Sint pleier jeg altså ikke å være. Jeg klarer det ikke. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har prøvd så veldig på å bli slik. Forhåpentligvis tar jeg det igjen på engasjement og det faktum at jeg aldri har sittet på en stol helt i ro. Engasjement er bra.

Men nå merker jeg at noe er i emning. Jeg tror egentlig ikke at jeg er sint, bare veldig, veldig skuffet.

Det gjelder datalagringsdirektivet. Det gjelder at George Orwell sin dystopi som han satt og skrev på i 1948 er i ferd med å nå Norge. At nå mangler vi bare et tankepoliti og et Ministry of Love så er vi i mål. Argumentene om at “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor bry seg?”  holder ikke vann for fem flate øre. Det handler ikke om å ha noe å skjule, det handler om helt grunnleggende prinsipper i rettstaten som sier at borgere er uskyldige til det motsatte er bevist, det handler om at ingen ville godtatt staten å sette opp videokamera i stuene (og soverommene) deres i tilfelle de skulle gjøre noe ulovlig.

Slikt henger ikke på greip. Eller, for å virkelig ta i her, slikt henger faen ikke på greip.

Åjada. Vi er på faen. Vi snuser på helvete også.

Men siden Big Brother uansett kommer til å få vite om all min gjøren og laden tenkte jeg at jeg like godt kan legge det ut her. Kanskje jeg kan skaffe meg noen browniepoints hos Miniluv med det samme. Det er faktisk en hjemmesnekret teori jeg har, nemlig at alle fjortisbloggene (<3) som gir fyldige referater om alt fra jordbærtyggis til zumbatimer (pun intended) er ledd i et program av regjeringen som skal få den oppvoksende generasjonen til å bli vant med datalagringsdirektivet, slik at Arbeiderpartiet i fremtiden kan bygge ut direktivet til å omfatte stadig mer informasjon om oss. Hvorfor jeg velger å hoppe på trenden er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal flagge dette som mitt litterære program og kalle det kunst.

Det må dere bare huske, folkens; gjør dere noe dere er litt usikker på – kall det kunst. Da har du også en god unnskyldning til å invitere venner på kanapéfest. Og kanapéfest er knall i padden.

Vel – først og fremst beskjeftiger jeg meg voldsomt med å planlegge Sjølve Livet i disse dager. På fredag går fristen for å søke høyere utdanning, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal velge. Statsvitenskap? Journalistikk? Interkulturell forståelse (<3 <3 <3)? Oslo? Bergen? Volda?

Greien er at jeg liker Oslo. Jeg liker folkene. Og gud som jeg liker været. Samtidig føler jeg at jeg har rundet Bergen. Alt som er verdt (og ikke verdt) å se i Bergen har jeg sett til gagns. Jeg er en jævel på kollektivsystemet – jeg er iskald og lar busser gå forbi meg fordi jeg vet at det kommer en buss med mye bedre plass og som bruker halve tiden på samme strekningen. Jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke for å få kjøpt varme wienerpekaner. Som kjent er det den viktigste kunnskapen en trenger å ha om en by, nemlig hvilke butikker som tilbyr varme wienerpekaner. I Oslo sitter jeg med en mengde ubesvarte wienerpekanspørsmål. Eksempelvis gjorde betjeningen på Meny Oslo City uttrykk for at de ikke solgte wienerpekaner i det hele tatt.

Slikt er urovekkende. Lever de som dyr der borte?

Bergen er ikke spennende lenger. Det er problemet. Men samtidig er det flere studier som frister i Bergen enn i Oslo. Men master er best i Oslo har jeg skjønt. Jeg har lyst på master i International Peace and Conflict studies. Det er elsk elskesen.

Huff. Jeg skjønner hvorfor kunsten alltid ender opp med å gi kritikk til Sjølve Livet. Det er fryktelig vanskelig å planlegge.

