Frimurerkjeksene

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Åjada. Dette er påkostede greier.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

Julestemning for dummies (Eller: juleskinke for dummies)

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Det er virkelig ikke måte på.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.

Monsterkalendre

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Fullstendig gratis. Det er da jul.

2. søndag i advent. 2 down, 2 to go.
Vi er halvveis, kjære leser. Det føles som om vi såvidt har begynt, og vi er halvveis med lysene. Vi skal være grådig glade for at julaften kommer sent i uken, nærmere bestemt på fredag, som gjør at vi kan kjøpe oss litt ekstra tid. Heldige der.
Når jeg tenker meg om er det muligens den eneste fordelen med at julaften faller på en fredag. For oss yrkesaktive, vi som må legge blod, svette og tårer for Livets Opphold, er julaften på en fredag lite flatterende. Det er ikke mye betalte fridager å spore der, nei.

Faktisk er jeg på jobb i dag også. På en søndag.
Kapitalismen har gjort det slik, nemlig.
At tre søndager i desember kan butikkeiere landet over, med hjemmel i Den Norske Forbrukerloven, holde åpent etter kirketid på søndager. Fra fjorten til nitten. Fagforeningen liker det jo ikke. De synes det er ren utnyttelse av arbeiderne – proletariatet – og mener at det er noe som nok en gang tydeliggjør behovet for en væpnet revolusjon. Tja. Jeg klager ikke – søndagsjobbing er lukrativt. Det er en eneste stor overtidsfest. Syv timer overtid gjør seg godt i banken i januar når årskontingent i foreninger og på treningen og forsikring på sykkel og Mac og Gud Vet Hva skal gjøres opp.

Men la oss ikke diskutere min privatøkonomi på andre søndag i advent.
Det blir for dumt. Vi er da tross alt ikke på blogg.no heller. (Lenger.)

På slutten av forrige innlegg annonserte jeg at det skulle smelle i dagens innlegg. Det var selvsagt bare en cliffhanger. Man kan ikke drive å smelle nå i disse førjulstider når Jesusbarnet ikke er født og Mariah Carey (sic) bare vil ha deg til jul. Smelle kan man gjøre på nyttårsaften. Det vil si – man kan smelle hvis man lover dyrt og hellig at man ikke smeller med nyttårsraketter som har styrepinne. Holder man seg til bakkefyrverkeri kan man smelle til krampen tar folk.

UANSETT.
I år har jeg lagt merke til en heller mindre sjarmerende trend på vårt alles kjære (?) Facebook. Noe som kan, hvis forholdene ligger til rette for det og Venus og en av månene på Jupiter står i perfekt posisjon i forhold til hverandre, få meg til å tendere til å bli irritert. Og nå har det pågått over ganske lang tid allerede, derfor tillater jeg meg å blåse ut dette:

Hva i svarte svingedører er greien med alle julekalenderne jeg blir invitert til? Ser jeg ut som en som kjøper klærene mine på Oasis eller Vero Moda eller Retro eller Metro eller Hetro eller hva pokker dere kaller butikken deres for?

Unnskyld.
Det var ikke meningen.
Det var dette med å smelle i førjulstiden.

Men i år har det tatt helt av. Alt som kan krype og gå av foretak – enten det er mobiloperatører, klesbutikker, pølsevogner eller kebabsjapper – har en eller annen form for kalender. Som de lager en event av på Facebook og sprer for allmenn spott, pluss spe. En stund trodde jeg at jeg bare var ekstra uheldig. At jeg vanker med de feile folkene på kontrafeipamfletten (eller Kalkulusboken som Gitte foreslo i kommentarfeltet). Heldigvis har jeg fått høre både på Twitter og her i kommentarfeltet at andre sliter med det samme.

Personlig mener jeg at problemet har blitt så omfattende at vi trenger et ord for det. Akkurat som askefast og monstermaster. Vi trenger noe som engasjementet kan feste seg til. Derfor er mitt forslag, i mangel på bedre, rett og slett monsterkalendre. Med tilhørende monsterinvitasjoner. Andre forslag tas imot med takk.

Jeg innstiller på at verden blir enig med seg selv i at vi i fremtiden ikke vil bli invitert til kalendre på Facebook. Facebook kan gjerne for meg bli julekalenderfri sone. Så lenge jeg har sjokoladekalenderen min, Flaxkalenderen, ny episode av The Julekalender hver dag og Gi et lite vinks julekalender (anbefales sterkt), er jeg fornøyd.

Kall meg nøktern.

