Ti måneder går fryktelig fort. Spesielt når man tilbringer en god del av tiden i nærværet av blant annet spandauer, ostehorn, lunchbrød og et perverst antall sjokoladeboller. For ikke å snakke om brød i alle tenkelige (og utenkelige) former og varianter. Da går tiden styggfort, skal jeg si dere.

Nå er det nemlig bare et par timer igjen med å stable morgendagens fristelser og sette dem til heving, så er det over. Da mopper jeg meg ut av bolledisken for siste gang og sier takk og farvel.

Det er trist.

På mange måter tror jeg at bolledisken har merket meg for livet; på godt og vondt. Jeg har blitt introdusert for en verden jeg absolutt ikke hadde godt av å møte. Jeg, som alltid – litt hånlig – har plassert wienerbrød i samme kategori som fleskepølse og Kongen av Danmark, altså ting som serverer til dem som vant krigen for oss, har funnet mitt wienerfrelse. Når man har opplevd hvordan en varm wienerpekan – tatt ut av ovnen for et par minutter siden – smaker, da er det gjort. Eller krokanwiener for den saks skyld. Da er det bare til å legge Grethe Roede på speed-dial først som sist, la kolesterolet få leve sitt eget liv og dekke på til ditabetes melitus type 1. Det skal sies at matchvekten til undertegnede nok er høyere i dag enn for ti måneder siden. Ikke det at jeg driver og veier meg, men man tar det på øyemål. Og kommentarer fra publikum.

En helt annen ting er at jeg har prestert å bli en bollenerd. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Når jeg skriver dette er det ikke så lenge siden jeg var innom Meny på Oslo City, og jeg tok meg selv i å smugtitte på heveskapet bak disken. “Jøss, er det slik de har her”, tenkte jeg, mens jeg irriterte meg over at posene med fem boller for tjue kroner var ferdig pakket. Urutinert.

Jeg tror alle har godt av litt bollediskjobbing. Man lærer seg å sette pris på at det finnes mennesker som står uhorvelig tidlig opp for at frokosten og lunsjen vår skal bli klar. At det ligger en god del arbeid bak ostehornene, rundstykkene og bollene vi dytter i oss. Man lærer hvor utrolig kjekt det er for en stakkars butikkansatt å bli møtt av et lite smil fra kundene midt imellom det som i mange tilfeller kvalifiserer til tirretrynestatus.

Smil, slå kanskje av en liten prat og vær generelt hyggelig neste gang du går forbi din lokale bolledisk. Kjøp noe fra disken, slik at det blir mindre å svinne på slutten av dagen. Da blir man glad.

Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Som kunde.

Godt nyttår!
Tja, hva skal vi si? Hva kan vi si om tjueti? På det personlige planet har det i alle fall vært et brakår. Jeg har fått prøve meg i helt nye roller, gjort skumle ting som gikk jevnt over bra og blitt kjent med mange folk som er utrolig flinke og kunnskapsrike. Og er det noe vi liker, så er det flinke og kunnskapsrike folk.

Ellers er det bare en ting å si om tjueti: kaldt. Så inn i gampemerrenhelsikkes kaldt. Det skulle ikke vært lov. Jeg kunne tolerert den lille kuldeperioden som var i januar, som et hendelig engangstilfelle. Men når det skjer igjen, i samme kalenderår, og det blir så kaldt at man kan spasere fra Bergen Storsenter til Festplassen over Lille Lungegårdsvann, da må noen sette foten ned. Staten for eksempel. Jeg har begynt å betale skatt, og jeg krever valuta for mine 700 kroner som går inn i statskassen hver måned. Jeg krever handling fra ministerhold. Nå.

Sånn, nå har jeg brukt opp min FrP-kvote for resten av livet. Det var godt å få det ut av systemet.

Dette er årets…

Beste:
Jeg legger ikke skjul på det: jeg setter ikke pris på middelmådigheter. Jeg får nærmest et fysisk ubehag av å høre en sang jeg ikke liker, se en film eller fremføring som kunne vært så mye bedre, eller lese en platt tekst som ikke gir meg noe verken i den ene eller andre retningen. På den annen side blir jeg nærmest euforisk når jeg leser, ser eller hører noe glimrende. Derfor er jeg stadig på leting etter Det Glimrende. De fleste gangene finner jeg det ikke. Men noen ganger… da manifesterer det seg ting som setter meg helt ut av pur begeistring. Og jeg nyter det. Jeg takker spaghettimannen for at det finnes kreative mennesker der ute som er så storsinnet at de vil dele talentene sine med resten av verden.

