Nå er den her – romjulen. Dagene mellom jul og nyttår greide aldri å bestemme seg for om de skulle være hverdager eller dager med litt futt og fart i. Da endte det opp med å bli noe midt i mellom. Semihverdager. Du finner disse dagene i påsken også; de tre dagene mellom palmesøndag og skjærtorsdag. For ikke å snakke om den inneklemte fredagen mellom himmelsprett og helg i mai.

Semihverdagene er slike dager som du aldri blir helt klok på. Du føler at du aldri helt makter å komme under huden på dem. Slikt sett er ikke semihverdagene så dumme. De er uforutsigbare – nesten alt kan skje. Men jeg må si at Alf Prøysen tar litt i når han påstår at han kunne vært fire år i romjulen.

Fire år romjul, det er mye romjul det. Da tror jeg faktisk vi må frem med delfiakaketeorien min om at mye ofte er ensbetydende med kvalmefornemmelser. Som jo er kjipt både for oss, romjulen som konsept og delfiakaken.

Jaja. La oss ikke baksnakke romjulsdagene. Det kunne gått verre med dem. De kunne tross alt havnet på skråplanet og blitt mandager.

Mandager, folkens. Med fiskegrateng og forkokte poteter. Kerrs pink, bare for å gjøre det hele totalt og ubegripelig jævlig for deg.

Greien med romjulsdagene er at vi får en sterk trang etter å se oss tilbake. Over skulderen, vet du. Det går ikke én dag uten at du kommer over en eller annen kavalkade på TV, i avisen, på radio eller Internett for den saks skyld. I år er det ekstra spesielt, siden vi har prestert å legge bak oss et tiår i samme slengen. Ikke rart at sikkelet står til høyre og venstre på kavalkadegnikkerne for tiden. Dette er deres tid. Nå er de på hugget, nå har de våknet opp av dvalen sin.

Det skulle ikke forundre meg om disse menneskene akkurat nå sitter samlet på et konferansehotell under dekknavnet “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og pønsker ut årets beste, dårligste, mest sjokkerte (jeg stemmer på Siv Jensen), velkledde, overraskende, vanlige, styggeste og peneste. De glemmer å spise. De forkaster hygienske tiltak. De lever som dyr for å komme til enighet. Folkene på konferansehotellet begynner å lure på hvilket helvete som utspiller seg på Santorini med undertrykte esler i hovedrollen.

La de styre på.

Vi dødelige har tross alt nok å stri med. Hva skal vi egentlig si, for eksempel? Totusenogti? Tjueti? Etter Kristus, Baltasar eller vanlig tidsregning?

Jeg registrerte at Språkrådet anbefalte totusenogti. Jeg kjenner at det gir meg mer lyst til å si tjueti. Alvorlig talt – når Språkrådet (les: en gjeng med menn i faretruende høy alder som leser ordbøker med samme innlevelse som andre leser erotiske noveller) foreslår noe, da er det ensbetydende med at vi andre gjør stikk motsatt. Mener Språkrådet at vi skal dra vestover, ja da drar vi østover. Slik er det bare. No offense, Sylfest Lomheim.

Men jeg vet ikke. Jeg har blitt vant til å si totusenognoe i ti år nå. Ti år er i mitt snevre tidsperspektiv svære greier. Ti år er herfra til Sydpolen, ti år er jøss i korsets navn. Så det er en overhengende fare for at jeg kommer ubevisst til å følge anbefalingen fra språkkameratene. Men det er ikke med vilje, altså.

Æresord.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle følge “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og rett og slett trekke uvørent linjer i øst og vest og kavalkere som om det sto om livet.

Med mindre semihverdagene vil det annerledes.

Okei. I dag er det luciadagen, og i og med at jeg kjører julefjas-serie tenkte jeg at jeg nesten måtte skrive om det. Så viser det seg at jeg blogget om det i fjor, så til de grader. Faen ta Lucia heter det. Kontroversielt til tusen, vet du. Sånn kan det gå. Ettersom jeg har et behov for å komme meg ovenpå igjen etter en stri helg og sånn offisielt har sosiologi å henge fingrene i, kjører vi noe så uoriginalt og lite sprekt som et reprisefjas. Så lover jeg å komme sterkere tilbake allerede i morgen. Åjada.

