Category Archives: Politisk. Korrekt

Vaffelvalget

Posted on by
1

Om mer eller mindre nøyaktig én uke (når jeg skriver dette altså – at du leser dette for eksempel i 2025 eller rett etter valget kan jeg dessverre ikke ta høyde for. Jeg sitter på begrensede ressurser) er det valg. Kommune- og fylkestingsvalg. Det er selvfølgelig litt kjipt; nå som vi akkurat har greid å huske navnet på de mest sentrale lokalpolitikerne våre kan vi altså stå i fare for å få noen helt nye lokalpolitikere som vi ikke kommer til å se nevneverdig til før neste lokalvalgkamp om fire år.

Kommune- og fylkestingsvalg er litt som EM i fotball. Man gleder seg helt medium til det, innser at det er bedre enn ingenting – det kunne vært enda mer intetsigende tippeligafotball eller nok en debatt om handlingsregelen, men likevel savner vi de afrikanske og sør-amerikanske lagene. Det er ikke helt den samme underholdningsverdien med Hviterussland og Latvia i sluttspillet, liksom. Men slik er altså demokratiet i Norge – vi må nå gi lokalpolitikerne våre en liten følelse av at de har noe å si i Det Store Bildet én gang hvert fjerde år. Selv om mesteparten av makten ligger helt andre steder. Men det får vi ta ved neste utbasunering.

Utbasuneringer er det mye av for tiden (wehey, sømløs overgang mellom avsnittene!). Det er jo tross alt det som er valgkamp. Man spissformulerer seg, får kritikk for spissformuleringen, står på sitt, får enda mer kritikk for spissformuleringen, tar selvkritikk, får kritikk for at selvkritikken kommer altfor sent, man står på sitt at selvkritikken kom til helt rett tidspunkt, blir uthengt av en politisk kommentator som spissformulerer seg om selvkritikken som kom for sent, som får kritikk for sin spissformulering og i tillegg blir arrestert av Bergens Tidende fordi spissformuleringen inneholdt en faktafeil, osv osv osv. Osv.

Osv.

Det er muligens det som gjør valgkamp artig. Jeg tror mange holder med meg der. Men kanskje det aller artigste med valgkampen – det, kjære leser, tror jeg er en setning du ikke har hørt for mye den siste tiden: det aller artigste med valgkampen – er alle de høyst spesielle tingene politikerne våre gjør for å sanke stemmer.

Her om dagen så jeg for eksempel at SV (stakkar) hadde skaffet seg en buss som de skal kjøre rundt med i landet frem til mandag. På TV-innslaget var hele SVs elitetropp av politikere samlet utenfor denne bussen. De så på den med stolthet i blikket. Kristin Halvorsen holdt tale. Da hun var ferdig gikk alle på bussen. De virket lykkelige. En kunne se i øynene til Erik Solheim at han tenkte “vi har buss. Vi kan gjøre hva som helst. Vi har faen meg BUSS!”.

Jeg ser helt klart fordelen med det å chartre en buss for eksempel fremfor det å leie flere biler. Men det å gjøre en sak av det – tydeligvis for å sanke stemmer – forstår jeg ikke helt. Er det noen som sitter og ser innslaget på TV og tenker «jøss, de der SV har chartret en buss, det er jammen meg handlekraftige mennesker. Jeg burde kanskje stemme på dem? Jo. Den bussen var tungen på vektskålen. Det blir SV».

Jeg lar spørsmålet henge i luften og markerer det med to ekstra linjeskift.

 

 

Det er ikke bare SV som tyr til noget uortodokse måter å vinne stemmer på. I forkant av valgkampen så jeg et reklameskilt (eller reklameboard som premierasjonalistiske Creative Art Directors i reklamebyrå kaller det mens de sitter i sakkosekkene sine og onanerer i arbeidstiden)  for Senterpartiet med et bilde av en stringtruse som hadde påtrykket «Det er i sentrum en finner godbitene».

La oss stoppe litt opp. Kjære leser: er det lov å skrive noe slikt? På en truse?

Jeg burde nok la dette henge i luften også. Men her er jeg nødt til å drøfte litt. Skal det altså ikke mer til enn en slik, etter noens (ikke min!) mening, usmakelig reklamekampanje for å sanke stemmer? For, med fare for å foregripe omstendighetene en smule her, jeg er ganske sikker på at dette har ført til at minst ett menneske har tenkt at Senterpartiet er hesten å satse på i årets lokalvalg. Er det så enkelt, altså? Så lenge man fyrer på med underbuksehumor eller buss?

