«Det sko ha vore sommer no, og du og eg sko vore små» synger et eminent Rogalandsband som ikke er Kaizers i en av låtene sine. Jeg vil si at det er et høyst plausibelt krav å komme med når vi skriver juli, de norske jordbærene for lengst er i butikkhyllene og TV-kanalene får en voldsom trang etter å lage direktesendte programmer fra tak. Da sko det vore sommer no. Du og eg kunne gjerne vore små, men det blir nesten for mye å forlange.

Det får da være grenser for hva en skal kreve av sommeren.

Jeg har nemlig budsjettert med levelig vær i bergensområdet i hele sommer, slik at jeg både kan tjene til Livets Opphold samtidig som at jeg – på dagtid, naturligvis – nyter sommerens frukter. Jeg kaller slike planer for å sikke mens resten sakker™. Men for at jeg skal kunne sikke, er jeg avhengig av at motparten, i dette tilfellet sommeren, sakker i form av pent vær. Nå har det oppstått en situasjon der både jeg og sommeren sikker, noe som igjen fører til en fastlåst situasjon som selv ikke Riksmeglingsmannen kan ordne opp i.

Jeg er kjent som en realist med hint av optimist. Nå sitter jeg med en gnagende følelse av at Det Utenkelige er i ferd med å skje. Selv i Bergen er det utenkelig. Faktisk. Jeg tror nemlig at sommeren – værmessig – er avlyst.

Det er litt krise. Det er Krise Krisesen fra Hellas.

Det faktum at det er krise er litt vår egen skyld. Når jeg tenker meg om er det et voldsomt press på sommeren rundt det å måtte levere. Folk blir snurt om du kommer tilbake på skole eller jobb i august og sier at «det har vært en helt grei sommer». Det er feil svar. Om sommeren skal du faen meg kose bakenden av deg. Det forventes av deg, på lik linje med at du skal levere selvangivelsen innen 30. april og at du skal reise deg for eldre på bussen. Det skal konsumeres så og så mange liter øl, jordbær og sanger skrevet av Lars Lillo-Stenberg som handler om å ligge på et svaberg og bare være til, og det er minimumskrav på antall timer tilbrakt på strand og i umiddelbar tilknytning til saltvann. Og du skal få kleint Skille som du skal vise frem ved hver eneste mulighet når du kommer tilbake, som en attest på at du har gjort jobben din i sommer.

Dessuten skal du brenne kjøtt. Fortrinnsvis på grill. Og den grillen skal være så inn i gamperæven svær at Hitlertyskland kunne brukt den til henrette fanger i konsentrasjonsleirene sine (her kunne jeg kommet med en upassende jødevits, men jeg lot være. Kall meg gjerne for manerénes ambassadør).

Skylden for denne utviklingen legger jeg – som mye annet – på populærkulturen. Hovedsaklig på populærkulturen. Det der med å brenne kjøtt på grill bør markedsliberalismen ta på sin kappe. Og grillkongen Craig. Men først og fremst er det populærkulturen sin skyld. Det er nemlig svært få sanger med sommertema som handler om helt greie somre der jordbærene aldri blir kvitt det litt for syrlige hintet og den karakteristiske vannsmaken (la oss innrømme det: det er en svakhet ved de norske jordbærene at de altfor ofte har vannsmak. Slik er aldri de belgiske. Aldri!), man bader ikke i sjøen én gang, og det regner tusen dråper regn og det er bare deg og minnene om et vondt år (de som er så ukultiverte at de ikke tar denne åpenbare referansen kan bare ha det så godt).

Slike usommerlige sanger finnes ikke. Og Terri Jacks’ «Seasons in the sun» gjelder ikke. Den handler om en suicidal tenåring som tar farvel med venner og familie. Det vil jeg påstå er en spolert sommer med noe attåt. Jeg vet ikke om det er et system som fanger opp slike sanger før de blitt gitt ut, at det er en kommisjon eller arbeidsgruppe som jobber mot låter om helt vanlige somre, og som har ansatt Postgirobygget og deLillos til å spre politisk korrekt sommermusikk.

Og bare se hva sommeren gjør med oss: vi blir degradert til nevrotiske og tvangstankebefengte jævler som sitter med ctrl+r på yr.no og håper at de skal spandere noen solsymboler på værkartene sine. En kunne selvfølgelig krevd selvkritikk fra sommeren sin side. Men det er fremdeles for tidlig. Ting Kan Snu. Det er et viktig moment å ta med seg ut i regnværet.

