Det er for så vidt greit. Jeg skal ikke protestere mot noe av det, så lenge vi holder snekkersønnen Jesus fra Nasaret utenfor. Men jeg føler likevel at det er en ting som presser seg på i kulissene, som prøver å ta en del av æren for julen.

Maten, nemlig.
Maten er viktig i julen. Jeg merket det bare på forrige innlegg – det å angripe svineribbe på julaften er som å påføre 53 prosent av Norges befolkning gjentatte nyrespark. Det er skikkelig upopulært – forståelig nok; det er tross alt snakk om dyptgående tradisjoner.

For mat er en viktig del av julefeiringen. Det er mat hvor enn du snur deg. Er det ikke skikkelig tunge måltider til middag er det alltid noe julekaker eller noe julepålegg som faller ned fra ingensteds. Og det er besøk på besøk. Med buffeer og enda mer julekaker. For oss som er glade i mat er det en eneste stor orgie. Først i dag, da jeg sto opp, kunne jeg for første gang siden lille julaften erindre en svak sultfølelse. Noe som igjen gir meg den allerede omtalte dårlige samvittigheten. At det er fullstendig forkastelig at jeg er nødt til å gå en times powerwalk på tverrs av bydelen min i forkant av middag for å presse frem en liten anelse appetitt. Det er for bra. Det er så bra at det gjør vondt inni meg. Sannsynligvis er det sting.

Men dette blir dypt, folkens. Dette blir litt Bono. Men jeg er seriøs.
Når det er sagt, var det i grunnen helt andre ting jeg hadde tenkt å snakke om i dag. På fjerde dag jul. Det er (selvfølgelig) tett linket opp til mat.

Den observante leser husker at jeg lovet å ta opp CIA i dagens innlegg. Den ultraobservante leseren Solveig innvendte at det muligens var ICA jeg mente, siden ICA tradisjonelt er mer i kontakt med mat enn CIA, men det er altså CIA som er riktig. Men jeg ser forviklingspotensialet. Jeg ser også et visst vitsepotensiale i “kom, så stikker vi ned til CIA og får oss noe potetstappe fra ferskvaredisken”. Vær forberedt på at jeg ser mitt snitt til å bruke akkurat den i det nye året.

Rakfisk, kjære leser.
Jeg kjenner noen som har det som tradisjon å spise rakfisk i løpet av julen. En av mine beste venner gjør dette. Hvert år. Han setter rakfisk høyt. Det er en tradisjon han akter å påføre eventuelle kommende slektsledd. For han er rakfisk jul. Ingenting kan komme mellom ham og rakfisken. Det er lidenskap. Han vurderer å starte rakfisklag bare for å skjære igjennom.

La meg fortelle litt om rakfisk.
Vanligvis er man heldig med rakfisken. Den blir god, alle er happy, ikke noe dårlig stemning. Men noen ganger, i ytterst få tilfeller, hvis du slurver litt med tilberedningen, da kan det gå gale. Ikke litt gale. Vi snakker kjempegale. Type “nå-dør-vi”-gale. Type “nå-tar-vi-med-oss-1500-tonn-marsvin-i-døden”-gale.

Du vil forstå innen ett minutt.

Noen ganger kan man nemlig få botulisme av å spise rakfisk. Botulisme kommer av at du har fått i deg stoffet Botulinum toxin i kroppen. Og det er her CIA kommer inn i bildet. De har nemlig listet Botulinum toxin opp som et potensielt middel som terrorister kan bruke mot sivile mål. Med andre ord: rakfisk er et potensielt terrorvåpen.

Det er ikke helt uten grunn CIA har listet opp Botulinum toxin. Vi snakker nemlig verdens giftigste stoff. Jepp. Arsenikk kan bare gå og legge seg. Kildene mine sier at ett gram Botulinum toxin er nok til å ta knekken på 1500 tonn marsvin.

Marsvin faktisk.
Jeg skal ikke spekulere i årsakene til hvorfor nettopp marsvin blir brukt som måleenhet, men regner vi 1500 tonn marsvin om til mennesker kommer jeg til ca. 1,5 millioner mennesker. Av ett gram. 500 gram er nok til å knerte nesten halve jordens befolkning. På den annen side er like mye nok til å gi Jan Thomas tidenes ansiktsløftning ettersom Botulininum også er kjent som hovedingrediens i botox.

Men tenk på dette, hvis du setter deg ned og spiser rakfisk i løpet av julen.
Du spiser på et potensielt biovåpen.

Dette er altså julekutyme. Kutyme er generelt et fag jeg har skulket en del på Livets Skole. Men jeg er stolt over å kunne den der med gledelig jul. Hva som skjer om noen slumper til å si god jul på første eller andre dag jul er jeg neimen ikke sikkker på. Kanskje julepolitiet kommer. Kanskje de konfiskerer alle julegavene dine. Det høres litt strengt ut, men jeg skal ikke uttale meg om strafferammene for julepolitiet og julepåtalemyndighetene. Julejuss er fremdeles ikke min nisje.

Men vel overstått jul, dere. Jeg skal ikke belemre dere med hva jeg fikk til jul og hva jeg har gjort juledagene så langt – da kunne jeg like gjerne lagt ut en video som viser en nymalt vegg tørke og likevel ikke gått nedover på underholdningsskalaen.

Men det er noe jeg har bitt meg merke i. Mange av mine venner med innvandrerbakgrunn (som har flyttet fra østlandet til Vestlandet, altså) spiser svineribbe på julaften (sic). På første juledag eller en annen dag iløpet av romjulen – i ytterste konsekvens på nyttårsaften – spiser de pinnekjøtt. Og nyter det. Opptil flere har sagt til meg at de simpelthen liker pinnekjøtt bedre enn ribbe, og at de gjerne skulle tatt til vettet og innført pinnekjøtt på julaften istedet. Noe som samlet sett er et steg frem for menneskeheten og en handling som bør markeres med en sterk bifallsytring, for eksempel ved håndklapp. Men alle støter på samme problem: det rokker ved tradisjonene. Det blir feil. De kan ikke ta skrittet helt ut og få inn pinnekjøttet på den dagen den tross alt hører hjemme.

Her vil jeg komme med en aldri så liten korrigering: svineribbe på julaften er feil i seg selv. Det er like feil som hårsveisen til prinsen i Tre Nøtter Til Askepott. Det er like feil som bart på smånisser som etter alle solemerker ikke kan være passert pubertetsalder i Reisen Til Julestjernen. Det er like feil som at Hovmesteren tar med seg den blinde og aldrende Miss Sophie til sengs på nyttårsaften når det er tydelig at Miss Sophie ikke vet sitt eget beste når hun tror hun fester med Admiral von Schneider og Mr. Winterbottom og gud vet hvem, som alle vet har vært døde siden begynnelsen av sekstitallet, og at Hovmesteren er en gammel gris som utnytter den blinde Miss Sophie seksuelt som en årlig spiss på nyttårsfeiringen.
Det er feil, feil, feil.
Feil Feilesen fra Feileland.

Åjada. Feileland. For alle de som feile kan, de hører hjemme i feileland. Og la oss innrømme det; det er mange som hører hjemme i feileland for tiden. Det er bare til å slå opp i avisen.

Men for all del. Det er jul. Hvis noen har lyst til å spise svineribbe på julaften skal de få lov til det. De vet ikke hva de går glipp av. Men vi skal ikke sparke nedover. Det kunne vært verre. Det finnes dem som spiser fisk på julaften. Eller enda verre: grandiosapizza. Jeg setter faktisk grandiosaspiserne på julaften under dem som spiser fisk. Det er heftig. Men det er velfortjent.

Mat er jevnt over et ømt tema i julen. I neste innlegg skal jeg snakke litt om en matrett som av CIA (helt seriøst) har blitt satt på listen over potensielle terrormidler. Indirekte, riktig nok. Men like fullt: CIA anser det som en mulighet at en matrett som tusener av nordmenn spiser på julaften kan brukes i et terroranslag mot sivile mål i nærmeste fremtid.

Dét er julematen sin det.

Men la oss vente litt med den. Nå har jeg allerede nådd 650 ord i et innlegg, og da er det på tide å si stopp.

Du kjenner til konseptet. Slekt skal følge slekters gang-formatet. Da har du det gående.

Før eller siden kommer den. Den litt pjuskete fyren med grå jakke som mange av oss kjenner litt for godt.
Den dårlige samvittigheten.

Selv går jeg mer eller mindre konstant rundt med en eller annen form for dårlig samvittighet. At jeg må bruke mer tid på vennene mine. Jeg må få skrevet referatet fra forrige styremøte. Jeg må skrive på særemnet. Jeg må bli mer grundig med moppingen på jobben (det er problem). Jeg må bli flinkere til å trene regelmessig.

Like fullt utnytter jeg denne dårlige samvittigheten hos folk hver jul.
Det vil si – de to siste julene har jeg gjort det. Jeg har gjort det til en tradisjon, simpelthen. Lagt prestisje i det. Personlig, sådan.

