Tankefjas

I dag har jeg en liten ting jeg vil ta opp med dere. Med trykk på liten. Dette er ikke et innlegg som tar opp de virkelig store sakene, et innlegg man trekker frem om førti og mener definerer tiden det ble skrevet på. Det er muligens et feiltrinn; det er så mye å ta opp for tiden. Monstermaster, oljeboring i Lofoten som kan medføre monsterutslipp av olje, monsterserien til Karl Ove Knausgård og den pågående debatten om sistnevnte er et monster som kan skrive slikt om sin nærmeste familie.

Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.

Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.

Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.

Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.

La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.

Da kommer du på at du har glemt oksetunge.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.

Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.

Til ferskvaredisken.

Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.

Kjære leser, hva gjør du?

Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.

Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.

Hvorfor?

Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?

Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”

Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?

Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.

Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.

Parantesslutt.

Når jeg setter meg ned for å skrive dette er først og fremst med en stor følelse av tomhet. Som om noen har tatt tak i teppet jeg står på og trukket det til seg slik at jeg blir stående og sjangle med en overhengende fare for å havne på gulvet. En kan si mye om å feie under teppet, men slikt er enda verre. Å trekke til seg et teppe noen allerede står på er en av de verste forbrytelsene man kan begå med tepper involvert.

Nok om tepper. Dette handler ikke om tepper. Dette er ikke et blogginnlegg der det er rom for totalt umotiverte digresjoner som fjerner alt som kan minne om flyt i teksten.

Dette handler derimot om å raskt se noen du er glad i miste kontrollen. Bli borte. Utilgjengelig. Ikke sakte, over tid, men helt plutselig. I det ene øyeblikket kan du kommunisere helt normalt med vedkommende, slik dere gjør hver eneste dag, for så i neste øyeblikk se at livet forsvinner fra den. Helt plutselig. Helt uten forvarsel – og helt uten at du kan gjøre noe annet å se på. Tilkalle hjelp kan du gjøre – men utover det henvises du til tilskuerplass. Det finnes dem som tar saken i egne hender, som ikke kan vente på hjelpen, men det har både endt med positive og direkte tragiske utfall opp gjennom tidene. Jeg var ikke villig til å ta risikoen.

Denne uken har jeg gått igjennom noe lignende.

Det begynte på tirsdag. Jeg sto opp og trodde det skulle bli en vanlig dag – i den grad en dag midt i sommerferien uten spesielle forpliktelser kan omtales som “normal”. Ikke lenge etter at jeg sto opp konsulterte jeg den som senere samme dag skulle ligge hjelpeløs og halvdød foran meg. Jeg reagerte ikke på noe spesielt. Alt var som det pleide. Vi var sammen i ti-femten minutter, inntil jeg sa at jeg måtte gå. Måtte på butikken, måtte spise frokost. Måtte kanskje ordne litt hjemme. Men jeg skulle komme tilbake etter middag. Da skulle vi skrive litt sammen. Og spille de platene vi er så glade i.

Så langt kom vi aldri.

De sier at det vil gå bra. De lover at vi både skal få spille platene vi er så glade i og skrive sammen igjen. De sier at alt skal som før. At inngrepet ikke er komplisert, at de gjør det mange hundre ganger, bare iløpet av en uke. Det er rutine. De kan det. I søvne, simpelthen.

Likevel er det en tomhet som fyller meg når MacBooken min er på reparasjon. Det har vært oss to så lenge nå. I over tre år, helt siden jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene etter å ha vært avstandsforelsket i den i et år har det vært oss. Jeg husker fremdeles dagen, 1. juni 2007, da den kom til meg med budbil, etter en lang reise fra fabrikken i Taiwan. Du kunne ikke merke på den at den hadde en uke lang reise bak seg. Utrolig. For en personlighet.

Nå er den innlagt på Eplehuset sitt verksted i Bergen, og kommer til å bli der til den blir frisk. Akkurat nå venter den på deler som må bestilles. Den står med andre ord i det som kan minne om en donorkø. Den trenger nemlig en ny harddisk. Det var den som røk. De sier at vi skal være glade for at det ikke var noe verre – hovedkortet for eksempel. Da hadde det ikke vært sikkert om de kunne reddet den. I og for seg var vi heldige.

Jeg håper Eplehuset behandler den bra. At de er flinke til å oppbevare den tørt og i riktig temperatur (er temperaturen under femten grader fryser den. Da lades batteriet ut 1/4 ganger så raskt).

Jeg håper den ikke savner beskyttelsesbagen sin.

Det har vært mye snakk om terror i det siste. Vi skal ikke lenger føle oss trygge her oppe i nord i det landet som terrorister før trodde var Danmark. Det er bare et tidsspørsmål før det smeller ett eller annet sted i Norge. At noen med langt skjegg og språk helt blottet for vokaler og konsonanter utløser et skred i Geiranger, for eksempel. Eller riper opp de kinesiske steinene på operaen på pur f. Og heller litervis med cola utover taket for å markere et standpunkt og i ettertid omtale det som en martyrhandling.

Men fokuset føler jeg har blitt feil den siste tiden. Vi har blitt for ensporet – og det kan bli skikkelig farlig. For det er først og fremst ikke fudamentale islamister som er den største trusselen for rikets sikkerhet. Joda – de er farlige. Men det finnes noen som er enda farligere, og de har vært her en stund allerede. Vi har latt dem slå seg ned her og drive med sitt, mer eller mindre uforstyrret. Og de kommer til å bli her til siste falne mann. Vi har prøvd å kaste dem ut av landet opptil flere ganger – men vi får det ikke til. Vi har mistet kontrollen over dem, simpelthen.