Da setter vi over til Tankefjas anno 2008 (jeg har tatt meg den frihet å luke vekk stavefeil, og forhåpentligvis merker du at dette innlegget er skrevet for ett år siden og at menneskeheten har maktet å utvikle seg et halvt promille på den tiden):

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, (“neste år skal dere andre få lov”) som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut “Santaaa Lucia” i Luciasangen med “Faeeeen ta Lucia” for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet “faen”, de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi “faen ta Lucia”.
Det var vårt opprør. Do you hear the people sing – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at vi slänger det ihop.

Hvis jeg skulle lide en martyrdød, ikke det at jeg har planer om det altså, men bare sånn i tilfelle, må folk sørge for at jeg blir drept i adventstiden.

Kanskje barna kunne gått rundt i 2132, helst på en annen planet, eller i en annen dimensjon for den saks skyld, det tar seg bedre ut nemlig, og sunget “faen ta Kim Arneeee”.

Det hadde vært litt tøft.
Veldig sært, men likefullt tøft.

Tenk deg at du er Ari Behn.

Jeg vet det – du er ikke det.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke akkurat er noe å trakte etter. Jeg mener, monarki er sååå 1905. Men bare prøv å tenke deg at du er det, i de neste fire minuttene, eller hvor lang tid du har det med å bruke på å lese innleggene på denne bloggen. Hvis du er en av dem som aldri leser innleggene helt ferdig, som lever ut delfiakaketeorien min, at det rett og slett blir for mye for deg, at fjaset blir for dominerende, du føler det spiser deg opp innvendig, og du får lyst til å forbryte deg mot grunnloven i pur irritasjon – da gjør du dette på eget ansvar. Hvis du da våkner opp i morgen tidlig og ser på verden som en særdeles sexy lysfontene, og hvis du på toppen av det hele begynner å bruke ord som gjennomsnittsnordmannen ikke kan si i festlig lag uten å rødme, da skal du vite at du skulle lest hele innlegget på Tankefjas dagen i forveien.

Bare så det er sagt.

Etter den fantastiske furubord-debatten med Norges beste forfatter (og en av få hederlige trøndere, sett med bergenske øyne) Erlend Loe i vinter, har jeg begynt å aktivt lese det meste som blir skrevet om Ari Behn. Naturligvis, vil nok noen mene; alternativet er jo lese noe som er blitt skrevet av Ari Behn, men den debatten tar vi ikke her. Nei, det gjør vi ikke. Jeg vet du har fryktelig lyst, men vi gjør ikke det.

Uansett: En kan mene hva en vil om Ari Behn. Men en ting skal den mannen ha: Han vet å uttale seg. Den mannen har snert som få.

Da jeg leste gjennom diverse sitater fra det siste intervjuet han har gjort, du vet, det med at han er deprimert og gjerne skulle kjørt over Nina Karin Monsen den gangen han hadde muligheten, var den første tanken som slo meg at dette måtte være dryppende sarkasme fra Behns side. Jeg tenkte at han praktiserte en sans for humor som bare han hadde nøkkelen til, en nøkkel han for øvrig hadde puttet i en boks, oppi en større boks, oppi en enda større boks, og sendt den i bane rundt jorden for at ingen skulle få tak i den.

Jeg antar at det bare var ønsketenkning av ett eller annet slag. For med tanke på hvordan mr. Behn har uttalt seg tidligere, virker det egentlig litt som om det er slik han er. Han er seg selv. Han er Behn. Ari Behn.

Men hva er gale med det? Jovisst, han kan provosere. Det er på generelt basis vanskelig å forstå hva han snakker om og hva han vil frem til uten Kunnskapsforlagets Fremmedordbok i jakkeermet. Han har i beste fall en totalt misforstått sans for humor. Men det er hundre prosent ham. Fuglene skal vite at den mannen ikke gjør seg til. (Eller er det meg med ønsketenkningen igjen? Nei.)