Jeg avreagerer med å blogge. Mye. Ikke rosa-mye, men Tankefjas-mye. Vent og se – jeg har veldig mye fjas på lager.

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
- Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
- Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
- Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Ellers er det en aldri så liten ironi i at jeg skriver ukesluttfjas i dag. For det stemmer ikke. Det er riv ruskende gale – det er for pokker ikke slutt på uken. For min del begynner den i dag – de fire foregående dagene har vært fridager som har tendert til betegnelsen slapp, og først nå begynner hardkjøret. Likevel blir det ukesluttfjas. Forstå det den som kan. Mine veier er uransakelige.

U. Ann. Sett. Dette er ukens…

- Sjokkrelaterte oppdagelse:

Som jeg på mindre elegant vis hentydet til i ukesluttfjasintroen har jeg altså fått meg jobb. En skikkelig fin og koselig jobb som passer hånd i hanske med mine preferanser som person. Jeg har nemlig begynt å jobbe i en bolledisk. Åjada. Åtte timer, et par ganger i uken, styres bolledisken på Meny Bergen Storsenter med min jernhånd. Jeg steker brød, legger opp boller, rundstykker og wienerbrød, og kaster ting som har gått ut på dato. Skulle du befinne deg på Bergen Storsenter, synes jeg virkelig du skal ta turen innom og si hei. Se etter han som ikke kler alplelue og som går med en som er minst to størrelser for liten. Men jeg må. Det er kleskoden. Alpelue må til.

Dette er en sjokkrelatert oppdagelse fordi det gikk opp for meg at da jeg fikk jobben at jeg hadde oppfylt et nyttårsforsett. I juli. Jeg gjorde det nemlig klinkende klart på nyttårsaften at jeg skulle få meg jobb iløpet av tjueti. Og jeg gjorde det. Jeg innfridde nyttårsforsettet. Det har aldri skjedd før.

Applaus, folkens. Applaus.

- Fleskepølseadjø:

Jeg innser at min nye jobb preger denne utgaven av Ukesluttfjas. Det må jeg selvsagt beklage – de neste punktene skal være totalt fri for brød og bolle, uten sammenligning for øvrig. Men én ting som er vemodig med mitt karrieretrekk (?!?), er at min konsultering med fleskepølse har vært, og vil bli kraftig nedskjært i fremtiden. Det er dårlige tider i min tidligere bransje, nemlig gamle-damer-bransjen; mange har flyttet på gamlehjem (eller eldresenter som vi kaller det der jeg kommer fra), og andre er i ferd med å flytte helt andre steder, dessverre. Jeg har imidlertid stor tro på bollebransjen – jeg står fremdeles på det jeg sa før jul i fjor, at boller er the next big thing. Vi bare venter på at det skal smelle fra bolledisken. Jeg er glad for å kunne være med på revolusjonen.

Dermed ser det ut til at mitt langvarige vennskap med fenomenet fleskepølse er i ferd med å bli faset ut. Jeg vil benytte anledningen til å takke fleskepølse for alt den har gitt meg av gleder i mitt virke. Forhåpentligvis vil vi treffes i ferskvaredisken i tiden fremover også. Da skal jeg si hei.

Fleskepølse. Eg kan sverge på det nå
Håper du aldri lar meg gå.
Meg kan du alltid stole på.
Ditt ord er min lovsang.
For deg går eg smertens kanossagang
Når alt er falskt
Når alt er falskt er du sann
Du er min vin og mitt vann
Du er min drøm og mitt savn
Min fleskepølse, min fleskepølse.

Man glemmer ikke gamle kunster, jamfør musikalen som ble skrevet i kommentarfeltet i vinter.

- Svar på tiltale:

Som den observante leser fikk med seg, blogget jeg om brunsnegler i forrige uke. Under ett døgn etter at innlegget ble publisert ble serveren bloggen ligger på infisert av et ukjent angrep, og ble liggende nede i totalt 28 timer. Tegnene blir for tydelige. Brunsneglene har en agenda.

