Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.

Men fokuset føler jeg har blitt feil den siste tiden. Vi har blitt for ensporet – og det kan bli skikkelig farlig. For det er først og fremst ikke fudamentale islamister som er den største trusselen for rikets sikkerhet. Joda – de er farlige. Men det finnes noen som er enda farligere, og de har vært her en stund allerede. Vi har latt dem slå seg ned her og drive med sitt, mer eller mindre uforstyrret. Og de kommer til å bli her til siste falne mann. Vi har prøvd å kaste dem ut av landet opptil flere ganger – men vi får det ikke til. Vi har mistet kontrollen over dem, simpelthen.

De er mørkhudede, kortvokste, og noen skikkelige sleipinger. De er fascinerende klysete. Alle hater dem. Du også. Det er også lov å hate dem; avisene skriver alltid nedsettende om dem, og jeg har aldri hørt noen si ett positivt ord om dem. Jeg kjenner flere mennesker som er troende til å hisse seg opp og bruke ukvemsord når disse blir nevnt i selskapslivet. Og la oss innrømme det; når du har fått allmennoppfatningen mot deg, da har du virkelig gått inn for å bli hatet. Da er det ikke bare noe du har slumpet til ved en tilfeldighet.

Disse krapylene, ja – jeg vil gå så langt som og kalle dem krapyler, har blitt trent opp i utlandet og smuglet inn i Norge. Likevel har selv ikke Fremskrittspartiet reagert, noe som sier litt om diskresjonen disse krapylene utøver. Gjennom sin ekstremt dyptgående og grundige opptrening på sørlige breddegrader har de lært seg å stå imot det meste av angrep som skulle ramme dem.

Nå har de altså begynt arbeidet med å bryte ned fedrelandet vårt, og det eneste vi har kommet opp med som motsvar har vært fåfengte forsøk på å få dem vekk. Nå kan det allerede være forsent. De har kommet for å bli – og sannsynligvis har de allerede beleiret nabolaget ditt. Sannsynligvis har de full kontroll over når du forlater og ankommer hjemmet ditt. Du treffer dem nok opptil flere ganger i uken. Dere ser på hverandre, men veskler aldri ord. Dere bare gir hverandre olme blikk og haster avgårde.

Folkens; drit i al-qaida. Det er brunsneglene som er vår tids største trussel fra utlandet. Vi trodde kanskje at den kalde vinteren (les: den inn gamperassen ekstremt og uforsvarlig kalde og snøfylte vinteren) skulle ta knekken på dem. Vi trodde vi hadde knekket koden deres ved å helle salt på dem og lokke dem med skvipeøl. Men brunsneglene gir seg ikke så lett. Det skal mer til enn blå Jozo salt uten jod og CB lettøl for å sette dem ut av spill.

Det faktum at brunsneglene har kommet seg hit, slått seg ned og formert seg i det jeg vil klassifisere som imponerende tempo, tyder på at de er her for å utrette noe. De arbeider etter en Plan. Og vi ser det ikke. Ikke før det er for sent. Vi er kanskje større dem, men det skulle virkelig ikke forundre meg om de er flere enn oss.

Marerittet er at al-qaida og brunsneglene en gang skal gå i dialog. Da sliter vi.

Da tør jeg ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje med taket på operaen.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.

Neida. Ikke i det hele tatt.

Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.

Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.

Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk.  Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.

Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.

Aske.

Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.

Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.

Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.

Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske  landskapet, da tenkte jeg:

Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.

Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.

Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.

Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.

Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.

Og det var det vi hadde av litterær samtidsanalyse for i dag.

Det jeg faktisk vil snakke om i dag, er at den katolske kirken sliter litt for tiden.

For å si det mildt.

I det siste har den blitt utsatt for det som denne vinteren har blitt kjent som Tiger Woods-syndromet, som fungerer slik at når først én sier at vedkommende blitt utsatt for den katolske kirkens og/eller Tiger Woods’ seksuelle vrede kan du banne og eventuelt steike på (selv om det er kirken vi har med å gjøre) at det kommer flere og flere med det samme budskapet som tråkker deg desto lenger ned i sølen etter hvert som tiden går. Tiger Woods ga seg vel ikke før det var nærmere tjue kvinnfolk som hadde tatt bladet fra munnen og snakket ut om hvor landet ligger.

Det som er fryktelig dumt og mindre praktisk med Tiger Woods-syndromet er at det pikante overskygger alt annet. Du kan nesten gjøre hva som helst – mate underernærte afrikanske barn i flere år, megle frem fred i Midtøsten og vie hele livet ditt til humanitært arbeid og bli en slags moderne Mor Theresa uten at folk bryr seg eller i det hele tatt tar notis av det. Bare se på Bill Clinton – nevn ett sitat du kan ordrett som Clinton har kommet med som ikke inneholder “I did not have sexual relationship with that girl, Lewinsky”. Du kommer ikke opp med noe, nei? Synd det.

For eksempel tror jeg at jeg tilhører en av de få på denne planeten som faktisk fikk med meg at Tiger donerte bort 3 millioner dollar til jordskjelvet på Haiti. Men det er helt sant. Donasjonen kom omtrent midt oppe i den berømte og desto mer pinlige talen der han la alle kort på bordet og tilstod at han hadde hatt sidesprang nok til å fylle dusinet og vel så det.

Folk tenkte sitt. Det er det folk kan best, har jeg hørt – å tenke sitt. Han som virket som en profesjonell, drivende dyktig golfer, han som har stort pengefond til gode formål, som aldri får noen etter seg og som ikke lot seg ta fullstendig av etter all suksessen, ja la oss gjerne kalle ham litt kjedelig, litt curlingaktig, han har drevet med sidesprang bak konens rygg i lang tid.

Folk sa kanskje “nei det er det verste jeg har hørt”. Sukket kanskje litt og sa “nei nå står ikke verden til påske”. Jeg blir ikke overrasket om de avsluttet elegant med “hva blir det neste, mon tro?”. Folk pleier det etter å ha tenkt sitt.

Og nå har altså det neste ankommet – og jeg vil påstå at det overgår Tiger Woods.

Den katolske kirken er det neste. Sølibatets vugge. Og den katolske kirken nøyer seg ikke med sidesprang på luksusprostituerte og bimboser. Åneida. Her snakker vi om prester som har hoppet på unge mennesker. Veldig unge, i mange tilfeller. Korgutter. Korjenter. Barn, simpelthen. Vi snakker overgrep. Tiger satt i det minste igjen med kvittering etter sine sprang.

Den katolske kirken, folkens.

Reaksjonen fra kirken på avsløringene om overgrepene har også vært litt uheldig. De reagerte med sinne, og tok den om at “dette er en forbanna jødeforfølgelse” (okei, de sa ikke “forbanna”, men det hadde passet fint inn) og at “mediene driver med sladder og graver i bed de ikke burde grave i”. Tiger sto i det minste frem med tilståelse og en passe uforbeholden tilståelse.

