Sjokoladekake til folket

Posted on 27 August, 2010 by Fjasolini

“Hva, skriver du booooook?”
Jeg kan love deg at jeg fikk den kommentaren ganske mange ganger for omtrent to år siden, under National Novel Writing Month (NaNoWriMo) i november 2008. Det var egentlig ikke meningen at så mange skulle få vite det, men jeg tenkte at jeg kunne da blogge om det. Det var ikke så farlig – bare de færreste menneskene jeg kjenner personlig leser bloggen min, tenkte jeg. Er det en ting jeg ikke har gjort, så er det å reklamere for bloggen for folk jeg kjenner. Noen må likevel ha tystet – for folk fikk det vitterlig med seg. Fremdeles går jeg i flere sosiale lag som “han som har skrevet bok”.

Det var for så vidt greit helt til Knausgård kom på banen. Etter det har det blitt kleinere og kleinere.

Til nye lesere, og for dere som tross alt har viktigere ting å gå rundt og huske på; jeg har altså en bok jeg har skrevet liggende. En litterært sett dårlig bok med syltynn handling med en svært diffus tittel; Sjokoladekake. Siden jeg først har begynt å blogge litt småseriøst (forrige innlegg var altså ikke en svikt i rutinene), tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som fikk meg til å melde meg på NaNoWriMo.

National Novel Writing Month er en konkurranse som går hver november der reglene er enkle: skriv en roman på minst 50 000 ord i løpet av tretti dager. Fra 1. til 30. november altså. For å komme i mål må du skrive i overkant av 1500 ord hver dag, eller fire-fem A4-sider med tekst.

Når jeg forklarer NaNoWriMo på den måten høres det ut som om hele opplegget er galskap satt i system. På sett og vis er det jo det – du skal gå på jobb, være sosial, gå på skolen, spise, sove, ganske enkelt leve et normalt liv, og i tillegg skrive manuset til en bok. Jeg vil påstå at jeg levde ganske normalt – jeg gikk på skolen, gjorde prøver, var med venner, tok til meg næring og la meg til normale tider. Jeg husker at jeg til og med satte av en av kveldene til å gå i demonstrasjonstog mot pels sammen med Solstjerne-Beate og Ozzy, hunden hennes, og likevel nådde jeg 50 000-merket en dag før fristen, den 29. november.

Men hvorfor?!?

Vel. Jeg har alltid satt pris på historier, helt fra jeg var latterlig liten har jeg fått servert historier – først gjennom at foreldrene mine leste for meg på sengen; “Knerten”, “Ole Aleksander Fillibombom”, “Barna i Bakkebygrenden” – kort sagt klassikerne. Videre oppdaget jeg biblioteket som jeg nesten bor vegg i vegg med og begynte å låne først lydbøker, senere skikkelige bøker. Biblioteket “mitt” tror jeg er en viktig brikke oppi dette. Også det faktum at bydelen min ikke akkurat har flust med steder å henge, noe som gjorde at vi til enhver tid var en 5-10 gutter som hang på biblioteket etter skoletid.

Jada, folkens. Vi hang på biblioteket. Skikkelig bad-ass.

Fremdeles elsker jeg historier – både å lese dem eller å høre andre sine, eller altså å fortelle dem selv. Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for at én dag, én dag skal jeg skrive en bok. Fortelle en lang historie mellom to permer – skape et lite, eget univers.

Hvorfor ikke? tenkte jeg. Det er nå drømmen om å skrive bok er her, så hvorfor utsette det? Når man går rundt med en fullt realiserbar drøm – alle kan sette seg ned og skrive ettellerannet som går over 150 sider, enten det er avskrift av telefonkatalogen eller et litterært mesterverk som berører alle som setter seg ned og leser det – på samme måte som at alle, teknisk sett, er i stand til å fullføre et maratonløp. Du kan gå en maratondistanse, ta et par overnattinger på veien, og komme i mål med en tid som ikke ligner grisen – men du har uansett fullført maratonet. Nettopp den tankegangen brukte jeg da jeg satte i gang skriveorgien.

