Om ikke så altfor lenge er det to år siden jeg flyttet inn i Bloggebygrenda. Før det hadde jeg bodd rett i utkanten, i det regjeringsløse og anarkibefengte området mellom personlig hjemmeside og blogg. Det var på den tiden da blogging og sosiale medier var i ferd med å kulminere – Blondinbella hadde akkurat blogget om en voldtektepisode og med ett begynte blogging å gå fra noe som stort sett bare nerder med et liberale holdninger til kroppsvask og fremtidsrettede politikere syslet med til å bli noe allment, noe som selv brunkremkonsumerende fjortiser kunne henge seg på uten å risikere å bli bannlyst fra gjengen sin.
Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.
Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.
Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.
Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?
Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.
Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.
Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.
Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.
Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?
Jeg håper det er plass til alle.