Det får da være grenser for hva en skal kreve av sommeren.

Jeg har nemlig budsjettert med levelig vær i bergensområdet i hele sommer, slik at jeg både kan tjene til Livets Opphold samtidig som at jeg – på dagtid, naturligvis – nyter sommerens frukter. Jeg kaller slike planer for å sikke mens resten sakker™. Men for at jeg skal kunne sikke, er jeg avhengig av at motparten, i dette tilfellet sommeren, sakker i form av pent vær. Nå har det oppstått en situasjon der både jeg og sommeren sikker, noe som igjen fører til en fastlåst situasjon som selv ikke Riksmeglingsmannen kan ordne opp i.

Jeg er kjent som en realist med hint av optimist. Nå sitter jeg med en gnagende følelse av at Det Utenkelige er i ferd med å skje. Selv i Bergen er det utenkelig. Faktisk. Jeg tror nemlig at sommeren – værmessig – er avlyst.

Det er litt krise. Det er Krise Krisesen fra Hellas.

Det faktum at det er krise er litt vår egen skyld. Når jeg tenker meg om er det et voldsomt press på sommeren rundt det å måtte levere. Folk blir snurt om du kommer tilbake på skole eller jobb i august og sier at «det har vært en helt grei sommer». Det er feil svar. Om sommeren skal du faen meg kose bakenden av deg. Det forventes av deg, på lik linje med at du skal levere selvangivelsen innen 30. april og at du skal reise deg for eldre på bussen. Det skal konsumeres så og så mange liter øl, jordbær og sanger skrevet av Lars Lillo-Stenberg som handler om å ligge på et svaberg og bare være til, og det er minimumskrav på antall timer tilbrakt på strand og i umiddelbar tilknytning til saltvann. Og du skal få kleint Skille som du skal vise frem ved hver eneste mulighet når du kommer tilbake, som en attest på at du har gjort jobben din i sommer.

Dessuten skal du brenne kjøtt. Fortrinnsvis på grill. Og den grillen skal være så inn i gamperæven svær at Hitlertyskland kunne brukt den til henrette fanger i konsentrasjonsleirene sine (her kunne jeg kommet med en upassende jødevits, men jeg lot være. Kall meg gjerne for manerénes ambassadør).

Skylden for denne utviklingen legger jeg – som mye annet – på populærkulturen. Hovedsaklig på populærkulturen. Det der med å brenne kjøtt på grill bør markedsliberalismen ta på sin kappe. Og grillkongen Craig. Men først og fremst er det populærkulturen sin skyld. Det er nemlig svært få sanger med sommertema som handler om helt greie somre der jordbærene aldri blir kvitt det litt for syrlige hintet og den karakteristiske vannsmaken (la oss innrømme det: det er en svakhet ved de norske jordbærene at de altfor ofte har vannsmak. Slik er aldri de belgiske. Aldri!), man bader ikke i sjøen én gang, og det regner tusen dråper regn og det er bare deg og minnene om et vondt år (de som er så ukultiverte at de ikke tar denne åpenbare referansen kan bare ha det så godt).

Slike usommerlige sanger finnes ikke. Og Terri Jacks’ «Seasons in the sun» gjelder ikke. Den handler om en suicidal tenåring som tar farvel med venner og familie. Det vil jeg påstå er en spolert sommer med noe attåt. Jeg vet ikke om det er et system som fanger opp slike sanger før de blitt gitt ut, at det er en kommisjon eller arbeidsgruppe som jobber mot låter om helt vanlige somre, og som har ansatt Postgirobygget og deLillos til å spre politisk korrekt sommermusikk.

Og bare se hva sommeren gjør med oss: vi blir degradert til nevrotiske og tvangstankebefengte jævler som sitter med ctrl+r på yr.no og håper at de skal spandere noen solsymboler på værkartene sine. En kunne selvfølgelig krevd selvkritikk fra sommeren sin side. Men det er fremdeles for tidlig. Ting Kan Snu. Det er et viktig moment å ta med seg ut i regnværet.

Menmen. Vi kan trøste oss med at vi ikke bor i Hellas.

Det er da noe.

Og dette gjør jeg attpåtil gratis.

For en mann.

Jeg føler at vi må ta en real alvorsprat nå. Det begynner å bli en stund siden sist vi hadde alvorsprat, så det er mye vi må ta igjen. Såpass mye at det må tas over flere innlegg. Det er nemlig gode tider i alvorspratbransjen for tiden. De lever fett. De sitter der rundt bordene sine i teak og mahogni med strenge miner og kjenner riksdalene klirre så godt rundt hoftepartiene deres at det stimulerer høyst erogene soner slik at det nesten fremprovoserer ejakulering. Synkront. Under alvorspratingen deres.

Splæsj.

Så vi må ha oss en alvorsprat ja.

Apropos splæsj (dette, kjære leser, er en bloggfaglig sterk overgang); hva skjer med at folk i FrP har begynt å hviske? Det startet med Siv Jensen etter Birkedal-splæsjen, og etter det har jeg sett flere FrP-politikere snakke veldig lavt når de blir intervjuet på fjernsyn eller radio. Jeg synes selvsagt det er en positiv utvikling og et svar på usagte (ubønnete??) bønner – mang en gang har jeg sittet under TV- og radiodebatter og tenkt “hysj” når en FrP-representant har tatt ordet og snakket varmt om markedsliberalisme i en skala som får enhver tilhenger av Keynes til å vurdere selvmord. Jeg håper selvsagt at folk i FrP fortsetter å hviske fremover slik vi snart ikke hører dem i det hele tatt. Da begynner vi virkelig å snakke (ordspill intended).

