Har du lagt merke til at gresset er blitt litt grønnere i det siste? Har du lagt merke til at snøklokkene, tulipanene, og alle de andre førstemann-opp-blomstene som jeg ikke kan navnet på, prøver å si hallaisen verden?
Ikke? Hva med luften? Kjenner du at den liksom prøver litt? Å varme deg, altså? På et litt klønete, ikke spesielt vellykket vis, som tyder på at den er ute av trening?

Nei det er kanskje litt tidlig. Men på bussen hjem, en busstur som forøvrig tok halvannen time på en i underkant av seks kilometer lang strekning, visstnok på grunn av kortesjen til en viss arveprins, så jeg noen snøklokker. Man har nemlig tid til å studere slikt, når man tar buss. Spesielt når man står i ro 73% av turen. Jepp. Jeg regnet det ut. Når jeg nærmet meg hjem. Så langt nede var jeg; Jeg brukte matte som underholdning. Jeg skammer meg.

Men innimellom tiden da jeg funderte over hvordan man på mest mulig spektakulær måte kan avskaffe monarki og kongefamilie, kom jeg til, som den gutten jeg er, å tenke på fotball. Suprise. For fotballen i Norge starter til helgen. Som jo må være enda et vårtegn. Siden fotball har en tendens til å være noe man bedriver i sommerhalvåret her i Norge.

Ikke det at fotballen i Norge holder en spesielt høy kvalitet, alvorlig talt, man liker da å innbille seg at man har peiling på fotball, men byen er da Bergen og laget er jo, strengt tatt, Brann. Stort sett fordi det ikke er så veldig mange andre alternativer. Ikke i Norge, i hvert fall.

Som jeg alltid prøver å forklare mennesker som ikke liker fotball (underforstått: folk som ikke kan fordra det og skulle gjerne sett en verden renset for det), har fotball veldig mye med psykologi å gjøre. Det har, først og fremst, med tilhørlighet å gjøre. Spesielt norsk fotball. Den dagen tilhørlighet ikke lenger betyr noe i Norge, da er målet til disse menneskene nådd. Da er Norge kjemisk renset for fotball. Helt sant. Jeg er ganske sikker på at Drillo ville sagt det samme. Det er bare til å prøve.

Videre har det med forventninger og håp å gjøre. Og kjærlighet. Æsj, jeg vet det høres klissete ut.
Forventninger er noe som står veldig sterkt i disse dager, i veldig mange sinn som har blitt besudlet av fotball.

As we speak (se, jeg internasjonaliserer) er tabellen i den norske toppserien i fotball for herrer, populært kalt Tippeligaen blant venner, på sitt aller fineste.
Jepp. Den er good-looking og ganske snasen, om jeg må si det selv.

Alle lagene har null poeng. Ikke noe baklengs. Ingen scorede mål. Ingen gule eller røde kort. Ingen disiplinæradvarsler. Ikke til noen. Ikke til Rosenborg en gang.
Alt er i null. Alle stiller likt.
Det er kommunisme på sitt beste. Det er hammer, sigd, planøkonomi og Boris Jeltsin i skjønn forening.

På lik linje med snøklokkene, tulipanene og alle de andre førstemann-opp-blomstene jeg ikke husker navnet på, er det ikke alle lagene som vil blomstre. Selv om de står i den samme jorden, bare noen centimetre, toppen et par meter, fra hverandre.
Noen vil kanskje bli spist. Av hvem skal jeg verken uttale meg om eller spekulere i. Andre vil få for lite sol, og sortiet deres blir kanskje et litt forsinket snøfall som tar knerten på den, en gang for alle.

Men så har du noen som blomstrer opp. Noen kanskje litt overraskende. Andre helt som forventet.

Ah. Jeg elsker våren.
Og fotball.

(De visse eventualitetene var blomster. Men jeg følte at det å plassere “blomster” i overskriften ble litt vel klissete. Dessuten rimer ordet “eventualitet” på “seksualitet”, noe som ikke er mange ord forunt. Bare sånn i tilfelle du lurte.)

At fotball ikke er en yngleplass for intellektuell utfoldelse, vet de fleste av oss. Det skal ikke så veldig mye til å bli god i fotball, til tross for at undertegnede aldri maktet det.
Men det har ingenting med saken å gjøre.

Derfor må det, nødvendigvis, være enda lettere å snakke om fotball.
For å kunne snakke om fotball er vi helt nede på basisnivået på utstyrslisten for et menneske. Man må kunne snakke, fortrinnsvis noenlunde forståelig for andre mennesker, og man må ha minst et fungerende øye for å ha noe å snakke om.

Likevel syndes det nesten hver gang det snakkes om fotball.
Jeg setter pris på en god diskusjon om fotball. Jeg innrømmer det gjerne; jeg har vært med på å synde selv. Jeg har bidratt mitt til å snakke kjedelig om fotball.

Mål preger fotballkamper. Cup er cup. Et mål er da et mål.
Corner er mål. 2-0 er en farlig ledelse. Ballen er rund.
Hva som er viktig? Vi må score flere mål enn motstanderne. Det er viktig det.