Kanskje. Og i så fall er det trist.

Det er mulig at det er meg det er noe i veien med – men for meg er det revnende likegyldig om vaflene til Arbeiderpartiet eller Venstre smaker himmelsk eller som partiprogrammet til FrP; usmakelig og forkastelig. Det er politikken som betyr noe. Om så SV hadde chartrert et Boing 737 eller et romskip som hadde hentet E.T. tilbake ville det vært politikken jeg hadde dømt partiet på. Gjør ikke alle det? Eller er det folk som går rundt og bedømmer partiene på dropsene og heliumballongene? Eller stringtrusene?

Vi vil jo ikke ha det slik. Vi vil ha Tenkende og Selvstendige Individer. Så hvorfor driver partiene med det likevel? Det må jo være en grunn til at de gjør det år etter år, men mindre hele det politiske Norge har blitt lurt av en onanerende Art Director i et sakkosekkbefengt reklamebyrå.

Okei, det er gøy med ballonger (og stringtruser). Men hvem – HVEM - har sagt at politikk skal være gøy?

Utkast til handlingsplan for verdensfred

Posted on by
4

I etterpåklokskapens navn ser jeg at forrige innlegg ble dypt. Det havnet med god margin i den fatale ”tanker i en tankeløs tid”-kategorien. Jeg må beklage hvis noen føler seg støtt eller såret. Likevel ønsker jeg ikke å ta selvkritikk i den forbindelse; at slike innlegg kan forekomme er en av risikoene jeg daglig lever med som innehaver av en nettside hvis navn er tankefjas.net. Det går fint – jeg har lært meg å leve med risikoen, men det er ikke lett. Jeg gjør det i ytringsfrihetens navn. Jeg er en demokratiets soldat. Med pennen som våpen.

Og dette gjør jeg attpåtil gratis.

For en mann.

Jeg føler at vi må ta en real alvorsprat nå. Det begynner å bli en stund siden sist vi hadde alvorsprat, så det er mye vi må ta igjen. Såpass mye at det må tas over flere innlegg. Det er nemlig gode tider i alvorspratbransjen for tiden. De lever fett. De sitter der rundt bordene sine i teak og mahogni med strenge miner og kjenner riksdalene klirre så godt rundt hoftepartiene deres at det stimulerer høyst erogene soner slik at det nesten fremprovoserer ejakulering. Synkront. Under alvorspratingen deres.

Splæsj.

Så vi må ha oss en alvorsprat ja.

Apropos splæsj (dette, kjære leser, er en bloggfaglig sterk overgang); hva skjer med at folk i FrP har begynt å hviske? Det startet med Siv Jensen etter Birkedal-splæsjen, og etter det har jeg sett flere FrP-politikere snakke veldig lavt når de blir intervjuet på fjernsyn eller radio. Jeg synes selvsagt det er en positiv utvikling og et svar på usagte (ubønnete??) bønner – mang en gang har jeg sittet under TV- og radiodebatter og tenkt “hysj” når en FrP-representant har tatt ordet og snakket varmt om markedsliberalisme i en skala som får enhver tilhenger av Keynes til å vurdere selvmord. Jeg håper selvsagt at folk i FrP fortsetter å hviske fremover slik vi snart ikke hører dem i det hele tatt. Da begynner vi virkelig å snakke (ordspill intended).

Når vi snakker om markedsliberalisme (vi må faktisk ringe noen – dette innlegget stiger opp til å bli et koldtbord i gode overganger) – USA fikk jo seg et realt oppsving nå som Osama bin Laden er død og begravet – for ordens skyld på bunnen av et hav. Nå skal det sies at jeg ikke unner USA så veldig mye oppsving her i livet. Jeg har aldri vært i USA og har strengt tatt ikke noe særlig uttalelsesgrunnlag, men jeg har bestemt meg for å hate konseptet United States of America på magefølelse. Ikke amerikanerne, men fundamentet den staten er tuftet på som verdikonservatisme og individualisme. Derfor trøster jeg meg med at Johan Galtung har varslet at det amerikanske imperium vil gå under 24. oktober 2020, men akkurat den med bin Laden skal de få for. På den annen side sier amerikahateren i meg at det er noe muffens. Eller muffins. Det at vi ikke får se bilder av liket er mystifnustisk. Vi fikk jo se bildet av Saddam Hussein med halvt avrevet hode. Hjemmevideo av Osama gir liksom ikke samme følelsen. Det er rart med det.

