I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle ta en pause med matblogging. Det er vanskelig å blogge om mat når man har lagt listen på fleskepølse. Men i min verden finnes det alltid en dør som står på gløtt. Over den døren henger det et skilt hvor det står med blinkende neonlys “UNNTAK”.

Jeg elsker den døren.

Bloggeren CingT utfordret meg og Solstjernen i kommentarfeltet i dette (heia linker) innlegget til å skrive om matpakkesmøring. Fordi vi, underforstått, er så flink til det. Det er litt skremmende, og litt historisk. Jeg skal, i dag, den tjuefemte mars totusenogni, skrive et blogginnlegg med en viss substans av informa. Jeg tror det aldri har skjedd før. Correct me if I’m wrong.

Wow, dette er litt svært.

Som allerede nevnt, knytter jeg en viss stolthet til det med matpakke. Jeg lager den selv, og har i det siste valgt å dra den helt ut ved å bruke matpapir. Stort sett bare for å gni det inn. Litt fordi jeg smeltet den gamle matboksen min en blåmandag i tiendeklasse.

Men jeg har vært langt nede i matpakkekjelleren. Da det etter jul åpnet kantine på skolen min, slik at antallet kiosker i umiddelbar nærhet steg fra seks til syv, tenkte jeg at spillet var over. Det virket som om skjebnen ville rive opp forholdet mellom meg og matpakken min. Den derre skjebnen altså.

Likevel sitter jeg fremdeles med matpakken min. Antallet krumspring er på et flaut minimum.

Hemmeligheten?
Skal jeg virkelig komme med hemmeligheten? The secret? Er det forsvarlig? Jo. Jeg tror dette er det riktige. Forhåpentligvis vil jeg få flere med meg inn på Stien. Du vet, den som fører til evige lunsjpauser med fri strøm av leverpostei, brunost, fårepølse og dårlige anekdoter fra fritiden.

Hemmeligheten er at selvgjort er velgjort. Og at det er lov til å leke med maten.
Jepp. Ikke noe hokkus pokkus, filliokkus.

Som vanlig har jeg få eller ingen tall å vise til. Ikke annet enn min halvveis sunne fornuft.
Men jeg tror at hvis man lager maten sin selv, legger litt prestisje i det, og gjør litt moro ut av det, da skal det en del til før man kaster matpakken i bosset og drar frem magnetkortet.
Rett og slett fordi stoltheten din holder deg igjen.

Hvordan lage moro ut av noe så grunnleggende kjedelig som matpakke? Vær kreativ. La ditt indre barn komme frem fra skyggen. Jepp, slike ting som selvutviklingsfolk sier. Men vi må huske at vi tross alt er på Stien. Og som vi alle vet, ordet “sti” eller “path” må være et ord som fremkaller orgasme blant selvutviklingsfolk.

Og nei – jeg mente ikke det siste.

Uansett. Det er hva jeg har å si om matpakken. Finn deg noe pålegg som du er fortrolig med. Som du kan spise uten at diverse brekningsreflekser settes ut i systemet. Bruk pittelittegran ekstra tid for å ikke lage matpakken direkte ufyselig, og for all del, gjør det selv.

For å si det som Tine-kokkene sier i reklamen – det er ikke mer som skal til.
Men selvfølgelig skal jeg pumpe litt inspirasjon ut blant folk, for å dytte dere inn på Stien.

Slik så matpakken min ut i går. Ja, det er meningen at skiven skal blunke. Videre er det er helt tilfeldig at den andre skiven min har fem terningøyne. Men såvidt jeg husker sto lunsjen til terningkast fem.

For de spesielt interesserte kan jeg si såpass at jeg kjører genmodifisert på grønnsaksfronten. Paprikaen er av type søtpaprika, som kapitalt eier den vanlige paprikaen. Hadde Grandiosa brukt søtpaprika på pizzaen, da hadde det ikke blitt opprør blant Facebookbanden, og vi hadde sluppet den særs irriterende paprikasangen på TV. Dagens brannfakkel, der altså.

