Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

Hah.

Sånn. Nå føler jeg at jeg har fått satt meg selv i respekt. Det var godt å få det ut.

Da jeg skrev forrige innlegg følte jeg nemlig at jeg ikke fikk snakket ferdig om OL. Jeg vet det – i seg selv er det en motsigelse at jeg i det hele tatt nevner OL – men det er, som jeg har vært innom tidligere, nye tider. Vi nærmer oss hundre dager med snø på bakken i Bergen. Jeg har begynt å ta badstu tre ganger i uken. Dessuten har det sluttet helt å regne i Bergen. Jeg har begynt å blogge om vinteridretter. Alt er brikker. Alt går mot en ende og til slutt får vi en brist. Vi kan være sikker på at de knekker oss til sist.

Mhm. Det er profetien. Hvem “de” er vet vi ikke enda. Men alle som har lest Lucifers Evangelium av Tom Egeland har nok gjort seg opp en viss formening om akkurat det.

UANSETT.

Det jeg vil spinne videre på er at under OL får skikkelig smale idretter – jeg nevner bobsleigh, aking, kulekjøring og curling i fleng, sine sårt tiltrengte femten minutter i den herlige rampelysvarmen. Idretter som er ukjent og gjenstand for lett bryr-meg-ikke-holdning, blir plutselig dyrket som om de skulle vært nasjonalidrettene våre. I går for eksempel, en lørdagskveld, dro brorparten av dem jeg delte kvelden med hjem litt før midnatt for å få med seg herrefinalen i curling.

Det verste er at jeg viste forståelse for disse menneskene.

Og det er nettopp curling jeg vil snakke om i dag. Jeg vil slå et slag for curling som idrett.

Det er ikke uten en viss rødme jeg innrømmer at jeg har en ganske inngående kjennskap til nettopp sporten curling. Det hele begynte med at jeg hang meg etter en gjeng som skulle spille curling i høst. Etter det har jeg flere ganger oppsøkt curlingens mystiske verden. Det er nesten litt skummelt. Har det gått noen uker siden sist jeg curlet, begynner jeg å tenke “nå må vi nesten få i gang noe curling igjen”. Og det er ikke vanskelig å få folk med seg heller. Den største utfordringen er egentlig å overbevise folk om at det finnes curlingmuligheter i nærheten. I Bergen er vi nemlig så priviligert å ha hele to curlingbaner. Det betyr at cirka 130 000 mennesker deler på én curlingbane, men det holder egentlig mer enn nok.

Imponerende nok har nettopp det norske curlinglandslaget fått aller mest oppmerksomhet de siste to ukene. Jeg vil påstå at de har fått mer oppmerksomhet enn dem som faktisk har levd som eremitter, gitt avkall på personlige behov, drukket motbydelige proteinbrygg for å restituere seg raskt, hatt gnagsår, lårgniss, kronisk gangsperr og slim brettet ut over ansiktet store deler av livet sitt for å kunne ha en viss mulighet til å ta medalje under OL. Så kommer det en gjeng med bukser i et mønster som alluderer mot en yrkesgruppe som i grove trekk har blitt henvist til sirkusvirksomhet, hvis idrett er å koste, og stjeler all oppmerksomheten. Uten slim brettet utover ansiktet. De trenger mest sannsynlig ikke å dusje etter kampene sine. Noen av dem har til og med litt mage.

Dét er idrett etter mitt hjerte. Curlingguttene har innsett at de må gjøre noe for å nå igjennom. De kan sette så mange perfekte stener de bare orker, og de kan koste til de blir både blå og lilla i ansiktet – det vil uansett ikke bli lagt merke til. Med mindre de altså kler seg opp i klovnebukser. Da vil alle ha en bit av dem. Jeg kjenner folk som utelukkende har sittet oppe om natten for å få med seg curlingklovnene, og som nå snakker om centerguards og bommer og bo som om de skulle vært født på curlingbanen.

Hatten av for curlinglandslaget. Den første langrennsløperen som tar femmilen i supermanntrikot, eller den første skiskyteren som tar sisteetappen i Kaptein Sabeltann-kostyme med pistol istedet for gevær, som stikker innom drikkestasjonen og sier “shaken, not stirred”, den utøveren skal jeg faktisk oppriktig heie på.

Det er en sjanse jeg er mer enn villig til å ta. Selv mener jeg at man bør være åpen for å ta til seg ting som man i utgangspunktet stiller seg tvilende til. Dette er for øvrig noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. Åjada. Jeg har en plan for innlegget, må vite.

Når jeg tenker meg om er det egentlig veldig lite annet å snakke om enn nettopp sport for tiden. Vi har jo selvfølgelig den svære saken, den som har gått som farsott gjennom landet den siste uken, den som har blitt diskutert ved et hvert middagsbord med respekt for seg selv, nemlig at Bergen er i ferd med å gå tom for vann. Jeg er ganske sikker på at folk på Flisa såvel som Sykkulven diskuterer vannmanglen i Bergen med både innlevelse og patos hos den lokale landhandleren. Folk på Flisa og Sykkulven er spesielt god på dette med patos, tror jeg.

Men sport, altså.

Akkurat nå foregår det visstnok ett eller annet stevne borte i Canada et sted, omtrent der hvor du kan se Russland fra stuevinduet, som de kaller for Olympiaden. Hva gresk mytologi for eksempel har med kortbaneløp på skøyter eller hoverende trøndere å gjøre er heller uvisst, men la dem få denne gleden. Det er snakk om mennesker som bruker størsteparten av tiden sin på å trene, og flesteparten av dem får ikke bronse en gang. Da synes jeg nesten de skal få lov til å føle seg litt greske to uker hvert fjerde år. Kall meg raus.