- Video:

Jeg går en del på standup. I Bergen er det et knallbra standupmiljø, med mange talenter som er på vei oppover i karrierene sine. Dessuten kommer det med jevne mellomrom internasjonale komikere på besøk – som for eksempel en av mine absolutte favoritter – “The boy with tape on his face”. Han må oppleves; aldri har jeg skrattet så mye av et menneske som ikke sier et eneste ord på tjue minutter.

Men dette handler ikke om gutten med tape i ansiktet. Okei, litt. Første klipp ut er fra mai, faktisk samme kvelden da nettopp “The boy with tape on his face” opptrådte, og hører du ekstra godt etter kan du kanskje høre meg le. Jeg satt nemlig rett ved siden av kameraet. Det er med komikeren Thomas Nesse, som har en original stil. I dette klippet snakker han om russ og kommer med et utkast til ny vri på russetiden.

Når vi først er i gang kan vi like godt ta en med Christoffer Schjelderup også. Han er også en drivende god komiker, og han med en helt særegen stil. I dette klippet forteller han om da han var i Kina, og gir oss verdifulle tips hvis vi noen sinne skal bestille Sprite på restaurant i Kina…

- Sjefjsfjaser:

Den siste uken har det bare vært én eneste kommentator. Hun har på sin side ikke ligget på latsiden, og har kommet opp med hele fem kommentarer, de fleste for å forklare hvorfor hun tilsynelatende befinner seg i Frankfurt, Tyskland. Noe hun altså ikke er. Ingen skal beskylde kommentarfeltet på Tankefjas for å ha høy terskel for diskusjon. Tonje er ukens sjefsfjaser. Ingen foran, ingen ved siden, ingen under. Dét lukter det bragd av. Gratz.

Jeg håper at alle lesere på Tankefjas skal følge mitt eksempel med å jobbe i helgen og ønsker dere en riktig og akk så arbeidssom god helg. Så snakkes vi om ikke så altfor lenge igjen.

Men nå har dagen uansett kommet. Dagen den har sett frem til hele uken, det har vært tre dager, det har vært to dager, det har vært i morgen, javisst er det imorgen, og så, plutselig nærmest; nå er dagen her. Endelig.

2-årsdagen til bloggen.

Hadde Tankefjas vært et barn som ble født 30. juni 2008, ville barnet i dag kunne gå, ha et par tenner i gommen sin, en fin manke hår på hodet og et stadig voksende ordforråd der kronjuvelene er gloser som tiss, bæsj, bleie og andre kroppslige utsonderinger som vi i en ideell verden kunne vært foruten.

Men hvordan ville barnet egentlig sett ut? Ville det hatt fine, rene klær, ville det ha velstelt hår, blå bekymringsløse glade øyne og pene, hvite melketenner? Eller ville det ha skitne klær med grønske på knærne og opprevne jakkeermer, grønne busemenn halvt hengende ut av begge nesebor og hjelpeløse, redde øyne?

Vel, barnet ble i det minste forbrelt i begynnelsen, gjennon nesten hele det første leveåret fikk det den oppmerksomheten det fortjente, og litt til, fra alenefaren sin. Men så begynte interessen å avta etter hvert. Det siste året har barnet langt på vei vært utsatt for det man kan kalle systematisk omsorgssvikt. Det er et lite under at ikke barnevernet har blitt koblet inn for lengst.

Men du skal vite det, bloggen, at det ikke er vondt ment. Det er for ditt eget beste at faren din av og til neglisjerer deg, det er i hvert det han tror. Han tar fri barneoppdragelse til et nytt nivå, men han tror han vet hva han driver med. Han tror du vil bli sterkere på denne måten, og da må vi stole på dét.