Når vi snakker om markedsliberalisme (vi må faktisk ringe noen – dette innlegget stiger opp til å bli et koldtbord i gode overganger) – USA fikk jo seg et realt oppsving nå som Osama bin Laden er død og begravet – for ordens skyld på bunnen av et hav. Nå skal det sies at jeg ikke unner USA så veldig mye oppsving her i livet. Jeg har aldri vært i USA og har strengt tatt ikke noe særlig uttalelsesgrunnlag, men jeg har bestemt meg for å hate konseptet United States of America på magefølelse. Ikke amerikanerne, men fundamentet den staten er tuftet på som verdikonservatisme og individualisme. Derfor trøster jeg meg med at Johan Galtung har varslet at det amerikanske imperium vil gå under 24. oktober 2020, men akkurat den med bin Laden skal de få for. På den annen side sier amerikahateren i meg at det er noe muffens. Eller muffins. Det at vi ikke får se bilder av liket er mystifnustisk. Vi fikk jo se bildet av Saddam Hussein med halvt avrevet hode. Hjemmevideo av Osama gir liksom ikke samme følelsen. Det er rart med det.

Selv om jeg langt på vei applauderer operasjonen som fikk bin Laden avrettet, synes jeg generelt at hele krigen mot terror – eller rett og slett hele konseptet krig – har sporet litt av. Hvorfor skal vi hele tiden drepe? Er vi ikke enige om at det finnes skjebner som er langt verre enn døden?

Jo, kjære leser, det er det. For min del er det at noen roter i sakene mine, flytter på ting, tar på meg og setter seg ned ved siden av meg og maser om ting jeg absolutt ikke har interesse for en skjebne som der og da er langt verre enn det å bli degradert fra sjåfør til passasjer. På lang sikt tror jeg det å være død er ganske kjipt – spesielt hvis man er så uheldig og havner i himmelen sammen med de folkene som man absolutt ikke vil tilbringe en evighet med, nemlig de kristne. Men der og da – i nuet – er det ganske forjævlig.

Så burde vi ikke bare begynne å gjøre det? Hvis noen begår noen skikkelig ufine forbrytelser overfor menneskeheten drar vi bare hjem til dem og lager et helvete der? Vi sender en måke og en skikkelig irriterende person som oppholder vedkommende med et intetsigende tyt om hvasomhelst mens noen elitekaosmakere – for eksempel noen fra regjeringen – sendes inn i bopelen og ommøblerer, drikker, ramponerer og legger igjen et arsenal av illeluktende rekvisitter. Som for eksempel noe smøreost, rakfisk, kokt kål og råtne egg. Vi kan dessuten sende noen alvorspratere (og/eller FrP-politikere) som kan ejakulere over personlige eiendeler.

Når vi er ferdige kan vi sende forbryteren inn i huset, og be han eller hun om å rydde opp mens vi setter på noe skikkelig dårlig musikk i bakgrunnen. Personlig stemmer jeg for noe trance. Eller grunge. Hvis det er vanskelig kan vi bare ringe Lady Gaga. Hun er så billig at hun blir ikke noe problem å få hyret uansett.

Ingen liv går tapt, men samtidig er det en skikkelig lærepenge. En slik straff tror jeg de færreste vil godta skje mer enn en gang i livet. Dessuten er det en allmennpreventiv faktor inne i bildet: hvem faen gidder å begå lovbrudd hvis konsekvensen er et slikt kjipt besøk?

Det er bare til å ringe hvis dere vil ha noen utdypninger, FN. Jeg kan også sende dette utkastet til verdensfred på e-post til dere hvis det er nødvendig.

Gratis.
Åjada. Jeg er faen så raus.

Jeg har tenkt litt på dette med rom. Jeg har kommet frem til at noen ganger skal vi være glade for at internett ikke er et hus fullt av masse rom. Ikke det at det forekommer dager der jeg tenker at nå er jeg ikke glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom – for det gjør det ikke – men jeg synes det er røddig å noen ganger være glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom (nå har jeg nevnt problemstillingen min tre ganger, dere skjønte det kanskje? Flott). Som for eksempel når jeg kommer på at jeg har en blogg er dette en betryggende tanke. For hvis internett hadde vært et hus fullt av masse rom, ville bloggen min vært et lite rom i det huset. Det er i og for seg en forlokkende tanke. Ikke noe jeg fantaserer om på et daglig basis, men likevel litt forlokkende. Litt bare, fordi ingenting er egentlig mindre forlokkende enn rom som ingen har oppsøkt på en stund.

Dét, kjære leser, er bare trist. Et rom som ingen har oppsøkt på en stund er en geigerteller ute av drift, en båt uten innsjø og et veikryss der du uansett havner i en blindgate. Et rom som ingen har oppsøkt er to globoid og tidlig til sengs.

Med andre ord: det er veldig lite å skrive hjem om.

Rom som ingen har oppsøkt på en stund er altså jevnt over ganske triste. Du kan formelig føle ensomheten som rommet føler når du går i det. Du merker hvor mye kaldere det er i rommet, og at det lukter ørlite forskjellig fra de andre rommene i huset. Lukten av ensomhet. Av et rom som ser sine beste dager forsvinne – én etter én – som tenker ”var dette livet? Var dette alt? Hvorfor ser ingen det gode i meg, alt det fine jeg tross alt har? Fiskebeinstapeten fra tidlig nittitall er jo like fin som da den ble satt på, malingen skinner jo fremdeles!”

Slike rom har jeg mest lyst til å gi en klem til. Men det å klemme ti-tolv kvadratmeter store rom er fremdeles en sosial terskel jeg har til gode å krysse. Jeg er dessverre ikke så dedikert.

Tankefjas er et slikt rom. Kaldt, jævlig og med en stram lukt av fortapthet og selvdestruktive tanker som tatt ut av enhver emokid sin bevissthet. Tankefjas knasker globoid som andre spiser Läkerol.

