Tankefjas

“Hva, skriver du booooook?”
Jeg kan love deg at jeg fikk den kommentaren ganske mange ganger for omtrent to år siden, under National Novel Writing Month (NaNoWriMo) i november 2008. Det var egentlig ikke meningen at så mange skulle få vite det, men jeg tenkte at jeg kunne da blogge om det. Det var ikke så farlig – bare de færreste menneskene jeg kjenner personlig leser bloggen min, tenkte jeg. Er det en ting jeg ikke har gjort, så er det å reklamere for bloggen for folk jeg kjenner. Noen må likevel ha tystet – for folk fikk det vitterlig med seg. Fremdeles går jeg i flere sosiale lag som “han som har skrevet bok”.

Det var for så vidt greit helt til Knausgård kom på banen. Etter det har det blitt kleinere og kleinere.

Til nye lesere, og for dere som tross alt har viktigere ting å gå rundt og huske på; jeg har altså en bok jeg har skrevet liggende. En litterært sett dårlig bok med syltynn handling med en svært diffus tittel; Sjokoladekake. Siden jeg først har begynt å blogge litt småseriøst (forrige innlegg var altså ikke en svikt i rutinene), tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om hva som fikk meg til å melde meg på NaNoWriMo.

National Novel Writing Month er en konkurranse som går hver november der reglene er enkle: skriv en roman på minst 50 000 ord i løpet av tretti dager. Fra 1. til 30. november altså. For å komme i mål må du skrive i overkant av 1500 ord hver dag, eller fire-fem A4-sider med tekst.

Når jeg forklarer NaNoWriMo på den måten høres det ut som om hele opplegget er galskap satt i system. På sett og vis er det jo det – du skal gå på jobb, være sosial, gå på skolen, spise, sove, ganske enkelt leve et normalt liv, og i tillegg skrive manuset til en bok. Jeg vil påstå at jeg levde ganske normalt – jeg gikk på skolen, gjorde prøver, var med venner, tok til meg næring og la meg til normale tider. Jeg husker at jeg til og med satte av en av kveldene til å gå i demonstrasjonstog mot pels sammen med Solstjerne-Beate og Ozzy, hunden hennes, og likevel nådde jeg 50 000-merket en dag før fristen, den 29. november.

Men hvorfor?!?

Vel. Jeg har alltid satt pris på historier, helt fra jeg var latterlig liten har jeg fått servert historier – først gjennom at foreldrene mine leste for meg på sengen; “Knerten”, “Ole Aleksander Fillibombom”, “Barna i Bakkebygrenden” – kort sagt klassikerne. Videre oppdaget jeg biblioteket som jeg nesten bor vegg i vegg med og begynte å låne først lydbøker, senere skikkelige bøker. Biblioteket “mitt” tror jeg er en viktig brikke oppi dette. Også det faktum at bydelen min ikke akkurat har flust med steder å henge, noe som gjorde at vi til enhver tid var en 5-10 gutter som hang på biblioteket etter skoletid.

Jada, folkens. Vi hang på biblioteket. Skikkelig bad-ass.

Fremdeles elsker jeg historier – både å lese dem eller å høre andre sine, eller altså å fortelle dem selv. Jeg var ikke gammel da jeg bestemte meg for at én dag, én dag skal jeg skrive en bok. Fortelle en lang historie mellom to permer – skape et lite, eget univers.

Hvorfor ikke? tenkte jeg. Det er nå drømmen om å skrive bok er her, så hvorfor utsette det? Når man går rundt med en fullt realiserbar drøm – alle kan sette seg ned og skrive ettellerannet som går over 150 sider, enten det er avskrift av telefonkatalogen eller et litterært mesterverk som berører alle som setter seg ned og leser det – på samme måte som at alle, teknisk sett, er i stand til å fullføre et maratonløp. Du kan gå en maratondistanse, ta et par overnattinger på veien, og komme i mål med en tid som ikke ligner grisen – men du har uansett fullført maratonet. Nettopp den tankegangen brukte jeg da jeg satte i gang skriveorgien.

Selv om “Sjokoladekake” aldri kommer til å bli sendt til noe forlag, og ikke kommer til å bli lest av stort flere enn den småekslusive gruppen som har fått lese den så langt, er jeg glad for at jeg tok utfordringen. Følelsen av å skape noe er en utrolig deilig følelse – det å holde en bok og vite at du har skrevet alle ordene i den likeså. Dessuten tror jeg at det er lett for å utsette ting man tenker at man må få gjort, litt større ting som å skrive en bok. Du tenker kanskje at du skal gjøre det når du blir voksen, når du ikke har så mange plikter fra skole og utdanning. Men da har du kanskje en liten familie å ta deg av i tjue år. Og etter det begynner tiden å gå fort. Styggfort, har jeg hørt. Livet er ikke så forbasket langt, og det er mye som må gjøres. Det gjelder å utnytte tiden vi har.

