Tankefjas

Vet du hva? Dagens innlegg skrives på på min kjære iPhone. Det er litt gøy, jeg føler jeg meg litt som Lisbeth Salander. Bare at jeg ikke er pønker. Eller dame. Eller har fotografisk hukommelse.

Isolert sett er vel det en opplysning du ikke trenger. Men egentlig er det en ganske vesentlig opplysning som kan settes inn i en større sammenheng. Alt henger sammen, pleide min tidligere engelsklærer å si. At jeg skriver dette innlegget på iPhone er den tilsynelatende uinteressante mannen som alltid sitter i baren og er jovial og godt likt, men som viser seg å være han som har spist barn i en årrekke. Barn som han har gravd opp fra kirkegården.

Huff, beklager hvis du nå a) blir dødsens redd for han joviale typen i baren og b) ikke kan spise barna dine i fred uten å tenke på den sistnevnte mannen i baren. Du er jo ikke som han. Du er jo ikke jovial du. Du er jo superjovial. Minst.

Eller noe i den duren.

Den sammenhengen jeg (intenst?) leter etter er den at mitt sidesprang til iPhonen som bloggverktøy liksom speiler hvilket modus en befinner seg i 1. juledag. 1. juledag er en dag jeg kan like, 1. juledag er slaraffenhetens nasjonaldag. 1. juledag legitimerer latskap. Det er dagen som er konstruert for oss som liker å installere oss permanent et sted for en hel kveld. Vi som legger alt tilrette i en slik nærhet at vi kan nå det med et minimum av bevegelse. Hustelefon, mobiltelefon, brusflasket, matreserver, fjernkontroll og andre eventualiteter. Med en god film eller bok i beredskap, noe som vi i min familie kaller for “snask” i en skål i umiddelbar nærhet og noe godt i glasset. For eksempel julebrus. Jeg vet det – jeg er enkel slik. Ikke mer som skal få meg til å gå i taket av yr begeistring for kveldens drikkevarer enn litt julebrus.

I motsetning til 1. nyttårsdag er ikke 1. juledag et antiklimaks som bare blir en parantes bestående av fyrverkeriekko og en allmenn bakrus som melder om at hverdagen står og banker hardere og stadig mer påtrengende på døren. 1. nyttårsdag er søndagens forvokste og fryktinngytende storebror.

Enda godt vi bare møter ham en gang i året.

Men 1. juledag. Jeg vil nesten påstå at den er bedre enn julaften. På 1. juledag er det tid for å fordøye alt som har en tendens til å forsvinne litt i mengden av innpakningspapir, ribbefett, julestjerner og Knut Risan. Det er fremdeles langt fram til Den Skumle Hverdagen og det er fremdeles masse roastbiff og tomatsild igjen i kjøleskapet (ja, jeg er en av dem som er nødt til å spise tomatsild i løpet av julen, men aldri ellers i året).

Jeg gadd aldri å hente Macen min på rommet mitt, tanken på å reise meg fra plassen min rett ved den knitrende peisen virket absurd. Men slik er lov på 1. juledag – det ligger i dagens natur, det er nesten som om det er nedskrevet og vedtatt at det er slik det skal være denne dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at iPhonen (eller rettere sagt, applikasjonen Writeroom) min absolutt vil rette “juledag” til jubeldag. Og omvendt.

En jubeldag for alle oss late sjeler. Denne dagen er til oss. Vi som kun overveier å reise oss fra den gode stillingen hvis det bryter ut atomkrig eller naturen skulle kalle overdøvende. Skulle du ikke kjenne deg – du fattige, fattige menneske – så vit at det alltid er plass til en til i sofakroken vår.

Bare synd at dagen har gått over til å bli 2. juledag mens jeg har sittet og skrevet dette innlegget. Men den kommer igjen om et år. Jeg gleder meg allerede.

Fortsatt god jul!