Like fullt hadde du nok fortjent en forsørger som hadde gitt deg litt mer oppmerksomhet og kjærlighet her i livet, men slik er det. Man velger ikke foreldre. Man må ta til takke for det naturen tilbyr. Ikke så mye mer å gjøre med det. Men hvem vet, kanskje vil det tredje året ditt bli bra. Kanskje du endelig får det nødvendige farsbåndet du sårt trenger. Det er lov å håpe på slikt i dag. Og i morgen. Helt til hverdagen henter deg inn igjen.

Uansett – gratulerer med dagen, Tankefjas.

Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.

Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.

Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.

Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?

Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.

Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.

Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.

Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.

Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?

Jeg håper det er plass til alle.

Før jeg begynner må jeg også få takket for en flott velkomst i kommentarfeltet. Blogglesere er offisielt mine yndlingsfolk. Kommer det et politisk parti av og for blogglesere, og som på toppen av det hele jobber for å få fleskepølse på agendaen, da har det partiet min stemme.

Så, for gamle dagers skyld, dette er ukens…

- Statusoppdatering:
Beskyldningene har haglet (les: det har kommet én kommentar på det) om at jeg bare på pur f har holdt meg sånn noenlunde under jorden, digitalt sett, siden midten av april, og at det hele bare har vært en syk og svært sær form (eventuelt forsøk på) for en practical joke. Det er det ikke. For å dokumentere dette på røddig vis har jeg laget e lite sammendrag av ting jeg har foretatt meg siden sist. Slikt er tross alt lov når vi kjører ukesluttfjas. Tror jeg. Alt kan tross alt skje når det er ukesluttfjas på gang.

• Jeg har TV-debutert. All right, ikke skikkelig TV, men på web-tv. I forbindelse med Nordiske Mediedager ble jeg invitert til debatt om hvorvidt livet har blitt showbiz. Bakgrunnen min var en litt småsarkastisk spalte jeg skrev i BT om sosiale medier. Ironisk nok handlet debatten forsvinnende lite om sosiale medier, men mer om reality-tv. Herligheten gikk direkte på bt.no, og stort sett det eneste jeg husker fra debatten var at salen mente jeg var pysete som blogget semianonymt. Livet er hardt. Men det er vel slik det som oftest går med debuter.
• Jeg har startet fotballag sammen med diverse personer som har versert i kommentarfeltet her siden starten. Laget heter SK Svette, og henvender seg til mennesker som ikke kan spille fotball og som liker kjeks. Det sosiale samværet går foran selve fotballspillingen. SK Svette har, om jeg må si det selv, blitt en brakssuksess, så braksuksess at vi må sile ut folk med for høye fotballferdigheter.
• Jeg har fått tidenes mest deprimerende kompliment fra Forsvaret. De anser meg som et menneske som bør forsvare konge og fedreland i tilfelle krig og vil ha meg til sesjon. Hadde det ikke vært for at jeg og barn er lik katastrofe, ville det blitt sivilarbeid på denne karen. Men vi får se om det er nok til å nulle ut en stykk fjaser med våpen mellom hendene. Noe sier meg at det ikke er dreamteam. Men jeg kan ennå bli silet ut. Be for meg, dere som driver med den slags. For fedrelandets skyld.

Sånn. Da har jeg fått prøve meg som rosablogger også. Kult ass.

- Litteraturfjas:

En annen ting jeg har fått mer tid til uten stadige konsultasjoner opp mot de sosiale mediene er å lese. Jeg har slukt første bind Knausgård, og kan informere om at jeg ble solgt ganske tidlig. På forhånd var jeg skeptisk til en bok som tar opp problematikken rundt, men nå tar jeg bølgen hver gang noen nevner tidlig sædavgang eller dårlig kommunikasjon mellom far og sønn i selskapslivet. Men da jeg kjøpte første bind ble jeg også anbefalt en bok av en forfatter jeg på det tidspunktet ikke hadde hørt om før, nemlig en bergenser som heter Tomas Espedal. Han har skrevet et lignende prosjekt om seg selv, bare ikke like langt og fullt så privat som knauseren. Hans siste bok heter Imot kunsten, og du store allverden. Les den. Fort som faen. Det er spesielt og genialt som fy. Tomas Espedal, mine damer og herrer.