Selv om jeg langt på vei applauderer operasjonen som fikk bin Laden avrettet, synes jeg generelt at hele krigen mot terror – eller rett og slett hele konseptet krig – har sporet litt av. Hvorfor skal vi hele tiden drepe? Er vi ikke enige om at det finnes skjebner som er langt verre enn døden?

Jo, kjære leser, det er det. For min del er det at noen roter i sakene mine, flytter på ting, tar på meg og setter seg ned ved siden av meg og maser om ting jeg absolutt ikke har interesse for en skjebne som der og da er langt verre enn det å bli degradert fra sjåfør til passasjer. På lang sikt tror jeg det å være død er ganske kjipt – spesielt hvis man er så uheldig og havner i himmelen sammen med de folkene som man absolutt ikke vil tilbringe en evighet med, nemlig de kristne. Men der og da – i nuet – er det ganske forjævlig.

Så burde vi ikke bare begynne å gjøre det? Hvis noen begår noen skikkelig ufine forbrytelser overfor menneskeheten drar vi bare hjem til dem og lager et helvete der? Vi sender en måke og en skikkelig irriterende person som oppholder vedkommende med et intetsigende tyt om hvasomhelst mens noen elitekaosmakere – for eksempel noen fra regjeringen – sendes inn i bopelen og ommøblerer, drikker, ramponerer og legger igjen et arsenal av illeluktende rekvisitter. Som for eksempel noe smøreost, rakfisk, kokt kål og råtne egg. Vi kan dessuten sende noen alvorspratere (og/eller FrP-politikere) som kan ejakulere over personlige eiendeler.

Når vi er ferdige kan vi sende forbryteren inn i huset, og be han eller hun om å rydde opp mens vi setter på noe skikkelig dårlig musikk i bakgrunnen. Personlig stemmer jeg for noe trance. Eller grunge. Hvis det er vanskelig kan vi bare ringe Lady Gaga. Hun er så billig at hun blir ikke noe problem å få hyret uansett.

Ingen liv går tapt, men samtidig er det en skikkelig lærepenge. En slik straff tror jeg de færreste vil godta skje mer enn en gang i livet. Dessuten er det en allmennpreventiv faktor inne i bildet: hvem faen gidder å begå lovbrudd hvis konsekvensen er et slikt kjipt besøk?

Det er bare til å ringe hvis dere vil ha noen utdypninger, FN. Jeg kan også sende dette utkastet til verdensfred på e-post til dere hvis det er nødvendig.

Gratis.
Åjada. Jeg er faen så raus.

Obamaramaparanoia

Posted on by
2

Først og fremst – Note to self: Aldri lov nytt innlegg påfølgende dag når du skriver blogg. Det er som å be om bråk.

Jeg tenkte at vi skulle, for en gangs syld, forlate julens mystikk og mysterier og heller fokusere litt på det som foregikk i hovedstaden vår forrige torsdag. Jeg gjør det av litt forskjellige grunner. For det første tror jeg at livet ditt akkurat nå baserer seg ganske mye på jul. Jeg tror at du leser værmeldingen med argusøyne for å kalkulere deg frem til om det blir snø på julaften eller ikke. I lengden er ikke slikt sunt – det kan bli for mye jul. Derfor tar jeg som vanlig på meg samfunnsansvaret og gir deg et pusterom i denne tilværelsen.

Åh, det var så lite.

Dessuten tror jeg det er riktig å ta dette opp nå, nesten en uke etter at Barakken forlot landet vårt. Vi har fått det litt på avstand nå, vi begynner å merke svake tegn til rasjonell tenkning, og det er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, utelukkende et godt tegn. Du vet – alle fester er tidenes beste mens de står på, og et par dager ut i uken. Så begynner man å tenke rasjonelt, og da oppdateres listen, for å si det slik.

Men det gikk jo fint. Obama har forlatt landet vårt, og vi kan slå fast at det blir jul i år også. Obama lever i beste velgående, kong Harald tror han har fått ny bestebuddy og alle norske hjerter gleder seg over at Obama sa “skål” på norsk.

