Tankefjas

I dag er vi nødt til å ta en aldri så liten seksjon med blomsten og bien. Vi må rett og slett finne frem koffertene våre. Noen vil kanskje påstå at det er upassende og feigt. Det er ikke noe kreativt å snakke koffert. Du blir ordinær og enkel når du drar frem kofferten – du gir uttrykk for desperasjon og at du sliter med inspirasjonen. I dagens samfunn krever man nemlig mer enn kofferter. Skal man slå igjennom må det være originalt. Det er da folk begynner å høre etter hva du sier. Ikke når du står og komper med koffertene dine.

Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

Jeg vet enda ikke helt hva som gikk av meg da jeg lovet oppfølger på forrige innlegg. Tar man siste halvårs bloggaktivitet i betraktning, kom jeg muligens med et løfte som stred mot en eller flere naturlover. Men her er det – mot alle odds. Du sa kanskje til deg selv at jeg ikke kom til å klare det. Du tok kanskje den med “hah, nei den må du lengre ut på landet med, hah, nei jeg er ikke født i går, hah”. Og her er det. Kritikken, mistroen, de skjeve, flakkende blikkene, alt sammen er gjort til skamme.

Hah.

Sånn. Nå føler jeg at jeg har fått satt meg selv i respekt. Det var godt å få det ut.

Da jeg skrev forrige innlegg følte jeg nemlig at jeg ikke fikk snakket ferdig om OL. Jeg vet det – i seg selv er det en motsigelse at jeg i det hele tatt nevner OL – men det er, som jeg har vært innom tidligere, nye tider. Vi nærmer oss hundre dager med snø på bakken i Bergen. Jeg har begynt å ta badstu tre ganger i uken. Dessuten har det sluttet helt å regne i Bergen. Jeg har begynt å blogge om vinteridretter. Alt er brikker. Alt går mot en ende og til slutt får vi en brist. Vi kan være sikker på at de knekker oss til sist.

Mhm. Det er profetien. Hvem “de” er vet vi ikke enda. Men alle som har lest Lucifers Evangelium av Tom Egeland har nok gjort seg opp en viss formening om akkurat det.

UANSETT.

Det jeg vil spinne videre på er at under OL får skikkelig smale idretter – jeg nevner bobsleigh, aking, kulekjøring og curling i fleng, sine sårt tiltrengte femten minutter i den herlige rampelysvarmen. Idretter som er ukjent og gjenstand for lett bryr-meg-ikke-holdning, blir plutselig dyrket som om de skulle vært nasjonalidrettene våre. I går for eksempel, en lørdagskveld, dro brorparten av dem jeg delte kvelden med hjem litt før midnatt for å få med seg herrefinalen i curling.

Det verste er at jeg viste forståelse for disse menneskene.

Og det er nettopp curling jeg vil snakke om i dag. Jeg vil slå et slag for curling som idrett.

Det er ikke uten en viss rødme jeg innrømmer at jeg har en ganske inngående kjennskap til nettopp sporten curling. Det hele begynte med at jeg hang meg etter en gjeng som skulle spille curling i høst. Etter det har jeg flere ganger oppsøkt curlingens mystiske verden. Det er nesten litt skummelt. Har det gått noen uker siden sist jeg curlet, begynner jeg å tenke “nå må vi nesten få i gang noe curling igjen”. Og det er ikke vanskelig å få folk med seg heller. Den største utfordringen er egentlig å overbevise folk om at det finnes curlingmuligheter i nærheten. I Bergen er vi nemlig så priviligert å ha hele to curlingbaner. Det betyr at cirka 130 000 mennesker deler på én curlingbane, men det holder egentlig mer enn nok.

Imponerende nok har nettopp det norske curlinglandslaget fått aller mest oppmerksomhet de siste to ukene. Jeg vil påstå at de har fått mer oppmerksomhet enn dem som faktisk har levd som eremitter, gitt avkall på personlige behov, drukket motbydelige proteinbrygg for å restituere seg raskt, hatt gnagsår, lårgniss, kronisk gangsperr og slim brettet ut over ansiktet store deler av livet sitt for å kunne ha en viss mulighet til å ta medalje under OL. Så kommer det en gjeng med bukser i et mønster som alluderer mot en yrkesgruppe som i grove trekk har blitt henvist til sirkusvirksomhet, hvis idrett er å koste, og stjeler all oppmerksomheten. Uten slim brettet utover ansiktet. De trenger mest sannsynlig ikke å dusje etter kampene sine. Noen av dem har til og med litt mage.