Selv om “Sjokoladekake” aldri kommer til å bli sendt til noe forlag, og ikke kommer til å bli lest av stort flere enn den småekslusive gruppen som har fått lese den så langt, er jeg glad for at jeg tok utfordringen. Følelsen av å skape noe er en utrolig deilig følelse – det å holde en bok og vite at du har skrevet alle ordene i den likeså. Dessuten tror jeg at det er lett for å utsette ting man tenker at man må få gjort, litt større ting som å skrive en bok. Du tenker kanskje at du skal gjøre det når du blir voksen, når du ikke har så mange plikter fra skole og utdanning. Men da har du kanskje en liten familie å ta deg av i tjue år. Og etter det begynner tiden å gå fort. Styggfort, har jeg hørt. Livet er ikke så forbasket langt, og det er mye som må gjøres. Det gjelder å utnytte tiden vi har.

Som Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, skrev til vinnerne av konkurransen i 2008:

The world can wait. It’s what the world does best, in fact. It was hanging out for 4.5 billion years before we arrived, and it’ll be waiting around for another few billion after we’re gone.
Our dreams, however, have much shorter shelf-lives.

Så hvis dette innlegget skal ha en slags moral, og det skal det nå som jeg har blitt seriøs, må den være at du bør gjøre alvor av å gjøre det du enten drømmer om eller har tenkt på lenge å gjøre. Enten det er en stor eller liten ting. Uansett om du lykkes eller mislykkes i forsøket tror jeg du vil vokse på erfaringen.

Er det noe som står høyt i kurs, så er det jo å vokse.

Keep trying big things, okay? Sometimes we can wait so long for a clear sign that it’s time to begin, that the opportunity sails right past us.
Life is so short. Adventures beckon. Let’s get packed and head out on a new one today.

Tid er ikke noe problem. Faktisk.

Jeg greide det!

Posted on 30 November, 2008 by

Syng ut om dette innlegget

Jeg vil starte dagens blogginnlegg med å gi fra meg et brøl.

Jeg. Greide. Det!!
I. Did. It!!
Ich. Habe. Es. Gemacht!

Ok. Litt usikker på den siste der. Er ikke helt stødig på perfektum på tysk. Men uansett.
50 000 er nådd. Jeg er forholdsvis uskadet. Jeg er fremme. Hjemme, om du vil.
Blodig, forsoffen, og med istapper i ansiktet, så jeg lyset fra hytten på vidden. Jeg slo, med mine siste krefter, opp den frosne døren, brydde meg ikke om at jeg kom utenom kontortiden, og sa “nei no gidder eg ikkje mer. Dette får fanken meg være nok”.

Slik kan man også si det. Det tar liksom ikke helt av å si “jeg satt i en times tid og skrev. Plutselig var jeg ferdig”, spør du meg. Kall meg dramaqueen.

De lykkelige omstendighetene var et faktum klokken 00:21 natt til søndag. I den siste halvtimen samlet det seg opp folk langs ruten, visuelt på MSN for å heie meg frem. Solstjernen holdt seg våken for å følge dramaet, i det hele tatt, andre sang visuelle heiarop, som vi ikke skal gå nærmere inn på her.

You have now landed, victorious, in a place that few adventurers ever see.
We congratulate you on your hard work, salute your discipline and follow-through, and celebrate your imagination.
You did something amazing this month, novelist. We couldn't be prouder.

Jeg må si at den gratulasjonen smakte godt. Jeg fikk litt gåsehud av den der, altså.

Litt stolt er jeg, da. Men jeg er ikke av den særlig stolte typen.
Jeg hadde med andre ord gjort det ganske dårlig som hane.

