Bildene av 200 000 mennesker på Rådhusplassen, kanskje opp mot 30 000 på Torgallmenningen og enda flere i det påfølgende fakkeltoget. Blomstene, lysene, tegningene, bamsene og kortene utenfor Domkirken i Oslo og rundt Den blå steinen i Bergen.

Høsten kom tidlig til landet vårt i år. Tåket, mørket, kulden, råskapen kom kjørende i en hvit varebil, lastet med flere hundre kilo ondskap og parkerte midt i det demokratiske hjertet av Norge.

Terror har vært noe som man i større grad har måtte forholde seg til i den tiden vi lever i idag. Likevel har det vært lett å avfeie at bildene vi i tur og orden har sett fra Oklahoma, New York, Madrid, London, Mumbai – til dels også den mislykkede bombingen i Stockholm – skulle bli en realitet her. Det var noe som ikke passet inn i vår beskyttede virkelighet som omtrent fem millioner mennesker tar del i. Nå er det en del av vår virkelighet. Det passer ikke inn, men likevel er den der. En kan spørre seg om det var blåøyd og naivt å tro at det ikke ville skje her også. Men nå har det uansett skjedd. Bildene vi tok innover oss de siste dagene av fellesferien var ikke fra en fjern verdensmetropol, men fra hovedstaden vår og fra søvnige Buskerud.

Her. 

Vi har kjent på følelser som våre foreldres foreldre kjente på under krigen. Følelsen av å oppleve en nasjonal traume, en følelse som de håpet etterkommerne deres aldri skulle få kjenne på. Nå er det vi som må håpe på det samme for dem som kommer etter oss. Like fullt har vi også fått merke hva som bor i fellesskapet i Norge. At det vi synger på 17. mai om at «Vi ere en nasjon vi med» faktisk er noe mer enn selvhøytidlige floskler vi drar frem i mangel på noe bedre å synge på nasjonaldagen vår. Vi forstår plutselig mye bedre stoltheten eldre mennesker gløder av på 17. mai.

For vi ere så absolutt en nasjon vi med – det er blomstene, lysene, hilsningene, engasjementet fra sør til nord et solid bevis på. På Twitter lurer folk på hvordan det går med twitterikoner som ligger hardt skadet på sykehus. Man deler fine strofer, sitater og betraktninger – for å trøste seg selv og andre. Folk bryr seg. Folk som ikke kjenner hverandre stopper opp foran avisstativene og utveksler sine refleksjoner og tanker. De gir hverandre klemmer. Det er fint. Det er nødvendig.

Her om dagen diskuterte jeg med en kollega om når vi kunne begynne å tulle igjen. Lage humor, skrive kåserier og igjen se på banaliteter i hverdagens små og store irrganger uten at det blir upassende og bråkjekt. Vi kom frem til at vi må få ting på avstand. Det er både lov og nødvendig å være litt pompøse og sentimentale en tid fremover. En ting er å konsumere humor i en vanskelig tid – en helt annen er å produsere god humor når det henger mørke skyer over oss. Hverdagen må bli kjedelig igjen, avisene må få tilbake overskrifter som «Slik redder du sexlivet ditt» og «NÅ kommer drømmeværet!» på forsidene sine, og sjokket er først og fremst nødt til å slippe taket før vi kan dra frem den løse snippen og de kjappe replikkene igjen. Vi må tilbake til den tiden da vi kunne si «jaja, vi bor nå i et trygt og behagelig land når de kan sette noe slikt på forsidene»

Latteren må runge over landet vårt igjen. Gjennom blogger, bøker, i avisspalter, på scener og på TV. Det er en viktig del av sorgarbeidet, og det er en viktig del av det å ta avstand fra terroren; vi må vise at frykten ikke skal få vinne. Vi skal ikke glemme, men vi skal gå videre. Spørsmålet er når. Det vil tiden vise, men den dagen det er lov, skal jeg love deg at du skal få merke det.