Her om dagen kom jeg til skade for å bli sittende og bivåne en eller annen finale i den litt småalternative sporten bob. Javisst, bobsleigh er det egentlige navnet, men bob synes jeg er hakket mer festlig. Egentlig satt jeg bare og ventet på at en av utøverne skulle hete Bob eller Bobby, til nøds Robert (som det var opptil flere av, og hurra for det), men jeg ble sittende til det var ferdig. Etterpå var det freestyle, noe som for min del blir litt vel alternativt. Også har det på langt nær like festlig navn som bob. Der bør freestyle vurdere et navneskifte. Mitt forslag er for eksempel Mohyeldeen.

Uff, den var litt på kanten. Beklager.

Det jeg kom til å tenke på var – hvordan finner man ut at man er drivende god i for eksempel bob? Jeg mener, man må jo prøve det på et vis. Hvordan? Halloen – du oppsøker jo ikke nærmeste bobbane og lar det stå til. For å være ærlig aner jeg ikke engang hvor nærmeste bobbane ligger. Jeg kan dessuten med stor sikkerhet si at du aldri har sett noen reise seg demonstrativt og si “Nei vet du hva, nå drar jeg rett og slett og bobber litt. Skal jeg kjøpe en liter melk på veien hjem igjen?”. Du har ikke det. I så fall er det et misbruk av verbet “å bobbe” som det ikke fortjener.

Tanken som slo meg da jeg satt og så på bob var ganske enkelt – hva om jeg er sykt god i en eller annen alternativ idrett?

Vet man slikt intuitivt, fra fødselen av, at det er bob det skal gå i? Eller for den saks skyld – kulekjøring?

Hva om jeg akkurat nå kunne gått rundt i deltakerlandsbyen i Vancouver med hoverende trøndere og andre nervøse toppidrettsutøvere? Jeg vet ikke. Jeg anser ikke muligheten for å være kjempestor, jeg er verken atletisk bygget eller spesiell talentfull i noen sporter eller generelt øvelser der koordinering av kropp er en vesentlighet. Bare spør de stakkarne som har måtte danse med meg. Undertegnede i OL blir liksom en dårlig spøk. Litt som Fremskrittspartiets asyl- og innvandringspolitikk.

Men bare tenk om. Tenk om du egentlig bærer et kjempetalent i leirdueskyting. Eller fekting. Du ga kanskje opp da du ikke gjorde det kjempeskarpt i gymtimene som indreløper under fotballen. Du tok kanskje til takke med den fjerdeplassen i Knøttecupen i håndball. Men hadde dere bare hatt en time med for eksempel bob, leirdueskyting eller kulekjøring i gymmen, da hadde du oppdaget hvor fantastisk du var i den idretten. Du hadde ikke trengt å trene en gang, du kunne bare troppet opp i OL, gjort greien din, og hentet gullmedaljen.

Tenk på det du. Du kunne gått rundt og følt deg gresk i Canada akkurat nå.

(Det er forresten overhengende stor fare for at det kommer et oppfølgerinnlegg på dette i nærmeste fremtid.)

Jeg synes de trenger litt oppmerksomhet. De fortjener et klapp på skulderen. Skjønt, jeg vet ikke om bagateller har skuldre. Kanskje de har pukler. Eller bare brusk, hvem vet.
Du tenker kanskje at nå kommer det et tirade med paroler som “vi bor i verdens beste land”, “vi burde være takknemlig”, “vet du, vi har vunnet i lotto vi, så enkelt er det” og “tenk på alle de som har det verre enn oss”.
Og det gjør det. Det er helt riktig tenkt, kjære leser. Jeg er stolt av deg. Du kommer deg.

På bussen hjem idag hadde nemlig bussjåføren på radioen. Fra radioen ble det formidlet at markedsliberalismen var død. Reagan, Thatcher, Hagen og Jensen hadde tatt feil. Sosialdemokratiet hadde gått seirende ut av dette også. Jeg følte naturligvis for å starte en spontanapplaus mens vi fremdeles ventet på grønt i Bergens definitive trafikkamaskin, men jeg lot være. Å starte spontanapplaus på en overfylt buss halv fem mandag ettermiddag har sjelden vært gull.
Siden markedsliberalismen tross alt er tuftet på bagateller i den vestlige verden, føler jeg for å gi litt tilbake til bagatellene.

(Med dette setter jeg også strek for dagens dose med propaganda.)

Som du sikkert har forstått allerede, har jeg ikke noe imot bagatellene. I hvert fall aldri i ettertid. Når det står på, er bagatellene en liten verdenskrise. Da er de, for å dra fram et middels kraftuttrykk, tidvis grisejævlige. Men etterpå, da liker jeg dem. På en måte.

Hva er en bagatell? En bagatell er når du uten overlegg kyler de to-tre minste tærne dine mot noe hardt, på sokkelesten, evt barbent. Et bordben, en dørstokk eller et annet forstyrrende element i landskapet, altså hva som helst, er nok. Jeg gjør slikt med jevne mellomrom. Hvis du har gått klar for noe slikt (noe jeg velger å ikke tro på, av prinsipp), kan jeg forsikre om at det gjør så vondt at selv From Frommesen fra Frommeland, hedersfromming i Frommeby får lyst til å påkalle djevelen.

En annen bagatell kan være når en mann i tjueårene, som tjener fire millioner norske kroner på å sparke ball to timer daglig, får de lekreste pasninger servert på gullakkert sølvfat, og kun har som oppgave å plassere sistnevnte ball mellom to stenger og forbi en like overbetalt mann med hansker, greier å bomme kapitalt og inderlig, ikke bare en gang må du forstå, neida, opptil flere ganger, på forskjellige dager. På forskjellige baner også. Vaterflate marker. Med sko som tilsvarer husholdningsbudsjettet til en norsk familie i flere uker.