Jeg prøver å sette opp varmen, oppholde meg litt i rommet, lufte ut og godsnakke litt med det. Klø det litt under lysbryteren, ah, der ja, takk skal du ha, og fortelle hvordan det står til med meg. Jeg forteller at det går bra. Det meste er ved det gamle. Jeg forteller at jeg har begynt på Et Nytt Prosjekt, et fremdeles superhemmelig prosjekt – riktig nok ikke et Moderne Prosjekt, det får da være grenser, men Et Nytt Prosjekt og – som en konsekvens av Prosjektet – er jeg på vei ut av bollebransjen. Sånn by the way. Jeg føler at bollebransjen fra nå av er klar til å greie seg på egenhånd. Nå skal jeg videre til nye, relativt upløyde marker, jeg skal utvide horisonten min. Det blir stas. Spaß som de sier i Tyskland. 

Men jeg må videre. Jeg må si bai bai, voi voi, shallabais, you name it, til rommet. For denne gang. Det var i grunnen ganske hyggelig, jeg sier til rommet at du er ikke så verst når det kommer til stykket, vi må få gjort det igjen snart. Det er mye vi må prate om. Verdensrevyen har gått ufortrødent videre siden sist vi var i kontakt. Jeg kunne nevnet i fleng, men jeg har gått over grensen min på 700 ord.

Slike grenser må man ha respekt for.

Derfor vil jeg, uten å mukke (eller mokke? måkke?!?), si at jeg liker påsken. Påsken er skikkelig røddig i all sin prakt. Det er liksom julen uten mørketid, overvekt av familiebesøk, stress i forkant og Sølvguttene. Også er det krim. Krim liker vi.

Det som fascinerer meg med påsken er hvor vidt spennet mellom hva påske er for folk. Mens påske for noen handler om å fylle bilen med masse barn og dra til fjerne fjelltopper væpnet med ski, sitrusfrukt og kjekssjokolade, bare for å arrangere en ukeslang spontan Yatzi-turnering der det alltid forekommer uenighet om hvorvidt man skal godkjenne hus, tre like – eller sjanse for den saks skyld – når man egentlig kaster om to like, mens den for andre handler om å slappe mest mulig av i en by som er fri for tirretryner som as we speak triller Yatzi i firere når det egentlig kastes om liten straigth. Disse menneskene bruker som oftest tiden sin på å drive med hagearbeid, spise sjokoladeegg fylt med melkekrem og slå demonstrativt på avisen og si “HAH, det var det jeg visste!” når det meldes om at 8 av 10 nordmenn holder seg hjemme i påsken.

Personlig tilhører jeg den andre kategorien som tilbringer påsken i byen. Fri for tirretryner. Det er som et humant holocaust som inntreffer i forbindelse med første fullmåne etter vårjevndøgn. Ikke det at jeg har noe i mot ukeslange, spontane Yatzi-turneringer – jeg sitter selv i forbundsstyret i en organisasjon hvis idé er tuftet nettopp på gleden ved å arrangere ukeslange brett- og terningspillturneringer, gjerne mens man improviserer noe samtidig i tillegg. På denne måten blir det et stort mangfold i påsken. Skal vi tro kronprinsparet (det skal vi ikke, men la de få denne) er dette med mangfold viktig.

Det blir riktignok ikke så mye påskeferie for min del. Jeg skal jobbe alle dagene det er mulig å jobbe, og i tillegg balanserer jeg mellom to jobber. På den annen side jobber jeg om kvelden, så jeg har all mulighet til å snu døgnet på hodet selv om jeg er yrkesaktiv. Og igjen: byen er støvsugd for tirretryner. Da er det jo ikke så gale.

Men nok om meg og mine arbeidsrutiner. Som mitt klientell i min tidligere bransje, nemlig fleskepølsebransjen, kunne fortelle var påsken før i tiden en svært rolig tid. Med mindre folk dro til fjellet for å spille Yatzi akkompagnert med sitrusfrukter, holdt de seg for det meste inne i påsken, selv i byen. Alt var stengt, som i alt, på TV var det for det meste dypt religiøse programmer som handlet om Jesu lidelse og om at det er viktig å voldta korgutter slik at det blir mannfolk av dem også. Du kunne bare glemme å gå på kino. Hvis du så mye som nærmet deg kinoene, tror jeg faktisk de begynte å brumme. Drakk du alkohol eller hadde sex har jeg hørt et ubekreftet rykte om at politiet kom hjem til deg, slengte deg opp og slaktet deg som en geit. Halal.

Nå er det ikke verre enn at 7-eleven og Deli de Luca slåss om å selge deg tre boller for tjue kroner, at du kan se tvekamp i det verken religiøst eller intellektuelt stimulerende programmet Farmen på påskeaften, og du kan når som helst gå på kino og se norsk ungdom på spritfyllen i filmen Hjelp vi er russ. Ikke det at man skal se den filmen, for det skal man ikke. Det har ikke kommet så veldig mye fornuftig fra den kanten siden Død Snø. Og det sier litt.

Poenget mitt er at jeg liker at det går fremover. Jeg applauderer. Påsken er helt etter mitt hjerte – vi burde kanskje innføre påske som en høytid vi arrangerer hvert kvartal. Mest på grunn av tirretryne-holocaust.

Men for all del. La oss ikke skjære alle under samme kam; det er mange flotte, hederlige mennesker som reiser vekk i påsken også. Men de er få. De er unntakene som bekrefter regelen.

Sint pleier jeg altså ikke å være. Jeg klarer det ikke. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har prøvd så veldig på å bli slik. Forhåpentligvis tar jeg det igjen på engasjement og det faktum at jeg aldri har sittet på en stol helt i ro. Engasjement er bra.

Men nå merker jeg at noe er i emning. Jeg tror egentlig ikke at jeg er sint, bare veldig, veldig skuffet.