Bare tenk om, da. Tenk om Barakken ble skutt i Oslo. Da tror jeg påstanden om at all PR er god PR ville fått kjørt seg. Etter det tror jeg at mang en amerikaner omsider ville visst at Norge slettes ikke er hovedstaden i Sverige. Hadde vi reist ut i verden og sagt vi er fra Norge, eller Nårvei som vi sier, da ville alle tenkt Obama. Og kanskje de hadde snerret. Eller enda verre: fnyst. Av oss. Vi som gav ham fredsprisen og indirekte tvang han til å komme opp til det veikrysset vi kaller Norge. Nei, jeg tror det beste for oss nordmenn hadde vært å bare flytte. Det er litt som når du kjører ned alle kattene i nabolaget (ikke det at jeg har prøvd det) – du føler det på deg at du er litt uønsket. Nobelkomiteen kunne vært igjen.

Men la oss ikke sitte her i adventstiden og spekulere hit og dit. Juletiden er bygget på konseptet om å sluke ting rått, så jeg foreslår at vi opprettholder den tradisjonen her og nå.

For det er andre ting som er verdt å hvile over når det gjelder Barakken. For eksempel har de aller fleste av oss, både nordmenn, dansker, (svensker) og den delen av verdensbefolkningen som har maktet å plassere seg på geografisk sett strategiske steder, gått rundt siden midten av oktober og sagt “nærsj, det der, nei vet du hva, nei det der, nei det var altfor tidlig, jah, hva er det egentlig de røyker på Nobelkomitè-møtene, nei vet du hva, nei gi den heller til sultne barn i Afrika, jah, nei vet du hva.”

Så skal det ikke mer til enn at Obama holder en fiffig tale der han ser til høyre og venstre i tur og orden, er rolig og avbalansert og flagrer litt med de retoriske fjærene sine, snakker i litt sånn “nei hør nå her”-tone, og vips så kjenner vi klumpen i halsen og vi får noe støv på øyet og skjønner ikke hvorfor vi kunne være så slemme og harde mot denne kjernekaren. Når vi tenker oss om så er det rart at han ikke fikk den før. “Jah, nei vet du hva, skulle hatt den mye tidligere, ja, det sier jeg deg.”

Det er nesten litt farlig. Det er superkrefter Barakken sitter på. Og med superkrefter følger ansvar. Vi får satse på at Obama er innforstått med dette. Han virker i hvert fall som en hyggelig kar.

Men ellers, rent avslutningsvis, synes jeg at det var dårlig gjort å servere fisk til Barakken. Ikke det at jeg har noe i mot fisk i sin generellhet, men jeg føler at jeg fremdeles ikke har smakt den fisken som er verdig å servere til en fredsprisvinner. Har jeg gått glipp av noe, er det et møte jeg har glemt å stille opp på? Møtet der man presenterte den ultimate festfisken? Håper da inderlig ikke det.

Uansett – jeg tror egentlig de fleste av oss nordmenn er enige om at vi bør gjøre dette igjen litt oftere. Gi priser til rockestjerner litt på måfå for å tvinge dem opp her i ødet vårt. Spørsmålet er bare hvem vi skal gi den til neste år.

Brainstorm, anyone?

Newsflash: Det er håp

Posted on by
4

Etter forrige innlegg måtte jeg tåle kritikk på det jeg nesten kan strekke meg til å kalle hjemmebane. Ikke helt hjemmebane naturligvis – blogging er ikke noe man akkurat trekker frem i julebesøk og rundt middagsbordet – men utvilsomt helt i nærheten. Ikke fremmed gress, som folk med over snittet kjærlighet til gress ville sagt. De finnes. Man har fetisjer for alt nå for tiden.

Men nå babler jeg. Jeg fikk altså kritikk for å svartmale en situasjon som strengt tatt er svart nok fra før. At det verden trenger nå, det er håp. Hittil er det bare Obama som har skjønt det, mens Gordon Brown har blitt grepet av panikken og erklært at vi har mindre enn femti dager på å redde verden. Og det sa han for omtrent to-tre uker siden. Mhm. Der har du den igjen. Men det er altså håp som er in for tiden, og kritikken mot det forrige innlegget mitt var altså at det må da for pokker være noe godt igjen der ute? Ett eller annet? Anyone?