For to år siden satt nemlig jeg og mine gode venn Kristian på skolen og skulle spise lunsj. Vi trodde det i hvert fall. Vi hadde fått ansvaret for å passe på ranslene til noen klassekameratinner, og tok oppdraget høyst seriøst. Ikke søren om vi skulle forlate rommet før høyst nødvendig.

Plutselig kom det masser av folk inn på lunsjrommet vårt. Skumle tredjeklassinger. Vi så ikke vårt snitt til å flykte. Ikke før det var for sent. Før vi visste ordet av det satt vi midt i et møte der man planla en innsamlingsaksjon i desember. Folk trodde vi var der for å være med i komiteen. At vi var noen førsteklassinger med guts i. Vi turde ikke si “neida, vi spiser bare lunsjen vår, men la for all del ikke vår spising forstyrre møtevirksomheten deres”. Det ville vært uhøflig å bare forlate lokalet. Dessuten lå sekkene vi skulle passe på i rommet. Det ville være et løftebrudd å la sekkene havne utenfor vårt synsfelt.

Slik ble jeg innlemmet i dårlig samvittighets-bransjen. Slik ble jeg veldedig.
Da bøssene ble sendt til telling i dag ettermiddag var like fullt min tid som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til jul over. Jeg har blitt for gammel. Til neste år står en ny generasjon veldedighetsspirer klare til å gi sitt preg på aksjonen.

På vei hjem fra dagens tørn tenkte litt over hvorfor vi egentlig gjør slikt. Hva som gjør oss engasjert i å hjelpe andre. Generelt: hva som gjør at vi begår handlinger som kan kategoriseres som “snille”. Dette står nok forresten i direkte sammenheng med at jeg hadde glemt iPhone-headsettet mitt hjemme. Ellers pleier jeg å sitte i vakuum fritt for tanker på buss eller bane.

Men hvorfor?
Drives vi av en genuin trang etter å hjelpe andre? Eller ligger det andre, mer eller mindre ubevisste tanker bak? At man gjør det for å føle seg bedre – at man kan rette opp et selvbilde som langt på vei består av flekker man gjerne vil være foruten?

Når vi for eksempel kjøper julegaver – gjør vi det for å gjøre mottakeren glad, eller for å gi mottakeren en positiv oppfatning av deg som giver? Er det en blanding? Jeg liker blandinger.

Men jeg vet sannelig ikke.

Det frister ikke så veldig å være kritisk til julenissen. Jeg er jevnt over ikke i så veldig humør til å være kritisk for tiden. Jeg er, for å være intenst ærlig med dere (for en gangs skyld), ganske lykkelig. Happy as can be, som de sier i Junaiten. Ting klaffer. Se ikke bort ifra at jeg går nærmere inn på et par av grunnene når det lakker og lier (eller lirer? lier eller lirer??!?) enda mer mot jul.
Når ting klaffer er det ikke sesong for å være kritisk. Da kan omgivelsene anklage deg for å være utakknemlig. Og utakknemlig vil vi ikke være.

Da jeg var yngre hadde jeg et noe uavklart forhold til nissen. Jeg var (og for så vidt er) et slikt ufyselig og irriterende barn som stilte mange spørsmål. Fra ung alder. Jeg har blitt fortalt at jeg stilte nissen til veggs så fort jeg kunne snakke. Hvorfor kommer han hjem til oss? Hvordan vet han at han er ønsket hos oss? Hvorfor skal han gi oss gaver? Hvordan kommer han seg rundt til alle i hele verden når han bruker godt og vel en halvtime hos oss? Hvordan greier han å komme rett etter at vi er ferdig med å spise? Og hvorfor går alltid noen glipp av julenissen hjemme hos oss? Liker de ham ikke? Og hvorfor kommer han ikke ned pipen? Og hvor er reinsdyrene han skryter sånn av?

Slik var jeg.
Er det rart jeg ikke vil ha barn?

Jeg frykter at jeg kan sette til verden skapninger som er slik, eller enda verre. Slikt må fremtidige generasjoner skånes for.

Uansett. Til slutt gjorde Opphavet det enkelt og satte onkelen min på julenissesaken. Med en godt synlig klokke og svært dårlig tildekt nisseaksent med bunn i et nærmest ikke-eksisterende skuespillertalent avslørte jeg nissen en gang for alle som treåring. Siden har det ikke vært nisse på besøk hos min familie, sannsynligvis til stor lettelse for mine nærmeste slektninger. Kjeften til undertegnede var stoppet. Julenissen fantes ikke, og da kunne alle spørsmålene mine falle på stengrunn. Alle var fornøyde.

I ettertid innser jeg at min kritiske holdning til julenissen på mange måter markerte starten på min virksomhet som religionskritiker. I så fall skal nissen ha takk.

Men la oss innrømme det; det er noe med nissen. Legger vi de tørre faktaene på bordet ser vi at det er en fyr som er skjeggete, eier ikke klesstil, tramper inn i husene folk og bruker til tider kontroversielle metoder på å komme seg inn (skorsteinsvarianten er utspekulert), han jobber på julaften og bruker dyr til å jobbe for seg. Mannen har kostholdsvaner fra helvete. Han prøver å glatte over dette med å være klisjékoselig og gi barn i den vestlige verden gaver de strengt tatt ikke fortjener og i mange tilfeller ikke har bedt om.

Folkens – det lukter pedofiliforbryter lang vei.

For ikke så lenge siden tok jeg bussen. (Jeg tok strengt tatt bussen så sent som i dag, men jeg sikter til en spesiell episode. Det nytter derfor ikke å kverulere. Dette til orientering.) Sjåføren hadde langt, autentisk skjegg. Opptil flere av passasjerene på bussen gjorde et nummer av skjegget. Mange gav uttrykk for at skjegget var ekkelt. At sjåføren ville vinne på å legge fra seg skjegget og satse på andre former for hårvekst i ansiktsregionen sin.

Hva med nissen? Eller la oss snu spørsmålet: hva om sjåføren hadde nisselue på seg og rød jakke?
Her er det mange tabuer å ta for seg, jeg innser det.

Jeg er egentlig ikke ute etter å ta nissen. Ikke på noe måte, faktisk.
Men det må være lov å få være litt kritisk. Nå i disse Wikileaks-tider, mener jeg.

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
- Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
- Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
- Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Noen ganger – ganger der jeg har gått litt i manko for ting å fundere over – har jeg lurt på hva som førte til at diverse ting ble ansett som julete. Noen ting er ganske åpenbart – stjerne, syv lys, gaver, osv. Men det at vi for eksempel drasser med oss et forbanna tre inn i stuen og gir den hedersplassen i to-tre uker, er ikke umiddelbart logisk for mitt vedkommende. Analyserer vi begrepet juletre og setter det inn i bibelsk kontekst kan det sannsynligvis ha noe med livets tre å gjøre. Men hvorfor vi absolutt skal ha et behov etter å minnes på Adams fall midt i en juletid som jevnt over skal være en positiv affære, det aner jeg ikke. Personlig mener jeg at Adams fall er noe som heller kunne hørt påsken til. Siden den tross alt er ganske kjip fra før av for disse jesusgnikkerne. Kanskje folk tilbake på 1800-tallet mente at det ble for mye Jesus i julen. At Adam også skulle tilkjennes sine femten minutter i rampelyset.

Men la oss for all del ikke bli religiøse her.
Går vi videre og ser på noe av det jeg liker best med julen, nemlig alt som er spiselig og søtt, er det visse ting jeg er usikker på. Hvorfor er pepperkaker julekjeks, for eksempel?
Jeg spurte en venn av meg det spørsmålet som et ledd i min nitidige researchfase før jeg begynte å skrive dette innlegget. Han mente pepperkaker er julekjeks fordi det smaker jul.

Research fullført.

Pepperkaker er altså julekjeks fordi det smaker jul.
Har vi alltid visst hva jul smaker? Ble det bestemt for lenge siden hva jul skal smake? Ble det satt ned en komité, for eksempel kjeks-kom, som lagde en uavhengig utredning og leverte en rapport der de anbefalte at pepperkaker, hvetebrød med rosiner og sukat pluss den lite kreative blandingen av smør, sukker, melk og hvetemel stukket ut i menneskeformer (=kakemenn), ofte dyppet halvveis i sjokolade, skulle bli den offisielle julesmaken? Var det i det hele tatt en ryddig prosess?
Eller har det alltid vært slik? At vi alltid intuitivt har visst hva jul smaker?

Jeg aner ikke. Det lukter doktorgrad av temaet. Når det er mulig å skrive doktorgrad om bruken av f-moll i Händel sine siste stykker, må det være mulig å skrive en doktorgrad om opprinnelsen til det vi i dag kjenner som julekaker.
Det må jo ha vært maktkamp, det tenker jeg. Det var tross alt ikke lite som sto på spill; det sto mellom å dele tittelen “kaffemat” med vederstyggeligheter som fyrstekake, wienerstang og spandauer, eller tre inn i et eksklusivt fellesskap, en lukket gruppe med elitekaker – simpelthen kjeks- og kakeverdenens form for frimurerordenen. Det sto om ære og berømmelse.