Som Chris Baty, grunnleggeren av NaNoWriMo, skrev til vinnerne av konkurransen i 2008:

The world can wait. It’s what the world does best, in fact. It was hanging out for 4.5 billion years before we arrived, and it’ll be waiting around for another few billion after we’re gone.
Our dreams, however, have much shorter shelf-lives.

Så hvis dette innlegget skal ha en slags moral, og det skal det nå som jeg har blitt seriøs, må den være at du bør gjøre alvor av å gjøre det du enten drømmer om eller har tenkt på lenge å gjøre. Enten det er en stor eller liten ting. Uansett om du lykkes eller mislykkes i forsøket tror jeg du vil vokse på erfaringen.

Er det noe som står høyt i kurs, så er det jo å vokse.

Keep trying big things, okay? Sometimes we can wait so long for a clear sign that it’s time to begin, that the opportunity sails right past us.
Life is so short. Adventures beckon. Let’s get packed and head out on a new one today.

Tid er ikke noe problem. Faktisk.

Jeg har slipt øksen og er klar til å hogge hodet av hvem som helst. Eller hva som helst. Jeg er klar til å se blodet renne i gatene, det skal ikke se ut, det skal være totalt kaos, og jeg skal stå og le brokk på meg mens det skjer.

Neida. Jeg har ikke latt meg verve av Al-Qaida, ei heller blitt inspirert av Mulla Krekar. Jeg bare prøver å lage en bloggfaglig sterk overgang til det som kommer etter.

For apropos blod. (Se der, der kom den!) Jeg har altså lest Twilight. Og jeg tror sånn egentlig at det går bra med meg. Jeg har en noenlunde god allmenntilstand, jeg innehar fremdeles et lite fnugg av tro på menneskeheten, jeg har allerede begynt å lese på en ny bok og jeg kommer ikke til å kjøpe dvd-boks med Sex and the City. Tro det eller ei, jeg kom ut av utfordringen uten varige mèn.

Men boken. Vi møter altså Bella, som flytter fra store, solfylte Phoenix til pittelille, regntunge Forks, hvor faren, Charlie, bor. På skolen legger Bella fort merke til fire pene elever, hvorav den yngste av dem gjør et spesielt inntrykk på henne. Denne gutten heter Edward, og det viser seg at de skal ha et fag sammen. Og, som om ikke det var nok, de skal sitte ved siden av hverandre i timene i dette faget.

Tjohei.

Det tar ikke så fryktelig lang tid før Bella er forelsket i Edward, mens sistnevnte ikke akkurat viser samme lidenskapen. Etter hvert vil derimot tilfeldighetene ha det slik at Bella havner i nesten-bilulykke og nesten-voldtekt, hvor ingen ringere enn Edward er redningsmannen. Og da må til slutt Edward gi etter for følelsene, og vips-vipssessen er begge over ørene forelsket i hverandre. Men Bella er ikke overbevist, og aner de berømte uglene i mosen. Gjennom nye tilfeldigheter finner hun ut at Edward er en vampyr. Edward innrømmer dette, og kan fortelle at han ble født i 1901, og “døde” i 1918 under spanskesyken, en fiffig detalj i disse svineinfluensatider. Spanskesyken regnes jo som den siste verdenspandemien før svinesirkuset vi ser nå.

Det blir altså bok av slikt. God bok? Nei. Jeg leste den riktignok ferdig uten å legge den fra meg en eneste gang fordi jeg tenkte “urk, nå orker jeg ikke mer av dette”, men det er ikke noe kvalitetsmerke. Det ble litt som å spise hurtigmat, jeg leste fordi det var mer igjen, og fordi det ikke påførte meg fysisk eller psykisk smerte.

Okei, men Twilight selger som varmt hvetebrød, og sammenlignet med Harry Potter på samme tid er salgskurven mye brattere. Det må jo være en grunn til dette? Folk er vel ikke stokk dum?

Neida. Stephine Meyer lager kanskje ikke en god bok, men hun vet hva som selger. Hun vet hva som skal til for å få tenåringsjenter til å dåne, hun har en tålelig god idè og da er egentlig biffen klar til å nytes. Rå. Ikke noe well done her i gården, Twilight er laget for å slukes rått, den skal slafses i seg så blod og sener står i hver sin retning. Det er ikke meningen at Twilight skal nytes som et godt tilberedt måltid, det er ikke meningen at man skal lese litt, tenke litt og så lese videre. Det er ikke samme magien og bredden som i Harry Potter. Men hva har vi å klandre Stephine Meyer for? Det selger. Det funker jo.

