Tankefjas

Det er den dagen i dag.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.

I Bergen har det den siste uken vært litt unntakstilstand. Sentrum er full av menn og kvinner i gule vester som det står “Vis hensyn” på, med store, strenge bokstaver i Times New Roman; både fet og kursiv. Mhm – kursiv også – det er da du vet at folk mener alvor, når de spanderer både fet og kursiv samtidig. Kommunen har dessuten ringt rundt til alle innbyggerne med sånn skummel damerobotstemme som sier “Vis hensyn, tast 1 for å bekrefte, koz og klemz fra Bergen Kommune”. Og sendt ut smser nok til å få en sprengforelsket fjortisjente til å markere avstand.

Og nei, det har absolutt ingenting med at NRK har valgt å fjerne Drømmehagen fra sendeflaten sin. Eller med Pepperkakebyen å gjøre. Faktisk. Vi er ferdig med den nå, nå er bare gjennomsnittsbergenseren litt kjempesint på pepperkakemannmorderen, og det er en kjempetilbakegang. Vi snakker dramatisk halvering. Minst. Det har heller ingenting med NSB å gjøre; bergensere tar veldig lite tog. Med mindre man bor bak Ulriken eller skal på ski eller til Oslo, gjør man ikke slikt. Som altså viser seg å ikke være så dumt.

Det har jo selvfølgelig noe med kulden å gjøre. Som jeg slo fast for en uke siden bør noen, for eksempel Været, den bajasen, gå ut med en offentlig og uforbeholden beklagelse til det norske folk. Kulden har gjort fryktelige ting med meg – for bare en liten måned siden ville mitt sanne jeg hutre for to minusgrader – mens nå jubler jeg litt inni meg hvis jeg ser at det bare er fem-seks blå når jeg står opp. Ut i neste uke er det meldt fire grader. Plussgrader. Kan du tenke deg? Det der er offisielt ikke meg. Kulden drepte den kontinentale Kim Arne, og jeg er redd. Redd for hva forsettelsen bringer. Om jeg kommer til å like vafler med brunost. Om jeg kjøper meg ski og tilbringer påsken på et fjell i en hytte. Med kvikklunsj og appelsiner. Om jeg begynner å gå med stillongs permanent. Og ull. Herregud, jeg har gått med ulltrøye i en måned nå.

Én måned, kjære leser.

Jeg har altså blitt vant til kulde. Til snø. Det er dødsskummelt. Jeg vet sannelig ikke hvor dette bærer hen.

Men det er jo ikke fordi jeg har blitt vant til kulde og er redd for konsekvensene at kommunen har mobilisert og hatt hensynskampanje hele uken. Selv om tanken absolutt er litt tøff. Det har med den utrolig dårlige luftkvaliteten som har hengt over byen de siste dagene. Og det er sant altså – forrige lørdag var jeg ute på tur med Ozzy, hunden til Solstjernen, og da jeg kom hjem luktet jeg bål. Som om jeg var tilbake til barneskolen med lavvo og bål i skogen med vedhogst og huggormpining (ja, vedhogst og huggormpining sto i direkte sammenheng med hverandre – jeg gikk i en noe spesiell klasse på barneskolen). Det sier litt. Og kommunen har ikke spart på skytset, med gratisbusser og i går altså den noe kontroversielle regelen om å stenge ute biler med partall på fredagen. Som om partallene har gjort verden noe vondt.

Uansett. Eller UanZ som er så in for tiden. Jeg kunne se på folkene i Bergen kommune at de digget det de holdt på med denne uken. Javel, situasjonen var alvorlig, men de digget det like fullt. De brukte makt. De var kyniske. De tok upopulære beslutninger, og de trykket opp gule vester med Times New Roman. Jeg bare ser for meg episoden på rådhuset der en eller annen sjefsbyråkrat administrerer vestproduksjonen; han har kastet dressjakken, løsnet på slipset sitt, og får spørsmål fra en av sine undersotter om de skal kjøre fet eller kursiv skrift på de gule vestene. Han svarer, kort og kaldt: Ta begge deler. Ta både fet og kursiv.

Og det går et sukk gjennom lokalet. Folk trodde ikke de kom til å oppleve det i løpet av deres karriere på rådhuset, de hadde veddemål om noe slikt kunne komme opp under svineinfluensaen, men det skjedde aldri.

Sjefsbyråkraten klarer akkurat å holde masken. Men inni ham er det fest, og alle er invitert.

