Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Det skal nevnes at denne bloggen det siste året har gjort det til sitt varemerke å tilby konstant ustabil strøm av innlegg. Det kan komme to på rappen, for så å forbli tyst i en måned eller to, og sprette tilbake og late som om absolutt ingenting har skjedd. En hver merkenavnbygger med utdannelse fra for eksempel BI, stedet der man lærer hvordan man kan spre en hel boks med hårgelé på minst mulig hår, ville snudd seg i graven (eventuelt i pentax-leiligheten sin) for en slik taktikk. Men så er det ikke one-piece og løshår denne bloggen er tuftet på, men fjas. Reinspikket fjas. Og da spiller ikke lesertall så stor rolle. Man blir litt kunstner når man fjaser. Bryr seg ikke om mottakelsen, bare det er fjas.

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hvorfor jeg bare ble borte i midten av april. Ikke det at jeg har spesielt lyst, og ikke fordi jeg går rundt og tror at det er spørsmål du brenner etter å få svar på og som vil gjøre tilværelsen din lettere – men fordi jeg føler jeg har litt å svare for. Åpenhet er noe vi setter høyt nå til dags, bare spør den allerede nevnte merkevarebyggeren fra BI. Jeg mener selv, sånn passe oppriktig, at jeg har mine årsaker. Om årsakene holder vann, er legitime eller rett og slett er under enhver kritikk og at jeg burde skamme meg, er opptil deg som leser å bedømme. Det privilegiet synes jeg at du skal ha, kjære leser.

For å gjøre en lang historie litt kortere (ca. ett avsnitt eller 162 ord for å være pinlig nøyaktig), var det på min allerede nevnte askebefengte tur til Tyskland at ideen om et kollektivt digitalt selvmord kom. Jeg vet ikke om det er slik Tyskland virker inn på folk. Om det er naturlig å tenke slik etter å ha vært der. I så fall er det fare på ferde igjen i september, for da det er duket for ny tur til Tyskland. Slik at dere er klar over det, mener jeg, hvis det skulle stoppe helt opp igjen rundt da.

En liten digresjon: når jeg sitter og skriver dette ned i dag føler jeg nesten at jeg har vært med på en eller annen obskur form for økologisk revolusjon som i tillegg til boikott av Internett innebærer nakenbading, dreads, Rudolf Steiner, rettferdig kaffe og perkusjonsmusikk.

Dette kan jeg bastant avkrefte.

Spøk til side – tanken var fristende. Jeg hadde på det tidspunktet gått i fire dager uten nettilgang, og det var simpelthen deilig. Er det noe en attenåring i 2010 ikke kan kutte nok ned på, så må det være tid på data og Internett. Dessuten var det i slutten av april, og jeg hadde hørt rykter om at våren pleier å være ganske fin å oppleve utendørs. Det er visstnok mye blomster og trær og sånn. Så det ble en deal – fra da av og frem mot sommerferien skulle aktivitet på Facebook, msn, blogg og Twitter reduseres til et minimum.

Kall det altså gjerne et digitalt selvmord.

Og slik ble det – og slik er det strengt tatt fremdeles. Savnet er nesten ikke tilstede – verken til Facebook, blogg eller Twitter. Okei – noen ganger melder faktisk behovet for Twitter seg når jeg sitter på en observasjon eller formulering jeg vil dele med verden. Dette har jeg prøvd å kompensere med å sende det på SMS til venner, fjern og nær når det slår ned i meg – mer eller mindre helt uten å ta hensyn til tid på døgnet og generell kvalitetskontrolll. Men selv det har gått bra. Tror jeg.

Som seg hør og bør har jeg også for n-te (eventuelt x-te) gang vurdert å bare knekke nakken på Tankefjas og tappe den for blod og vitale organer og kaste invollene på sjøen mens jeg ler en bestialsk latter som får den norske psykiatrien til å komme med blålys på taket. Denne gangen var det like før – hadde jeg hatt guts nok ville den vært fiskemat nå – og la oss innrømme det; det lille som har kommet ut her den siste tiden har vært fjas som presterer langt under det lave gjennomsnittsnivået jeg har lagt meg på i utgangspunktet. Jeg nevner for eksempel det fatale innlegget om den katolske kirken og Tiger Woods.

Jeg skjemmes.

Men nå er jeg snakkesalig for en stund fremover. Jeg har en del ting å ta opp med dere. Men først må vi ta et realt Ukesluttfjas, for gamle dagers skyld.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)

Så, la det bære og/eller briste. Dette er Tankefjas på nynorsk. Tolk det i den retningen du ønsker.

Me menneske er ein galen gjeng.

Der sa eg det.

Eg må berre beklage viss du skulle føle deg tråkka på, men såpass sjølvinnsikt bør ein kunne tillete seg å ha. La oss berre innsjå det – me er ikkje heilt riktig nagla. Ja vel, ikkje alle moglegvis, men dei fleste av oss. Me som bur i det som på fint blir kalla Vesten, me som er fødd inn under vingane til forbrukarsamfunnet, det er oss det er noe i vegen med. Dei andre har nok å stri med frå før.

Her i Vesten har me ein del ganske sære interesser. Når me først har fått ei interesse, blir me fort besette. Det blir stort og vanskeleg å halde i sjakk. Me må ha meir, heile tida meir. Det blir aldri nok.

Nei, eg snakkar ikkje om Vinter-OL, men om vår mentalitet når det kjem til det å kjøpe ting. Eksempelvis klede, TV, DVDar, telefonar og dingsar som ser ut som telefonar, men som kan gjere alt anna enn å ringe med.

Førre veke las eg ein artikkel om nordmenns haldningar til det å kjøpe ting. Resultata var nedslåande: me har ei heilag overtyding om at den neste T-skjorta, buksa eller dingsen som ser ut som ein telefon, men som me kan gjere alt anna enn å ringe med, skal gjere oss lukkeleg.

Jau, beint fram lukkeleg. Så lenge me går til innkjøp av den neste tingen, skal alt bli bra. Det skal bli fred på jorda, alle sjukdommar skal få ein kur og Brann skal førehandsvinne Tippeligaen på ubestemt tid.

Den neste tingen vi kjøper er heilt enkelt nøkkelen til nirvana og manna frå himmelen.

Eg held alle dører opne for at det er meg det er noe i vegen med, men eg synest dette høres litt småskrudd ut. Kven skal ta skulda?

Det er alltid lett å skulde på reklamebransjen. Eller på amerikanifiseringa av samfunnet – at det er desse forbaska høgrevridde amerikanarane som har sett grillar i hovuda på oss.

Men er det eigentleg slik? Er det så enkelt at vi berre er naive? Kunne vi avskaffa reklamebransjen og framleis handla T-skjorter og DVDar som om det sto om liv og helse?

Misforstå meg rett – eg insinuerer ikkje at me skal gå til væpna revolusjon mot reklamebransjen. Det må då vere grenser for kva ein kan finne på å seie. Reklamefolk anerkjenner sakkosekkar som møbel og har kanskje ein litt spesiell smak når det kjem til for eksempel briller, men å avskaffe dei berre på grunn av det synest eg blir litt drygt.

Kanskje det er ein kombinasjon av begge delar; seksti prosent vår naivitet og førti prosent reklamebransjen. For det er jo dette med å passe inn. Enten me likar å høyre det eller ikkje (dette er tydelegvis dagen for å kritisere mine eigne. Orsak), så er me flokkdyr. Tilhøyrer me ikkje noen flokk, implisitt den riktige flokken, er det ikkje langt ifrå at me går frå både vett og forstand. Me er opptekne av å gjere eit godt inntrykk på folka rundt oss, og vise at me er ein del av flokken.

I sosiologiske kretsar kallar ein slikt for identitet. Det er eit menneskeleg behov å kunne identifisere seg med noe eller noen. Då er for eksempel kleda våre ein fin ting å bruke, sidan dei som oftast er relativt synlege for folk flest. Og det er nok akkurat den akilleshælen reklamebransjen nyttar når dei sit i sakkosekkane sine og lagar reklamekampanjar.