Det går ubønnhørlig mot jul, folkens. Vi snakker tross alt bittelillejulaften i dag. Og den er strengt tatt er over også. Ikke for å fyre oppunder, men har du fremdeles julegaver igjen å kjøpe begynner det å haste. Du har ikke akkurat et hav av tid igjen. Du har hatt veldig god tid på deg. Opptil flere uker. Måneder for den saks skyld. Personlig kjøpte jeg første julepresang i London 2. oktober. Mhm. Det er sånn flere måneder siden. (Faktum at man ikke akkurat frekventerer London ofte føler jeg er irrelevant i denne sammenhengen.)

Dagens lille pekefinger, der altså.

I fjor konkluderte jeg med at det ikke er skikkelig jul før det tørner for noen. Selv var jeg skremmende nær dette punktet i fjor da jeg for en gangs skyld hadde gått i bresjen for å lage julecookies, etter en eldgammel Toro-oppskrift som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon, da stekeovnen bestemte seg for å ta selvmord. Kaboff, liksom. Tre-fire dager før julaften. Skal si deg det ble liv i leiren da. Hohoho.

I år har jeg bare fått slike historier fra eksterne kilder. Folk som sklir på glatten og brekker armer og bein over en lav sko. Folk som får svineinfluensa påvist på bitte-bitte-bittelillejulaften. Eller bulker bilen til bestefar som man har fått låne siden man nettopp har kjørt opp og gjorde en oppvisning på glattkjøringsbanen i april som fikk det til å gå for opptil flere byråkrater ute på Biltilsynet.

Okei – den siste fant jeg bare på. Bevare meg vel.

Selv har jeg en ekkel følelse av å ha kontroll i år. Det vil si, jeg har såpass kontroll at det må være noe jeg har glemt. En eller annen som jeg absolutt burde kjøpt julegave til som jeg har glemt. Noe rituelt noe som jeg har hoppet over i år. Ettellerannet.

For jeg er nemlig veldig rituell når det kommer til jul. Noen ting må være likt hvert år, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg eventuelt skulle befinne meg i en annen by eller noe slikt rundt den mest kritiske rituelle juletiden, fra bittelillejulaften til julaften. Man tuller ikke med ritualer – for alt jeg vet kommer jeg til å bli forhekset og begynner å snakke finsk og bli musikalsk av meg hvis jeg ikke holder disse juleritualene ved like. I dag har jeg for eksempel pyntet juletreet. Med stjerne i toppen, for husfredens skyld. Av en eller annen merkelig grunn har vi alltid i min familie drevet og pyntet juletreet den 22. desember, mens jeg har hørt syke historier fra andre familier som forteller om trær som blir pyntet både den 20., 21. og 23. desember. La oss om ikke annet slå fast at det er mye elendighet der ute i verden.

Ellers har jeg et ganske morbid rituale om å være med på runden rundt på gravene til døde slektninger lillejulaften for å legge ned krans og tenne lys. En venninne av meg har ymtet frampå og påpekt at det er den undertrykte sprituelle Kim Arne som kommer til uttrykk gjennom dette ritualet. Jenter, altså. Så avansert er jeg bare ikke. Det funker rett og slett ikke inn i det større bildet.

Så slik er det. Du har det slik du også? Åjada, det har du. Du har noen undertrykte ritualer og litt spirituelle krumspring du også i løpet av juletiden. Skal det være, så skal det være. Det er bare jul en gang i året. Påsken er ikke det samme, vet du. Åneida. Det er julen som gjelder.

Uansett. Dette er nok det siste vi ser til hverandre før julaften, du og jeg og vi to. Og på julaften har du strengt tatt viktigere ting å foreta deg enn å lese blogg. Du skal for eksempel vente. Kanskje du skal få med deg noe på TV. Og spise. Spise ja? Altfor mye. Formelig fråtse. Helt til du får dårlig samvittighet og kjenner at penklærne dine prøver å sprenge grenser.

Der jeg kommer fra kaller vi det god jul.

Så god jul, da!

Beklager lite innovativ overskrift. Jeg kommer ikke med opp noe bedre enn det. Hvorfor?

Jo, i dag kom den nemlig, Julestemningen. Den sto litt sjenert og introvert i døren da jeg våknet i dag morges ettermiddag og ble møtt av et tosifret antall centimeter snø som hadde lagt seg i løpet av morgentimene. Ute, utenfor vinduet, altså. Jeg har ikke satset på en tilværelse som villmann enda.