Agurken er en såkalt snacks-agurk, men på pakningen står det at den passer fint på brødskiven eller i salaten.
Pålegg: Slageren norvegia og leverpostei. Leverpostei er forresten andrevalget mitt, men vi var tom for andre alternativer. Og man har bare ikke med seg to skiver med hvitost i matpakken. Da ber man om bråk.

Jøss. Dette var nesten litt sånn dagens outfit.

Og hvis det var noe som skulle lure: Nei, jeg tviler på at fleskepølse passer på matpakken.

I dag blir det enda mer snakk om mat.
Hvorfor det? Jeg blogget jo nettopp om mat? Jo, det kommer av at jeg er opptatt av sammenhenger. Jeg må ha røde tråder her i livet å forholde meg til. Det er det som er limet i min jordiske tilværelse. De røde trådende. Hver gang jeg opplever noe nytt, er det en trygghet for meg å se paralleller.

Det siste var en spøk. Røde tråder er greit det, men jeg er ikke Titten Tei heller.
Uansett. Ikke langt fra der jeg bor, ligger det et gatekjøkken. Et skikkelig seriøst gatekjøkken, det heter faktisk PROFF gatekjøkken. Åjada. Det er et profesjonalisert gatekjøkken. Fint skal det være. På folkemunne kalles det bare “proffen”. Uten store bokstaver eller utropstegn verken foran eller bak. Men det er et skikkelig gatekjøkken. Det er en slags hytte, og noen trebenker utenfor. Ganske enkelt et kjøkken på gaten.

Problemet til proffen er at det sjelden er folk der. Jeg har passert gatekjøkkenet på de mest finurligste tider. Altså tider der alle konvensjoner i verden sier at et gatekjøkken skal bli nedfrekventert. Det er verdt å nevne at gatekjøkkenet er plassert i et familiedrabantbyområde, fem kilometer fra Bergen sentrum, hvor livet stopper opp klokken halv elleve om kvelden. En kan selvfølgelig stille spørsmålstegn ved nødvendigheten til et gatekjøkken i et området hvor majoriteten av befolkningen enten er barn seks minus, eller eldre sytti pluss – men folk trenger da middag. Eller rettere sagt; folk trenger mat.

Noe må være gale med gatekjøkkenmaten. Fryktelig gale. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, personlig kunne jeg gjerne slått et slag for proffen, hadde det ikke vært for at jeg allerede er under en ordning som fungerer tålelig bra. Nemlig mors vinger.

Derfor prøvde jeg her forleden å analysere de forskjellige typene mat vi har. På et generelt basis, delt opp i urettferdige båser. Jeg oppsøkte den norske folkesjelen for å finne svar.

Jeg begynte med den skikkelige maten. Den ordentlige. Mat med poteter.
Mat med poteter er en god kristen. Går med blazer til hverdag såvel som fest, holder alltid fartsgrensen, snyter aldri på skatten, stemmer på et ordentlig parti på valgdagen , og synes at det å prøvesmake en drue i fruktdisken er å dra den litt langt. Dessuten ser mat med poteter på NRK og legger seg etter kveldsnytt.
Mat med poteter har ikke spesielt mange venner. Men det bryr den ikke. Mat med poteter er tøff slik.

Videre tok jeg for meg frysepizzaen. Frysepizzaen har ikke vært i kirken siden ungdomsskolen, og da sovnet den. Frysepizzaen stemmer etter hvem som har den rareste hårfrisyren, ser på MTV og liker å være oppe til tre om natten. Frysepizzaen snakker høyt i forsamlinger og er überpopulær. Det frysepizzaen sier er vår lovsang.

Til slutt kom jeg frem til gatekjøkkenmaten. McDonalds og Burger King kommer innunder denne, tror jeg. Gatekjøkkenmaten har aldri vært i kirken engang. Gatekjøkkenmaten raper under måltidene, vasker seg en gang i uken og eier ikke døgnrytme. Gatekjøkkenmaten er yrkeskriminell, og bruker valgdagen til å onanere og forarge seg over at det ikke er mulig å kjøpe alkohol.
Det er ikke håp for gatekjøkkenmaten. Folk ber for gatekjøkkenmaten.