For som Lars Saabye Christensen skriver i diktet sitt «Det går over» fra den eminente samlingen Hvor ble det av alle gutta?:

Selv englene, selv englene har tatt fri
Jeg står her nedpå striten, veit ikke hvor jeg skal gå
Men det regnet her er kommet for å bli 

Og alt jeg kan si
er at alt snart er forbi
Jeg lover:
Det går over. 

Det gjør det. Det går over. Det er jeg sikker på. 

Vi skal rett og slett snakke livskrise. Dette måtte jo skje. På fredag bruke jeg fem timer på å skrive essay om kjærleik. Slik som det – kjærleik. På nynorsk. Da bærer det fort utpå klissete-kjøret. Og der er jeg fremdeles.

Da blir det livskrise.

Fra tid annen skjer det ting i livene våre som utløser en livskrise.

Det er dagene i etterkant som er verst. Dagene der tankene på hva du egentlig har gjort forfølger deg. Du føler deg skitten. Du føler deg liten og stigmatisert. Da du gjorde det føltes det kanskje naturlig, og godt – i hvert fall i starten. Men etter hvert skjønte du nok hvor det bar. At dette var en mindre god idé. At de neste dagene ville bli mørkeblå.

Krisen er ubønnhørlig mens den står på.
Du får ikke sove om nettene. Klumpen i magen er for stor, for vond og for tilstedeværende for at du kan ha sjanse til å sovne. Du orker i hvert fall ikke å trene, knapt reise deg og gå.

Klumpen i magen tar simpelthen over kontrollen over livet ditt.

Dessuten er det et skred av følelser.
Du føler deg egoistisk. Du føler deg slem. Du føler deg usikker på deg selv. Du lurer på hva som fikk deg til å gjøre noe så sykt. Du forbanner vurderingsevnen din. Og du lover deg selv at du aldri skal gjøre noe lignende igjen.

Men det vil du. (Her kunne jeg godt gjort en liten …også gjör du det… ;PpppppPPPPP, men dette er for seriøst. Men dere skal vite at jeg så muligheten – og vurderte den.)
Jeg vil påstå at om ikke alle, så i hvert fall godt over halvparten av alle mennesker gjør noe slikt opptil flere ganger i livet. Det er en drøy påstand, jeg sitter ikke på kilder – jeg kan ikke sette inn fotnote og referansehenvisning med stolthet i blikket – men det er en hjemmesnekret teori jeg tror kan holde sånn noenlunde vann.

Det er ikke gore-tex, men det funker til en viss grad.

Vi mennesker har alltid gjort dette. Det er et av de sikreste tegnene på at vi på langt nær er ufeilbarlige. At vi fra tid til annen ikke greier å styre oss. Vi kommer til å fortsette med det til vi ikke er her mer. Det finnes ingen kur mot slikt – og jeg tror sannelig ikke at vi ville tatt den kuren hvis vi fikk tilgang på den heller. Vi vil heller leve med angeren enn å slutte å gjøre dette. Ja, selv de mest kristne av de kristne gjør det. De snakker riktig nok ikke om det – de fortier det – men etter mørkets frembrudd gjør de det. Kanskje i dåpsakristiet. Ved døpefonten. I menighetssalen. Utenfor ekteskap. Sogneprester, klokkere, diakoner og kapellaner. De gjør det. De er ikke bedre enn noen av oss andre.

Det er en mager trøst å klamre seg til at det finnes mennesker der ute som er, og har vært i samme sted som deg selv. Sannsynligvis har noen av vennene dine gjort det samme uten å si det til deg. Tabuet er til å ta og føle på.

Jeg står selv frem, her og nå, og sier at jeg er en av dem. Jeg har gjort det flere ganger – og jeg har smakt på flere av de ovenfornevnte følelsene. Det kommer til å gjøre vondt å trykke “publish” om noen minutter, men noen må gjøre det. Tabuet må knuses. Vi trenger åpenhet. Forhåpentligvis kan flere stå frem etter dette.