Så la oss gjøre som folk pleier å gjøre. La oss tenke vårt. Også vil jeg gjerne kaste ut et retorisk spørsmål helt på tampen av innlegget:

Hva blir det neste? Hva pokker blir det neste? Forslag tas i mot med takk.

Det er forresten lenge til påske. Derfor blir tilleggspørsmålet: står verden til påske etter dette?

Og forresten: Det har selvfølgelig blitt skrevet musikk om det som skjer i den katolske kirken. Under er et av yndlingseksemplene mine:

Jepp.

Snakk om kollisjon – dagen som er tilegnet spøk og moro, dagen som gir kommunegrå mennesker muligheten til å prøve seg som komikere, faller på en av de mest alvorstunge religiøse dagene vi har å oppdrive. Jeg må si at akkurat den er litt pinlig. Men jeg har forstått det slik at når påsken faller har med månen å gjøre, alt ettersom hvilken fase den befinner seg i. Vi vil ikke ha noe prepubertal måne med hormoner i ubalanse når vi feirer påske. Da skal den være moden og helst stå i ne. Og slik går det altså når vi setter månen til å bestemme når påsken skal være – skjærtorsdag faller på første april. La oss være sjeleglad for at månen ikke har ansvar for sommerferien. Da kunne fellesferien fort falt i november.

Nok om månen.

Siden jeg er av den typen som er veldig opptatt av etikk og rett og galt, og siden jeg selvfølgelig ser på meg selv som en ortodoks kristen (okei, nå driver jeg med systematisk løgn her – beklager) føler jeg at det blir galt å drive og lure folk på det mest ydmykende på selveste skjærtorsdag. Alvorlig talt – vi har da nok med påskekrimmen og Roald Øyen på NRK, som om vi oppå dette skulle få fante- og/eller lureri. Det kan bli for mye av det gode. Dessuten har jeg store planer om å ta meg helt datafri i morgen. Og aprilspøker blir ikke helt det samme på autopublish.

Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne fokusere på andre ting i dagens blogginnlegg, siden jeg først sitter nå her og er i bloggehumør. Og hva er vel ikke mindre naturlig enn å fokusere på at det lakker og til og med lier mot vår og bedre tider? For det gjør det, kjære leser. Vi trodde vel strengt tatt at den aldri skulle komme tilbake, etter den vinteren fra helvete vi har lagt bak oss. Kom igjen – 90 dager med snø, hvor kom den ideen fra?!?

Jeg sitter med en følelse av at det liksom ikke var meningen at det skulle bli vår og grønt gress og timotei denne gangen. Alle som en skulle dø på verst tenkelige vis, noen til og med opptil flere ganger skulle vi tro Folkehelseinstituttet, og alt skulle opphøre i et eneste stort rosa, nøffende armageddon. Men vi lurte døden denne gangen også. Skalpen til svineinfluensaen har vi hengt opp ved siden av fugleinfluensaen, spanskesyken og Saddam Hussein. Ryktet vil ha det til at Harald Eia planlegger en spesialepisode av Hjernevask der han spør om det virkelig var miljø som felte disse tre, eller om de var arvelig belastet. Og snart kommer det seks bind fra Knausgård om hans kamp mot svineinfluensaen.

Vent og se. Du leste det først her.

Men nå øyner altså jeg og mine medsammensvorne vårfrelste kompanjonger at det er lys i enden av vintertunnelen og at vår gode venninne Våren er på vei til oss igjen med all sin prakt.  Hun kommer med det store, smittende gliset sitt, og med den deilige parfymen som bare er hennes. Hun tilhører den typen mennesker som vet selv at hun er vakker, som i neste omgang gjør henne enda vakrere. Og vi rundt henne kan ikke gjøre annet enn å hylle henne. For hun er jo vakker. Det er vedtatt i de høyeste instanser.

Men jeg mener at du skal få lov til å hylle deg selv litt også. For du har vært flink. Du har gått gjennom høst og vinter, og høst og vinter i landet vi liker å kalle Kiempærs foedeland er ikke noe for sarte sjeler. Så jeg synes at du skal gi deg selv et klapp på skulderen. Kjøp noe fint til deg selv som du har ønsker deg en stund. En bok, kanskje. For alt jeg vet en av Knauseren. Eller et klesplagg. Bare ikke onepiece. Lov meg det – ikke onepiece. Alt annet, men ikke det.

Men husk å være klar til å ta Henne imot når hun kommer. Våren. Hun kan være her når som helst.

Gi henne en klem og få henne til å føle seg som hjemme.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.

Og nei, det har absolutt ingenting med at NRK har valgt å fjerne Drømmehagen fra sendeflaten sin. Eller med Pepperkakebyen å gjøre. Faktisk. Vi er ferdig med den nå, nå er bare gjennomsnittsbergenseren litt kjempesint på pepperkakemannmorderen, og det er en kjempetilbakegang. Vi snakker dramatisk halvering. Minst. Det har heller ingenting med NSB å gjøre; bergensere tar veldig lite tog. Med mindre man bor bak Ulriken eller skal på ski eller til Oslo, gjør man ikke slikt. Som altså viser seg å ikke være så dumt.

Det har jo selvfølgelig noe med kulden å gjøre. Som jeg slo fast for en uke siden bør noen, for eksempel Været, den bajasen, gå ut med en offentlig og uforbeholden beklagelse til det norske folk. Kulden har gjort fryktelige ting med meg – for bare en liten måned siden ville mitt sanne jeg hutre for to minusgrader – mens nå jubler jeg litt inni meg hvis jeg ser at det bare er fem-seks blå når jeg står opp. Ut i neste uke er det meldt fire grader. Plussgrader. Kan du tenke deg? Det der er offisielt ikke meg. Kulden drepte den kontinentale Kim Arne, og jeg er redd. Redd for hva forsettelsen bringer. Om jeg kommer til å like vafler med brunost. Om jeg kjøper meg ski og tilbringer påsken på et fjell i en hytte. Med kvikklunsj og appelsiner. Om jeg begynner å gå med stillongs permanent. Og ull. Herregud, jeg har gått med ulltrøye i en måned nå.

Én måned, kjære leser.

Jeg har altså blitt vant til kulde. Til snø. Det er dødsskummelt. Jeg vet sannelig ikke hvor dette bærer hen.