Uansett kor tåpeleg og/eller utopisk dette skulle høyrest ut for eit gjennomsnittsmenneske, ser det ut til å fungere. Me synest kanskje det er litt latterleg, me seier ”å nei, den må du lengre ut på landet med, eg er ikkje født i går”, men likevel følgjer me etter. Det lages hundrevis av reklamekampanjar kvart år som speler på akkurat desse verkemidlane, noe som i yttarste konsekvens må bety at det er innbringande.

Kvar gong.

Er det rart eg seier at vi menneske ikkje er heilt riktig nagla? Du synest ikkje det er urimeleg?

Bra.

Men kvifor? Innarst inne veit me at fullkommen lukke ikkje vil komme gjennom ei T-skjorte det står ”Hasj æ bæsj” på. Me har vel alle vore innom fasar av livet både med og utan kviser der slikt ikkje høyres så dumt ut, men når alt kjem til alt er det nok ikkje slik.

Utopi har allereie vore nemnt tidlegare i teksta – og kanskje er ikkje det så dumt. Me liker å innbille oss om at lukka er rett rundt neste blåne. Det er ein god illusjon. Den gjer godt. Kanskje det er det som gjer at vi gjer det sånn nokolunde bra, sjølv om me er litt smågalne.

Tek du livsløgna frå eit gjennomsnittsmenneske, tek du frå han livet hans også, veit du.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er lov å håpe. Dere blir ikke kvitt meg før jeg får til ett eller annet.

Velvel. Her er ukens:

Bursdagshilsen(ener):

Da jeg hadde bursdag fra snaut tre uker siden var det spesielt én person som tok av med bursdaghilsningene sine. På intet mindre enn fem separate gratulasjonsarenaer tikket det inn hilsener. Det er visst slik man gjør det i disse blogg-gemakker. Og når vedkommende har bursdag i dag, så føler jeg meg litt programforpliktet til å bruke litt spalteplass på å gratulere. Nettopp her kommer det noe som er litt twin peaks: Vi snakker om en 19-årsdag. Har du sett på maken? Vi feirer altså en 19-årsdag i utgave nummer 19 av Ukesluttfjas, den 19. februar?

Kjære leser, dette blir rent for mye for meg. Jeg vet ikke om jeg tør å fortsette en gang. Men det må jeg nesten, hvis ikke frykter jeg for drapstrusler og represalier til evig tid:

Alle i tankefjas-apparatet, det vil si jeg, gratulerer sjefsfjaser og musikalkompanjong CingT med sine nitten fylte! Jeg har hørt rykter om at feiringen vil foregår på et meget spesielt sted, nemlig i kjelleren til en viss Marcello.

Det finst ei trapp som går ner til en kjeller
Den er så trang at du må gå sidelengs
Og på veggen henger tjukt med bilder
av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen
For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller
Det har vært 100 mann der nere på en gong
Det står et bord midt på golvet, midt på bordet
en revolver og på den står det made in Hong Kong
Halleluja

Måtte CingT danse ompa til hun dør.

(Dessuten har skapspanjol Beate Solstjerne bursdag på søndag. Og Kongen. Det er virkelig ikke måte på. Gratulerer til henne også på forskudd! Kongen gidder jeg av prinsipp ikke å gratulere. Beklager.)

- Smell:

Bergen er ødelagt for tiden. Det er nesten så gale at jeg blir provosert. Byen i mitt hjerte, byen hvor sorgen forgik mig på Ulrikens top, har forandret image i det siste. På tre måneder har det falt 141 millimeter nedbør. Det kan vi like gjerne runde ned til null. 141 millimeter nedbør er en ettermiddagsbyge i Bergen. 141 millimeter nedbør er østlandet, 141 millimeter nedbør er per definisjon tørt.

Jeg kan ikke huske når det regnet sist i Bergen. Og i dag har Bergen satt ny rekord i snø på bakken sammenhengende. 61 dager tror jeg det er. 61 dager med snø, folkens. Det er minst seksti dager for mye med snø i Bergen. Hvem har sagt at Bergen trengte nytt image? Vi trivdes veldig godt i offerrollen med regnet vårt. Vi likte å slå oss på brystet med at det regnet i snitt to meter med nedbør i året her. Da kommer du ikke drassende med 141 millimeter på et kvartal. Det blir for dumt. Det er som når Noah And The Whale byttet image fra gladpop til dyster og smal indiepop som det ikke går an å synge med refrenget på med mindre du har strupekatarr.

Slutt med det.

Nå.

- Video:

Jeg er glad i standup. Og jeg elsker musikk. Derfor var det mer eller mindre naturlig at jeg stilte opp i Grieghallen da en av verdens mest kjente syngende standupkomikere, Stephen Lynch, holdt konsert i Bergen i fjor høst. Lynchemannen (hvis det er et godkjent kallenavn) innfridde så til de grader, og sammen med Tim Hawkins står han frem som en av favorittene mine i denne litt spesielle sjangeren. Stephen Lynch baserer seg på en ganske slem humor, der punchlinene ligger i at man får servert ting man strengt tatt ikke hadde forventet. Også ler vi. Kall det gjerne kåserier på rim og i takt og tone. Tommelfingerregelen er nok å ikke ta denne mannen seriøst.

Enten elsker du humoren hans, ellers vil du fra nå av til evigheten elske å hate den. Denne handler om hans førstefødte barn. Liksom.

Sjefsfjaser:

Nei. Fortsatt unødvendig.

Der ja.

Et slikt spark vil jeg i de aller fleste tilfeller kalle for konstruktiv kritikk. Et velment spark, som er mer ment som en oppvekker enn et brudd på straffelovens paragraf 228 som sier at “Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.”

(Ah, ingenting slår et lite avsnitt med litt ekte grunnlovsnorsk.)

Alle har godt av et spark bak i blant – og de aller fleste av oss er uansett mer enn godt nok polstret til å stå i mot den slags. La oss innrømme det først som sist – Det er i baken det legger seg. Det er skinkene som får det, uten sammenligning for øvrig.

Unnskyld, den var upassende. (Gi meg gjerne kritikk for den.)

Sikter man derimot på nyrer istedet for bakenden når man skal gi dette metaforiske sparket, er det fort kjempeganskemye verre. Da er det krig. Og det er nettopp det jeg har brukt i overkant av tre hundre ord på å komme frem til. Krigen. Ordkrigen. Når noen mennesker bruker kritikken som et våpen og hamrer løs mot nyrer og levre og andre vitale organer i all den kraften som bor i metaforer. Og metaforer er atomsprengstoff, folkens. Det er ikke noe leketøy.

Med ujevne mellomrom frekventerer jeg nemlig kommentarfeltene på diverse nettaviser. Og, hvis jeg er skikkelig langt nede i driten, stikker jeg til og med innom diverse debattforumer på nettet. Der foregår det mye rart, skal jeg si dere. Det skal ikke mer til enn en feilparkert bil før det tørner kapitalt og inderlig for folkene der inne. Du kan nesten se fråden i innleggene deres. Høre den intense klikkelyden fra tastaturet. Lukke øynene og se for deg hvordan ansiktsfargen går fra griserosa, via magenta til rød og resten av veien mot dypburgunderrød.