Det som gjør Twilight til Twilight er Edward. Selv om historien fortelles av Bella, er det Edward som er stjernen. Han er noe så uvanlig som et mannlig objekt, en mannlig sexbombe. Det at de tradisjonelle kjønnsrollene er byttet om, at det er Bella som er den ivrige til å hoppe til køys, mens Edward er en den som holder igjen, tilfører boken noe eget, noe som vi ikke helt er vant til. Edward symboliserer noe farlig, noe forbudt, men samtidig noe begjærlig og tilsynelatende trygt. Jeg tror det er nettopp her mye av suksessen bak disse bøkene ligger. Vi vet at ting som virker farlig, som potensielt kan gjøre vondt, har en tiltrekkende effekt på unge mennesker, spesielt unge jenter. Det er noe pirrende med Edward – og da forstår jeg hvorfor det går som det går. Men det skal også nevnes at Edward er en gentleman. På den annen side, gutten er over hundre år. Da bør man ha litt klasse.

Så ja – tanken er god. Men jeg føler ikke at jeg blir overbevist når jeg leser boken. Jeg sitter aldri med en følelse av at Stephine Meyer er i ferd med å blåse av hodet mitt med hjelp av den fantastisk gode boken sin. Jeg vet ikke hva som gjør det, om det er den til tider pinlige strømmen av pompøse adjektiver som gjentar seg til det kjedsommelige, den konservative lukten som hele tiden ligger som et lokk over historien, mangelen på interessante bi-karakterer eller rett og slett fordi jeg er hinsides målgruppen for boken. Det er noe med de litt puslete, halv-overbevisende tilfeldighetene som får meg litt sarkastisk til å utbryte “no kidding” mens jeg leser. Ting blir veldig lett forutsigbart og diverse momenter står seg som åpenbare lenge før man i det hele nærmer seg dem. Nettopp dette er J.K. Rowling så fabelaktig flink med i sine bøker; man er aldri sikker på hva som skjer. Men jeg har vedgått at det ikke er mulig å sammenligne Harry Potter med Twilight. Rett og slett fordi Harry Potter er mye mer komplekst enn Twilight.

Midtveis landet jeg på denne konklusjonen: Der hvor Twilight bare er en porøs stratos-sjokolade full av hull inni, er Harry Potter en pose med Nidar favoritter. Mens Twilight er en enkel rekesalat, er Harry Potter en fiskekabarèt med aspik og erter og crabsticks og hele pakken. Metaforfri utgave: Twilight er en kjærlighetshistorie wrappet inn i moderne fantasy. Harry Potter en historie som tar for seg kamp mellom det gode og det onde, samfunnskritikk, sport, skoleliv og kjærlighet. Med Twilight får du bare skjermen. Med Harry Potter får du harddisk og trådløst tastatur og musematte med på kjøpet.

Men hvem er jeg? Hvem er jeg til å uttale meg om et slikt epos?

Jeg er bare en gutt.

Jeg har blitt utfordret.

Det hele begynte med at jeg var på kafè med en venninne her i uken. Vi diskuterte Harry Potter, i lys av at den sjette filmen nylig har hatt premiere. Av en eller annen merkelig grunn begynte vi å diskutere Fredrik Djervell, eller Cedric Diggory som han originalt heter. Han måtte jo gi tapt for Voldemort, stakkar, og jeg mente bastant at Diggory var selve symbolet og startskuddet for Voldemorts nye storhetstid. (Etter fem minutter mente begge at joda, det var nok tilfelle.) Men etter dette bevegde sporet for samtalen seg Twilight – rett og slett fordi han som spilte Cedric Diggory i fjerde filmen, er samme typen som spiller Edward i Twilight-filmene.

“Åååh, Edward. Han er sååå kjekk”.

Jeg har helt siden omtrent alle jenter mellom tolv og atten begynte å lese Twilight markert min distanse til dette oppstyret. For å virkelig underbygge mitt standpunkt er jeg medlem av gruppen “Because of Hermione Granger, human girls have lost their charm” på Facebook, for øvrig motgruppen til “Because of Edward Cullen, human boys have lost their charm”. Vel, førstnevnte gruppe har 68 medlemmer. Sistnevnte har 158 445. Jeg tror vi tar innpå.

Det har bare blitt sånn. Twilight er jenters domene. Det er litt som Sex and the City, Gossip girl og Veronica Mars. Visse ting lar vi jenter få styre med på egenhånd.

Det var det dummeste hun noensinne hadde hørt.

Så derfor har jeg blitt utfordret til å lese den første Twilight-boken, og blogge åpent og ærlig om den når jeg er ferdig. Kall det gjerne en anmeldelse. Jeg har fått alle fullmakter, er det nødvendig å slakte, skal jeg få slakte på så uhumant vis som mulig. Personlig vurderer jeg halalslakt. Neida. Jeg skal lese Twilight akkurat på samme måte som jeg leser andre bøker. Men lett blir det ikke. Tror jeg.