Da jeg var i byen og gjorde julegaveinnkjøp prikket den meg forsiktig på ene skulderen. Og da jeg gikk forbi et nisseorkester på Torgallmenningen og fikk gratis pepperkaker og julegløgg – da hoppet den fremfor meg og presenterte seg med fullt navn og adresse.

“Hei, jeg er Julestemningen, og vi skal visst omgås de neste to ukene. Tror dette blir hyggelig!”

I motsetning til Realiteten er Julestemningen en type jeg kan like. Ikke den brautende, litt småarrogante se-på-meg-typen som fetteren sin, mer avslappet og smilende. Hadde Julestemningen vært et menneske, tror jeg den hadde vært en jente. Fortrinnsvis en med lyst hår. Sånn by the way, mener jeg. Besjeling og personifisering er tross alt in i juletiden.

Utenom det, hvem er Julestemningen? Begrepet er jo mildt sagt relativt. For noen skal det ikke mer til enn fire og et halvt minutt Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

You´re an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse I pray god it´s our last.

Et helt vanlig julekort fra Irland, der altså. Med ønsker om en riktig god jul og et fremgangsrikt nytt år.

Selv må jeg si at den engelske, tradisjonelle julesangen “Deck the Halls” en evne til å sette meg i en spesiell julestemning, du vet:

Deck the halls with boughs of holly
Fa la la la la, la la la la
Tis the season to be jolly
Fa la la la la, la la la.

Tror det er noe med den jodlingen som setter meg i modus.

Hva er det egentlig som må til for at noe skal få status som en aktivitet som setter oss i julestemning? Jeg har spurt før og jeg spør igjen: Hva har

1) En tsjekkisk lavbudsjettsfilm om Askepott med jul å gjøre?
eller 2) En sketsj med handling fra nyttårsaften, som etter mitt skjønn ender med at blinde miss Sophie blir lurt til gruppesex med sine døde venner Pommeroy og Admiral von Schneider som viser seg å være den nyfulle hovmesteren?

Okei, dette er tydeligvis momenter med julen som må dissekeres metodisk og nådeløst i et senere blogginnlegg. Men foreløpig: Hva er det som får folk, inkludert undertegnede, til å nærmest gå over lik for å få med seg dette på TV henholdsvis julaften og lille julaften, med den forklaring at det ikke blir jul uten, når ingen av delene strengt tatt ikke har noe med jul å gjøre?

Her er det drøftningspotensial nok til å fylle en hel juleferie, folkens. Det er bare til å stålsette seg og ta notater så blekket spruter.

Dette leder altså frem til dagens, for ikke å si ukens, kjernespørsmål: Hva må til for at noe skal gi julestemning? Jeg føler at det er Markedskreftene som står bak dette. Eller rettere sagt, NRK. Hva om NRK i sin barndom hadde valgt å nedprioritere julaftensendingen og kjøre for eksempel et halvtimeslangt program om griseslakting, etterfulgt av et særs interessant program om orgelpipene i Nidarosdomen, og toppet det hele med et program om skinnebredden på Bergensbanen før og etter krigen?

Hadde det ikke blitt jul i stuen før far hadde fått sett grisen Svinhild bli tappet for blod og ferdig partert på førtiende året, og mor hadde fått bli med ned i orgelpipene i Nidarosdomen, uten sammenligning for øvrig?

Jeg tror at dette henger tett sammen med teorien jeg satte ut for to uker om hvordan julekakene ble valgt ut av våre forferdre. At det har foregått en prosess i kulissene som ikke under noen omstendigheter tåler dagens lys overhodet. Jeg håper bare at ting har foregått ryddig. At Snekker Andersen har blitt rettferdig behandlet i dette systemet. Kødder du med Snekker Andersen kødder du med meg også.

Kjære leser, jeg tror vi nærmer oss noe nå. Bare vent til vi avslører Hovmesteren i neste innlegg. Da blir det haloi, skal jeg si deg.

Først og fremst – Note to self: Aldri lov nytt innlegg påfølgende dag når du skriver blogg. Det er som å be om bråk.