For sånne som meg som går rundt og venter på at monarkiet oppløses og vi går over til litt mer tidsriktig og mindre sladderbefengt styreform, er sånne som Ari Behn fin ventemusikk. Det er når han sier ting som “jo du jeg har sovet veldig godt i det siste, i går sovnet jeg som et lite diebarn ved siden av prinsessen min og vår lille baby-Behn”, at jeg kan slappe litt mer av. Kongo skal også få kreditt for sine kong Harald-konspirasjoner, som jeg har vært innom i et tidligere innlegg. De gjør ventetiden litt mer levelig, og de kan i ytterste konsekvens sørge for at selv vi kan føle et lite tomrom den dagen Norge ikke lenger har et monarki.

Tenk deg Ari Behn som konge. Tenk deg den nyttårstalen vi hadde fått.

Akk, ja.

Det begynte så bra for Obama, eller Barakken som vi nordmennene liker å kalle ham. Han tok valget med storm, lokket rekordmange skuelystne til Washington for å få med seg innvielsesseremonien, og fikk seg hund. Alt gikk etter planen, han var en sympatisk type, hadde en velutviklet taleevne og en humoristisk sans som for en politiker står til godkjent pluss i boken. Og best av alt: Han var svart. Ikke kolsvart, men medium farget. Det holder, det.

Men nå går det visst i motbakke der borte. Og noe sier meg at vi bør ha litt dårlig samvittighet. Jeg kommer straks til forklaringen.

Det har liksom ikke vært måte på hvor upopulær Barakken har vært i junaiten de siste ukene. Folk er rasende der borte, jeg tror faktisk det er noen som fråder, og all skylden legger de på Obama. Ikke bare sånn streng pekefinger-skylder på Obama, neida, skikkelig intenst skylder. Det har skjedd opptil flere ganger at folk har ropt “Død over Obama” på møter der han har deltatt. Folk har blitt arrestert med automatvåpen, og det er blitt trykket opp t-skjorter med påskriften “Frihetens tre må vannes med patrioters og tyranners blod”, og noen har kalt Obama for en morder.

Obama vil nemlig drepe bestemoren din. Jepp. Obama vil pull the plug on gradma.

Hæ? Hva skjer? Er det snakk om den Obama? Presidenten, liksom?

Åjada.

Det er nemlig ingen spøk når amerikanerne skal diskutere helsereform. Det tar kapitalt av. Folkemøte med Oddvar Stenstrøm blir syklubb og gutteklubben Grei til sammenligning.

Greien er at Sarah Palin (du husker henne, det er hun fra Alaska med alle klærne) har satt ut et rykte om at den nye helsereformen vil medføre at staten gjennom såkalte death panels skal vurdere hvorvidt hver enkel bestemor (siden bestemødre alltid har en tendens til å bli avsindig gamle) i landet skal få leve eller ikke.

Noe som selvsagt er tull, tøys, sludder pluss pølsevev. Selvsagt, vil nok noen mene – utsagnet kom jo fra Sarah Palin. Ko-ko, liksom.

Og det er her vi kommer inn i bildet. Det er også her at det går for den jevne amerikaner. Staten. Smak på det ordet. Det er den autoritære kraften i samfunnet, den som er ute etter å ta pengene dine. Og ta friheten fra livet ditt. Og sjelen din, naturligvis. Og altså drepe bestemoren din, bare for å toppe det hele.

Sosialisme. Amerikanerne er livredd dette ordet. De tenker Sovjet, de tenker Gorbatsjov og glasnost – og de ser den amerikanske drømmen gå lukt til helvete i en strøm av offentlige skatter og avgifter, og døende bestemødre, naturligvis.

Så mens debatten her hjemme om snikislamifisering durer på, frykter nå amerikanerne at landets deres er i ferd med å bli sniksvenskifisert – altså bli som Sverige. For det er slik man gjør det i store landet Sverige, landet som går fra grensen til Tyskland, helt opp til Nordpolen. Der har de gjort det slik i generasjoner, mest sannsynlig helt fra vikingtiden, og med en gang poden får barn blir bestemødrene på begge sider sendt til konsentrasjonsleir hvor de blir gasset ned. Mhm. Helt sant.

Okei, ikke helt, jeg ble lit ivirg nå, men du tar poenget: Amerikanerne er livredde for å bli som oss.

Og her sitter vi, millom bakker og berg ut med havet, med nisselue og bevæpnet med en pakke brunost hver, og lever i et samfunn bygget på prinsipper som får enhver amerikaner til å væte buksene sine av bare tanken. Vi er typene som har valgt Den Andre Stien, vi er de progressive, vi er sosialistjævlene. Vi er de som dreper bestemor. Bak Castros Cuba, Kina og Korea – der har du oss.