Som bolleelsker, og med min profesjonelle tilknytning til boller, svir det alltid litt ekstra at boller har blitt holdt utenfor julekakefellesskapet. Verden gikk glipp av noe stort der, det tør jeg påstå. Den dagen det kommer en julebolle fylt med ett eller annet digg, som smaker jul på lik linje med pepperkaker og kakemenn, da kan jeg dø lykkelig. Da trenger jeg ikke oppleve mer. Da har jeg rett og slett rundet livet. Riktignok på vanskelighetsgraden “amatør”.

Men hva med fiken og dadler, da? Og klementinene?
Julen inneholder mye mer maktkamp enn vi liker å tro.

I morgen skal jeg lese fag. Internasjonal politikk, faktisk. Men på torsdag er julefjas tilbake, og da er det ikke umulig at nissen stikker innom. Ho-ho… ho.

I går ble jeg grepet av et akutt anfall julestemning.
Det var søndag formiddag i Bergen sentrum, det var opplett (!), litt kaldt, men ikke grisejævlignåhakkervitennenevåreavossipurangst-kaldt som det har vært de siste dagene. Jeg gikk fra Torgallmenningen, bort til Festplassen, og rundt Lille Lungegårdsvann. Jeg hadde “Fairytale of New York” (muligens den eneste sangen med “fairytale” i tittelen som en kan godta) på øret. Akkurat da Shane MacGowan tok fatt på refrenget for siste gang, kom det en skøyteløper med nisselue farende i min retning ute på Lungegårdsvannet. Samtidig snødde det lett.

Helt sant. Det var årets første øyeblikk med julestemning.

I går skrev jeg at jeg ikke visste hva dagens innlegg skulle handle om.
Det var en julehvit løgn. Beklager.
Jeg føler at jeg uansett er på god vei mot fortapelse allerede etter å ha drukket julebrus i november og drevet med smelling i dørene, jamfør gårsdagens innlegg der julekalendere på Facebook fikk i overkant gjennomgå. I ettertid kan en nok spørre seg om jeg var for streng med julekalenderne på kontrafeipamfletten.
Men det får så være. Når man først er på vei mot fortapelse kan man like gjerne gjøre det med stil. Jeg vurderer fortløpende om jeg skal skaffe meg påskesnop og spise det i januar og lage 17. mai-tog i februar. Bare for å provosere enda mer. Hore herfra til evigheten. Da er det en fin begynnelse med en hvit løgn.
Jeg føler uansett at dagens tema er en litt kjip greie å reklamere for.

Julestemning.

Misforstå meg rett – jeg synes ikke julestemning er en kjip ting. Det får da være grenser på hvor sære vi kan tillate oss å være. Problemet er at du knapt kan skru på et fjernsyn, åpne en avis, besøke et nettsted eller belemres med en radio uten å bli fortalt hva som er den riktige veien å gå for å havne i julestemning.

Det er big business. Så det griner.
For eksempel prøver diverse matvareprodusenter å lure på oss en ganske sleip form for julestemning gjennom julepostei, juleyoghurt, julekokosboller (!) og juleskinke.

Når vi snakker om juleskinke: jeg har en hjemmesnekret teori om at skinkesteken har et rulleblad. Jepp. Enten har den et rulleblad, ellers har den fiender i delikatessedisken som vil den vondt. For skinkesteken har det med å bytte navn. Plutselig i løpet av november bytter den navn til juleskinke. Over nyttår går den tilbake til sitt opprinnelige navn, før den igjen bytter navn til påskeskinke. Det heter den i en måneds tid, før den blir skinkestek en måneds tid, før den igjen bytter navn til sommerskinke.

Med mindre skinkesteken gjør dette fordi det er høyst nøvendig vil jeg be den om å slutte med det. Det er forvirrende. Det er ikke morsomt. Ikke er det kult heller. Er du med på leken, må du smake st…. nei. Det blir for tørt.

Okei, jeg ser at skinkestek er noe jeg kan skrive et helt innlegg om på et senere tidspunkt. Det ligger masse godt fjasemateriale i skinkesteken.
Hvor var vi? Jo – julestemning.

De siste årene – jeg hater å si “etter hvert som jeg har blitt eldre” – har jeg festet meg ved diverse momenter som sikrer meg julestemning. For eksempel har jeg de siste to årene drevet med veldedighet gjennom innsamlingsaksjonen Hjelp til jul (Hjelp til jul blir et eget innlegg i julefjas-serien forresten), og jeg er stygt redd for at jeg har kommet inn på et spor der det ikke blir helt jul før en har samlet inn et sekssifret beløp til et godt formål iløpet førjulstiden. Litt dumt i og med at min åremålsperiode i denne aksjonen kun har to og en halv uke igjen.

En annen ting som gir meg like mye julestemning hvert år, er noe så obskurt som å reise rundt på gravene til døde slektninger og legge ned kranser og tenne lys.
Onde tunger (jeg kaller dem onde) vil påstå at det er i slike tilfeller at den sakrale Kim Arne trer frem i lyset og sier hei. Så lenge den sakrale Kim Arne holder seg inne de 364 andre dagene skal jeg være fornøyd (det blir forresten også et innlegg innen kort tid. Hey, det er masse å skrive om!).

Men jeg er egentlig uenig i dem som sier at det ikke blir jul uten julestemning. Er man nødt til å være i en helt spesielt stemning for å være i stand til å feire jul på en “skikkelig” måte? Blir ikke det litt nazi?

Jeg vet ikke. Slike store spørsmål faller utenfor nisjen til julefjas.
Det blir for omfattende.

Skinkestek, derimot. Det er håndgripelig og greit.

I morgen: Kakemann future. Det endelige oppgjøret mellom pepperkakene og kakemennene.

2. søndag i advent. 2 down, 2 to go.
Vi er halvveis, kjære leser. Det føles som om vi såvidt har begynt, og vi er halvveis med lysene. Vi skal være grådig glade for at julaften kommer sent i uken, nærmere bestemt på fredag, som gjør at vi kan kjøpe oss litt ekstra tid. Heldige der.
Når jeg tenker meg om er det muligens den eneste fordelen med at julaften faller på en fredag. For oss yrkesaktive, vi som må legge blod, svette og tårer for Livets Opphold, er julaften på en fredag lite flatterende. Det er ikke mye betalte fridager å spore der, nei.

Faktisk er jeg på jobb i dag også. På en søndag.
Kapitalismen har gjort det slik, nemlig.
At tre søndager i desember kan butikkeiere landet over, med hjemmel i Den Norske Forbrukerloven, holde åpent etter kirketid på søndager. Fra fjorten til nitten. Fagforeningen liker det jo ikke. De synes det er ren utnyttelse av arbeiderne – proletariatet – og mener at det er noe som nok en gang tydeliggjør behovet for en væpnet revolusjon. Tja. Jeg klager ikke – søndagsjobbing er lukrativt. Det er en eneste stor overtidsfest. Syv timer overtid gjør seg godt i banken i januar når årskontingent i foreninger og på treningen og forsikring på sykkel og Mac og Gud Vet Hva skal gjøres opp.

Men la oss ikke diskutere min privatøkonomi på andre søndag i advent.
Det blir for dumt. Vi er da tross alt ikke på blogg.no heller. (Lenger.)

På slutten av forrige innlegg annonserte jeg at det skulle smelle i dagens innlegg. Det var selvsagt bare en cliffhanger. Man kan ikke drive å smelle nå i disse førjulstider når Jesusbarnet ikke er født og Mariah Carey (sic) bare vil ha deg til jul. Smelle kan man gjøre på nyttårsaften. Det vil si – man kan smelle hvis man lover dyrt og hellig at man ikke smeller med nyttårsraketter som har styrepinne. Holder man seg til bakkefyrverkeri kan man smelle til krampen tar folk.

UANSETT.
I år har jeg lagt merke til en heller mindre sjarmerende trend på vårt alles kjære (?) Facebook. Noe som kan, hvis forholdene ligger til rette for det og Venus og en av månene på Jupiter står i perfekt posisjon i forhold til hverandre, få meg til å tendere til å bli irritert. Og nå har det pågått over ganske lang tid allerede, derfor tillater jeg meg å blåse ut dette:

Hva i svarte svingedører er greien med alle julekalenderne jeg blir invitert til? Ser jeg ut som en som kjøper klærene mine på Oasis eller Vero Moda eller Retro eller Metro eller Hetro eller hva pokker dere kaller butikken deres for?

Unnskyld.
Det var ikke meningen.
Det var dette med å smelle i førjulstiden.

Men i år har det tatt helt av. Alt som kan krype og gå av foretak – enten det er mobiloperatører, klesbutikker, pølsevogner eller kebabsjapper – har en eller annen form for kalender. Som de lager en event av på Facebook og sprer for allmenn spott, pluss spe. En stund trodde jeg at jeg bare var ekstra uheldig. At jeg vanker med de feile folkene på kontrafeipamfletten (eller Kalkulusboken som Gitte foreslo i kommentarfeltet). Heldigvis har jeg fått høre både på Twitter og her i kommentarfeltet at andre sliter med det samme.