Det gjelder datalagringsdirektivet. Det gjelder at George Orwell sin dystopi som han satt og skrev på i 1948 er i ferd med å nå Norge. At nå mangler vi bare et tankepoliti og et Ministry of Love så er vi i mål. Argumentene om at “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor bry seg?”  holder ikke vann for fem flate øre. Det handler ikke om å ha noe å skjule, det handler om helt grunnleggende prinsipper i rettstaten som sier at borgere er uskyldige til det motsatte er bevist, det handler om at ingen ville godtatt staten å sette opp videokamera i stuene (og soverommene) deres i tilfelle de skulle gjøre noe ulovlig.

Slikt henger ikke på greip. Eller, for å virkelig ta i her, slikt henger faen ikke på greip.

Åjada. Vi er på faen. Vi snuser på helvete også.

Men siden Big Brother uansett kommer til å få vite om all min gjøren og laden tenkte jeg at jeg like godt kan legge det ut her. Kanskje jeg kan skaffe meg noen browniepoints hos Miniluv med det samme. Det er faktisk en hjemmesnekret teori jeg har, nemlig at alle fjortisbloggene (<3) som gir fyldige referater om alt fra jordbærtyggis til zumbatimer (pun intended) er ledd i et program av regjeringen som skal få den oppvoksende generasjonen til å bli vant med datalagringsdirektivet, slik at Arbeiderpartiet i fremtiden kan bygge ut direktivet til å omfatte stadig mer informasjon om oss. Hvorfor jeg velger å hoppe på trenden er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal flagge dette som mitt litterære program og kalle det kunst.

Det må dere bare huske, folkens; gjør dere noe dere er litt usikker på – kall det kunst. Da har du også en god unnskyldning til å invitere venner på kanapéfest. Og kanapéfest er knall i padden.

Vel – først og fremst beskjeftiger jeg meg voldsomt med å planlegge Sjølve Livet i disse dager. På fredag går fristen for å søke høyere utdanning, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal velge. Statsvitenskap? Journalistikk? Interkulturell forståelse (<3 <3 <3)? Oslo? Bergen? Volda?

Greien er at jeg liker Oslo. Jeg liker folkene. Og gud som jeg liker været. Samtidig føler jeg at jeg har rundet Bergen. Alt som er verdt (og ikke verdt) å se i Bergen har jeg sett til gagns. Jeg er en jævel på kollektivsystemet – jeg er iskald og lar busser gå forbi meg fordi jeg vet at det kommer en buss med mye bedre plass og som bruker halve tiden på samme strekningen. Jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke for å få kjøpt varme wienerpekaner. Som kjent er det den viktigste kunnskapen en trenger å ha om en by, nemlig hvilke butikker som tilbyr varme wienerpekaner. I Oslo sitter jeg med en mengde ubesvarte wienerpekanspørsmål. Eksempelvis gjorde betjeningen på Meny Oslo City uttrykk for at de ikke solgte wienerpekaner i det hele tatt.

Slikt er urovekkende. Lever de som dyr der borte?

Bergen er ikke spennende lenger. Det er problemet. Men samtidig er det flere studier som frister i Bergen enn i Oslo. Men master er best i Oslo har jeg skjønt. Jeg har lyst på master i International Peace and Conflict studies. Det er elsk elskesen.

Huff. Jeg skjønner hvorfor kunsten alltid ender opp med å gi kritikk til Sjølve Livet. Det er fryktelig vanskelig å planlegge.

Jeg avreagerer med å blogge. Mye. Ikke rosa-mye, men Tankefjas-mye. Vent og se – jeg har veldig mye fjas på lager.

En kan si at dette er urettferdig. At det er på høyde med at vannloppen skal teste genmanipulert mais på vegne av hele menneskeheten. Men slik er det. Alt man kan gjøre er å gi livet kritikk. Kritikk til sjølve livet er jo tross alt navet i kunsten. Så da blir det kunst.

I etterkant av forrige innlegg har jeg smakt på noe som kan minne om en slik makt. En opplevelse som har fått meg til å tro på at bloggmediumet kan gi oss den makten vi trenger til å flytte fjell. Nå har jeg riktig nok flyttet veldig lite fjell siden sist, men jeg føler at forrige innlegg har fått etterspill.

Det skal nevnes at jeg har mottatt litt kritikk for å ha vært for hard mot dvergbendelormen. At jeg burde gå litt mer på reven som tross alt driter dvergbendelorm. Men jeg synes at i en slik sak trenger man sterke syndebukker man kan pisse langt og lenge på. Man skal ikke gi ved dørene og legge noe i mellom når det er snakk om provoserende små dyr som har som mål å utrydde vors. Slikt er det aldri sesong for hos meg. Kall meg kynisk. Kall meg et følelsesmessig avstumpet menneske.

Eksempelvis nevnte jeg moskus mot slutten av innlegget da jeg skulle komme med utkast til dyr som jeg tror er bedre skikket til å ta på seg bærende oppgaver i verden som i det siste har blitt tildelt henholdsvis dvergbendelorm og vannloppe. Dagen etter kunne jeg lese at en varaordfører for Høyre (sic) mente at vi heller burde selge samer, isbjørner og moskus til utlandet istedet for hun som vant MGP (sic sicesen fra sicceland). Utenom at utsagnet er det dummeste jeg har hørt siden sist en FrP-representant uttalte seg om… vel, hva som helst, er dette røddig. Moskusen har fått hjulene i gang nå, og jeg håper at den benytter seg av denne muligheten til å komme frem i lyset og ta på seg oppgaver på vegne av menneskeheten.

Enda mer oppsiktvekkende var det at jeg fikk levert selvkritikk fra jorden etter forrige innlegg. Den observante leser la nok merke til at jeg ba jorden, ved Moder Jord, om å levere en selvkritikk på pulten min innen mandag klokken ni.

Den kom. Dog ikke på pulten, men i sekken. Det holder.
Etter en intens opprulling viser det seg at CingT har administrert denne selvkritikkdistrubisjonen fra sin residens i Stavanger ved hjelp av sosialistiske medsammensvorne elever på skolen min.

