Nå er det nemlig bare et par timer igjen med å stable morgendagens fristelser og sette dem til heving, så er det over. Da mopper jeg meg ut av bolledisken for siste gang og sier takk og farvel.

Det er trist.

På mange måter tror jeg at bolledisken har merket meg for livet; på godt og vondt. Jeg har blitt introdusert for en verden jeg absolutt ikke hadde godt av å møte. Jeg, som alltid – litt hånlig – har plassert wienerbrød i samme kategori som fleskepølse og Kongen av Danmark, altså ting som serverer til dem som vant krigen for oss, har funnet mitt wienerfrelse. Når man har opplevd hvordan en varm wienerpekan – tatt ut av ovnen for et par minutter siden – smaker, da er det gjort. Eller krokanwiener for den saks skyld. Da er det bare til å legge Grethe Roede på speed-dial først som sist, la kolesterolet få leve sitt eget liv og dekke på til ditabetes melitus type 1. Det skal sies at matchvekten til undertegnede nok er høyere i dag enn for ti måneder siden. Ikke det at jeg driver og veier meg, men man tar det på øyemål. Og kommentarer fra publikum.

En helt annen ting er at jeg har prestert å bli en bollenerd. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Når jeg skriver dette er det ikke så lenge siden jeg var innom Meny på Oslo City, og jeg tok meg selv i å smugtitte på heveskapet bak disken. “Jøss, er det slik de har her”, tenkte jeg, mens jeg irriterte meg over at posene med fem boller for tjue kroner var ferdig pakket. Urutinert.

Jeg tror alle har godt av litt bollediskjobbing. Man lærer seg å sette pris på at det finnes mennesker som står uhorvelig tidlig opp for at frokosten og lunsjen vår skal bli klar. At det ligger en god del arbeid bak ostehornene, rundstykkene og bollene vi dytter i oss. Man lærer hvor utrolig kjekt det er for en stakkars butikkansatt å bli møtt av et lite smil fra kundene midt imellom det som i mange tilfeller kvalifiserer til tirretrynestatus.

Smil, slå kanskje av en liten prat og vær generelt hyggelig neste gang du går forbi din lokale bolledisk. Kjøp noe fra disken, slik at det blir mindre å svinne på slutten av dagen. Da blir man glad.

Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Som kunde.

Ellers er det bare en ting å si om tjueti: kaldt. Så inn i gampemerrenhelsikkes kaldt. Det skulle ikke vært lov. Jeg kunne tolerert den lille kuldeperioden som var i januar, som et hendelig engangstilfelle. Men når det skjer igjen, i samme kalenderår, og det blir så kaldt at man kan spasere fra Bergen Storsenter til Festplassen over Lille Lungegårdsvann, da må noen sette foten ned. Staten for eksempel. Jeg har begynt å betale skatt, og jeg krever valuta for mine 700 kroner som går inn i statskassen hver måned. Jeg krever handling fra ministerhold. Nå.

Sånn, nå har jeg brukt opp min FrP-kvote for resten av livet. Det var godt å få det ut av systemet.

Dette er årets…

Beste:
Jeg legger ikke skjul på det: jeg setter ikke pris på middelmådigheter. Jeg får nærmest et fysisk ubehag av å høre en sang jeg ikke liker, se en film eller fremføring som kunne vært så mye bedre, eller lese en platt tekst som ikke gir meg noe verken i den ene eller andre retningen. På den annen side blir jeg nærmest euforisk når jeg leser, ser eller hører noe glimrende. Derfor er jeg stadig på leting etter Det Glimrende. De fleste gangene finner jeg det ikke. Men noen ganger… da manifesterer det seg ting som setter meg helt ut av pur begeistring. Og jeg nyter det. Jeg takker spaghettimannen for at det finnes kreative mennesker der ute som er så storsinnet at de vil dele talentene sine med resten av verden.

Når det gjelder film tror jeg Inception må settes på topp. Den ga meg en slik euforisk følelse at jeg måtte se den to ganger på fem dager. Historien er genial, og Christopher Nolan er helt. Utførelsen var bent frem fantastisk. Også The Social Network, med sine episke dialoger kommer langt opp på listen. Den norske filmen Hjem til Jul av Bent Hamer innfridde forventningene mine også.

Musikk. I et år uten Kaizeralbum er listen ganske åpen, men helt fritt for Kaizers har det jo ikke vært; helt i begynnelsen av året kom Geir Zahl ut med sitt andre soloalbum, Monkey Do under artistnavnet Uncle Deadly. Albumet inneholder noen virkelige indrefileter som “I Don’t Mind” og “Songs About God“, men også noen litt anonyme spor som faller litt igjennom. Mens jeg satt fast i Tyskland på grunn av aske fra Island kom det svenske gladbandet Billie The Vision and The Dancers ut med nytt album; From Burning Hell To Smile And Laughter (hvis du synes at det var en i overkant lang tittel på et album, kan jeg informere om at debutalbumet til Billie The Vision het I Was So Unpopular In School And Now They’re Giving Me This Beautiful Bicycle. Så det så). Tekstuniverset til Billie The Vision består av transvestitten Pablo, broren hans og den bebriellede og lett omsvermende Lilly som gjentatte ganger prøver seg på Pablo (og omvendt), men de må holde forholdet deres hemmelig på grunn av konservative krefter i begge familier. Transvestisme har som kjent ikke slått helt igjennom i konservative kretser ennå. Men du verden, for et album! Blir man ikke i godt humør av musikken til Billie The Vision (osv) bør man ta seg et internmøte på kammerset. Fra den gladnostalgiske “370 10” og “Anywhere But There” til den reflekterende og lavmælte “You Taught Me” er From Burning Hell To Smile And Laughter en eneste stor musikalsk fest som alle invitert til.

Bøker? Man kan ikke komme unna Knausgård. Jeg tilhører den halvdelen av befolkningen som sluker bøkene hans rått og elsker det. Den eneste rasjonelle begrunnelsen jeg kan komme opp med er at fyren skriver så avsindig bra. Mot slutten av året leste jeg Angela Ashes av den nå avdøde, irske forfatteren Frank McCourt. Angela Ashes minner i så måte litt om Knausgård, ettersom det er basert på forfatterens mildt sagt jævlige oppvekst i New York og Limerick. Selv om det er en bekmørk historie om en håpløs barndom, skriver Frank McCourt med en så lett penn og humoristisk tilnærming at man velger å le istedet for å eventuelt gråte. Skal du bare lese én bok i det nye året, tror jeg jammensanten du må lande på Angela Ashes. Med mindre du allerede har lest den.