Og det verste er at det ikke finnes én støtteordning for folk som havner i en slik livskrise. For oss. Omtrent hver eneste annen livskrise har et telefonnummer som man kan ringe og snakke med kvalifisert fagfolk. Men ikke for denne krisen. Behovet er der – spesielt etter farsdag, morsdag, bryllup (for ikke å snakke om bryllup når jeg tenker meg om), konfirmasjoner og femtiårslag. Folk sitter i et fortvilet mørke og aner ikke hva de skal gjøre. Velferdsstaten bare sitter og ser på.

Det er en skam.

For det å spise for mye marsipankake er et problem i vårt postindustrialiserte samfunn som ikke blir tatt nok på alvor.

Dessverre.

Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.

Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.

Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.

Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?

Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.

Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.

Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.

Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.

Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?

Jeg håper det er plass til alle.

Men jeg tenkte – hvilken forskjell gjør det om jeg blogger om Michael Jacksons bortgang eller ikke? Jeg har liten (les: ingen) tro på at noen vil klaske hånden sin mot bordflaten og si “Nei vet du hva, nå har jeg fått nok, dette var dråpen, la nå den mannen få fred etter sin død for pokker!!” og skrive et frådende leserinnlegg til lokalavisen sin. Jeg tror bedre om deg, kjære leser. Det skal du vite, når det går litt i motbakke i livet ditt, at det sitter en gutt i Bergen som tror bedre om deg.

Hva er det å si? Som ikke er blitt sagt, mener jeg? Har jeg noe mer å tilføye, noe sånn by the way? Neh, dårlig med det. Jeg blir så tom for ord når folk går hen og dør. Selv om jeg på langt nær hadde noe spesielt forhold til verken musikken hans, hans gjøren og laden utenfor scenen og studioet, kort sagt veldig lite. Men når alle butikkene spiller musikken hans, når folk drar til byen med t-skjorter med ansiktet og navnet hans trykket på for å hedre ham- da kan selv ikke en enkel fjaser unngå å bli påvirket av det som skjer over dammen.

Ja, for det er der det skjer, ikke sant? Ting foregår på andre siden av Atlanterhavet, men det virker som om det er et nasjonalt ikon som har gått bort. Enda mer enn det, også. Og det er egentlig det jeg vil si noen ord om. Den enorme populariteten og betydningen den mannen har for så vanvittig utrolig mange mennesker. Hvordan noen mennesker nærmest dyrker og tilber ham som en gud. Det er da vi begynner å snakke om fenomen, vi er forbi legendestatus, og vi må inn i det aller ypperste selskapet av store menn og kvinner som har hatt sitt virke på denne siden av Melkeveien.

En tanke som slo meg da jeg skulle innom Twitter for å sjekke stemningen rett etter dødsfallet hans og ble møtt av et Twitter som var nede på grunn av for mange sørgekvitringer, var “hva om det skjer noe mer?” Hva om han stakkaren i det republikanske partiet som tilsto at han hadde vært utro mens familien hans trodde han var på skogstur (i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner?? (Unnskyld, jeg skal ikke spekulere)) hadde tatt pressekonferansen sin i går istedet for i forgårs? Ville noen brydd seg? Ville den gråtkvalte tilståelsen hans ha druknet i tårene til de tusenvis av Jackson-fans som har samlet seg i LA? Hva om unge Neda i Iran ble skutt i går i stedet for i forrige uke?

Vel, jeg skal ikke synse om noe jeg strengt tatt har null, niks og nada peiling om. Det blir for dumt.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil for alltid 26. juni være dagen da Michael Jackson døde.
Dagen som ble “This is it” så altfor tidlig.

Jeg har nettopp lagt fra meg en bok som havner i den gruppen. Av forskjellige grunner er det nok ikke den beste boken jeg har lest, men høyt opp kommer den. Jeg tror jeg likte boken fordi den er så spesiell. La meg kort oppsummere: Den er skrevet av en finsk forfatter med et navn jeg helst vil slippe å stave. Den handler om selvmord. Og på toppen av det hele er den skrevet med en humoristisk penn.

Mhm. Jeg innser at det høres mest ut som en utopi. En finne skriver morsomt om et tema som er så alvorlig at det i grunnen blir respektløst å skrive morsomt om det. Når finnene først skulle prøve å være morsomme, kunne de prøvd seg med noe morsomt i hvert fall. For eksempel seg selv. Men det er en annen sak.