Så er den her igjen, den derre hverdagen.

Den kom i går, sannsynligvis som et sjokk på de fleste av oss. Personlig trodde jeg en liten stund i forrige uke at vi faktisk hadde greid å riste den av oss. At vi skulle få et 2010 som skulle bli en eneste lang og kronisk ferie. Men neida. Så feil kan man ta i den tåken av ribbefett, umotivert småkakespising og familiebesøk julehøytiden fører med seg. Så i går morges sto den i døråpningen, gikk bort til sengen min og rev av meg dynen klokken null seks tjuefem. Ikke langt unna leggetid på en standard nyttårsaften, altså. På et rom som for å si det pent ikke var totalt upåvirket av at det hadde vært tosifret minus utenfor vinduet i løpet av natten. Og den snerret på sitt mest hjerteløse og usympatiske vis at det var bare til å komme seg opp, på den måten bare hverdagen kan gjøre det. Eventuelt også drager.

Erfaringsmessig pleier hverdagen å gli inn i et stadig bedre humør dag for dag. Helt til mai, da får den en liten down igjen, for da er det eksamen. Det blir en dyp krise for hverdagen, den skifter nesten helt personlighet, og det ender opp med at folk nesten begynner å like den når vi kommer et stykke ut i juni. Og når folk begynner å like hverdagen, da tørner det for den kapitalt. Da rømmer den til skogs. Muligens en smule feigt, men forsåvidt forståelig. Hvis du programsetter at du skal være irriterende, må det være en liten nedtur å faktisk bli likt. Bli satt pris på. Slike som meg, kalde jævler som sto bakerst i køen da empati for hverdager ble utlevert, går alltid gjennom sommerferien med et håp om at hverdagen har falt ned en skrent eller blitt spist av et fryktelig dyr, eller bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen som en autentisk type som lever i pakt med naturen. Litt den typen som stemmer på Miljøpartiet De Grønne til valget. Litt Andreas Doppler, for innvidde.

(De av dere som reagerer på at jeg tar personifiseringen til nye og uante høyder, og som tar dere pittelittegranne nær av det, må rett og slett bare leve med det, forresten. Jeg har lest to bøker av Brian Jacques i juleferien, og er sterkt påvirket. Dette til orientering.)

Slik jeg ser det er det bare folks allmenne danning som gjør at ikke hverdagen har fått en sokk stoppet med en murstein i bakhodet for lenge siden. Men vi ser jo at hverdagen har problemer. At det er en rotløs og søkende sjel som havnet litt på kjøret i sin søken etter seg selv i sine unge år. En fallen engel (OK, jeg har lest Lucifers Evangelium i ferien også), en som ville gjøre opprør mot fridagene og høytidsdagene, og som på et merkelig vis vant. Vi snakker ganske enkelt om et ungdomsopprør som gikk lukt til helvete. V bare innse at vi må ta hverdagen som den typen den er. Verken mer eller mindre. Vi har strukket ut en arm til hverdagen, med et ønske om dialog og tilbud om hjelp, men den har svart med en knyttet neve tilbake.

Ikke bra.

Men jeg har troen på at hverdagen en vakker dag kan skjerpe seg. For innimellom ser jeg faktisk tegn til at langt nede, forbi tidlige morgener og matpakke med leverpostei og agurk, til en misforstått sjel. En som aldri helt lærte å uttrykke seg skikkelig. En som ser hvor dumt det den gjør er, men som gjør det likevel. En dag vil den forstå. Kall meg naiv. Kall meg Snåsa light. Men jeg har tro på hverdagen. At èn dag, da skal den si “okei okei okei, jeg skal skjerpe meg. Sorry. Vakke meningen. Skal aldri mer gjenta seg.”

En vakker dag.

Beklager lite innovativ overskrift. Jeg kommer ikke med opp noe bedre enn det. Hvorfor?

Jo, i dag kom den nemlig, Julestemningen. Den sto litt sjenert og introvert i døren da jeg våknet i dag morges ettermiddag og ble møtt av et tosifret antall centimeter snø som hadde lagt seg i løpet av morgentimene. Ute, utenfor vinduet, altså. Jeg har ikke satset på en tilværelse som villmann enda.

Da jeg var i byen og gjorde julegaveinnkjøp prikket den meg forsiktig på ene skulderen. Og da jeg gikk forbi et nisseorkester på Torgallmenningen og fikk gratis pepperkaker og julegløgg – da hoppet den fremfor meg og presenterte seg med fullt navn og adresse.