La oss unngå en situasjon der julekalender blir det nye Farmville.
Slik vil vi ikke ha det.

Ikke sant?

I morgen vet jeg sannelig ikke hva som blir tatt opp. Tema kommer sannsynligvis som en like stor overraskelse på meg som på deg.

Jeg, en julehorebukk

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Du vet – denne teknologien.

På tirsdag – altså den 30. november – skjedde det.
Jeg sprakk.

Jeg forbrøt meg mot en pakt som ble inngått for flere år siden. En pakt som sikrer julestemning for oss som har inngått pakten. Og jeg forbrøt meg altså mot denne pakten. Jeg gav etter for markedskreftene, for begjæreret, for Det Unevnelige. Og nå hater jeg meg selv for at jeg gjorde det. Ja – vi kan faktisk trekke tjukke paralleller til angeren vi alle føler når vi spiser for mye marsipankake på morsdag og farsdag.

Jeg drakk julebrus.
Før 1. desember.
Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg handlet i en form for affekt. At jeg i et vilt øyeblikk glemte hvilken dato det var – at klementinen jeg spiste en halvtime i forveien hadde forvillet meg inn i en naiv tro på at vi var midt i desember og at Blåfjellet var åpnet og det endelig hadde blitt kult å se en gjeng middelaldrende menn fra Toten dælje løs på bildekk i tre og en halv uke midt i prime time. Men så var det inte det (;ppppPPPPppp). Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta all mulig form for selvkritikk.

Sant skal sies – jeg hadde mine grunner. Jeg sier ikke at det var gode grunner (for det var det vitterlig ikke), men det var i det minste grunner. Jeg skulle holde foredrag og trengte noe å leske strupen med. Jeg trengte noe sterkere enn vann. Når kantinedamen ikke fører Pepsi Max, som jo er det eneste legitimerte sodavannet med koffeininnhold, og iste ikke frister så mye når det er tosifrede blå utenfor vinduet, hadde jeg ikke mye valg. Det måtte bli julebrus. Men altså én dag før det er lovlig.

Det var ikke en spesielt god julebrus en gang. Lerum sin, faktisk. Den er litt i det søteste laget – og når julebrus er i det søteste laget, da snakker vi søtt i høy skala.

Det ble selvfølgelig oppdaget av andre som også har inngått pakten. De slo kraftig ned på det. Gav meg huden full. At jeg kunne gjøre noe slikt. Midt på dagen. Med mindreårige til stede. Jeg burde skamme meg.

Skammer meg gjør jeg. Man skal jo ikke gjøre slikt. Adventstiden begynner 1. desember for alle oss som ikke tenner fire lys fordelt på søndager. Vi spiller ikke julemusikk, spiser ikke pepperkaker, ser ikke på kakemenn og er avholdende fra julebrus, juleøl, juleakevitt og eventuelt andre drikkevarer relatert til jul. Julesaft hvis det finnes. Hvis det i det hele tatt finnes noen som drikker saft fremdeles. Jeg aner ikke. Det er jevnt over lenge siden jeg sist var i befatning med saft.

Men er dere ikke enige? Bør man ikke utsette julesmakene til juletiden? Det er jo nettopp det som gjør det til julesmaker – at man bare smaker det i forbindelse med en avgrenset periode, altså jul. Hvis vi plutselig begynner å pimpe julebrus fra oktober er det ikke julebrus lenger. Det er brus. Med bringebær- eller fruktsjampanjesmak.

Når jeg tenker meg om har jeg flere tilståelser å komme med. Jeg har horet noe inn i granskauen mot Pakten i år. Som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til Jul kjøpte jeg en boks pepperkaker til oppstartsmøtet for komiteen, og det må ha vært i oktober. Riktignok var det ingen som reagerte – og jeg gjorde det i den hensikt på å tilføre en julekomité litt julestemning. Slikt kan vel ikke være ulovlig?

Som om ikke det var nok har jeg solgt kakemenn med sjokolade på i bolledisken siden starten av oktober. Kassevis. Så mye at vi forrige helg solgte de siste kakemennene med sjokolade, og måtte sende ny bestilling til produsenten. Det var 27. november. Og samme dag gikk jeg på kino for å se julefilmen “Hjem til Jul”.

Steike.
Dette blir bare verre og verre.

Akkurat nå ser det mørkt ut hva gjelder mine rettigheter til å i det hele tatt få lov til å feire jul i år.
Jeg hadde ikke sannelig ikke blitt overrasket om noen – for eksempel julepolitiet – fratok meg julelisensen iløpet av de nærmeste dagene.

Unnskyld, folkens.
Jeg er en svak sjel.

