Noen ganger føler man seg mektig. Som når man om sommeren står over en flue med en sammenbrettet versjon av norsk dags-eller ukepresse, og prøver å bestemme seg om fluen skal få leve eller dø; en beslutning som ofte avhenger av ens humør. Helt grunnleggende spørsmål som det å leve eller dø ligger og hviler på om du har tatt ny rekord på Angry Birds eller ikke. Kaldt og jævlig er dette villnisset som de kaller livet.
En kan si at dette er urettferdig. At det er på høyde med at vannloppen skal teste genmanipulert mais på vegne av hele menneskeheten. Men slik er det. Alt man kan gjøre er å gi livet kritikk. Kritikk til sjølve livet er jo tross alt navet i kunsten. Så da blir det kunst.
I etterkant av forrige innlegg har jeg smakt på noe som kan minne om en slik makt. En opplevelse som har fått meg til å tro på at bloggmediumet kan gi oss den makten vi trenger til å flytte fjell. Nå har jeg riktig nok flyttet veldig lite fjell siden sist, men jeg føler at forrige innlegg har fått etterspill.
Det skal nevnes at jeg har mottatt litt kritikk for å ha vært for hard mot dvergbendelormen. At jeg burde gå litt mer på reven som tross alt driter dvergbendelorm. Men jeg synes at i en slik sak trenger man sterke syndebukker man kan pisse langt og lenge på. Man skal ikke gi ved dørene og legge noe i mellom når det er snakk om provoserende små dyr som har som mål å utrydde vors. Slikt er det aldri sesong for hos meg. Kall meg kynisk. Kall meg et følelsesmessig avstumpet menneske.
Eksempelvis nevnte jeg moskus mot slutten av innlegget da jeg skulle komme med utkast til dyr som jeg tror er bedre skikket til å ta på seg bærende oppgaver i verden som i det siste har blitt tildelt henholdsvis dvergbendelorm og vannloppe. Dagen etter kunne jeg lese at en varaordfører for Høyre (sic) mente at vi heller burde selge samer, isbjørner og moskus til utlandet istedet for hun som vant MGP (sic sicesen fra sicceland). Utenom at utsagnet er det dummeste jeg har hørt siden sist en FrP-representant uttalte seg om… vel, hva som helst, er dette røddig. Moskusen har fått hjulene i gang nå, og jeg håper at den benytter seg av denne muligheten til å komme frem i lyset og ta på seg oppgaver på vegne av menneskeheten.
Enda mer oppsiktvekkende var det at jeg fikk levert selvkritikk fra jorden etter forrige innlegg. Den observante leser la nok merke til at jeg ba jorden, ved Moder Jord, om å levere en selvkritikk på pulten min innen mandag klokken ni.
Den kom. Dog ikke på pulten, men i sekken. Det holder.
Etter en intens opprulling viser det seg at CingT har administrert denne selvkritikkdistrubisjonen fra sin residens i Stavanger ved hjelp av sosialistiske medsammensvorne elever på skolen min.
Dette folkens. Dette er røddig så det drypper av det.
Etter hektisk møtevirksomhet i redaksjonen i Tankefjas, har man enstemmig kommet frem til at det er etisk forsvarlig å gjengi selvkritikken fra jorden i sin helhet her på bloggen. Selvkritikk fra jorden er noe redaksjonen anser som noe som er av interesse for samfunnet for øvrig. På den annen side har jeg ikke tilgang til skanner. Så det får eventuelt vente. Men da venter dere på noe sabla godt, folkens.
Hva kan man trekke ut av dette?
Jo – det kommer faktisk noe fornuftig ut av borgerjournalistikk. At hvis vi bare legger sminkedåsene fra oss kan vi gjøre verden til et bedre sted. Når moskus og jorden kan gi lydbfra seg ved hjelp av ett enkelt blogginnlegg, hva vil ikke da tusen innlegg gjøre?
Vi snakker ideologisk makt i massevis. Og skal vi tro faget Politikk og menneskerettigheter er ideologisk makt the shit. Folk dreper for å få ideologisk makt. Også kan vi bare sitte på macene og lenovoene våre og skrible ned noe, og se selvkritikkene komme fra flere hold.
Tenk på det. Tenk på det.