Sjefsfjaser:
Det har blitt tradisjon å kåre årets sjefsfjaser på den første dagen i det nye året. Ikke det at det tradisjonelt er spennende og jevnt, men fordi jeg liker å takke dem som gidder å komme med til tider velreflekterte kommentarer under innleggene. I år blir hederen litt amputert, ettersom jeg glemte at listen ble nullstilt ved midnatt, og nå er alle data tapt for all ettertid. Google har hjulpet litt på vei, og har reddet topp fem-listen for meg (som egentlig er topp tre):

CingT (64)

Maria (30)

Valkyrie (15)

Beate (15)

Naitzel (15)

Saudas store datter, Carina, tok altså sin andre sjefsfjasetittel på rad, ganske så overlegent. Maria forsvarer andreplassen fra i fjor, mens Valkyrie, Beate og Stian deler tredjeplassen med sine femten kommentarer. Her er det for øvrig fare for en viss feilmargin på et par kommentarer på grunn av min inkompetanse når det kommer til planlegging av årssluttfjas.

Vel – stort mer er det ikke å si, tror jeg. Ta godt imot det nye året og bruk det en viss omhu.

Nå skal jeg gjøre særemnet.

Det er for så vidt greit. Jeg skal ikke protestere mot noe av det, så lenge vi holder snekkersønnen Jesus fra Nasaret utenfor. Men jeg føler likevel at det er en ting som presser seg på i kulissene, som prøver å ta en del av æren for julen.

Maten, nemlig.
Maten er viktig i julen. Jeg merket det bare på forrige innlegg – det å angripe svineribbe på julaften er som å påføre 53 prosent av Norges befolkning gjentatte nyrespark. Det er skikkelig upopulært – forståelig nok; det er tross alt snakk om dyptgående tradisjoner.

For mat er en viktig del av julefeiringen. Det er mat hvor enn du snur deg. Er det ikke skikkelig tunge måltider til middag er det alltid noe julekaker eller noe julepålegg som faller ned fra ingensteds. Og det er besøk på besøk. Med buffeer og enda mer julekaker. For oss som er glade i mat er det en eneste stor orgie. Først i dag, da jeg sto opp, kunne jeg for første gang siden lille julaften erindre en svak sultfølelse. Noe som igjen gir meg den allerede omtalte dårlige samvittigheten. At det er fullstendig forkastelig at jeg er nødt til å gå en times powerwalk på tverrs av bydelen min i forkant av middag for å presse frem en liten anelse appetitt. Det er for bra. Det er så bra at det gjør vondt inni meg. Sannsynligvis er det sting.

Men dette blir dypt, folkens. Dette blir litt Bono. Men jeg er seriøs.
Når det er sagt, var det i grunnen helt andre ting jeg hadde tenkt å snakke om i dag. På fjerde dag jul. Det er (selvfølgelig) tett linket opp til mat.

Den observante leser husker at jeg lovet å ta opp CIA i dagens innlegg. Den ultraobservante leseren Solveig innvendte at det muligens var ICA jeg mente, siden ICA tradisjonelt er mer i kontakt med mat enn CIA, men det er altså CIA som er riktig. Men jeg ser forviklingspotensialet. Jeg ser også et visst vitsepotensiale i “kom, så stikker vi ned til CIA og får oss noe potetstappe fra ferskvaredisken”. Vær forberedt på at jeg ser mitt snitt til å bruke akkurat den i det nye året.

Rakfisk, kjære leser.
Jeg kjenner noen som har det som tradisjon å spise rakfisk i løpet av julen. En av mine beste venner gjør dette. Hvert år. Han setter rakfisk høyt. Det er en tradisjon han akter å påføre eventuelle kommende slektsledd. For han er rakfisk jul. Ingenting kan komme mellom ham og rakfisken. Det er lidenskap. Han vurderer å starte rakfisklag bare for å skjære igjennom.

La meg fortelle litt om rakfisk.
Vanligvis er man heldig med rakfisken. Den blir god, alle er happy, ikke noe dårlig stemning. Men noen ganger, i ytterst få tilfeller, hvis du slurver litt med tilberedningen, da kan det gå gale. Ikke litt gale. Vi snakker kjempegale. Type “nå-dør-vi”-gale. Type “nå-tar-vi-med-oss-1500-tonn-marsvin-i-døden”-gale.

Du vil forstå innen ett minutt.

Noen ganger kan man nemlig få botulisme av å spise rakfisk. Botulisme kommer av at du har fått i deg stoffet Botulinum toxin i kroppen. Og det er her CIA kommer inn i bildet. De har nemlig listet Botulinum toxin opp som et potensielt middel som terrorister kan bruke mot sivile mål. Med andre ord: rakfisk er et potensielt terrorvåpen.

Det er ikke helt uten grunn CIA har listet opp Botulinum toxin. Vi snakker nemlig verdens giftigste stoff. Jepp. Arsenikk kan bare gå og legge seg. Kildene mine sier at ett gram Botulinum toxin er nok til å ta knekken på 1500 tonn marsvin.

Marsvin faktisk.
Jeg skal ikke spekulere i årsakene til hvorfor nettopp marsvin blir brukt som måleenhet, men regner vi 1500 tonn marsvin om til mennesker kommer jeg til ca. 1,5 millioner mennesker. Av ett gram. 500 gram er nok til å knerte nesten halve jordens befolkning. På den annen side er like mye nok til å gi Jan Thomas tidenes ansiktsløftning ettersom Botulininum også er kjent som hovedingrediens i botox.

Men tenk på dette, hvis du setter deg ned og spiser rakfisk i løpet av julen.
Du spiser på et potensielt biovåpen.

For alle andre minner nok sitatet om et en sannhet som nok var mer uunngåelig enn undertegnede ville innrømme da han ved enden av november, høy på ulovlig julebrus og e-stoffer flommende i årene sa han skulle gjøre det godt igjen for et bloggår som kan plasseres under en hver kritikk med noe så stereotypt som en julekalender. Kritikerne var overraskende få. Enten var det en blanding av generell høy allmenndannelse og/eller naiv førjulstro som fikk folk til å la være å uttale seg kritisk til prosjektet.

Jeg skulle ta tak i egen virkelighet. Jeg skulle sitte på julaften og vite at jeg i det minste hadde gjort en innsats på bloggfronten.

Det skulle bli sus i serken.
Det er verken sus eller serk å snakke om nå som julaften står på dørstokken.

Det gikk en stund.
Susen sto i serken som den aldri stått før.
Det sto ikke på temas.
Jeg har fremdeles en lang liste over tema som ikke har blitt tatt opp i julefjas-serien. Hvis jeg får samme ville innfall til neste år kan jeg overføre noen av dem til da. Slikt føles godt; å sette litt i banken. Kanskje jeg får renter på det også. Jeg setter inn seks tema og får åtte ut om et år. For å demme opp om inflasjonen som har satt seg i bloggnisjen. Den jævla inflasjonen.