Dét er idrett etter mitt hjerte. Curlingguttene har innsett at de må gjøre noe for å nå igjennom. De kan sette så mange perfekte stener de bare orker, og de kan koste til de blir både blå og lilla i ansiktet – det vil uansett ikke bli lagt merke til. Med mindre de altså kler seg opp i klovnebukser. Da vil alle ha en bit av dem. Jeg kjenner folk som utelukkende har sittet oppe om natten for å få med seg curlingklovnene, og som nå snakker om centerguards og bommer og bo som om de skulle vært født på curlingbanen.

Hatten av for curlinglandslaget. Den første langrennsløperen som tar femmilen i supermanntrikot, eller den første skiskyteren som tar sisteetappen i Kaptein Sabeltann-kostyme med pistol istedet for gevær, som stikker innom drikkestasjonen og sier “shaken, not stirred”, den utøveren skal jeg faktisk oppriktig heie på.

I dag må vi nesten snakke litt sport. Jeg vet det er lesere der ute som nok oppfatter slikt som et spark langt nedenfor beltestedet, med retning erogene soner, og som gjerne kunne gått over glødende kull istedet for å lide seg gjennom et blogginnlegg der sport bør anses som å være den røde tråden.

Det er en sjanse jeg er mer enn villig til å ta. Selv mener jeg at man bør være åpen for å ta til seg ting som man i utgangspunktet stiller seg tvilende til. Dette er for øvrig noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. Åjada. Jeg har en plan for innlegget, må vite.

Når jeg tenker meg om er det egentlig veldig lite annet å snakke om enn nettopp sport for tiden. Vi har jo selvfølgelig den svære saken, den som har gått som farsott gjennom landet den siste uken, den som har blitt diskutert ved et hvert middagsbord med respekt for seg selv, nemlig at Bergen er i ferd med å gå tom for vann. Jeg er ganske sikker på at folk på Flisa såvel som Sykkulven diskuterer vannmanglen i Bergen med både innlevelse og patos hos den lokale landhandleren. Folk på Flisa og Sykkulven er spesielt god på dette med patos, tror jeg.

Men sport, altså.

Akkurat nå foregår det visstnok ett eller annet stevne borte i Canada et sted, omtrent der hvor du kan se Russland fra stuevinduet, som de kaller for Olympiaden. Hva gresk mytologi for eksempel har med kortbaneløp på skøyter eller hoverende trøndere å gjøre er heller uvisst, men la dem få denne gleden. Det er snakk om mennesker som bruker størsteparten av tiden sin på å trene, og flesteparten av dem får ikke bronse en gang. Da synes jeg nesten de skal få lov til å føle seg litt greske to uker hvert fjerde år. Kall meg raus.

Her om dagen kom jeg til skade for å bli sittende og bivåne en eller annen finale i den litt småalternative sporten bob. Javisst, bobsleigh er det egentlige navnet, men bob synes jeg er hakket mer festlig. Egentlig satt jeg bare og ventet på at en av utøverne skulle hete Bob eller Bobby, til nøds Robert (som det var opptil flere av, og hurra for det), men jeg ble sittende til det var ferdig. Etterpå var det freestyle, noe som for min del blir litt vel alternativt. Også har det på langt nær like festlig navn som bob. Der bør freestyle vurdere et navneskifte. Mitt forslag er for eksempel Mohyeldeen.

Uff, den var litt på kanten. Beklager.

Det jeg kom til å tenke på var – hvordan finner man ut at man er drivende god i for eksempel bob? Jeg mener, man må jo prøve det på et vis. Hvordan? Halloen – du oppsøker jo ikke nærmeste bobbane og lar det stå til. For å være ærlig aner jeg ikke engang hvor nærmeste bobbane ligger. Jeg kan dessuten med stor sikkerhet si at du aldri har sett noen reise seg demonstrativt og si “Nei vet du hva, nå drar jeg rett og slett og bobber litt. Skal jeg kjøpe en liter melk på veien hjem igjen?”. Du har ikke det. I så fall er det et misbruk av verbet “å bobbe” som det ikke fortjener.