Dette folkens. Dette er røddig så det drypper av det.
Etter hektisk møtevirksomhet i redaksjonen i Tankefjas, har man enstemmig kommet frem til at det er etisk forsvarlig å gjengi selvkritikken fra jorden i sin helhet her på bloggen. Selvkritikk fra jorden er noe redaksjonen anser som noe som er av interesse for samfunnet for øvrig. På den annen side har jeg ikke tilgang til skanner. Så det får eventuelt vente. Men da venter dere på noe sabla godt, folkens.

Hva kan man trekke ut av dette?
Jo – det kommer faktisk noe fornuftig ut av borgerjournalistikk. At hvis vi bare legger sminkedåsene fra oss kan vi gjøre verden til et bedre sted. Når moskus og jorden kan gi lydbfra seg ved hjelp av ett enkelt blogginnlegg, hva vil ikke da tusen innlegg gjøre?

Vi snakker ideologisk makt i massevis. Og skal vi tro faget Politikk og menneskerettigheter er ideologisk makt the shit. Folk dreper for å få ideologisk makt. Også kan vi bare sitte på macene og lenovoene våre og skrible ned noe, og se selvkritikkene komme fra flere hold.

Tenk på det. Tenk på det.

Likevel slurves det. Gang etter gang.

I det siste har det for eksempel blitt rullet opp en rekke saker der svært små dyr, som i tillegg til å være små etter mitt skjønn også aspirerer sterkt til å være irriterende, har fått vel mye ansvar, i motsetning til langt større og mer troverdige dyr. For eksempel har vannloppen (vannloppen!) fått fornyet tillit hva gjelder det å teste om genmanipulert mais er bra eller dårlig for Oss. Med andre ligger vesentlige matvare- og biodrivstoffmessige problemstillinger på de ikke-eksisterende skuldrene (for vannlopper har vel ikke skuldre?!?) til vannloppen.

Hvorfor konsultere vannloppen?

Nøyaktig når begynte vi å stole på vannloppen? Når ble vannloppen kvalifisert nok til at vi kunne sende den foran for å stake ut veien for Oss? Kom ikke her og si at vannloppen troppet opp med en overbevisende CV og strålende referanser som sa “jeg er best egnet til å teste genmanipulert mais for hele menneskeheten og jorden for øvrig” herfra til huleste. Kunne vi ikke satset på litt større dyr? Hva med hest? Hva må ikke hest generelt føle når vannloppen blir foretrukket foran seg selv? “Jasså, jeg er god nok når man skal gjødsle fylkesveier med ruke som klønete syklister sklir i på sommertid, men når det er de virkelig store spørsmålene i livet, som hvorvidt genmodifisert er bra eller dårlig, da er det opp til vannloppen – et dyr jeg dreper millioner av uten å anstrenge meg nevneverdig, sannsynligvis uten spesielt mye mukking – å besvare.

I Sverige aner man konturene av en ny superdødelig parasitt. From the creators of SARS, fugleinfluensa og ribbesnue kommer nå… dvergbendelormen.

Dvergbendelormen.

Kjære smarte, intellektuelt stimulerte leser: er dette rettferdig? Vannloppe og dvergbendelorm?

Jeg gjentar gjerne én gang til: dvergbendelormen.
Blir vi redd, volkens?
Nei. Personlig blir jeg mer redd av ordet bringebærterte, men det er på bakgrunn av traumatiske hendelser i profesjonell virksomhet.

Dvergbendelormen har altså tatt over det ærefulle oppdraget med å utrydde hele jordens befolkning. Mens vannloppen iherdig prøver å finne ut om vi tåler genmanipulert mais. Kjære leser, mye tyder på at det bygger seg opp mot the ultimate battle mellom dvergbendelormen og vannloppen.

Jeg ser at dvergbendelormens fremste kort er det at vi kan bli ekstravagante og undervurdere dens styrker. Men alvorlig talt. Vi må greie å hamle opp med dvergbendelormen. Det kunne vært verre – det kunne vært vanlig bendelorm vi måtte kjempet mot. Men selv da tror jeg vi hadde hatt en mer enn fair mulighet til å vinne.

Vi kan jo like greit gå til en kollektiv eliminering av dvergbendelorm først som sist. Før ting eskalerer. Få problemene ut av verden. Det kan ikke være så vanskelig; vi har da vannloppen med på laget. Og jævlig mye mais. Sender vi vannloppen og mais først ut i krigen ser dvergbendelormen at vi mener alvor. Kanskje er det ikke mer som skal til.

Men er det hit vi vil? Har vannloppen og dvergbendelormen fortjent den posisjonen de er i ferd med å innta? Burde ikke større og litt mer fasjonable dyr som hval og flodhest få lov til å få sine femten minutter i lyset? Hva med maurslukerne? Lemurene? Moskusen?

Jeg forventer selvkritikk underskrevet verden på pulten min innen mandag.

Han sa det på den måten. Med stor “h”. Hektene. Som om det var et fjell han skulle bestige. Hektetoppen, 1129 moh. Som om han hadde ryggsekken stående klar hjemme med stormkjøkken, hakker, kart og nødbluss. Det hørtes ut som om han skulle bestige denne fjelltoppen om det så skulle bli det siste han gjorde. Han virket forberedt på å komme tilbake til sivilisasjonen med amputert ben (og protese) og en hårvekst i og rundt ansiktsregionen som tenderer til det latterlige.

Av og til Ofte føler jeg at det er slik det er å komme seg til Hektene. At det er et helsikkes arbeid å komme seg dit. Verre enn å dra på dagstur til en hytte uten innlagt vann, strøm og kloakkforbindelser. Men det er visst slik mange ser på Hektene. En tilværelse helt på naturnivå, uten mobiltelefoner og Facebook og Facetime og Timebook og Twitterface. Og Farmwille. På Hektene henretter de folk som smugler inn iPhone og Farmwille. Litt som den autoritære staten Nord-Korea.