Men det er jo ikke fordi jeg har blitt vant til kulde og er redd for konsekvensene at kommunen har mobilisert og hatt hensynskampanje hele uken. Selv om tanken absolutt er litt tøff. Det har med den utrolig dårlige luftkvaliteten som har hengt over byen de siste dagene. Og det er sant altså – forrige lørdag var jeg ute på tur med Ozzy, hunden til Solstjernen, og da jeg kom hjem luktet jeg bål. Som om jeg var tilbake til barneskolen med lavvo og bål i skogen med vedhogst og huggormpining (ja, vedhogst og huggormpining sto i direkte sammenheng med hverandre – jeg gikk i en noe spesiell klasse på barneskolen). Det sier litt. Og kommunen har ikke spart på skytset, med gratisbusser og i går altså den noe kontroversielle regelen om å stenge ute biler med partall på fredagen. Som om partallene har gjort verden noe vondt.

Uansett. Eller UanZ som er så in for tiden. Jeg kunne se på folkene i Bergen kommune at de digget det de holdt på med denne uken. Javel, situasjonen var alvorlig, men de digget det like fullt. De brukte makt. De var kyniske. De tok upopulære beslutninger, og de trykket opp gule vester med Times New Roman. Jeg bare ser for meg episoden på rådhuset der en eller annen sjefsbyråkrat administrerer vestproduksjonen; han har kastet dressjakken, løsnet på slipset sitt, og får spørsmål fra en av sine undersotter om de skal kjøre fet eller kursiv skrift på de gule vestene. Han svarer, kort og kaldt: Ta begge deler. Ta både fet og kursiv.

Og det går et sukk gjennom lokalet. Folk trodde ikke de kom til å oppleve det i løpet av deres karriere på rådhuset, de hadde veddemål om noe slikt kunne komme opp under svineinfluensaen, men det skjedde aldri.

Sjefsbyråkraten klarer akkurat å holde masken. Men inni ham er det fest, og alle er invitert.

Den kom i går, sannsynligvis som et sjokk på de fleste av oss. Personlig trodde jeg en liten stund i forrige uke at vi faktisk hadde greid å riste den av oss. At vi skulle få et 2010 som skulle bli en eneste lang og kronisk ferie. Men neida. Så feil kan man ta i den tåken av ribbefett, umotivert småkakespising og familiebesøk julehøytiden fører med seg. Så i går morges sto den i døråpningen, gikk bort til sengen min og rev av meg dynen klokken null seks tjuefem. Ikke langt unna leggetid på en standard nyttårsaften, altså. På et rom som for å si det pent ikke var totalt upåvirket av at det hadde vært tosifret minus utenfor vinduet i løpet av natten. Og den snerret på sitt mest hjerteløse og usympatiske vis at det var bare til å komme seg opp, på den måten bare hverdagen kan gjøre det. Eventuelt også drager.

Erfaringsmessig pleier hverdagen å gli inn i et stadig bedre humør dag for dag. Helt til mai, da får den en liten down igjen, for da er det eksamen. Det blir en dyp krise for hverdagen, den skifter nesten helt personlighet, og det ender opp med at folk nesten begynner å like den når vi kommer et stykke ut i juni. Og når folk begynner å like hverdagen, da tørner det for den kapitalt. Da rømmer den til skogs. Muligens en smule feigt, men forsåvidt forståelig. Hvis du programsetter at du skal være irriterende, må det være en liten nedtur å faktisk bli likt. Bli satt pris på. Slike som meg, kalde jævler som sto bakerst i køen da empati for hverdager ble utlevert, går alltid gjennom sommerferien med et håp om at hverdagen har falt ned en skrent eller blitt spist av et fryktelig dyr, eller bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen som en autentisk type som lever i pakt med naturen. Litt den typen som stemmer på Miljøpartiet De Grønne til valget. Litt Andreas Doppler, for innvidde.

(De av dere som reagerer på at jeg tar personifiseringen til nye og uante høyder, og som tar dere pittelittegranne nær av det, må rett og slett bare leve med det, forresten. Jeg har lest to bøker av Brian Jacques i juleferien, og er sterkt påvirket. Dette til orientering.)

Slik jeg ser det er det bare folks allmenne danning som gjør at ikke hverdagen har fått en sokk stoppet med en murstein i bakhodet for lenge siden. Men vi ser jo at hverdagen har problemer. At det er en rotløs og søkende sjel som havnet litt på kjøret i sin søken etter seg selv i sine unge år. En fallen engel (OK, jeg har lest Lucifers Evangelium i ferien også), en som ville gjøre opprør mot fridagene og høytidsdagene, og som på et merkelig vis vant. Vi snakker ganske enkelt om et ungdomsopprør som gikk lukt til helvete. V bare innse at vi må ta hverdagen som den typen den er. Verken mer eller mindre. Vi har strukket ut en arm til hverdagen, med et ønske om dialog og tilbud om hjelp, men den har svart med en knyttet neve tilbake.

Ikke bra.

Men jeg har troen på at hverdagen en vakker dag kan skjerpe seg. For innimellom ser jeg faktisk tegn til at langt nede, forbi tidlige morgener og matpakke med leverpostei og agurk, til en misforstått sjel. En som aldri helt lærte å uttrykke seg skikkelig. En som ser hvor dumt det den gjør er, men som gjør det likevel. En dag vil den forstå. Kall meg naiv. Kall meg Snåsa light. Men jeg har tro på hverdagen. At èn dag, da skal den si “okei okei okei, jeg skal skjerpe meg. Sorry. Vakke meningen. Skal aldri mer gjenta seg.”

En vakker dag.

Jo, i dag kom den nemlig, Julestemningen. Den sto litt sjenert og introvert i døren da jeg våknet i dag morges ettermiddag og ble møtt av et tosifret antall centimeter snø som hadde lagt seg i løpet av morgentimene. Ute, utenfor vinduet, altså. Jeg har ikke satset på en tilværelse som villmann enda.

Da jeg var i byen og gjorde julegaveinnkjøp prikket den meg forsiktig på ene skulderen. Og da jeg gikk forbi et nisseorkester på Torgallmenningen og fikk gratis pepperkaker og julegløgg – da hoppet den fremfor meg og presenterte seg med fullt navn og adresse.

“Hei, jeg er Julestemningen, og vi skal visst omgås de neste to ukene. Tror dette blir hyggelig!”

I motsetning til Realiteten er Julestemningen en type jeg kan like. Ikke den brautende, litt småarrogante se-på-meg-typen som fetteren sin, mer avslappet og smilende. Hadde Julestemningen vært et menneske, tror jeg den hadde vært en jente. Fortrinnsvis en med lyst hår. Sånn by the way, mener jeg. Besjeling og personifisering er tross alt in i juletiden.

Utenom det, hvem er Julestemningen? Begrepet er jo mildt sagt relativt. For noen skal det ikke mer til enn fire og et halvt minutt Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

You´re an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse I pray god it´s our last.

Et helt vanlig julekort fra Irland, der altså. Med ønsker om en riktig god jul og et fremgangsrikt nytt år.