For å være ærlig mener jeg at det minste vi kan forvente av en fotballkamp er at den blir preget av mål. Det er i hvert fall derfor jeg ser på fotball. Jeg er ikke interessert i å observere løpeteknikken til dommeren, for å si det slik.
Og at cup er cup – vel, man trenger ikke være ansatt i NASA for å trekke den konklusjonen. Det ligger litt i ordet det, at cup er cup.
Cup er ikke serie, tør jeg antyde. Ikke spør hvor jeg tar det fra.

Jeg synes ærlig talt at vi skal greie denne biffen. Vi greier å være litt kreative når vi snakker om andre ting – vi snakker aldri om at “skyer preger regnværsdager” eller at “regnet er vått” eller “sol er sol”.
Det skulle ikke være vanskelig. Vi burde greie dette.

Timingen på å si dette kunne kanskje vært bedre. Nå skal det jo tross alt ikke spilles fotball i Norge før en gang i mars.
Men det er ingenting i veien for at vi kan øve oss. Vi har da veldig god tid på oss.

Det trenger ikke å være en Goliat-utfordring dette her.

Du vet – ballen er rund. Veldig rund.

Når jeg skriver dette, en søndag kveld på et tidspunkt de fleste med vett i hodet har funnet det for godt å finne veien til sengen, bobler jeg over av misunnelse.
Man skal passe seg for misunnelsen, misunnelse er en stygg ting. En uting. Akkurat nå gir jeg blanke i det. Jeg er misunnelig, så enkelt er det. Om det er politisk ukorrekt eller en av de syv dødssyndene forandrer ikke det faktum at jeg er misunnelig.

Så det så.
Hvorfor jeg er misunnelig skal jeg komme tilbake til litt senere. Når jeg er sint får jeg en trang etter å irritere og erte leserne mine. Det er bare til å holde ut med det.

Først – hva er misunnelse?
At en bekjent kjøper seg iPhone mens du sitter der med en gammel murstein av en Nokia?
Eller at livet går tilsynelatende på skinner for noen – mens ditt liv går sin skjeve gang og du sliter med å få endene til å møtes?

Tja. Det er vel det. Når kameratene mine kjøper seg en ny Mac eller en iPhone sier jeg som så er, at jeg er misunnelig. Hadde jeg vært stinn av gryn hadde jeg sikkert gjort det samme. Men denne gangen var det ikke min tur. Jeg fikk meg ny Mac i fjor. Den er fin fremdeles. Mobiltelefon har jeg også.
Men jeg er likevel misunnelig.

Dette er en materiell misunnelse. Som ikke stikker så veldig mye dypere enn at jeg slukker sorgene ved å stikke innom Eplehuset etter skolen eller henge på apple.com i lunsjen.

Da er det verre med den abstrakte misunnelsen. Som den man føler når det går veldig dårlig med oss selv, ja det virker urettferdig, mens det står en gruppe igjen på andre siden som jubler over ditt nederlag. Et nederlag som du selv føler ikke fortjente.
Den følelsen gjør fysisk vondt.

Man kan føle det i krig. I politikken.
Og, ikke minst: i idrett.

Når jeg tidligere denne kvelden så laget mitt spille en heroisk kamp, jeg var rett og slett stolt over dem, for så å tape på overtid, og se en euforisk utløsning blant motstandernes tilhengere, som ikke bare vant kampen, men også seriemesterskap, tonnevis med penger, masse oppmerksomhet – i det hele tatt.

Mens vi andre må gå slukøret hjem. I regnet. Som vi ikke forutså på forhånd, slik at vi blir kald og våt i tillegg, og misunnelsen gjør enda mer vondt.

Hvem sa at fotball var enkelt?

Jeg sitter med en følelse av at jeg er i ferd med å skrive en nekrolog om en avdød person. Personen jeg skal skrive om lever imidlertid i beste velgående, men jeg mener likevel at jeg bør skrive noen ord om personen likevel.
Ikke det at han har bedt meg om det, ei heller kommer han til å takke meg. Men det føles riktig, her og nå. Og det vi føler her og nå skal vi ikke le av eller undervuderere.

Personen heter, som jeg såvidt antyder i den heller kryptiske overskriften på dagens blogginnlegg, Mons Ivar Mjelde.
For dere som det fremdeles ikke ringer noen bjeller, og det er det sikkert, snakker vi fotball her. Men jeg skal gjøre det så skånsomt som mulig.

Han måtte i går kveld erkjenne at han ikke lenger har tillit i den jobben han har, som går ut på å få elleve menn til å gjøre det beste ut av nitti minutters sosial omgang med andre menn på en gressplen med en ball. Som plaster på såret har han fått en fallskjerm.
1,5 millioner skal nok dempe fallet, ja.

Det er ikke en jobb for svake sjeler, å være ansikt utad i en bedrift som antieristiske menn i høyrisikoalder og ofte med litt for vått forhold til alkohol følger med argusøyne. Hver søndag blir det, hvis det butter litt i mot, stilt spørsmål til mannens seskuelle legning, forplatningsevne og andre unevneligheter, mens man i medgang er “tjukk og feit og full (og seriegull)”.