La meg først og fremst avvise påstanden om at Nord-Korea er Hektene. Det ser jeg på som et gedigent blindspor.

Men hvor er Hektene egentlig? Hvordan kommer man seg dit? Går det tog dit? Kan man ta Bybanen? Er det en øygruppe, fjellkjede eller en storby? Må jeg ta ut ny valuta?

Folk er fryktelig uenige i hvor og hva Hektene er. Men noen ser likevel ut vite det bedre enn andre. Gladkristne for eksempel. De føler jeg alltid er på vei til, eller nettopp har vært på, Hektene. Men jeg både tror og håper at man ikke utelukkende trenger å være gladkristen for å kunne komme seg til Hektene. Hvis ikke kjemper jeg som kjent en tap sak.

Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget diskuterte jeg temaet med en venninne. Hun mente at yoga var veien til Hektene. At Hektene slett ikke er et sted, men et abstrakt punkt man når før eller siden. For å nå dette punktet er yoga veien å gå. Gå ut i de forskjellige stillingene – kobraen og krigeren og treet, vips manifesterer Hektene seg rett fremfor deg.

Sært.
Jeg har nemlig prøvd yoga.
To ganger.

Det er alvorlig å trekke inn begreper som “total katastrofe”, men her presterer vi høyt oppunder maksverdiene for “ting Kim Arne behersker dårligst her i livet”. Vi er på god vei forbi dansing.

Dét, kjære leser, er dramatisk. Høydramatisk. Få eller ingen hadde trodd at dansing noensinnelig kunne forbigås på den listen. Stikkord: jeg kom meg ikke inn i hvileposisjonen “barnet” en gang uten instruksjon.

Hittil ser det skralt ut for meg å få meg en weekendtur til Hektene; gladkristen eller yoga er ikke akkurat veiene jeg går med glede for å oppleve dette sagnomsuste noe.

Kanskje Hektene er noe individuelt. At det ligger en romantisk forklaring bak som sier at alle kan nå Hektene bare de vil. At det er feil at Hektene bare er for the lucky and the strong, men gjennom å gå på vandringer i sitt eget sinn vil alle en gang finne frem til sitt eget Hektene. Da vil det plutselig stå foran deg som en lykkelig landsby og du kan legge din jordlige tilværelse til side for godt. Da er du et fullkomment menneske.

Pokker, hvem gidder å ringe Märtha?

Post scriptum:
Hvis du mot formodning skulle komme deg til hektene hadde jeg vært glad for et kort derfra. Jeg vil gjerne se motivet “Hektene by night” i postkassen min.

Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.

Men fokuset føler jeg har blitt feil den siste tiden. Vi har blitt for ensporet – og det kan bli skikkelig farlig. For det er først og fremst ikke fudamentale islamister som er den største trusselen for rikets sikkerhet. Joda – de er farlige. Men det finnes noen som er enda farligere, og de har vært her en stund allerede. Vi har latt dem slå seg ned her og drive med sitt, mer eller mindre uforstyrret. Og de kommer til å bli her til siste falne mann. Vi har prøvd å kaste dem ut av landet opptil flere ganger – men vi får det ikke til. Vi har mistet kontrollen over dem, simpelthen.

De er mørkhudede, kortvokste, og noen skikkelige sleipinger. De er fascinerende klysete. Alle hater dem. Du også. Det er også lov å hate dem; avisene skriver alltid nedsettende om dem, og jeg har aldri hørt noen si ett positivt ord om dem. Jeg kjenner flere mennesker som er troende til å hisse seg opp og bruke ukvemsord når disse blir nevnt i selskapslivet. Og la oss innrømme det; når du har fått allmennoppfatningen mot deg, da har du virkelig gått inn for å bli hatet. Da er det ikke bare noe du har slumpet til ved en tilfeldighet.

Disse krapylene, ja – jeg vil gå så langt som og kalle dem krapyler, har blitt trent opp i utlandet og smuglet inn i Norge. Likevel har selv ikke Fremskrittspartiet reagert, noe som sier litt om diskresjonen disse krapylene utøver. Gjennom sin ekstremt dyptgående og grundige opptrening på sørlige breddegrader har de lært seg å stå imot det meste av angrep som skulle ramme dem.

Nå har de altså begynt arbeidet med å bryte ned fedrelandet vårt, og det eneste vi har kommet opp med som motsvar har vært fåfengte forsøk på å få dem vekk. Nå kan det allerede være forsent. De har kommet for å bli – og sannsynligvis har de allerede beleiret nabolaget ditt. Sannsynligvis har de full kontroll over når du forlater og ankommer hjemmet ditt. Du treffer dem nok opptil flere ganger i uken. Dere ser på hverandre, men veskler aldri ord. Dere bare gir hverandre olme blikk og haster avgårde.

Folkens; drit i al-qaida. Det er brunsneglene som er vår tids største trussel fra utlandet. Vi trodde kanskje at den kalde vinteren (les: den inn gamperassen ekstremt og uforsvarlig kalde og snøfylte vinteren) skulle ta knekken på dem. Vi trodde vi hadde knekket koden deres ved å helle salt på dem og lokke dem med skvipeøl. Men brunsneglene gir seg ikke så lett. Det skal mer til enn blå Jozo salt uten jod og CB lettøl for å sette dem ut av spill.

Det faktum at brunsneglene har kommet seg hit, slått seg ned og formert seg i det jeg vil klassifisere som imponerende tempo, tyder på at de er her for å utrette noe. De arbeider etter en Plan. Og vi ser det ikke. Ikke før det er for sent. Vi er kanskje større dem, men det skulle virkelig ikke forundre meg om de er flere enn oss.