Men nå er det altså over. Hva skal jeg finne på nå?
Jeg tror det var Mark Twain (min kollega, haha), som sa noe sånn som at “å gjøre seg ferdig med en bok er som å ta med seg yndlingsbarnet sitt utenfor og skyte det”. Dette sier vel mer om pedagogen og faren Mark Twain enn om det å skrive bok.
Men det er vel det jeg har gjort. Jepp. Tatt med meg ut og gitt barnet et realt nakkeskudd.

Nå var jammen meg november vekke. Det gikk styggfort.
I morgen skal jeg skrape første luke i flaxkalenderen min, spise den første sjokoladen i den andre kalenderen min og spise årets første pepperkake.

Også skal jeg kanskje introdusere noe nytt i bloggen.
Hvis jeg orker å skrive mer.
Vi får se.

Huhei hvor det går

Posted on 23 November, 2008 by

Syng ut om dette innlegget

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har det veldig bra for tiden.
Ikke bare er det snart jul, ferie, snop, materiell lykke, pinnekjøtt, julebrus, juletre oooog Timmy Gresshoppe med when wish upon a star, jeg ligger også helt på skjema for å komme i mål om syv (!!) dager.
En uke, sier du? Feil.
Syv dager.

Syv dager høres mye lengre ut enn en uke.

Syv dager er tross alt veldig lang tid. Syv dager er syv middager, 56 timer søvn (i snitt), og veldig mange liter vann.
Vann?!?
Huff, det var dårlig argumentering, det.

Jeg har passert under banneret “Mål: 13 000 ord” for litt siden, jeg kan så smått kjenne duften av desember og 50 000 ord i luften. Og hvis det skulle herske noe som helst tvil: For en lukt.
Jeg ser lyset fra lyskasterne som lyser opp himmelen. Jeg hører lyden av Queen sin klisjèaktige We are the champions i det fjerne.
Rundt meg ligger de døde kroppene til hattifnattene “dette-greier-du-ikke-bare-gi-opp-kim-arne” og Perfeksjonismen som symbol på kampen jeg har utkjempet.

Det er nesten (les: nesten) dumt at det snart er over. Jeg er blitt glad i den rare, dysfunksjonelle, tankeløse karakteren min. Jeg er blitt glad i å sette meg ned med en verden jeg kan forme akkurat etter hvilket humør jeg er i.
Vil jeg at hun i kassen på Rema skal ha astma, får hun astma. Ikke noe mer dilldall enn det.
Tro meg, det er kjekt.

Nå har jeg blitt oppfordret til å kjøpe inn champagne og gjøre klar en fest 1. desember.
Ettersom jeg og verden for øvrig ikke er tjent med en brisen Tankefjas på skolen mandag 1. desember, og at champagnebrus ikke er noe spesielt fullgod erstatning, har jeg gått til innkjøp av den litt mer mandagsvennlige drikkevaren julebrus.
Dessuten har jeg store planer om å kjøpe med meg en partyhatt og en frysepizza fra øverste hylle etter skolen neste mandag.
Så det så.

Selv om jeg har satt julebrusen på kjøl, kan det fremdeles skjære seg.
Men hva er oddsen for det, liksom?

Ah, selvtilliten.
Det er tilliten sin det.

Waltzing Tankefjas

Posted on 18 November, 2008 by

Syng ut om dette innlegget

When I was a young man I carried my pack
And I lived the free life of a rover
From the Murrays green basin to the dusty outback
I waltzed my Tankefjas all over
Then in two thousand and eight my country said Son
It's time to stop rambling 'cause there's work to be done
So they gave me a tin hat and they gave me a pen
And they sent me away to the war
And the band played Waltzing Tankefjas
As we sailed away from the quay
And amidst all the tears and the shouts and the cheers
We sailed off to Gallipoli

Jeg lurer litt på hva som er første tegn på galskap. Om det er når tekstene i australske folkeviser på magisk og uforklarlig vis blir omgjort til passende for mitt vedkommende, eller når natriumioner får meg til å tenke ut et nytt subplot under naturfagsprøver.