Markerer dette et nederlag for fjaset? Er dette den endelige spikeren i kisten for fjaset slik vi kjenner det i dags form?

Sjefsfjaser CingT rettet for ikke så lenge siden følgende spørsmål mot meg i kommentarfeltet: “hva er egentlig fjas?” Et slikt spørsmål markerer at vedkommende kommentator kan mer enn å lage musikal av musikken til Norges beste rockeband. Slikt er jo utelukkende positivt.

Så hva er egentlig fjas?
Jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv ved en god del anledninger. Hva kan defineres som fjas? Hvilke rammebetingelser legger jeg til grunn? Når går det fra å være fjas til å bli for eksempel tullprat?

Hvis vi går til ordboken (og det gjør vi), ser vi at fjas omtales som “narrestreker, tøys, tull(prat), jåleri og flørting”.

Spesielt de to siste synes jeg er litt skremmende, og viser viktigheten av å klart definere hva som er fjas og hva som i beste fall er gråsonefjas. Jeg kan ikke leve med sømløse overganger mellom fjas og jåleri/flørting. Flørting og fjas er som vin og øl. Det skal ikke blandes. Og hvis du først gjør det, bør du avslutte med stil. Da må du spy over alt, ikke bare innenfor et begrenset område. Flørting må gjøres på helt andre arenas. Jeg har prøvd flørting og fjas samtidig – det fikk fatale konsekvenser. Vi snakker weapon of mass destruction.

På et generelt basis tror jeg fjas må inneholde et visst antall digresjoner innenfor et visst antall setninger. Det må være lite eller ingen essens av informativitet, og det må være på et slikt nivå at livet til leseren fint kunne fortsatt et liv fullstendig uinfluert av fjaset og likevel dødd med en overbevisning om at vedkommende ikke har gått glipp av noe nevneverdig. Likevel anser jeg det som en fordel hvis de som til tross for dette leser fjaset ikke gråter blod etter endt lesning. Begrenser det seg til tapt tro til menneskeheten og/eller mitt vedkommende, skal jeg si meg heidundrende fornøyd.

Når dette er sagt bør også fjaset ved ujevne mellomrom ha et hint av fleskepølse i seg. Enten direkte eller indirekte.
Helst begge deler.

Stort mer vet jeg ikke.

(Dette innlegget ble skrevet i en engelsktime. På iPhone. Hvis det forekommer helt rare ord midt i en setning – ord som du både håper og tror ikke hører hjemme – ligger skylden på iPhone. Ikke meg. Litt meg fordi jeg ikke leser korrektur. Men mest iPhone. Dette til orientering.)

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
- Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
- Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
- Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.

I dag skal jeg komme med en påstand som kan tendere til kontroversiell. Som kan få enkelte til reagere. Ikke mange tror jeg; men noen. Noen skikkelige særinger. Slike som for eksempel hisser seg opp og lager sak av at en sogneprest lager bok om våtsex. La oss innrømme det – alle med et normalt forhold til kirken som begrenser seg til litt simpel og mindre motivert konfirmasjonsundervisning kan skrive under på at er det noe Den Kongelige Norske Statskirke trenger, så må det være sogneprester som skriver om våtsex.

Men la oss ikke gå i den vanlige fellen ved å snakke oss bort om våtsex (igjen). I dag skal vi snakke om noe helt annet (eller kanskje ikke; vi holder oss innenfor kirkens interesseområde såvidt det er, og problematikk rundt barn og barnelaging) – nemlig jul.
For det er jammen ikke lenge til jul. I går var det 1. desember. 1. desembers eneste funksjon her i verden er å minne oss på at nå folkens, nå er det fanken meg ikke lenge igjen til jul, og du har trettenhundreogtrettisyv (!) ting du skal gjøre på de neste drøye tre ukene.

Og nå er vi altså i desember. Nå har du ingen legitime grunner til å utsette stort mer. Tre uker går styggfort.

Du leste riktig begge gangene. Tre uker. Pluss en dag. 22 tror jeg det blir. Går vi tre uker tilbake i tid var vi allerede godt i gang med november. For tre uker siden hadde ikke forrige innlegg på Tankefjas blitt publisert en gang. Og med den publiseringstettheten jeg har praktisert denne høsten betyr det noe slikt som at vi like gjerne kan runde ned til i går. Fortsetter vi den logikken betyr det at julaften er i morgen. Og du har sinnsykt mye du skulle ha gjort. Nærmere bestemt trettenhundreogtrettisyv ting.

Men det var dette med den påstanden min. Den litt kontroversielle som vil opprøre særinger som synes at våtsex ikke har en plass i kirken.

Jeg liker å vente. Venting er det som gjør julen spesiell.

Okei – det er ikke så voldsomt kontroversielt. Litt kanskje. Misforstå meg rett – jeg liker ikke å vente på bussen eller banen når banen har driftstans og ikke vil komme på minst en halvtime og skolen begynner om ett kvarter og det er syv minusgrader og frisk bris og man lager lange setninger som man tror aldri skal ta slutt. Da hater jeg å vente. Da er venting likestilt med skigåing, realfag og alt som har med mote å gjøre. Det er dømt nord pluss ned. Men det å vente på for eksempel jul, dype og innsiktsfulle kommentarer fra lesere på bloggen, en bok eller plate fra en artist eller forfatter som du ikke kan få nok av – eller rett og slett et nytt blogginnlegg fra yndlingsbloggeren – slik venting er gøy. Og det er nettopp ventingen som gjør det som kommer større. Det gjør det så etterlengtet, og det forlenger på en måte hele opplevelsen av det – fordi man har bygget seg opp mot det over et lengre tidsrom.

Og der, kjære leser, har du oppskriften på en opplevelse. En opplevelse er noe som man snakker om i forkant og/eller i etterkant det har skjedd. Greier du å bygge opp noe slikt, da er du konge på haugen. Da kan du gjøre nesten hva som helst. Nettopp det har julaften greid. Julaften er dagen.

Det er få eller ingen andre dager i året som man i det hele tatt gleder seg til å vente på. Jeg går fremdeles – i en alder av snart nitten – titt og ofte og tenker “nå er det ikke lenge til desember, det er gøy” iløpet av november. Da jeg var yngre var 1. desember med første kalenderlukeåpning og kakemenn og dorullnisser en nesten like stor merkedag som julaften. Fordi da begynte ventingen for fullt.

Det er kanskje det som gjør at påskeaften, og spesielt pinseaften, aldri helt har nådd opp til julaften i omfang. Det er ikke det samme sirkuset i forkant – det blir for lite Knausgård over sakene.

Julaften kan sin PR. Nisseluen av for julaften.

I morgen blir det en aldri så liten tilståelse og en alvorsprat rundt det å drikke julebrus før første desember.

