Jeg er opptatt av rettferdighet. Jeg synes at rettferdighet er en fin ting som fortjener å bli likestilt med god samvittighet, varme wienerpekaner og nudlene man får servert i kantinen på Bergen Handelsgymnasium – med andre ord det virkelige toppsjiktet av listen over Ting Kim Arne Setter Pris På Her I Verden. Jeg tør påstå at rettferdighet har kommet for å bli, og det burde ikke være nødvendig å måtte sette av tid, krefter og ressurser for å slå et slag for rettferdighet. Vi burde etter hvert bli enige om at rettferdighet er noe vi kan stille oss bak og anerkjenne.

Likevel slurves det. Gang etter gang.

I det siste har det for eksempel blitt rullet opp en rekke saker der svært små dyr, som i tillegg til å være små etter mitt skjønn også aspirerer sterkt til å være irriterende, har fått vel mye ansvar, i motsetning til langt større og mer troverdige dyr. For eksempel har vannloppen (vannloppen!) fått fornyet tillit hva gjelder det å teste om genmanipulert mais er bra eller dårlig for Oss. Med andre ligger vesentlige matvare- og biodrivstoffmessige problemstillinger på de ikke-eksisterende skuldrene (for vannlopper har vel ikke skuldre?!?) til vannloppen.

Hvorfor konsultere vannloppen?

Nøyaktig når begynte vi å stole på vannloppen? Når ble vannloppen kvalifisert nok til at vi kunne sende den foran for å stake ut veien for Oss? Kom ikke her og si at vannloppen troppet opp med en overbevisende CV og strålende referanser som sa “jeg er best egnet til å teste genmanipulert mais for hele menneskeheten og jorden for øvrig” herfra til huleste. Kunne vi ikke satset på litt større dyr? Hva med hest? Hva må ikke hest generelt føle når vannloppen blir foretrukket foran seg selv? “Jasså, jeg er god nok når man skal gjødsle fylkesveier med ruke som klønete syklister sklir i på sommertid, men når det er de virkelig store spørsmålene i livet, som hvorvidt genmodifisert er bra eller dårlig, da er det opp til vannloppen – et dyr jeg dreper millioner av uten å anstrenge meg nevneverdig, sannsynligvis uten spesielt mye mukking – å besvare.

I Sverige aner man konturene av en ny superdødelig parasitt. From the creators of SARS, fugleinfluensa og ribbesnue kommer nå… dvergbendelormen.

Dvergbendelormen.

Kjære smarte, intellektuelt stimulerte leser: er dette rettferdig? Vannloppe og dvergbendelorm?

Jeg gjentar gjerne én gang til: dvergbendelormen.
Blir vi redd, volkens?
Nei. Personlig blir jeg mer redd av ordet bringebærterte, men det er på bakgrunn av traumatiske hendelser i profesjonell virksomhet.

Dvergbendelormen har altså tatt over det ærefulle oppdraget med å utrydde hele jordens befolkning. Mens vannloppen iherdig prøver å finne ut om vi tåler genmanipulert mais. Kjære leser, mye tyder på at det bygger seg opp mot the ultimate battle mellom dvergbendelormen og vannloppen.

Jeg ser at dvergbendelormens fremste kort er det at vi kan bli ekstravagante og undervurdere dens styrker. Men alvorlig talt. Vi må greie å hamle opp med dvergbendelormen. Det kunne vært verre – det kunne vært vanlig bendelorm vi måtte kjempet mot. Men selv da tror jeg vi hadde hatt en mer enn fair mulighet til å vinne.

Vi kan jo like greit gå til en kollektiv eliminering av dvergbendelorm først som sist. Før ting eskalerer. Få problemene ut av verden. Det kan ikke være så vanskelig; vi har da vannloppen med på laget. Og jævlig mye mais. Sender vi vannloppen og mais først ut i krigen ser dvergbendelormen at vi mener alvor. Kanskje er det ikke mer som skal til.

Men er det hit vi vil? Har vannloppen og dvergbendelormen fortjent den posisjonen de er i ferd med å innta? Burde ikke større og litt mer fasjonable dyr som hval og flodhest få lov til å få sine femten minutter i lyset? Hva med maurslukerne? Lemurene? Moskusen?

Jeg forventer selvkritikk underskrevet verden på pulten min innen mandag.

Her om dagen spurte jeg en venn av meg om hva planene hans for høstferien var. Han så på meg lenge, slik vi gutter vi gjør når vi skal si noe som tenderer til følsomt. Sannsynligvis gjorde han en vurdering inni seg om vi hadde kjent hverandre lenge nok til at han kunne si det han skulle si uten at jeg skulle se på han med nye og fordomsfulle øyne.
Det er slik vi fungerer, kjære kvinnelige leser.
Det er for eksempel i det øyeblikk at en gutt sier “jeg drikker te hver morgen” til en annen gutt at man vet at det er snakk om et kameratskap som er liv laget. Noen vil gå så langt og påstå at det muligens er i overkant liv laget.
- Jeg skal komme meg til Hektene, sa han med et alvor jeg aldri har sett maken til fra denne personen.