Eller når en mann fra Haugar kledd i svart trøye, svart kortbukse, med svarte strømper som strekker seg opp langs leggene og som bare venter på å sniffe knærne, som attpåtil har en matchende svart fløyte, gjør seg fortjent til å motta bidrag fra Lions røde fjær-aksjon til inntekt for blinde og svaksynte, når han ikke ser at en mann fra Jamaica takler en finne helt klokkerent, og heller velger å vise Bob Marleys landsmann ut.

Det er bagateller.

Når jeg kyler mine tre tær på ytterste høyrefløy mot noe hardt, vet jeg når smerten og bannetiraden min er stilnet, at det er mennesker der ute som har det mye verre enn meg akkurat nå. Det finnes folk som fint kunne byttet sin situasjon med min. Muligens til mitt besvær og deres behag.

Likefullt lider verden av større problemer enn at Bergens stolthet bare har tatt to poeng på fem kamper og per dags dato kun er bedre enn et bedriftslag fra Buskerud fylke. I det berømmelige store bildet blir det veldig lite.

Ikke en liten pixel gjemt i et hjørne, en gang.
After all er bagateller en fin ting, i grunnen. De hjelper oss med å se helheten.

Men bare tenk deg det. Legg alle skrupler til side og se på deg selv som president i USA. Det er søndag, du kan unne deg såpass.

Lukk øynene og se det for deg. Det vil si, forsikre deg først om at ingen kan se deg mens du sitter foran en datamaskin med lukkede øyne. Slike ting får ofte folk til å tenke. En vanlig konsekvens av at folk begynner å tenke, er at de begynner å snakke. Sammen. Da er det gjort. Da er egget lagt. 
Folk er kyniske, nemlig.

Uansett.
Når man er president i USA skal det veldig lite til for å fornærme folk. Ganske enkelt fordi man er president i USA, og da gidder folk å høre etter. Folk er ganske late også, forresten. De er faktisk kynisk late.
Åjada. Det er litt av et folk vi har med å gjøre. 

Og det er der faren med å være president ligger. Det er det som forsvarer kost og losji under regjeringstiden.
Folk hører etter. 

Barack Obama fikk smertelig erfare at folk hører etter her forleden. På spørsmål om hvordan det sto til med bowlingferdighetene hans, svarte Obama at de var på nivå med dem som deltar i Paralympics. Underforstått: Barack Obama er skikkelig dårlig i bowling. Det er de som deltar i Paralympics også.

Den er lei. 
Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ville sagt noenlunde det samme i tilsvarende situasjon. Jeg ville vel ikke sagt “på samme nivå som”, for det er jeg ikke, rekorden i Paralympics-bowling er omtrent min bowlingrekord ganger to og en halv. 

På den annen side funker Paralympics bra som et bilde. På at jeg som har både armer og ben inntakt, ville blitt grisebanket av en som er påført såpass mange handicaps at jeg burde ha en sjanse til å hevde meg. At “selv” i Paralympics hadde jeg slitt med å hevde meg. 

Jeg vet det. Det høres feil ut. Og det er verken spesielt morsomt, snilt eller gjennomtenkt sagt. Jeg tror det var smart av Obama å si unnskyld med en eneste gang. 
Men jeg tror ikke det lå så veldig mange fnugg av ondskap bak uttalelsen hans.

Vi må innse det: Barack Obama er jo politiker. Mannen har studert juss. Han deler utdannelse med folk som finner ris på rumpen morsomt. 

Det er ikke meningen at mannen skal være morsom.
Men han skal ha for forsøket.

Nei det er kanskje litt tidlig. Men på bussen hjem, en busstur som forøvrig tok halvannen time på en i underkant av seks kilometer lang strekning, visstnok på grunn av kortesjen til en viss arveprins, så jeg noen snøklokker. Man har nemlig tid til å studere slikt, når man tar buss. Spesielt når man står i ro 73% av turen. Jepp. Jeg regnet det ut. Når jeg nærmet meg hjem. Så langt nede var jeg; Jeg brukte matte som underholdning. Jeg skammer meg.

Men innimellom tiden da jeg funderte over hvordan man på mest mulig spektakulær måte kan avskaffe monarki og kongefamilie, kom jeg til, som den gutten jeg er, å tenke på fotball. Suprise. For fotballen i Norge starter til helgen. Som jo må være enda et vårtegn. Siden fotball har en tendens til å være noe man bedriver i sommerhalvåret her i Norge.

Ikke det at fotballen i Norge holder en spesielt høy kvalitet, alvorlig talt, man liker da å innbille seg at man har peiling på fotball, men byen er da Bergen og laget er jo, strengt tatt, Brann. Stort sett fordi det ikke er så veldig mange andre alternativer. Ikke i Norge, i hvert fall.

Som jeg alltid prøver å forklare mennesker som ikke liker fotball (underforstått: folk som ikke kan fordra det og skulle gjerne sett en verden renset for det), har fotball veldig mye med psykologi å gjøre. Det har, først og fremst, med tilhørlighet å gjøre. Spesielt norsk fotball. Den dagen tilhørlighet ikke lenger betyr noe i Norge, da er målet til disse menneskene nådd. Da er Norge kjemisk renset for fotball. Helt sant. Jeg er ganske sikker på at Drillo ville sagt det samme. Det er bare til å prøve.

Videre har det med forventninger og håp å gjøre. Og kjærlighet. Æsj, jeg vet det høres klissete ut.
Forventninger er noe som står veldig sterkt i disse dager, i veldig mange sinn som har blitt besudlet av fotball.

