Vent, darling, vent på meg i enden av november
Du kjenner meg ikkje igjen, for eg er ikkje meg sjøl lenger

Neida. For all del. Det går bra.
Jeg ble bare litt revet med, her jeg satt.

Denne måtte jo bare komme, synes da jeg. Enden av November passer veldig, veldig bra med hjørnesteinene i NaNoWriMo; å bli ferdig med denne hersens måneden før den gjør mer skade for seg enn hva som strengt tatt kan respekteres.

Ikke bare ligner jeg på meg selv utenpå (jeg har i hvert fall ikke fått inn andre meldinger), jeg er ganske mye det samme bak det du kan “sjå” også.
Så det så. Der fikk jeg den.

Du spør hvor mange ord jeg har, ja?
Det skal jeg fortelle deg. Det er gøy å fortelle slikt enn så lenge.
Jeg er oppe i 16 577.
Jepp. Snart halvveis. Snart skal det bli dobbelt så ille som det er nå.
Optimismen er fremdeles stor i leiren min.

Ahem.
Leir er vel å trekke det litt langt, ja.

Og joda. Kaizers Orchestra hjelper på inspirasjonen.
Det er ikke måte på.

No håper eg brevet kommer fram til deg i tide
Mine ord er fra hjerta, mine tanker er frie
Du må stå inne for det du får ut av livet
For det er ingen som går ut av livet i live

Første uke av NaNoWriMo er unnagjort, og så langt har det vært greit. Jeg har fremdeles til gode å møte hattifnatter og menn med unaturlig langt skjegg, som jeg ytret min bekymring for i innlegget forrige lørdag.
Ting har gått greit, ordene har kommet mer eller mndre av seg selv, og det er fryd og gammen-stemning oppi hjernen min. Det er litt fest der oppe i dag, kjenner jeg.

Jeg har ikke brukt spesielt mye tid på skrivingen, ikke mer enn det jeg hadde sett for meg på forhånd. Jeg blir ikke sittende i timesvis for å fundere og være hobbyfilosof. Jeg setter meg ned og skriver, og lar det stå til. Dessuten ligger jeg foran skjema, og føler at jeg kan ta det bittelitt med ro.

Men.
Det er alltid et men. Dette har vært hvetebrødsdagene. Hadde ikke ting gått på skinner her kunne jeg bare gitt opp allerede.
Nå er hvetebrødsdagene over. Definitivt.

Alle, absolutt alle, som jeg har vært i kontakt med som har deltatt på NaNoWriMo før, sier det samme; den andre uken, den er umenneskelig.
Det er der klinten skilles fra hveten, det er der guttene må være menn, det er der musen må bite fra seg mot katten, du skjønner hva jeg mener.

Kommer man seg gjennom uke to, kommer man seg mest sannsynlig gjennom hele NaNoWriMo også.
De som gir seg, som kapitulerer, de gir seg i uke to.

Grå skyer siger mot landet jeg befinner meg. Innbyggerne skalker slukene, spikrer igjen dører og vinduer og rømmer landet. Jeg må bli igjen.
Husket jeg regntøy? Nei. Gjør det noe forskjell? Kanskje.

Det er nye tider, jeg må innse det. Jeg må kjempe hardt for ordene – ta det jeg får. Jeg må gi det jeg har også.
Litt bekymret ja.

Beklager dagbok-lignende blogginnlegg. Det skal ikke gjenta seg så ofte. Bare litt.

6256 ord er blitt slibrig skrevet ned, og jeg har fremdeles troen på at jeg kan greie å komme meg i mål før første sjokolade i julekalenderen min er fortært.

Det er ikke alle som har like stor tro på min deltagelse på NaNoWriMo – i dette filmklippet ser vi reaksjonen til en av Tankefjas sine lesere når nyheten om at jeg skulle delta på NaNoWriMo sprakk tidligere denne måneden:

Kjempemorsomt. Jada, for all del, bare le du.

Det føles som om jeg gjør meg klar til en polekspedisjon. Som om jeg har tatt på meg tinnhatten og skal ut på en lang og farefull reise, sammen med hobitter og menn med unaturlig langt skjegg.
Folk spør om jeg er sikker på om jeg virkelig vil dette. Om jeg har tenkt gjennom hva jeg er i ferd med å stelle i stand. Konsekvensene. Om jeg har en plan.

Så her står jeg, og skuer ut over landet jeg skal gjennom. Jeg står på samme flekken alle verdens forfattere har stått på før meg.

Jeg vet ikke om jeg er ønsket i dette landet. Om lokalbefolkningen godtar meg.
Som en smal stripe ytterst i horisonten kan jeg se det store, røde neonskiltet som sier “The end”.
Jeg er skjerpet. Klar til kamp. Jeg er klar til å bekjempe hattifnattene med navn Dette-greier-du-ikke, Herregud-for-en-teit-og-dårlig-bok-du-skriver og, ikke minst, den fryktede Perfeksjonisten.
Perfeksjonisten er selve bossen.

Jeg skal altså skrive en bok.

Jøss, det høres fremdeles fremmed ut. Vi prøver igjen.
Jeg skal skrive bok.

Nei, det rimer ikke helt.
Men det er altså slik det er. I sommer kom jeg i snakk med en amerikaner på min egen alder som delte mange interesser med meg. Amerikaneren anbefalte NaNoWriMo.
Etter at amerikaneren gled ut av livet mitt, har stadig flere mennesker på et eller annet vis kommet inn på dette NaNoWriMo.

For de uinnvidde: National Novel Writing Month går ut på å skrive en bok, med 50 000 ord i løpet av 30 dager.
50 000 ord.
Da jeg hørte det første gangen tenkte jeg jøss. 50 000 ord er “kjøttkaker” ganger 50 000. Med mellomrom blir det 550 000 tastaturtrykk. På 30 dager.
Herregud.

Men det skal gå bra.
Det skal det.
Tror jeg.
Håper jeg.

Kjøttkaker.

Her kan du følge utviklingen på nært hold og se veien mot verdens vakreste tall for tiden, 50 000.