Vel. Listen er overraskende lang. Vi har endelig greid å skubbe Island ned fra tronen, og er igjen verdens beste land å bo i sett ut fra HDI. Stakkar Island, forresten. Det vil liksom ingen ende ta for dem. Synd i Island eller ikke – av de mangfoldige landene vi kunne ende opp med å bli plassert i, ble det altså det beste. Det er jo Flaks Flaksesen. Da er det lett å sette i perspektiv og si at det kunne vært verre. Vi kunne blitt født i Zimbabwe, liksom.

Og ettersom jeg føler at jeg programforpliktet til å veie opp mot det svartmalende innlegget fra forrige uke med et kjempepositivt innlegg som går håpets paroler en god gang, det er tross alt Operasjon Dagsverk i morgen, tenkte jeg at jeg skulle bruke nettopp Zimbabwe som eksempel.

Faktisk, ja. Jeg er så seriøs som jeg aldri har vært før. Spar skytset mot meg til jeg er ferdig, er du snill.

I tidligere innlegg har jeg ytret min fascinasjon for konseptet Zimbabwe. For meg står Zimbabwe som kroneksemplet på hvordan egentlig alt ikke skal gjøres. Har du noe du lurer på vil bli en suksess i Norge, hør med Zimbabwe. Har de prøvd det, bør det helst bli med tanken.

Men la oss for all del ikke flåse dette vekk. For en gangs skyld, mener jeg.

For å friske opp: De siste årene har Zimbabwe vært, for å si det mildt, langt nede i dritten. Siden Robert Mugabe, før frihetskjemper, nå diktator, overtok styringen mot slutten av åttitallet har det gått genuint dårlig. I Zimbabwe snakker man ikke om inflasjon. Neida, der i gården opererer man med hyperinflasjon. Zimbabwe er verdensrekordholder i inflasjon, og slår, såvidt jeg har fått med meg, selv Ungarn da de var på sitt mest rævkjørte. Inflasjonen i Zimbabwe nådde 218 millioner prosent inntil man til slutt bare avskaffet valutaen Zimbabwiske Dollar.

I forhold blir Island et skoleeksempel på en nasjon med utmerket samfunnsøkonomi som kvalifiserer til Verdensbankens fruktkurv som premie. Og la oss innrømme det – det er ikke Island i ville helvete. Med andre ord: Det er i Zimbabwe en kan snakke om finanskrise.

Det ser svart ut for Zimbabwe, gjør det ikke?

Jo, jeg vil i hvert fall si det. Ganske håpløst, for å være helt ærlig. Men i løpet av de siste månedene har ting skjedd. Mugabe har så smått begynt å dele makten med opposisjonen – og inflasjonen har snudd fra 218 millioner prosent til under null. Ja, inflasjonen har falt med 218 millioner prosentpoeng. Mer enn det faktisk, siden de er under null. På under ett år, folkens. Det er først da man begynner å snakke Verdensbankens fruktkurv for god samfunnsøkomisk innsats.

Ting er selvsagt ikke automatisk bra igjen i Zimbabwe etter dette. Det skal litt til, en har fremdeles litt å henge fingrene i, for å si det slik. Men noe sier meg at en nedgang i inflasjonen på 218 000 000 prosent hjelper på.

Så tenk på det – hvis du plutselig en dag ligger der med purkepest og tamiflu, at det skal nok gå bra. Det samme hvis det en dag blir seg slik at et markedsliberalistisk parti som begynner med “f” og slutter på “rp” vinner makten i Norge.

Når man greier å stavre Zimbabwe noenlunde på bena igjen, skal nok du eller vi greie det samme.

Det må bare bli verre før det kan bli bedre.

Kollektivt sjokk

Posted on by
7

Okei. vi har litt å snakke om i forbindelse med gårsdagens begivenheter. Hadde jeg hatt for vane å stille forberedt til skriving av blogginnlegg ville jeg nok hatt med meg en liste. En sjekkliste. Kanskje en gul (eller rød) markørtusj også, hvis jeg virkelig ville skjære igjennom med budskapet mitt. Men slik er det ikke – jeg er tradisjonen tro ikke forbedredt. Jeg praktiserer som vanlig stream of consciousness – og lar min fleskepølsebefengte guru tale gjennom mine fingerbevegelser på det hvite macintosh-tastaturet mitt.

Oppsummering: Dette innlegget er ikke påvirket av gule (eller røde) markørtusjer og/eller deres odører.