As we speak (se, jeg internasjonaliserer) er tabellen i den norske toppserien i fotball for herrer, populært kalt Tippeligaen blant venner, på sitt aller fineste.
Jepp. Den er good-looking og ganske snasen, om jeg må si det selv.

Alle lagene har null poeng. Ikke noe baklengs. Ingen scorede mål. Ingen gule eller røde kort. Ingen disiplinæradvarsler. Ikke til noen. Ikke til Rosenborg en gang.
Alt er i null. Alle stiller likt.
Det er kommunisme på sitt beste. Det er hammer, sigd, planøkonomi og Boris Jeltsin i skjønn forening.

På lik linje med snøklokkene, tulipanene og alle de andre førstemann-opp-blomstene jeg ikke husker navnet på, er det ikke alle lagene som vil blomstre. Selv om de står i den samme jorden, bare noen centimetre, toppen et par meter, fra hverandre.
Noen vil kanskje bli spist. Av hvem skal jeg verken uttale meg om eller spekulere i. Andre vil få for lite sol, og sortiet deres blir kanskje et litt forsinket snøfall som tar knerten på den, en gang for alle.

Men så har du noen som blomstrer opp. Noen kanskje litt overraskende. Andre helt som forventet.

Ah. Jeg elsker våren.
Og fotball.

(De visse eventualitetene var blomster. Men jeg følte at det å plassere “blomster” i overskriften ble litt vel klissete. Dessuten rimer ordet “eventualitet” på “seksualitet”, noe som ikke er mange ord forunt. Bare sånn i tilfelle du lurte.)

Derfor må det, nødvendigvis, være enda lettere å snakke om fotball.
For å kunne snakke om fotball er vi helt nede på basisnivået på utstyrslisten for et menneske. Man må kunne snakke, fortrinnsvis noenlunde forståelig for andre mennesker, og man må ha minst et fungerende øye for å ha noe å snakke om.

Likevel syndes det nesten hver gang det snakkes om fotball.
Jeg setter pris på en god diskusjon om fotball. Jeg innrømmer det gjerne; jeg har vært med på å synde selv. Jeg har bidratt mitt til å snakke kjedelig om fotball.

Mål preger fotballkamper. Cup er cup. Et mål er da et mål.
Corner er mål. 2-0 er en farlig ledelse. Ballen er rund.
Hva som er viktig? Vi må score flere mål enn motstanderne. Det er viktig det.

For å være ærlig mener jeg at det minste vi kan forvente av en fotballkamp er at den blir preget av mål. Det er i hvert fall derfor jeg ser på fotball. Jeg er ikke interessert i å observere løpeteknikken til dommeren, for å si det slik.
Og at cup er cup – vel, man trenger ikke være ansatt i NASA for å trekke den konklusjonen. Det ligger litt i ordet det, at cup er cup.
Cup er ikke serie, tør jeg antyde. Ikke spør hvor jeg tar det fra.

Jeg synes ærlig talt at vi skal greie denne biffen. Vi greier å være litt kreative når vi snakker om andre ting – vi snakker aldri om at “skyer preger regnværsdager” eller at “regnet er vått” eller “sol er sol”.
Det skulle ikke være vanskelig. Vi burde greie dette.

Timingen på å si dette kunne kanskje vært bedre. Nå skal det jo tross alt ikke spilles fotball i Norge før en gang i mars.
Men det er ingenting i veien for at vi kan øve oss. Vi har da veldig god tid på oss.

Det trenger ikke å være en Goliat-utfordring dette her.

Du vet – ballen er rund. Veldig rund.

Så det så.
Hvorfor jeg er misunnelig skal jeg komme tilbake til litt senere. Når jeg er sint får jeg en trang etter å irritere og erte leserne mine. Det er bare til å holde ut med det.

Først – hva er misunnelse?
At en bekjent kjøper seg iPhone mens du sitter der med en gammel murstein av en Nokia?
Eller at livet går tilsynelatende på skinner for noen – mens ditt liv går sin skjeve gang og du sliter med å få endene til å møtes?

Tja. Det er vel det. Når kameratene mine kjøper seg en ny Mac eller en iPhone sier jeg som så er, at jeg er misunnelig. Hadde jeg vært stinn av gryn hadde jeg sikkert gjort det samme. Men denne gangen var det ikke min tur. Jeg fikk meg ny Mac i fjor. Den er fin fremdeles. Mobiltelefon har jeg også.
Men jeg er likevel misunnelig.

Dette er en materiell misunnelse. Som ikke stikker så veldig mye dypere enn at jeg slukker sorgene ved å stikke innom Eplehuset etter skolen eller henge på apple.com i lunsjen.

Da er det verre med den abstrakte misunnelsen. Som den man føler når det går veldig dårlig med oss selv, ja det virker urettferdig, mens det står en gruppe igjen på andre siden som jubler over ditt nederlag. Et nederlag som du selv føler ikke fortjente.
Den følelsen gjør fysisk vondt.

Man kan føle det i krig. I politikken.
Og, ikke minst: i idrett.

Når jeg tidligere denne kvelden så laget mitt spille en heroisk kamp, jeg var rett og slett stolt over dem, for så å tape på overtid, og se en euforisk utløsning blant motstandernes tilhengere, som ikke bare vant kampen, men også seriemesterskap, tonnevis med penger, masse oppmerksomhet – i det hele tatt.

Mens vi andre må gå slukøret hjem. I regnet. Som vi ikke forutså på forhånd, slik at vi blir kald og våt i tillegg, og misunnelsen gjør enda mer vondt.

Hvem sa at fotball var enkelt?