Jeg tenkte at vi skulle, for en gangs syld, forlate julens mystikk og mysterier og heller fokusere litt på det som foregikk i hovedstaden vår forrige torsdag. Jeg gjør det av litt forskjellige grunner. For det første tror jeg at livet ditt akkurat nå baserer seg ganske mye på jul. Jeg tror at du leser værmeldingen med argusøyne for å kalkulere deg frem til om det blir snø på julaften eller ikke. I lengden er ikke slikt sunt – det kan bli for mye jul. Derfor tar jeg som vanlig på meg samfunnsansvaret og gir deg et pusterom i denne tilværelsen.

Åh, det var så lite.

Dessuten tror jeg det er riktig å ta dette opp nå, nesten en uke etter at Barakken forlot landet vårt. Vi har fått det litt på avstand nå, vi begynner å merke svake tegn til rasjonell tenkning, og det er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, utelukkende et godt tegn. Du vet – alle fester er tidenes beste mens de står på, og et par dager ut i uken. Så begynner man å tenke rasjonelt, og da oppdateres listen, for å si det slik.

Men det gikk jo fint. Obama har forlatt landet vårt, og vi kan slå fast at det blir jul i år også. Obama lever i beste velgående, kong Harald tror han har fått ny bestebuddy og alle norske hjerter gleder seg over at Obama sa “skål” på norsk.

Bare tenk om, da. Tenk om Barakken ble skutt i Oslo. Da tror jeg påstanden om at all PR er god PR ville fått kjørt seg. Etter det tror jeg at mang en amerikaner omsider ville visst at Norge slettes ikke er hovedstaden i Sverige. Hadde vi reist ut i verden og sagt vi er fra Norge, eller Nårvei som vi sier, da ville alle tenkt Obama. Og kanskje de hadde snerret. Eller enda verre: fnyst. Av oss. Vi som gav ham fredsprisen og indirekte tvang han til å komme opp til det veikrysset vi kaller Norge. Nei, jeg tror det beste for oss nordmenn hadde vært å bare flytte. Det er litt som når du kjører ned alle kattene i nabolaget (ikke det at jeg har prøvd det) – du føler det på deg at du er litt uønsket. Nobelkomiteen kunne vært igjen.

Men la oss ikke sitte her i adventstiden og spekulere hit og dit. Juletiden er bygget på konseptet om å sluke ting rått, så jeg foreslår at vi opprettholder den tradisjonen her og nå.

For det er andre ting som er verdt å hvile over når det gjelder Barakken. For eksempel har de aller fleste av oss, både nordmenn, dansker, (svensker) og den delen av verdensbefolkningen som har maktet å plassere seg på geografisk sett strategiske steder, gått rundt siden midten av oktober og sagt “nærsj, det der, nei vet du hva, nei det der, nei det var altfor tidlig, jah, hva er det egentlig de røyker på Nobelkomitè-møtene, nei vet du hva, nei gi den heller til sultne barn i Afrika, jah, nei vet du hva.”

Så skal det ikke mer til enn at Obama holder en fiffig tale der han ser til høyre og venstre i tur og orden, er rolig og avbalansert og flagrer litt med de retoriske fjærene sine, snakker i litt sånn “nei hør nå her”-tone, og vips så kjenner vi klumpen i halsen og vi får noe støv på øyet og skjønner ikke hvorfor vi kunne være så slemme og harde mot denne kjernekaren. Når vi tenker oss om så er det rart at han ikke fikk den før. “Jah, nei vet du hva, skulle hatt den mye tidligere, ja, det sier jeg deg.”

Det er nesten litt farlig. Det er superkrefter Barakken sitter på. Og med superkrefter følger ansvar. Vi får satse på at Obama er innforstått med dette. Han virker i hvert fall som en hyggelig kar.

Men ellers, rent avslutningsvis, synes jeg at det var dårlig gjort å servere fisk til Barakken. Ikke det at jeg har noe i mot fisk i sin generellhet, men jeg føler at jeg fremdeles ikke har smakt den fisken som er verdig å servere til en fredsprisvinner. Har jeg gått glipp av noe, er det et møte jeg har glemt å stille opp på? Møtet der man presenterte den ultimate festfisken? Håper da inderlig ikke det.