Marerittet er at al-qaida og brunsneglene en gang skal gå i dialog. Da sliter vi.

Da tør jeg ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje med taket på operaen.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

Neida. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.

Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.

Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk.  Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.

Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.

Aske.

Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.

Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.

Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.

Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske  landskapet, da tenkte jeg:

Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.

Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.

Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.

Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.

Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.

Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

Jepp.

Snakk om kollisjon – dagen som er tilegnet spøk og moro, dagen som gir kommunegrå mennesker muligheten til å prøve seg som komikere, faller på en av de mest alvorstunge religiøse dagene vi har å oppdrive. Jeg må si at akkurat den er litt pinlig. Men jeg har forstått det slik at når påsken faller har med månen å gjøre, alt ettersom hvilken fase den befinner seg i. Vi vil ikke ha noe prepubertal måne med hormoner i ubalanse når vi feirer påske. Da skal den være moden og helst stå i ne. Og slik går det altså når vi setter månen til å bestemme når påsken skal være – skjærtorsdag faller på første april. La oss være sjeleglad for at månen ikke har ansvar for sommerferien. Da kunne fellesferien fort falt i november.

Nok om månen.

Siden jeg er av den typen som er veldig opptatt av etikk og rett og galt, og siden jeg selvfølgelig ser på meg selv som en ortodoks kristen (okei, nå driver jeg med systematisk løgn her – beklager) føler jeg at det blir galt å drive og lure folk på det mest ydmykende på selveste skjærtorsdag. Alvorlig talt – vi har da nok med påskekrimmen og Roald Øyen på NRK, som om vi oppå dette skulle få fante- og/eller lureri. Det kan bli for mye av det gode. Dessuten har jeg store planer om å ta meg helt datafri i morgen. Og aprilspøker blir ikke helt det samme på autopublish.

Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne fokusere på andre ting i dagens blogginnlegg, siden jeg først sitter nå her og er i bloggehumør. Og hva er vel ikke mindre naturlig enn å fokusere på at det lakker og til og med lier mot vår og bedre tider? For det gjør det, kjære leser. Vi trodde vel strengt tatt at den aldri skulle komme tilbake, etter den vinteren fra helvete vi har lagt bak oss. Kom igjen – 90 dager med snø, hvor kom den ideen fra?!?

Jeg sitter med en følelse av at det liksom ikke var meningen at det skulle bli vår og grønt gress og timotei denne gangen. Alle som en skulle dø på verst tenkelige vis, noen til og med opptil flere ganger skulle vi tro Folkehelseinstituttet, og alt skulle opphøre i et eneste stort rosa, nøffende armageddon. Men vi lurte døden denne gangen også. Skalpen til svineinfluensaen har vi hengt opp ved siden av fugleinfluensaen, spanskesyken og Saddam Hussein. Ryktet vil ha det til at Harald Eia planlegger en spesialepisode av Hjernevask der han spør om det virkelig var miljø som felte disse tre, eller om de var arvelig belastet. Og snart kommer det seks bind fra Knausgård om hans kamp mot svineinfluensaen.

Vent og se. Du leste det først her.

Men nå øyner altså jeg og mine medsammensvorne vårfrelste kompanjonger at det er lys i enden av vintertunnelen og at vår gode venninne Våren er på vei til oss igjen med all sin prakt.  Hun kommer med det store, smittende gliset sitt, og med den deilige parfymen som bare er hennes. Hun tilhører den typen mennesker som vet selv at hun er vakker, som i neste omgang gjør henne enda vakrere. Og vi rundt henne kan ikke gjøre annet enn å hylle henne. For hun er jo vakker. Det er vedtatt i de høyeste instanser.

Men jeg mener at du skal få lov til å hylle deg selv litt også. For du har vært flink. Du har gått gjennom høst og vinter, og høst og vinter i landet vi liker å kalle Kiempærs foedeland er ikke noe for sarte sjeler. Så jeg synes at du skal gi deg selv et klapp på skulderen. Kjøp noe fint til deg selv som du har ønsker deg en stund. En bok, kanskje. For alt jeg vet en av Knauseren. Eller et klesplagg. Bare ikke onepiece. Lov meg det – ikke onepiece. Alt annet, men ikke det.

Men husk å være klar til å ta Henne imot når hun kommer. Våren. Hun kan være her når som helst.

Gi henne en klem og få henne til å føle seg som hjemme.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.

Og nei, det har absolutt ingenting med at NRK har valgt å fjerne Drømmehagen fra sendeflaten sin. Eller med Pepperkakebyen å gjøre. Faktisk. Vi er ferdig med den nå, nå er bare gjennomsnittsbergenseren litt kjempesint på pepperkakemannmorderen, og det er en kjempetilbakegang. Vi snakker dramatisk halvering. Minst. Det har heller ingenting med NSB å gjøre; bergensere tar veldig lite tog. Med mindre man bor bak Ulriken eller skal på ski eller til Oslo, gjør man ikke slikt. Som altså viser seg å ikke være så dumt.

Det har jo selvfølgelig noe med kulden å gjøre. Som jeg slo fast for en uke siden bør noen, for eksempel Været, den bajasen, gå ut med en offentlig og uforbeholden beklagelse til det norske folk. Kulden har gjort fryktelige ting med meg – for bare en liten måned siden ville mitt sanne jeg hutre for to minusgrader – mens nå jubler jeg litt inni meg hvis jeg ser at det bare er fem-seks blå når jeg står opp. Ut i neste uke er det meldt fire grader. Plussgrader. Kan du tenke deg? Det der er offisielt ikke meg. Kulden drepte den kontinentale Kim Arne, og jeg er redd. Redd for hva forsettelsen bringer. Om jeg kommer til å like vafler med brunost. Om jeg kjøper meg ski og tilbringer påsken på et fjell i en hytte. Med kvikklunsj og appelsiner. Om jeg begynner å gå med stillongs permanent. Og ull. Herregud, jeg har gått med ulltrøye i en måned nå.