Personen heter, som jeg såvidt antyder i den heller kryptiske overskriften på dagens blogginnlegg, Mons Ivar Mjelde.
For dere som det fremdeles ikke ringer noen bjeller, og det er det sikkert, snakker vi fotball her. Men jeg skal gjøre det så skånsomt som mulig.

Han måtte i går kveld erkjenne at han ikke lenger har tillit i den jobben han har, som går ut på å få elleve menn til å gjøre det beste ut av nitti minutters sosial omgang med andre menn på en gressplen med en ball. Som plaster på såret har han fått en fallskjerm.
1,5 millioner skal nok dempe fallet, ja.

Det er ikke en jobb for svake sjeler, å være ansikt utad i en bedrift som antieristiske menn i høyrisikoalder og ofte med litt for vått forhold til alkohol følger med argusøyne. Hver søndag blir det, hvis det butter litt i mot, stilt spørsmål til mannens seskuelle legning, forplatningsevne og andre unevneligheter, mens man i medgang er “tjukk og feit og full (og seriegull)”.

Og dette har han holdt på med i nesten seks år. Sammenhengende.
Det ligger i kortene at man en dag må stille plassen sin til disposisjon. Det er en såkalt longtime-comming.

Jeg har også, i svake stunder (det siste året har vært preget av en del slike), stilt spørsmålstegn til hans administrative evner. Taktiske sådan.
Likevel må jeg erkjenne at mannen er flink. Drivende flink.

Han har vunnet det som vinnes kan i Norge i løpet av seks år. Cup. Gull. Sølv. Bronse. Fjerdeplass.
Selv er jeg manager for Lokomotiv Landås på et nettspill, og vi sliter fremdeles nede i sjettedivisjon.
Så det er ikke bare, bare. Its not only, only som en annen trenerlegende sa en gang.

Til tross for dette trekker han seg på grunn av famlende tillit hos spillerne, media og, forsåvidt, jeg og mine supporterfrender.
Var det bare en bølgedal? Kunne de kommet seg ovenpå igjen? Har det noe effekt å få inn en ny sjef, å begynne fra scratch igjen?

Huff, nei jeg vet ikke.
Takk for alle gode minner, Monsamjelden.

Som om det skulle hjelpe.

Det er rett og slett fordi Paralympics er smalt. Og som kjent liker jeg alt som er smalt.
Paralympics er perfekt.

Her er det rullestol-basketball. Folk som svømmer uten armer. 100 meter med stålben. Sittende bordtennis.
Og det er ingen som bryr seg.
Opp med hånden de som visste på forhånd at Paralympics skulle begynne i dag.

Ikke det nei.
Jeg visste det ikke jeg heller.
Det skal litt til.

Min nestekjærlighet stanser et godt stykke før punktet der jeg sjekker når Paralympics starter.
Men jeg blogger om det. Det gjør jeg.
Jeg bruker tid som jeg ellers kunne brukt på… vel, jeg bruker i hvert fall tid på å blogge om Paralympics.
Forhåpentligvis veier det opp i det store regnestykket.

Jeg følger altså med på Paralympics med en viss fascinasjon.
Det er denne ene gangen hvert fjerde år man får se mennesker som mangler sentrale kroppsdeler i øvelser som de hadde behersket mye bedre hvis de faktisk hadde hatt den allerede nevnte manglende kroppsdelen.
Hva de holder på med i mellomtiden er det ingen som vet.

Personlig har jeg aldri fått med meg verdensmesterskap, europamesterskap, norgesmesterskap eller kretsmesterskap i de samme grenene, for de samme personene. Selv ikke på aktivitetsdagen i nabolaget er en eneste potensiell Paralympics-deltaker representert.
Det må derfor, med mindre jeg har gått glipp en av en vesentlig detalj her, være ganske svært når Paralympics omsider, hva skal vi si, rulles i gang.

Man blir ikke skadet rett før Paralympics.
I så fall sier noe meg at disse menneskene stiller på startstreken uansett.

Derfor må det være ganske skuffende å få ha den lukne interessen rundt mesterskapet.

Selv kan jeg huske at jeg ble arg hvis det ikke dukket opp en eneste en på den første fotballkampen i sesongen som ikke var forelder eller søsken til de andre spillerne på laget, i den epoken i livet mitt da jeg spilte fotball organisert.
Jeg hadde gledet meg siden november – og selv om det høljregnet og blåste stiv kuling, mente jeg at folk burde skjønne at dette her var en happening de måtte få med seg.

Jeg har på følelsen av at NRK ikke kommer til å dekke Paralympics med maratonsendinger gjennom hver eneste natt frem til 17. september.
Hverken kongen eller dronningen kommer neppe til å sitte fnisende ringside mens Norges håp i – vel, jeg aner ikke – kjemper for gull. Med litt hell blir kanskje en lærling i Kulturdepartementet sendt bort etter en uke.

Menmen. Det er slik det er.
Bueskyting og rullestol-basket har aldri slått helt ann hos de store mengdene.
Man blir ikke profet av å komme hjem med gull i de grenene.
Det blir ikke manna fra himmelen og harem for det.

Men idrettsglede – det er det.
Det er folk som like mye vinner over seg selv som de andre konkurrentene.
Vi snakker, nok en gang, om grunnvollene i den Olympiske ånd.
Det er vel nettopp derfor interessen så liten.

Tap og vinn med samme sinn selger ikke.

Uansett – jeg håper virkelig at våre Paralympics-venner i Beijing holder seg i skinnet.
Jeg har ennå ikke gitt opp å få innført Ludo eller Pampong, Stein-saks-papir for den saks skyld, eller en annen skikkelig smal gren til Londonlekene i 2012.
Men jeg føler at denne hestesaken satte oss i et dårlig lys.