I går ettermiddag var jeg innom den faste bokhandleren min og kjøpte meg et eksemplar. Jeg kjøpte den billigste Bergen sentrum kunne oppdrive for meg, ikke oversatt (selvfølgelig), i pocket og med rødkantede sider. Av en eller annen merkelig grunn hadde jeg nesten behov for å forklare meg for damen i kassen hos bokhandleren. At jeg ikke gjør dette av min egen, frie vilje. At jeg er en litteraturens fange. Eventuelt slave, alt ettersom.

Tankene som svirrer rundt meg før jeg skal sette meg ned og fordype meg i vampyrenes eventyrlige verden er: vil jeg klare å stoppe her? Er dette bare begynnelsen? Vil jeg konsultere samme bokhandel på tirsdag og kjøpe samlesettet med fire Twilight-bøker til 579 kroner? Vil jeg miste troen på menneskeheten? Vil jeg slutte å lese bøker etter dette? Eller vil jeg, gud forby, løpe til nærmeste platebutikk og kjøpe dvd-boks med alle sesongene av Sex and the City?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg er på dypt vann. Dypere enn på veldig lenge.

Nå må du ha meg unnskyldt. Jeg har en date med Stephine Meyer det neste døgnet.

Som den observante leser muligens har fått med seg, leser jeg mye bøker. Noen bøker glemmer jeg i det jeg lukker dem, noen bøker er så spennende at jeg ikke greier å legge dem fra meg, mens andre bøker først gjør inntrykk på meg etter at boken er satt tilbake i bokhyllen. De bøkene som havner i den siste gruppen er nok de beste.

Jeg har nettopp lagt fra meg en bok som havner i den gruppen. Av forskjellige grunner er det nok ikke den beste boken jeg har lest, men høyt opp kommer den. Jeg tror jeg likte boken fordi den er så spesiell. La meg kort oppsummere: Den er skrevet av en finsk forfatter med et navn jeg helst vil slippe å stave. Den handler om selvmord. Og på toppen av det hele er den skrevet med en humoristisk penn.

Mhm. Jeg innser at det høres mest ut som en utopi. En finne skriver morsomt om et tema som er så alvorlig at det i grunnen blir respektløst å skrive morsomt om det. Når finnene først skulle prøve å være morsomme, kunne de prøvd seg med noe morsomt i hvert fall. For eksempel seg selv. Men det er en annen sak.

Uansett. Boken heter Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den handler om en mislykket direktør og en oberst som treffer hverandre på en låve. Obersten er der for å henge seg, mens direktøren har planer om å skyte seg der. De blir kompiser, og bestemmer seg for å legge selvmordsplanene sine på hyllen for en stund. Etter intens drikking og sauna (!) i et par dager, går de sammen om å arrangere en konferanse for selvmordskandidater, med mulighet for å begå et kollektivt selvmord som en heidundrende avslutning på konferansen. Det ender med at man skaffer seg en luksusbuss og reiser Europa på tverrs. På jakt etter den ultimate selvmordskulissen.

Selvmord er et tema jeg med jevne mellomrom tenker over. Hva er det som får folk til å begå en så absolutt og brutal handling? I boken møter vi veldig mange skjebner. En mislykket reineier, folk med store visjoner som har blitt skuffet over det livet viste seg å utvikle seg til å bli, en dame som har levd i ekteskap med en tyrann av en mann i flere år, osv.

En kan spørre seg selv om det er legitime grunner til å gjøre ende på livet. Om det i det hele tatt finnes en slik grunn. Man kan si at når mennesket har rett til å bestemme over sitt eget liv, skal det også ha rett til å bestemme over sin egen død. Alle har sine egne svar og formuleringer på disse problemstillingene, og jeg skal ikke spekulere i noen av dem.

Det som er sikkert, er at det ligger veldig mye desperasjon bak en slik handling. Samtidig er selvmord fremdeles veldig tabubelagt; det er et ikke-tema og noe vi ikke snakker høyt om. Jeg tror at hvis vi bare hadde lagt mer fokus på selvmord, og fanget opp og hjulpet potensielle selvmordskandidater, ville det vært en veldig god start.

Det er utrolig hva mennesker kan utrette i fellesskap. Det er alltid godt å ha en god venn å betro seg til. En føler seg lettere etter å ha snakket med noen om noe som er vanskelig eller tungt. Det blir som å bære en sofa. Du skal være beundringsverdig sterk hvis du greier å bære den på egenhånd.

Veldig få er det.

Men sammen, da greier vi det meste.