Når det gjelder film tror jeg Inception må settes på topp. Den ga meg en slik euforisk følelse at jeg måtte se den to ganger på fem dager. Historien er genial, og Christopher Nolan er helt. Utførelsen var bent frem fantastisk. Også The Social Network, med sine episke dialoger kommer langt opp på listen. Den norske filmen Hjem til Jul av Bent Hamer innfridde forventningene mine også.

Musikk. I et år uten Kaizeralbum er listen ganske åpen, men helt fritt for Kaizers har det jo ikke vært; helt i begynnelsen av året kom Geir Zahl ut med sitt andre soloalbum, Monkey Do under artistnavnet Uncle Deadly. Albumet inneholder noen virkelige indrefileter som “I Don’t Mind” og “Songs About God“, men også noen litt anonyme spor som faller litt igjennom. Mens jeg satt fast i Tyskland på grunn av aske fra Island kom det svenske gladbandet Billie The Vision and The Dancers ut med nytt album; From Burning Hell To Smile And Laughter (hvis du synes at det var en i overkant lang tittel på et album, kan jeg informere om at debutalbumet til Billie The Vision het I Was So Unpopular In School And Now They’re Giving Me This Beautiful Bicycle. Så det så). Tekstuniverset til Billie The Vision består av transvestitten Pablo, broren hans og den bebriellede og lett omsvermende Lilly som gjentatte ganger prøver seg på Pablo (og omvendt), men de må holde forholdet deres hemmelig på grunn av konservative krefter i begge familier. Transvestisme har som kjent ikke slått helt igjennom i konservative kretser ennå. Men du verden, for et album! Blir man ikke i godt humør av musikken til Billie The Vision (osv) bør man ta seg et internmøte på kammerset. Fra den gladnostalgiske “370 10” og “Anywhere But There” til den reflekterende og lavmælte “You Taught Me” er From Burning Hell To Smile And Laughter en eneste stor musikalsk fest som alle invitert til.

Bøker? Man kan ikke komme unna Knausgård. Jeg tilhører den halvdelen av befolkningen som sluker bøkene hans rått og elsker det. Den eneste rasjonelle begrunnelsen jeg kan komme opp med er at fyren skriver så avsindig bra. Mot slutten av året leste jeg Angela Ashes av den nå avdøde, irske forfatteren Frank McCourt. Angela Ashes minner i så måte litt om Knausgård, ettersom det er basert på forfatterens mildt sagt jævlige oppvekst i New York og Limerick. Selv om det er en bekmørk historie om en håpløs barndom, skriver Frank McCourt med en så lett penn og humoristisk tilnærming at man velger å le istedet for å eventuelt gråte. Skal du bare lese én bok i det nye året, tror jeg jammensanten du må lande på Angela Ashes. Med mindre du allerede har lest den.

Sjefsfjaser:
Det har blitt tradisjon å kåre årets sjefsfjaser på den første dagen i det nye året. Ikke det at det tradisjonelt er spennende og jevnt, men fordi jeg liker å takke dem som gidder å komme med til tider velreflekterte kommentarer under innleggene. I år blir hederen litt amputert, ettersom jeg glemte at listen ble nullstilt ved midnatt, og nå er alle data tapt for all ettertid. Google har hjulpet litt på vei, og har reddet topp fem-listen for meg (som egentlig er topp tre):

CingT (64)

Maria (30)

Valkyrie (15)

Beate (15)

Naitzel (15)

Saudas store datter, Carina, tok altså sin andre sjefsfjasetittel på rad, ganske så overlegent. Maria forsvarer andreplassen fra i fjor, mens Valkyrie, Beate og Stian deler tredjeplassen med sine femten kommentarer. Her er det for øvrig fare for en viss feilmargin på et par kommentarer på grunn av min inkompetanse når det kommer til planlegging av årssluttfjas.

Vel – stort mer er det ikke å si, tror jeg. Ta godt imot det nye året og bruk det en viss omhu.

Nå skal jeg gjøre særemnet.