Uansett. Boken heter Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den handler om en mislykket direktør og en oberst som treffer hverandre på en låve. Obersten er der for å henge seg, mens direktøren har planer om å skyte seg der. De blir kompiser, og bestemmer seg for å legge selvmordsplanene sine på hyllen for en stund. Etter intens drikking og sauna (!) i et par dager, går de sammen om å arrangere en konferanse for selvmordskandidater, med mulighet for å begå et kollektivt selvmord som en heidundrende avslutning på konferansen. Det ender med at man skaffer seg en luksusbuss og reiser Europa på tverrs. På jakt etter den ultimate selvmordskulissen.

Selvmord er et tema jeg med jevne mellomrom tenker over. Hva er det som får folk til å begå en så absolutt og brutal handling? I boken møter vi veldig mange skjebner. En mislykket reineier, folk med store visjoner som har blitt skuffet over det livet viste seg å utvikle seg til å bli, en dame som har levd i ekteskap med en tyrann av en mann i flere år, osv.

En kan spørre seg selv om det er legitime grunner til å gjøre ende på livet. Om det i det hele tatt finnes en slik grunn. Man kan si at når mennesket har rett til å bestemme over sitt eget liv, skal det også ha rett til å bestemme over sin egen død. Alle har sine egne svar og formuleringer på disse problemstillingene, og jeg skal ikke spekulere i noen av dem.

Det som er sikkert, er at det ligger veldig mye desperasjon bak en slik handling. Samtidig er selvmord fremdeles veldig tabubelagt; det er et ikke-tema og noe vi ikke snakker høyt om. Jeg tror at hvis vi bare hadde lagt mer fokus på selvmord, og fanget opp og hjulpet potensielle selvmordskandidater, ville det vært en veldig god start.

Det er utrolig hva mennesker kan utrette i fellesskap. Det er alltid godt å ha en god venn å betro seg til. En føler seg lettere etter å ha snakket med noen om noe som er vanskelig eller tungt. Det blir som å bære en sofa. Du skal være beundringsverdig sterk hvis du greier å bære den på egenhånd.

Veldig få er det.

Men sammen, da greier vi det meste.

Du ligger der, og vet vel kanskje hvor det bærer. Du bryr deg ikke om hva som skjer rundt deg, du har nok med deg selv.
Nok med å i holde deg rolig og stabil, og ikke bli tatt med strømmen.
Du klarer det ikke spesielt bra. Ikke nå lenger. Det er derfor jeg har satt vannet til koking.

Lider du?
Du skjelver der du ligger, nå nesten lodrett i vannet. Jeg tror du lider.
Det tror akvarieboken min også. Det er derfor det putrer på kjøkkenet.

Naboene dine behandlet deg ikke så bra, gjorde de vel?
Du var ikke midtpunktet i dammen, guttene brydde seg ikke om deg. Du ble bitt i baken av en av søstrene dine.
Kanskje det var følelsen av å være utstøtt som gjorde deg syk?

Du lever på lånt tid nå. Du begynner å gi opp selv også. Bunnen kommer bare nærmere og nærmere. Du orker nesten ikke lenger å holde deg stabil, svømmende.
Putringen fra kjøkkenet er hørbar nå. Det er snart over.

Jeg finner frem håven min nå. Har aldri gjort dette før. Er ikke vant til at fiskene mine dør.
Vannet er klart. Jeg henter det. Fjerner lokket på 60-literen.
Finner deg med håven. Du gjør ikke motstand. Prøver ikke å komme unna fangenskapet.

Kanskje passerer livet ditt revy på dette tidspunktet. Dagen da du livsglad gjorde alt for å komme unna håven til damen i butikken. Plutselig var du i et nytt hjem. En rar type så ofte inn på deg. Gav deg mat.
I tåken kan du kanskje skimte ham. Hvis det er noen hull i tåken.

Lyden av vann som renner ned i en bøtte.
Damp. Et øyeblikk er jeg innhyllet i tåke, jeg også.
Unnskyld. Jeg gjorde det for din skyld.

Det er over.