Det er det som er spørsmålet.

Jeg vet så sannelig ikke.
Saken er den at jeg har blitt tilbudt et domene. Og et webhotell. Helt gratis. Saken er også den at jeg er veldig lei blogg.no. Ikke det at blogg.no har gjort meg noe, blogg.no har ikke slått meg mobbende i hodet, satt krokben på meg eller på noe som helst måte oppført seg ufint mot meg. Det er ikke der foten trykker, skjønner du. Neida.

Alt dette er greit. Flytte fra blogg,no er enkelt, det. Problemet er bare dette med navn. Navn er fryktelig vanskelig. Jeg bare føler det på meg, at navn, det er ikke paradegrenen min, og jeg ser med gru frem til den dagen jeg må ta stilling til mitt hypotetiske barns navn. Det kommer til å bli et helvetes kaos, jeg lover deg. Bra det bare er en hypotese, da.

Uansett, saken har to mulige utganger. Den ene er at jeg klinker til med et nytt, megakult, dødsfett, schabbadabbadong navn, den andre er at jeg bare spaserer videre med tankefjas, for eksempel tankefjas.net, og later som om ingenting har hendt.

Nei jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg vil fortsette med navnet tankefjas, og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal greie å finne på et megakult, dødsfett, schabbadabbadong navn, heller.

Jeg trenger råd fra kvalifisert personell.
Og det er deg. Ikke kvalifisert? Åjoda. Jeg er sikker på at du er overkvalifisert.

På forhånd takk.

30. juni i år, litt ut på kvelden, nærmere midnatt enn middagstid for å si det slik. Jeg sitter på den gamle bloggen min og tvinner tommeltotter. Prøver å skrive et nytt innlegg.

Problemet var bare at det ikke funket. Jeg og bloggen min hadde kommet til det stadiet i forholdet vårt der vi oppsøkte hverandre av vane. Ikke fordi vi ville, av vår frie vilje, men fordi det var slik det skulle være.
Slikt går ikke i lengden. En av oss måtte ta ansvar.

Derfor besluttet jeg at noe måtte gjøres. Noe drastisk noe.
Jeg måtte opprette en ny blogg.

Navnet falt ned i hodet mitt på slump. Tankefjas. Javel, tankefjas. Jeg hadde stort bedre å komme opp med. Så da ble det Tankefjas. Det kunne vært verre; Kim Arnes fjasehjørne, eller enda verre, Kim Arnes superhjørne. Kim Arnes superduperhjørne for den saks skyld.

Siden det har det gått drøyt fem måneder, mer eller mindre nøyaktig 300 kommentarer og altså, med dette mimreinnlegget, 100 innlegg.
Til sammenligning skrev jeg 37 innlegg på ett år på den gamle bloggen min.
Mhm. Du leste riktig.

Så kurven peker oppover. Det går fremover.
100 innlegg – det er litt det. Jeg skal ikke driste meg på påstander om at det tilsvarer distansen Bergen-Roma, eller at ordene veier mer enn Frankrike, men det er en del innlegg, det er det.

Hvis jeg skulle legge ned Tankefjas og starte enda en blogg vil den mest sannsynlig by på omtrent tre innlegg for dagen. Statistikken tilsier i hvert fall det. Men jeg har ikke umiddelbare planer om det.

Jeg har lagt merke til at slike innlegg skal krones med mimring.
Så da skal dere få mimring, folkens. (Ja, jeg vet at jeg egentlig julefjaser i desember, men visse unntak må en gjøre.)

En gang puttet jeg ordet “mensen” i en tittel i et innlegg, som vekket en umiddelbar avsky blant flere lesere av det kvinnelige kjønn. “Du måtte blogge om mensen, ja?”, var blant kommentarene jeg fikk. Sontius syntes imidlertid at det var så bra at de brukte det, noe jeg fant ut omtrent to måneder senere. Tjohei. Dette er det eneste innlegget som har havnet på Sonitus, så det må vel anses som det beste innlegget på Tankefjas.

Personlig liker jeg innlegget jeg skrev dagen før skolen begynte. Det er noe ved det som jeg liker veldig godt, kanskje fordi det grenser til plagiat av et dikt av Frode Grytten, som jeg fant i forbindelse med en parodi jeg skulle gjøre av en lærer på ungdomsskolen. Alt er relativt.
Et annet innlegg jeg liker godt er innlegget jeg skrev etter en melankolsk søndagstur.

På de fem månedene har jeg til og med prestert å lage nytt design. På egenhånd. Jepp, dette er mitt verk, skjønner du. Men det tok tid.

Ellers er det mange innlegg jeg ikke liker i det hele tatt, som er blitt postet fordi jeg ikke har hatt noe stort bedre å ta meg til. Man kan spørre seg hvorfor jeg i det hele tatt postet dem. Jeg velger å sette det på kontoen for selvpining. Der andre rasper opp armene sine, legger jeg ut flaut dårlige blogginnlegg. Åjada.

Innlegget om finanskrisen for eksempel, tok aldri helt av. Jeg blogget en gang om freakshow, det var bare flaut; det medførte faktisk en virtuell pinlig stillhet.

Jeg sitter og lurer på om jeg skal ta mot til meg å spørre dere lesere om dere har noen favoritter, eller flere innlegg å legge på pinlig-listen min.
Men det er litt ugreit hvis ingen svarer. Da får vi verdenshistoriens andre pinlige virtuelle stillhet på Tankefjas.