Personlig mener jeg at problemet har blitt så omfattende at vi trenger et ord for det. Akkurat som askefast og monstermaster. Vi trenger noe som engasjementet kan feste seg til. Derfor er mitt forslag, i mangel på bedre, rett og slett monsterkalendre. Med tilhørende monsterinvitasjoner. Andre forslag tas imot med takk.

Jeg innstiller på at verden blir enig med seg selv i at vi i fremtiden ikke vil bli invitert til kalendre på Facebook. Facebook kan gjerne for meg bli julekalenderfri sone. Så lenge jeg har sjokoladekalenderen min, Flaxkalenderen, ny episode av The Julekalender hver dag og Gi et lite vinks julekalender (anbefales sterkt), er jeg fornøyd.

Kall meg nøktern.

La oss unngå en situasjon der julekalender blir det nye Farmville.
Slik vil vi ikke ha det.

Ikke sant?

I morgen vet jeg sannelig ikke hva som blir tatt opp. Tema kommer sannsynligvis som en like stor overraskelse på meg som på deg.

På tirsdag – altså den 30. november – skjedde det.
Jeg sprakk.

Jeg forbrøt meg mot en pakt som ble inngått for flere år siden. En pakt som sikrer julestemning for oss som har inngått pakten. Og jeg forbrøt meg altså mot denne pakten. Jeg gav etter for markedskreftene, for begjæreret, for Det Unevnelige. Og nå hater jeg meg selv for at jeg gjorde det. Ja – vi kan faktisk trekke tjukke paralleller til angeren vi alle føler når vi spiser for mye marsipankake på morsdag og farsdag.

Jeg drakk julebrus.
Før 1. desember.
Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg handlet i en form for affekt. At jeg i et vilt øyeblikk glemte hvilken dato det var – at klementinen jeg spiste en halvtime i forveien hadde forvillet meg inn i en naiv tro på at vi var midt i desember og at Blåfjellet var åpnet og det endelig hadde blitt kult å se en gjeng middelaldrende menn fra Toten dælje løs på bildekk i tre og en halv uke midt i prime time. Men så var det inte det (;ppppPPPPppp). Og jeg kan ikke gjøre annet enn å ta all mulig form for selvkritikk.

Sant skal sies – jeg hadde mine grunner. Jeg sier ikke at det var gode grunner (for det var det vitterlig ikke), men det var i det minste grunner. Jeg skulle holde foredrag og trengte noe å leske strupen med. Jeg trengte noe sterkere enn vann. Når kantinedamen ikke fører Pepsi Max, som jo er det eneste legitimerte sodavannet med koffeininnhold, og iste ikke frister så mye når det er tosifrede blå utenfor vinduet, hadde jeg ikke mye valg. Det måtte bli julebrus. Men altså én dag før det er lovlig.

Det var ikke en spesielt god julebrus en gang. Lerum sin, faktisk. Den er litt i det søteste laget – og når julebrus er i det søteste laget, da snakker vi søtt i høy skala.

Det ble selvfølgelig oppdaget av andre som også har inngått pakten. De slo kraftig ned på det. Gav meg huden full. At jeg kunne gjøre noe slikt. Midt på dagen. Med mindreårige til stede. Jeg burde skamme meg.

Skammer meg gjør jeg. Man skal jo ikke gjøre slikt. Adventstiden begynner 1. desember for alle oss som ikke tenner fire lys fordelt på søndager. Vi spiller ikke julemusikk, spiser ikke pepperkaker, ser ikke på kakemenn og er avholdende fra julebrus, juleøl, juleakevitt og eventuelt andre drikkevarer relatert til jul. Julesaft hvis det finnes. Hvis det i det hele tatt finnes noen som drikker saft fremdeles. Jeg aner ikke. Det er jevnt over lenge siden jeg sist var i befatning med saft.

Men er dere ikke enige? Bør man ikke utsette julesmakene til juletiden? Det er jo nettopp det som gjør det til julesmaker – at man bare smaker det i forbindelse med en avgrenset periode, altså jul. Hvis vi plutselig begynner å pimpe julebrus fra oktober er det ikke julebrus lenger. Det er brus. Med bringebær- eller fruktsjampanjesmak.

Når jeg tenker meg om har jeg flere tilståelser å komme med. Jeg har horet noe inn i granskauen mot Pakten i år. Som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til Jul kjøpte jeg en boks pepperkaker til oppstartsmøtet for komiteen, og det må ha vært i oktober. Riktignok var det ingen som reagerte – og jeg gjorde det i den hensikt på å tilføre en julekomité litt julestemning. Slikt kan vel ikke være ulovlig?

Som om ikke det var nok har jeg solgt kakemenn med sjokolade på i bolledisken siden starten av oktober. Kassevis. Så mye at vi forrige helg solgte de siste kakemennene med sjokolade, og måtte sende ny bestilling til produsenten. Det var 27. november. Og samme dag gikk jeg på kino for å se julefilmen “Hjem til Jul”.

Steike.
Dette blir bare verre og verre.

Akkurat nå ser det mørkt ut hva gjelder mine rettigheter til å i det hele tatt få lov til å feire jul i år.
Jeg hadde ikke sannelig ikke blitt overrasket om noen – for eksempel julepolitiet – fratok meg julelisensen iløpet av de nærmeste dagene.

Unnskyld, folkens.
Jeg er en svak sjel.

Iløpet av helgen kommer adventens første utblåsning mot øvrigheten. Det kommer til å smelle. Kaboff.

I dag skal jeg komme med en påstand som kan tendere til kontroversiell. Som kan få enkelte til reagere. Ikke mange tror jeg; men noen. Noen skikkelige særinger. Slike som for eksempel hisser seg opp og lager sak av at en sogneprest lager bok om våtsex. La oss innrømme det – alle med et normalt forhold til kirken som begrenser seg til litt simpel og mindre motivert konfirmasjonsundervisning kan skrive under på at er det noe Den Kongelige Norske Statskirke trenger, så må det være sogneprester som skriver om våtsex.

Men la oss ikke gå i den vanlige fellen ved å snakke oss bort om våtsex (igjen). I dag skal vi snakke om noe helt annet (eller kanskje ikke; vi holder oss innenfor kirkens interesseområde såvidt det er, og problematikk rundt barn og barnelaging) – nemlig jul.
For det er jammen ikke lenge til jul. I går var det 1. desember. 1. desembers eneste funksjon her i verden er å minne oss på at nå folkens, nå er det fanken meg ikke lenge igjen til jul, og du har trettenhundreogtrettisyv (!) ting du skal gjøre på de neste drøye tre ukene.

Og nå er vi altså i desember. Nå har du ingen legitime grunner til å utsette stort mer. Tre uker går styggfort.

Du leste riktig begge gangene. Tre uker. Pluss en dag. 22 tror jeg det blir. Går vi tre uker tilbake i tid var vi allerede godt i gang med november. For tre uker siden hadde ikke forrige innlegg på Tankefjas blitt publisert en gang. Og med den publiseringstettheten jeg har praktisert denne høsten betyr det noe slikt som at vi like gjerne kan runde ned til i går. Fortsetter vi den logikken betyr det at julaften er i morgen. Og du har sinnsykt mye du skulle ha gjort. Nærmere bestemt trettenhundreogtrettisyv ting.

Men det var dette med den påstanden min. Den litt kontroversielle som vil opprøre særinger som synes at våtsex ikke har en plass i kirken.

Jeg liker å vente. Venting er det som gjør julen spesiell.

Okei – det er ikke så voldsomt kontroversielt. Litt kanskje. Misforstå meg rett – jeg liker ikke å vente på bussen eller banen når banen har driftstans og ikke vil komme på minst en halvtime og skolen begynner om ett kvarter og det er syv minusgrader og frisk bris og man lager lange setninger som man tror aldri skal ta slutt. Da hater jeg å vente. Da er venting likestilt med skigåing, realfag og alt som har med mote å gjøre. Det er dømt nord pluss ned. Men det å vente på for eksempel jul, dype og innsiktsfulle kommentarer fra lesere på bloggen, en bok eller plate fra en artist eller forfatter som du ikke kan få nok av – eller rett og slett et nytt blogginnlegg fra yndlingsbloggeren – slik venting er gøy. Og det er nettopp ventingen som gjør det som kommer større. Det gjør det så etterlengtet, og det forlenger på en måte hele opplevelsen av det – fordi man har bygget seg opp mot det over et lengre tidsrom.

Og der, kjære leser, har du oppskriften på en opplevelse. En opplevelse er noe som man snakker om i forkant og/eller i etterkant det har skjedd. Greier du å bygge opp noe slikt, da er du konge på haugen. Da kan du gjøre nesten hva som helst. Nettopp det har julaften greid. Julaften er dagen.

