I forrige blogginnlegg skrev jeg om politikk.
Derfor føler jeg at en naturlig oppfølger er å blogge om fotball.
Og om de store spørsmålene i livet.
Bare for å få stabilisert ting.

Dessuten metter jeg to nisjer.
Åjada. Og det er litt tøft synes jeg.

Uansett, i helgen var jeg samlet med venner, fjerne som nære, for å se på fotball.
Vi pleier å gjøre dette i blant. Ikke fordi vi samles hos den eneste i gaten som har TV, men fordi vi tvinger oss selv til å være sosiale.
Og på det området er fotball kjempekjekt. Veldig sosiale greier.

Midt under et oppgjør som ble sendt direkte på en overpriset betalkanal, ble en bombe sluppet som fikk forsamlingen til å glemme hva som foregikk på en besynderlig grønn gressbane i England.
For å være helt ærlig husker jeg ikke en gang hva sluttresultatet ble. Kampen kom i en helt annen rekke.
Ting ble satt i perspektiv.

Og, det er like greit å innrømme det med en gang, det er ikke hver dag ting blir satt i perspektiv i 2008.
Vi burde gjøre det litt oftere.
Det er gøy.

Ja, nå glemmer jeg nesten det viktigste her.

Det ble altså sluppet en bombe. En metaforbombe selvsagt. Jeg driver ikke med sånne lugubre greier, skjønner du.
Ikke helt.
Du vet, meg og metaforer.
Det er sprengstoff det.

Bomben kom fra et av medlemmene i forsamlingen foran TVet.
En person som alltid har vært en engasjert fotballfan.
Organisert i klubb.
Stort potensiale.

Lovende type.
Så ung.

Utsagnet han kom med, var:

“Hvorfor ser vi egentlig på dette?”

Reaksjonen fra resten av forsamlingen bør oppleves.
Det var svært.
Et stort øyeblikk.

Etter en trykket stillhet startet en storm av spørsmål og beskyldninger.
Vi er gutter, vi kan ikke noe for det. Det ble stillt spørsmål til vedkommendes seksuelle legning. Hjernevasking. Muldvarpvirksomhet. Spill for galleriet.
Stakkars fyr.

Men i ettertid tenker jeg at dette, i forskjellige varianter naturligvis, er noe alle vi mennesker, ja til og med jeg, går igjennom fra tid til annen.
Noen ganger bare plopper det et spørsmål opp, fra underbevissheten eller hvor enn faenskapet ligger lagret.

“Hvem er jeg” er jo en klassiker.
Mange prøver å besvare dette. Noen prøver å få det på papiret.
De ender som oftest opp på litteraturkveld med Jan Erik Vold og Dag Solstad i et innrøykt lokale med røde mursteinsvegger og dårlig air condition.

Andre endrer livsstil. Tar et oppgjør med seg selv, opptil flere ganger. Klær seg banalt og hører på musikk som dekker energibehovet til Hordaland fylke.
Minst.

Ellers er “Hvorfor” vanlig. Hvorfor gjør jeg dette.
Vi kan vel trygt fastslå at vår ferske fotballhater var borte i “Hvorfor”-kategorien.
Hvorfor skal jeg steike kjøttdeigen? Jeg er et fritt menneske, det er fullt lovlig å spise rå kjøttdeig, herregud hva er problemet liksom?

Kanskje spørsmålene er et signal om at vi vil ha forandring. At det er lite hint om at, nå min venn, nå er det på tide å skifte spor her.

Jeg kan forsvare fotball-spørsmålet.
Men jeg er ikke så sikker på om det er så fristende å spise rå kjøttdeig.
Det er ikke helt min greie.
Ennå.

Hvem vet.

I dag har jeg sett meg nødt til å lage et blogginnlegg som bygger videre på det som kommer før.
Dette var en avgjørelse som satt langt inne for min del.
Her har jeg virkelig gjort noe ukonvensjonelt.
Jeg er litt rebelsk av meg i dag.