Selv må jeg si at den engelske, tradisjonelle julesangen “Deck the Halls” en evne til å sette meg i en spesiell julestemning, du vet:

Deck the halls with boughs of holly
Fa la la la la, la la la la
Tis the season to be jolly
Fa la la la la, la la la.

Tror det er noe med den jodlingen som setter meg i modus.

Hva er det egentlig som må til for at noe skal få status som en aktivitet som setter oss i julestemning? Jeg har spurt før og jeg spør igjen: Hva har

1) En tsjekkisk lavbudsjettsfilm om Askepott med jul å gjøre?
eller 2) En sketsj med handling fra nyttårsaften, som etter mitt skjønn ender med at blinde miss Sophie blir lurt til gruppesex med sine døde venner Pommeroy og Admiral von Schneider som viser seg å være den nyfulle hovmesteren?

Okei, dette er tydeligvis momenter med julen som må dissekeres metodisk og nådeløst i et senere blogginnlegg. Men foreløpig: Hva er det som får folk, inkludert undertegnede, til å nærmest gå over lik for å få med seg dette på TV henholdsvis julaften og lille julaften, med den forklaring at det ikke blir jul uten, når ingen av delene strengt tatt ikke har noe med jul å gjøre?

Her er det drøftningspotensial nok til å fylle en hel juleferie, folkens. Det er bare til å stålsette seg og ta notater så blekket spruter.

Dette leder altså frem til dagens, for ikke å si ukens, kjernespørsmål: Hva må til for at noe skal gi julestemning? Jeg føler at det er Markedskreftene som står bak dette. Eller rettere sagt, NRK. Hva om NRK i sin barndom hadde valgt å nedprioritere julaftensendingen og kjøre for eksempel et halvtimeslangt program om griseslakting, etterfulgt av et særs interessant program om orgelpipene i Nidarosdomen, og toppet det hele med et program om skinnebredden på Bergensbanen før og etter krigen?

Hadde det ikke blitt jul i stuen før far hadde fått sett grisen Svinhild bli tappet for blod og ferdig partert på førtiende året, og mor hadde fått bli med ned i orgelpipene i Nidarosdomen, uten sammenligning for øvrig?

Jeg tror at dette henger tett sammen med teorien jeg satte ut for to uker om hvordan julekakene ble valgt ut av våre forferdre. At det har foregått en prosess i kulissene som ikke under noen omstendigheter tåler dagens lys overhodet. Jeg håper bare at ting har foregått ryddig. At Snekker Andersen har blitt rettferdig behandlet i dette systemet. Kødder du med Snekker Andersen kødder du med meg også.

Kjære leser, jeg tror vi nærmer oss noe nå. Bare vent til vi avslører Hovmesteren i neste innlegg. Da blir det haloi, skal jeg si deg.

Hvorfor? Av en eller annen merkelig grunn sitter du akkurat nå og leser noe jeg har skrevet ned i det som fagkyndige nok vil kalle for koffeinrus. Jeg vet det. Det er den dagen i dag – jeg har vært innom kjøkkenet og stukket til meg litt av fars kaffe. Vi er på skråplanet, det er slik det begynner, man innbiller seg at man kan slutte når man vil, men så begynner man å eksperimentere. En vakker dag sitter du der og bestiller Cafè Mocha som om ingenting har skjedd. Du begynner å gå på Starbucks når du er i utlandet. Koffeinrus og skråplan, altså. Og likevel leser du.

Jeg vet om folk som liker hverandre av langt tynnere grunner enn som så. For å være ærlig liker jeg noen folk selv av mye tynnere grunner enn det. Men ikke si det til dem. La det bli mellom oss to.

Siden jeg liker deg, skal jeg gjøre deg en liten tjeneste. Gi noe tilbake, simpelthen. Jeg skal, i løpet av dette innlegget, aldri nevne eller komme innom det-du-vet. For en gangs skyld, må jeg nesten si. Du skal få noen minutter av – tid til å få ting litt på avstand. For det har blitt litt mye i det siste. Ja, la oss kalle en spade for en spade og innrømme det. Vi har kommet til metningspunktet – dette mindre sjarmerende punktet der selv delfiakake kommer til kort og møter seg selv i døren. Flere kakeelskende venner av meg kaller dette punktet for kvisen på rumpen til påstanden”livet er skjønt”. Dem om det. De kan ikke noe for det; de liker jo kake. Alle med noe mellom ørene vet at det er boller som er way to go. Boller er fremtiden. Kaker er på vei ut. Kaker er bare en trend. Kaker er pogs og pokèmonkort. Kaker har hatt sitt årtusen i rampelyset. Vent og se.

Det vi trenger nå er kjærlighet. Og fred. I dag traff jeg en hippi på busstoppet som sa “Theres no path to peace. Peace is the path. Do you want to walk with us?” Hvorfor han snakket engelsk vet jeg sannelig ikke. Kanskje det var fordi han luktet gressklipper, hva vet jeg. Ei heller vet jeg ikke hvorfor han sa “us” når det eneste selskapet han hadde var meg pluss gitaren sin. Jeg svarte vel noe sånt som “mjaaanjaaveeeetikkeheltjokanskje”.  Men jeg må si at jeg har mine tvil når folk går hen og raserer en pepperkakeby og tar livet fra mange uskyldige seigmenn. Og kvinner. For ikke å snakke om nudistseigdamene uten sukker. Så brutalt er livet – du er på feil sted til feil tid. Ene øyeblikket sitter du der med fast pepperkakebopel og livet smiler formelig til deg, i det neste ligger du med brukket rygg på den kinesiske granitten på Torgallmenningen i Bergen. Det er for jævlig. Da er det ikke mye make love, not war, her er en gjeng med masse hår, hippi hippi hippi shake, vi’kke høre mere preik.

Nei.

Og ja, jeg vet at jeg skrevet meg både fast og passert skiltet som sier “Nærmeste røde tråd: Ett lysår, bruk venstre fil”. Jeg vet at jeg har brutt min egen avsnittskonvensjon om at lange avsnitt gjør tekster mindre lesbare og luft er veien å gå. Jeg vet at jeg fjaser om ting jeg strengt tatt ikke befinner meg i posisjon til å fjase om. Dette er tanker. Vi får et ujevnt vektforhold, mer tanker enn fjas. Slikt er skummelt.

