Man påfører seg selv et forklaringsproblem når man går i en halvannen måned uten å gi fra seg et eneste livstegn, for så å bryte tausheten med en superpatriotisk tekst om hjembyen sin som langt på vei ville fått det til å spasere for enhver propagandakonsulent i det tyske nazistpartiet på midten av trettitallet. Jeg må bare beklage hvis du følte at jeg belemret deg med patriotisme du ikke hadde bedt om i innlegget som slumpet ut på fredag. Men slik er det å være bergenser. Vi kan ikke noe for det.

Det skal nevnes at denne bloggen det siste året har gjort det til sitt varemerke å tilby konstant ustabil strøm av innlegg. Det kan komme to på rappen, for så å forbli tyst i en måned eller to, og sprette tilbake og late som om absolutt ingenting har skjedd. En hver merkenavnbygger med utdannelse fra for eksempel BI, stedet der man lærer hvordan man kan spre en hel boks med hårgelé på minst mulig hår, ville snudd seg i graven (eventuelt i pentax-leiligheten sin) for en slik taktikk. Men så er det ikke one-piece og løshår denne bloggen er tuftet på, men fjas. Reinspikket fjas. Og da spiller ikke lesertall så stor rolle. Man blir litt kunstner når man fjaser. Bryr seg ikke om mottakelsen, bare det er fjas.

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hvorfor jeg bare ble borte i midten av april. Ikke det at jeg har spesielt lyst, og ikke fordi jeg går rundt og tror at det er spørsmål du brenner etter å få svar på og som vil gjøre tilværelsen din lettere – men fordi jeg føler jeg har litt å svare for. Åpenhet er noe vi setter høyt nå til dags, bare spør den allerede nevnte merkevarebyggeren fra BI. Jeg mener selv, sånn passe oppriktig, at jeg har mine årsaker. Om årsakene holder vann, er legitime eller rett og slett er under enhver kritikk og at jeg burde skamme meg, er opptil deg som leser å bedømme. Det privilegiet synes jeg at du skal ha, kjære leser.

For å gjøre en lang historie litt kortere (ca. ett avsnitt eller 162 ord for å være pinlig nøyaktig), var det på min allerede nevnte askebefengte tur til Tyskland at ideen om et kollektivt digitalt selvmord kom. Jeg vet ikke om det er slik Tyskland virker inn på folk. Om det er naturlig å tenke slik etter å ha vært der. I så fall er det fare på ferde igjen i september, for da det er duket for ny tur til Tyskland. Slik at dere er klar over det, mener jeg, hvis det skulle stoppe helt opp igjen rundt da.

En liten digresjon: når jeg sitter og skriver dette ned i dag føler jeg nesten at jeg har vært med på en eller annen obskur form for økologisk revolusjon som i tillegg til boikott av Internett innebærer nakenbading, dreads, Rudolf Steiner, rettferdig kaffe og perkusjonsmusikk.

Dette kan jeg bastant avkrefte.

Spøk til side – tanken var fristende. Jeg hadde på det tidspunktet gått i fire dager uten nettilgang, og det var simpelthen deilig. Er det noe en attenåring i 2010 ikke kan kutte nok ned på, så må det være tid på data og Internett. Dessuten var det i slutten av april, og jeg hadde hørt rykter om at våren pleier å være ganske fin å oppleve utendørs. Det er visstnok mye blomster og trær og sånn. Så det ble en deal – fra da av og frem mot sommerferien skulle aktivitet på Facebook, msn, blogg og Twitter reduseres til et minimum.

Kall det altså gjerne et digitalt selvmord.

Og slik ble det – og slik er det strengt tatt fremdeles. Savnet er nesten ikke tilstede – verken til Facebook, blogg eller Twitter. Okei – noen ganger melder faktisk behovet for Twitter seg når jeg sitter på en observasjon eller formulering jeg vil dele med verden. Dette har jeg prøvd å kompensere med å sende det på SMS til venner, fjern og nær når det slår ned i meg – mer eller mindre helt uten å ta hensyn til tid på døgnet og generell kvalitetskontrolll. Men selv det har gått bra. Tror jeg.