Okei. Jeg overdrev kanskje litt. Bittelitt.
Men etter analysen min kom jeg fram til at det er gatekjøkkenmaten som trenger vår oppmerksomhet. Maten med poteter vil alltid klare seg. Det er verre med gatekjøkkenmaten. Den trenger hjelp til å komme seg på ovenpå.

Tenk på det du.

I dag tror jeg det kommer til å smelle.
Misforstå meg rett. Jeg er ikke sint. Ikke er jeg spesielt skuffet heller. Ikke gretten, ikke opphisset, ei heller arg. Men jeg har litt som må ut. Noe som har ligget latent siden lenge før jeg begynte å blogge. Dette er noe jeg egentlig bare har gått og ventet på skulle bryte ut. Det er som med Japan. Vi vet at en dag kommer Japan til å løsne fra kontinentet. En dag. En dag drypper denne berømmelige dråpen ned i begeret, og da er det ubønnhørlig slutt. Da drar Japan. Baibai.

Jeg ble litt glad da jeg kjente at dråpen hadde dryppet nedi dette allerede nevnte begeret. For det har med mat å gjøre. Jeg synes at jeg blogger alt for lite om mat. Javel, jeg har fleskepølsen, men i en perfekt verden er ikke fleskepølse mat. Hva meg angår er tanken på en perfekt verden i grunnen ganske pirrende, derfor strykes fleskepølsen fra den listen, offisielt, her og nå. Mat tror jeg nemlig har kommet for å bli. Derfor blogge om det. Kall meg grunn.

Det som har ligget latent ganske lenge, veldig lenge faktisk, er mitt forhold til ketchup.
Faktoren som fikk det hele til å kulminere, var den nye reklamen til Idun for, ja nettopp, ketchup. Reklamen påstår at Idun ketchup passer til det meste. På det meste også. Og ikke nok med det: I det meste.

Dette fører meg til kjernespørsmålet – gjør den virkelig den? Passer den noen steder i det hele tatt? Ketchupen altså?

Jeg kan ikke uttale meg objektivt. Jeg har for lengst slått opp med ketchupen. Og nå skal jeg gjøre som Marit Larsen, virkelig henge ketchuppen i all offentlighet, slik at alle kan le av den. Igjen: Kall meg gjerne grunn.

Men jeg mener at noe må gjøres. Tiltak må iverksettes. Ketchupen har fått styre og stelle altfor lenge, uten at noen har sagt i fra. Derfor skal jeg si i fra. Jeg skal gå i krigen, dette er, som seg hør og bør, min kamp. Noen tar opp kampen mot kriminalitet, noen tar opp kampen mot hybelkaniner, andre tar opp kampen med ketchupen. Der har du meg.

Kritikken min mot ketchup går mest på dens utspekulerte måter å innynde seg plass i vanlige menneskers liv. Jeg vet om opptil flere som uten å mukke klemmer ut ketchup på både det ene og det andre, uten helt å vite hvorfor. De bare gjør det. Jeg klandrer ikke dem. Ikke deg heller, hvis du skulle ha samme vanen. Det er ketchupen jeg er ute etter. Det er den jeg skal ta. Ikke deg. Du er, etter hva jeg se, ganske snill og grei. Det er ketchupen som har dradd deg inn i dette. Mot din vilje. Den er ikke snau, ketchupen, skjønner du.

Ketchupens posisjon på norske matfat, mener jeg, er basert på en misforståelse. En heidundrende misforståelse med stor M og to streker under svaret uthevet i fet og kursiv skrift. Ketchup hører hjemme i blodige filmer fra åttitallet. Filmer som er passe skumle helt til en viktigpetter i rommet ødelegger stemningen med å si at det bare er ketchup. Mest sannsynlig Heinz’, for den er så tyntflytende.