Tanken som slo meg da jeg satt og så på bob var ganske enkelt – hva om jeg er sykt god i en eller annen alternativ idrett?

Vet man slikt intuitivt, fra fødselen av, at det er bob det skal gå i? Eller for den saks skyld – kulekjøring?

Hva om jeg akkurat nå kunne gått rundt i deltakerlandsbyen i Vancouver med hoverende trøndere og andre nervøse toppidrettsutøvere? Jeg vet ikke. Jeg anser ikke muligheten for å være kjempestor, jeg er verken atletisk bygget eller spesiell talentfull i noen sporter eller generelt øvelser der koordinering av kropp er en vesentlighet. Bare spør de stakkarne som har måtte danse med meg. Undertegnede i OL blir liksom en dårlig spøk. Litt som Fremskrittspartiets asyl- og innvandringspolitikk.

Men bare tenk om. Tenk om du egentlig bærer et kjempetalent i leirdueskyting. Eller fekting. Du ga kanskje opp da du ikke gjorde det kjempeskarpt i gymtimene som indreløper under fotballen. Du tok kanskje til takke med den fjerdeplassen i Knøttecupen i håndball. Men hadde dere bare hatt en time med for eksempel bob, leirdueskyting eller kulekjøring i gymmen, da hadde du oppdaget hvor fantastisk du var i den idretten. Du hadde ikke trengt å trene en gang, du kunne bare troppet opp i OL, gjort greien din, og hentet gullmedaljen.

Tenk på det du. Du kunne gått rundt og følt deg gresk i Canada akkurat nå.

(Det er forresten overhengende stor fare for at det kommer et oppfølgerinnlegg på dette i nærmeste fremtid.)

Dette innleggene går ut til bagatellene i livet.

Jeg synes de trenger litt oppmerksomhet. De fortjener et klapp på skulderen. Skjønt, jeg vet ikke om bagateller har skuldre. Kanskje de har pukler. Eller bare brusk, hvem vet.
Du tenker kanskje at nå kommer det et tirade med paroler som “vi bor i verdens beste land”, “vi burde være takknemlig”, “vet du, vi har vunnet i lotto vi, så enkelt er det” og “tenk på alle de som har det verre enn oss”.
Og det gjør det. Det er helt riktig tenkt, kjære leser. Jeg er stolt av deg. Du kommer deg.

På bussen hjem idag hadde nemlig bussjåføren på radioen. Fra radioen ble det formidlet at markedsliberalismen var død. Reagan, Thatcher, Hagen og Jensen hadde tatt feil. Sosialdemokratiet hadde gått seirende ut av dette også. Jeg følte naturligvis for å starte en spontanapplaus mens vi fremdeles ventet på grønt i Bergens definitive trafikkamaskin, men jeg lot være. Å starte spontanapplaus på en overfylt buss halv fem mandag ettermiddag har sjelden vært gull.
Siden markedsliberalismen tross alt er tuftet på bagateller i den vestlige verden, føler jeg for å gi litt tilbake til bagatellene.

(Med dette setter jeg også strek for dagens dose med propaganda.)

Som du sikkert har forstått allerede, har jeg ikke noe imot bagatellene. I hvert fall aldri i ettertid. Når det står på, er bagatellene en liten verdenskrise. Da er de, for å dra fram et middels kraftuttrykk, tidvis grisejævlige. Men etterpå, da liker jeg dem. På en måte.

Hva er en bagatell? En bagatell er når du uten overlegg kyler de to-tre minste tærne dine mot noe hardt, på sokkelesten, evt barbent. Et bordben, en dørstokk eller et annet forstyrrende element i landskapet, altså hva som helst, er nok. Jeg gjør slikt med jevne mellomrom. Hvis du har gått klar for noe slikt (noe jeg velger å ikke tro på, av prinsipp), kan jeg forsikre om at det gjør så vondt at selv From Frommesen fra Frommeland, hedersfromming i Frommeby får lyst til å påkalle djevelen.

