7
I dag har jeg en liten ting jeg vil ta opp med dere. Med trykk på liten. Dette er ikke et innlegg som tar opp de virkelig store sakene, et innlegg man trekker frem om førti og mener definerer tiden det ble skrevet på. Det er muligens et feiltrinn; det er så mye å ta opp for tiden. Monstermaster, oljeboring i Lofoten som kan medføre monsterutslipp av olje, monsterserien til Karl Ove Knausgård og den pågående debatten om sistnevnte er et monster som kan skrive slikt om sin nærmeste familie.
Det er kanskje like greit å innrømme det en gang for alle; dette innlegget kommer til å stå igjen som en parantes i Tankefjas sitt innleggsportefølje. Du kommer til å glemme det så fort du har lest ferdig. Jeg kan nesten garantere det. Det er på slike dager man kunne ønske at det er brukerbetaling på blogger, slik at jeg kunne skrevet “glem dette innlegget umiddelbart eller få pengene igjen”.
Selv om dette er et innlegg som vil bli stående som en parantes i fremtiden med en altfor lang og knotete innledning der leseren knapt tror at bloggeren vil komme seg til poenget, handler dette om et jordnært tema. Og jordnære tema trenger vi når samfunnet ellers dreier seg om monstre. Og Bjarne Håkon Hanssen.
Det er nemlig en ting jeg har bitt meg merke i. Både i min egen og andre menneskers atferd når de befinner seg i en butikk. Mine mistanker har blitt bygget opp gjennom mine mange år som fleskepølsekonsulent, og blitt bekreftet etter en snau måned som ansatt i et av de større supermarkedene i Bergen.
Folk har et usunt nært forhold til handlevognene sine.
La meg eksemplifisere. Se for deg at du er på din lokale butikk og skal handle inn det du måtte føle for å trenge. Kneippbrød, leverpostei, tannkrem, fleskepølse, hva vet vel jeg. Du har arbeidet deg gjennom hele butikken, du har tatt både kneippbrød og leverpostei og tannkrem, du er litt stolt over deg selv, og skal akkurat til å avansere til kassen.
Da kommer du på at du har glemt oksetunge.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere, men oksetunge er nesten like storveis som fleskepølse. Skulle vi en gang miste fleskepølse (måtte gud i himmelen forby), skulle for eksempel fleskepølse bestemme seg for å abdisere, vil oksetunge stå klar til å ta over. Oksetunge er tronarvingen som skal bli morgensolen og solnedgangen i fremtiden.
Men du har altså glemt oksetunge. Så du må tilbake.
Til ferskvaredisken.
Og ferskvaredisken er langt unna kassen. Fryktelig langt unna. Men som det oppegående mennesket du er, vil du ikke forlate butikken uten å få kloen i noen hekto oksetunge.
Kjære leser, hva gjør du?
Jeg håper jeg tar feil, men hvis du følger en logikk som ser ut å være gjengs for store deler av befolkningen tar du liksågodt med deg handlevognen dit tingen du har glemt, for så å gå tilbake til stedet du snudde, og fortsetter derfra.
Jeg har til og med vært vitne til ekstreme tilfeller der uavhengige kunder organiserer seg slik at person A går for å hente tingen som er glemt, mens person B står og passer på, ja nærmest våker over, handlevognen i person A sitt fravær.
Hvorfor?
Jeg gjentar det gjerne en gang til for å uttrykke min forvirring: Hvorfor?!?
Hva er vi redd for? Teknisk sett eier vi ingenting av det som ligger i handlevognen. Som oftest står det et titalls tilsvarende produkter i hyllen. Med mindre vi er på salg på hennes og Mauritz og står i fare for å få en illsint fjortis etter oss, er innholdet i handlevognen, uansett om vi eier det eller ikke, godt utenfor fare for å bli frastjålet. Det verste som kan skje er at noen kommer inn i butikken, ser handlevognen din og tenker “å jøye megsann, det er jo alt jeg skal handle jo, jeg tar den!”
Har dette vært et problem tidligere? Er det noe jeg har gått glipp av? Er det et ledd i min oppdragelse til å bli et fullverdig medlem av verdenssamfunnet som har manglet? Leddet som sier “gå aldri fra handlevognen din på butikken”?
Jeg skal ikke si at dette aldri har skjedd, folk gjør så mye rart for tiden, det er bare til å peke på vederstyggeligheter som onepiece og sjampo med urinsyre, men uansett. Jeg har høyere tanker om menneskeheten enn som så. Kall meg naiv. Kall meg blåøyd. Dra den eventuelt helt ut og kall meg blåøyd naiv.
Sånn. Stort var det ikke. Men det var godt å få det ut.
Parantesslutt.