Jo – det synes jeg vi bør være. Kanskje ikke den mest glamorøse delen av showbiz – dit kommer man ikke av å blogge om fleskepølse og marsipankake. Det å aldri poste et eneste bilde på bloggen hjelper heller ikke så veldig på. Eller det å være prinsipielt imot å be alle vennene om å checke ut bloggen på kontrafeipamfletten (aka Facebook (det å kalle Facebook for kontrafeipamfletten i sin enkelthet eliminerer effektivt all showbiz-feeling når jeg tenker meg om)).

Men noen ganger må det være lov å tease. Slik som de driver med i underholdningsbransjen. Og det skal jeg gjøre nå.

Onsdag er dagen. Da skjer det ting på bruket her igjen. Store ting. Det snakkes om dette kan overgå fleskepølse og #kjøtthue i lesertall. Til sammen.

Endelig kan jeg legitimere en nesten sammenhengende fjasepause siden sommerferien.

Onsdag. Stay tuned.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Det skal nevnes at denne bloggen det siste året har gjort det til sitt varemerke å tilby konstant ustabil strøm av innlegg. Det kan komme to på rappen, for så å forbli tyst i en måned eller to, og sprette tilbake og late som om absolutt ingenting har skjedd. En hver merkenavnbygger med utdannelse fra for eksempel BI, stedet der man lærer hvordan man kan spre en hel boks med hårgelé på minst mulig hår, ville snudd seg i graven (eventuelt i pentax-leiligheten sin) for en slik taktikk. Men så er det ikke one-piece og løshår denne bloggen er tuftet på, men fjas. Reinspikket fjas. Og da spiller ikke lesertall så stor rolle. Man blir litt kunstner når man fjaser. Bryr seg ikke om mottakelsen, bare det er fjas.

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hvorfor jeg bare ble borte i midten av april. Ikke det at jeg har spesielt lyst, og ikke fordi jeg går rundt og tror at det er spørsmål du brenner etter å få svar på og som vil gjøre tilværelsen din lettere – men fordi jeg føler jeg har litt å svare for. Åpenhet er noe vi setter høyt nå til dags, bare spør den allerede nevnte merkevarebyggeren fra BI. Jeg mener selv, sånn passe oppriktig, at jeg har mine årsaker. Om årsakene holder vann, er legitime eller rett og slett er under enhver kritikk og at jeg burde skamme meg, er opptil deg som leser å bedømme. Det privilegiet synes jeg at du skal ha, kjære leser.

For å gjøre en lang historie litt kortere (ca. ett avsnitt eller 162 ord for å være pinlig nøyaktig), var det på min allerede nevnte askebefengte tur til Tyskland at ideen om et kollektivt digitalt selvmord kom. Jeg vet ikke om det er slik Tyskland virker inn på folk. Om det er naturlig å tenke slik etter å ha vært der. I så fall er det fare på ferde igjen i september, for da det er duket for ny tur til Tyskland. Slik at dere er klar over det, mener jeg, hvis det skulle stoppe helt opp igjen rundt da.

En liten digresjon: når jeg sitter og skriver dette ned i dag føler jeg nesten at jeg har vært med på en eller annen obskur form for økologisk revolusjon som i tillegg til boikott av Internett innebærer nakenbading, dreads, Rudolf Steiner, rettferdig kaffe og perkusjonsmusikk.

Dette kan jeg bastant avkrefte.

Spøk til side – tanken var fristende. Jeg hadde på det tidspunktet gått i fire dager uten nettilgang, og det var simpelthen deilig. Er det noe en attenåring i 2010 ikke kan kutte nok ned på, så må det være tid på data og Internett. Dessuten var det i slutten av april, og jeg hadde hørt rykter om at våren pleier å være ganske fin å oppleve utendørs. Det er visstnok mye blomster og trær og sånn. Så det ble en deal – fra da av og frem mot sommerferien skulle aktivitet på Facebook, msn, blogg og Twitter reduseres til et minimum.

Kall det altså gjerne et digitalt selvmord.

Og slik ble det – og slik er det strengt tatt fremdeles. Savnet er nesten ikke tilstede – verken til Facebook, blogg eller Twitter. Okei – noen ganger melder faktisk behovet for Twitter seg når jeg sitter på en observasjon eller formulering jeg vil dele med verden. Dette har jeg prøvd å kompensere med å sende det på SMS til venner, fjern og nær når det slår ned i meg – mer eller mindre helt uten å ta hensyn til tid på døgnet og generell kvalitetskontrolll. Men selv det har gått bra. Tror jeg.

Som seg hør og bør har jeg også for n-te (eventuelt x-te) gang vurdert å bare knekke nakken på Tankefjas og tappe den for blod og vitale organer og kaste invollene på sjøen mens jeg ler en bestialsk latter som får den norske psykiatrien til å komme med blålys på taket. Denne gangen var det like før – hadde jeg hatt guts nok ville den vært fiskemat nå – og la oss innrømme det; det lille som har kommet ut her den siste tiden har vært fjas som presterer langt under det lave gjennomsnittsnivået jeg har lagt meg på i utgangspunktet. Jeg nevner for eksempel det fatale innlegget om den katolske kirken og Tiger Woods.

Jeg skjemmes.

Men nå er jeg snakkesalig for en stund fremover. Jeg har en del ting å ta opp med dere. Men først må vi ta et realt Ukesluttfjas, for gamle dagers skyld.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)

Så, la det bære og/eller briste. Dette er Tankefjas på nynorsk. Tolk det i den retningen du ønsker.

Me menneske er ein galen gjeng.

Der sa eg det.

Eg må berre beklage viss du skulle føle deg tråkka på, men såpass sjølvinnsikt bør ein kunne tillete seg å ha. La oss berre innsjå det – me er ikkje heilt riktig nagla. Ja vel, ikkje alle moglegvis, men dei fleste av oss. Me som bur i det som på fint blir kalla Vesten, me som er fødd inn under vingane til forbrukarsamfunnet, det er oss det er noe i vegen med. Dei andre har nok å stri med frå før.

Her i Vesten har me ein del ganske sære interesser. Når me først har fått ei interesse, blir me fort besette. Det blir stort og vanskeleg å halde i sjakk. Me må ha meir, heile tida meir. Det blir aldri nok.

Nei, eg snakkar ikkje om Vinter-OL, men om vår mentalitet når det kjem til det å kjøpe ting. Eksempelvis klede, TV, DVDar, telefonar og dingsar som ser ut som telefonar, men som kan gjere alt anna enn å ringe med.

Førre veke las eg ein artikkel om nordmenns haldningar til det å kjøpe ting. Resultata var nedslåande: me har ei heilag overtyding om at den neste T-skjorta, buksa eller dingsen som ser ut som ein telefon, men som me kan gjere alt anna enn å ringe med, skal gjere oss lukkeleg.

