Jeg har satt en liter vann til koking. Ikke fordi jeg skal lage meg noe mat eller drikke.
Jeg skal ganske enkelt ende et liv. Med kokende vann. Det skal være det mest humane, visstnok.

Du ligger der, og vet vel kanskje hvor det bærer. Du bryr deg ikke om hva som skjer rundt deg, du har nok med deg selv.
Nok med å i holde deg rolig og stabil, og ikke bli tatt med strømmen.
Du klarer det ikke spesielt bra. Ikke nå lenger. Det er derfor jeg har satt vannet til koking.

Lider du?
Du skjelver der du ligger, nå nesten lodrett i vannet. Jeg tror du lider.
Det tror akvarieboken min også. Det er derfor det putrer på kjøkkenet.

Naboene dine behandlet deg ikke så bra, gjorde de vel?
Du var ikke midtpunktet i dammen, guttene brydde seg ikke om deg. Du ble bitt i baken av en av søstrene dine.
Kanskje det var følelsen av å være utstøtt som gjorde deg syk?

Du lever på lånt tid nå. Du begynner å gi opp selv også. Bunnen kommer bare nærmere og nærmere. Du orker nesten ikke lenger å holde deg stabil, svømmende.
Putringen fra kjøkkenet er hørbar nå. Det er snart over.

Jeg finner frem håven min nå. Har aldri gjort dette før. Er ikke vant til at fiskene mine dør.
Vannet er klart. Jeg henter det. Fjerner lokket på 60-literen.
Finner deg med håven. Du gjør ikke motstand. Prøver ikke å komme unna fangenskapet.

Kanskje passerer livet ditt revy på dette tidspunktet. Dagen da du livsglad gjorde alt for å komme unna håven til damen i butikken. Plutselig var du i et nytt hjem. En rar type så ofte inn på deg. Gav deg mat.
I tåken kan du kanskje skimte ham. Hvis det er noen hull i tåken.

Lyden av vann som renner ned i en bøtte.
Damp. Et øyeblikk er jeg innhyllet i tåke, jeg også.
Unnskyld. Jeg gjorde det for din skyld.

Det er over.