“Nei, stopp stopp, detta sklir ut!”
For alle oss som setter pris på norsk populærmusikk på vårt eget morsmål var det sitatet et aldri så lite nostalgisk sus fra midten av 00-tallet – en tid før applikasjoner og askefast og fremsnakking. En tid der ting ikke lakk så lett. Lenge før Fjaset nådde cyberen.

For alle andre minner nok sitatet om et en sannhet som nok var mer uunngåelig enn undertegnede ville innrømme da han ved enden av november, høy på ulovlig julebrus og e-stoffer flommende i årene sa han skulle gjøre det godt igjen for et bloggår som kan plasseres under en hver kritikk med noe så stereotypt som en julekalender. Kritikerne var overraskende få. Enten var det en blanding av generell høy allmenndannelse og/eller naiv førjulstro som fikk folk til å la være å uttale seg kritisk til prosjektet.

Jeg skulle ta tak i egen virkelighet. Jeg skulle sitte på julaften og vite at jeg i det minste hadde gjort en innsats på bloggfronten.

Det skulle bli sus i serken.
Det er verken sus eller serk å snakke om nå som julaften står på dørstokken.

Det gikk en stund.
Susen sto i serken som den aldri stått før.
Det sto ikke på temas.
Jeg har fremdeles en lang liste over tema som ikke har blitt tatt opp i julefjas-serien. Hvis jeg får samme ville innfall til neste år kan jeg overføre noen av dem til da. Slikt føles godt; å sette litt i banken. Kanskje jeg får renter på det også. Jeg setter inn seks tema og får åtte ut om et år. For å demme opp om inflasjonen som har satt seg i bloggnisjen. Den jævla inflasjonen.

Markerer dette et nederlag for fjaset? Er dette den endelige spikeren i kisten for fjaset slik vi kjenner det i dags form?

Sjefsfjaser CingT rettet for ikke så lenge siden følgende spørsmål mot meg i kommentarfeltet: “hva er egentlig fjas?” Et slikt spørsmål markerer at vedkommende kommentator kan mer enn å lage musikal av musikken til Norges beste rockeband. Slikt er jo utelukkende positivt.

Så hva er egentlig fjas?
Jeg har stilt meg det samme spørsmålet selv ved en god del anledninger. Hva kan defineres som fjas? Hvilke rammebetingelser legger jeg til grunn? Når går det fra å være fjas til å bli for eksempel tullprat?

Hvis vi går til ordboken (og det gjør vi), ser vi at fjas omtales som “narrestreker, tøys, tull(prat), jåleri og flørting”.

Spesielt de to siste synes jeg er litt skremmende, og viser viktigheten av å klart definere hva som er fjas og hva som i beste fall er gråsonefjas. Jeg kan ikke leve med sømløse overganger mellom fjas og jåleri/flørting. Flørting og fjas er som vin og øl. Det skal ikke blandes. Og hvis du først gjør det, bør du avslutte med stil. Da må du spy over alt, ikke bare innenfor et begrenset område. Flørting må gjøres på helt andre arenas. Jeg har prøvd flørting og fjas samtidig – det fikk fatale konsekvenser. Vi snakker weapon of mass destruction.

På et generelt basis tror jeg fjas må inneholde et visst antall digresjoner innenfor et visst antall setninger. Det må være lite eller ingen essens av informativitet, og det må være på et slikt nivå at livet til leseren fint kunne fortsatt et liv fullstendig uinfluert av fjaset og likevel dødd med en overbevisning om at vedkommende ikke har gått glipp av noe nevneverdig. Likevel anser jeg det som en fordel hvis de som til tross for dette leser fjaset ikke gråter blod etter endt lesning. Begrenser det seg til tapt tro til menneskeheten og/eller mitt vedkommende, skal jeg si meg heidundrende fornøyd.

Når dette er sagt bør også fjaset ved ujevne mellomrom ha et hint av fleskepølse i seg. Enten direkte eller indirekte.
Helst begge deler.

Stort mer vet jeg ikke.

(Dette innlegget ble skrevet i en engelsktime. På iPhone. Hvis det forekommer helt rare ord midt i en setning – ord som du både håper og tror ikke hører hjemme – ligger skylden på iPhone. Ikke meg. Litt meg fordi jeg ikke leser korrektur. Men mest iPhone. Dette til orientering.)