Jau, beint fram lukkeleg. Så lenge me går til innkjøp av den neste tingen, skal alt bli bra. Det skal bli fred på jorda, alle sjukdommar skal få ein kur og Brann skal førehandsvinne Tippeligaen på ubestemt tid.

Den neste tingen vi kjøper er heilt enkelt nøkkelen til nirvana og manna frå himmelen.

Eg held alle dører opne for at det er meg det er noe i vegen med, men eg synest dette høres litt småskrudd ut. Kven skal ta skulda?

Det er alltid lett å skulde på reklamebransjen. Eller på amerikanifiseringa av samfunnet – at det er desse forbaska høgrevridde amerikanarane som har sett grillar i hovuda på oss.

Men er det eigentleg slik? Er det så enkelt at vi berre er naive? Kunne vi avskaffa reklamebransjen og framleis handla T-skjorter og DVDar som om det sto om liv og helse?

Misforstå meg rett – eg insinuerer ikkje at me skal gå til væpna revolusjon mot reklamebransjen. Det må då vere grenser for kva ein kan finne på å seie. Reklamefolk anerkjenner sakkosekkar som møbel og har kanskje ein litt spesiell smak når det kjem til for eksempel briller, men å avskaffe dei berre på grunn av det synest eg blir litt drygt.

Kanskje det er ein kombinasjon av begge delar; seksti prosent vår naivitet og førti prosent reklamebransjen. For det er jo dette med å passe inn. Enten me likar å høyre det eller ikkje (dette er tydelegvis dagen for å kritisere mine eigne. Orsak), så er me flokkdyr. Tilhøyrer me ikkje noen flokk, implisitt den riktige flokken, er det ikkje langt ifrå at me går frå både vett og forstand. Me er opptekne av å gjere eit godt inntrykk på folka rundt oss, og vise at me er ein del av flokken.

I sosiologiske kretsar kallar ein slikt for identitet. Det er eit menneskeleg behov å kunne identifisere seg med noe eller noen. Då er for eksempel kleda våre ein fin ting å bruke, sidan dei som oftast er relativt synlege for folk flest. Og det er nok akkurat den akilleshælen reklamebransjen nyttar når dei sit i sakkosekkane sine og lagar reklamekampanjar.

Uansett kor tåpeleg og/eller utopisk dette skulle høyrest ut for eit gjennomsnittsmenneske, ser det ut til å fungere. Me synest kanskje det er litt latterleg, me seier ”å nei, den må du lengre ut på landet med, eg er ikkje født i går”, men likevel følgjer me etter. Det lages hundrevis av reklamekampanjar kvart år som speler på akkurat desse verkemidlane, noe som i yttarste konsekvens må bety at det er innbringande.

Kvar gong.

Er det rart eg seier at vi menneske ikkje er heilt riktig nagla? Du synest ikkje det er urimeleg?

Bra.

Men kvifor? Innarst inne veit me at fullkommen lukke ikkje vil komme gjennom ei T-skjorte det står ”Hasj æ bæsj” på. Me har vel alle vore innom fasar av livet både med og utan kviser der slikt ikkje høyres så dumt ut, men når alt kjem til alt er det nok ikkje slik.

Utopi har allereie vore nemnt tidlegare i teksta – og kanskje er ikkje det så dumt. Me liker å innbille oss om at lukka er rett rundt neste blåne. Det er ein god illusjon. Den gjer godt. Kanskje det er det som gjer at vi gjer det sånn nokolunde bra, sjølv om me er litt smågalne.

Tek du livsløgna frå eit gjennomsnittsmenneske, tek du frå han livet hans også, veit du.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er lov å håpe. Dere blir ikke kvitt meg før jeg får til ett eller annet.

Velvel. Her er ukens:

Bursdagshilsen(ener):

Da jeg hadde bursdag fra snaut tre uker siden var det spesielt én person som tok av med bursdaghilsningene sine. På intet mindre enn fem separate gratulasjonsarenaer tikket det inn hilsener. Det er visst slik man gjør det i disse blogg-gemakker. Og når vedkommende har bursdag i dag, så føler jeg meg litt programforpliktet til å bruke litt spalteplass på å gratulere. Nettopp her kommer det noe som er litt twin peaks: Vi snakker om en 19-årsdag. Har du sett på maken? Vi feirer altså en 19-årsdag i utgave nummer 19 av Ukesluttfjas, den 19. februar?

Kjære leser, dette blir rent for mye for meg. Jeg vet ikke om jeg tør å fortsette en gang. Men det må jeg nesten, hvis ikke frykter jeg for drapstrusler og represalier til evig tid:

Alle i tankefjas-apparatet, det vil si jeg, gratulerer sjefsfjaser og musikalkompanjong CingT med sine nitten fylte! Jeg har hørt rykter om at feiringen vil foregår på et meget spesielt sted, nemlig i kjelleren til en viss Marcello.

Det finst ei trapp som går ner til en kjeller
Den er så trang at du må gå sidelengs
Og på veggen henger tjukt med bilder
av folk som har gått ner, men som ingen ser igjen
For Marcello sin kjeller er ingen vanlig kjeller
Det har vært 100 mann der nere på en gong
Det står et bord midt på golvet, midt på bordet
en revolver og på den står det made in Hong Kong
Halleluja

Måtte CingT danse ompa til hun dør.

(Dessuten har skapspanjol Beate Solstjerne bursdag på søndag. Og Kongen. Det er virkelig ikke måte på. Gratulerer til henne også på forskudd! Kongen gidder jeg av prinsipp ikke å gratulere. Beklager.)

- Smell:

Bergen er ødelagt for tiden. Det er nesten så gale at jeg blir provosert. Byen i mitt hjerte, byen hvor sorgen forgik mig på Ulrikens top, har forandret image i det siste. På tre måneder har det falt 141 millimeter nedbør. Det kan vi like gjerne runde ned til null. 141 millimeter nedbør er en ettermiddagsbyge i Bergen. 141 millimeter nedbør er østlandet, 141 millimeter nedbør er per definisjon tørt.

Jeg kan ikke huske når det regnet sist i Bergen. Og i dag har Bergen satt ny rekord i snø på bakken sammenhengende. 61 dager tror jeg det er. 61 dager med snø, folkens. Det er minst seksti dager for mye med snø i Bergen. Hvem har sagt at Bergen trengte nytt image? Vi trivdes veldig godt i offerrollen med regnet vårt. Vi likte å slå oss på brystet med at det regnet i snitt to meter med nedbør i året her. Da kommer du ikke drassende med 141 millimeter på et kvartal. Det blir for dumt. Det er som når Noah And The Whale byttet image fra gladpop til dyster og smal indiepop som det ikke går an å synge med refrenget på med mindre du har strupekatarr.

Slutt med det.

Nå.