Som seg hør og bør har jeg også for n-te (eventuelt x-te) gang vurdert å bare knekke nakken på Tankefjas og tappe den for blod og vitale organer og kaste invollene på sjøen mens jeg ler en bestialsk latter som får den norske psykiatrien til å komme med blålys på taket. Denne gangen var det like før – hadde jeg hatt guts nok ville den vært fiskemat nå – og la oss innrømme det; det lille som har kommet ut her den siste tiden har vært fjas som presterer langt under det lave gjennomsnittsnivået jeg har lagt meg på i utgangspunktet. Jeg nevner for eksempel det fatale innlegget om den katolske kirken og Tiger Woods.

Jeg skjemmes.

Men nå er jeg snakkesalig for en stund fremover. Jeg har en del ting å ta opp med dere. Men først må vi ta et realt Ukesluttfjas, for gamle dagers skyld.

Klisset står høyt i kurs nå for tiden. Det er liksom ikke måte på – det trenger seg på oss overalt, dette klisset. Ved siden av pollenallergi, myggestikk, Skillet og solbriller store nok til å skjerme en middels stor rundkjøring, er klisset ett av de sikreste vårtegnene. Du kan ikke komme her og si at det er sommer før du har vært utsatt for klisset.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)

Noen ganger innser man sine begresninger. At man ikke strekker til. At man rett og slett kommer til kort. Det er nettopp der jeg er nå. Jeg står i erkjennelsens fruktbare hage og gumler på deadlinedruer og møtemangoer og sosiale sitroner. Bloggbringebær har de ikke her. Derfor må bloggen forfalle. Bare for å skubbe bloggen enda nærmere stupet, publiserer jeg en tekst jeg skrev på nynorsk (!!!!) for ikke så lenge siden. Tror faktisk den passer inn i Tankefjas-formatet. Utrolig nok. Hva mitt forhold til nynorsk angår, vil jeg helst avstå fra å kommentere. Dette er da en familieblogg. Men jeg kan si at jeg ble litt mer positivt innstilt etter skoledebatten i høst, der FrP-politikeren pisset (billedlig, folkens) på landsmaal, bønder og Ivar Aasen. Slike mennesker vil vi ikke assosieres med. FrPere, altså. Dessuten må jeg nesten si at det å kunne skrive “jau” i fullt alvor uten å bli rettet på det, er litt morsomt.

Så, la det bære og/eller briste. Dette er Tankefjas på nynorsk. Tolk det i den retningen du ønsker.

Me menneske er ein galen gjeng.

Der sa eg det.

Eg må berre beklage viss du skulle føle deg tråkka på, men såpass sjølvinnsikt bør ein kunne tillete seg å ha. La oss berre innsjå det – me er ikkje heilt riktig nagla. Ja vel, ikkje alle moglegvis, men dei fleste av oss. Me som bur i det som på fint blir kalla Vesten, me som er fødd inn under vingane til forbrukarsamfunnet, det er oss det er noe i vegen med. Dei andre har nok å stri med frå før.

Her i Vesten har me ein del ganske sære interesser. Når me først har fått ei interesse, blir me fort besette. Det blir stort og vanskeleg å halde i sjakk. Me må ha meir, heile tida meir. Det blir aldri nok.

Nei, eg snakkar ikkje om Vinter-OL, men om vår mentalitet når det kjem til det å kjøpe ting. Eksempelvis klede, TV, DVDar, telefonar og dingsar som ser ut som telefonar, men som kan gjere alt anna enn å ringe med.

Førre veke las eg ein artikkel om nordmenns haldningar til det å kjøpe ting. Resultata var nedslåande: me har ei heilag overtyding om at den neste T-skjorta, buksa eller dingsen som ser ut som ein telefon, men som me kan gjere alt anna enn å ringe med, skal gjere oss lukkeleg.

Jau, beint fram lukkeleg. Så lenge me går til innkjøp av den neste tingen, skal alt bli bra. Det skal bli fred på jorda, alle sjukdommar skal få ein kur og Brann skal førehandsvinne Tippeligaen på ubestemt tid.

Den neste tingen vi kjøper er heilt enkelt nøkkelen til nirvana og manna frå himmelen.

Eg held alle dører opne for at det er meg det er noe i vegen med, men eg synest dette høres litt småskrudd ut. Kven skal ta skulda?

