Vi mennesker har et behov etter å gi andre inntrykk av at vi gjør noe. At vi tar grep om sakene og får ting unna.
Spesielt gjelder dette når ting går litt i mot oss. Og aller helst når det skjer foran en større eller mindre forsamling andre mennesker.

Jeg var for ikke så lenge siden, ja faktisk så var det denne uken når jeg tenker meg om, vitne til en bilkræsj i morgentrafikken der jeg bor.
Kanskje burde jeg sagt at det var leit. Men det vil jeg ikke. For det var ikke leit. Oppi den kyniske, lille hjernen min var det bare kjekt. Underholdning mens jeg ventet på bussen.
Ingen personer ble skadet i sammenstøtet, vel, han ene fikk en imponerende nysebyge (han holdt på fremdeles da jeg gikk på bussen) i etterkant, men det tror jeg han hadde fått uansett.

Så hvorfor forteller jeg om dette?
Jo – for som seg hør og bør kom det masse folk løpende til bilene rett etter sammenstøtet, til tross for at selv jeg, som ikke er vitne til for mange bilulykker i løpet av et kalenderår, kunne se at det ikke var så voldsomt.
Noen begynte å dirigere trafikken, selv om bilene på ingen måte blokkerte veien, andre tilbød å låne vekk mobiltelfoner og paraplyer – det var litt kaos.

Det var nesten litt barnslig stemning over det hele. Voksne mennesker som sikkert innerst inni visste at dette var noe som skjedde hver eneste dag i trafikken, at det ikke sto om liv, men som ville ha litt action, kjenne adrenalinet pumpe litt.

Og jeg tenkte – det er bare slik vi er. Vi liker å gi inntrykk av at det skjer ting – at vi reagerer.
Vi vil gi litt inntrykk av handlekraft selv om vi egentlig ikke aner hva vi skal gjøre, vi bare gjør noe for å få det gjort.

Det samme praktiseres i fotballverdenen. Politikken. Overalt.
Er det en sak som er så komplisert at man ikke er helt sikker på hva som bør gjøres, eller resultatene er stabilt dårlige, må noe gjøres. Alle krever det.
Men hva som skal gjøres er en helt annen ting.

Det er litt som når PCen går tregt og vi tyr til ctrl-alt-delete.
Vi bare luker ut det vi føler virker negativt på prosessene, og lar det stå til.
Syndebukker er tingen. Noen å lene seg på. Et offerlam.

Og mens jeg sto og ventet på bussen, mens folk løp rundt som noen galninger for å få kontroll over situasjonen, tenkte jeg at denne gangen var det de to uheldige som hadde kræsjet som ble offerlammene.
Folkene som løp rundt fikk ut den energien enhvert dramaqueen sparer opp til kanskje hakket verre situasjoner, situasjoner som de innerst inne vet aldri kommer, den morgenen.

Så var dèt gjort.
(Jeg holdt meg for god for et dårlig ordspill som omfatter et pattedyr og et verb i preteritum)

Det er veldig tidlig om morgenen – det er mørkt og blankt regn fra himmelen spyler byen. Som om den ikke har fått nok regn, stakkar.
Selv ikke den aller mest bløthjertede kan påstå at denne morgenen er spesielt vakker. Det er nå Grieg skulle vært her. Prøv å lage noe ut av dette, du. Noe kvasikoselig som får turister til å dåååne av det vakre landet Norge.
At det er mandag hjelper for øvrig ikke på helhetsinntrykket.

Fra kjøkkenvinduet kan jeg såvidt skimte bilkøen gjennom en blanding av tåke og tett regnvær. Køen står bom stille.
Jeg begynner å stålsette meg på en lang busstur. Ikke spesielt lang i kilometer. Men i minutter.

På busstoppet står de samme ansiktene. Vi kunne strengt tatt hilst – nikket til hverandre eller lagt fra oss alle hemninger og sagt “god morgen”. Vi treffes på dette busstoppet fem dager i uken – veiene våre krysses fra mandag til fredag, sånn ti over halv åtte om morgenen. Hvor veien for de andre medlemmene av bussbanden fører aner jeg ikke. Kanskje gjør de noe viktig, kanskje de påvirker livet mitt uten at jeg vet det selv.
Men hilse, det blir litt voldsomt. Man er da nordmenn.