Hold dere unna kremer og balsamer som dere får av mystiske menn med svarte hetter.
Det blir bare bråk.

Dessuten metter jeg to nisjer.
Åjada. Og det er litt tøft synes jeg.

Uansett, i helgen var jeg samlet med venner, fjerne som nære, for å se på fotball.
Vi pleier å gjøre dette i blant. Ikke fordi vi samles hos den eneste i gaten som har TV, men fordi vi tvinger oss selv til å være sosiale.
Og på det området er fotball kjempekjekt. Veldig sosiale greier.

Midt under et oppgjør som ble sendt direkte på en overpriset betalkanal, ble en bombe sluppet som fikk forsamlingen til å glemme hva som foregikk på en besynderlig grønn gressbane i England.
For å være helt ærlig husker jeg ikke en gang hva sluttresultatet ble. Kampen kom i en helt annen rekke.
Ting ble satt i perspektiv.

Og, det er like greit å innrømme det med en gang, det er ikke hver dag ting blir satt i perspektiv i 2008.
Vi burde gjøre det litt oftere.
Det er gøy.

Ja, nå glemmer jeg nesten det viktigste her.

Det ble altså sluppet en bombe. En metaforbombe selvsagt. Jeg driver ikke med sånne lugubre greier, skjønner du.
Ikke helt.
Du vet, meg og metaforer.
Det er sprengstoff det.

Bomben kom fra et av medlemmene i forsamlingen foran TVet.
En person som alltid har vært en engasjert fotballfan.
Organisert i klubb.
Stort potensiale.

Lovende type.
Så ung.

Utsagnet han kom med, var:

“Hvorfor ser vi egentlig på dette?”

Reaksjonen fra resten av forsamlingen bør oppleves.
Det var svært.
Et stort øyeblikk.

Etter en trykket stillhet startet en storm av spørsmål og beskyldninger.
Vi er gutter, vi kan ikke noe for det. Det ble stillt spørsmål til vedkommendes seksuelle legning. Hjernevasking. Muldvarpvirksomhet. Spill for galleriet.
Stakkars fyr.

Men i ettertid tenker jeg at dette, i forskjellige varianter naturligvis, er noe alle vi mennesker, ja til og med jeg, går igjennom fra tid til annen.
Noen ganger bare plopper det et spørsmål opp, fra underbevissheten eller hvor enn faenskapet ligger lagret.

“Hvem er jeg” er jo en klassiker.
Mange prøver å besvare dette. Noen prøver å få det på papiret.
De ender som oftest opp på litteraturkveld med Jan Erik Vold og Dag Solstad i et innrøykt lokale med røde mursteinsvegger og dårlig air condition.

Andre endrer livsstil. Tar et oppgjør med seg selv, opptil flere ganger. Klær seg banalt og hører på musikk som dekker energibehovet til Hordaland fylke.
Minst.

Ellers er “Hvorfor” vanlig. Hvorfor gjør jeg dette.
Vi kan vel trygt fastslå at vår ferske fotballhater var borte i “Hvorfor”-kategorien.
Hvorfor skal jeg steike kjøttdeigen? Jeg er et fritt menneske, det er fullt lovlig å spise rå kjøttdeig, herregud hva er problemet liksom?

Kanskje spørsmålene er et signal om at vi vil ha forandring. At det er lite hint om at, nå min venn, nå er det på tide å skifte spor her.

Jeg kan forsvare fotball-spørsmålet.
Men jeg er ikke så sikker på om det er så fristende å spise rå kjøttdeig.
Det er ikke helt min greie.
Ennå.

Hvem vet.

Vel, nå er jeg veldig glad dette foregår skriftlig. For muntlig er jeg redd det kunne oppstått en pinlig taushet etter den setningen der.

Men nå babler jeg.

Grunnen til at jeg nettopp går til dette skrittet, er at det har skjedd store ting etter at jeg skrev innlegget om sære grener i OL.
Neida – verken Ludo eller Pampong har fått gjennomslag for Londonlekene i 2012, men dette er en meget god start, folkens.

Det har nemlig, hold dere fast, skjedd noe i miljøet rundt en smal sport det siste døgnet.
Jepp.
Og det har nådd forsidene til de fleste av landets nettutgaver. Òg, det var en av hovedsakene på nyhetene.

Nå skal jeg ikke ta munnen for full og si at det var en avgjørende faktor at jeg skrev om det her på bloggen, selv om tanken så til de grader er fin og fristende.
Tenk om jeg, på Tankefjas av alle steder, kunne påvirket noen.
Inspirert. Manet til en bedre hverdag for dem som driver i skyggen av lesbiske håndballjenter og gråtende innvandrere med strekk i låret.

Men jeg synes jeg skal få lov til det. Å leve i troen.
Det er da en gang slik jeg er.

Uansett, saken som fikk meg til å skvette i stolen, var at vårt norske håp (og bronsevinner) i den langt på vei smale og sære sporten lagsprangriding (på hester, altså) var blitt tatt i doping.

Og det er her vi må klargjøre litt. Det var ikke rytteren som var dopet.
Neida, det var hesten.
Kanskje ikke særlig oppsiktsvekkende, i og med at det er hesten som faktisk løper rundt der. Rytteren sitter jo bare der, og hvis blodet er blått nok, diskuteres både det ene og det andre mellom hinderne.

Jeg tar naturligvis avstand fra doping i all idrett, bare så det er sagt.
Dessuten snakker vi kanskje ikke akkurat om den mest positive PRen for de smale idrettene.
Men er ikke all PR er god PR?

Vel. Jeg vet ikke.
Men herregud. Hvor skaffer man seg doping til en hest?
Noe sier meg at det er ganske heftige saker.

