Det har vært mye snakk om terror i det siste. Vi skal ikke lenger føle oss trygge her oppe i nord i det landet som terrorister før trodde var Danmark. Det er bare et tidsspørsmål før det smeller ett eller annet sted i Norge. At noen med langt skjegg og språk helt blottet for vokaler og konsonanter utløser et skred i Geiranger, for eksempel. Eller riper opp de kinesiske steinene på operaen på pur f. Og heller litervis med cola utover taket for å markere et standpunkt og i ettertid omtale det som en martyrhandling.

Men fokuset føler jeg har blitt feil den siste tiden. Vi har blitt for ensporet – og det kan bli skikkelig farlig. For det er først og fremst ikke fudamentale islamister som er den største trusselen for rikets sikkerhet. Joda – de er farlige. Men det finnes noen som er enda farligere, og de har vært her en stund allerede. Vi har latt dem slå seg ned her og drive med sitt, mer eller mindre uforstyrret. Og de kommer til å bli her til siste falne mann. Vi har prøvd å kaste dem ut av landet opptil flere ganger – men vi får det ikke til. Vi har mistet kontrollen over dem, simpelthen.

De er mørkhudede, kortvokste, og noen skikkelige sleipinger. De er fascinerende klysete. Alle hater dem. Du også. Det er også lov å hate dem; avisene skriver alltid nedsettende om dem, og jeg har aldri hørt noen si ett positivt ord om dem. Jeg kjenner flere mennesker som er troende til å hisse seg opp og bruke ukvemsord når disse blir nevnt i selskapslivet. Og la oss innrømme det; når du har fått allmennoppfatningen mot deg, da har du virkelig gått inn for å bli hatet. Da er det ikke bare noe du har slumpet til ved en tilfeldighet.

Disse krapylene, ja – jeg vil gå så langt som og kalle dem krapyler, har blitt trent opp i utlandet og smuglet inn i Norge. Likevel har selv ikke Fremskrittspartiet reagert, noe som sier litt om diskresjonen disse krapylene utøver. Gjennom sin ekstremt dyptgående og grundige opptrening på sørlige breddegrader har de lært seg å stå imot det meste av angrep som skulle ramme dem.

Nå har de altså begynt arbeidet med å bryte ned fedrelandet vårt, og det eneste vi har kommet opp med som motsvar har vært fåfengte forsøk på å få dem vekk. Nå kan det allerede være forsent. De har kommet for å bli – og sannsynligvis har de allerede beleiret nabolaget ditt. Sannsynligvis har de full kontroll over når du forlater og ankommer hjemmet ditt. Du treffer dem nok opptil flere ganger i uken. Dere ser på hverandre, men veskler aldri ord. Dere bare gir hverandre olme blikk og haster avgårde.

Folkens; drit i al-qaida. Det er brunsneglene som er vår tids største trussel fra utlandet. Vi trodde kanskje at den kalde vinteren (les: den inn gamperassen ekstremt og uforsvarlig kalde og snøfylte vinteren) skulle ta knekken på dem. Vi trodde vi hadde knekket koden deres ved å helle salt på dem og lokke dem med skvipeøl. Men brunsneglene gir seg ikke så lett. Det skal mer til enn blå Jozo salt uten jod og CB lettøl for å sette dem ut av spill.

Det faktum at brunsneglene har kommet seg hit, slått seg ned og formert seg i det jeg vil klassifisere som imponerende tempo, tyder på at de er her for å utrette noe. De arbeider etter en Plan. Og vi ser det ikke. Ikke før det er for sent. Vi er kanskje større dem, men det skulle virkelig ikke forundre meg om de er flere enn oss.

Marerittet er at al-qaida og brunsneglene en gang skal gå i dialog. Da sliter vi.

Da tør jeg ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje med taket på operaen.

Man kan si mye om verdensmesterskapet i fotball. Man kan for eksempel si at det er for mye fotball på TV. Man kan si at det er for lite fotball på TV. Man kan si at man gir blanke faen i om det er for mye eller for lite fotball på TV, fordi det er sommer og da er TV noe man skal neglisjere – da skal man heller spise jordbær med fløte på stranden til langt på natt mens man synger gamle sanger om igjen. Og drikker vin. Mens Lars Lillo Stenberg kontrollerer at alt går riktig for seg.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.

Jeg tenkte at jeg nesten måtte si ifra. Det er tross alt snakk om en felles bekjent her. Og da er det ofte slik at vi gir beskjed videre. Hørte du det og det. Nei, sier du det. Kors i jøsse navn. Osv. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp noe som jeg har fundert litt på i det siste – noe jeg har valgt å kalle for handlevognproblematikken.  Men det kan vente.  Det kan ikke dette her. Vi snakker breaking news. Hadde dette vært en nyhetssending ville denne saken fått egen vignett. Og fått et begrep festet til seg – ala “askefast”.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.

Jeg vil gjerne stå frem med noe i dagens innlegg. Noe som har kvernet lenge et stykke bak i hjernebarken – noe som er nødt til å komme frem i lyset før det eter meg opp fra innsiden. Såpass alvorlig er det ja. Dette er blogging på et eksistensielt nivå, folkens. Dette innlegget innebærer på mange måter et være eller ikke være for meg som individ. Det må ut før det går menneskeliv tapt. Slikt er så unødvendig, spesielt nå som det går mot sommer og sun, sun, sun over our bodies. Også føler jeg at en betroelse kan passe fint inn, siden jeg allerede har kommet med en kjærlighetserklæring etter mitt digitale selvmord. Man må ha slike ting i bakhodet når man lager blogg. At det skal være en sammenheng. Vi liker sammenhenger.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

La oss ikke kalle dette et comeback. Det blir for dumt. For enkelt. Comeback er tross alt en positiv ting. Dessuten er ikke dette et comeback. Vi snakker først comeback når man f.eks går fra fire innlegg for dagen til å ikke blogge på sånn ett år og plutselig si “shallabaisen verden” igjen og late som om ingenting har skjedd. Da er det comeback. Men ikke dette. Kall meg melodramatisk – men det blir å fare med løgn. Og slikt driver vi ikke med.

Neida. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.

Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.

Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk.  Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.

Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.

Aske.

Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.

Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.

Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.

Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske  landskapet, da tenkte jeg:

Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.

Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.

Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.

Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.

Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.