Du verden. Valgkampen nærmer seg slutten – og det er et faktum jeg har visse problemer med å ta inn over meg.

For ser vi vekk fra den evinnelige diskusjonen om hvem som liker hvem (og enda viktigere: hvem som ikke kan fordra trynene til hverandre) – så har vi sånn strengt tatt ikke hatt saker i valgkampen i år. Det har rett og slett gått litt manko. Anklagene om tidenes kjedeligste valgkamp har begynt å åpenbare seg fra flere kanter nå, og da melder alltid spørsmålet seg: hvem skal ta på seg skylden for dette?

Jeg tror vi må gjøre som Pet Shop Boys, og “Go West”. Det er USA som har skylden. Seffen. Vi har rett og slett ikke kommet over valgkampen de kjørte der borte høsten i fjor. For det folkens, det var valgkampen sin det. Jeg tror presidentvalget i fjor sådde forventninger til våre hjemlige politikere som er høyst umenneskelige. Vi trodde at alle stortingskandidatene plutselig skulle bli små Obamaer med taler som får folk til å gråte, og at alle skulle valfarte til torg i tusentall, og etterpå slå fast i et unisont taktfast kor som konkluderer med at “ja, vi kan”.

Hva tenkte vi på?

Det blir litt som å se på fotball-vm i fire uker og bli vant til Argentina, Brasil og Spania foran åtti tusen, og plutselig svitsje over til Kongsvinger mot Hønefoss fra Gjemselund gressbane. Først ser du overstegsfinter av en annen verden, det er spillere som heter Fernando Torres og Robinho, og på tribunen sitter det brasilianske damer i grønne, litt for små bikinioverdeler. Sekunder senere ser du skudd som går til innkast, spillere som heter Jens Julius og menn med litt slitne capser fra Felleskjøpet på tribunen. Folk som drikker kefirmelk som tørstedrikk.

Man kan miste troen på menneskeheten av mindre.

Likevel har jeg trofast fulgt denne valgkampen relativt tett. Jeg vet sånn omtrent hva de forskjellige partiene mener om det meste, jeg har en forestilling om hvem jeg mener har gjort det bra de siste fire ukene, også videre. Jeg har overvært den tradisjonelle skoledebatten, jeg har vært på en random debatt, og jeg og et assortert antall medelever har vært innom valgbodene i Bergen og grillet politikere. Frivillig. Jeg vet det.

La oss ta skoledebatten først. Det ble det sirkuset jeg hadde fått inntrykk av at det visstnok skal være. Det var FrP-politikere som sang “stille i fjøset” med et stikk i siden til nynorsken, det var sinte politikere fra Norges kommunistiske parti, og det var Rødt-poltikere som sang privatiseringssang med et stikk i siden til de borgerlige partiene. Det var systematisk drittslenging, hersketeknikker av en annen verden og generell manglende folkeskikk. De eneste som utmerket seg positivt i debatten var Miljøpartiet De Grønne, Venstre og tildels Senterpartiet. Fordi de var ikke ute etter å sverte de andre partiene, men snakke om hva de ville oppnå.

Hva jeg stemte i skolevalget? Les de andre innleggene på bloggen og det burde stå ganske klart for deg.

I valgbodene ville vi ha svar på spørsmål som noen parti vingler noe fælt i. Type hva FrP mener om EU, hva Arbeiderpartiet mener om oljeboring i Lofoten og Vesterålen, hva FrP og Høyre mener om Lånekassen, og hva De Grønne mener utenom “grønne” saker.

Kjære leser, vi fikk mye rart i retur. Jeg vil gjerne gjengi bruddstykker av spesielt èn samtale med en FrP-politiker som jeg kommer til å huske i ganske lang tid.

Vi: Hei, vi lurer på om vi kan få stilt noen spørsmål?
Han: Fyr løs.
Vi: Vi lurer på hva FrP egentlig mener om EU?
Han: Tja… EU. Ja… Er ikke det gøy, da?
Vi: Vi vil gjerne vite hva dere mener.
(Han ser seg litt rådvill rundt, møter blikket til sin kvinnelige kollega, som parerer med et blikk som sier “dette får du ordne opp i selv.” Kvinnen forlater valgboden.)
Han: Nei, asså. Vi mener det nordmannen mener. Er det flertall i folket for EU, da kjører vi folkeavstemning. Enkelt, hæ?
Vi: Dere vil altså basere standpunktet deres i EU-saken på meningsmålinger? Hvis dere ser at det er flertall i folket over et visst tidsrom, kjører dere folkeavstemning? (red. amn: dette er vel strengt tatt ikke mulig, heller? Jeg mener, bare kjøre folkeavstemning ut av det blå?)
Han: Ja, det blir vel slik?

Auda. Men rett skal være rett: vi har fått mange gode svar fra valgbodene også. Selv også fra FrP.

