“Hva, skriver du booooook?”
Jeg kan love deg at jeg fikk den kommentaren ganske mange ganger for omtrent to år siden, under National Novel Writing Month (NaNoWriMo) i november 2008. Det var egentlig ikke meningen at så mange skulle få vite det, men jeg tenkte at jeg kunne da blogge om det. Det var ikke så farlig – bare de færreste menneskene jeg kjenner personlig leser bloggen min, tenkte jeg. Er det en ting jeg ikke har gjort, så er det å reklamere for bloggen for folk jeg kjenner. Noen må likevel ha tystet – for folk fikk det vitterlig med seg. Fremdeles går jeg i flere sosiale lag som “han som har skrevet bok”.
Det var for så vidt greit helt til Knausgård kom på banen. Etter det har det blitt kleinere og kleinere.
Til nye lesere, og for dere som tross alt har viktigere ting å gå rundt og huske på; jeg har altså en bok jeg har skrevet liggende. En litterært sett dårlig bok med syltynn handling med en svært diffus tittel; Sjokoladekake. Siden jeg først har begynt å blogge litt småseriøst (forrige innlegg var altså ikke en svikt i rutinene), tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som fikk meg til å melde meg på NaNoWriMo.
National Novel Writing Month er en konkurranse som går hver november der reglene er enkle: skriv en roman på minst 50 000 ord i løpet av tretti dager. Fra 1. til 30. november altså. For å komme i mål må du skrive i overkant av 1500 ord hver dag, eller fire-fem A4-sider med tekst.
Når jeg forklarer NaNoWriMo på den måten høres det ut som om hele opplegget er galskap satt i system. På sett og vis er det jo det – du skal gå på jobb, være sosial, gå på skolen, spise, sove, ganske enkelt leve et normalt liv, og i tillegg skrive manuset til en bok. Jeg vil påstå at jeg levde ganske normalt – jeg gikk på skolen, gjorde prøver, var med venner, tok til meg næring og la meg til normale tider. Jeg husker at jeg til og med satte av en av kveldene til å gå i demonstrasjonstog mot pels sammen med Solstjerne-Beate og Ozzy, hunden hennes, og likevel nådde jeg 50 000-merket en dag før fristen, den 29. november.
Men hvorfor?!?
Vel. Jeg har alltid satt pris på historier, helt fra jeg var latterlig liten har jeg fått servert historier – først gjennom at foreldrene mine leste for meg på sengen; “Knerten”, “Ole Aleksander Fillibombom”, “Barna i Bakkebygrenden” – kort sagt klassikerne. Videre oppdaget jeg biblioteket som jeg nesten bor vegg i vegg med og begynte å låne først lydbøker, senere skikkelige bøker. Biblioteket “mitt” tror jeg er en viktig brikke oppi dette. Også det faktum at bydelen min ikke akkurat har flust med steder å henge, noe som gjorde at vi til enhver tid var en 5-10 gutter som hang på biblioteket etter skoletid.
Jada, folkens. Vi hang på biblioteket. Skikkelig bad-ass.
Fremdeles elsker jeg historier – både å lese dem eller å høre andre sine, eller altså å fortelle dem selv. Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for at én dag, én dag skal jeg skrive en bok. Fortelle en lang historie mellom to permer – skape et lite, eget univers.
Hvorfor ikke? tenkte jeg. Det er nå drømmen om å skrive bok er her, så hvorfor utsette det? Når man går rundt med en fullt realiserbar drøm – alle kan sette seg ned og skrive ettellerannet som går over 150 sider, enten det er avskrift av telefonkatalogen eller et litterært mesterverk som berører alle som setter seg ned og leser det – på samme måte som at alle, teknisk sett, er i stand til å fullføre et maratonløp. Du kan gå en maratondistanse, ta et par overnattinger på veien, og komme i mål med en tid som ikke ligner grisen – men du har uansett fullført maratonet. Nettopp den tankegangen brukte jeg da jeg satte i gang skriveorgien.
Selv om “Sjokoladekake” aldri kommer til å bli sendt til noe forlag, og ikke kommer til å bli lest av stort flere enn den småekslusive gruppen som har fått lese den så langt, er jeg glad for at jeg tok utfordringen. Følelsen av å skape noe er en utrolig deilig følelse – det å holde en bok og vite at du har skrevet alle ordene i den likeså. Dessuten tror jeg at det er lett for å utsette ting man tenker at man må få gjort, litt større ting som å skrive en bok. Du tenker kanskje at du skal gjøre det når du blir voksen, når du ikke har så mange plikter fra skole og utdanning. Men da har du kanskje en liten familie å ta deg av i tjue år. Og etter det begynner tiden å gå fort. Styggfort, har jeg hørt. Livet er ikke så forbasket langt, og det er mye som må gjøres. Det gjelder å utnytte tiden vi har.
Som Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, skrev til vinnerne av konkurransen i 2008:
The world can wait. It’s what the world does best, in fact. It was hanging out for 4.5 billion years before we arrived, and it’ll be waiting around for another few billion after we’re gone.
Our dreams, however, have much shorter shelf-lives.
Så hvis dette innlegget skal ha en slags moral, og det skal det nå som jeg har blitt seriøs, må den være at du bør gjøre alvor av å gjøre det du enten drømmer om eller har tenkt på lenge å gjøre. Enten det er en stor eller liten ting. Uansett om du lykkes eller mislykkes i forsøket tror jeg du vil vokse på erfaringen.
Er det noe som står høyt i kurs, så er det jo å vokse.
Keep trying big things, okay? Sometimes we can wait so long for a clear sign that it’s time to begin, that the opportunity sails right past us.
Life is so short. Adventures beckon. Let’s get packed and head out on a new one today.
Tid er ikke noe problem. Faktisk.