Etter sigende kommer bussen vår. Den merkverdige lukten av nydusjede skrotter og skrotter som prioriterte søvn foran hygiene, eventuelt også munner som falt utenfor prioriteringen, som kanskje koste seg med makrell i tomat eller leverpostei (eller begge deler) til frokost fyller luften på bussen.

Blikket mitt leter etter en ledig dobbelseter. Det er dobbeltseterne som går først. Igjen: Man er da nordmenn.
Ingen ledige dobbelsetere. Neivel. Hun som gikk foran meg inn på bussen kapret den siste.
Nå er det om å gjøre å finne den beste partneren for turen. En som har prioritert i hvert fall litt mer enn søvn.

Jeg velger en av de sovende passasjerene. Den som sover synder ikke.
Bussen går, og ting tar tid. Jeg savner Nanoen min. Det var slike dager som fikk forholdet oss i mellom til å blomstre.
Ved siden av våknes det til liv. Så til de grader. Mannen som hadde sovet sover ikke lenger – og da begynner syndingen umiddelbart. Han lurer på hvor bussen er nå, og bannetirraden forteller at han burde vært av bussen og på vei til sin gjøren og laden for lengst.

Det skal ikke være lett, nei.

Etter hvert som bussen snigler seg avgårde, kommer den nye dagen nærmere og nærmere for samtlige av oss på bussen. Noen gleder seg, andre gruer seg. Noen skal kanskje gjøre noe de har villet hele livet. La drømmer gå i oppfyllelse, akkurat denne dagen.

Det begynner å lysne, og bussturen er over for min del.
Nå begynner dagen for min del også.

Jeg? Jeg gleder meg.

Da jeg deltok på et trafikalt grunnkurs tidligere i år, ble jeg fortalt at trafikken er en psykisk yngleplass for et hvert temperament. I trafikken kan selv den sindigste av de sindige bli tomatrød i ansiktet og skjelle ut den ene medtrafikanten etter den andre. Det er liksom en del av det.
Det er bare til å venne seg til tanken.

Selv vil jeg anse meg selv som en relativt sindig type.
Jeg gidder ikke bruke negativ energi på å hisse meg over hverdagens små og store motarbeidelser rettet mot meg som enkeltperson.

Jeg sparer det heller opp til jeg blir urettferdig behandlet eller omsetter det til engasjement når det for eksempel er oljeplattformsimulering på skolen.
Da går det en kule varmt. Tro meg, min venn.

Jeg er veldig glad i å kjøre bil. Det overrasker meg egentlig litt, siden jeg aldri har brydd meg stort om det tidligere.
Når jeg setter meg bak rattet trer jeg inn i en helt ny sinnsstemning. Jeg blir veldig engasjert. Nesten like engasjert som når det er oljeplattformsimulering på skolen.

Kanskje mer, når jeg tenker meg om.
Jeg lever meg helt inn i trafikkbildet, og tar det som et personlig nederlag hvis noen av mine medtrafikanter enten forbryter mot trafikkregelene, eller får nok av meg og tar en tvilsom forbikjøring forbi meg.
Da trykker temperamentet mitt gasspedalen litt hardere mot gulvet. Til min sidemanns store skrekk.

Det kan neppe være sunt. Jeg føler meg nesten litt som en italiensk taxisjåfør, hvis temperament, hjerterytme, svette og blodtrykk sprenger norske måleenheter.
Det er vel ikke tilfeldig at de landene med høyest tetthet av trafikkskadde også er de hissigste i trafikken.

Jeg må roe meg ned, jeg vet det.
Men når jeg går ut av bilen etter en slik tur, føler jeg meg lettere.

Memo: Kjøpe punchingbag.

På onsdag, usannsynlig tidlig, selv hadde jeg ikke fått gnidd søvnen ut av øynene mine en gang, tikket det inn en kort sms på mobilen. Med seks velvalgte ord.
I natt kom de nye skattelistene.