Dette er også det siste du hører til gule (eller røde) markørtusjer på denne bloggen noensinne. For det er gårsdagens begivenheter vi må drøfte. Det var ikke småsaker det som skjedde i går. Du kan spørre hundre personer på gaten 0m hva som var den viktigste begivenheten for niende oktober totusenogni og alle vil si det samme:

Barakken fikk fredsprisen.

Javel, jeg tar høyde for at kanskje to stykker vil nevne det at Ghana slo Sør-Korea 3-2 i Fotball-VM for gutter under tjue år var en viktig begivenhet, og en eller to vil nok mene at Marge Simpson splitter naken på forsiden av novemberutgaven av Playboy er verdt å skrive hjem om også, men det er Barakken niende oktober totusenogni vil bli husket for.

Hatten av for den mannen der, altså. For ett år siden var han ikke valgt som president en gang. Nå har han kongerriket (eventuelt republikken, hvis vi er i det flisespikkende hjørnet vårt), fredsprisen og en portugisisk vannhund å stri med.

Det er et godt års arbeid, om jeg må si det selv.

Den som jeg har kanskje har aller mest medfølelse for i dag (i den grad det går an å ha medfølelse for hjerteløse republikanere (uff unnskyld, den var stygg)(trekker den tilbake)) er Sarah Palin. Hun kan ikke ha det godt i dag. For en god måned siden prøvde hun å få amerikanerne til å innse at Barakken var en morder. En kald, hjerteløs morder som ville drepe bestemoren din. Pull the plug om grandma, om du husker. Så går mannen hun kaller for en morder hen og tar fredsprisen liksom.

Dèt er fail, det.

Men gårsdagen fylte også begeret mitt på et vis. Det har bygget seg opp over tid nå, jeg trodde kanskje at det skulle toppe seg i løpet av valgkampen, men det måtte altså fredspris til Barakken for at det skulle kulminere for meg. Tiden er rett og slett inne for å ta en debatt på dette, og bli enige om bruksområdet til et spesielt uttrykk i det norske språket. Det er faktisk bare et ord, og det er et verb. Fortrinnsvis står det i preteritum.

Sjokkert.

En viss kvinnelig leder for et forferdelig skummelt parti (partiet-hvis-navn-må-være-unevnt) har jo bestemt seg for å inngå partnerskap med dette ordet (eller er det et uttrykk? Jeg er forvirret). Og i går skulle plutselig alle bruke ordet. Om kapp. Til og med en god venn av meg, en av mine mest fortrolige, brukte ordet. Skriftlig. I fullt alvor. Uten et fnugg av sarkasme eller ironi (noe som er sjeldent).

Og jeg mener – det skal mye til for å sjokkere oss. Ifølge ordboken er sjokk en “tilstand av legemlig svekkelse på grunn av (en) voldsom nervepåkjenning.” Du skal ikke være mye til mann (eller kvinne) hvis utdelingen av fredsprisen påfører deg en legemlig svekkelse på grunn av voldsom nervepåkjenning. Javel – fredsprisen er heavy saker det, men så heavy er det ikke. Selv ikke når Thorbjørn Jagland skal snakke engelsk.

Jeg er en tilhenger av diplomati, og har laget en skisse til hvordan bruksområdet til “sjokkert” bør være. Jeg lager den under åpen kildekode, så det er bare til å stjele den. Åjada, selv hjerteløse republikanere og ledere for skumle politiske parti kan ta notater.

Forteller jeg deg for eksempel at jeg skal bli far om et halvt års tid, skal du få lov til å bli sjokkert. Hvis jeg også sier at jeg er en psykopat som vil kidnappe deg på stedet, føre deg ned i kjeller og skjære deg opp i fileter og spise deg, skal du få lov til å bli veldig sjokkert.

Hvis jeg på den annen sier noe veldig lite ventet, som for eksempel at jeg egentlig synes at Susan Boyle egentlig er en ganske sjarmerende dame (spesielt etter at hun klippet seg) eller at jeg sier at jeg synes at fleskepølse kan være med på å redde verden, har du ikke skjellig grunn til å bli sjokkert. Du kan bli overrasket, forferdet, provosert og/eller miste troen på meg som person og menneskeheten generelt, men du får ikke lov til å bli sjokkert. For du går ikke gjennom en legemlig svekkelse på grunn av en voldsom nervepåkjenning på grunn av det. Så godt har jeg tross alt begynt å kjenne deg.

Sånn. Verre var det ikke. Innvendinger tas imot med takk.

Og selvsagt: Grattis til Barakken.