Vel, nå er jeg veldig glad dette foregår skriftlig. For muntlig er jeg redd det kunne oppstått en pinlig taushet etter den setningen der.

Men nå babler jeg.

Grunnen til at jeg nettopp går til dette skrittet, er at det har skjedd store ting etter at jeg skrev innlegget om sære grener i OL.
Neida – verken Ludo eller Pampong har fått gjennomslag for Londonlekene i 2012, men dette er en meget god start, folkens.

Det har nemlig, hold dere fast, skjedd noe i miljøet rundt en smal sport det siste døgnet.
Jepp.
Og det har nådd forsidene til de fleste av landets nettutgaver. Òg, det var en av hovedsakene på nyhetene.

Nå skal jeg ikke ta munnen for full og si at det var en avgjørende faktor at jeg skrev om det her på bloggen, selv om tanken så til de grader er fin og fristende.
Tenk om jeg, på Tankefjas av alle steder, kunne påvirket noen.
Inspirert. Manet til en bedre hverdag for dem som driver i skyggen av lesbiske håndballjenter og gråtende innvandrere med strekk i låret.

Men jeg synes jeg skal få lov til det. Å leve i troen.
Det er da en gang slik jeg er.

Uansett, saken som fikk meg til å skvette i stolen, var at vårt norske håp (og bronsevinner) i den langt på vei smale og sære sporten lagsprangriding (på hester, altså) var blitt tatt i doping.

Og det er her vi må klargjøre litt. Det var ikke rytteren som var dopet.
Neida, det var hesten.
Kanskje ikke særlig oppsiktsvekkende, i og med at det er hesten som faktisk løper rundt der. Rytteren sitter jo bare der, og hvis blodet er blått nok, diskuteres både det ene og det andre mellom hinderne.

Jeg tar naturligvis avstand fra doping i all idrett, bare så det er sagt.
Dessuten snakker vi kanskje ikke akkurat om den mest positive PRen for de smale idrettene.
Men er ikke all PR er god PR?

Vel. Jeg vet ikke.
Men herregud. Hvor skaffer man seg doping til en hest?
Noe sier meg at det er ganske heftige saker.

Fra spøk til alvor. De er i gang nå, de sære og smale sportene.
Skandalen med den doppåvirkede hesten er bare begynnelsen.
Snart gjør BMX-utøverne opprør.
Sykronsstuperne.
Luftgeværskytterne.

Og snart jubler hele Norge for at Knut fra Jessheim går “all in” i pokerturneringen i OL, at Jaques de Mand må rykke tilbake til start i stigespillturneringen og dermed er Norges deltaker olympisk mester i stigespill med Donald Duck-motiv.

Bare vent.

Inspirasjon:
http://www.vg.no/sport/ol/2008/artikkel.php?artid=525015

Jeg lovet flere innlegg om OL.
I og med at jeg er en som holder det jeg lover, og er opptatt av de store linjene her i livet, de røde trådene, sammenhengene, føler jeg at det er på tide å få skrevet et innlegg til om OL.
Det er tross alt to innlegg siden sist.
 
For det er nok å ta av, tro meg.
Du skjønner, OL det er svære greier det.

Og mye er ganske sært.
Dermed tenkte jeg å ta fatt på de skikkelig sære grenene under OL.
Neida folkens. Fotball, hundre meter hekk og håndball er ikke sært.
Folk driver faktisk med disse sportene. I et mer eller mindre stort kvantum.

Men luftgevær og bueskyting derimot…
Vel, opp med hånden de som driver med de to sportene.
Altså på et litt høyere nivå enn å skyte etter gutter på epleslang eller løpe i skogen med andre middelaldrende menn og/eller kvinner med oljemaling på de mest bemerkningsverdige stedene man bare kan tenke seg og leker minioritetsgruppe eller urbefolkning.