Men for all del. Vil du dele noe med resten av verden i kommentarfeltet skal du få lov til det.
Jeg skal ikke hindre deg.

Bloggeren Buster, som for øvrig nettopp har annonsert at han ikke heter Buster likevel, har tagget meg.
Etter en rask opptelling kom jeg frem til at dette var første gangen noensinne at jeg hadde blitt tagget, noe som gjorde dagen min enda litt bedre.

Slik fungerer det
1. Du må linke til den bloggen som har tagget deg
2. Lag en liste over seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, og la dem vite det ved å kommentere bloggen deres.Så da er det bare til å lukke øynene og la det stå til:

1. Jeg har nesten alltid god tid, og kommer alltid for tidlig til avtaler. Jeg fikk en gang spørsmål fra en jeg skulle møte om det var avstamninger i middelhavsområdene som har “gitt” meg den egenskapen.
Men neida. Avstamningen min begrenser seg til Sverige og Tyskland. Man kan bli deprimert av mindre.

2. Jeg er avhengig av å ha noen å snakke med, eller noe å lese på mens jeg spiser. Måltidet er ikke helt det samme uten.

3. Til tross for total mangel på estetisk kreativitet, og uten evne til å lage noe med hendene mine, fikk jeg mot alle odds fem i kunst og håndverk da jeg gikk ut fra ungdomsskolen. Bare det faktum at en skulptur jeg lagde i niende eksploderte under forsteining burde si sitt.
Jeg mistenker fremdeles trykkfeil på vitnemålet. (Dette punktet var forresten inspirert av et av Buster sine. Vi har noe til felles, der.)

4. Hvis jeg ikke får sove om natten, begynner jeg å tenke over hvordan jeg på mest spektakulært og effektivt vis kan gjøre ende på folk jeg ikke kan helt med. Da pleier jeg å sovne kort tid etter.
Dette er vel noe de som kjenner meg godt har vanskeligst for å forstå. Men det er helt sant.

5. Selv om jeg ser på meg selv som ateist, konfimerte jeg meg i kirken. Det tyder vel i beste fall på dårlig dømmekraft fra min kant. Jeg pleier å si at jeg så lyset, men plutselig gikk lyspæren.
Uansett, konfirmasjonstiden står igjen som et godt minne, i hvert fall det sosiale. Men sånn ellers er det en grunn til at jeg fremdeles er ateist.

6. Rent skriftlig opererer jeg med to ansikt på nettet. Mens jeg på msn skriver uflidd dialekt som jeg knapt skjønner så veldig mye av selv, kjører jeg riksmål på blogg og ellers. Det har faktisk skjedd at folk jeg har snakket med på msn ikke har trodd på meg når jeg har linket til bloggen.

Og der var seks uinteressante fakta om Tankefjas servert.
Nå er jeg spent på å høre uinteressante fakta om noen av favorittbloggerne mine.
Jeg sender taggen videre til Solstjernen, Gi et lite vink, Marialogy, En kaffebønnes sammensurium og De kalte henne Frøken Detektiv.

Det ble nytt design ja.
Jeg føler at det var en ganske grei affære. I disse tider hvor de som leverer posten vår bruker 300 millioner kroner på nytt image kom jeg meg gjennom samme prossessen bare noen sene kveldstimer fattigere.
Når jeg tenker meg om investerte jeg i en Pepsi Max og en pose med sørlandschips den ene dagen, så jeg må nok erkjenne et underskudd på 24 kroner.

Jaja.

Jeg sprengte også visse tidsgrenser som jeg hadde satt meg selv, men slikt skjer. Jeg ser at det er visse ting jeg må endre, men jeg var så utålmodig på å få opp et eget design at jeg ikke orket å vente.
Tankefjas har jo tross alt brukt et av de ferdig oppsatte temaene hos blogg.no i nesten fire måneder. Det er nesten litt flaut, men jeg syntes det var veldig “meg”, så jeg beholdt det.

Egentlig hadde jeg sett for meg det nye designet helt annerledes enn dette. Men, på grunn av visse logistikkproblemer måtte jeg svelge noen kameler og ta til takke med dette.

Hva dette designet angår – det er vel litt mindre “meg”. Jeg har altså ingen hemmelige besettelser av opprevet papir, hvis det skulle herske noe tvil. Men det er min håndskrift.
Det skal jeg ha.

Jeg har bare fått testet hvordan det hele ser ut i en nettleser og i en oppløsning. Hvis du skulle oppdage noe som du antar ikke skal være sånn, skjevheter, flekker og/eller ufyselige fargekombinasjoner, må du for all del gi en lyd. Det hadde ikke skadet om du hadde gitt litt kritikk også..
Kritikk vil vi ha.
Da skal du få din lønn i himmelen. Fra meg i hvert fall. Jeg skal legge inn et godt ord.

Så da var det nye tider.
Mhm.

I går gikk jeg langt i å antyde at nye tider er på vei. Med litt godvilje kan vi si at jeg varslet revolusjon.

Joda.

Derfor er det med litt rødskjær i ansiktet at jeg må innrømme et aldri så lite nederlag.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har særlig erfaring med revolusjoner, derfor ser det ut til at jeg har sprengt tidsestimatet mitt.

Jeg har overvurdert ferdighetene mine.
Slikt skjer. Tar selvkritikk, på den der, altså.

Ting Tar Tid. Også de nye. Spesielt de nye, når jeg tenker meg om.

Men de nye tidene er på vei. Litt forsinket.
De kommer. Det tar litt tid.

Jeg foreslår at vi later som ingenting.