Fra spøk til alvor. De er i gang nå, de sære og smale sportene.
Skandalen med den doppåvirkede hesten er bare begynnelsen.
Snart gjør BMX-utøverne opprør.
Sykronsstuperne.
Luftgeværskytterne.

Og snart jubler hele Norge for at Knut fra Jessheim går “all in” i pokerturneringen i OL, at Jaques de Mand må rykke tilbake til start i stigespillturneringen og dermed er Norges deltaker olympisk mester i stigespill med Donald Duck-motiv.

Bare vent.

Inspirasjon:
http://www.vg.no/sport/ol/2008/artikkel.php?artid=525015

Og mye er ganske sært.
Dermed tenkte jeg å ta fatt på de skikkelig sære grenene under OL.
Neida folkens. Fotball, hundre meter hekk og håndball er ikke sært.
Folk driver faktisk med disse sportene. I et mer eller mindre stort kvantum.

Men luftgevær og bueskyting derimot…
Vel, opp med hånden de som driver med de to sportene.
Altså på et litt høyere nivå enn å skyte etter gutter på epleslang eller løpe i skogen med andre middelaldrende menn og/eller kvinner med oljemaling på de mest bemerkningsverdige stedene man bare kan tenke seg og leker minioritetsgruppe eller urbefolkning.

Man legger ikke opp livet sitt i håp om å få fart på bueskyterkarrieren sin.
Med all respekt å melde. Men bueskyttere er ikke særlig synlige, er de?
Folk ville ikke stått opp midt på natten for å følge med på VM i bueskyting hvis èn nordmann kanskje kvalifiserer seg til mellomrundene eller fjerde prøveheat eller noe i den duren.

Det er ikke sporten det er noe gale med. Det er sikkert knakende morsomt å skyte pil og bue helt lovlig i Kina midt i august.
Men det blir ikke harem og manna fra himmelen av det, for å si det sånn.

Som jeg har sagt tidligere – jeg tiltrekkes av det sære og det smale.
Og de sære grenene er intet unntak.
Respekt for bueskyting og luftgevær.

Til tross for min entusiasme lurer jeg litt på hvem som bestemmer hvilke idretter som det skal konkurreres i under OL.
Hvor går egentlig grensen?

Hvorfor ikke en rockering-turnering i OL? Vi har jo et godt håp i han gutten vi alle nesten har glemt fra “Norske Talenter”.
Hvorfor har vi bare fotball, og ikke futsal, som er i sterk fremmarsj?
Hvorfor bare hestedresur? Såvidt jeg har fått med meg kan veldig mange dyr dreseres. Ikke at jeg er noe ekspert, akkurat.
Personlig føler jeg for en skikkelig tevling i dresur av marsvin.
Det hadde vært noe det.

Jeg ser for meg at de asiatiske gnagerne er gode i slikt.
Kunne vi hamlet opp med dem?

Det har kommet meg for øre at sjakk og bridge er øvelsene man arbeider for å få med inn i OL.
Hvorfor stoppe der? Vi kan ha med Ludo, Monopol og Scrabble når vi først er gang.
Og hva kortspill angår mener jeg at vi kunne få presset inn det fantastiske spillet Gabong.
Eller Pampong, som jeg ved en feiltagelse omdøpte det.

Seertallene hadde skutt i været. Ka-boff.
Garantert.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er om dette skal arrangeres om sommeren eller om vinteren.
For meg er Ludo og Gabong/Pampong noe som hører vinteren til destod mer enn sommeren.

Da hadde til og med vi som ikke har anlegg for, eller interesse av, å delta i OL fått en mulighet til å delta.
Vi kunne fått smake litt på stemningen.
Hilst på kongen og dronningen. Eller Haakon med skjegget.

Jeg sier igjen; det hadde vært noe det, folkens.
For det er jo det som er den olympiske ånds grunnvoll.
Er det ikke?

I morges lå det en e-post og ventet på meg. I og med at det var tilsynelatende fra et menneske, altså et som ikke vil tilby meg viagra eller en natt på et avsidesliggende hotell i Kansas, var det bemerkelsesverdig i seg selv.
Avsenderen skrev, sitat:

“Lurer på om ikke innlegget om at du var fascinert av Kinas måte å løse problemer og situasjoner på har gitt dem blod på tann. Du ser jo nå med den jenten og det der.”

Først og fremst, takk for mailen du ansiktsløse ukjente. Alltid greit med litt variasjon i innboksen.

Jeg måtte nesten smile av mailen jeg fikk.
Tanken er smigrende og står i perfekt samsvar med den tidligere teorien jeg har luftet, om at kineserne tenker på samme måte som en femåring ville gjort i en administrasjonssituasjon.

Derimot finner mitt kritiske meg tanken lite sannsynlig.
Det er lov å håpe, selv om det blir en tanke naivt.

Men la oss tvinne videre på dette.
Situasjonen for øyeblikket er altså slik at den syvårige jenten som sang så vidunderlig vakkert “Ode til moderlandet” ikke var pen nok til å synge foran 2 millarder mennesker.
Årsak: Hun var lubben og hadde uryddige tenner.
Derfor måtte en niåring steppe inn, og mime til musikken, fremdeles sunget av førstnevnte syvåring, i verste Lene Alexandra-stil.

Dessuten viste det seg at det fyrverkeriet helt i starten som skulle symbolisere fotspor,og som bare kom nærmere og nærmere stadionen, bare var dataanimert.

Dermed sitter jeg igjen med en litt tom følelse i magen.
De to sketsjene i åpningsseremonien som jeg faktisk syntes var tøffe eller fine, var bare fake.
All ære til hun femåringen som spilte piano, altså. Hun var det visst ikke noe tull med. Men var det ikke egentlig mannen som hun satt på fanget på som gjorde jobben?