- Video:

Jeg er glad i standup. Og jeg elsker musikk. Derfor var det mer eller mindre naturlig at jeg stilte opp i Grieghallen da en av verdens mest kjente syngende standupkomikere, Stephen Lynch, holdt konsert i Bergen i fjor høst. Lynchemannen (hvis det er et godkjent kallenavn) innfridde så til de grader, og sammen med Tim Hawkins står han frem som en av favorittene mine i denne litt spesielle sjangeren. Stephen Lynch baserer seg på en ganske slem humor, der punchlinene ligger i at man får servert ting man strengt tatt ikke hadde forventet. Også ler vi. Kall det gjerne kåserier på rim og i takt og tone. Tommelfingerregelen er nok å ikke ta denne mannen seriøst.

Enten elsker du humoren hans, ellers vil du fra nå av til evigheten elske å hate den. Denne handler om hans førstefødte barn. Liksom.

Sjefsfjaser:

Nei. Fortsatt unødvendig.

Der ja.

Et slikt spark vil jeg i de aller fleste tilfeller kalle for konstruktiv kritikk. Et velment spark, som er mer ment som en oppvekker enn et brudd på straffelovens paragraf 228 som sier at “Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.”

(Ah, ingenting slår et lite avsnitt med litt ekte grunnlovsnorsk.)

Alle har godt av et spark bak i blant – og de aller fleste av oss er uansett mer enn godt nok polstret til å stå i mot den slags. La oss innrømme det først som sist – Det er i baken det legger seg. Det er skinkene som får det, uten sammenligning for øvrig.

Unnskyld, den var upassende. (Gi meg gjerne kritikk for den.)

Sikter man derimot på nyrer istedet for bakenden når man skal gi dette metaforiske sparket, er det fort kjempeganskemye verre. Da er det krig. Og det er nettopp det jeg har brukt i overkant av tre hundre ord på å komme frem til. Krigen. Ordkrigen. Når noen mennesker bruker kritikken som et våpen og hamrer løs mot nyrer og levre og andre vitale organer i all den kraften som bor i metaforer. Og metaforer er atomsprengstoff, folkens. Det er ikke noe leketøy.

Med ujevne mellomrom frekventerer jeg nemlig kommentarfeltene på diverse nettaviser. Og, hvis jeg er skikkelig langt nede i driten, stikker jeg til og med innom diverse debattforumer på nettet. Der foregår det mye rart, skal jeg si dere. Det skal ikke mer til enn en feilparkert bil før det tørner kapitalt og inderlig for folkene der inne. Du kan nesten se fråden i innleggene deres. Høre den intense klikkelyden fra tastaturet. Lukke øynene og se for deg hvordan ansiktsfargen går fra griserosa, via magenta til rød og resten av veien mot dypburgunderrød.

Det er den ene typen. Populært kalt caps lock-gjengen. Videre har du kanskje den mest interessante gjengen, nemlig de som sparker nyrer med stil. I takt, muligens i trikot med klassisk musikk til. De gjør det på en tilsynelatende elegant måte, behersket og langt. Fryktelig langt. Det er avsnitt opp og avsnitt ned som sier akkurat det samme, som stort sett går ut på udugelighet satt i sammenheng med nasjonalitet, inntekt og seksuell orientering. Klisjeer, altså. La meg sitere en frustrert fotballsupporter som gir fotballklubben sin det glatte lag på forumet til supporterklubben:

I would genuinely like to know how you pathetic little pissflaps sleep at night, knowing full well that you have taken my money and that of several thousand others and delivered precisely fuck all in return. I run a business myself, and I believe I could take any 4,000 of my customers at random; burn down their houses, impregnate their wives and then dismember their children before systematically sending them back in the post, limb-by-limb, and still ensure a level of customer satisfaction which exceeds that which I have experienced at Blundell Park at any time so far this season.

You are a total disgrace, not only to your profession, not only to the human race, but to nature itself. This may sound like an exaggeration, but believe me when I say that I have passed kidney stones which have brought me a greater level of pleasure and entertainment than watching each of you worthless excuses for professional footballers attempt to play a game you are clearly incapable of playing, week-in, week-out.

Dette, kjære leser, er ramsalt kritikk. Du kan lese hele innlegget her (takk til Iversen som tipset om innlegget i sin eminente Monday, bloody monday-spalte), og det tar jo aldri slutt. Skribenten forsikrer seg om at det ikke skal være mer enn fint støv igjen av begge nyrer når innlegget avsluttes med “Yours sincerely, A very disillusioned Mariner” ti avsnitt senere.

Jeg sitter igjen med to spørsmål. Hvem er disse folkene, egentlig? Hvor jobber de til daglig, hvor kjøper de maten sin? Kjenner jeg en slik undercover? Gyver de løs på damen i kassen hvis hun spør om de vil ha pose når de har handlet for syvhundreogfemti kroner? Hvordan er de å leve sammen med? Hva om dolokket ikke er nede en dag? Hva om det er smuler i smøret? Hva da?

Og to: Ville de foretatt den samme tordentalen muntlig i full offentlighet, med fullt navn og uten sladd på strategiske plasser?

Hmm.

Semihverdagene er slike dager som du aldri blir helt klok på. Du føler at du aldri helt makter å komme under huden på dem. Slikt sett er ikke semihverdagene så dumme. De er uforutsigbare – nesten alt kan skje. Men jeg må si at Alf Prøysen tar litt i når han påstår at han kunne vært fire år i romjulen.

Fire år romjul, det er mye romjul det. Da tror jeg faktisk vi må frem med delfiakaketeorien min om at mye ofte er ensbetydende med kvalmefornemmelser. Som jo er kjipt både for oss, romjulen som konsept og delfiakaken.

Jaja. La oss ikke baksnakke romjulsdagene. Det kunne gått verre med dem. De kunne tross alt havnet på skråplanet og blitt mandager.

Mandager, folkens. Med fiskegrateng og forkokte poteter. Kerrs pink, bare for å gjøre det hele totalt og ubegripelig jævlig for deg.

Greien med romjulsdagene er at vi får en sterk trang etter å se oss tilbake. Over skulderen, vet du. Det går ikke én dag uten at du kommer over en eller annen kavalkade på TV, i avisen, på radio eller Internett for den saks skyld. I år er det ekstra spesielt, siden vi har prestert å legge bak oss et tiår i samme slengen. Ikke rart at sikkelet står til høyre og venstre på kavalkadegnikkerne for tiden. Dette er deres tid. Nå er de på hugget, nå har de våknet opp av dvalen sin.