Én måned, kjære leser.

Jeg har altså blitt vant til kulde. Til snø. Det er dødsskummelt. Jeg vet sannelig ikke hvor dette bærer hen.

Men det er jo ikke fordi jeg har blitt vant til kulde og er redd for konsekvensene at kommunen har mobilisert og hatt hensynskampanje hele uken. Selv om tanken absolutt er litt tøff. Det har med den utrolig dårlige luftkvaliteten som har hengt over byen de siste dagene. Og det er sant altså – forrige lørdag var jeg ute på tur med Ozzy, hunden til Solstjernen, og da jeg kom hjem luktet jeg bål. Som om jeg var tilbake til barneskolen med lavvo og bål i skogen med vedhogst og huggormpining (ja, vedhogst og huggormpining sto i direkte sammenheng med hverandre – jeg gikk i en noe spesiell klasse på barneskolen). Det sier litt. Og kommunen har ikke spart på skytset, med gratisbusser og i går altså den noe kontroversielle regelen om å stenge ute biler med partall på fredagen. Som om partallene har gjort verden noe vondt.

Uansett. Eller UanZ som er så in for tiden. Jeg kunne se på folkene i Bergen kommune at de digget det de holdt på med denne uken. Javel, situasjonen var alvorlig, men de digget det like fullt. De brukte makt. De var kyniske. De tok upopulære beslutninger, og de trykket opp gule vester med Times New Roman. Jeg bare ser for meg episoden på rådhuset der en eller annen sjefsbyråkrat administrerer vestproduksjonen; han har kastet dressjakken, løsnet på slipset sitt, og får spørsmål fra en av sine undersotter om de skal kjøre fet eller kursiv skrift på de gule vestene. Han svarer, kort og kaldt: Ta begge deler. Ta både fet og kursiv.

Og det går et sukk gjennom lokalet. Folk trodde ikke de kom til å oppleve det i løpet av deres karriere på rådhuset, de hadde veddemål om noe slikt kunne komme opp under svineinfluensaen, men det skjedde aldri.

Sjefsbyråkraten klarer akkurat å holde masken. Men inni ham er det fest, og alle er invitert.

Den kom i går, sannsynligvis som et sjokk på de fleste av oss. Personlig trodde jeg en liten stund i forrige uke at vi faktisk hadde greid å riste den av oss. At vi skulle få et 2010 som skulle bli en eneste lang og kronisk ferie. Men neida. Så feil kan man ta i den tåken av ribbefett, umotivert småkakespising og familiebesøk julehøytiden fører med seg. Så i går morges sto den i døråpningen, gikk bort til sengen min og rev av meg dynen klokken null seks tjuefem. Ikke langt unna leggetid på en standard nyttårsaften, altså. På et rom som for å si det pent ikke var totalt upåvirket av at det hadde vært tosifret minus utenfor vinduet i løpet av natten. Og den snerret på sitt mest hjerteløse og usympatiske vis at det var bare til å komme seg opp, på den måten bare hverdagen kan gjøre det. Eventuelt også drager.

Erfaringsmessig pleier hverdagen å gli inn i et stadig bedre humør dag for dag. Helt til mai, da får den en liten down igjen, for da er det eksamen. Det blir en dyp krise for hverdagen, den skifter nesten helt personlighet, og det ender opp med at folk nesten begynner å like den når vi kommer et stykke ut i juni. Og når folk begynner å like hverdagen, da tørner det for den kapitalt. Da rømmer den til skogs. Muligens en smule feigt, men forsåvidt forståelig. Hvis du programsetter at du skal være irriterende, må det være en liten nedtur å faktisk bli likt. Bli satt pris på. Slike som meg, kalde jævler som sto bakerst i køen da empati for hverdager ble utlevert, går alltid gjennom sommerferien med et håp om at hverdagen har falt ned en skrent eller blitt spist av et fryktelig dyr, eller bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen som en autentisk type som lever i pakt med naturen. Litt den typen som stemmer på Miljøpartiet De Grønne til valget. Litt Andreas Doppler, for innvidde.

(De av dere som reagerer på at jeg tar personifiseringen til nye og uante høyder, og som tar dere pittelittegranne nær av det, må rett og slett bare leve med det, forresten. Jeg har lest to bøker av Brian Jacques i juleferien, og er sterkt påvirket. Dette til orientering.)

Slik jeg ser det er det bare folks allmenne danning som gjør at ikke hverdagen har fått en sokk stoppet med en murstein i bakhodet for lenge siden. Men vi ser jo at hverdagen har problemer. At det er en rotløs og søkende sjel som havnet litt på kjøret i sin søken etter seg selv i sine unge år. En fallen engel (OK, jeg har lest Lucifers Evangelium i ferien også), en som ville gjøre opprør mot fridagene og høytidsdagene, og som på et merkelig vis vant. Vi snakker ganske enkelt om et ungdomsopprør som gikk lukt til helvete. V bare innse at vi må ta hverdagen som den typen den er. Verken mer eller mindre. Vi har strukket ut en arm til hverdagen, med et ønske om dialog og tilbud om hjelp, men den har svart med en knyttet neve tilbake.

Ikke bra.

Men jeg har troen på at hverdagen en vakker dag kan skjerpe seg. For innimellom ser jeg faktisk tegn til at langt nede, forbi tidlige morgener og matpakke med leverpostei og agurk, til en misforstått sjel. En som aldri helt lærte å uttrykke seg skikkelig. En som ser hvor dumt det den gjør er, men som gjør det likevel. En dag vil den forstå. Kall meg naiv. Kall meg Snåsa light. Men jeg har tro på hverdagen. At èn dag, da skal den si “okei okei okei, jeg skal skjerpe meg. Sorry. Vakke meningen. Skal aldri mer gjenta seg.”

En vakker dag.