. Fra de som stod bak meg hørte jeg litt spredt gisping. Folk knøt seg. Få nå slukket den hersens flammen da. Få fingeren ut. Just do it.
Jeg fikk summet meg, løftet det røde sylinderet opp og siktet.

Det var anekdoten sin det.
Heldigvis for meg, vår venn steikepanne-brannmannen og forsamlingen som stod bak meg var dette bare en øvelse under en “åpen brannstasjon”-dag med den gamle skolen min for noen år siden. Det var på en tid da den nevnte brannstasjonen var nedleggingstruet, og de ansatte gjorde sitt for å mane til fornuft i nærområdet.
Derfor ble vi invitert.

Der hvor brannstasjonen er nå er det forresten en barnehage nå.
Så den åpne dagen startet ikke, for å prøve et særdeles dårlig ordspill, et glødende engasjement blant oss skoleelevene.

Jeg forteller historien min fordi jeg har et spesielt forhold til ild.
Dessuten har det brent unormalt mye i byen min i det siste.

Neida. De av dere som prøver å legge to og to sammen – dere misforstår.
Jeg er ikke pyroman. Men jeg skjønner mistanken. Greit nok.
Dere skal ha for den.

Jeg har nemlig en tendens til å bli handlingslammet når jeg står ovenfor ild.
Nok en gang, ikke misforstå meg, jeg liker ild på et generelt basis. Som bål. I peisen. Som levende lys.
Grådig koselig.
Men kommer det utenfor kontroll, da melder jeg pass. Da tar jeg helgen.

Brann(er) er alltid et populært samtaletema i Bergen. I dag var det både Brann og branner faktisk.
I en meget stimulerende samtale med en venn diskuterte vi hva vi ville gjort hvis det begynte å brenne hjemme hos oss. Min venn, som er et meget fornuftig menneske, skravlet om branntepper, slukningsapperater, ull og vann.
Det var ikke måte på.

Jeg derimot, hadde brannvesenet. 110. Lukke alle vinduer, eventuelt hoppe gjennom et av de (jeg bor i første) og hyperventilere til ambulansefolkene kommer med pledd og beroligende medikamenter.

Huskeliste:
- Ikke lage brann.
- Ta et brannvernkurs.
- Ikke omgås mennesker som er potensielle antenningskilder.

Men hver helg er det noen som treffer oppi denne bøtten. Ofte flere samtidig.
Det finnes til og med de som treffer to, tre, fire ganger i løpet av livet sitt.
De hopper opp og ned, gråter, hyperventilerer, får hjertebank og høyt blodtrykk.
Folk er misunnelige, men sier “gratulerer, godt jobbet, bra levert”.

Unnskyld.
Jeg føler at jeg ubevisst har bygget opp en spenning som langt på vei insinuerer at jeg har vunnet i lotto.
Det har jeg altså ikke.
Men jeg skal gi lyd hvis jeg skulle treffe. Det skal jeg.

Uansett – jeg synes det er fint å tenke på. At ting som tilsynelatende er umulige, skjer hver eneste uke, med mindre det blir Jackpot, og det er uansett så sjeldent. Vi sier at vedkommende på toget vårt sovnet.

Det bare skjer. Det er ikke noe mystifnustisk innblandet, det bare skjer. Ikke noe mirakuløst.
Hundre, sikkert tusenvis (jeg har lite peiling på marginer) marginer spiller inn, som får det til å skje.
Det er ikke noe mirakel. Det skjer fordi det må skje.

Slikt hjelper på. Når det går litt i motbakke. Hvis jeg strever med noe, og det ser nesten umulig å komme ut av floken.
Det er veldig godt å skylde på marginene. For det er ikke meg det er noe i veien med.
Neida. Det er marginene. De liker ikke meg.
Jeg har en konspirasjonsteori på marginene, nemlig. Men det må vi ta ved en annen korsvei.

Fotball er en flott sport. Finfin underholdning. Mye spenning. Og ikke minst – marginer.
Laget der jeg kommer fra gjør det ikke så godt for tiden.
De har ikke hatt marginene på sin side.

Overalt har marginene gått i mot. På spillermarkedet. I bortekampene. Hjemmekampene. Cupen.
Været. TV2. Avisene. Hjelpetreneren. Materialforvalteren. Ballene. Fotballene.

Og ennå har ingen matematiker regnet ut sannsynligheten for at et av Norges beste fotballag skal komme seg ovenpå i inneværende sesong.
Det kommer til å bli en helsikkens lang togtur, i hvert fall.

Hva med deg – hvordan er ditt forhold til marginene?

(Jeg har igjen latt meg inspirere av dikt. Siden forrige runde med diktgjetting gikk til, jada, Jackpot, er det mye heder og ære å hente denne gangen, hvis du finner ut hvilket dikt som har inspirert meg)

11. september er intet unntak. Mildt sagt.
På vei hjem fra skolen i dag var jeg så heldig å treffe på en vaskeekte konspirasjonsteoretiker. For en gangs skyld traff jeg ham ikke på bussen – jeg vet ikke om det er tegn eller noe. Kanskje jeg burde lage en konspirasjonteori på det.

Uansett. Han ville gi meg en flyer som med store, fete svarte bokstaver kunne fortelle at: “9/11 – Its a lie!”. Dessuten gav han meg et lynkurs i det han står for – nemlig at angrepene 11. september 2001 var, om han nå skulle si det selv, et særs lite gjennomtenkt spill for galleriet arrangert av den amerikanske regjeringen.

Jeg lot mannen få snakke. Som det åpne mennesket jeg er, er dette noe jeg gjør. Til stadigheter.
Han hadde blitt avvist av flere mennesker på en ca. 50 meter lang strekning som bare en skjeggape på en fest hos Jan Thomas kan vise tilsvarende resultater til.
Det er heller ikke hver dag man treffer en konspirasjonsteoretiker som står fram som en.

Han mente at alle som vil, kan nemlig lese 9/11-angrepet som en bok.

Problemet er bare at det er kun de færreste som vil lese angrepet som en bok.
Bøker selger strengt tatt ikke i 2008. Det er stort sett bare jeg som handler bøker i den lokale bokhandleren, for eksempel.

Dessuten har i hvert fall jeg problemer med å se for meg at angrepene 11. september var fikset av USA.
Det er kanskje meg det er noe i veien med, jeg holder alltid den døren åpen, men det er nå slik jeg ser det.
Men vi kan aldri vite.

Og det er vel nettopp det som er konspirasjonsteoretikernes gyldne setning. Som de trykker på svære plakater og henger over sengen.
“Vi kan aldri vite”.

Men hvem er de?
Utenom mannen jeg traff på gaten i dag, vet jeg om svært få mennesker som driver med konspirasjonsteori på et høyt plan.
Alle har en konspirasjonsteoretiker i seg. Om hvorfor naboen går så skjevt. Eller hvorfor det er så mye dumt i verden.
Men det er for oss amatører.

Hvem er det som tenker ut de skikkelig store teoriene? De som går ut på at månelandingen var fake, at Barack Obama er et romvesen og den allerede nevnte 9/11-teorien?
Alvorlig talt, dette må da ha blitt pønsket ut i organisert lag. I et lokale med prosjektor og med fjernstyrt lerret.
Med mineralvann stående fremme som ingen benytter seg av, men som tar seg ganske godt ut.

Kanskje det er et verdensomspennende nettverk som har kanaler langt inn i de mest intrikate sfærene av verdenspolitikken?
Kanskje de til og med har noe med CERN og rørprosjektet å gjøre?

Vi kan aldri vite.