Det er da man møter seg selv litt i døren. Når den kuleste typen i klassen, Amerika, har det synet på deg.

Nordmann – thy name is sosialistjævel. Hilsen USA v/ Sarah Palin.

Men hva gjør vel det? Obama er på vår side.

Så det så.

Det smerter meg å si det, men jeg tror det etter hvert er slutt. Jepp, hvis du hører ekstra godt etter hører du kanskje at den feite damen så smått begynner å synge det berømmelige refrenget langt borte.

Er det noe vi ikke skal undervurdere, så er det beslutningsevnen som bor i feite damer.

Jeg vet ikke hvordan det er der du kommer fra, men værgudene der jeg kommer fra har sørget for å få satt to streker under alle mine antagelser om hvor dette bærer hen. Det regner (!). Det blåser fra alle retninger samtidig. Det er kaldt. Og her om dagen kunne jeg sverge på at jeg så et løv falle fra et av trærne i hagen. Som om ikke det var nok, sparkes skolen igjen denne uken.

Det er ikke meningen å gni det inn. Du har vel nok å stri med.

Likevel er det et faktum man ikke kan gå rundt og prøve å gjemme seg for. Det nytter ikke. Det er bare til å rykke tidlig ut og erkjenne at Den Du Vet er rett rundt hjørnet. At den kommer til å gjøre seg bemerket, den kommer til å prøve å vise muskler, og den vil sette alle kluter til for å gjøre livet ditt til et sant helvete.

Før vi går videre må jeg bare skyte inn en pep talk: De av leserne som tror at “Den Du Vet” er svineinfluensaen, bør skamme seg. De har ikke forstått noe.

Den Du Vet har den evnen til å få deg til å se tilbake på nettopp denne sommeren som er i ferd med å bikke over med sentimentale øyne av typen “ah, ja det var dagene sine dèt”. Om en tre-fire uker at du tenker hvor fantastisk deilig det var å leve helt uten struktur, legge seg når solen var på vei opp igjen og stå opp når majoriteten av landets pensjonister allerede har fortært tre til fire måltider.

For det er jo noe i det.

Det er når du står på busstoppet fryktelig tidlig om morgenen, uforsvarlig tidlig faktisk, når regnet plasker ned rundt deg, og det er mørkt og det kommer til å forbli mørkt resten av dagen fordi det er så skyet at solen knapt greier å nå igjennom, da skjønner du hvor deilig sommerferiens liv i sus og dus var. Du skjønte det kanskje når du sto midt oppi det også (for all del – jeg undervurderer ikke deg og hjernen din), men ikke i like stor grad som om en liten måneds tid. Vent og se.

Så vi er enige om at sommeren er på hell. Den kule bestevennen som bare stikker hjemom til gamle trakter en gang i året har begynt å miste litt av glansen sin. Han er sliten, han har vært superkul siden juni, slikt tar på. Han må tilbake til der han hører hjemme, og der blir du sittende igjen i sofaen med superbøllen Høsten (aka Den Du Vet), den semikjedelige Vinteren og den småpene venninnen Våren som du ikke kommer til å tørre snakke med før langt ut på nyåret. Og i det døren smeller igjen bak sommeren snur Høsten seg mot deg, blotter den tannløse kjeften sin og sier med sin asonore bøllestemme “håhåhå, nå skal vi ha det gøy”.

Jeg vet om folk som gråter blod av mindre.

Menmen. Hvor ille kan det være? Vi kjenner jo Høsten og Vinteren godt fra før. Vi vet at det stort sett bare blir med truslene fra Høsten. Når det kommer til stykket er jo Høsten bare et lite barn som har kommet i klinsj med sine personlighetsidealer. Ja, det er faktisk synd i Høsten. Og Vinteren er jo bare kronisk kjedelig. Det har jo aldri skadet noen. I hvert fall ikke fysisk. Disse to er forutsigbare, de er bøker vi har lest før. Med sommeren er det derimot futt og fart og hylerter og spillopper og latteranfall tjuefiresyv.

Vel, nok metaforpreik for i dag.

Men du – ha en fin høst, da.

Og nyt sommeren.