Gledelig jul, folkens.
Det er visst det man skal si nå. Frem til julaften klokken fem sier man god jul. Etter det sier man gledelig jul. For da er man inni julen, ikke sant? Og da sier man gledelig jul, for å understreke at vi koser oss og å vise at hvis vi har det litt gøyere nå, så kan ræven fort stå i fare for å falle av i pur glede.

Dette er altså julekutyme. Kutyme er generelt et fag jeg har skulket en del på Livets Skole. Men jeg er stolt over å kunne den der med gledelig jul. Hva som skjer om noen slumper til å si god jul på første eller andre dag jul er jeg neimen ikke sikkker på. Kanskje julepolitiet kommer. Kanskje de konfiskerer alle julegavene dine. Det høres litt strengt ut, men jeg skal ikke uttale meg om strafferammene for julepolitiet og julepåtalemyndighetene. Julejuss er fremdeles ikke min nisje.

Men vel overstått jul, dere. Jeg skal ikke belemre dere med hva jeg fikk til jul og hva jeg har gjort juledagene så langt – da kunne jeg like gjerne lagt ut en video som viser en nymalt vegg tørke og likevel ikke gått nedover på underholdningsskalaen.

Men det er noe jeg har bitt meg merke i. Mange av mine venner med innvandrerbakgrunn (som har flyttet fra østlandet til Vestlandet, altså) spiser svineribbe på julaften (sic). På første juledag eller en annen dag iløpet av romjulen – i ytterste konsekvens på nyttårsaften – spiser de pinnekjøtt. Og nyter det. Opptil flere har sagt til meg at de simpelthen liker pinnekjøtt bedre enn ribbe, og at de gjerne skulle tatt til vettet og innført pinnekjøtt på julaften istedet. Noe som samlet sett er et steg frem for menneskeheten og en handling som bør markeres med en sterk bifallsytring, for eksempel ved håndklapp. Men alle støter på samme problem: det rokker ved tradisjonene. Det blir feil. De kan ikke ta skrittet helt ut og få inn pinnekjøttet på den dagen den tross alt hører hjemme.

Her vil jeg komme med en aldri så liten korrigering: svineribbe på julaften er feil i seg selv. Det er like feil som hårsveisen til prinsen i Tre Nøtter Til Askepott. Det er like feil som bart på smånisser som etter alle solemerker ikke kan være passert pubertetsalder i Reisen Til Julestjernen. Det er like feil som at Hovmesteren tar med seg den blinde og aldrende Miss Sophie til sengs på nyttårsaften når det er tydelig at Miss Sophie ikke vet sitt eget beste når hun tror hun fester med Admiral von Schneider og Mr. Winterbottom og gud vet hvem, som alle vet har vært døde siden begynnelsen av sekstitallet, og at Hovmesteren er en gammel gris som utnytter den blinde Miss Sophie seksuelt som en årlig spiss på nyttårsfeiringen.
Det er feil, feil, feil.
Feil Feilesen fra Feileland.

Åjada. Feileland. For alle de som feile kan, de hører hjemme i feileland. Og la oss innrømme det; det er mange som hører hjemme i feileland for tiden. Det er bare til å slå opp i avisen.

Men for all del. Det er jul. Hvis noen har lyst til å spise svineribbe på julaften skal de få lov til det. De vet ikke hva de går glipp av. Men vi skal ikke sparke nedover. Det kunne vært verre. Det finnes dem som spiser fisk på julaften. Eller enda verre: grandiosapizza. Jeg setter faktisk grandiosaspiserne på julaften under dem som spiser fisk. Det er heftig. Men det er velfortjent.

Mat er jevnt over et ømt tema i julen. I neste innlegg skal jeg snakke litt om en matrett som av CIA (helt seriøst) har blitt satt på listen over potensielle terrormidler. Indirekte, riktig nok. Men like fullt: CIA anser det som en mulighet at en matrett som tusener av nordmenn spiser på julaften kan brukes i et terroranslag mot sivile mål i nærmeste fremtid.

Dét er julematen sin det.

Men la oss vente litt med den. Nå har jeg allerede nådd 650 ord i et innlegg, og da er det på tide å si stopp.