Det er alltid lett å skulde på reklamebransjen. Eller på amerikanifiseringa av samfunnet – at det er desse forbaska høgrevridde amerikanarane som har sett grillar i hovuda på oss.

Men er det eigentleg slik? Er det så enkelt at vi berre er naive? Kunne vi avskaffa reklamebransjen og framleis handla T-skjorter og DVDar som om det sto om liv og helse?

Misforstå meg rett – eg insinuerer ikkje at me skal gå til væpna revolusjon mot reklamebransjen. Det må då vere grenser for kva ein kan finne på å seie. Reklamefolk anerkjenner sakkosekkar som møbel og har kanskje ein litt spesiell smak når det kjem til for eksempel briller, men å avskaffe dei berre på grunn av det synest eg blir litt drygt.

Kanskje det er ein kombinasjon av begge delar; seksti prosent vår naivitet og førti prosent reklamebransjen. For det er jo dette med å passe inn. Enten me likar å høyre det eller ikkje (dette er tydelegvis dagen for å kritisere mine eigne. Orsak), så er me flokkdyr. Tilhøyrer me ikkje noen flokk, implisitt den riktige flokken, er det ikkje langt ifrå at me går frå både vett og forstand. Me er opptekne av å gjere eit godt inntrykk på folka rundt oss, og vise at me er ein del av flokken.

I sosiologiske kretsar kallar ein slikt for identitet. Det er eit menneskeleg behov å kunne identifisere seg med noe eller noen. Då er for eksempel kleda våre ein fin ting å bruke, sidan dei som oftast er relativt synlege for folk flest. Og det er nok akkurat den akilleshælen reklamebransjen nyttar når dei sit i sakkosekkane sine og lagar reklamekampanjar.

Uansett kor tåpeleg og/eller utopisk dette skulle høyrest ut for eit gjennomsnittsmenneske, ser det ut til å fungere. Me synest kanskje det er litt latterleg, me seier ”å nei, den må du lengre ut på landet med, eg er ikkje født i går”, men likevel følgjer me etter. Det lages hundrevis av reklamekampanjar kvart år som speler på akkurat desse verkemidlane, noe som i yttarste konsekvens må bety at det er innbringande.

Kvar gong.

Er det rart eg seier at vi menneske ikkje er heilt riktig nagla? Du synest ikkje det er urimeleg?

Bra.

Men kvifor? Innarst inne veit me at fullkommen lukke ikkje vil komme gjennom ei T-skjorte det står ”Hasj æ bæsj” på. Me har vel alle vore innom fasar av livet både med og utan kviser der slikt ikkje høyres så dumt ut, men når alt kjem til alt er det nok ikkje slik.

Utopi har allereie vore nemnt tidlegare i teksta – og kanskje er ikkje det så dumt. Me liker å innbille oss om at lukka er rett rundt neste blåne. Det er ein god illusjon. Den gjer godt. Kanskje det er det som gjer at vi gjer det sånn nokolunde bra, sjølv om me er litt smågalne.

Tek du livsløgna frå eit gjennomsnittsmenneske, tek du frå han livet hans også, veit du.

Det er egentlig ganske fantastisk, eller hva? At Ukesluttfjas nummer 19 faller på 19. februar? Det er ikke juks en gang. Det bare er slik. For alt vi vet har hele verdenshistorien bygget opp mot akkurat dette øyeblikket, når Ukesluttfjas 19 faller på 19. februar. Kanskje det vil starte en ny tidsregning etter dette. Post-ukesluttfjas 19-perioden.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er lov å håpe. Dere blir ikke kvitt meg før jeg får til ett eller annet.

Velvel. Her er ukens:

Bursdagshilsen(ener):

Da jeg hadde bursdag fra snaut tre uker siden var det spesielt én person som tok av med bursdaghilsningene sine. På intet mindre enn fem separate gratulasjonsarenaer tikket det inn hilsener. Det er visst slik man gjør det i disse blogg-gemakker. Og når vedkommende har bursdag i dag, så føler jeg meg litt programforpliktet til å bruke litt spalteplass på å gratulere. Nettopp her kommer det noe som er litt twin peaks: Vi snakker om en 19-årsdag. Har du sett på maken? Vi feirer altså en 19-årsdag i utgave nummer 19 av Ukesluttfjas, den 19. februar?