Som en tankefjaser av legning, føler jeg at dette valget har stått nettopp i fjasets tegn. Det blir ofte sånn, at når man ikke har noe annet å diskutere, så blir det fjas. Da blir det vekten til Erna. Da blir det den hese stemmen til Siv. Da blir det “alle barna er snille unntatt Jan Tore Sanner, han bare kjefter og banner”. Heldigvis gjorde vi oss ferdig med debatten rundt størrelsen på snurrebassen til Lars Sponheim i god tid før valget.

Da blir det et fjasevalg.

Godt valg, og måtte mitt foretrukne regjeringsalternativ stikke av med seieren.

I søndagens blogginnlegg lovet jeg at jeg skulle komme tilbake til det partiet jeg omtalte som “det derre” og “partiet-hvis-navn-må-være-unevnt”. Jeg var fristet til å la det hele passere i stillhet, og la det stå som mitt løftebrudd i valgkampen. Men så kom jeg på at jeg ikke driver med valgkamp. Ikke noe aktivt for et parti i hvert fall. At jeg driver med propaganda på hobbybasis teller ikke.

Men som jeg omstendlig la frem for dere på søndag, dette valget blir skjebnesvangert. Det kan, i mine politiske øyne, stå mellom himmel eller helvete, død og liv. Og da har jeg ikke en gang tatt med i beregningen at flere tusen svineinfluensasmittede nordmenn skal ut og gå mandag 14. september. Og hoste. Og nyse. Og ta på dørhåndtak og betale kontant i kassen på veien hjemover. Det kommer til å bli svineinfluensa-bakterier all over. Jeg tror ærlig talt at i år vil det bare være nødvendig å legge stemmeseddelen i avlukket, så går seddelen av seg selv oppi urnen.

Er det pandemi så er det pandemi. Det er ikke akkurat da higen er størst etter å sende halve landets befolkning ut av hjemmene sine.

Men nå føler jeg at jeg mister tråden her. Eller, det vil si – hvis jeg skal være litt slem er jeg helt on track. Fordi det er snakk om en politisk pandemi i Norge for tiden. Den sprer seg, og den har gjort det lenge. Her om dagen kunne en av de gamle damene jeg går og handler med berette at hun hadde fått den.

Fremskrittspartiet.

Her om dagen tok jeg partitesten på VG Nett, mest for å se om jeg har fulgt med i timen og “heier” på de partiene som er nærmest meg i standpunkter. Det stemte, selv om SV har en lei tendens til å være øverst på listen når jeg er nærmere å melde meg inn i AUF enn i SU. På andreplass kom AP, og på tredjeplass kom Venstre. Ikke spesielt overraskende. Hvis jeg noensinne skulle gått over til “the dark side” – borgerlig side, er nok Venstre det mest sannsynlige partiet jeg ville søkt tilflukt hos. Senterpartiet kom på fjerde. Heller ikke overraskende. Kanskje SP burde kommet før Venstre, men det er bonde-fortiden som skremmer meg litt.

Nok om det.

Det mest interessante (sånn egentlig) var partiet som kom på sisteplass. Desidert sisteplass, jumbojumbojumbo-plass, til og med bak Kristelig Folkeparti. Gjett tre ganger.

Fremskrittspartiet.

Bare elleve prosent av mine standpunkter deler jeg med FrP. Noe som igjen kan bekrefte at jeg verken har svineinfluensa eller FrP-viruset. Jeg er frisk. Jeg er ikke som folk flest, som FrP påstår de er for, men jeg er i det minste frisk. Ikke noe pandemi her i gården.

Hva har gjort FrP for å bli slik det som det er i dag? Hvordan ble FrP et parti som folk (flest?) elsker, men slike som meg elsker å hate? Hva er det som får meg til å bli så mye mer frustrert av et utspill fra en FrP-poltiker enn fra en Høyre-politiker, selv om de mener omtrent det samme?

Jeg ser litt på FrP som en kul, muskuløs nabo, som er noen år eldre enn deg og som kommer bortom til deg i ny og ne med en pose det klirrer av. Naboen har de nyeste, blodigste TV-spillene, og prosjektor og lerret og dèt surround-anlegget. Dessuten har naboen bilder av nakne damer med pupper svææære som gresskar. Når du får valget mellom å være med naboen eller spise Big One med mor og far mens dere ser på Sjukehuset i Aidenfield på 28-tommeren i stuen, er valget enkelt. Selvfølgelig blir det en klirrende kveld med gresskar og Xbox.

Hvem sa at det bare var Eva som la seg friste av eplet?

Dette, kombinert med at folk som sympatiserer med FrP vet at det er folk på utsiden som er uenig i tilnærmet alt FrP mener og foretar seg, er nok en del av suksessoppskriften. Når man brenner for noe man vet andre er veldig uenig i, blir det til at man brenner enda mer. Da blir lojaliteten for partiet større.

Tror jeg. Men, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: hvem er jeg?

Uansett- det gjenstår å se om Norge sitter med en kollektiv fylleangst en gang ut i oktober. Hvis vi gjør det, er min beskjed til FrP: Nå har dere sjansen. Dere har fire år på å gjøre Norge til lykkeland. Vis oss hvor enkelt det kan gjøres.

Lykke til.