Menmen. Vi kan trøste oss med at vi ikke bor i Hellas.

Det er da noe.

I dag skal jeg blogge om rom. Ikke rom som i Bacardi rom – hadde det bare vært så greit – men om rom som i eksempelvis soverom. Værelser, simpelthen. Det er slik det går når ingen sender meg produktprøver jeg kan blogge om. Da må jeg ta for meg de nære tingene, som for eksempel rom. Jeg har taletid som skal fylles, og da må jeg ta det første og beste som faller meg inn.

Jeg har tenkt litt på dette med rom. Jeg har kommet frem til at noen ganger skal vi være glade for at internett ikke er et hus fullt av masse rom. Ikke det at det forekommer dager der jeg tenker at nå er jeg ikke glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom – for det gjør det ikke – men jeg synes det er røddig å noen ganger være glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom (nå har jeg nevnt problemstillingen min tre ganger, dere skjønte det kanskje? Flott). Som for eksempel når jeg kommer på at jeg har en blogg er dette en betryggende tanke. For hvis internett hadde vært et hus fullt av masse rom, ville bloggen min vært et lite rom i det huset. Det er i og for seg en forlokkende tanke. Ikke noe jeg fantaserer om på et daglig basis, men likevel litt forlokkende. Litt bare, fordi ingenting er egentlig mindre forlokkende enn rom som ingen har oppsøkt på en stund.

Dét, kjære leser, er bare trist. Et rom som ingen har oppsøkt på en stund er en geigerteller ute av drift, en båt uten innsjø og et veikryss der du uansett havner i en blindgate. Et rom som ingen har oppsøkt er to globoid og tidlig til sengs.

Med andre ord: det er veldig lite å skrive hjem om.

Rom som ingen har oppsøkt på en stund er altså jevnt over ganske triste. Du kan formelig føle ensomheten som rommet føler når du går i det. Du merker hvor mye kaldere det er i rommet, og at det lukter ørlite forskjellig fra de andre rommene i huset. Lukten av ensomhet. Av et rom som ser sine beste dager forsvinne – én etter én – som tenker ”var dette livet? Var dette alt? Hvorfor ser ingen det gode i meg, alt det fine jeg tross alt har? Fiskebeinstapeten fra tidlig nittitall er jo like fin som da den ble satt på, malingen skinner jo fremdeles!”

Slike rom har jeg mest lyst til å gi en klem til. Men det å klemme ti-tolv kvadratmeter store rom er fremdeles en sosial terskel jeg har til gode å krysse. Jeg er dessverre ikke så dedikert.

Tankefjas er et slikt rom. Kaldt, jævlig og med en stram lukt av fortapthet og selvdestruktive tanker som tatt ut av enhver emokid sin bevissthet. Tankefjas knasker globoid som andre spiser Läkerol.

Jeg prøver å sette opp varmen, oppholde meg litt i rommet, lufte ut og godsnakke litt med det. Klø det litt under lysbryteren, ah, der ja, takk skal du ha, og fortelle hvordan det står til med meg. Jeg forteller at det går bra. Det meste er ved det gamle. Jeg forteller at jeg har begynt på Et Nytt Prosjekt, et fremdeles superhemmelig prosjekt – riktig nok ikke et Moderne Prosjekt, det får da være grenser, men Et Nytt Prosjekt og – som en konsekvens av Prosjektet – er jeg på vei ut av bollebransjen. Sånn by the way. Jeg føler at bollebransjen fra nå av er klar til å greie seg på egenhånd. Nå skal jeg videre til nye, relativt upløyde marker, jeg skal utvide horisonten min. Det blir stas. Spaß som de sier i Tyskland. 

Men jeg må videre. Jeg må si bai bai, voi voi, shallabais, you name it, til rommet. For denne gang. Det var i grunnen ganske hyggelig, jeg sier til rommet at du er ikke så verst når det kommer til stykket, vi må få gjort det igjen snart. Det er mye vi må prate om. Verdensrevyen har gått ufortrødent videre siden sist vi var i kontakt. Jeg kunne nevnet i fleng, men jeg har gått over grensen min på 700 ord.

Slike grenser må man ha respekt for.

