Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Åjada. Dette er påkostede greier.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Det er virkelig ikke måte på.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Intet mindre.

I dag skal jeg komme med en påstand som kan tendere til kontroversiell. Som kan få enkelte til reagere. Ikke mange tror jeg; men noen. Noen skikkelige særinger. Slike som for eksempel hisser seg opp og lager sak av at en sogneprest lager bok om våtsex. La oss innrømme det – alle med et normalt forhold til kirken som begrenser seg til litt simpel og mindre motivert konfirmasjonsundervisning kan skrive under på at er det noe Den Kongelige Norske Statskirke trenger, så må det være sogneprester som skriver om våtsex.

Men la oss ikke gå i den vanlige fellen ved å snakke oss bort om våtsex (igjen). I dag skal vi snakke om noe helt annet (eller kanskje ikke; vi holder oss innenfor kirkens interesseområde såvidt det er, og problematikk rundt barn og barnelaging) – nemlig jul.
For det er jammen ikke lenge til jul. I går var det 1. desember. 1. desembers eneste funksjon her i verden er å minne oss på at nå folkens, nå er det fanken meg ikke lenge igjen til jul, og du har trettenhundreogtrettisyv (!) ting du skal gjøre på de neste drøye tre ukene.

Og nå er vi altså i desember. Nå har du ingen legitime grunner til å utsette stort mer. Tre uker går styggfort.

Du leste riktig begge gangene. Tre uker. Pluss en dag. 22 tror jeg det blir. Går vi tre uker tilbake i tid var vi allerede godt i gang med november. For tre uker siden hadde ikke forrige innlegg på Tankefjas blitt publisert en gang. Og med den publiseringstettheten jeg har praktisert denne høsten betyr det noe slikt som at vi like gjerne kan runde ned til i går. Fortsetter vi den logikken betyr det at julaften er i morgen. Og du har sinnsykt mye du skulle ha gjort. Nærmere bestemt trettenhundreogtrettisyv ting.

Men det var dette med den påstanden min. Den litt kontroversielle som vil opprøre særinger som synes at våtsex ikke har en plass i kirken.

Jeg liker å vente. Venting er det som gjør julen spesiell.

Okei – det er ikke så voldsomt kontroversielt. Litt kanskje. Misforstå meg rett – jeg liker ikke å vente på bussen eller banen når banen har driftstans og ikke vil komme på minst en halvtime og skolen begynner om ett kvarter og det er syv minusgrader og frisk bris og man lager lange setninger som man tror aldri skal ta slutt. Da hater jeg å vente. Da er venting likestilt med skigåing, realfag og alt som har med mote å gjøre. Det er dømt nord pluss ned. Men det å vente på for eksempel jul, dype og innsiktsfulle kommentarer fra lesere på bloggen, en bok eller plate fra en artist eller forfatter som du ikke kan få nok av – eller rett og slett et nytt blogginnlegg fra yndlingsbloggeren – slik venting er gøy. Og det er nettopp ventingen som gjør det som kommer større. Det gjør det så etterlengtet, og det forlenger på en måte hele opplevelsen av det – fordi man har bygget seg opp mot det over et lengre tidsrom.

Og der, kjære leser, har du oppskriften på en opplevelse. En opplevelse er noe som man snakker om i forkant og/eller i etterkant det har skjedd. Greier du å bygge opp noe slikt, da er du konge på haugen. Da kan du gjøre nesten hva som helst. Nettopp det har julaften greid. Julaften er dagen.

Det er få eller ingen andre dager i året som man i det hele tatt gleder seg til å vente på. Jeg går fremdeles – i en alder av snart nitten – titt og ofte og tenker “nå er det ikke lenge til desember, det er gøy” iløpet av november. Da jeg var yngre var 1. desember med første kalenderlukeåpning og kakemenn og dorullnisser en nesten like stor merkedag som julaften. Fordi da begynte ventingen for fullt.

Det er kanskje det som gjør at påskeaften, og spesielt pinseaften, aldri helt har nådd opp til julaften i omfang. Det er ikke det samme sirkuset i forkant – det blir for lite Knausgård over sakene.

Julaften kan sin PR. Nisseluen av for julaften.

I morgen blir det en aldri så liten tilståelse og en alvorsprat rundt det å drikke julebrus før første desember.