Det er den ene typen. Populært kalt caps lock-gjengen. Videre har du kanskje den mest interessante gjengen, nemlig de som sparker nyrer med stil. I takt, muligens i trikot med klassisk musikk til. De gjør det på en tilsynelatende elegant måte, behersket og langt. Fryktelig langt. Det er avsnitt opp og avsnitt ned som sier akkurat det samme, som stort sett går ut på udugelighet satt i sammenheng med nasjonalitet, inntekt og seksuell orientering. Klisjeer, altså. La meg sitere en frustrert fotballsupporter som gir fotballklubben sin det glatte lag på forumet til supporterklubben:

I would genuinely like to know how you pathetic little pissflaps sleep at night, knowing full well that you have taken my money and that of several thousand others and delivered precisely fuck all in return. I run a business myself, and I believe I could take any 4,000 of my customers at random; burn down their houses, impregnate their wives and then dismember their children before systematically sending them back in the post, limb-by-limb, and still ensure a level of customer satisfaction which exceeds that which I have experienced at Blundell Park at any time so far this season.

You are a total disgrace, not only to your profession, not only to the human race, but to nature itself. This may sound like an exaggeration, but believe me when I say that I have passed kidney stones which have brought me a greater level of pleasure and entertainment than watching each of you worthless excuses for professional footballers attempt to play a game you are clearly incapable of playing, week-in, week-out.

Dette, kjære leser, er ramsalt kritikk. Du kan lese hele innlegget her (takk til Iversen som tipset om innlegget i sin eminente Monday, bloody monday-spalte), og det tar jo aldri slutt. Skribenten forsikrer seg om at det ikke skal være mer enn fint støv igjen av begge nyrer når innlegget avsluttes med “Yours sincerely, A very disillusioned Mariner” ti avsnitt senere.

Jeg sitter igjen med to spørsmål. Hvem er disse folkene, egentlig? Hvor jobber de til daglig, hvor kjøper de maten sin? Kjenner jeg en slik undercover? Gyver de løs på damen i kassen hvis hun spør om de vil ha pose når de har handlet for syvhundreogfemti kroner? Hvordan er de å leve sammen med? Hva om dolokket ikke er nede en dag? Hva om det er smuler i smøret? Hva da?

Og to: Ville de foretatt den samme tordentalen muntlig i full offentlighet, med fullt navn og uten sladd på strategiske plasser?

Hmm.

Semihverdagene er slike dager som du aldri blir helt klok på. Du føler at du aldri helt makter å komme under huden på dem. Slikt sett er ikke semihverdagene så dumme. De er uforutsigbare – nesten alt kan skje. Men jeg må si at Alf Prøysen tar litt i når han påstår at han kunne vært fire år i romjulen.

Fire år romjul, det er mye romjul det. Da tror jeg faktisk vi må frem med delfiakaketeorien min om at mye ofte er ensbetydende med kvalmefornemmelser. Som jo er kjipt både for oss, romjulen som konsept og delfiakaken.

Jaja. La oss ikke baksnakke romjulsdagene. Det kunne gått verre med dem. De kunne tross alt havnet på skråplanet og blitt mandager.

Mandager, folkens. Med fiskegrateng og forkokte poteter. Kerrs pink, bare for å gjøre det hele totalt og ubegripelig jævlig for deg.

Greien med romjulsdagene er at vi får en sterk trang etter å se oss tilbake. Over skulderen, vet du. Det går ikke én dag uten at du kommer over en eller annen kavalkade på TV, i avisen, på radio eller Internett for den saks skyld. I år er det ekstra spesielt, siden vi har prestert å legge bak oss et tiår i samme slengen. Ikke rart at sikkelet står til høyre og venstre på kavalkadegnikkerne for tiden. Dette er deres tid. Nå er de på hugget, nå har de våknet opp av dvalen sin.

Det skulle ikke forundre meg om disse menneskene akkurat nå sitter samlet på et konferansehotell under dekknavnet “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og pønsker ut årets beste, dårligste, mest sjokkerte (jeg stemmer på Siv Jensen), velkledde, overraskende, vanlige, styggeste og peneste. De glemmer å spise. De forkaster hygienske tiltak. De lever som dyr for å komme til enighet. Folkene på konferansehotellet begynner å lure på hvilket helvete som utspiller seg på Santorini med undertrykte esler i hovedrollen.

La de styre på.

Vi dødelige har tross alt nok å stri med. Hva skal vi egentlig si, for eksempel? Totusenogti? Tjueti? Etter Kristus, Baltasar eller vanlig tidsregning?

Jeg registrerte at Språkrådet anbefalte totusenogti. Jeg kjenner at det gir meg mer lyst til å si tjueti. Alvorlig talt – når Språkrådet (les: en gjeng med menn i faretruende høy alder som leser ordbøker med samme innlevelse som andre leser erotiske noveller) foreslår noe, da er det ensbetydende med at vi andre gjør stikk motsatt. Mener Språkrådet at vi skal dra vestover, ja da drar vi østover. Slik er det bare. No offense, Sylfest Lomheim.

Men jeg vet ikke. Jeg har blitt vant til å si totusenognoe i ti år nå. Ti år er i mitt snevre tidsperspektiv svære greier. Ti år er herfra til Sydpolen, ti år er jøss i korsets navn. Så det er en overhengende fare for at jeg kommer ubevisst til å følge anbefalingen fra språkkameratene. Men det er ikke med vilje, altså.

Æresord.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle følge “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og rett og slett trekke uvørent linjer i øst og vest og kavalkere som om det sto om livet.

Med mindre semihverdagene vil det annerledes.

Da setter vi over til Tankefjas anno 2008 (jeg har tatt meg den frihet å luke vekk stavefeil, og forhåpentligvis merker du at dette innlegget er skrevet for ett år siden og at menneskeheten har maktet å utvikle seg et halvt promille på den tiden):

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, (“neste år skal dere andre få lov”) som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut “Santaaa Lucia” i Luciasangen med “Faeeeen ta Lucia” for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet “faen”, de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi “faen ta Lucia”.
Det var vårt opprør. Do you hear the people sing – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at vi slänger det ihop.

Hvis jeg skulle lide en martyrdød, ikke det at jeg har planer om det altså, men bare sånn i tilfelle, må folk sørge for at jeg blir drept i adventstiden.

Kanskje barna kunne gått rundt i 2132, helst på en annen planet, eller i en annen dimensjon for den saks skyld, det tar seg bedre ut nemlig, og sunget “faen ta Kim Arneeee”.

Det hadde vært litt tøft.
Veldig sært, men likefullt tøft.

Jeg vet det – du er ikke det.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke akkurat er noe å trakte etter. Jeg mener, monarki er sååå 1905. Men bare prøv å tenke deg at du er det, i de neste fire minuttene, eller hvor lang tid du har det med å bruke på å lese innleggene på denne bloggen. Hvis du er en av dem som aldri leser innleggene helt ferdig, som lever ut delfiakaketeorien min, at det rett og slett blir for mye for deg, at fjaset blir for dominerende, du føler det spiser deg opp innvendig, og du får lyst til å forbryte deg mot grunnloven i pur irritasjon – da gjør du dette på eget ansvar. Hvis du da våkner opp i morgen tidlig og ser på verden som en særdeles sexy lysfontene, og hvis du på toppen av det hele begynner å bruke ord som gjennomsnittsnordmannen ikke kan si i festlig lag uten å rødme, da skal du vite at du skulle lest hele innlegget på Tankefjas dagen i forveien.

Bare så det er sagt.

Etter den fantastiske furubord-debatten med Norges beste forfatter (og en av få hederlige trøndere, sett med bergenske øyne) Erlend Loe i vinter, har jeg begynt å aktivt lese det meste som blir skrevet om Ari Behn. Naturligvis, vil nok noen mene; alternativet er jo lese noe som er blitt skrevet av Ari Behn, men den debatten tar vi ikke her. Nei, det gjør vi ikke. Jeg vet du har fryktelig lyst, men vi gjør ikke det.

Uansett: En kan mene hva en vil om Ari Behn. Men en ting skal den mannen ha: Han vet å uttale seg. Den mannen har snert som få.