Uansett – jeg tror egentlig de fleste av oss nordmenn er enige om at vi bør gjøre dette igjen litt oftere. Gi priser til rockestjerner litt på måfå for å tvinge dem opp her i ødet vårt. Spørsmålet er bare hvem vi skal gi den til neste år.

Brainstorm, anyone?

I dag synes jeg at vi nesten må ta for oss julenissen i denne serien blogginnlegg som vi egentlig bare skal slutte å kalle julekalender først som sist. Jeg tror vi skal nedjustere oss til “julefjasserie”; jeg tok aldri med i beregningen at Det Norske Skolevesen og Mitt Sosiale Liv skulle stikke kjepper i julekalenderhjulene, men slik har det blitt. Så kald og uberegnelig har verden blitt. Og ja, det er en ubehagelig sannhet.

Men julenissen. Han slipper ikke unna, skal dere tro. Jeg har allerede fått fram i lyset den bollediskriminerende prosessen som førte frem til de berømte syv sortene – må jeg grave frem ubehagelige ting om julenissen får det bare være slik. Som jeg meldte i første innlegget: dette er ikke kos. It’s not somebody who’s seen the light – dette er klamt, kleint og julens sanne ansikt. Jeg har et samfunnsansvar her.

Først mine egne erfaringer med julenissen.  Jeg tror jeg var tre eller fire år da jeg reagerte med sjokk og vantro på at julenissen hadde på seg samme type klokke og… hadde en odør som langt på vei minnet om min onkels, en onkel som for anledningen hadde stikket ut en tur for å hente noe i bilen. Før det har jeg en vag forestilling om at julenissen var en del av programmet på julaften som jeg godt kunne vært foruten. Ja – jeg var redd ham. Om ikke livredd, så i hvert fall forbi skeptisk-skiltet. Det var nesten slik at jeg følte at det kunne kanskje være like greit om jeg ikke hadde vært grei gutt i år, og at han gikk forbi. Om det så medførte at brannbilen med fjernstyring måtte la vente på seg ytterlige ett år. Kan jeg klandres? Vi snakker om en mann med langt skjegg som jobber på julaften, bruker hodeplagg i stoff og har magebelte. Det er jo i praksis glansbildet av en islamsk ekstremist med respekt for seg selv.

Det er jo bare til å innse det: Julenissen er en bisarr skikkelse. Overvektig, hvitt skjegg, klesstil som får byen Milano til å begå spontanselvmord og en mimikk av en annen verden. Julenissen er en slik type som møblerte hjem ikke slipper inn i huset sitt og presenterer for sine håpefulle med mindre de blir truet med metall mot tinningen. Og i hvert fall ikke på julaften. På kvelden, lenge etter at det har blitt mørkt. Gud skal vite hva den mannen har i lommene. Eller ikke har.

Okei. Den var drøy. Beklager.

UANSETT.

I fjor viste en britisk undersøkelse at 4 av 10 barn er redd for julenissen. Den er, per definisjon, lei. Mannen som skal være barnas beste venn opptrer på en måte som får sistnevnte gruppe til å føle seg så truet at de blir redd.

4 av 10, folkens. Tygg på den, dere.

I Bergen har vi en enda mer bisarr tradisjon. Nei, denne gangen tenker jeg faktisk ikke på Pepperkakebyen. Vi har andre tradisjoner også. Blant annet Sundt-nissene, som figurerer i utstillingsvinduet til et av byens kjøpesentre. To ganger i timen danser disse nissene til julemusikk. I og for seg et greit opplegg, men det er noe med ansiktene til disse nissene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Den dag i dag. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men noe med uttrykkene på disse nissene varsler onde hensikter. Døm selv i artikkelen på bt.no.

Hadde noen knust Sundt-nissene tror jeg det hadde blitt parade i gatene. Greien er at ingen tør det. Sundt-nissene er den typen dukker som nekter å dø, som kryper opp av søppelspannet og setter seg tilbake på sin faste plass. Sammenlignet med disse blir julenissen som stikker innom de tusen hjem på julaften en bestefarslig mann med ølvom og akutt mangel på klesstil.

Kanskje like greit.