Man legger ikke opp livet sitt i håp om å få fart på bueskyterkarrieren sin.
Med all respekt å melde. Men bueskyttere er ikke særlig synlige, er de?
Folk ville ikke stått opp midt på natten for å følge med på VM i bueskyting hvis èn nordmann kanskje kvalifiserer seg til mellomrundene eller fjerde prøveheat eller noe i den duren.

Det er ikke sporten det er noe gale med. Det er sikkert knakende morsomt å skyte pil og bue helt lovlig i Kina midt i august.
Men det blir ikke harem og manna fra himmelen av det, for å si det sånn.

Som jeg har sagt tidligere – jeg tiltrekkes av det sære og det smale.
Og de sære grenene er intet unntak.
Respekt for bueskyting og luftgevær.

Til tross for min entusiasme lurer jeg litt på hvem som bestemmer hvilke idretter som det skal konkurreres i under OL.
Hvor går egentlig grensen?

Hvorfor ikke en rockering-turnering i OL? Vi har jo et godt håp i han gutten vi alle nesten har glemt fra “Norske Talenter”.
Hvorfor har vi bare fotball, og ikke futsal, som er i sterk fremmarsj?
Hvorfor bare hestedresur? Såvidt jeg har fått med meg kan veldig mange dyr dreseres. Ikke at jeg er noe ekspert, akkurat.
Personlig føler jeg for en skikkelig tevling i dresur av marsvin.
Det hadde vært noe det.

Jeg ser for meg at de asiatiske gnagerne er gode i slikt.
Kunne vi hamlet opp med dem?

Det har kommet meg for øre at sjakk og bridge er øvelsene man arbeider for å få med inn i OL.
Hvorfor stoppe der? Vi kan ha med Ludo, Monopol og Scrabble når vi først er gang.
Og hva kortspill angår mener jeg at vi kunne få presset inn det fantastiske spillet Gabong.
Eller Pampong, som jeg ved en feiltagelse omdøpte det.

Seertallene hadde skutt i været. Ka-boff.
Garantert.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er om dette skal arrangeres om sommeren eller om vinteren.
For meg er Ludo og Gabong/Pampong noe som hører vinteren til destod mer enn sommeren.

Da hadde til og med vi som ikke har anlegg for, eller interesse av, å delta i OL fått en mulighet til å delta.
Vi kunne fått smake litt på stemningen.
Hilst på kongen og dronningen. Eller Haakon med skjegget.

Jeg sier igjen; det hadde vært noe det, folkens.
For det er jo det som er den olympiske ånds grunnvoll.
Er det ikke?

Jeg har tidligere gått langt i antyde at jeg synes at måten Kina har løst diverse problemer på, er i beste fall morsom og kuriøs.
 Men det holder nå, Kina. Vi har tatt poenget. Dere er morsomme. Haha. Den stygge jenten fikk ikke vise seg under åpningsseremonien. Kreativt, men nå er det nok.
Best å ikke overdrive, eller hva?

I morges lå det en e-post og ventet på meg. I og med at det var tilsynelatende fra et menneske, altså et som ikke vil tilby meg viagra eller en natt på et avsidesliggende hotell i Kansas, var det bemerkelsesverdig i seg selv.
Avsenderen skrev, sitat:

“Lurer på om ikke innlegget om at du var fascinert av Kinas måte å løse problemer og situasjoner på har gitt dem blod på tann. Du ser jo nå med den jenten og det der.”

Først og fremst, takk for mailen du ansiktsløse ukjente. Alltid greit med litt variasjon i innboksen.

Jeg måtte nesten smile av mailen jeg fikk.
Tanken er smigrende og står i perfekt samsvar med den tidligere teorien jeg har luftet, om at kineserne tenker på samme måte som en femåring ville gjort i en administrasjonssituasjon.

Derimot finner mitt kritiske meg tanken lite sannsynlig.
Det er lov å håpe, selv om det blir en tanke naivt.