Da jeg leste gjennom diverse sitater fra det siste intervjuet han har gjort, du vet, det med at han er deprimert og gjerne skulle kjørt over Nina Karin Monsen den gangen han hadde muligheten, var den første tanken som slo meg at dette måtte være dryppende sarkasme fra Behns side. Jeg tenkte at han praktiserte en sans for humor som bare han hadde nøkkelen til, en nøkkel han for øvrig hadde puttet i en boks, oppi en større boks, oppi en enda større boks, og sendt den i bane rundt jorden for at ingen skulle få tak i den.

Jeg antar at det bare var ønsketenkning av ett eller annet slag. For med tanke på hvordan mr. Behn har uttalt seg tidligere, virker det egentlig litt som om det er slik han er. Han er seg selv. Han er Behn. Ari Behn.

Men hva er gale med det? Jovisst, han kan provosere. Det er på generelt basis vanskelig å forstå hva han snakker om og hva han vil frem til uten Kunnskapsforlagets Fremmedordbok i jakkeermet. Han har i beste fall en totalt misforstått sans for humor. Men det er hundre prosent ham. Fuglene skal vite at den mannen ikke gjør seg til. (Eller er det meg med ønsketenkningen igjen? Nei.)

For sånne som meg som går rundt og venter på at monarkiet oppløses og vi går over til litt mer tidsriktig og mindre sladderbefengt styreform, er sånne som Ari Behn fin ventemusikk. Det er når han sier ting som “jo du jeg har sovet veldig godt i det siste, i går sovnet jeg som et lite diebarn ved siden av prinsessen min og vår lille baby-Behn”, at jeg kan slappe litt mer av. Kongo skal også få kreditt for sine kong Harald-konspirasjoner, som jeg har vært innom i et tidligere innlegg. De gjør ventetiden litt mer levelig, og de kan i ytterste konsekvens sørge for at selv vi kan føle et lite tomrom den dagen Norge ikke lenger har et monarki.

Tenk deg Ari Behn som konge. Tenk deg den nyttårstalen vi hadde fått.

Akk, ja.

Men nå går det visst i motbakke der borte. Og noe sier meg at vi bør ha litt dårlig samvittighet. Jeg kommer straks til forklaringen.

Det har liksom ikke vært måte på hvor upopulær Barakken har vært i junaiten de siste ukene. Folk er rasende der borte, jeg tror faktisk det er noen som fråder, og all skylden legger de på Obama. Ikke bare sånn streng pekefinger-skylder på Obama, neida, skikkelig intenst skylder. Det har skjedd opptil flere ganger at folk har ropt “Død over Obama” på møter der han har deltatt. Folk har blitt arrestert med automatvåpen, og det er blitt trykket opp t-skjorter med påskriften “Frihetens tre må vannes med patrioters og tyranners blod”, og noen har kalt Obama for en morder.

Obama vil nemlig drepe bestemoren din. Jepp. Obama vil pull the plug on gradma.

Hæ? Hva skjer? Er det snakk om den Obama? Presidenten, liksom?

Åjada.

Det er nemlig ingen spøk når amerikanerne skal diskutere helsereform. Det tar kapitalt av. Folkemøte med Oddvar Stenstrøm blir syklubb og gutteklubben Grei til sammenligning.

Greien er at Sarah Palin (du husker henne, det er hun fra Alaska med alle klærne) har satt ut et rykte om at den nye helsereformen vil medføre at staten gjennom såkalte death panels skal vurdere hvorvidt hver enkel bestemor (siden bestemødre alltid har en tendens til å bli avsindig gamle) i landet skal få leve eller ikke.

Noe som selvsagt er tull, tøys, sludder pluss pølsevev. Selvsagt, vil nok noen mene – utsagnet kom jo fra Sarah Palin. Ko-ko, liksom.

Og det er her vi kommer inn i bildet. Det er også her at det går for den jevne amerikaner. Staten. Smak på det ordet. Det er den autoritære kraften i samfunnet, den som er ute etter å ta pengene dine. Og ta friheten fra livet ditt. Og sjelen din, naturligvis. Og altså drepe bestemoren din, bare for å toppe det hele.

Sosialisme. Amerikanerne er livredd dette ordet. De tenker Sovjet, de tenker Gorbatsjov og glasnost – og de ser den amerikanske drømmen gå lukt til helvete i en strøm av offentlige skatter og avgifter, og døende bestemødre, naturligvis.

Så mens debatten her hjemme om snikislamifisering durer på, frykter nå amerikanerne at landets deres er i ferd med å bli sniksvenskifisert – altså bli som Sverige. For det er slik man gjør det i store landet Sverige, landet som går fra grensen til Tyskland, helt opp til Nordpolen. Der har de gjort det slik i generasjoner, mest sannsynlig helt fra vikingtiden, og med en gang poden får barn blir bestemødrene på begge sider sendt til konsentrasjonsleir hvor de blir gasset ned. Mhm. Helt sant.

Okei, ikke helt, jeg ble lit ivirg nå, men du tar poenget: Amerikanerne er livredde for å bli som oss.

Og her sitter vi, millom bakker og berg ut med havet, med nisselue og bevæpnet med en pakke brunost hver, og lever i et samfunn bygget på prinsipper som får enhver amerikaner til å væte buksene sine av bare tanken. Vi er typene som har valgt Den Andre Stien, vi er de progressive, vi er sosialistjævlene. Vi er de som dreper bestemor. Bak Castros Cuba, Kina og Korea – der har du oss.

Det er da man møter seg selv litt i døren. Når den kuleste typen i klassen, Amerika, har det synet på deg.

Nordmann – thy name is sosialistjævel. Hilsen USA v/ Sarah Palin.

Men hva gjør vel det? Obama er på vår side.

Så det så.

Er det noe vi ikke skal undervurdere, så er det beslutningsevnen som bor i feite damer.

Jeg vet ikke hvordan det er der du kommer fra, men værgudene der jeg kommer fra har sørget for å få satt to streker under alle mine antagelser om hvor dette bærer hen. Det regner (!). Det blåser fra alle retninger samtidig. Det er kaldt. Og her om dagen kunne jeg sverge på at jeg så et løv falle fra et av trærne i hagen. Som om ikke det var nok, sparkes skolen igjen denne uken.

Det er ikke meningen å gni det inn. Du har vel nok å stri med.

Likevel er det et faktum man ikke kan gå rundt og prøve å gjemme seg for. Det nytter ikke. Det er bare til å rykke tidlig ut og erkjenne at Den Du Vet er rett rundt hjørnet. At den kommer til å gjøre seg bemerket, den kommer til å prøve å vise muskler, og den vil sette alle kluter til for å gjøre livet ditt til et sant helvete.

Før vi går videre må jeg bare skyte inn en pep talk: De av leserne som tror at “Den Du Vet” er svineinfluensaen, bør skamme seg. De har ikke forstått noe.

Den Du Vet har den evnen til å få deg til å se tilbake på nettopp denne sommeren som er i ferd med å bikke over med sentimentale øyne av typen “ah, ja det var dagene sine dèt”. Om en tre-fire uker at du tenker hvor fantastisk deilig det var å leve helt uten struktur, legge seg når solen var på vei opp igjen og stå opp når majoriteten av landets pensjonister allerede har fortært tre til fire måltider.

For det er jo noe i det.

Det er når du står på busstoppet fryktelig tidlig om morgenen, uforsvarlig tidlig faktisk, når regnet plasker ned rundt deg, og det er mørkt og det kommer til å forbli mørkt resten av dagen fordi det er så skyet at solen knapt greier å nå igjennom, da skjønner du hvor deilig sommerferiens liv i sus og dus var. Du skjønte det kanskje når du sto midt oppi det også (for all del – jeg undervurderer ikke deg og hjernen din), men ikke i like stor grad som om en liten måneds tid. Vent og se.