“Hei, jeg er Julestemningen, og vi skal visst omgås de neste to ukene. Tror dette blir hyggelig!”

I motsetning til Realiteten er Julestemningen en type jeg kan like. Ikke den brautende, litt småarrogante se-på-meg-typen som fetteren sin, mer avslappet og smilende. Hadde Julestemningen vært et menneske, tror jeg den hadde vært en jente. Fortrinnsvis en med lyst hår. Sånn by the way, mener jeg. Besjeling og personifisering er tross alt in i juletiden.

Utenom det, hvem er Julestemningen? Begrepet er jo mildt sagt relativt. For noen skal det ikke mer til enn fire og et halvt minutt Fairytale of New York med The Pogues og Kirsty MacColl.

You´re an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse I pray god it´s our last.

Et helt vanlig julekort fra Irland, der altså. Med ønsker om en riktig god jul og et fremgangsrikt nytt år.

Selv må jeg si at den engelske, tradisjonelle julesangen “Deck the Halls” en evne til å sette meg i en spesiell julestemning, du vet:

Deck the halls with boughs of holly
Fa la la la la, la la la la
Tis the season to be jolly
Fa la la la la, la la la.

Tror det er noe med den jodlingen som setter meg i modus.

Hva er det egentlig som må til for at noe skal få status som en aktivitet som setter oss i julestemning? Jeg har spurt før og jeg spør igjen: Hva har

1) En tsjekkisk lavbudsjettsfilm om Askepott med jul å gjøre?
eller 2) En sketsj med handling fra nyttårsaften, som etter mitt skjønn ender med at blinde miss Sophie blir lurt til gruppesex med sine døde venner Pommeroy og Admiral von Schneider som viser seg å være den nyfulle hovmesteren?

Okei, dette er tydeligvis momenter med julen som må dissekeres metodisk og nådeløst i et senere blogginnlegg. Men foreløpig: Hva er det som får folk, inkludert undertegnede, til å nærmest gå over lik for å få med seg dette på TV henholdsvis julaften og lille julaften, med den forklaring at det ikke blir jul uten, når ingen av delene strengt tatt ikke har noe med jul å gjøre?

Her er det drøftningspotensial nok til å fylle en hel juleferie, folkens. Det er bare til å stålsette seg og ta notater så blekket spruter.

Dette leder altså frem til dagens, for ikke å si ukens, kjernespørsmål: Hva må til for at noe skal gi julestemning? Jeg føler at det er Markedskreftene som står bak dette. Eller rettere sagt, NRK. Hva om NRK i sin barndom hadde valgt å nedprioritere julaftensendingen og kjøre for eksempel et halvtimeslangt program om griseslakting, etterfulgt av et særs interessant program om orgelpipene i Nidarosdomen, og toppet det hele med et program om skinnebredden på Bergensbanen før og etter krigen?

Hadde det ikke blitt jul i stuen før far hadde fått sett grisen Svinhild bli tappet for blod og ferdig partert på førtiende året, og mor hadde fått bli med ned i orgelpipene i Nidarosdomen, uten sammenligning for øvrig?

Jeg tror at dette henger tett sammen med teorien jeg satte ut for to uker om hvordan julekakene ble valgt ut av våre forferdre. At det har foregått en prosess i kulissene som ikke under noen omstendigheter tåler dagens lys overhodet. Jeg håper bare at ting har foregått ryddig. At Snekker Andersen har blitt rettferdig behandlet i dette systemet. Kødder du med Snekker Andersen kødder du med meg også.

Kjære leser, jeg tror vi nærmer oss noe nå. Bare vent til vi avslører Hovmesteren i neste innlegg. Da blir det haloi, skal jeg si deg.

Vet du hva? Jeg liker deg.

Hvorfor? Av en eller annen merkelig grunn sitter du akkurat nå og leser noe jeg har skrevet ned i det som fagkyndige nok vil kalle for koffeinrus. Jeg vet det. Det er den dagen i dag – jeg har vært innom kjøkkenet og stukket til meg litt av fars kaffe. Vi er på skråplanet, det er slik det begynner, man innbiller seg at man kan slutte når man vil, men så begynner man å eksperimentere. En vakker dag sitter du der og bestiller Cafè Mocha som om ingenting har skjedd. Du begynner å gå på Starbucks når du er i utlandet. Koffeinrus og skråplan, altså. Og likevel leser du.