Kjære leser, dette blir rent for mye for meg. Jeg vet ikke om jeg tør å fortsette en gang. Men det må jeg nesten, hvis ikke frykter jeg for drapstrusler og represalier til evig tid:

Alle i tankefjas-apparatet, det vil si jeg, gratulerer sjefsfjaser og musikalkompanjong CingT med sine nitten fylte! Jeg har hørt rykter om at feiringen vil foregår på et meget spesielt sted, nemlig i kjelleren til en viss Marcello.

Det finst ei trapp som går ner til en kjeller
Den er så trang at du må gå sidelengs
Og på veggen henger tjukt med bilder
av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen
For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller
Det har vært 100 mann der nere på en gong
Det står et bord midt på golvet, midt på bordet
en revolver og på den står det made in Hong Kong
Halleluja

Måtte CingT danse ompa til hun dør.

(Dessuten har skapspanjol Beate Solstjerne bursdag på søndag. Og Kongen. Det er virkelig ikke måte på. Gratulerer til henne også på forskudd! Kongen gidder jeg av prinsipp ikke å gratulere. Beklager.)

- Smell:

Bergen er ødelagt for tiden. Det er nesten så gale at jeg blir provosert. Byen i mitt hjerte, byen hvor sorgen forgik mig på Ulrikens top, har forandret image i det siste. På tre måneder har det falt 141 millimeter nedbør. Det kan vi like gjerne runde ned til null. 141 millimeter nedbør er en ettermiddagsbyge i Bergen. 141 millimeter nedbør er østlandet, 141 millimeter nedbør er per definisjon tørt.

Jeg kan ikke huske når det regnet sist i Bergen. Og i dag har Bergen satt ny rekord i snø på bakken sammenhengende. 61 dager tror jeg det er. 61 dager med snø, folkens. Det er minst seksti dager for mye med snø i Bergen. Hvem har sagt at Bergen trengte nytt image? Vi trivdes veldig godt i offerrollen med regnet vårt. Vi likte å slå oss på brystet med at det regnet i snitt to meter med nedbør i året her. Da kommer du ikke drassende med 141 millimeter på et kvartal. Det blir for dumt. Det er som når Noah And The Whale byttet image fra gladpop til dyster og smal indiepop som det ikke går an å synge med refrenget på med mindre du har strupekatarr.

Slutt med det.

Nå.

- Video:

Jeg er glad i standup. Og jeg elsker musikk. Derfor var det mer eller mindre naturlig at jeg stilte opp i Grieghallen da en av verdens mest kjente syngende standupkomikere, Stephen Lynch, holdt konsert i Bergen i fjor høst. Lynchemannen (hvis det er et godkjent kallenavn) innfridde så til de grader, og sammen med Tim Hawkins står han frem som en av favorittene mine i denne litt spesielle sjangeren. Stephen Lynch baserer seg på en ganske slem humor, der punchlinene ligger i at man får servert ting man strengt tatt ikke hadde forventet. Også ler vi. Kall det gjerne kåserier på rim og i takt og tone. Tommelfingerregelen er nok å ikke ta denne mannen seriøst.

Enten elsker du humoren hans, ellers vil du fra nå av til evigheten elske å hate den. Denne handler om hans førstefødte barn. Liksom.

Sjefsfjaser:

Nei. Fortsatt unødvendig.

Kritikk er på mange måter, enten vi liker det eller ikke, en del av livet. Hverdagen også, for den saks skyld; men jeg synes at hverdagen skal få slippe akkurat den der. Hverdagen har nok å stri med (stakkar), som om den også skal få på seg ansvaret for kritikken også. Ikke det at kritikk nødvendigvis trenger å være negativt – kritikk må i mange tilfeller til for at vi mennesker skal komme oss noen vei. Og det vil vi jo. Vi mennesker elsker å være på vei. Det er alltid noe vi er på vei til. Alltid noe nytt. Noe i kikkerten. Noe vi strekker oss etter. Mål. Drømmer. Fjelltopper. Fjernkontrollen. Ikke sant? Skulle vi begynne å rote på veien er ofte det eneste vi trenger et godt gammeldags spark der hvor solen aldri skinner og ryggen skifter navn.