Det er få eller ingen andre dager i året som man i det hele tatt gleder seg til å vente på. Jeg går fremdeles – i en alder av snart nitten – titt og ofte og tenker “nå er det ikke lenge til desember, det er gøy” iløpet av november. Da jeg var yngre var 1. desember med første kalenderlukeåpning og kakemenn og dorullnisser en nesten like stor merkedag som julaften. Fordi da begynte ventingen for fullt.

Det er kanskje det som gjør at påskeaften, og spesielt pinseaften, aldri helt har nådd opp til julaften i omfang. Det er ikke det samme sirkuset i forkant – det blir for lite Knausgård over sakene.

Julaften kan sin PR. Nisseluen av for julaften.

I morgen blir det en aldri så liten tilståelse og en alvorsprat rundt det å drikke julebrus før første desember.

Med andre ord – det er mulig å drive mye reparasjonsarbeid i julen.

Det har jeg skumle planer om å gjøre i år. Og det kan i ytterste konsekvens gå ut over deg. Hvis du vil. For all del – jeg skal ikke tvinge deg. Det er da jul for pokker.

Som jeg har vært innom tidligere har ikke akkurat 2010 vært et brakår bloggmessig for min del. Igjen. Jeg tok på mange måter med deg de dårlige vanene fra 2009 inn i 2010. Drapsforsøkene har kommet tettere enn innleggene, og jeg har langt på vei fraskrevet alt foreldreansvar overfor bloggen. Og når sant skal sies har ikke bloggen klart seg spesielt bra på egenhånd. Den har ikke drevet mye selvberging for å si det slik. Dette fungerer som nok et eksempel på at foreldreansvar i RL for undertegnede bør anses som en idé som tenderer til dårlig.

Like fullt har jeg tenkt å avslutte 2010 med flagget om ikke helt til topps, så i hvert fall et sted mellom hel og halv stang. Derfor, kjære leser, er det duket for et fjasemaraton fra helvete. Frem mot jul skal det fjases så det går kaldt nedover skuldrene på enhver som i det hele tatt nevner fjas. Det skal forplante seg så grovt at det kommer til å gå ut over salget av havrefras, siden det har noenlunde samme ordlyd. På julaften skal du være så overeksponert for fjas at du tar over hele julebesøket og folk glemmer å spise pinnekjøttet. For det er bare pinnekjøtt som legitimerer en skikkelig julaften. Men det kommer vi tilbake til. Alt kommer vi tilbake til. Vi kommer tilbake til fleskepølse, pepperkaker, byer laget av sistnevnte kaffemat og Gud vet hva. Ja, Gud også for den saks skyld. Gud må med. Alt og alle skal med når det lages julefjas.

Jeg lover ikke innlegg hver dag, men det skal søren ikke være langt unna. Jeg har ambisjoner om å ha et liv i helgene – men ellers skal det fjases på et basis som er faretruende daglig. Det vil si – skal jeg klare det trenger jeg tema. Masse tema. Fra deg.

Sammen skal vi lage en førjulstid som drypper av fjas. Verden har kanskje ikke ventet på en slik førjulstid, det var kanskje dette verden trengte sist når den først er på vei lukt mot Avgrunnen – Den Store Kaminen om du vil – men det får så være. Dette handler om samvittighet. Og jeg har store planer om å sitte kunne sitte på julaften og tenke “jaja, jeg har i hvert fall fjaset mye de siste ukene. Da kan det ikke være så ille likevel” når julenissen spør om det er noen snille barn der ute.

I morgen: jeg legger ut om våtsex, PR-kampanjer, venting og baner som ikke kommer. Blant annet.

Isolert sett er vel det en opplysning du ikke trenger. Men egentlig er det en ganske vesentlig opplysning som kan settes inn i en større sammenheng. Alt henger sammen, pleide min tidligere engelsklærer å si. At jeg skriver dette innlegget på iPhone er den tilsynelatende uinteressante mannen som alltid sitter i baren og er jovial og godt likt, men som viser seg å være han som har spist barn i en årrekke. Barn som han har gravd opp fra kirkegården.

Huff, beklager hvis du nå a) blir dødsens redd for han joviale typen i baren og b) ikke kan spise barna dine i fred uten å tenke på den sistnevnte mannen i baren. Du er jo ikke som han. Du er jo ikke jovial du. Du er jo superjovial. Minst.

Eller noe i den duren.

Den sammenhengen jeg (intenst?) leter etter er den at mitt sidesprang til iPhonen som bloggverktøy liksom speiler hvilket modus en befinner seg i 1. juledag. 1. juledag er en dag jeg kan like, 1. juledag er slaraffenhetens nasjonaldag. 1. juledag legitimerer latskap. Det er dagen som er konstruert for oss som liker å installere oss permanent et sted for en hel kveld. Vi som legger alt tilrette i en slik nærhet at vi kan nå det med et minimum av bevegelse. Hustelefon, mobiltelefon, brusflasket, matreserver, fjernkontroll og andre eventualiteter. Med en god film eller bok i beredskap, noe som vi i min familie kaller for “snask” i en skål i umiddelbar nærhet og noe godt i glasset. For eksempel julebrus. Jeg vet det – jeg er enkel slik. Ikke mer som skal få meg til å gå i taket av yr begeistring for kveldens drikkevarer enn litt julebrus.

I motsetning til 1. nyttårsdag er ikke 1. juledag et antiklimaks som bare blir en parantes bestående av fyrverkeriekko og en allmenn bakrus som melder om at hverdagen står og banker hardere og stadig mer påtrengende på døren. 1. nyttårsdag er søndagens forvokste og fryktinngytende storebror.

Enda godt vi bare møter ham en gang i året.

Men 1. juledag. Jeg vil nesten påstå at den er bedre enn julaften. På 1. juledag er det tid for å fordøye alt som har en tendens til å forsvinne litt i mengden av innpakningspapir, ribbefett, julestjerner og Knut Risan. Det er fremdeles langt fram til Den Skumle Hverdagen og det er fremdeles masse roastbiff og tomatsild igjen i kjøleskapet (ja, jeg er en av dem som er nødt til å spise tomatsild i løpet av julen, men aldri ellers i året).

Jeg gadd aldri å hente Macen min på rommet mitt, tanken på å reise meg fra plassen min rett ved den knitrende peisen virket absurd. Men slik er lov på 1. juledag – det ligger i dagens natur, det er nesten som om det er nedskrevet og vedtatt at det er slik det skal være denne dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at iPhonen (eller rettere sagt, applikasjonen Writeroom) min absolutt vil rette “juledag” til jubeldag. Og omvendt.

En jubeldag for alle oss late sjeler. Denne dagen er til oss. Vi som kun overveier å reise oss fra den gode stillingen hvis det bryter ut atomkrig eller naturen skulle kalle overdøvende. Skulle du ikke kjenne deg – du fattige, fattige menneske – så vit at det alltid er plass til en til i sofakroken vår.

Bare synd at dagen har gått over til å bli 2. juledag mens jeg har sittet og skrevet dette innlegget. Men den kommer igjen om et år. Jeg gleder meg allerede.

Fortsatt god jul!

Dagens lille pekefinger, der altså.

I fjor konkluderte jeg med at det ikke er skikkelig jul før det tørner for noen. Selv var jeg skremmende nær dette punktet i fjor da jeg for en gangs skyld hadde gått i bresjen for å lage julecookies, etter en eldgammel Toro-oppskrift som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon, da stekeovnen bestemte seg for å ta selvmord. Kaboff, liksom. Tre-fire dager før julaften. Skal si deg det ble liv i leiren da. Hohoho.

I år har jeg bare fått slike historier fra eksterne kilder. Folk som sklir på glatten og brekker armer og bein over en lav sko. Folk som får svineinfluensa påvist på bitte-bitte-bittelillejulaften. Eller bulker bilen til bestefar som man har fått låne siden man nettopp har kjørt opp og gjorde en oppvisning på glattkjøringsbanen i april som fikk det til å gå for opptil flere byråkrater ute på Biltilsynet.

Okei – den siste fant jeg bare på. Bevare meg vel.

Selv har jeg en ekkel følelse av å ha kontroll i år. Det vil si, jeg har såpass kontroll at det må være noe jeg har glemt. En eller annen som jeg absolutt burde kjøpt julegave til som jeg har glemt. Noe rituelt noe som jeg har hoppet over i år. Ettellerannet.

For jeg er nemlig veldig rituell når det kommer til jul. Noen ting må være likt hvert år, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg eventuelt skulle befinne meg i en annen by eller noe slikt rundt den mest kritiske rituelle juletiden, fra bittelillejulaften til julaften. Man tuller ikke med ritualer – for alt jeg vet kommer jeg til å bli forhekset og begynner å snakke finsk og bli musikalsk av meg hvis jeg ikke holder disse juleritualene ved like. I dag har jeg for eksempel pyntet juletreet. Med stjerne i toppen, for husfredens skyld. Av en eller annen merkelig grunn har vi alltid i min familie drevet og pyntet juletreet den 22. desember, mens jeg har hørt syke historier fra andre familier som forteller om trær som blir pyntet både den 20., 21. og 23. desember. La oss om ikke annet slå fast at det er mye elendighet der ute i verden.