Så vi er enige om at sommeren er på hell. Den kule bestevennen som bare stikker hjemom til gamle trakter en gang i året har begynt å miste litt av glansen sin. Han er sliten, han har vært superkul siden juni, slikt tar på. Han må tilbake til der han hører hjemme, og der blir du sittende igjen i sofaen med superbøllen Høsten (aka Den Du Vet), den semikjedelige Vinteren og den småpene venninnen Våren som du ikke kommer til å tørre snakke med før langt ut på nyåret. Og i det døren smeller igjen bak sommeren snur Høsten seg mot deg, blotter den tannløse kjeften sin og sier med sin asonore bøllestemme “håhåhå, nå skal vi ha det gøy”.

Jeg vet om folk som gråter blod av mindre.

Menmen. Hvor ille kan det være? Vi kjenner jo Høsten og Vinteren godt fra før. Vi vet at det stort sett bare blir med truslene fra Høsten. Når det kommer til stykket er jo Høsten bare et lite barn som har kommet i klinsj med sine personlighetsidealer. Ja, det er faktisk synd i Høsten. Og Vinteren er jo bare kronisk kjedelig. Det har jo aldri skadet noen. I hvert fall ikke fysisk. Disse to er forutsigbare, de er bøker vi har lest før. Med sommeren er det derimot futt og fart og hylerter og spillopper og latteranfall tjuefiresyv.

Vel, nok metaforpreik for i dag.

Men du – ha en fin høst, da.

Og nyt sommeren.

De siste fire dagene har jeg tilbrakt i Huttaheiti. Det var egentlig ganske trivelig, og jeg lovet å hilse til omverdenen og si at alt står vel og bra med innvånerne av Huttaheiti. Jeg hørte snakk om at de vurderer å koble seg opp mot ISDN-nettet og det offentlige vannettet innen 2013. Det går fremover, selv i Huttaheiti.

Dessverre ble det aldri tid til å ta turen innom Gokk. Men neste gang. Neste gang. Jeg har hørt at de har investert i snurredass istedenfor den tradisjonelle kaggen der. Folkene i Gokk, altså. En gjeng med sosser.

Nei nå var jeg stygg. Dette er ukens…

- Politiske parti:

For en snau uke siden så Fleskepølsepartiet dagens lys. Etter det meget omtalte og diskuterte (?) innlegget “Slaget om Fleskepølsen” har liksom fleskepølsen aldri greid å slippe helt taket fra kommentarfeltet. Spesielt kommentatorene CingT og Maria har aldri kommet over fleskepølsens sjarm, mystikk og mysterier. Da Maria i forrige uke kom opp med ideen med å bytte ut konseptet penger med fleskepølse, var egentlig saken klar. Det måtte bli parti av det. Og folkens, når dere ser deg rundt i det politiske landskapet i Norge idag må dere innrømme at det finnes politiske parti som er tuftet på dårligere ideer enn fleskepølse.

Støtt opp om Fleskepølsepartiet ved å bli fan av det på Facebook ved å klikke her. Eller les mer om partiet på hjemmesidene våre. Kampen for å bringe fleskepølsen hjem til Stortinget i 2013 begynner nå.

- Rop om hjelp:

Jeg kjenner at jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen. Faktisk. Det skal bli godt å treffe skolefolk igjen, det skal bli godt å være trøtt (!) igjen, og det skal bli godt å få struktur på hverdagen igjen. Er slikt normalt? Har jeg problemer? Bør jeg oppsøke noe(n)? Jeg er oppriktig bekymret. Okei da, jeg kommer til å savne å sove lenge. Dessuten må det nevnes at jeg har hatt uoffisiell sommerferie i nesten tre måneder. En kan, for å trekke linjene opp mot forrige innlegg, bli mett.

- Video:

I denne ukens klipp skal vi se hvorfor fotballspillere sjelden gjør, og ikke bør, satse på en karriere som politiker etter at knotteskoene er lagt på hyllen. I dette klippet er det Lillestrøm-spiller Vidar Riseth som holder tidenes lengste, og kanskje minst overbevisende tirrade mot egentlig alt og alle. Det tar liksom aldri slutt. For øvrig skal reporteren ha honnør for å pushe på Riseth, det blir det (bra) TV av.

Dessuten har trønderdialekten aldri vært morsommere før.

- Tankefjas for ett år siden:

For ett år siden var OL i Kina i full gang. Det gikk ikke upåaktet hen, selv hos Tankefjas:

Personlig mener jeg at vi bør få arrangert et OL i bløffing.
Jeg tror så sannelig Kina er forhåndsfavoritter der, gitt.

Les resten av innlegget her.

- Sjefsfjaser:

Jeg har aldri sett maken. Maria skuflet all motstand til side og tok knockout og uppercut og butterfly og jeg vet ikke hva på motstanderne sine. Nå har det riktignok foregått partiplanlegging i kommentarfeltet, så litt skyld må legges på dèt. Tolv kommentarer stoppet det på. Tolv, folkens. CingT og Mari tok andreplassen med sine to kommentarer, mens resten tok tredjeplassen.

Sosialdemokratisk og pedagogisk.

Jeg ønsker deg ikke riktig god helg før du støtter opp om Fleskepølsepartiet på Facebook. Bare så du vet det.

Du har det bare sånn passe, altså? Hva er i veien, da?

Jasså, du synes det er litt for kaldt her. Og altfor dyrt, hva er det du sier, stikker staten av med alle pengene dine? Nei nå har jeg hørt det også. Hva, bompenger for å kjøre inn i tuneller og over broer? Hallo, liksom, hva er greien med det, er ikke landet ditt kjemperikt? Jo, også må du betale for å kjøre inn og ut noen hulganger i fjellet? Hvor er lame er ikke det, liksom?

Og hva mer er det du sier? Tror de at klimaendringene er menneskeskapt? Nei, du kan ikke mene det seriøst? Klimaendringene er jo bare naturlige, og deilige, det vet jo alle. Tenk deg så mye mildere det blir hos dere snart, da! Haha, kollektivtrafikk er jo sååå 1997. Også sier du at det er noen som vil bruke penger på sykkelstier. Hva er vitsen med sykler når vi har den fantastiske oppfinnelsen bilen?

Ikke si at det er mer. Du tuller. Det har kommet mange nye folk til landet ditt, folk som ikke er født og oppvokst der, som prøver å snikoverta landet ditt? De breier seg og går med hijab og spiser sterk mat? Ikke er de kristne heller. Kommer inn og tar for seg, ja, det minner om innbrudd. Og dette synes regjeringen er helt ok?

Hvordan holder du ut, nordmannen?

Du vet det ikke selv, altså. Nei, det er nå en gang slik det er. Er man født i Norge må man vel nesten ta den støyten. Uansett hvor ufyselig det måtte være.

Men du nordmannen?

Er det bare løgn og bedrageri det jeg har hørt om landet ditt, da? Om at du kan bli syk uten å måtte betale en formue for det, at du kan få trygd og stønader og sykepenger hvis det går litt i motbakke i livet ditt, at alle kan få hjelp til å finansiere utdannelsen sin gjennom rimelige lån og stipender, at du mer eller mindre hele tiden har et sikkerhetsnett å falle ned i? Hvorfor er det bare ett land med høyere levestandard enn Norge hvis du har det så forferdelig, nordmannen?

Det er så mye mas sier du. Bistand og sånn, ja det er trassige greier. Andre land som prøver å ta fra deg alt det du har spart opp de siste førti årene. Hvorfor kan ikke de bare ligge unna? Det er jo dine penger, nordmannen. Nei, hvorfor dele når du må betale bompenger for å kjøre gjennom hull i fjell.

Alt er jo greit så lenge du har du godt, ikke sant? Ja. Da er det bare til å drite en lang marsj i ungene nede i Midtøsten, Afghanistan og Sudan med fluer i øynene uten tak over hodet. Det ordner seg nok for dem, ja. Så lenge du ikke får kjøre SUVen din til en halv mill gratis gjennom fjellet skal det ikke trille så mye som en femtiøring ut av ditt domene.

Nei uff og huff. Det kan ikke være lett å være så mett som du er, nordmannen.