Jeg vet om folk som liker hverandre av langt tynnere grunner enn som så. For å være ærlig liker jeg noen folk selv av mye tynnere grunner enn det. Men ikke si det til dem. La det bli mellom oss to.

Siden jeg liker deg, skal jeg gjøre deg en liten tjeneste. Gi noe tilbake, simpelthen. Jeg skal, i løpet av dette innlegget, aldri nevne eller komme innom det-du-vet. For en gangs skyld, må jeg nesten si. Du skal få noen minutter av – tid til å få ting litt på avstand. For det har blitt litt mye i det siste. Ja, la oss kalle en spade for en spade og innrømme det. Vi har kommet til metningspunktet – dette mindre sjarmerende punktet der selv delfiakake kommer til kort og møter seg selv i døren. Flere kakeelskende venner av meg kaller dette punktet for kvisen på rumpen til påstanden”livet er skjønt”. Dem om det. De kan ikke noe for det; de liker jo kake. Alle med noe mellom ørene vet at det er boller som er way to go. Boller er fremtiden. Kaker er på vei ut. Kaker er bare en trend. Kaker er pogs og pokèmonkort. Kaker har hatt sitt årtusen i rampelyset. Vent og se.

Det vi trenger nå er kjærlighet. Og fred. I dag traff jeg en hippi på busstoppet som sa “Theres no path to peace. Peace is the path. Do you want to walk with us?” Hvorfor han snakket engelsk vet jeg sannelig ikke. Kanskje det var fordi han luktet gressklipper, hva vet jeg. Ei heller vet jeg ikke hvorfor han sa “us” når det eneste selskapet han hadde var meg pluss gitaren sin. Jeg svarte vel noe sånt som “mjaaanjaaveeeetikkeheltjokanskje”.  Men jeg må si at jeg har mine tvil når folk går hen og raserer en pepperkakeby og tar livet fra mange uskyldige seigmenn. Og kvinner. For ikke å snakke om nudistseigdamene uten sukker. Så brutalt er livet – du er på feil sted til feil tid. Ene øyeblikket sitter du der med fast pepperkakebopel og livet smiler formelig til deg, i det neste ligger du med brukket rygg på den kinesiske granitten på Torgallmenningen i Bergen. Det er for jævlig. Da er det ikke mye make love, not war, her er en gjeng med masse hår, hippi hippi hippi shake, vi’kke høre mere preik.

Nei.

Og ja, jeg vet at jeg skrevet meg både fast og passert skiltet som sier “Nærmeste røde tråd: Ett lysår, bruk venstre fil”. Jeg vet at jeg har brutt min egen avsnittskonvensjon om at lange avsnitt gjør tekster mindre lesbare og luft er veien å gå. Jeg vet at jeg fjaser om ting jeg strengt tatt ikke befinner meg i posisjon til å fjase om. Dette er tanker. Vi får et ujevnt vektforhold, mer tanker enn fjas. Slikt er skummelt.

Jeg vet ikke jeg. Det er sikkert fordi det er mandag. Fiskegrateng til middag vet du, det er rart at vi ikke har sett flere verdenskonflikter bli til som resultat av den blandingen. Kanskje fordi det er mørkt når jeg setter meg på bussen til skolen om morgenen, og at det er nesten like mørkt når jeg setter meg på bussen fra skolen. Slikt gjør noe med oss. Kom ikke her og si at slikt er godt for kropp og sjel. Det er slik revolusjoner blir til. Bare se – alle store omveltninger i samfunnet skjer fra oktober til desember. Det er høysesong for statskupp og plyndringer av mindre kledelige murer. Det er et svakt punkt for oss mennesker. Vi burde nok vurdere hi. Eller, kanskje det er fordi jeg har passert personlig rekord hva idealisme angår siden sist. Jeg har kjøpt rød nese, har i kompani med en medsammensvoren pønsket ut et stunt som kommer til generere et pent beløp til Redd Barna, i tillegg til at jeg fortsetter mitt engasjement i Hjelp til Jul-aksjonen.

Nei, jeg vet fremdeles ikke. Men det jeg vet er at i hvert fall jeg har fått noe annet å tenke på enn det-der. Jeg tenker nødvendigvis ikke på svineinfluensa. Men alt det andre.

Det der, vet du.