Det skulle ikke forundre meg om disse menneskene akkurat nå sitter samlet på et konferansehotell under dekknavnet “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og pønsker ut årets beste, dårligste, mest sjokkerte (jeg stemmer på Siv Jensen), velkledde, overraskende, vanlige, styggeste og peneste. De glemmer å spise. De forkaster hygienske tiltak. De lever som dyr for å komme til enighet. Folkene på konferansehotellet begynner å lure på hvilket helvete som utspiller seg på Santorini med undertrykte esler i hovedrollen.

La de styre på.

Vi dødelige har tross alt nok å stri med. Hva skal vi egentlig si, for eksempel? Totusenogti? Tjueti? Etter Kristus, Baltasar eller vanlig tidsregning?

Jeg registrerte at Språkrådet anbefalte totusenogti. Jeg kjenner at det gir meg mer lyst til å si tjueti. Alvorlig talt – når Språkrådet (les: en gjeng med menn i faretruende høy alder som leser ordbøker med samme innlevelse som andre leser erotiske noveller) foreslår noe, da er det ensbetydende med at vi andre gjør stikk motsatt. Mener Språkrådet at vi skal dra vestover, ja da drar vi østover. Slik er det bare. No offense, Sylfest Lomheim.

Men jeg vet ikke. Jeg har blitt vant til å si totusenognoe i ti år nå. Ti år er i mitt snevre tidsperspektiv svære greier. Ti år er herfra til Sydpolen, ti år er jøss i korsets navn. Så det er en overhengende fare for at jeg kommer ubevisst til å følge anbefalingen fra språkkameratene. Men det er ikke med vilje, altså.

Æresord.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle følge “Norske ungkarer mot undertrykte esler på Santorini” og rett og slett trekke uvørent linjer i øst og vest og kavalkere som om det sto om livet.

Med mindre semihverdagene vil det annerledes.

Da setter vi over til Tankefjas anno 2008 (jeg har tatt meg den frihet å luke vekk stavefeil, og forhåpentligvis merker du at dette innlegget er skrevet for ett år siden og at menneskeheten har maktet å utvikle seg et halvt promille på den tiden):

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, (“neste år skal dere andre få lov”) som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut “Santaaa Lucia” i Luciasangen med “Faeeeen ta Lucia” for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet “faen”, de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi “faen ta Lucia”.
Det var vårt opprør. Do you hear the people sing – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at vi slänger det ihop.

Hvis jeg skulle lide en martyrdød, ikke det at jeg har planer om det altså, men bare sånn i tilfelle, må folk sørge for at jeg blir drept i adventstiden.

Kanskje barna kunne gått rundt i 2132, helst på en annen planet, eller i en annen dimensjon for den saks skyld, det tar seg bedre ut nemlig, og sunget “faen ta Kim Arneeee”.

Det hadde vært litt tøft.
Veldig sært, men likefullt tøft.

Jeg vet det – du er ikke det.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke akkurat er noe å trakte etter. Jeg mener, monarki er sååå 1905. Men bare prøv å tenke deg at du er det, i de neste fire minuttene, eller hvor lang tid du har det med å bruke på å lese innleggene på denne bloggen. Hvis du er en av dem som aldri leser innleggene helt ferdig, som lever ut delfiakaketeorien min, at det rett og slett blir for mye for deg, at fjaset blir for dominerende, du føler det spiser deg opp innvendig, og du får lyst til å forbryte deg mot grunnloven i pur irritasjon – da gjør du dette på eget ansvar. Hvis du da våkner opp i morgen tidlig og ser på verden som en særdeles sexy lysfontene, og hvis du på toppen av det hele begynner å bruke ord som gjennomsnittsnordmannen ikke kan si i festlig lag uten å rødme, da skal du vite at du skulle lest hele innlegget på Tankefjas dagen i forveien.

Bare så det er sagt.

Etter den fantastiske furubord-debatten med Norges beste forfatter (og en av få hederlige trøndere, sett med bergenske øyne) Erlend Loe i vinter, har jeg begynt å aktivt lese det meste som blir skrevet om Ari Behn. Naturligvis, vil nok noen mene; alternativet er jo lese noe som er blitt skrevet av Ari Behn, men den debatten tar vi ikke her. Nei, det gjør vi ikke. Jeg vet du har fryktelig lyst, men vi gjør ikke det.

Uansett: En kan mene hva en vil om Ari Behn. Men en ting skal den mannen ha: Han vet å uttale seg. Den mannen har snert som få.

Da jeg leste gjennom diverse sitater fra det siste intervjuet han har gjort, du vet, det med at han er deprimert og gjerne skulle kjørt over Nina Karin Monsen den gangen han hadde muligheten, var den første tanken som slo meg at dette måtte være dryppende sarkasme fra Behns side. Jeg tenkte at han praktiserte en sans for humor som bare han hadde nøkkelen til, en nøkkel han for øvrig hadde puttet i en boks, oppi en større boks, oppi en enda større boks, og sendt den i bane rundt jorden for at ingen skulle få tak i den.

Jeg antar at det bare var ønsketenkning av ett eller annet slag. For med tanke på hvordan mr. Behn har uttalt seg tidligere, virker det egentlig litt som om det er slik han er. Han er seg selv. Han er Behn. Ari Behn.

Men hva er gale med det? Jovisst, han kan provosere. Det er på generelt basis vanskelig å forstå hva han snakker om og hva han vil frem til uten Kunnskapsforlagets Fremmedordbok i jakkeermet. Han har i beste fall en totalt misforstått sans for humor. Men det er hundre prosent ham. Fuglene skal vite at den mannen ikke gjør seg til. (Eller er det meg med ønsketenkningen igjen? Nei.)

For sånne som meg som går rundt og venter på at monarkiet oppløses og vi går over til litt mer tidsriktig og mindre sladderbefengt styreform, er sånne som Ari Behn fin ventemusikk. Det er når han sier ting som “jo du jeg har sovet veldig godt i det siste, i går sovnet jeg som et lite diebarn ved siden av prinsessen min og vår lille baby-Behn”, at jeg kan slappe litt mer av. Kongo skal også få kreditt for sine kong Harald-konspirasjoner, som jeg har vært innom i et tidligere innlegg. De gjør ventetiden litt mer levelig, og de kan i ytterste konsekvens sørge for at selv vi kan føle et lite tomrom den dagen Norge ikke lenger har et monarki.

Tenk deg Ari Behn som konge. Tenk deg den nyttårstalen vi hadde fått.

Akk, ja.

Men nå går det visst i motbakke der borte. Og noe sier meg at vi bør ha litt dårlig samvittighet. Jeg kommer straks til forklaringen.

Det har liksom ikke vært måte på hvor upopulær Barakken har vært i junaiten de siste ukene. Folk er rasende der borte, jeg tror faktisk det er noen som fråder, og all skylden legger de på Obama. Ikke bare sånn streng pekefinger-skylder på Obama, neida, skikkelig intenst skylder. Det har skjedd opptil flere ganger at folk har ropt “Død over Obama” på møter der han har deltatt. Folk har blitt arrestert med automatvåpen, og det er blitt trykket opp t-skjorter med påskriften “Frihetens tre må vannes med patrioters og tyranners blod”, og noen har kalt Obama for en morder.