Jeg vet ikke jeg. Det er sikkert fordi det er mandag. Fiskegrateng til middag vet du, det er rart at vi ikke har sett flere verdenskonflikter bli til som resultat av den blandingen. Kanskje fordi det er mørkt når jeg setter meg på bussen til skolen om morgenen, og at det er nesten like mørkt når jeg setter meg på bussen fra skolen. Slikt gjør noe med oss. Kom ikke her og si at slikt er godt for kropp og sjel. Det er slik revolusjoner blir til. Bare se – alle store omveltninger i samfunnet skjer fra oktober til desember. Det er høysesong for statskupp og plyndringer av mindre kledelige murer. Det er et svakt punkt for oss mennesker. Vi burde nok vurdere hi. Eller, kanskje det er fordi jeg har passert personlig rekord hva idealisme angår siden sist. Jeg har kjøpt rød nese, har i kompani med en medsammensvoren pønsket ut et stunt som kommer til generere et pent beløp til Redd Barna, i tillegg til at jeg fortsetter mitt engasjement i Hjelp til Jul-aksjonen.

Nei, jeg vet fremdeles ikke. Men det jeg vet er at i hvert fall jeg har fått noe annet å tenke på enn det-der. Jeg tenker nødvendigvis ikke på svineinfluensa. Men alt det andre.

Det der, vet du.

Men i kveld ler han. Lenge og vel. Han ler og ler, og tenker “jeg gjør det jammen meg ikke så verst som verdenshersker og Doctor Evil, jeg.”

Okei, så overdrev jeg kanskje litt. En smule. Jeg smurte litt tykt på der. Men det synes jeg virkelig at jeg skal få lov til. Det er snakk om prinsipper – det finnes mennesker der ute som smører så tykt på at vi snakker om alvorlige tilfeller av sløsing. Doctor Evil med katt og bensin blir jordnøtter i forhold til hva andre finner seg for god å smøre på.

Jeg tenker selvsagt på konspirasjonene som har tatt av den siste uken. Det begynte rolig tidligere i høst med scientologene som forsiktig mente at svineinfluensapandemien var ren befolkningsregulering og satt ut av legemiddelbransjen for å redde dem ut av finanskrisen. Såvidt jeg husker rykket vel Hank von Helvete ut og mente at vaksinen var gift, men det kan godt være noe jeg har drømt. Egentlig håper jeg det. For Hanks skyld, kanskje.

Men nå begynner vi skikkelig å snakke om konspirasjoner med mat i. Nå har det vært møte i skrulleklubben Konspirasjonens Venner – og de har overgått seg selv hva gjelder kreativitet denne gangen. De har virkelig tatt seg god tid, skal jeg si deg.

Hva sier du for eksempel til at CIA har utviklet en RFID- eller NANO-chip som kan legges under huden gjennom vaksine? Som ikke bare inneholder et GPS-system (som gjør at myndighetene, altså den forferdelige Staten, kan vite hvor du er til enhver tid), men også chip som kan manipulere tankene dine? En chip som mest sannsynlig får deg til å stemme de frykteligste parti ved neste valg. Eller at svineinfluensa er et ledd i å regulere befolkningen på Planeten Jorden, og derfor angriper den friske og unge mennesker? Eller at det er Folkehelseinstituttet som står bak, fordi det genererer mye penger i kassen, og at de kommer med en ny pandemi til neste år? Og at det ikke finnes bevis for at dem som dør av svineinfluensa virkelig dør av det?

Problemet til konspirasjonsteoretikerne er at de angriper problemet i feil ende. Selv synes jeg at vi burde laget en konspirasjon på om østlendinger som spiser svineribbe på julaften endelig tar til vettet og switcher til pinnekjøtt. I protest mot alt jævelskapet grisen har påført oss det siste halvåret. Eller betyr det at vi vestlendinger må spise svineribbe? Slik at vi må slakte ned flest mulig griser? Og hva med dem som spiser kalkun? Lutefisk? Grandispizza? Hva med vegeterianerne?

SER DERE?? Det er der dilemmaene ligger. Vi vugger rundt i et villnis hvor vi virkelig ikke aner hvor vi skal ta veien.  Det er èn måned og fem dager til jul, og vi er ikke i nærheten til å komme til en løsning i det spørsmålet der. Det er slike konspirasjoner Norge trenger nå. Ikke om RFID-chips og GPS-systemer i blodomløpet til folk.

Nei, i forhold synes jeg at min Doctor Evil er hakket mer troverdig. Doctor Evil kan brukes til noe.

Du kan si hva du vil om Doctor Evil, men han har sjel i det minste.

RFID-chip, du liksom.

Det sto i avisen i dag, faktisk. At det er 49 dager til jul.

49 faktisk.

Det kom ikke akkurat som et sjokk, jeg skal innrømme det. Jeg ble ikke Siv Jensen-sjokkert – jeg gikk ikke gjennom en legemlig svekkelse på grunn av en voldsom nervepåkjenning – man har tross alt solgt julemarsipan i godt og vel en måned allerede. Dessuten har jeg kalender.

For selv om det skulle virke slik, blir ikke julen avlyst i år. Om så hele Norge samler seg på et eller annet jordet og starter med spektralnøffing, jul blir det uansett.

Likevel slo det meg først i dag at det faktisk lakker og lir mot jul. Jeg tror det muligens kan ha noe med at de vanlige holdepunktene jeg forbinder med jul begynner å dukke opp. De har begynt å rigge til Pepperkakebyen på Torgallmenningen i Bergen. Det er kaldt. Og jammen santen har jeg vært på årets første komitèmøte i Hjelp til jul-aksjonen. Lesere som har fulgt denne bloggen med sine argusøyne i over ett år, eller bare dem som kjenner meg sånn noenlunde personlig, husker kanskje hvordan jeg, på uforklarlig vis, ble innlemmet i en skolekomitè for innsamlingsaksjonen Hjelp til jul. Slike tegn kødder man ikke med. Derfor er jeg idealist på andre året og kommer også i år til å slå et slag for de sosialt utstøtte. Tro det eller ei: jeg kommer i julestemning av slikt.

Selv er jeg selvoppnevnt 1. desember-nazi når det kommer til juleting. Julebrus, pepperkaker, mandariner, og, måtte gud (bokstavlig talt, når jeg tenker meg om) forby; julesanger, pluss eventuelt ting som skulle stå julen nær – det skal ikke røres før vi er på siste side av kalenderen. Under tvil kan jeg tøye meg til første søndag i advent.

Det er snakk om prinsipper, kjære leser.

Men at butikkene begynner å selge julesnop og julepynt rett etter at fellesferien er over, det gidder jeg ikke bry meg om. Javisst, det er tidlig, men hva skal vi gjøre med det? Er det det vi skal gjøre revolusjon ut av? Skal vi møtes i småtrange kjellerlokaler med kritikkverdig belysning ikledd svarte kapper og halloweenmasker og planlegge attentater mot butikker som selger juleprodukter før 1. desember? “Delta, du avleder kasse 1, Alfa tar kjøttdisken, Romeo tar fleskepølsebeholdningen (siden vi først er i gang, mener vi) mens Omega river ned seksjoner med julesnop fra Nidar og hopper oppå dem til marsipangrisene er blitt til fint støv. Da skal nok de jævlene lære at de gjorde en stor tabbe da de satte fram julesnopet i midten av september, muhahaha”.