Smalt det nå? Jeg vet ikke. Men det var godt å få lettet på trykket.

Post Scriptum: Kritikken er ens rettet mot tomatketchupen. Tomatsausen, tomatpurè og sennep er alle fritatt fra ordningen. De har alle oppført seg finfint. Signe dem.

Noen ganger gjør vi mennesker ting vi angrer på. Det er slik det fungerer. Noen vil nok dra den så langt og si at det er meningen med livet. Å angre. Men dem skal vi ikke høre på. Ett sted går da grensen.

Det finnes mange forskjellige typer anger. Vi kan angre over ting vi gjorde med mennesker tilhørende Det Motsatte Kjønn. Andre ganger kan vi angre over ting vi ikke gjorde overfor mennesker tilhørende Det Motsatte Kjønn. Videre har man fylleangeren, shoppingangeren og, den angeren jeg utsettes før aller oftest, sjokoladeangeren.

Men i det siste har en helt ny anger manifestert seg i livet mitt. Nemlig fleskepølseangeren.
Mhm. Fleskepølseangeren it is.

Du husker kanskje at jeg skrev et innlegg om fleskepølsen for snart to uker siden? Ikke det nei. Men jeg gjorde det. Leser man innlegget nøye, og tro meg, det finnes mennesker der ute som gjør det, kan man nesten tro at jeg insinuerte noe slikt som at “den derre fleskepølsen altså” og at man må være passert den forventede levealderen i dette landet før man i det hele tatt tåler tanken på fleskepølse. Leser man innlegget enda nøyere kan man nesten tro at jeg vil skape blest om fleskepølsen.

Vel.
I tiden etter at jeg skrev innlegget har jeg mottatt en pen strøm med mail fra folk som, mer eller mindre utelukkende positivt, synes det er bra at det fremdeles er liv i fleskepølseleiren selv også blant småfolket, det vil si oss under myndighetsalder.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.

For hvis du noensinne, en eneste gang, har tenkt at fleskepølsen er noe unødvendig, noe som det ikke hadde skadet å få ryddet påleggsdisken for, da tar du feil. Så det synger og danser.

Det er et voldsomt trøkk rundt fleskepølsen, nemlig. Jeg sitter ikke på tall, men jeg tør påstå at både fårepølsen, salamipølsen og mest sannsynlig også jubelsalamien må se seg slått av fleskepølsen hva oppmerksomhet angår.
Jeg lover deg, det er helt vilt.

Fleskepølsen har blant annet en egen festival i Lyngør (tipseren glemte rent å fortelle meg hvor i landet Lyngør ligger, jeg tar i mot forslag med takk), det finnes en egen interesseorganisasjon som jobber for å få fleskepølsen på boks, og tror du ikke fleskepølsen har en egen facebookgruppe? Åjoda. “Foreningen for fleskepøsas fremme” (de glemte en l i entusiasmens rus, de som grunnla gruppen, stakkar) har riktignok bare ni medlemmer – men det kvalifiserer til en aldri så liten applaus fra min side.

Jeg undervurderte fleskepølsen. Virkelig. Det er bare til å ta selvkritikk. Jeg burde sjekket terrenget før jeg dro ut på langtur.
Og jeg vil komme med en uforbeholden unnskyldning til fleskepølsen personlig.
For jeg må innrømme at den fascinerer meg litt, fleskepølsen. Den må virkelig røre noe ved fansene sine, siden folk tydeligvis er så glad i den. Vi har nok alle noe å lære av fleskepølsen.

En hederspølse.

Jeg har, gjennom et par år nå, infiltrert den eldre delen av befolkningen. Rullatormafiaen. Kamferbanden. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn.

Det er fristende å si at jeg er muldvarp på oppdrag av PST. At jeg opererer undercover (uten hijab altså, det hadde tatt seg ut, bare sånn helt naturlig undercover) og rapporterer til menn som kjører svarte Mercedes som jeg møter i parkeringshus og overleverer diskrè dokumentmapper til, og sier “de har oss nå” med resignert røst.