De er mørkhudede, kortvokste, og noen skikkelige sleipinger. De er fascinerende klysete. Alle hater dem. Du også. Det er også lov å hate dem; avisene skriver alltid nedsettende om dem, og jeg har aldri hørt noen si ett positivt ord om dem. Jeg kjenner flere mennesker som er troende til å hisse seg opp og bruke ukvemsord når disse blir nevnt i selskapslivet. Og la oss innrømme det; når du har fått allmennoppfatningen mot deg, da har du virkelig gått inn for å bli hatet. Da er det ikke bare noe du har slumpet til ved en tilfeldighet.

Disse krapylene, ja – jeg vil gå så langt som og kalle dem krapyler, har blitt trent opp i utlandet og smuglet inn i Norge. Likevel har selv ikke Fremskrittspartiet reagert, noe som sier litt om diskresjonen disse krapylene utøver. Gjennom sin ekstremt dyptgående og grundige opptrening på sørlige breddegrader har de lært seg å stå imot det meste av angrep som skulle ramme dem.

Nå har de altså begynt arbeidet med å bryte ned fedrelandet vårt, og det eneste vi har kommet opp med som motsvar har vært fåfengte forsøk på å få dem vekk. Nå kan det allerede være forsent. De har kommet for å bli – og sannsynligvis har de allerede beleiret nabolaget ditt. Sannsynligvis har de full kontroll over når du forlater og ankommer hjemmet ditt. Du treffer dem nok opptil flere ganger i uken. Dere ser på hverandre, men veskler aldri ord. Dere bare gir hverandre olme blikk og haster avgårde.

Folkens; drit i al-qaida. Det er brunsneglene som er vår tids største trussel fra utlandet. Vi trodde kanskje at den kalde vinteren (les: den inn gamperassen ekstremt og uforsvarlig kalde og snøfylte vinteren) skulle ta knekken på dem. Vi trodde vi hadde knekket koden deres ved å helle salt på dem og lokke dem med skvipeøl. Men brunsneglene gir seg ikke så lett. Det skal mer til enn blå Jozo salt uten jod og CB lettøl for å sette dem ut av spill.

Det faktum at brunsneglene har kommet seg hit, slått seg ned og formert seg i det jeg vil klassifisere som imponerende tempo, tyder på at de er her for å utrette noe. De arbeider etter en Plan. Og vi ser det ikke. Ikke før det er for sent. Vi er kanskje større dem, men det skulle virkelig ikke forundre meg om de er flere enn oss.

Marerittet er at al-qaida og brunsneglene en gang skal gå i dialog. Da sliter vi.

Da tør jeg ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje med taket på operaen.

Man kan si mye om verdensmesterskapet i fotball. Man kan for eksempel si at det er for mye fotball på TV. Man kan si at det er for lite fotball på TV. Man kan si at man gir blanke faen i om det er for mye eller for lite fotball på TV, fordi det er sommer og da er TV noe man skal neglisjere – da skal man heller spise jordbær med fløte på stranden til langt på natt mens man synger gamle sanger om igjen. Og drikker vin. Mens Lars Lillo Stenberg kontrollerer at alt går riktig for seg.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.

Jeg tenkte at jeg nesten måtte si ifra. Det er tross alt snakk om en felles bekjent her. Og da er det ofte slik at vi gir beskjed videre. Hørte du det og det. Nei, sier du det. Kors i jøsse navn. Osv. Egentlig hadde jeg tenkt å ta opp noe som jeg har fundert litt på i det siste – noe jeg har valgt å kalle for handlevognproblematikken.  Men det kan vente.  Det kan ikke dette her. Vi snakker breaking news. Hadde dette vært en nyhetssending ville denne saken fått egen vignett. Og fått et begrep festet til seg – ala “askefast”.

Det gjelder Hverdagen.

Jeg så den idag, nemlig.  Den lå i grøften blodig, forslått og forsoffen. Den så virkelig ikke god ut, og jeg vet at man ikke skal glede seg over andres smerter. Men når det kommer til Hverdagen tillater jeg meg såpass. Etter alt den har påført oss opp gjennom årene.

Det var ikke til å ta feil av – den hadde blitt påkjørt. Visstnok ikke av den nye Bybanen i Bergen (selv om det ikke hadde forundret meg nevneverdig), men av det toget som går gjennom landet for tiden og plukker opp folk langs veien. Toget lukter av honningmelon. Toget lukter gress som man spiller fotball på til totalt uanstendige tider av døgnet. Toget lukter Nivea sunblock faktor femogtyve. Toget lukter saltvann. Toget har en egen vogn med bare badeballer og crocket- og badmintonsett. Toget har griserosa felter med Skille fordi det ikke kom til alle stedene på egenhånd. Toget spiller en obskur blanding av reggae, sanger av Postgirobygget som man bare hører noe fra mellom mai og juli og “Hello Summetime” og “Good Vibrations”. Toget har gnagsår og liggesår og skrubbsår og brennmanetmerker.

Toget heter Sommerferie.

Og det var altså det som måtte til for å få sendt den småarrogante, sosialt tilbakestående djevelfyren Hverdagen ned i knestående. Det dundret i Hverdagen akkurat da den trodde den hadde oss med eksamensangst og kapittelsammendrag og gud vet hva så fiskegrateng og hverdagsrutiner gikk vegg i mellom.

Vi har den nå, folkens.

Den kan ikke overleve dette her. Den kan ikke komme tilbake i midten av august i gammelt slag igjen etter den omgangen juling Sommerferietoget gav den.

La oss feire.