Men la oss tvinne videre på dette.
Situasjonen for øyeblikket er altså slik at den syvårige jenten som sang så vidunderlig vakkert “Ode til moderlandet” ikke var pen nok til å synge foran 2 millarder mennesker.
Årsak: Hun var lubben og hadde uryddige tenner.
Derfor måtte en niåring steppe inn, og mime til musikken, fremdeles sunget av førstnevnte syvåring, i verste Lene Alexandra-stil.

Dessuten viste det seg at det fyrverkeriet helt i starten som skulle symbolisere fotspor,og som bare kom nærmere og nærmere stadionen, bare var dataanimert.

Dermed sitter jeg igjen med en litt tom følelse i magen.
De to sketsjene i åpningsseremonien som jeg faktisk syntes var tøffe eller fine, var bare fake.
All ære til hun femåringen som spilte piano, altså. Hun var det visst ikke noe tull med. Men var det ikke egentlig mannen som hun satt på fanget på som gjorde jobben?

Jeg faller visst for det unaturlige.

Rett før jeg begynte å skrive, leste jeg i en annen blogg at selv svenskene hadde skjønt alvoret i dette, men ikke Gerhard Heiberg, Norges mann i IOC.

Men, det er verre enn som så.
Selv kongen har uttalt seg i denne saken.

Og det er svære greier, folkens.
Jobben til Harald er jo tross alt å ikke mene noe om noe som helst, smile og le og klippe snorer.
Da, kjære Heiberg, da er det på høy tid å uttale seg.

Personlig mener jeg at vi bør få arrangert et OL i bløffing.
Jeg tror så sannelig Kina er forhåndsfavoritter der, gitt.

Noe sier meg at jeg ikke har blogget om kuriøsiteter i forbindelse med OL for siste gang.

To be continued.

Noe sier meg at Kina er på alles lepper dette døgnet.
Etter den åpningsseremonien er vel alt annet ganske bemerkelsesverdig.
Vel. Selv mistet jeg tålmodigheten da det ble klart for meg at seremonien skulle vare i fem timer. Og at neste punkt på programmet var klassisk kinesisk opera.

En liten selvmotsigelse, der altså.

Trøsten får så være at kongen så ut til å dele min oppfatning på det punktet.

Men for all del, jeg var på plass foran skjermen igjen da de begynte å løpe rundt med denne berømmelige fakkelen.
Jeg må være så ærlig, det var litt gåsehudopplevelse da ilden ble påtent og 35 000 raketter ble svidd av.
Som jeg har vært inne på før, kineserne er ikke tapt bak en vogn.

Faktisk ser jeg på kineserne og Kina som nasjon med fascinasjon.
Det er som en tidligere klassekamerat påpekte i en samfunnsfagstime en gang:
Jeg tror du har fetisj på kommunistland.

Nå er vel fetisj å strekke det litt langt, men som sagt, det er fascinerende å se på hvordan kineserne gjør ting på.
På avstand virker de faktisk litt naive. De tyr til litt vel enkle, mindre gjennomtenkte løsninger, oppi all høyteknologien.
Litt sånn som jeg sikkert ville løst problemene hvis jeg var statsleder som åtteåring.

La oss ta forberedelsene til OL i Beijing. De ruster opp store deler av byen, men får selvfølgelig ikke tid til hele. Ærlig talt, de er da bare mennesker, de også.
Hvordan løse problemet?

Jo, vi murer det inne.
For da vil ingen legge merke til det!

Videre husker jeg den høytidelige tenningen av fakkelen i Olympia, Hellas her i våres.
Menneskerettigehetsforkjempere forvillet seg inn på scenen, og demonstrerte med bannere og roperter.
Kinesisk problemløsning:

Vi viser heller nærbilder som i detalj viser det fantastiske dyre -og plantelivet i området rundt Olympia.
På den måten vil 1,2 milliarder kinesere aldri få vite om denne demonstreringen, og leve i den tro at hele verden bare går og gleder ræven av seg til OL i august.

Utrolig.
Snakk om å koste problemene inn under teppet!

Til tross for min fascinasjon for kinesisk styreform, foretrekker jeg den vi har i Norge.
Jeg tror så sannelig det er sunnest.