Vi vil ikke dit, folkens.

Det er ikke det vi skal bruke fritiden vår på. Ikke det at jeg sitter på fasit, men uansett. Det jeg prøver å skjære igjennom med her er at vi 1. desember-nazier må innse at vi kjemper en tapt kamp. Jeg skylder naturlig nok på kapitalismen – vi kjemper mot markedskrefter vi ikke kan måle ta opp kampen med. Det må vi innrømme. Men det er ikke så fryktelig vanskelig å overse. Husk det som ble sagt på barneskolen, at det fungerer best når man bare overser personen som har gjort oss noe. Vi hever oss over det.

Mhm. La oss bare heve oss over marsipangrisene. Juleheftene. Julebrusen. Pepperkakene. Blåfjell. I et par uker til. Og til deg som allerede har konsumert et større antall av sistnevnte:

God bedring, ditt syke, syke menneske.

Der smalt det.

Når for eksempel noen googler “Mette Hanekamhaug sexy undertøy” og havner på min blogg, får jeg den følelsen. At jeg bare må melde pass, beklage, og si at den der, den må du lengre ut på cyberen med. Det eneste som kan minne om noe sexy her på bruket, er hvis jeg slår meg løs med noen tødler over en U eller to, sånn i ny og ne. En sjelden gang kan vi tillate oss tødler over Ien også. Slik som dette: Ï. Sexy?

Utvilsomt.

Eventuelt hvis jeg i et innlegg tar ekstra av og bruker i overkant mye semikolon eller paranteser – jeg vet det er folk der ute som tenner på semikolon; og det er en gruppe jeg respekterer fullt ut. Selv er jeg svak for tankestreken – den er litt småheit. Men stort mer enn tødler, semikolon, tankestreker og paranteser får du ikke. Ikke her.

Andre steder gir i pose og sekk, skal du se. Lange bein, bred eller smal. Dobbel semikolon. Metaparanteser. Oh. Metaparanteser, folkens.

Det samme gjelder når medelever arrangerer pilates i gymtimene. Når et ben skal skal vende mot Mekka, mens det andre skal tres rundt venstre arm mens man puster med magen og sier “jeg elsker pilates” på kinesisk beijingdialekt – da kommer jeg til kort. Da ender det stort sett opp med at det ene benet peker mot Clas Ohlson på Bergen Storsenter, det andre gjemmer seg under setet (i pilates sier man ikke “rumpe”. Man sier “sete”. Personlig tror jeg det er en side av samme sak), mens armene gjør det de vil gjøre.

“Hvor vil han hen? Er dette dagen? Skal det smelle et personlig, ærlig, nakent og usminket innlegg fra Kim Arne nå? Skal han, etter snaut ett og et halvt år som blogger med egen WordPress-konto, plutselig legge alle kort på bordet og vise sitt sanne ansikt?”

Jeg kjenner deg såpass godt at  jeg vet at du ikke tenker slik. Men jeg tenkte det var greit å ta det med. Bare for å skjære litt igjennom.

Vel – grunnen til at jeg tar opp utilstrekkelighet, er at det ordet har kommet opp unormalt mye den siste uken. Det er ikke måte på hvor utilstrekkelig folk er for tiden. Enten det er fordi man er litt løs med PR-byrå og hybler, spiller på et av landets beste fotballag eller er prinsessegemal.

Er det klimaendringene? Er det noe i luften? I drikkevannet? Er det senvirkningene av et halvår med Alexander Rybak i mediebildet? Jeg vet ikke. Strengt tatt bryr det meg omtrent der ryggen skifter navn. I nakken, ja. Fra skulderbladene og oppover mot hårfestet.

Nå har det jo seg slik at det ikke er noe nytt for oss mennesker å være utilstrekkelig. Det tok oss noen millioner år fra vi spiste opp den siste neandertaleren til vi kom oss opp på verdens høyeste fjell. Det tok fryktelig lang tid før Norge vant den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Også har vi månelandingen. Einstein. iPhone. Erlend Loe. Fleskepølse. Fleskepølse markerer nok toppen. Det er tøft å overgå Fleskepølsen. Det merker jeg selv – etter det første innlegget der jeg nevnte Fleskepølsen har det stort sett gått nedover. Du kan undervurdere mye her i verden, men Fleskepølsen, den kødder du ikke med. Den har magiske krefter. Den får Snåsamannen til å bli tryllemann i Bamseklubben på et 2+ stjerners charterhotell på Tenerife.

Unnskyld, Snåsamannen. Det siste der var bare tull.

I et svakt øyeblikk for noen dager siden kom jeg til skade for å se på et program om alternativ medisin på TV. Type healing, berøring, vibrasjoner, varme hender, aura, fine steiner og chai-te. En dame kunne konkludere med at det er først når mennsket godtar kraften som healing innehar, at vi kan begynne å snakke om fullkommenhet, lykke, harmoni. Fred på jord. You name it.

Og jeg tenker: Er det meg det er noe i veien med når jeg ikke under noen omstendigheter anerkjenner verken engler, vibrasjoner, varme hender eller chai-te? Bør jeg ta selvkritikk og gå i meg selv? Er jeg et avstumpet menneske? Hva skjer?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg – men hvis jeg må velge mellom å anerkjenne varme hender og chai-te, eller å sitte på gjerdet som utilstrekkelig mens resten av landet soser rundt med engler og fjerne smil  om munnen anført av Snåsamannen og prinsessen, da velger jeg utilstrekkelig.

Jeg spanderer pizza på dem som vil sitte på gjerdet sammen med meg.

Men nå babler jeg. Jeg fikk altså kritikk for å svartmale en situasjon som strengt tatt er svart nok fra før. At det verden trenger nå, det er håp. Hittil er det bare Obama som har skjønt det, mens Gordon Brown har blitt grepet av panikken og erklært at vi har mindre enn femti dager på å redde verden. Og det sa han for omtrent to-tre uker siden. Mhm. Der har du den igjen. Men det er altså håp som er in for tiden, og kritikken mot det forrige innlegget mitt var altså at det må da for pokker være noe godt igjen der ute? Ett eller annet? Anyone?

Vel. Listen er overraskende lang. Vi har endelig greid å skubbe Island ned fra tronen, og er igjen verdens beste land å bo i sett ut fra HDI. Stakkar Island, forresten. Det vil liksom ingen ende ta for dem. Synd i Island eller ikke – av de mangfoldige landene vi kunne ende opp med å bli plassert i, ble det altså det beste. Det er jo Flaks Flaksesen. Da er det lett å sette i perspektiv og si at det kunne vært verre. Vi kunne blitt født i Zimbabwe, liksom.