Jasså.
Meldingen kom fra min superkapitalistiske kamerat. Dette var dagen han hadde ventet på. Skattelistene.
Hva tjener han? Hvor gammel er hun? Og hvor mye formue har han og hun tilsammen?

Hvorfor han sendte meldingen akkurat til meg, har jeg ikke fått greie på ennå.
Jeg har egentlig slått meg til ro med at han mest sannsynlig sendte samme meldingen til hele telefonboken i sin euforiske tilstand.

Selv holder jeg meg for god for denslags. Litt.
Hva andre tjener angår strengt tatt ikke meg. Det påvirker meg veldig lite.
Det er ikke så veldig interessant.
Så lenge folk betaler skatten sin er jeg fornøyd.

Men jeg måtte nesten sjekke. Familie. Bekjente.
Fotballspillere. Øvrige kjendiser.

Jeg gikk ganske fort lei. Fantasien min strakte seg ikke lenger enn til statsministeren.
Så jeg begynte å søke på tullenavn. Lasse Nøff. Ole Brumm. Tigergutt. Superman. Batman.
Diverse tabuord ble også oppsøkt. Vi snakker ikke om dem. Litt stil har vi.
Eller hva?

Overraskende nok fikk jeg treff på nesten alle søkene. Nærmest hele Hundremeterskogen var representert, noe jeg synes er imponerende.
Ja, til og med Kristoffer Robin var representert.
Hva som i det hele tatt fikk meg til å søke på navn fra Hundremeterskogen, vites ikke.

Men det gav meg og flere klassekamerater en god og langvarig latter på en ellers grå og kjedelig karriereplanleggingsdag.
Lasse Nøff. Hahaha.

Jeg er enkel, jeg vet det.

Jeg har plassert min blogg i Bergen på bloggportalen Bloggurat!

På bussen. I undervisningssituasjoner. På kinoen. På kurs.
Mobiltelefonen begynner å ringe, og et personlig helvete er løs. Ringetonen som tok seg såå godt ut på radioen, på reklamen eller da vedkommende valgte ringetonen fra det ikke fullt så velassoterte ringetonelageret på den fine nye mobilen, ljomer ut i rommet og tiltrekker seg all oppmerksomhet lik en svamp tiltrekker seg fuktighet.

Man får mest lyst til å omkomme. Kaste seg av bussen i fart. Skjære hovedpulsåren med passeren. Håpe at Max Payne skyter gjennom lerretet. Kremt, jeg har ingen gode eksempler på kurset. Jeg vanker veldig lite på kurs.

Uansett – hva folk har som ringetone på mobilen sier veldig mye om personen.
Her forleden var jeg ute for en hendelse med en ringetone som fikk meg til å stoppe litt opp.
En aldrende mann (jeg har sjekket alderen på skattelisten), fikk en telefon. På et mildt sagt ubeleilig tidspunkt.

Det ble ikke mindre ubeleilig av at ringetonen slett ikke passet verken hans personlighet, eller, strengt tatt, alder.
Med mindre du mener at Nelly Furtado er helt naturlig for folk som nærmere 70 enn 60. Da er det helt naturlig.
Why do all good things come to an end (og det som verre er) strømmet ut i lokalet.

Surrealistisk.

Vi skal ikke sluke informasjonen rått her. For alt vi vet kan dette være en konspirasjon rettet mot vår venn som enkeltperson. Eventuelt kan det være et forsøk på å være sarkastisk, et veldig dårlig et, men like fullt et forsøk.
Eller, det vi innerst inne ikke vil tenke på, vår venn rett og slett digger Nelly Furtado. Kanskje han går på Platekompaniet med solbriller og mørk frakk og ber “om den siste fra Nellymoren. Du vet – hun med den derre All good things”.

Slikt sett burde vi spille ringetonen på mobilen for hverandre hver gang vi møter nye mennesker.
For å vite hvor vi har hverandre.

Ringetonene er ærlige.
Enten det eller tvert i mot.

Hva bruker du som ringetone, da?