Tankefjas

Jeg vil gjerne stå frem med noe i dagens innlegg. Noe som har kvernet lenge et stykke bak i hjernebarken – noe som er nødt til å komme frem i lyset før det eter meg opp fra innsiden. Såpass alvorlig er det ja. Dette er blogging på et eksistensielt nivå, folkens. Dette innlegget innebærer på mange måter et være eller ikke være for meg som individ. Det må ut før det går menneskeliv tapt. Slikt er så unødvendig, spesielt nå som det går mot sommer og sun, sun, sun over our bodies. Også føler jeg at en betroelse kan passe fint inn, siden jeg allerede har kommet med en kjærlighetserklæring etter mitt digitale selvmord. Man må ha slike ting i bakhodet når man lager blogg. At det skal være en sammenheng. Vi liker sammenhenger.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

La oss ikke kalle dette et comeback. Det blir for dumt. For enkelt. Comeback er tross alt en positiv ting. Dessuten er ikke dette et comeback. Vi snakker først comeback når man f.eks går fra fire innlegg for dagen til å ikke blogge på sånn ett år og plutselig si “shallabaisen verden” igjen og late som om ingenting har skjedd. Da er det comeback. Men ikke dette. Kall meg melodramatisk – men det blir å fare med løgn. Og slikt driver vi ikke med.

Neida. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.

Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.

Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk.  Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.

Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.

Aske.

Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.

Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.

Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.

Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske  landskapet, da tenkte jeg:

Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.

Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.

Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.

Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.

Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.

I dag er vi nødt til å ta en aldri så liten seksjon med blomsten og bien. Vi må rett og slett finne frem koffertene våre. Noen vil kanskje påstå at det er upassende og feigt. Det er ikke noe kreativt å snakke koffert. Du blir ordinær og enkel når du drar frem kofferten – du gir uttrykk for desperasjon og at du sliter med inspirasjonen. I dagens samfunn krever man nemlig mer enn kofferter. Skal man slå igjennom må det være originalt. Det er da folk begynner å høre etter hva du sier. Ikke når du står og komper med koffertene dine.

Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

I morgen er det første april.

Jepp.

Snakk om kollisjon – dagen som er tilegnet spøk og moro, dagen som gir kommunegrå mennesker muligheten til å prøve seg som komikere, faller på en av de mest alvorstunge religiøse dagene vi har å oppdrive. Jeg må si at akkurat den er litt pinlig. Men jeg har forstått det slik at når påsken faller har med månen å gjøre, alt ettersom hvilken fase den befinner seg i. Vi vil ikke ha noe prepubertal måne med hormoner i ubalanse når vi feirer påske. Da skal den være moden og helst stå i ne. Og slik går det altså når vi setter månen til å bestemme når påsken skal være – skjærtorsdag faller på første april. La oss være sjeleglad for at månen ikke har ansvar for sommerferien. Da kunne fellesferien fort falt i november.

Nok om månen.

Siden jeg er av den typen som er veldig opptatt av etikk og rett og galt, og siden jeg selvfølgelig ser på meg selv som en ortodoks kristen (okei, nå driver jeg med systematisk løgn her – beklager) føler jeg at det blir galt å drive og lure folk på det mest ydmykende på selveste skjærtorsdag. Alvorlig talt – vi har da nok med påskekrimmen og Roald Øyen på NRK, som om vi oppå dette skulle få fante- og/eller lureri. Det kan bli for mye av det gode. Dessuten har jeg store planer om å ta meg helt datafri i morgen. Og aprilspøker blir ikke helt det samme på autopublish.

Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne fokusere på andre ting i dagens blogginnlegg, siden jeg først sitter nå her og er i bloggehumør. Og hva er vel ikke mindre naturlig enn å fokusere på at det lakker og til og med lier mot vår og bedre tider? For det gjør det, kjære leser. Vi trodde vel strengt tatt at den aldri skulle komme tilbake, etter den vinteren fra helvete vi har lagt bak oss. Kom igjen – 90 dager med snø, hvor kom den ideen fra?!?

Jeg sitter med en følelse av at det liksom ikke var meningen at det skulle bli vår og grønt gress og timotei denne gangen. Alle som en skulle dø på verst tenkelige vis, noen til og med opptil flere ganger skulle vi tro Folkehelseinstituttet, og alt skulle opphøre i et eneste stort rosa, nøffende armageddon. Men vi lurte døden denne gangen også. Skalpen til svineinfluensaen har vi hengt opp ved siden av fugleinfluensaen, spanskesyken og Saddam Hussein. Ryktet vil ha det til at Harald Eia planlegger en spesialepisode av Hjernevask der han spør om det virkelig var miljø som felte disse tre, eller om de var arvelig belastet. Og snart kommer det seks bind fra Knausgård om hans kamp mot svineinfluensaen.

Vent og se. Du leste det først her.

Men nå øyner altså jeg og mine medsammensvorne vårfrelste kompanjonger at det er lys i enden av vintertunnelen og at vår gode venninne Våren er på vei til oss igjen med all sin prakt.  Hun kommer med det store, smittende gliset sitt, og med den deilige parfymen som bare er hennes. Hun tilhører den typen mennesker som vet selv at hun er vakker, som i neste omgang gjør henne enda vakrere. Og vi rundt henne kan ikke gjøre annet enn å hylle henne. For hun er jo vakker. Det er vedtatt i de høyeste instanser.

Men jeg mener at du skal få lov til å hylle deg selv litt også. For du har vært flink. Du har gått gjennom høst og vinter, og høst og vinter i landet vi liker å kalle Kiempærs foedeland er ikke noe for sarte sjeler. Så jeg synes at du skal gi deg selv et klapp på skulderen. Kjøp noe fint til deg selv som du har ønsker deg en stund. En bok, kanskje. For alt jeg vet en av Knauseren. Eller et klesplagg. Bare ikke onepiece. Lov meg det – ikke onepiece. Alt annet, men ikke det.

Men husk å være klar til å ta Henne imot når hun kommer. Våren. Hun kan være her når som helst.

Gi henne en klem og få henne til å føle seg som hjemme.

Det er den dagen i dag.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.