Påsken er ikke tiden for å komme med de mest kontroveriselle standpunktene. Jeg tror det kommer av den litt uheldige timingen til Jesus (stakkar) da han greide å ødelegge hele påsken ved å spekulere i om noen kom til å forråde han før et dyr tilhørende fuglefamilien utbasunerte en bifallsytring den påfølgende morgenen (legg spesielt merke til hvordan jeg prøver å gjøre en ganske oppbrukt historie ny ved å pakke den inn i en byråkratisk språkdrakt. Det er bare til å ta notater, folkens).

Derfor vil jeg, uten å mukke (eller mokke? måkke?!?), si at jeg liker påsken. Påsken er skikkelig røddig i all sin prakt. Det er liksom julen uten mørketid, overvekt av familiebesøk, stress i forkant og Sølvguttene. Også er det krim. Krim liker vi.

Det som fascinerer meg med påsken er hvor vidt spennet mellom hva påske er for folk. Mens påske for noen handler om å fylle bilen med masse barn og dra til fjerne fjelltopper væpnet med ski, sitrusfrukt og kjekssjokolade, bare for å arrangere en ukeslang spontan Yatzi-turnering der det alltid forekommer uenighet om hvorvidt man skal godkjenne hus, tre like – eller sjanse for den saks skyld – når man egentlig kaster om to like, mens den for andre handler om å slappe mest mulig av i en by som er fri for tirretryner som as we speak triller Yatzi i firere når det egentlig kastes om liten straigth. Disse menneskene bruker som oftest tiden sin på å drive med hagearbeid, spise sjokoladeegg fylt med melkekrem og slå demonstrativt på avisen og si “HAH, det var det jeg visste!” når det meldes om at 8 av 10 nordmenn holder seg hjemme i påsken.

Personlig tilhører jeg den andre kategorien som tilbringer påsken i byen. Fri for tirretryner. Det er som et humant holocaust som inntreffer i forbindelse med første fullmåne etter vårjevndøgn. Ikke det at jeg har noe i mot ukeslange, spontane Yatzi-turneringer – jeg sitter selv i forbundsstyret i en organisasjon hvis idé er tuftet nettopp på gleden ved å arrangere ukeslange brett- og terningspillturneringer, gjerne mens man improviserer noe samtidig i tillegg. På denne måten blir det et stort mangfold i påsken. Skal vi tro kronprinsparet (det skal vi ikke, men la de få denne) er dette med mangfold viktig.

Det blir riktignok ikke så mye påskeferie for min del. Jeg skal jobbe alle dagene det er mulig å jobbe, og i tillegg balanserer jeg mellom to jobber. På den annen side jobber jeg om kvelden, så jeg har all mulighet til å snu døgnet på hodet selv om jeg er yrkesaktiv. Og igjen: byen er støvsugd for tirretryner. Da er det jo ikke så gale.

Men nok om meg og mine arbeidsrutiner. Som mitt klientell i min tidligere bransje, nemlig fleskepølsebransjen, kunne fortelle var påsken før i tiden en svært rolig tid. Med mindre folk dro til fjellet for å spille Yatzi akkompagnert med sitrusfrukter, holdt de seg for det meste inne i påsken, selv i byen. Alt var stengt, som i alt, på TV var det for det meste dypt religiøse programmer som handlet om Jesu lidelse og om at det er viktig å voldta korgutter slik at det blir mannfolk av dem også. Du kunne bare glemme å gå på kino. Hvis du så mye som nærmet deg kinoene, tror jeg faktisk de begynte å brumme. Drakk du alkohol eller hadde sex har jeg hørt et ubekreftet rykte om at politiet kom hjem til deg, slengte deg opp og slaktet deg som en geit. Halal.

Nå er det ikke verre enn at 7-eleven og Deli de Luca slåss om å selge deg tre boller for tjue kroner, at du kan se tvekamp i det verken religiøst eller intellektuelt stimulerende programmet Farmen på påskeaften, og du kan når som helst gå på kino og se norsk ungdom på spritfyllen i filmen Hjelp vi er russ. Ikke det at man skal se den filmen, for det skal man ikke. Det har ikke kommet så veldig mye fornuftig fra den kanten siden Død Snø. Og det sier litt.

Poenget mitt er at jeg liker at det går fremover. Jeg applauderer. Påsken er helt etter mitt hjerte – vi burde kanskje innføre påske som en høytid vi arrangerer hvert kvartal. Mest på grunn av tirretryne-holocaust.

Men for all del. La oss ikke skjære alle under samme kam; det er mange flotte, hederlige mennesker som reiser vekk i påsken også. Men de er få. De er unntakene som bekrefter regelen.