Jeg faller visst for det unaturlige.

Rett før jeg begynte å skrive, leste jeg i en annen blogg at selv svenskene hadde skjønt alvoret i dette, men ikke Gerhard Heiberg, Norges mann i IOC.

Men, det er verre enn som så.
Selv kongen har uttalt seg i denne saken.

Og det er svære greier, folkens.
Jobben til Harald er jo tross alt å ikke mene noe om noe som helst, smile og le og klippe snorer.
Da, kjære Heiberg, da er det på høy tid å uttale seg.

Personlig mener jeg at vi bør få arrangert et OL i bløffing.
Jeg tror så sannelig Kina er forhåndsfavoritter der, gitt.

Noe sier meg at jeg ikke har blogget om kuriøsiteter i forbindelse med OL for siste gang.

To be continued.

En liten selvmotsigelse, der altså.

Trøsten får så være at kongen så ut til å dele min oppfatning på det punktet.

Men for all del, jeg var på plass foran skjermen igjen da de begynte å løpe rundt med denne berømmelige fakkelen.
Jeg må være så ærlig, det var litt gåsehudopplevelse da ilden ble påtent og 35 000 raketter ble svidd av.
Som jeg har vært inne på før, kineserne er ikke tapt bak en vogn.

Faktisk ser jeg på kineserne og Kina som nasjon med fascinasjon.
Det er som en tidligere klassekamerat påpekte i en samfunnsfagstime en gang:
Jeg tror du har fetisj på kommunistland.

Nå er vel fetisj å strekke det litt langt, men som sagt, det er fascinerende å se på hvordan kineserne gjør ting på.
På avstand virker de faktisk litt naive. De tyr til litt vel enkle, mindre gjennomtenkte løsninger, oppi all høyteknologien.
Litt sånn som jeg sikkert ville løst problemene hvis jeg var statsleder som åtteåring.

La oss ta forberedelsene til OL i Beijing. De ruster opp store deler av byen, men får selvfølgelig ikke tid til hele. Ærlig talt, de er da bare mennesker, de også.
Hvordan løse problemet?

Jo, vi murer det inne.
For da vil ingen legge merke til det!

Videre husker jeg den høytidelige tenningen av fakkelen i Olympia, Hellas her i våres.
Menneskerettigehetsforkjempere forvillet seg inn på scenen, og demonstrerte med bannere og roperter.
Kinesisk problemløsning:

Vi viser heller nærbilder som i detalj viser det fantastiske dyre -og plantelivet i området rundt Olympia.
På den måten vil 1,2 milliarder kinesere aldri få vite om denne demonstreringen, og leve i den tro at hele verden bare går og gleder ræven av seg til OL i august.

Utrolig.
Snakk om å koste problemene inn under teppet!

Til tross for min fascinasjon for kinesisk styreform, foretrekker jeg den vi har i Norge.
Jeg tror så sannelig det er sunnest.

Alle vi som skal delta vet at det kommer til å bli et sant helvete fra start til slutt, med mye bråk, spesielt fra de ytterliggående kusinene i familien.

Ah, en fin metafor der altså.

Uansett, den siste måneden har kineserne gjort sine forberedelser.
For et par uker siden kom meldingene om at de prostituerte hadde blitt jaget vekk fra gatene i Beijing, ikke lenge etter måtte byens bomser lide samme skjebne.

Litt mer overraskende var det å lese et notat fra NTB i dag morges. Det kunne nemlig melde om at det skal settes opp et eget kjønnstestlaboratorium i forbindelse med OL.
Ja, for å teste hvordan ståa er.

For hvis det skulle herske noe som helst tvil om hvorvidt en kvinne som løper unaturlig fort i hekkløpet, da må hun (han) skjekke både gener og kromosoner på det nevnte “senteret”.

Du verden. Kineserne er ikke helt tapt bak en vogn.

Vel hjemme igjen tror jeg Brann hadde trengt noen kinesere i støtteapperatet. Kanskje ikke for kjønnstesting, men for å få litt nye impulser.
I går tapte de igjen, riktignok med syv mindre baklengsmål enn sist, men likefullt, de tapte.
Hvis vi tar frem kuleramme, kalkulator, penn og papir kommer jeg frem til 1-11 i målforskjell på 3 kamper. På under en uke. Jeg begynner umiddelbart å tenke tilbake til Voss Cup hvor jeg var med som 9-åring når jeg ser den målforskjellen.
Og det sier litt.

Og dumme jeg har billett til Champions League-kampen mot Ventspils på tirsdag.
Det kan bli trist.

Er kjønnsjuks dummere enn doping?

2: Molde – Brann 8-0
Som brannsupporter er dette bare trist. Det er greit å tape fotballkamper, men herregud liksom. Det er ikke nødvendig å overdrive.
Jeg depper. Helvete heller.

3: Solen er tilbake. Det er varmt.
Sol er mangelvare, spesielt her i Bergen. Og varme har vi aldri tatt skade av. Og om ikke det var nok, været er meldt å holde laaangt ut i neste uke!!
Jeg er glad, til tross for at solkremlageret er tomt og den rosa brystkassen min svir som faen.

4: Thorstein Helstad er solgt til franske Le Mans. Brann kommer etter all sannsynlighet til å rakne.
Dette er ikke bare trist her og nå, men fungerer også som, mest sannsynlig da, som et emosjonelt langtidsvarsel. Og det er grått. Veldig grått.
Jeg trøstespiser tax-freesnop. Raaap.

5. Jeg er etter sigende snart tom for det allerede nevnte tax-freesnopet. Og om drøyt tre uker begynner skolen igjen.
Hva skal jeg si?