Dårlig samvittighet.
Paradoksalt nok er det noe som hører julen til på lik linje med ribbefett og halleluja. Det er alltid noen man føler man kunne gjort noe ekstra for. Slik er det strengt tatt hele året, men i julen blir det liksom så mye tydeligere. Det har vel noe med budskapet som ligger i bunn – det å tenke på noen andre enn seg selv for en gangs skyld. Det dukker jo alltid opp noe. Noe du burde gjort, men som du tenker du kan gjøre neste år. Kanskje tenkte du samme tanken i fjor. Kanskje året før det igjen og.

Du kjenner til konseptet. Slekt skal følge slekters gang-formatet. Da har du det gående.

Før eller siden kommer den. Den litt pjuskete fyren med grå jakke som mange av oss kjenner litt for godt.
Den dårlige samvittigheten.

Selv går jeg mer eller mindre konstant rundt med en eller annen form for dårlig samvittighet. At jeg må bruke mer tid på vennene mine. Jeg må få skrevet referatet fra forrige styremøte. Jeg må skrive på særemnet. Jeg må bli mer grundig med moppingen på jobben (det er problem). Jeg må bli flinkere til å trene regelmessig.

Like fullt utnytter jeg denne dårlige samvittigheten hos folk hver jul.
Det vil si – de to siste julene har jeg gjort det. Jeg har gjort det til en tradisjon, simpelthen. Lagt prestisje i det. Personlig, sådan.

For to år siden satt nemlig jeg og mine gode venn Kristian på skolen og skulle spise lunsj. Vi trodde det i hvert fall. Vi hadde fått ansvaret for å passe på ranslene til noen klassekameratinner, og tok oppdraget høyst seriøst. Ikke søren om vi skulle forlate rommet før høyst nødvendig.

Plutselig kom det masser av folk inn på lunsjrommet vårt. Skumle tredjeklassinger. Vi så ikke vårt snitt til å flykte. Ikke før det var for sent. Før vi visste ordet av det satt vi midt i et møte der man planla en innsamlingsaksjon i desember. Folk trodde vi var der for å være med i komiteen. At vi var noen førsteklassinger med guts i. Vi turde ikke si “neida, vi spiser bare lunsjen vår, men la for all del ikke vår spising forstyrre møtevirksomheten deres”. Det ville vært uhøflig å bare forlate lokalet. Dessuten lå sekkene vi skulle passe på i rommet. Det ville være et løftebrudd å la sekkene havne utenfor vårt synsfelt.

Slik ble jeg innlemmet i dårlig samvittighets-bransjen. Slik ble jeg veldedig.
Da bøssene ble sendt til telling i dag ettermiddag var like fullt min tid som leder av innsamlingsaksjonen Hjelp til jul over. Jeg har blitt for gammel. Til neste år står en ny generasjon veldedighetsspirer klare til å gi sitt preg på aksjonen.

På vei hjem fra dagens tørn tenkte litt over hvorfor vi egentlig gjør slikt. Hva som gjør oss engasjert i å hjelpe andre. Generelt: hva som gjør at vi begår handlinger som kan kategoriseres som “snille”. Dette står nok forresten i direkte sammenheng med at jeg hadde glemt iPhone-headsettet mitt hjemme. Ellers pleier jeg å sitte i vakuum fritt for tanker på buss eller bane.

Men hvorfor?
Drives vi av en genuin trang etter å hjelpe andre? Eller ligger det andre, mer eller mindre ubevisste tanker bak? At man gjør det for å føle seg bedre – at man kan rette opp et selvbilde som langt på vei består av flekker man gjerne vil være foruten?

Når vi for eksempel kjøper julegaver – gjør vi det for å gjøre mottakeren glad, eller for å gi mottakeren en positiv oppfatning av deg som giver? Er det en blanding? Jeg liker blandinger.

Men jeg vet sannelig ikke.

Jeg tror jeg har nevnt nissen før i en tidligere julefjas-serie her i den lille fristaden min der fjas kommer i strie strømmer helt uten noen kritisk innstilling til kvalitet, skrupler og/eller hensyn til dogmene i den norske bloggsfæren. Men jeg synes jeg kan tillate meg å nevne ham en gang til. Nå som tross alt Jackson 5, Bruce Springsteen og alle andre amerikanske artister med eller uten respekt for seg selv proklamerer at han er på vei til byn.