En annen bagatell kan være når en mann i tjueårene, som tjener fire millioner norske kroner på å sparke ball to timer daglig, får de lekreste pasninger servert på gullakkert sølvfat, og kun har som oppgave å plassere sistnevnte ball mellom to stenger og forbi en like overbetalt mann med hansker, greier å bomme kapitalt og inderlig, ikke bare en gang må du forstå, neida, opptil flere ganger, på forskjellige dager. På forskjellige baner også. Vaterflate marker. Med sko som tilsvarer husholdningsbudsjettet til en norsk familie i flere uker.

Eller når en mann fra Haugar kledd i svart trøye, svart kortbukse, med svarte strømper som strekker seg opp langs leggene og som bare venter på å sniffe knærne, som attpåtil har en matchende svart fløyte, gjør seg fortjent til å motta bidrag fra Lions røde fjær-aksjon til inntekt for blinde og svaksynte, når han ikke ser at en mann fra Jamaica takler en finne helt klokkerent, og heller velger å vise Bob Marleys landsmann ut.

Det er bagateller.

Når jeg kyler mine tre tær på ytterste høyrefløy mot noe hardt, vet jeg når smerten og bannetiraden min er stilnet, at det er mennesker der ute som har det mye verre enn meg akkurat nå. Det finnes folk som fint kunne byttet sin situasjon med min. Muligens til mitt besvær og deres behag.

Likefullt lider verden av større problemer enn at Bergens stolthet bare har tatt to poeng på fem kamper og per dags dato kun er bedre enn et bedriftslag fra Buskerud fylke. I det berømmelige store bildet blir det veldig lite.

Ikke en liten pixel gjemt i et hjørne, en gang.
After all er bagateller en fin ting, i grunnen. De hjelper oss med å se helheten.

Tenk deg å være president i USA.
Ja, jeg vet det, du kjemper en tapt sak akkurat der. Du er ikke født i USA, sliter av og til med å skille mellom uttalen på dough og though og synes at det er litt i overkant å forlange. President i USA, liksom. Snakk om å kreve kransekaken.

Men bare tenk deg det. Legg alle skrupler til side og se på deg selv som president i USA. Det er søndag, du kan unne deg såpass.

Lukk øynene og se det for deg. Det vil si, forsikre deg først om at ingen kan se deg mens du sitter foran en datamaskin med lukkede øyne. Slike ting får ofte folk til å tenke. En vanlig konsekvens av at folk begynner å tenke, er at de begynner å snakke. Sammen. Da er det gjort. Da er egget lagt. 
Folk er kyniske, nemlig.

Uansett.
Når man er president i USA skal det veldig lite til for å fornærme folk. Ganske enkelt fordi man er president i USA, og da gidder folk å høre etter. Folk er ganske late også, forresten. De er faktisk kynisk late.
Åjada. Det er litt av et folk vi har med å gjøre. 

Og det er der faren med å være president ligger. Det er det som forsvarer kost og losji under regjeringstiden.
Folk hører etter. 

Barack Obama fikk smertelig erfare at folk hører etter her forleden. På spørsmål om hvordan det sto til med bowlingferdighetene hans, svarte Obama at de var på nivå med dem som deltar i Paralympics. Underforstått: Barack Obama er skikkelig dårlig i bowling. Det er de som deltar i Paralympics også.

Den er lei. 
Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ville sagt noenlunde det samme i tilsvarende situasjon. Jeg ville vel ikke sagt “på samme nivå som”, for det er jeg ikke, rekorden i Paralympics-bowling er omtrent min bowlingrekord ganger to og en halv. 

På den annen side funker Paralympics bra som et bilde. På at jeg som har både armer og ben inntakt, ville blitt grisebanket av en som er påført såpass mange handicaps at jeg burde ha en sjanse til å hevde meg. At “selv” i Paralympics hadde jeg slitt med å hevde meg. 

Jeg vet det. Det høres feil ut. Og det er verken spesielt morsomt, snilt eller gjennomtenkt sagt. Jeg tror det var smart av Obama å si unnskyld med en eneste gang. 
Men jeg tror ikke det lå så veldig mange fnugg av ondskap bak uttalelsen hans.

Vi må innse det: Barack Obama er jo politiker. Mannen har studert juss. Han deler utdannelse med folk som finner ris på rumpen morsomt. 

Det er ikke meningen at mannen skal være morsom.
Men han skal ha for forsøket.