Ellers har jeg et ganske morbid rituale om å være med på runden rundt på gravene til døde slektninger lillejulaften for å legge ned krans og tenne lys. En venninne av meg har ymtet frampå og påpekt at det er den undertrykte sprituelle Kim Arne som kommer til uttrykk gjennom dette ritualet. Jenter, altså. Så avansert er jeg bare ikke. Det funker rett og slett ikke inn i det større bildet.

Så slik er det. Du har det slik du også? Åjada, det har du. Du har noen undertrykte ritualer og litt spirituelle krumspring du også i løpet av juletiden. Skal det være, så skal det være. Det er bare jul en gang i året. Påsken er ikke det samme, vet du. Åneida. Det er julen som gjelder.

Uansett. Dette er nok det siste vi ser til hverandre før julaften, du og jeg og vi to. Og på julaften har du strengt tatt viktigere ting å foreta deg enn å lese blogg. Du skal for eksempel vente. Kanskje du skal få med deg noe på TV. Og spise. Spise ja? Altfor mye. Formelig fråtse. Helt til du får dårlig samvittighet og kjenner at penklærne dine prøver å sprenge grenser.

Der jeg kommer fra kaller vi det god jul.

Så god jul, da!

Jo, i dag kom den nemlig, Julestemningen. Den sto litt sjenert og introvert i døren da jeg våknet i dag morges ettermiddag og ble møtt av et tosifret antall centimeter snø som hadde lagt seg i løpet av morgentimene. Ute, utenfor vinduet, altså. Jeg har ikke satset på en tilværelse som villmann enda.

Da jeg var i byen og gjorde julegaveinnkjøp prikket den meg forsiktig på ene skulderen. Og da jeg gikk forbi et nisseorkester på Torgallmenningen og fikk gratis pepperkaker og julegløgg – da hoppet den fremfor meg og presenterte seg med fullt navn og adresse.

“Hei, jeg er Julestemningen, og vi skal visst omgås de neste to ukene. Tror dette blir hyggelig!”

I motsetning til Realiteten er Julestemningen en type jeg kan like. Ikke den brautende, litt småarrogante se-på-meg-typen som fetteren sin, mer avslappet og smilende. Hadde Julestemningen vært et menneske, tror jeg den hadde vært en jente. Fortrinnsvis en med lyst hår. Sånn by the way, mener jeg. Besjeling og personifisering er tross alt in i juletiden.

Utenom det, hvem er Julestemningen? Begrepet er jo mildt sagt relativt. For noen skal det ikke mer til enn fire og et halvt minutt Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

You´re an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse I pray god it´s our last.

Et helt vanlig julekort fra Irland, der altså. Med ønsker om en riktig god jul og et fremgangsrikt nytt år.

Selv må jeg si at den engelske, tradisjonelle julesangen “Deck the Halls” en evne til å sette meg i en spesiell julestemning, du vet:

Deck the halls with boughs of holly
Fa la la la la, la la la la
Tis the season to be jolly
Fa la la la la, la la la.

Tror det er noe med den jodlingen som setter meg i modus.

Hva er det egentlig som må til for at noe skal få status som en aktivitet som setter oss i julestemning? Jeg har spurt før og jeg spør igjen: Hva har

1) En tsjekkisk lavbudsjettsfilm om Askepott med jul å gjøre?
eller 2) En sketsj med handling fra nyttårsaften, som etter mitt skjønn ender med at blinde miss Sophie blir lurt til gruppesex med sine døde venner Pommeroy og Admiral von Schneider som viser seg å være den nyfulle hovmesteren?

Okei, dette er tydeligvis momenter med julen som må dissekeres metodisk og nådeløst i et senere blogginnlegg. Men foreløpig: Hva er det som får folk, inkludert undertegnede, til å nærmest gå over lik for å få med seg dette på TV henholdsvis julaften og lille julaften, med den forklaring at det ikke blir jul uten, når ingen av delene strengt tatt ikke har noe med jul å gjøre?

Her er det drøftningspotensial nok til å fylle en hel juleferie, folkens. Det er bare til å stålsette seg og ta notater så blekket spruter.

Dette leder altså frem til dagens, for ikke å si ukens, kjernespørsmål: Hva må til for at noe skal gi julestemning? Jeg føler at det er Markedskreftene som står bak dette. Eller rettere sagt, NRK. Hva om NRK i sin barndom hadde valgt å nedprioritere julaftensendingen og kjøre for eksempel et halvtimeslangt program om griseslakting, etterfulgt av et særs interessant program om orgelpipene i Nidarosdomen, og toppet det hele med et program om skinnebredden på Bergensbanen før og etter krigen?

Hadde det ikke blitt jul i stuen før far hadde fått sett grisen Svinhild bli tappet for blod og ferdig partert på førtiende året, og mor hadde fått bli med ned i orgelpipene i Nidarosdomen, uten sammenligning for øvrig?

Jeg tror at dette henger tett sammen med teorien jeg satte ut for to uker om hvordan julekakene ble valgt ut av våre forferdre. At det har foregått en prosess i kulissene som ikke under noen omstendigheter tåler dagens lys overhodet. Jeg håper bare at ting har foregått ryddig. At Snekker Andersen har blitt rettferdig behandlet i dette systemet. Kødder du med Snekker Andersen kødder du med meg også.

Kjære leser, jeg tror vi nærmer oss noe nå. Bare vent til vi avslører Hovmesteren i neste innlegg. Da blir det haloi, skal jeg si deg.

Jeg tenkte at vi skulle, for en gangs syld, forlate julens mystikk og mysterier og heller fokusere litt på det som foregikk i hovedstaden vår forrige torsdag. Jeg gjør det av litt forskjellige grunner. For det første tror jeg at livet ditt akkurat nå baserer seg ganske mye på jul. Jeg tror at du leser værmeldingen med argusøyne for å kalkulere deg frem til om det blir snø på julaften eller ikke. I lengden er ikke slikt sunt – det kan bli for mye jul. Derfor tar jeg som vanlig på meg samfunnsansvaret og gir deg et pusterom i denne tilværelsen.

Åh, det var så lite.

Dessuten tror jeg det er riktig å ta dette opp nå, nesten en uke etter at Barakken forlot landet vårt. Vi har fått det litt på avstand nå, vi begynner å merke svake tegn til rasjonell tenkning, og det er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, utelukkende et godt tegn. Du vet – alle fester er tidenes beste mens de står på, og et par dager ut i uken. Så begynner man å tenke rasjonelt, og da oppdateres listen, for å si det slik.

Men det gikk jo fint. Obama har forlatt landet vårt, og vi kan slå fast at det blir jul i år også. Obama lever i beste velgående, kong Harald tror han har fått ny bestebuddy og alle norske hjerter gleder seg over at Obama sa “skål” på norsk.

Bare tenk om, da. Tenk om Barakken ble skutt i Oslo. Da tror jeg påstanden om at all PR er god PR ville fått kjørt seg. Etter det tror jeg at mang en amerikaner omsider ville visst at Norge slettes ikke er hovedstaden i Sverige. Hadde vi reist ut i verden og sagt vi er fra Norge, eller Nårvei som vi sier, da ville alle tenkt Obama. Og kanskje de hadde snerret. Eller enda verre: fnyst. Av oss. Vi som gav ham fredsprisen og indirekte tvang han til å komme opp til det veikrysset vi kaller Norge. Nei, jeg tror det beste for oss nordmenn hadde vært å bare flytte. Det er litt som når du kjører ned alle kattene i nabolaget (ikke det at jeg har prøvd det) – du føler det på deg at du er litt uønsket. Nobelkomiteen kunne vært igjen.

Men la oss ikke sitte her i adventstiden og spekulere hit og dit. Juletiden er bygget på konseptet om å sluke ting rått, så jeg foreslår at vi opprettholder den tradisjonen her og nå.

For det er andre ting som er verdt å hvile over når det gjelder Barakken. For eksempel har de aller fleste av oss, både nordmenn, dansker, (svensker) og den delen av verdensbefolkningen som har maktet å plassere seg på geografisk sett strategiske steder, gått rundt siden midten av oktober og sagt “nærsj, det der, nei vet du hva, nei det der, nei det var altfor tidlig, jah, hva er det egentlig de røyker på Nobelkomitè-møtene, nei vet du hva, nei gi den heller til sultne barn i Afrika, jah, nei vet du hva.”

Så skal det ikke mer til enn at Obama holder en fiffig tale der han ser til høyre og venstre i tur og orden, er rolig og avbalansert og flagrer litt med de retoriske fjærene sine, snakker i litt sånn “nei hør nå her”-tone, og vips så kjenner vi klumpen i halsen og vi får noe støv på øyet og skjønner ikke hvorfor vi kunne være så slemme og harde mot denne kjernekaren. Når vi tenker oss om så er det rart at han ikke fikk den før. “Jah, nei vet du hva, skulle hatt den mye tidligere, ja, det sier jeg deg.”

Det er nesten litt farlig. Det er superkrefter Barakken sitter på. Og med superkrefter følger ansvar. Vi får satse på at Obama er innforstått med dette. Han virker i hvert fall som en hyggelig kar.