Iløpet av helgen kommer adventens første utblåsning mot øvrigheten. Det kommer til å smelle. Kaboff.

Dagen

Julefjas er en serie blogginnlegg som kan minne mistenkelig om en julekalender. For å lese de foregående innleggene i serien, kan du gå inn her og få dem i omvendt kronologisk rekkefølge. Intet mindre.

I dag skal jeg komme med en påstand som kan tendere til kontroversiell. Som kan få enkelte til reagere. Ikke mange tror jeg; men noen. Noen skikkelige særinger. Slike som for eksempel hisser seg opp og lager sak av at en sogneprest lager bok om våtsex. La oss innrømme det – alle med et normalt forhold til kirken som begrenser seg til litt simpel og mindre motivert konfirmasjonsundervisning kan skrive under på at er det noe Den Kongelige Norske Statskirke trenger, så må det være sogneprester som skriver om våtsex.

Men la oss ikke gå i den vanlige fellen ved å snakke oss bort om våtsex (igjen). I dag skal vi snakke om noe helt annet (eller kanskje ikke; vi holder oss innenfor kirkens interesseområde såvidt det er, og problematikk rundt barn og barnelaging) – nemlig jul.
For det er jammen ikke lenge til jul. I går var det 1. desember. 1. desembers eneste funksjon her i verden er å minne oss på at nå folkens, nå er det fanken meg ikke lenge igjen til jul, og du har trettenhundreogtrettisyv (!) ting du skal gjøre på de neste drøye tre ukene.

Og nå er vi altså i desember. Nå har du ingen legitime grunner til å utsette stort mer. Tre uker går styggfort.

Du leste riktig begge gangene. Tre uker. Pluss en dag. 22 tror jeg det blir. Går vi tre uker tilbake i tid var vi allerede godt i gang med november. For tre uker siden hadde ikke forrige innlegg på Tankefjas blitt publisert en gang. Og med den publiseringstettheten jeg har praktisert denne høsten betyr det noe slikt som at vi like gjerne kan runde ned til i går. Fortsetter vi den logikken betyr det at julaften er i morgen. Og du har sinnsykt mye du skulle ha gjort. Nærmere bestemt trettenhundreogtrettisyv ting.

Men det var dette med den påstanden min. Den litt kontroversielle som vil opprøre særinger som synes at våtsex ikke har en plass i kirken.

Jeg liker å vente. Venting er det som gjør julen spesiell.

Okei – det er ikke så voldsomt kontroversielt. Litt kanskje. Misforstå meg rett – jeg liker ikke å vente på bussen eller banen når banen har driftstans og ikke vil komme på minst en halvtime og skolen begynner om ett kvarter og det er syv minusgrader og frisk bris og man lager lange setninger som man tror aldri skal ta slutt. Da hater jeg å vente. Da er venting likestilt med skigåing, realfag og alt som har med mote å gjøre. Det er dømt nord pluss ned. Men det å vente på for eksempel jul, dype og innsiktsfulle kommentarer fra lesere på bloggen, en bok eller plate fra en artist eller forfatter som du ikke kan få nok av – eller rett og slett et nytt blogginnlegg fra yndlingsbloggeren – slik venting er gøy. Og det er nettopp ventingen som gjør det som kommer større. Det gjør det så etterlengtet, og det forlenger på en måte hele opplevelsen av det – fordi man har bygget seg opp mot det over et lengre tidsrom.

Og der, kjære leser, har du oppskriften på en opplevelse. En opplevelse er noe som man snakker om i forkant og/eller i etterkant det har skjedd. Greier du å bygge opp noe slikt, da er du konge på haugen. Da kan du gjøre nesten hva som helst. Nettopp det har julaften greid. Julaften er dagen.

Det er få eller ingen andre dager i året som man i det hele tatt gleder seg til å vente på. Jeg går fremdeles – i en alder av snart nitten – titt og ofte og tenker “nå er det ikke lenge til desember, det er gøy” iløpet av november. Da jeg var yngre var 1. desember med første kalenderlukeåpning og kakemenn og dorullnisser en nesten like stor merkedag som julaften. Fordi da begynte ventingen for fullt.

Det er kanskje det som gjør at påskeaften, og spesielt pinseaften, aldri helt har nådd opp til julaften i omfang. Det er ikke det samme sirkuset i forkant – det blir for lite Knausgård over sakene.

Julaften kan sin PR. Nisseluen av for julaften.

I morgen blir det en aldri så liten tilståelse og en alvorsprat rundt det å drikke julebrus før første desember.