Slik er det ikke.
Men jeg kan bare si, hvis det nå skulle være noen der ute som sover litt urolig om nettene, som ser på de eldre som en tikkende bombe, at det er bare til å ta det med ro. De planlegger ingenting mot oss. Ikke som jeg har fått høre, i hvert fall. Det eneste som tikker i eldremiljøet er klokkene deres. Til gjengjeld tikker de som bare pokker. Det er noe med akkustikken i leiligheter hvor det bor folk sytti pluss som får tikkingen fra klokkene deres til å formelig gjalle i veggene.

Det er ikke det at de eldre ikke makter å planlegge et attentat mot oss. De har rett og slett nok å henge fingrene i på hjemmebane. Timeplanen er full, simpelthen.

Når man infiltrerer eldre, er det å gå på butikken en hovedbeskjeftigelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært med eldre på butikken. Det er et prosjekt som krever nøye planlegging. Det er tross alt dagens høydepunkt. For dem altså.
Man må vite nøyaktig hvor mye som skal kjøpes inn. Vite omtrent hvor mye kalaset vil koste. Ta stilling til det problematiske spørsmålet som omfatter antall handlenett som skal medbringes.

Dessuten. Noen varer henger høyere i kurs enn andre. Diabetikersjokolade for eksempel. Svisker. Kefirmelk Men ingenting slår Fleskepølsen.
Det er Fleskepølsen vi skal takke for at de eldre lar oss være i fred. Tenk på det neste gang du står i påleggsdisken, du.

Du tenker kanskje nå at du har gått glipp av noe. At du har feilet i påleggsdisken. Jeg kan forsikre deg om en ting- du har på langt nær gått glipp av noe hvis du ikke har smakt, eventuelt sett Fleskepølsen i butikkene du frekventerer mest. Det ser minst like kvalmt ut som det høres ut som, og selv hadde jeg ikke sett snurten av produktet før jeg startet undercovervirksomheten min. Fleskepølsen er også nokså eksklusiv. Det er ikke alltid butikkene har den inne. Ganske sjelden, egentlig. Dyr er den også.

Men du verden så populær.
Man kjenner det allerede i fruktdisken dersom dagens klient vil ha Fleskepølse. Pærene får ikke samme oppmerksomheten. Det kommer et utålmodig drag over vedkommende. Noe uvant rastløst, det er nesten som om du kjenner pacemakeren blir overflødig dess nærmere vi kommer påleggsdisken.

Her om dagen var det bare en pakke igjen. Bare èn pakke. Men det var to som ville ha den. Du kommer tilbake til barokken hvis du legger aldrene deres sammen. Minst.
Det var da mistankene mine om Fleskepølsens kraft ble bekreftet.
Den kraften skal vi ikke kimse av. Det var som et westernoppgjør. Helt sant. Jeg tror det aldri har vært så stor spenning i påleggsdisken i den lokale Spar-butikken før.

Konflikten endte i at jeg, etter en mislykket meklingsprosess, konsulterte personalet i butikken. Om de ikke hadde oversett en pakke Fleskepølse eller to. Det måtte da finnes krisereserver. For situasjoner som denne.
Et par minutter senere kom butikksjefen ut fra lageret med et hel kasse Fleskepølse.

Hadde alle mennesker i hele verden blitt så glad for en pakke Fleskepølse, ville det ikke vært krig i verden. Da hadde vi bare trengt et stort lager med Fleskepølse, så hadde alle vært happy.

Da vi kom hjem fra handleturen, da kun den tunge klatreetappen opp trappene gjensto, du vet den når leddgikten gnager som verst, så den gamle vennen min meg dypt inn i øynene, og sa: Det er dager som denne som gjør livet så bra, selv om man er enke og har vondt og er gammel. Når man er lykkelig. I dag er jeg lykkelig.

Jeg blir litt lykkelig selv.
Når det ikke skal mer til enn en pakke fleskepølse for å glede en gammel skrott.