Han sa det på den måten. Med stor “h”. Hektene. Som om det var et fjell han skulle bestige. Hektetoppen, 1129 moh. Som om han hadde ryggsekken stående klar hjemme med stormkjøkken, hakker, kart og nødbluss. Det hørtes ut som om han skulle bestige denne fjelltoppen om det så skulle bli det siste han gjorde. Han virket forberedt på å komme tilbake til sivilisasjonen med amputert ben (og protese) og en hårvekst i og rundt ansiktsregionen som tenderer til det latterlige.

Av og til Ofte føler jeg at det er slik det er å komme seg til Hektene. At det er et helsikkes arbeid å komme seg dit. Verre enn å dra på dagstur til en hytte uten innlagt vann, strøm og kloakkforbindelser. Men det er visst slik mange ser på Hektene. En tilværelse helt på naturnivå, uten mobiltelefoner og Facebook og Facetime og Timebook og Twitterface. Og Farmwille. På Hektene henretter de folk som smugler inn iPhone og Farmwille. Litt som den autoritære staten Nord-Korea.

La meg først og fremst avvise påstanden om at Nord-Korea er Hektene. Det ser jeg på som et gedigent blindspor.

Men hvor er Hektene egentlig? Hvordan kommer man seg dit? Går det tog dit? Kan man ta Bybanen? Er det en øygruppe, fjellkjede eller en storby? Må jeg ta ut ny valuta?

Folk er fryktelig uenige i hvor og hva Hektene er. Men noen ser likevel ut vite det bedre enn andre. Gladkristne for eksempel. De føler jeg alltid er på vei til, eller nettopp har vært på, Hektene. Men jeg både tror og håper at man ikke utelukkende trenger å være gladkristen for å kunne komme seg til Hektene. Hvis ikke kjemper jeg som kjent en tap sak.

Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget diskuterte jeg temaet med en venninne. Hun mente at yoga var veien til Hektene. At Hektene slett ikke er et sted, men et abstrakt punkt man når før eller siden. For å nå dette punktet er yoga veien å gå. Gå ut i de forskjellige stillingene – kobraen og krigeren og treet, vips manifesterer Hektene seg rett fremfor deg.

Sært.
Jeg har nemlig prøvd yoga.
To ganger.

Det er alvorlig å trekke inn begreper som “total katastrofe”, men her presterer vi høyt oppunder maksverdiene for “ting Kim Arne behersker dårligst her i livet”. Vi er på god vei forbi dansing.

Dét, kjære leser, er dramatisk. Høydramatisk. Få eller ingen hadde trodd at dansing noensinnelig kunne forbigås på den listen. Stikkord: jeg kom meg ikke inn i hvileposisjonen “barnet” en gang uten instruksjon.

Hittil ser det skralt ut for meg å få meg en weekendtur til Hektene; gladkristen eller yoga er ikke akkurat veiene jeg går med glede for å oppleve dette sagnomsuste noe.

Kanskje Hektene er noe individuelt. At det ligger en romantisk forklaring bak som sier at alle kan nå Hektene bare de vil. At det er feil at Hektene bare er for the lucky and the strong, men gjennom å gå på vandringer i sitt eget sinn vil alle en gang finne frem til sitt eget Hektene. Da vil det plutselig stå foran deg som en lykkelig landsby og du kan legge din jordlige tilværelse til side for godt. Da er du et fullkomment menneske.

Pokker, hvem gidder å ringe Märtha?

Post scriptum:
Hvis du mot formodning skulle komme deg til hektene hadde jeg vært glad for et kort derfra. Jeg vil gjerne se motivet “Hektene by night” i postkassen min.

I dag har jeg en liten ting jeg vil ta opp med dere. Med trykk på liten. Dette er ikke et innlegg som tar opp de virkelig store sakene, et innlegg man trekker frem om førti og mener definerer tiden det ble skrevet på. Det er muligens et feiltrinn; det er så mye å ta opp for tiden. Monstermaster, oljeboring i Lofoten som kan medføre monsterutslipp av olje, monsterserien til Karl Ove Knausgård og den pågående debatten om sistnevnte er et monster som kan skrive slikt om sin nærmeste familie.

Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Når jeg setter meg ned for å skrive dette er først og fremst med en stor følelse av tomhet. Som om noen har tatt tak i teppet jeg står på og trukket det til seg slik at jeg blir stående og sjangle med en overhengende fare for å havne på gulvet. En kan si mye om å feie under teppet, men slikt er enda verre. Å trekke til seg et teppe noen allerede står på er en av de verste forbrytelsene man kan begå med tepper involvert.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.