Og dette har han holdt på med i nesten seks år. Sammenhengende.
Det ligger i kortene at man en dag må stille plassen sin til disposisjon. Det er en såkalt longtime-comming.

Jeg har også, i svake stunder (det siste året har vært preget av en del slike), stilt spørsmålstegn til hans administrative evner. Taktiske sådan.
Likevel må jeg erkjenne at mannen er flink. Drivende flink.

Han har vunnet det som vinnes kan i Norge i løpet av seks år. Cup. Gull. Sølv. Bronse. Fjerdeplass.
Selv er jeg manager for Lokomotiv Landås på et nettspill, og vi sliter fremdeles nede i sjettedivisjon.
Så det er ikke bare, bare. Its not only, only som en annen trenerlegende sa en gang.

Til tross for dette trekker han seg på grunn av famlende tillit hos spillerne, media og, forsåvidt, jeg og mine supporterfrender.
Var det bare en bølgedal? Kunne de kommet seg ovenpå igjen? Har det noe effekt å få inn en ny sjef, å begynne fra scratch igjen?

Huff, nei jeg vet ikke.
Takk for alle gode minner, Monsamjelden.

Jeg føler meg programforpliktet til å blogge om Paralympics.
Ikke fordi jeg mangler en arm eller et ben, ei heller fordi jeg synes synd på mesterskapets manglende interesse blant folk flest og at jeg blogger i ren sympati.

Som om det skulle hjelpe.

Det er rett og slett fordi Paralympics er smalt. Og som kjent liker jeg alt som er smalt.
Paralympics er perfekt.

Her er det rullestol-basketball. Folk som svømmer uten armer. 100 meter med stålben. Sittende bordtennis.
Og det er ingen som bryr seg.
Opp med hånden de som visste på forhånd at Paralympics skulle begynne i dag.

Ikke det nei.
Jeg visste det ikke jeg heller.
Det skal litt til.

Min nestekjærlighet stanser et godt stykke før punktet der jeg sjekker når Paralympics starter.
Men jeg blogger om det. Det gjør jeg.
Jeg bruker tid som jeg ellers kunne brukt på… vel, jeg bruker i hvert fall tid på å blogge om Paralympics.
Forhåpentligvis veier det opp i det store regnestykket.

Jeg følger altså med på Paralympics med en viss fascinasjon.
Det er denne ene gangen hvert fjerde år man får se mennesker som mangler sentrale kroppsdeler i øvelser som de hadde behersket mye bedre hvis de faktisk hadde hatt den allerede nevnte manglende kroppsdelen.
Hva de holder på med i mellomtiden er det ingen som vet.

Personlig har jeg aldri fått med meg verdensmesterskap, europamesterskap, norgesmesterskap eller kretsmesterskap i de samme grenene, for de samme personene. Selv ikke på aktivitetsdagen i nabolaget er en eneste potensiell Paralympics-deltaker representert.
Det må derfor, med mindre jeg har gått glipp en av en vesentlig detalj her, være ganske svært når Paralympics omsider, hva skal vi si, rulles i gang.

Man blir ikke skadet rett før Paralympics.
I så fall sier noe meg at disse menneskene stiller på startstreken uansett.

Derfor må det være ganske skuffende å få ha den lukne interessen rundt mesterskapet.

Selv kan jeg huske at jeg ble arg hvis det ikke dukket opp en eneste en på den første fotballkampen i sesongen som ikke var forelder eller søsken til de andre spillerne på laget, i den epoken i livet mitt da jeg spilte fotball organisert.
Jeg hadde gledet meg siden november – og selv om det høljregnet og blåste stiv kuling, mente jeg at folk burde skjønne at dette her var en happening de måtte få med seg.

Jeg har på følelsen av at NRK ikke kommer til å dekke Paralympics med maratonsendinger gjennom hver eneste natt frem til 17. september.
Hverken kongen eller dronningen kommer neppe til å sitte fnisende ringside mens Norges håp i – vel, jeg aner ikke – kjemper for gull. Med litt hell blir kanskje en lærling i Kulturdepartementet sendt bort etter en uke.

Menmen. Det er slik det er.
Bueskyting og rullestol-basket har aldri slått helt ann hos de store mengdene.
Man blir ikke profet av å komme hjem med gull i de grenene.
Det blir ikke manna fra himmelen og harem for det.

Men idrettsglede – det er det.
Det er folk som like mye vinner over seg selv som de andre konkurrentene.
Vi snakker, nok en gang, om grunnvollene i den Olympiske ånd.
Det er vel nettopp derfor interessen så liten.

Tap og vinn med samme sinn selger ikke.

Uansett – jeg håper virkelig at våre Paralympics-venner i Beijing holder seg i skinnet.
Jeg har ennå ikke gitt opp å få innført Ludo eller Pampong, Stein-saks-papir for den saks skyld, eller en annen skikkelig smal gren til Londonlekene i 2012.
Men jeg føler at denne hestesaken satte oss i et dårlig lys.

Hold dere unna kremer og balsamer som dere får av mystiske menn med svarte hetter.
Det blir bare bråk.