For det er det jeg tror du er. Og jeg tror det er det som plager deg. At du er stappmett. Da er det lett å få sting i siden når du beveger på deg. Det er hos deg selv det ligger.

For du har det så godt at du ikke vet det selv en gang.

Nemlig.

Nå føler jeg at det er litt payback time på gang.

Det hele begynte på torsdag, med litt vondt i halsen da jeg våknet. Etter hvert som dagen gikk, ble jeg dårligere og dårligere, kroppen begynte å verke og hodet føltes som om det var i ferd med å gå i luften, ka-boff. Dessuten hadde en feber på nærmere 39 grader manifestert seg. Jeg hadde kommet tilbake fra England to dager i forveien, landet som for sikkerhets skyld er et av de hardest rammede landene av svineinfluensa i Europa for tiden, og der lå jeg med langt på vei influensasymptomer.

Den er lei, folkens.

For å gjøre en lang historie litt kortere – jeg endte på legevakten, fikk tildelt munnbind, plassert på et isolasjonsrom og ble tatt diverse prøver av. En halvtime senere hadde jeg fått konstantert mistanke om svineinfluensa, blitt satt på tamiflu-kur i fem dager og med klar beskjed om å isolere meg fra offentlige plasser, transportmidler, kafeer og restauranter ut uken. Alle overflater jeg skulle være i kontakt med så lenge jeg viste symptomer skulle desinfiseres, og folk bør helst holde minst èn meters avstand fra meg. Sånn i tilfelle rottefelle.

Vel – de siste dagene har tamiflu vært min beste venn. Og det skal være sagt folkens – tamiflu funker. Den tok knerten på feberen på et døgn, slappheten og kroppsverket på et halvannet, og nå sitter jeg på tredje sykedag og føler meg noenlunde pigg. Jeg hoster, har fremdeles sår hals og er generelt smittefarlig – men jeg blir bedre og bedre.

Foreløpig har jeg offisielt bare influensa, det er viktig å få med seg. I midten av neste uke vil resultatene av testene mine være klare, og først da kan man begynne å konkludere og trekke slutninger i øst og vest. Men det er jo bare til å innfinne seg med at det er flere faktorer som taler for influensa fra gissebassen enn mot; som influensa midt på sommeren, rett etter et opphold i England, slike ting. Men for all del – det kan være tilfeldigheter som står bak.

La oss egentlig håpe at dette er svineinfluensa. For hvis det er det, da kan jeg være ditt sannhetsvitne på at svineinfluensa ikke er så fryktelig skremmende som media har dannet bilde av. For min del gjorde tamiflu susen, men som sagt,jeg vet ikke hva det jeg har slitt med. Enda. Så jeg skal ikke være bastant og bråkete. Ikke mer enn nødvendig.

Auda. Snakker vi dagbokinnlegg? Der ser dere hva influensa kan gjøre med folk.

Men jeg tenkte – hvilken forskjell gjør det om jeg blogger om Michael Jacksons bortgang eller ikke? Jeg har liten (les: ingen) tro på at noen vil klaske hånden sin mot bordflaten og si “Nei vet du hva, nå har jeg fått nok, dette var dråpen, la nå den mannen få fred etter sin død for pokker!!” og skrive et frådende leserinnlegg til lokalavisen sin. Jeg tror bedre om deg, kjære leser. Det skal du vite, når det går litt i motbakke i livet ditt, at det sitter en gutt i Bergen som tror bedre om deg.

Hva er det å si? Som ikke er blitt sagt, mener jeg? Har jeg noe mer å tilføye, noe sånn by the way? Neh, dårlig med det. Jeg blir så tom for ord når folk går hen og dør. Selv om jeg på langt nær hadde noe spesielt forhold til verken musikken hans, hans gjøren og laden utenfor scenen og studioet, kort sagt veldig lite. Men når alle butikkene spiller musikken hans, når folk drar til byen med t-skjorter med ansiktet og navnet hans trykket på for å hedre ham- da kan selv ikke en enkel fjaser unngå å bli påvirket av det som skjer over dammen.

Ja, for det er der det skjer, ikke sant? Ting foregår på andre siden av Atlanterhavet, men det virker som om det er et nasjonalt ikon som har gått bort. Enda mer enn det, også. Og det er egentlig det jeg vil si noen ord om. Den enorme populariteten og betydningen den mannen har for så vanvittig utrolig mange mennesker. Hvordan noen mennesker nærmest dyrker og tilber ham som en gud. Det er da vi begynner å snakke om fenomen, vi er forbi legendestatus, og vi må inn i det aller ypperste selskapet av store menn og kvinner som har hatt sitt virke på denne siden av Melkeveien.

En tanke som slo meg da jeg skulle innom Twitter for å sjekke stemningen rett etter dødsfallet hans og ble møtt av et Twitter som var nede på grunn av for mange sørgekvitringer, var “hva om det skjer noe mer?” Hva om han stakkaren i det republikanske partiet som tilsto at han hadde vært utro mens familien hans trodde han var på skogstur (i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner?? (Unnskyld, jeg skal ikke spekulere)) hadde tatt pressekonferansen sin i går istedet for i forgårs? Ville noen brydd seg? Ville den gråtkvalte tilståelsen hans ha druknet i tårene til de tusenvis av Jackson-fans som har samlet seg i LA? Hva om unge Neda i Iran ble skutt i går i stedet for i forrige uke?

Vel, jeg skal ikke synse om noe jeg strengt tatt har null, niks og nada peiling om. Det blir for dumt.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil for alltid 26. juni være dagen da Michael Jackson døde.
Dagen som ble “This is it” så altfor tidlig.

Rent ukesluttfjas-messig gjør jeg for anledningen en liten vri. Etter å ha konsultert sekretæren min, som er programmet iCal på macen min, har jeg kommet frem til at dette er den siste fredagen på ganske lenge at det er fysisk mulig å ukesluttfjase. Som en direkte konsekvens av dette gjør jeg det som folk flest gjør med ord – jeg deler det på midten. Så dette er eneren av ukesluttfjas 11, toeren kommer om en ukes tid på sånn festlig auto-publisering. Gud velsigne WordPress.

Her er ukens (og neste uke, for dens saks skyld)…

- My List:

Folk bryr seg om så mangt. Spotify-lister for eksempel, det er stas. Da jeg bedyret sist uke at det ikke ble plass til noe Spotify-liste, trodde jeg nesten at det skulle bli min bane, at Spotify skulle bli min definitive fallitt. Så denne uken har jeg spikret sammen en liten liste med musikk jeg mener burde være på de fleste iPoder og *host* mp3-spillere *host* (stakkar). Ikke alle naturligvis, det finnes håpløse og tapte sjeler der ute. Men de fleste. Det skulle holde.

Jeg har valgt å kalle listen My List, og vi får se, kanskje My List blir en gjenganger sånn innimellom i Ukesluttfjas-spalten. Du finner den her.

Sangene:

1. My List – The Killers. Jepp, man må ha kjenningsmelodi. Det er ikke tilfeldig at My List er med på My List (den skarpe leser ser nok visse sammenhenger, hva vet jeg) – for meg er My List sangen som topper albumet “Sam’s Town”, et album som etter min mening er det beste av The Killers, i hvert fall hittil. De er da unge. Men jeg likte ikke tekno-tendensene på det siste albumet.
2. Sitte og tenke – Vamp. Vamp, tenker du kanskje. Vamp er førtiårskrise. Vamp er Bjørn Eidsvåg-light. Joda, jeg forstår det hvis du er skeptisk. Jeg har vært der selv. Men når Vamp legger fra seg de bløte, melankolske smygerne sine, drar opp tempoet og drar den helt ut, da er det noe i meg som får meg til å tenke bortimot den gode Kaizers-følelsen. Sitte og tenke er en av disse låtene. Jeg tror at Vamp og Kaizers på samme scene hadde blitt gull og grønne skoger.
3. Chips Ahoy! – The Hold Steady. The Hold Steady er et artig band synes jeg. Etter beste evne prøver de å forsikre seg om at verden forholder seg positiv, og det greier de bra etter min mening. Et viktig ledd i kampen for en positiv verden er ifølge THS fengende refrenger som folk synger med på, og historiefortellende tekster. Paradoksalt nok er ikke teksten i Chips Ahoy! spesielt fortellende sammenlignet med en del av de andre sangene deres, men til gjengjeld er refrenget meget fengende.
4. Lady in Black – Uriah Heep. Og når vi snakker om fengende refrenger: Lady in Black. Aaaa-aaaaa-aaaah. Det fester seg på hjernen med superlim. Det er morsomt, nesten et lite paradoks, at en sang som er så lite representativ for resten av diskografien for et band er ranket som den beste sangen av Uriah Heep av Spotifys brukere.
5. Exitlude – The Killers. Rulletekst. Ærlig talt – når man åpner med The Killers må man avslutte med The Killers.