Forhåpentligvis går linjen et stykke lenger borte enn det. Jeg mener bestemt det. Selv om jeg kanskje er en tanke inhabil i den vurderingen.
Menmen. Selvgjort er velgjort.

Jeg skal være så ærlig å si at jeg begynner å bli litt lei etter hvert. Med all respekt – det er gøy og morsomt. Men det blir som å sitte på bussen, som også er gøy og morsomt, men så får jeg krampe i leggen og det er trangt og det gjør vondt og det er ikke fullt så gøy lenger.

Men jeg skal ikke la krampe i leggen stoppe meg. Om 12 dager er det over, og da skal jeg ta meg en klementin. Kanskje jeg skal freake litt ut og kjøpe en boks med pepperkaker og en sixpack med julebrus.
Jeg jobber nemlig ut i fra en teori om at jeg kommer meg i mål. Hva som skjer hvis jeg ikke skulle komme i mål tør jeg knapt tenke på.

Leseren med det klingende pseudonymet “Agurksaft” etterlyste etter forrige NaNoWriMo-peptalk en morsom YouTube-video på slutten av innlegget, fordi, sitat, det var så morsomt med hun jenten som lo så lenge, sitatslutt.

Vel. Jeg er ikke typen som henger så veldig mye på YouTube at det gjør noe, men jeg tenkte at det måtte nesten være noe med bøker.

Fatt mot. Det er ikke så veldig mye metablogging igjen nå. Ikke mye.

Tiden går fort i lystig lag

Posted on 15 November, 2008 by

Syng ut om dette innlegget

Da var jammen meg uke 2 overstått også.
Er det bare meg, eller går tiden veldig fort for tiden? Har vi ikke glemt noen dager? Jeg foreslår at noen sjekker opp i dette, for jeg føler at jeg satt her for noen timer siden og oppsummerte uke 1.
Kanskje jeg er i ferd med å bli dement. Det tenkte jeg ikke på, faktisk.

Uansett, jeg kom meg gjennom den andre uken med flagget sånn noenlunde til topps. Nå skal det, i følge guiden min, bli lettere. Herfra skal det gå i nedoverbakke, nå er det frem med kvikklunsj og appelsiner. Eventuelt klementiner, jeg hører rykter om at det snart er jul – av alle ting.

Søndag om to uker er spillet over. Da skal jeg, hvis jeg ikke møter veggen i løpet av den nærmeste tiden, sitte igjen med 50 000 ord og et smil om munnen. Det lysende, røde, fine neonskiltet med “The End” blir bare større og større.
Snart nå. Snart.

Det høres jo greit ut. Alt høres greit ut når man sier det slik. Sier man alt på den måten kan fred på jord være oppnåelig også: “Hvis alle er snille og greie den nærmeste tiden, vil vi snart sitte igjen med en harmonisk verden og et smil om munnen”.

Forhåpentligvis tyder dette på det er håp for fred på jord. Jeg føler at å sammenligne sjansene mine for å fullføre NaNoWriMo med å oppnå verdensfred er litt vel pessimistisk fra min side. Eller veldig, veldig optimistisk.

Menmen. Jeg er klar for uke 3. Denne kommer til å bli ganske hektisk og stressende, ikke bare har min kjære skole velsignet meg med mange fine, koselige prøver (*host*sarkastisk*host*), jeg skal også på Dagfinn Lyngbø-show og ringe til åtte kjøpesentre om de vil ha bøssebærere til seg i desember.
Men det skal gå bra. Det skal det. Det skal jo gå i nedoverbakke.

Tankefjas

Det er tanken som teller

Category Archives: NaNoWriMo-fjas

Sjokoladekake til folket

Jeg greide det!

Huhei hvor det går

Waltzing Tankefjas

Tiden går fort i lystig lag