Men ellers, rent avslutningsvis, synes jeg at det var dårlig gjort å servere fisk til Barakken. Ikke det at jeg har noe i mot fisk i sin generellhet, men jeg føler at jeg fremdeles ikke har smakt den fisken som er verdig å servere til en fredsprisvinner. Har jeg gått glipp av noe, er det et møte jeg har glemt å stille opp på? Møtet der man presenterte den ultimate festfisken? Håper da inderlig ikke det.

Uansett – jeg tror egentlig de fleste av oss nordmenn er enige om at vi bør gjøre dette igjen litt oftere. Gi priser til rockestjerner litt på måfå for å tvinge dem opp her i ødet vårt. Spørsmålet er bare hvem vi skal gi den til neste år.

Brainstorm, anyone?

Men julenissen. Han slipper ikke unna, skal dere tro. Jeg har allerede fått fram i lyset den bollediskriminerende prosessen som førte frem til de berømte syv sortene – må jeg grave frem ubehagelige ting om julenissen får det bare være slik. Som jeg meldte i første innlegget: dette er ikke kos. It’s not somebody who’s seen the light – dette er klamt, kleint og julens sanne ansikt. Jeg har et samfunnsansvar her.

Først mine egne erfaringer med julenissen.  Jeg tror jeg var tre eller fire år da jeg reagerte med sjokk og vantro på at julenissen hadde på seg samme type klokke og… hadde en odør som langt på vei minnet om min onkels, en onkel som for anledningen hadde stikket ut en tur for å hente noe i bilen. Før det har jeg en vag forestilling om at julenissen var en del av programmet på julaften som jeg godt kunne vært foruten. Ja – jeg var redd ham. Om ikke livredd, så i hvert fall forbi skeptisk-skiltet. Det var nesten slik at jeg følte at det kunne kanskje være like greit om jeg ikke hadde vært grei gutt i år, og at han gikk forbi. Om det så medførte at brannbilen med fjernstyring måtte la vente på seg ytterlige ett år. Kan jeg klandres? Vi snakker om en mann med langt skjegg som jobber på julaften, bruker hodeplagg i stoff og har magebelte. Det er jo i praksis glansbildet av en islamsk ekstremist med respekt for seg selv.

Det er jo bare til å innse det: Julenissen er en bisarr skikkelse. Overvektig, hvitt skjegg, klesstil som får byen Milano til å begå spontanselvmord og en mimikk av en annen verden. Julenissen er en slik type som møblerte hjem ikke slipper inn i huset sitt og presenterer for sine håpefulle med mindre de blir truet med metall mot tinningen. Og i hvert fall ikke på julaften. På kvelden, lenge etter at det har blitt mørkt. Gud skal vite hva den mannen har i lommene. Eller ikke har.

Okei. Den var drøy. Beklager.

UANSETT.

I fjor viste en britisk undersøkelse at 4 av 10 barn er redd for julenissen. Den er, per definisjon, lei. Mannen som skal være barnas beste venn opptrer på en måte som får sistnevnte gruppe til å føle seg så truet at de blir redd.

4 av 10, folkens. Tygg på den, dere.

I Bergen har vi en enda mer bisarr tradisjon. Nei, denne gangen tenker jeg faktisk ikke på Pepperkakebyen. Vi har andre tradisjoner også. Blant annet Sundt-nissene, som figurerer i utstillingsvinduet til et av byens kjøpesentre. To ganger i timen danser disse nissene til julemusikk. I og for seg et greit opplegg, men det er noe med ansiktene til disse nissene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Den dag i dag. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men noe med uttrykkene på disse nissene varsler onde hensikter. Døm selv i artikkelen på bt.no.

Hadde noen knust Sundt-nissene tror jeg det hadde blitt parade i gatene. Greien er at ingen tør det. Sundt-nissene er den typen dukker som nekter å dø, som kryper opp av søppelspannet og setter seg tilbake på sin faste plass. Sammenlignet med disse blir julenissen som stikker innom de tusen hjem på julaften en bestefarslig mann med ølvom og akutt mangel på klesstil.

Kanskje like greit.

Ikke sant? Folk er helt fra seg. Okei – det var dårlig gjort. Vi kan gå så langt å kalle det et sjofelt angrep på Bergen generelt som by, overfor alle som hadde lagt sjelen sin i byggingen av byen og slå fast at det var idiotisk. Dere vet den derre fyllen. Den har skylden. Guilty on all counts.

Når den verste pepperkakestøvskyen har lagt seg må vi innse at det er snakk om rasering av kaffemat vi snakker om. Eventuelt også drap av noen laban seigmenn. Akkurat det med seigmennene er litt tragisk, men det har jeg vært innom i et tidligere innlegg om jeg ikke husker feil. La oss for all del ikke gjenta ting til det kjedsommelige. Det finnes betalte yrker som har den oppgaven.

Men kaffemat. Her er det noe vi er nødt til drøfte i fellesskap. Er pepperkaker kaffemat? Nei, vil nok de aller fleste fastslå. Pepperkaker er julemat, eventuelt julekaker. Med mindre verden er fullstendig retardert går pepperkaker innunder de berømmelige syv sortene, de syv julekakene du er nødt til å lage før du dør. Først da kvalifiserer du til en verdig begravelse. Det skal nevnes at det er bare noe jeg tar fra toppen av hodet. Jeg aner virkelig ikke hva de syv sortene er, og hvorfor noen har kommet opp med konseptet. Jeg ser ikke helt bruksområdet. Jeg burde kanskje google det, men jeg er redd for å bli skuffet. Redd for å få vite at pepperkaker ikke er blant de syv sortene. Redd for å vite at syv sorter faktisk har noe for seg.

Dette fører meg nærmere den varme mandelen i det jeg lurer på; hvem bestemmer hva som skal være julekaker og ikke? Ble det bare slik? Var det bare en som sa “vi skal ikke bare lage disse kakene rundt jul, da”? Hva er koblingen mellom jul og berlinerkranser? Jul og serinekaker? Jul og tyske skiver?

Og hvorfor i huleste og heite er Tyskland en gjenganger her? Ble det noen gang nedsatt en kommisjon, julekakekommisjonen for eksempel, som veiet for og imot fattigmannens kandidatur som julekake? Hva skal egentlig til for å bli tatt inn i julekakevarmen? Finnes det en liste, kanskje? Hvorfor er ikke konseptet bolle representert blant julekakene? Det er for øvrig særs kritikkverdig at boller er undertrykket i juletiden. Hva var det folk tenkte på?

Var det en ryddig prosess? Helt fri for korrupsjon? Smultringene, for eksempel, har de rent mel i posen?

Glutenfritt?

Unnskyld ordspillet. Ett synes jeg at jeg måtte få lov til å komme med. Jeg har måtte forkaste så mange frem til nå, mye verre og tørrere enn “rent mel i posen”. Jeg tror vi må helt ned på “Kirug fratatt lisens – opererte under falsk navn”-nivå. Du overlever det. Det er jul, for pokker.

Dette er et komplekst tema – julekakenes veier er uransakelige. Jeg føler det på meg, at ting har skjedd i kulissene som ikke tåler dagens lys.

Smultringer, du liksom. Den må du lengre ut på landet med.

Spørsmålet melder seg fra tid til annen, og spesielt nå som det både lakker og lir mot juletid. At spørsmålet kommer opp er i for seg forståelig – når muslimer og buddhister står over julefeiringen, hvorfor følger ikke ateistene etter? Er ateister noen feige livsnytere som etter verste koldtbordstil velger det som passer en selv best og gir blanke i resten?

Vel – for å besvare det spørsmålet må vi kanskje stille et nytt: er det lov å feire jul uten Jesus? Er det mulig å basere julefeiringen på noe annet? Er det lov å fokusere på at det går mot lysere tider, at man viser de beste vennene og den nærmeste familien at man setter pris på dem gjennom å gi fra seg gaver? Eller er vi over på koldtbordteorien min, om at man velger det som man liker, og vender resten ryggen?

Virrvarr-Ida sa det så enkelt i adventkåseriet sitt på NRK i helgen at høytiden er større enn religionen. Jul er noe mer enn Jesus i en stall og at en frelser er født. Det er såklart basisen og grunnlaget til høytiden, det er derfor vi setter stjerne i toppen av treet, det er strengt tatt derfor vi gir hverandre gaver. Men julen er så mye mer. Ting som har kommet med etter hvert som snøballen har begynt å rulle, ting som verken direkte eller indirekte kan knyttes opp mot Jesu fødsel. Det er kanskje småting, men ofte de tingene som gjør at jeg elsker juletiden.

For eksempel den fantastiske tradisjonen vi har i Bergen med lysfest. At tretti tusen mennesker samles i skumringstimen for å synge julesanger, se juletreet tennes og et flott fyrverkeri som en verdig prikk over i-en. Det er alle lysene i byen, i vinduene til folk, rundt den aller mørkeste tiden av året – det er alle smakene og luktene som bare hører desember til, klementiner, pepperkaker, julebrus og pinnekjøtt og juletre – det er musikken og den spesielle stemningen. Stemningen som spakt sier at vi trives, selv om det er litt travelt. Selv om vi ikke har den ringeste pipling på hva vi skal gi til henne. For ikke å snakke om hva han der blir glad for.