Seks sanger er lite, tenker du kanskje, som jo er sant. Men meningen er at du skal høre i hvert fall et par av dem. Kanskje alle, hvis du gidder. Det hadde du aldri gjør med ti-femten sanger. Det tror jeg at jeg kan si med ganske stor sikkerhet i stemmen. I mangel på annet å si vil jeg nesten oppfordre deg til å lage din My List, seks sanger som du mener burde være på enhver iPod eller *host* mp3-spiller *host*.

- Mille:

Her forleden kom jeg på at jeg hadde glemt ukens Mille to ganger på rad. Ettersom den ikke ble etterlyst en eneste gang innser jeg at det muligens ikke er det sikreste kortet i ukesluttfjas-oppstillingen, men jeg velger å fortsette kampen for å få belyse Mille.

Jeg håper ikke at jeg traff noen curling-frelse hjerter med den der. Men jeg tenker – hvor stor er sjansen for at noen som driver med curling frekventerer bloggen min? Den er lav, folkens.

Sjefsfjaser:

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det går med sjefsfjaseligaen de neste ukene. Jeg tror at vi alle kan ta det som en overraskelse når det blir aktuelt. Om ikke annet skal det deles ut pallplasseringer for denne uken, en uke som har vært litt uken-derpå etter rekorduken forrige uke. Det har ikke akkurat florert med innlegg, nei. Uansett – det var styggjevnt denne uken. Mari og Maria deler førsteplassen, med tre kommentarer hver. CingT, Valkyrie, Beate og Therese er ukens runners up med to kommentarer, mens Balanse sikrer tredjeplassen med sin ene kommentar. Jeg velger å ikke dra en tørr vits om regnskap og balanse i den forbindelse.

Da gjenstår det bare for meg å si god helg med masse utropstegn bak og føler meg programforpliktet til også å si:

To be continued.

Det har seg nemlig slik at vi nordmenn under tjuefem har et problem. Åjada, vi har et problem, og det er så alvorlig at det har blitt laget en doktorgrad om det, og når det lages doktorgrader om problemer, da snakker vi problem med stor p og utropstegn opp-ned og til siden. Greien med problemet er at ifølge doktorgraden tar så og si alle feil på et eller annet tidspunkt. Til slutt rakner det for alle og enhver.

Problemet er ikke nytt. Vi snakker ikke svineinfluensa-tilstander hvor ingen hadde hørt om det ene dagen, mens dagen etter var det på alles lepper. Dette problemet har bygget seg opp over tid, mest sannsynlig siden før jeg ble født. Men det er i ferd med å kulminere nå, det tror jeg virkelig. Jeg kjenner folk som mener at det er nettopp dette som er faktoren som får dem til å tvile på egen generasjon. At glasurgenerasjonen kommer til å kjøre dette vakre landet, velferdsstaten, tæring etter næring-samfunnet lukt til helvete. Dette er noe de sier i fullt alvor, midt på dagen og i edru tilstand.

Hva problemet er? Jo, det er det vi feilaktig kaller for orddeling, mens vi egentlig mener særskriving. Eller sær skriving, for å nærme oss den varme mandelen enda ett hakk. Javisst, en kan nesten kalle det litt sært. Dele ordene på midten, liksom. For all del, det er slik de gjør det i junaiten, og junaiten påvirker oss, hele tiden nær sagt, gjennom twitring og facebook og Hanna Montana og Chandler og Joey og jeg vet ikke hva. Og da er det ikke sært lenger. Da er det vanlig, det er akseptert og nesten lovlig.

Før reagerte jeg på det, som den norsknerden jeg har slått meg til ro med å være. Jeg husker at jeg nesten hisset meg opp over det, fordi jeg følte at det var så grunnleggende logisk at det heter “kjempefint!” istedet for “kjempe fint!”. Nå reagerer jeg nesten ikke på det i det hele tatt. Men jeg er fast leser på Orddelingsmafiaen, og jeg forlater sjelden den bloggen uten å ikke ha fått meg en god latter.

I en artikkel jeg leste her forleden, ble det tatt opp om særskriving virkelig er et problem, og om vi på sikt kommer til å godta orddeling på samme måten som i det engelske språket.

Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Rent personlig synes jeg at det er estetisk penere å ikke dele ordene på midten. “Kjempevanlig” tar seg bedre ut på papiret enn “kjempe vanlig”. Jeg føler teksten flyter bedre med “kjempevanlig”, men det er kanskje fordi jeg henger meg opp i slike feil.

Men et naturlig spørsmål som manifesterer seg i denne tankerekken er: er det noe å henge seg opp i?

Ja, er det det? Er det noe å ta på vei for og sammenligne med utagerende festing og heroin og ubeskyttet sex og alle andre skumle farer som lurer i mosen for oss ungdom? Vel, slik jeg føler det går det ett eller annet sted en usynlig grense for hvor særskriving er akseptert og ikke. Hvis jeg leser en blogg hvor bloggeren uttrykker seg perfekt og har et språk som enhver lingvist kunne gått til sengs med, men samtidig slurver litt med den sære skrivingen – hva så? Det burde vi greie å leve med. Det er når vi beveger oss inn i redaksjonelle medium, inn i bøker og i tekster som publiseres for et stort publikum, da tar seg ikke særskrivingen seg ut. Da føler jeg at min respekt og autoritetsfølelse for den som skriver forsvinner som dugg for solen.

Jeg synes særskriving kan være morsomt, jeg. Bare ta en titt på orddelingsbloggen og på overskriften i dette innlegget.
Enkel og uprentesiøs underholdning.

Sånn. Det var dagens lingvistiske diskusjon.

Det er vanskelig, noen vil nok slå til med umulig. Asså – strekningen Oslo-Trondheim er ikke snau. Tenk deg alle de bøttene som får plass på en strekningen, liksom.

Likevel er det hver lørdag èn, kanskje to, noen ganger tre personer som setter seg på dette toget. De knuger på ballen sin, til slutt reiser de seg, åpner vinduet, og kaster fra seg ballen. Og de treffer, oppi denne bøtten. De holdt en knapp på fjorten og et halvt minutt forbi Ringebu stasjon, og det holdt. Flaks? Javisst, men det finnes dem som påstår at flaks er et resultat av dyktighet.

Denne tesen liker jeg å ta frem nå og da når det går litt i oppoverbakke eller når jeg snakker med folk føler at de stanger hodet mot veggen gang på gang. Jeg mener – hvis noe så tilsynelatende umulig er så mulig at det skjer sånn cirka to ganger i uken i snitt, da er veldig mye annet som virker umulig mulig også.

Hvorfor jeg plager deg med semi-filosofiske påstander på en mandag?