Og ettersom jeg føler at jeg programforpliktet til å veie opp mot det svartmalende innlegget fra forrige uke med et kjempepositivt innlegg som går håpets paroler en god gang, det er tross alt Operasjon Dagsverk i morgen, tenkte jeg at jeg skulle bruke nettopp Zimbabwe som eksempel.

Faktisk, ja. Jeg er så seriøs som jeg aldri har vært før. Spar skytset mot meg til jeg er ferdig, er du snill.

I tidligere innlegg har jeg ytret min fascinasjon for konseptet Zimbabwe. For meg står Zimbabwe som kroneksemplet på hvordan egentlig alt ikke skal gjøres. Har du noe du lurer på vil bli en suksess i Norge, hør med Zimbabwe. Har de prøvd det, bør det helst bli med tanken.

Men la oss for all del ikke flåse dette vekk. For en gangs skyld, mener jeg.

For å friske opp: De siste årene har Zimbabwe vært, for å si det mildt, langt nede i dritten. Siden Robert Mugabe, før frihetskjemper, nå diktator, overtok styringen mot slutten av åttitallet har det gått genuint dårlig. I Zimbabwe snakker man ikke om inflasjon. Neida, der i gården opererer man med hyperinflasjon. Zimbabwe er verdensrekordholder i inflasjon, og slår, såvidt jeg har fått med meg, selv Ungarn da de var på sitt mest rævkjørte. Inflasjonen i Zimbabwe nådde 218 millioner prosent inntil man til slutt bare avskaffet valutaen Zimbabwiske Dollar.

I forhold blir Island et skoleeksempel på en nasjon med utmerket samfunnsøkonomi som kvalifiserer til Verdensbankens fruktkurv som premie. Og la oss innrømme det – det er ikke Island i ville helvete. Med andre ord: Det er i Zimbabwe en kan snakke om finanskrise.

Det ser svart ut for Zimbabwe, gjør det ikke?

Jo, jeg vil i hvert fall si det. Ganske håpløst, for å være helt ærlig. Men i løpet av de siste månedene har ting skjedd. Mugabe har så smått begynt å dele makten med opposisjonen – og inflasjonen har snudd fra 218 millioner prosent til under null. Ja, inflasjonen har falt med 218 millioner prosentpoeng. Mer enn det faktisk, siden de er under null. På under ett år, folkens. Det er først da man begynner å snakke Verdensbankens fruktkurv for god samfunnsøkomisk innsats.

Ting er selvsagt ikke automatisk bra igjen i Zimbabwe etter dette. Det skal litt til, en har fremdeles litt å henge fingrene i, for å si det slik. Men noe sier meg at en nedgang i inflasjonen på 218 000 000 prosent hjelper på.

Så tenk på det – hvis du plutselig en dag ligger der med purkepest og tamiflu, at det skal nok gå bra. Det samme hvis det en dag blir seg slik at et markedsliberalistisk parti som begynner med “f” og slutter på “rp” vinner makten i Norge.

Når man greier å stavre Zimbabwe noenlunde på bena igjen, skal nok du eller vi greie det samme.

Det må bare bli verre før det kan bli bedre.

Heia spissformuleringer.

Som jeg har nevnt tidligere, har jeg aldri helt kjøpt dette med Instanser og høyere makter og den slags. Det var en liten stund jeg så lyset, men så eksploderte sikringsskapet og jeg sto gudløs ribbet igjen. Sånn kan det gå – der gikk den barnetroen. Men de siste cirka ti dagene har det vært nesten som at jeg har måtte revurdere synet mitt. Jeg har gått rundt med en ekkel følelse av at vi faktisk er brikker i et større spill, nærmere bestemt en revy.

For det er bare til å innse det – mye av det vi har lest om i avisene og sett innslag om på nyhetene den siste tiden kunne like gjerne vært sketsjer i en revy satt opp i et litt småsvett lokale som passer egentlig ganske bra til alt unntatt revyoppsetninger med elendig akkustikk og trestoler til publikum som får alle respektive rumper til å vurdere spontanselvmord. Faktisk må jeg si at akkurat denne revyen ikke trenger å være spesielt dårlig. Tatt i betraktning rumpefasilitetene og akkustikken, mener jeg.

Dette er sketsjene jeg har fått med meg hittil:

1) En av verdens mektigste landslagssjefer i fotball ber kritikerne om å gå og suge seg – og fortsette å suge. Jasså, du.
2) En gutt stikker av i en hjemmelaget ballong i USA. Tror vi. Det viser seg at han gjemte seg i garasjen hele tiden, han hadde fått beskjed om at “vi skulle gjøre det for showet”. Familien, som har vært med på Konebytte to ganger og lagt bilferiene sine til tornadojakter blir anmeldt for å være generelt falsk.
3) En ny gutt, denne gangen britisk, (britisk = blekfet med piggsveis, alla karakteren Dudleif i et kjent litterært verk) kaster en badeball inn på gressmatten under en engelsk eliteseriekamp i fotball. Badeballen havner rett fremfor målet til laget Dudleif sympatiserer, og det hele ender med at badeballen blir delaktig i kampen eneste mål, som gjør at Dudleif må gå slukøret hjem, og bli hatet av alle sine medsupportere verden over. Hørte jeg noen si “fail”?
4) Prinsesse Märtha gir ut englebok med egen kokebokdel – enkelte har rykket ut og sagt at Märtha med dette lanserer en ny sjanger i litteraturen, nemlig “koko-kokebøker”. Hun vil for øvrig at hele Norge skal finne sin skytsengel, og mener at det er på generelt basis for lite aura ute og går i norske gater. Nei sier du det?

Og som den kritiske røsten CingT vil ha det til:

5) To unge, norske menn med helskjegg tar turen til det fremmede landet Kongo, og setter i gang med å bygge opp en liten gerilja-hær. De lurer deltakerne til å tro at de er med på Robinsonekspedisjonen ved å filme hele seansen og pine, torturere og presse dem gjennom oppholdet. Når det kommer ut at de to skjeggapene (kanskje) har myrdet en sjåfør, blir Kongo-Bongo paranoid og tror geriljaen planlegger å overta makten med vold. De to nordmennene har vokst opp i et samfunn hvor staten er snill og beskyttende og alt går greit, og nekter dermed naivt å samarbeide i den tro at snille, norske Onkel Stat skal redde dem. Dersom Onkel Stat ikke betaler Kongo-Bongo 10 ganger mer enn hva Onkel Stat har på konto, må de naive dø et antall ganger mer enn det som kan kalles sunt. Onkel Stat er sint på Nevøene Naiv, og den ene mister besinnelsen og smitter en av landets største aviser.

(Hva har man ikke kommentarfelt for?)