Det frister ikke så veldig å være kritisk til julenissen. Jeg er jevnt over ikke i så veldig humør til å være kritisk for tiden. Jeg er, for å være intenst ærlig med dere (for en gangs skyld), ganske lykkelig. Happy as can be, som de sier i Junaiten. Ting klaffer. Se ikke bort ifra at jeg går nærmere inn på et par av grunnene når det lakker og lier (eller lirer? lier eller lirer??!?) enda mer mot jul.
Når ting klaffer er det ikke sesong for å være kritisk. Da kan omgivelsene anklage deg for å være utakknemlig. Og utakknemlig vil vi ikke være.

Da jeg var yngre hadde jeg et noe uavklart forhold til nissen. Jeg var (og for så vidt er) et slikt ufyselig og irriterende barn som stilte mange spørsmål. Fra ung alder. Jeg har blitt fortalt at jeg stilte nissen til veggs så fort jeg kunne snakke. Hvorfor kommer han hjem til oss? Hvordan vet han at han er ønsket hos oss? Hvorfor skal han gi oss gaver? Hvordan kommer han seg rundt til alle i hele verden når han bruker godt og vel en halvtime hos oss? Hvordan greier han å komme rett etter at vi er ferdig med å spise? Og hvorfor går alltid noen glipp av julenissen hjemme hos oss? Liker de ham ikke? Og hvorfor kommer han ikke ned pipen? Og hvor er reinsdyrene han skryter sånn av?

Slik var jeg.
Er det rart jeg ikke vil ha barn?

Jeg frykter at jeg kan sette til verden skapninger som er slik, eller enda verre. Slikt må fremtidige generasjoner skånes for.

Uansett. Til slutt gjorde Opphavet det enkelt og satte onkelen min på julenissesaken. Med en godt synlig klokke og svært dårlig tildekt nisseaksent med bunn i et nærmest ikke-eksisterende skuespillertalent avslørte jeg nissen en gang for alle som treåring. Siden har det ikke vært nisse på besøk hos min familie, sannsynligvis til stor lettelse for mine nærmeste slektninger. Kjeften til undertegnede var stoppet. Julenissen fantes ikke, og da kunne alle spørsmålene mine falle på stengrunn. Alle var fornøyde.

I ettertid innser jeg at min kritiske holdning til julenissen på mange måter markerte starten på min virksomhet som religionskritiker. I så fall skal nissen ha takk.

Men la oss innrømme det; det er noe med nissen. Legger vi de tørre faktaene på bordet ser vi at det er en fyr som er skjeggete, eier ikke klesstil, tramper inn i husene folk og bruker til tider kontroversielle metoder på å komme seg inn (skorsteinsvarianten er utspekulert), han jobber på julaften og bruker dyr til å jobbe for seg. Mannen har kostholdsvaner fra helvete. Han prøver å glatte over dette med å være klisjékoselig og gi barn i den vestlige verden gaver de strengt tatt ikke fortjener og i mange tilfeller ikke har bedt om.

Folkens – det lukter pedofiliforbryter lang vei.

For ikke så lenge siden tok jeg bussen. (Jeg tok strengt tatt bussen så sent som i dag, men jeg sikter til en spesiell episode. Det nytter derfor ikke å kverulere. Dette til orientering.) Sjåføren hadde langt, autentisk skjegg. Opptil flere av passasjerene på bussen gjorde et nummer av skjegget. Mange gav uttrykk for at skjegget var ekkelt. At sjåføren ville vinne på å legge fra seg skjegget og satse på andre former for hårvekst i ansiktsregionen sin.

Hva med nissen? Eller la oss snu spørsmålet: hva om sjåføren hadde nisselue på seg og rød jakke?
Her er det mange tabuer å ta for seg, jeg innser det.

Jeg er egentlig ikke ute etter å ta nissen. Ikke på noe måte, faktisk.
Men det må være lov å få være litt kritisk. Nå i disse Wikileaks-tider, mener jeg.