For ikke så lenge siden sto jeg og ventet på bussen. Før bussen rakk å komme, svingte det en blå sedan inn på busstoppet, og vinduet på passasjersiden ble rullet ned.
“Hvor skal du?” kom det fra kupeen.
Som den konversasjonskunstneren jeg har en tendens til å være sa jeg at jeg skulle inn til sentrum.
“Ååå, så bra! Jeg skal i samme retning – hopp inn da!”.
Sjåføren var en jeg har kjent siden før vi begynte på skolen. Ansiktet var nesten like gutteaktig som det er i minnene fra bråkerommet i første klasse, barnebesøkene opp gjennom barneskolen og fra fotballbanen. For ikke å snakke om når vi spilte Pog eller byttet Pokémonkort. Eller da vi stakk innom bensinstasjonen etter skolen for å spille sprettballspillet, der premien var to kjempetyggis som egentlig kostet tre kroner. Per stykk.

Nå kjører han bil.
Flink til å kjøre var han også. Giret som en gud. Sjekket speilet hver femte sekund. Holdt god avstand til de foran – tusenogen, tusenogto, tusenogtre. I det hele tatt; en glimrende sjåfør.

Det er slike hendelser som sett utenfra ser så små og ubetydelige ut som får meg til å åpne øynene og innse at noe er i ferd med å skje. At vi ikke lenger er helt de samme menneskene som gikk rundt med ringpermer det sto “Premier League collection” med fotballkort i. Senere “Pokémon – gotta cath ‘em all!” med pokémonkort (“har du hørt at Bjarte har fått Blastoise i glins? I glins ja, BLASTOISE det er helt krise”). Konturene er muligens noenlunde like, i hvert fall i mange av tilfellene, men menneskene er nesten som dag og natt. Gameboy er byttet ut med iPhone. Tiger Team-bøkene er byttet ut med Dostojevskij og Knausgård. Donaldbladene er byttet ut med… vel.

Vi begynner å vokse til.

Bestevennen fra barneskolen har fått seg jobb på supplybåt i Nordsjøen. Han jobber en måned av og en måned på og er fornøyd med. En annen har nettopp blitt sykemeldt; jobben som bilmekaniker tar på ryggen hans. Flere skal i militæret. Han som aldri ville klatre i klatrestativet fordi det var for høyt og du kunne slå hull i hodet (dritfarlig) skal i flyvåpenet.  Folk flytter hit og dit rundt i landet for å studere. Skrivekunstakademiet – sammenlignende politikk. Kjemi. Litteraturvitenskap grunnfag.

Selv om vi bare er i aldersjiktet sytten til nitten-tjue år – i manges øyne bare barn fremdeles, eller i hvert fall fryktelig unge (og dumme) – er det ingen tvil om at vi har forlatt barndommen. At vi er, som allerede nevnt, i ferd med å vokse til. Flere og flere samtaler begynner med “hvordan går det på jobben din for tiden?” – samtaletema som før var bare noe foreldrene våre kunne finne på og spørre folk de traff, et spørsmål som på en måte var litt av definisjonen på voksen når vi var yngre. Som om ikke det var nok er det en overhengende fare for at disse samtalene blir snakket over en kaffe, eller i hvert fall noe som minner om kaffe. Et cetera.

Hjelpes.

Det er helt slutt på bursdagsbesøkene der vi kommer klokken fem, med gaver i innpakningspapir fra Brio, spiser pizza, hjemmelaget kake og ser på film. Og hvis de som holder besøket er skikkelig kule, får vi lov til å spise gelé med sugerør til dessert. Slik er det ikke lenger. Det nærmeste man kan komme gelé nå er geléshots. Det er slutt på tiden der vi blir hentet av mamma og pappa klokken halv ni, høye på kake og godtepose.

Vi trenger ikke en gang kommentere forskjellen mellom da og nå. Den taler for seg.

I dag, mens jeg sto og ventet på banen som skulle føre meg til første skoledag for trettende gang, begynte det å samle seg små, håpefulle seksåringer på vei til sin aller første på skolen rett over veien. Det virker så fjernt – selv kan jeg ikke en gang huske min første skoledag, og jeg har vanskelig for å ta folk som forteller detaljert om sin første skoledag alvorlig. Det står et bilde av meg i knall oransje “KJØR FORSIKTIG!”-caps et sted i huset, og jeg antar at det ble tatt den dagen. Med mindre jeg hadde for vane å gå rundt med knall oransje capser gjennom hele oppveksten. Hvem vet.

Og, hvem vet, kanskje sitter disse seksåringene om tolv år og skriver noenlunde det samme på en eller annen blogg. At akkurat denne dagen i dag føles så fjern, at de har opplevd så mye siden da. Hvis blogging i det hele tatt eksisterer om tolv år, forresten. Kanskje de snakker det de har på hjertet inn på et nytt fenomen i sosiale medier, siden skriftspråk bare er såååå 2016. Kanskje morse har blitt hipt igjen om tolv år. Videre melder seg også spørsmålet; hvor er vi om tolv år? Har generasjonen 1980 – 1995 blitt den første generasjonen siden etterkrigsgenerasjonen til å se potensialet til fleskepølse?

Dypt. Jeg må visst tilbake til skolebenken. Før dette utarter seg. Fort.