Der ja.

Et slikt spark vil jeg i de aller fleste tilfeller kalle for konstruktiv kritikk. Et velment spark, som er mer ment som en oppvekker enn et brudd på straffelovens paragraf 228 som sier at “Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.”

(Ah, ingenting slår et lite avsnitt med litt ekte grunnlovsnorsk.)

Alle har godt av et spark bak i blant – og de aller fleste av oss er uansett mer enn godt nok polstret til å stå i mot den slags. La oss innrømme det først som sist – Det er i baken det legger seg. Det er skinkene som får det, uten sammenligning for øvrig.

Unnskyld, den var upassende. (Gi meg gjerne kritikk for den.)

Sikter man derimot på nyrer istedet for bakenden når man skal gi dette metaforiske sparket, er det fort kjempeganskemye verre. Da er det krig. Og det er nettopp det jeg har brukt i overkant av tre hundre ord på å komme frem til. Krigen. Ordkrigen. Når noen mennesker bruker kritikken som et våpen og hamrer løs mot nyrer og levre og andre vitale organer i all den kraften som bor i metaforer. Og metaforer er atomsprengstoff, folkens. Det er ikke noe leketøy.

Med ujevne mellomrom frekventerer jeg nemlig kommentarfeltene på diverse nettaviser. Og, hvis jeg er skikkelig langt nede i driten, stikker jeg til og med innom diverse debattforumer på nettet. Der foregår det mye rart, skal jeg si dere. Det skal ikke mer til enn en feilparkert bil før det tørner kapitalt og inderlig for folkene der inne. Du kan nesten se fråden i innleggene deres. Høre den intense klikkelyden fra tastaturet. Lukke øynene og se for deg hvordan ansiktsfargen går fra griserosa, via magenta til rød og resten av veien mot dypburgunderrød.

Det er den ene typen. Populært kalt caps lock-gjengen. Videre har du kanskje den mest interessante gjengen, nemlig de som sparker nyrer med stil. I takt, muligens i trikot med klassisk musikk til. De gjør det på en tilsynelatende elegant måte, behersket og langt. Fryktelig langt. Det er avsnitt opp og avsnitt ned som sier akkurat det samme, som stort sett går ut på udugelighet satt i sammenheng med nasjonalitet, inntekt og seksuell orientering. Klisjeer, altså. La meg sitere en frustrert fotballsupporter som gir fotballklubben sin det glatte lag på forumet til supporterklubben:

I would genuinely like to know how you pathetic little pissflaps sleep at night, knowing full well that you have taken my money and that of several thousand others and delivered precisely fuck all in return. I run a business myself, and I believe I could take any 4,000 of my customers at random; burn down their houses, impregnate their wives and then dismember their children before systematically sending them back in the post, limb-by-limb, and still ensure a level of customer satisfaction which exceeds that which I have experienced at Blundell Park at any time so far this season.

You are a total disgrace, not only to your profession, not only to the human race, but to nature itself. This may sound like an exaggeration, but believe me when I say that I have passed kidney stones which have brought me a greater level of pleasure and entertainment than watching each of you worthless excuses for professional footballers attempt to play a game you are clearly incapable of playing, week-in, week-out.

Dette, kjære leser, er ramsalt kritikk. Du kan lese hele innlegget her (takk til Iversen som tipset om innlegget i sin eminente Monday, bloody monday-spalte), og det tar jo aldri slutt. Skribenten forsikrer seg om at det ikke skal være mer enn fint støv igjen av begge nyrer når innlegget avsluttes med “Yours sincerely, A very disillusioned Mariner” ti avsnitt senere.

Jeg sitter igjen med to spørsmål. Hvem er disse folkene, egentlig? Hvor jobber de til daglig, hvor kjøper de maten sin? Kjenner jeg en slik undercover? Gyver de løs på damen i kassen hvis hun spør om de vil ha pose når de har handlet for syvhundreogfemti kroner? Hvordan er de å leve sammen med? Hva om dolokket ikke er nede en dag? Hva om det er smuler i smøret? Hva da?

Og to: Ville de foretatt den samme tordentalen muntlig i full offentlighet, med fullt navn og uten sladd på strategiske plasser?

Hmm.