Personlig må jeg si at det foreløpige høydepunktet ligger rundt sketsj nummer to. Hvis det er lov til å komme med forslag til manusgruppen til denne revyen, vil jeg anbefale å bygge videre på sketsjen, og stadig komme tilbake til denne videre under revyen. Bruk det gjerne som en rød tråd. Ja, det synes jeg virkelig dere burde gjøre. Fint. Værsågod. Bare hyggelig å bidra til fellesskapet.

Jeg liker intiativet. Jeg liker kreativiteten også: for en gangs skyld har man greid å komme opp med noe annet enn svineinfluensaen, som nå begynner å bli alvorlig sliten. Det begynner å bli ganske tydelig at svineinfluensaen er i ferd med å gå tom for ideer, at den kjemper med ryggen mot veggen.

Rett skal tross alt være rett: Vi trenger denne revyen nå. Den kommer på et veldig beleilig tidspunkt, jeg mener, nå som verden ifølge tabloidene er så langt i fra å gå til grunne. For en av fire nordmenn er bare det å ta bussen to kvartaler russisk rullett: for skulle en av medpassasjerene nyse under bussturen, da er det bare til å stenge butikken. Da har du den. Og nå som helse/pølse-Hanssen har gått av, er det ingen som kommer til å ta hånd om deg heller. Du kommer til å dø, og staten kommer til å stå og le av deg og nyse deg demonstrativt i ansiktet helt til du endelig tar kveld.

Dessuten har vi stilt klokken tilbake til vintertid. Snart kommer det til å være bekmørkt når du går fra jobben eller skolen om ettermiddagen. Det kommer ganske sikkert til å begynne å snø før eller siden, også. Snart begynner langrennssesongen, og hver bidige helg kommer trøndere med slim og gørr i ansiktet til å sprette opp på skjermen i beste sendetid og prate usammenhengende. Langrennssesongen og skisport generelt er vel det undertegnede i verste fall mener kan legitimere klimaendringene.

Bare for å være litt kontroversiell når vi først var i gang på lørdagskvelden, mener jeg.

Ærlig talt hadde vi trengt noe sterkere enn en revy. Men vi må ta med alt vi får.

Takk, ballonggutten.

Oppsummering: Dette innlegget er ikke påvirket av gule (eller røde) markørtusjer og/eller deres odører.

Dette er også det siste du hører til gule (eller røde) markørtusjer på denne bloggen noensinne. For det er gårsdagens begivenheter vi må drøfte. Det var ikke småsaker det som skjedde i går. Du kan spørre hundre personer på gaten 0m hva som var den viktigste begivenheten for niende oktober totusenogni og alle vil si det samme:

Barakken fikk fredsprisen.

Javel, jeg tar høyde for at kanskje to stykker vil nevne det at Ghana slo Sør-Korea 3-2 i Fotball-VM for gutter under tjue år var en viktig begivenhet, og en eller to vil nok mene at Marge Simpson splitter naken på forsiden av novemberutgaven av Playboy er verdt å skrive hjem om også, men det er Barakken niende oktober totusenogni vil bli husket for.

Hatten av for den mannen der, altså. For ett år siden var han ikke valgt som president en gang. Nå har han kongerriket (eventuelt republikken, hvis vi er i det flisespikkende hjørnet vårt), fredsprisen og en portugisisk vannhund å stri med.

Det er et godt års arbeid, om jeg må si det selv.

Den som jeg har kanskje har aller mest medfølelse for i dag (i den grad det går an å ha medfølelse for hjerteløse republikanere (uff unnskyld, den var stygg)(trekker den tilbake)) er Sarah Palin. Hun kan ikke ha det godt i dag. For en god måned siden prøvde hun å få amerikanerne til å innse at Barakken var en morder. En kald, hjerteløs morder som ville drepe bestemoren din. Pull the plug om grandma, om du husker. Så går mannen hun kaller for en morder hen og tar fredsprisen liksom.

Dèt er fail, det.

Men gårsdagen fylte også begeret mitt på et vis. Det har bygget seg opp over tid nå, jeg trodde kanskje at det skulle toppe seg i løpet av valgkampen, men det måtte altså fredspris til Barakken for at det skulle kulminere for meg. Tiden er rett og slett inne for å ta en debatt på dette, og bli enige om bruksområdet til et spesielt uttrykk i det norske språket. Det er faktisk bare et ord, og det er et verb. Fortrinnsvis står det i preteritum.

Sjokkert.

En viss kvinnelig leder for et forferdelig skummelt parti (partiet-hvis-navn-må-være-unevnt) har jo bestemt seg for å inngå partnerskap med dette ordet (eller er det et uttrykk? Jeg er forvirret). Og i går skulle plutselig alle bruke ordet. Om kapp. Til og med en god venn av meg, en av mine mest fortrolige, brukte ordet. Skriftlig. I fullt alvor. Uten et fnugg av sarkasme eller ironi (noe som er sjeldent).

Og jeg mener – det skal mye til for å sjokkere oss. Ifølge ordboken er sjokk en “tilstand av legemlig svekkelse på grunn av (en) voldsom nervepåkjenning.” Du skal ikke være mye til mann (eller kvinne) hvis utdelingen av fredsprisen påfører deg en legemlig svekkelse på grunn av voldsom nervepåkjenning. Javel – fredsprisen er heavy saker det, men så heavy er det ikke. Selv ikke når Thorbjørn Jagland skal snakke engelsk.

Jeg er en tilhenger av diplomati, og har laget en skisse til hvordan bruksområdet til “sjokkert” bør være. Jeg lager den under åpen kildekode, så det er bare til å stjele den. Åjada, selv hjerteløse republikanere og ledere for skumle politiske parti kan ta notater.

Forteller jeg deg for eksempel at jeg skal bli far om et halvt års tid, skal du få lov til å bli sjokkert. Hvis jeg også sier at jeg er en psykopat som vil kidnappe deg på stedet, føre deg ned i kjeller og skjære deg opp i fileter og spise deg, skal du få lov til å bli veldig sjokkert.

Hvis jeg på den annen sier noe veldig lite ventet, som for eksempel at jeg egentlig synes at Susan Boyle egentlig er en ganske sjarmerende dame (spesielt etter at hun klippet seg) eller at jeg sier at jeg synes at fleskepølse kan være med på å redde verden, har du ikke skjellig grunn til å bli sjokkert. Du kan bli overrasket, forferdet, provosert og/eller miste troen på meg som person og menneskeheten generelt, men du får ikke lov til å bli sjokkert. For du går ikke gjennom en legemlig svekkelse på grunn av en voldsom nervepåkjenning på grunn av det. Så godt har jeg tross alt begynt å kjenne deg.

Sånn. Verre var det ikke. Innvendinger tas imot med takk.

Og selvsagt: Grattis til Barakken.