Vel, paradoksalt nok har denne tesen slått imot meg den siste uken. Jeg har nemlig gått rundt i total uvisshet om jeg kommer opp til eksamen eller ikke. Og la oss ha det klinkende klart en gang for alle: jeg hater å gå rundt i uvisshet. Konspetet uvisshet er grunnleggende dumt og unødvendig. For når jeg går rundt i uvisshet, da begynner jeg å tenke.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er tenkingen som er vår tids største problem. Ikke tenkingen som i “vi må tenke litt over hvordan vi skal få utviklet fornybar energi”, men tenkingen som i “grunning”. Tenking som tar for seg hvordan ting vil bli og hva som vil skje, med andre ord når hjernen vår skal prøve å spå. Spåing i seg selv er greit nok for spesielt interesserte, men det funker ikke uten trening.

Den siste uken har nemlig hjernen min spådd at jeg ville komme opp til muntlig eksamen. Hjernen min er altså forhåndprogrammert til å jobbe utfra at umulige ting er fullt mulig, og dermed blir det en lite proporsjonal stigning som bastant påpeker at alt med sannsynlighet over omtrent seks promille skjer. I og med at tjue prosent av alle elver kommer opp til muntlig eksamen mente hjernen min at jeg sannsynligvis kom til å komme opp i omtrent femten fag samtidig, bare sånn for ordens skyld.

Er det meg det er noe i veien med? Eller er dette rett og slett takken for å ha et noenlunde positivt syn på livet? I så fall vet jeg ikke en gang om jeg vil anbefale det, i tilfelle du er på utkikk etter en pent brukt livsfilosofi for tiden.

Nå skal det nevnes at jeg ikke kom opp i noenting og at det fremdeles finnes et snev av rettferdighet her på jorden. Men jeg kommer ikke helt over det hjernen min gjorde mot meg. Jeg som trodde vi kom så godt overens og greier.

Menmen. Nå er det sommerferie. Eller semester som svenskene kaller det, stakkar.

Ellers føler jeg at det er å dra den litt langt å lage ukesluttspalte i dag. Denne uken har egentlig vært en eneste lang helg for undertegnede, nemlig. Når jeg teller opp har jeg hatt tre – 3 – timer undervisning denne uken. Og i den siste timen løste vi kryssord. I dag har vi rett og slett fått fri. Eller blitt permittert, som det så fint heter. Men på mandag kan idyllen ødelegges av den fryktede Muntlige Eksamen.

Den tid den sorg. Her er ukens…

- Kritikk:

Jeg har god erfaring knyttet til det å klage på værgudene når de ikke innfrir. Sist gang jeg klaget på værgudene rettet de seg opp nærmest umiddelbart, så nå tar jeg nok en gang ansvar og bruker superkreftene mine. Folkens, nå vil det smelle. For alvorlig talt, kjære værguder, juni er offisielt en sommermåned. Sommer betyr vindstille, tjuefem grader i skyggen, jordbær og fløte og love is in the air. Sommer er ikke, og da mener jeg IKKE, fjorten grader, skiftende skydekke og iskald nordavind.

Skjerpings. Sånn.
Smalt det?

- Oppdagelse:

Kritikken i forrige fjasepunkt henger litt sammen med at jeg tror at jeg har funnet sommerhiten for mitt vedkommende. Jeg er nemlig så heldig at jeg har min egen musikkspeider, type “går på sånne nesten hemmelige konserter med helt ukjente band hvor det bare møter opp et par indiefolk med dreads og rare fargekombinasjoner på klærne sine”-speider. Her om dagen fikk jeg beskjed om å spåttifaie (det er et verb forresten: å spåttifaie, spåttifaier, spåttifaiet, har spåttifaiet) et band som heter Noah and the whale. For å være ærlig var jeg ikke overvettes begreistret – stemmen til vokalisten virket… irriterende, og dette forklarte jeg speideren min. Svaret jeg fikk tilbake var at “kjære snille Kim Arne, god musikk høres ikke bra ut ved første lytning”. Sant nok. Sangen “5 Years Time” gir meg den rette sommerfølelsen. Melodien lukter grillmat, saltvann i munnen og Nivea solkrem faktor atten lang vei. Og ja, plystringen har du hørt før, i en bilreklame.

- Video:

Som jeg har vært innom tidligere her på bloggen, Sverige er the way to go. Her i vinter inviterte en svensk menighet en av Sveriges mest kjente standup-komiker og riksateist Magnus Betnèr til å holde en monolog i, ja nettopp, en kirke, om, ja nettopp, kristendom. Noen vil nok si at det er som å be om ris til egen rumpe – men personlig synes jeg at intiativet er formidabelt bra. Magnus Betnèr gjør narr av kristendommen, men på en måte som selv kristne på ett eller annet vis kan le av, på en måte som nesten kan kalles konstruktiv.

Dette er del en av to, men hvis teknologien spiller på lag med oss skal det komme opp en link til del to mot slutten av del en. Logisk, ikke sant? God fornøyelse.

- Sjefsfjaser:

Vi har vært vitne til en debut i Fjaseligaen vi aldri før har sett maken til, på de tolv ukene denne spalten har duret og gått (med to-tre umotiverte pauser innimellom, vel å merke). På mandag tikket den aller første kommentaren noen sinne fra Mari inn, og i dag står hun igjen som sjefsfjaser, med intet mindre enn åtte kommentarer. Det må da bare være et blaff, en døgnflue nær sagt. CingT dyttes ned på andreplass, med sine fem kommentarer. Beate og Maria deler tredjeplassen, med sine to kommentarer hver.

Jeg skulle ønske at jeg kunne sagt at jeg har vært forhindret fra å blogge de siste ti dagene fordi jeg har vært på en viktig reise. Til Afrika, for eksempel, for å sette ting i perspektiv – og tenke over min jordlige eksistens blant gnuer og hyener og apekatter, i en litt sliten jakthytte midt i bushen hvor internett først kommer som en kule senvinters 2038.  Eller kanskje jeg hadde brukt de siste ukene på å fotfølge en viktig person, for å dokumentere det. Det hadde vært litt kult. 

Men neida.

Like fullt hadde det funket å fortelle at jeg har hatt intens skrivesperre de siste ti dagene. Skrivesperre med stor s, en skikkelig heidundrende ørkenvandring og idétørke. Av den typen som virkelig går inn på meg, som får meg til å gå til verbalt angrep mot damen i kassen på Rema. Hisse meg opp over femtiøringer. Ta det som et angrep på min personlighet hvis noen bemerker at jeg hadde glemt å knyte den ene skolissen. Ringe og æreskjelle Stabburet hvis jeg finner skorpe på leverposteien. 

Hadde det bare vært så enkelt.

Jeg har vært vekke ganske enkelt fordi jeg er gutt. Det er nemlig visse ting vi gutter ikke kan. Vi har ikke tid til å nevne alt, men det å ha to tanker i hodet samtidig, er en av de viktigste, muligens den viktigste. 

To tanker i hodet funker bare ikke. Vi gutter går over i DOS så fort det blir mer enn en tanke i hodet. Det blir kernel panic, overoppheting, bluescreen of death og read the fucking manual samtidig. Det blir feilmelding 404, 503, 666 og “Det finnes ikke nok systemressurser til å utføre handlingen”. Vi snakker omstart, fragmentering og reinstallering.  

Uansett, jeg kjenner at jeg har kjempemye på hjertet. Jeg registrerer at til tross for at jeg har satt mitt på pause i ti dager, har verden valgt å fortsette ufortrødent i samme tempo som vanlig. Det er helt klart et kritikkverdig forhold som verden i ettertid er nødt til evaluere, men verden får holde på som den vil. Det er i hvert fall veldig mye jeg klør etter å ta opp. 

I min verden finnes det ingen mellomting. I min matematikkløse tilværelse finnes det to prosentverdier, den ene er null prosent, og den andre er hundre prosent. Derfor burde det ikke forundre deg om jeg teppebombarderer dere ned innlegg den nærmeste tiden. 

Det er bare til å lukke øynene og si i fra hvis det blir for mye. Du vet, Norge er et fritt land, og den slags.