Men dette er høytiden julen. Dette handler ikke om at guds sønn er født i en stall. Dette handler ikke om religion.

Okei, så enkelt er det strengt tatt ikke mulig å si det, at det ikke handler om religon. Men hvis vi bruker ordet teologi i stedet, da tror jeg vi nærmer oss noe. Det blir som å innrømme at du liker satanrock uten å anlegge langt hår og hestehale, ikle deg utelukkende mørke klær og anerkjenne Greven som en god og hederlig mann – du bare setter pris på kraften og energien, eller rett og slett bare musikken i sin enkelthet som satanrocken tilbyr deg. Uten å ta til deg noe mer enn som så.

Men er det lov? Er det feigt? Er det hykleri? Beveger vi oss innunder dobbeltmoralens klamme hånd?

Snur vi litt på flisen og ser på hva historien har greid å grave frem, vet vi for eksempel at Jesus, ut fra de opplysninger vi får fra juleevaneliet, ikke ble født i slutten av desember. Samtidig vet vi at som et ledd i å få spredd kristendommen på en god og effektiv måte måtte kirken møte folket på halvveien. Vi mennesker er og blir vanedyr, og liker ikke å få flyttet rundt de store festdagene. Rundt omkring i Europa feiret både romerne og vi oppe i steinrøysen vår vintersolverv rundt den 24. eller 25. desember. Man feiret at lyset var i ferd med å vende tilbake med god mat, presanger og hæla i taket tre dager til ende, med alt det medførte i norrøn tid, av dyrevoldtekter og innvoller av ymse slag for å ta for oss det snilleste.

I Norge har vi valgt å fortsette med navnet jul, selv om formålet for høytiden er endret. Vi kunne hengt oss på engelsken og slå til med kristusmesse. Men neida. Og den dag i dag går Jesu fødsel og lyset tett hånd i hånd i juletradisjonene våre.

Er det derfor jeg feirer jul? Jeg er usikker. At jeg muligens har satt ny rekord i antall “men” i et blogginnlegg indikerer også det – at det er et vanskelig og sammensatt tema.

Så hva mener du? Er det for eksempel riktig av en ateist å sette en stjerne i toppen av juletreet?

Og det betyr julekalender.

Tjohei.

La oss innrømme det; folk som blir for gammel for julekalender er fryktelig gamle. Type troll-gamle. Med nesehår. Og aldersdiabetes. Med en konstant frykt for trekk. Og en elsk for fleskepølse og kamfer. Selvsagt. Så gamle er ikke folk som leser Tankefjas. Slik er det bare. Såpass kontroll har jeg på dere.

I fjor prøvde jeg meg på en julekalender, med så passelige erfaringer at jeg satser friskt på gjentagelse i år. Det vil si – julekalender in the Tankefjas way. Såvidt jeg kan huske fra i fjor holdt jeg meg til et annenhver dag-intervall, noe som virker overkommelig. Er man på den annen side ute etter ekte bloggjulekalender som holder skummelt høyt nivå, er det Maren på Gi et lite vink man oppsøker. Personlig står jeg for reservedelene, jeg står for slarvet som i ekte juleånd løftes frem i offentlighetens dunkle lys – dette blir ikke koselig, det blir ikke mye Tøfflus og persille her, jeg legger listen på Julefergo, og det sier litt.

Opplegget blir altså slik: innlegg som hører julen til frem mot et julaftenfjas-spesial på, ja, du gjettet riktig, julaften. Som i fjor ironisk nok ble lest av tre individer. Det skar meg langt inn i hjerteroten, husker jeg. Det ødela julen for min del, og jeg kom meg ikke ovenpå igjen før langt inn på nyåret.

Neida, nå var jeg stygg. Jeg er bare glad for at folk har bedre ting enn å lese blogger på julaften. Ett sted må grensen gå.

Uansett. Det er ikke mindre forutsigbart enn det. Også ser vi om vi presser inn noen ikke-julete innlegg et par steder. Bare for å unngå at vi tar helt av, mener jeg. For det vil vi da ikke. Ta av rett før jul, mener jeg.

Før vi starter opp med første skikkelige innlegg må jeg oppfordre deg, ja, du, om tips til tema jeg skal ta opp i denne slarvete kalenderen. Bruk kommentarfeltet, send mail, brev, postkort, brevduer, røyksignaler, oppsøk meg og si det rett opp i ansiktet på meg, skriv det inn i avisen eller levèr en steintavle på døren min – gjør hva du vil. Men hjelp meg. Kjenn hvordan demokratiets berusende kraft virker på deg når du får bidra. For du liker å bidra i desember. Og jeg bare sier deg – du kommer til å gå gjennom taket av begeistring, det garanterer jeg. Og vet du hva? Det vil jeg også. Ganger to og tre fjerdedeler.

Når dette er sagt er det ikke akkurat noe hemmelighet at jeg og bloggen har vært gjennom det som vi godt kan kategorisere som “onde dager” i forholdet vårt. Det har vært øyeblikk der jeg har vært fristet til å finne en pute og trekke ut ledningen på den. Mellom juli og desember i fjor skrev jeg ganske nøyaktig hundre innlegg. I år er vi under tretti. Det betyr enten at noe alvorlig skurret mellom juli og desember i fjor, eller at noe skurrer akkurat nå. Vi har prøvd diverse ting for å gjøre forholdet mer spennende. Litt mer dristig. Ja, det famøse forrige innlegget med kafferus var en del av den prosessen. Et godt eksempel på hvor skakkjørt dette forholdet er. Virkelig.

Men da blir det julekalender. Så får vi se hvordan det går.

Slutt med det, kutt ut.
Vi har akkurat gjort oss ferdig med hovedretten. Nå kommer desserten, og spør du meg er desserten nesten det beste med hele måltidet. Okei, det er å dra den litt langt at julen varer helt til påske, men jeg vil påstå at julen i det minste bør få vare til over juleferien.

Det er nesten litt komisk hvor tydelig det er at folk stresser ned etter den siste månedens strabaser. Jeg var ute en liten tur i nærmiljøet mitt i dag, og da jeg gikk rundt fikk jeg hele tiden følelsen av å gå rundt i en scene i en actionfilm.

Du vet – den scenen hvor de onde romvesene har sendt superatombomben mot jorden, at det har sagt kaboff, og vi ser ruinene av byen, og det er trist musikk, og du tenker at denne musikken kan jeg banne på er å finne på en av cdene til enten Jan Eggum eller Halvdan Sivertsen, det ryker litt fremdeles, timer etter angrepet, og det er morgengry, åjada, morgengry må til, og vi tror at alle menneskene på jorden er døde, men se, er det ikke – jovisst, Bruce Willis overlevde, og han går ned på knær og skriker og hytter med nevene opp mot himmelen, og du ser at han der, han er ikke helt god, han er full av blod, og han svetter, men Bruce Willis er en helt, han driter en lang marsj i sin egen helse, og vi tenker at hadde alle vært som Bruce Willis, da hadde det ikke gjort noe. Ingenting. Da kunne bare Al-Qaeda komme.

Ikke det at Bruce Willis bor i nabolaget mitt altså, det hadde tatt seg ut, men det føltes altså slik da jeg var ute og gikk i dag. At jeg var fluen på veggen, og hun gråhårede damen noen meter foran meg på fortauet, med handlenett i den ene hånden og trillebagen sin i den andre, var Bruce Willis. En litt forkrøplet, men veldig mangfoldig tolkning av Bruce Willis, like fullt.

Hun var vår helt, hun var den første som turde å gå ut etter orkanen, hun så på det som sitt ansvar å inspisere gatene, hun har tilbrakt hele livet sitt her, dette er hennes borgerplikt.

Du skjønner, jeg vet om flere som sammenligner julen med en orkan. En orkan som er meldt å treffe landet 24. desember. Folk reagerer slik som de er forhåndsprogrammert til, nemlig å opptre manisk. Hamstre mat, drikke, overøse venner og familie med gaver som om de var døden nær, og plante et tre midt på stuegulvet for å lage autentisk naturstemning i heimen.

Og nå er liksom orkanen på nedadgående. Rulleteksten i den lett parodiske actionfilmen “Orkanvinter” (starring: gammel dame med handlenett – a Tankefjas production) nærmer seg, og folk begynner så smått å fjerne lemmene fra vinduene sine, og livet begynner etter hvert å gå som normalt igjen.

Alt det der er greit.
Men kom ikke her og si at julen er over.

Selv om blånissene har gått i dvale og nissene i The julekalender har fått overlevert alt de skulle til sjefsnissen, selv om pakkene er åpnet og gavepapiret er lagt i bosset.
Og selv om dette var det siste julefjaset for i år. Noe påvirket av feberfantasiene mine – men likevel det siste.