Obama vil nemlig drepe bestemoren din. Jepp. Obama vil pull the plug on gradma.

Hæ? Hva skjer? Er det snakk om den Obama? Presidenten, liksom?

Åjada.

Det er nemlig ingen spøk når amerikanerne skal diskutere helsereform. Det tar kapitalt av. Folkemøte med Oddvar Stenstrøm blir syklubb og gutteklubben Grei til sammenligning.

Greien er at Sarah Palin (du husker henne, det er hun fra Alaska med alle klærne) har satt ut et rykte om at den nye helsereformen vil medføre at staten gjennom såkalte death panels skal vurdere hvorvidt hver enkel bestemor (siden bestemødre alltid har en tendens til å bli avsindig gamle) i landet skal få leve eller ikke.

Noe som selvsagt er tull, tøys, sludder pluss pølsevev. Selvsagt, vil nok noen mene – utsagnet kom jo fra Sarah Palin. Ko-ko, liksom.

Og det er her vi kommer inn i bildet. Det er også her at det går for den jevne amerikaner. Staten. Smak på det ordet. Det er den autoritære kraften i samfunnet, den som er ute etter å ta pengene dine. Og ta friheten fra livet ditt. Og sjelen din, naturligvis. Og altså drepe bestemoren din, bare for å toppe det hele.

Sosialisme. Amerikanerne er livredd dette ordet. De tenker Sovjet, de tenker Gorbatsjov og glasnost – og de ser den amerikanske drømmen gå lukt til helvete i en strøm av offentlige skatter og avgifter, og døende bestemødre, naturligvis.

Så mens debatten her hjemme om snikislamifisering durer på, frykter nå amerikanerne at landets deres er i ferd med å bli sniksvenskifisert – altså bli som Sverige. For det er slik man gjør det i store landet Sverige, landet som går fra grensen til Tyskland, helt opp til Nordpolen. Der har de gjort det slik i generasjoner, mest sannsynlig helt fra vikingtiden, og med en gang poden får barn blir bestemødrene på begge sider sendt til konsentrasjonsleir hvor de blir gasset ned. Mhm. Helt sant.

Okei, ikke helt, jeg ble lit ivirg nå, men du tar poenget: Amerikanerne er livredde for å bli som oss.

Og her sitter vi, millom bakker og berg ut med havet, med nisselue og bevæpnet med en pakke brunost hver, og lever i et samfunn bygget på prinsipper som får enhver amerikaner til å væte buksene sine av bare tanken. Vi er typene som har valgt Den Andre Stien, vi er de progressive, vi er sosialistjævlene. Vi er de som dreper bestemor. Bak Castros Cuba, Kina og Korea – der har du oss.

Det er da man møter seg selv litt i døren. Når den kuleste typen i klassen, Amerika, har det synet på deg.

Nordmann – thy name is sosialistjævel. Hilsen USA v/ Sarah Palin.

Men hva gjør vel det? Obama er på vår side.

Så det så.

Er det noe vi ikke skal undervurdere, så er det beslutningsevnen som bor i feite damer.

Jeg vet ikke hvordan det er der du kommer fra, men værgudene der jeg kommer fra har sørget for å få satt to streker under alle mine antagelser om hvor dette bærer hen. Det regner (!). Det blåser fra alle retninger samtidig. Det er kaldt. Og her om dagen kunne jeg sverge på at jeg så et løv falle fra et av trærne i hagen. Som om ikke det var nok, sparkes skolen igjen denne uken.

Det er ikke meningen å gni det inn. Du har vel nok å stri med.

Likevel er det et faktum man ikke kan gå rundt og prøve å gjemme seg for. Det nytter ikke. Det er bare til å rykke tidlig ut og erkjenne at Den Du Vet er rett rundt hjørnet. At den kommer til å gjøre seg bemerket, den kommer til å prøve å vise muskler, og den vil sette alle kluter til for å gjøre livet ditt til et sant helvete.

Før vi går videre må jeg bare skyte inn en pep talk: De av leserne som tror at “Den Du Vet” er svineinfluensaen, bør skamme seg. De har ikke forstått noe.

Den Du Vet har den evnen til å få deg til å se tilbake på nettopp denne sommeren som er i ferd med å bikke over med sentimentale øyne av typen “ah, ja det var dagene sine dèt”. Om en tre-fire uker at du tenker hvor fantastisk deilig det var å leve helt uten struktur, legge seg når solen var på vei opp igjen og stå opp når majoriteten av landets pensjonister allerede har fortært tre til fire måltider.

For det er jo noe i det.

Det er når du står på busstoppet fryktelig tidlig om morgenen, uforsvarlig tidlig faktisk, når regnet plasker ned rundt deg, og det er mørkt og det kommer til å forbli mørkt resten av dagen fordi det er så skyet at solen knapt greier å nå igjennom, da skjønner du hvor deilig sommerferiens liv i sus og dus var. Du skjønte det kanskje når du sto midt oppi det også (for all del – jeg undervurderer ikke deg og hjernen din), men ikke i like stor grad som om en liten måneds tid. Vent og se.

Så vi er enige om at sommeren er på hell. Den kule bestevennen som bare stikker hjemom til gamle trakter en gang i året har begynt å miste litt av glansen sin. Han er sliten, han har vært superkul siden juni, slikt tar på. Han må tilbake til der han hører hjemme, og der blir du sittende igjen i sofaen med superbøllen Høsten (aka Den Du Vet), den semikjedelige Vinteren og den småpene venninnen Våren som du ikke kommer til å tørre snakke med før langt ut på nyåret. Og i det døren smeller igjen bak sommeren snur Høsten seg mot deg, blotter den tannløse kjeften sin og sier med sin asonore bøllestemme “håhåhå, nå skal vi ha det gøy”.

Jeg vet om folk som gråter blod av mindre.

Menmen. Hvor ille kan det være? Vi kjenner jo Høsten og Vinteren godt fra før. Vi vet at det stort sett bare blir med truslene fra Høsten. Når det kommer til stykket er jo Høsten bare et lite barn som har kommet i klinsj med sine personlighetsidealer. Ja, det er faktisk synd i Høsten. Og Vinteren er jo bare kronisk kjedelig. Det har jo aldri skadet noen. I hvert fall ikke fysisk. Disse to er forutsigbare, de er bøker vi har lest før. Med sommeren er det derimot futt og fart og hylerter og spillopper og latteranfall tjuefiresyv.

Vel, nok metaforpreik for i dag.

Men du – ha en fin høst, da.

Og nyt sommeren.