Sånn. Nå fikk jeg prøve meg som litteraturviter også. Fascinerende.

- Video:
Det var lenge meget jevnt i den knallharde kampen om å bli ukens video i denne utgaven av ukesluttfjas. Lenge var det nesten selvsagt at det måtte bli videoen “Drummer at a wrong gig” (eller noe i den duren) som har versert på Facebook og Twitter den siste uken måtte stikke av med seieren. Men så oppdaget jeg den bergenske filmskaperen Stian Hafstad, som blant annet har laget et antall spinoff-filmer på Harry Potter (sjekk ut – hysterisk morsomt for oss med kofferthumor). Han har laget en meget godt arrangert snutt for Universitetet i Bergen om plagering. Det tar kanskje litt i overkant av mot slutten, men alt i alt er dette en høyst kvalifisert film som fortjener oppmerksomhet.

- Sjefsfjasernytt:
Som kjent var premien i sjefsfjaserligaen ifjor et eksemplar av det litterært verdiløse verket Sjokoladekake pluss en pakke ballerinakjeks for å veie opp litt av inntrykket.  I år har ungdomsbedriften med det klingende navnet T productions UB kommet på banen med en nokså kul t-skjorte som det står Sjefsfjaser på. Mer vet jeg ikke, men så snart jeg får den fysisk i hende skal jeg legge ut et aldri så lite bilde. Her. Åjada – jeg har hørt at det går an å legge bilder ut på blogger. Helt spaced.

Og når vi snakker om sjefsfjasere, denne ukens sådan:

Alle vinner. Alle taper. Alt ettersom.

Omtrent slik startet jeg min lille alvorsprat med bloggen min her forleden dag. Vi har slitt med samarbeidet i det siste, vi har holdt oss mye for oss selv og liksom unngått hverandre den siste tiden. Vi har gått lange omveier forbi de stedene vi tror sannsynligheten er størst for å treffes. Men til slutt kom liksom det uunngåelige møtet. Da er det like greit å ta tak i situasjonen. Snakke ut. For bloggen så ikke bra ut, dere skulle sett den; pjuskete og forsoffen, med en eim av kroppslige odører som sto lang vei i hver retning. Fjern i blikket, med utvidede pupiller og et desorientert blikk som skrek etter hjelp.

Jeg tok den med meg hjem. Gav den varme klær og et godt måltid mat. Og mens vi sitter der, i en litt semiklein omsorgssituasjon, så kommer det en melding fra en annen blogg i det lille kommentarfeltet dens. Fra Naitzel. Han gir like gjerne bloggen min en pris, og snakker varmt om den. Til gjengjeld må bloggen komme opp med syv interessante fakta om eieren, som etter sigende ser ut til å være meg. Av alle mennesker. Dessuten skal man trekke frem intet mindre syv blogger som man elsker. Slikt er ikke vanskelig. Å trekke frem syv bra blogger, mener jeg. Det er verre med det første.

Som om ikke det var nok, gjør fabelaktige Gi et lite vink-Maren det samme med like fine ord om bloggen min. Og da er det dobbelt så god grunn.

Så la oss takke både Naitzel og Maren, og kaste oss ut i dette.

1. I utgangspunktet tror jeg at jeg er en ganske nyansert og drøftende person (av typen “når-det-er-sagt-og-på-den-annen-side”-person), noe som muligens er litt uheldig tatt i betraktning at jeg sitter i et debattpanel, og helt klart den beste forklaringen på at det aldri blir noe politiker ut av denne karen. Men når det kommer til visse ting er jeg nådeløs. For eksempel Fremskrittspartiet, trancemusikk, monarki og melk. Med spesielt vekt på først- og sistnevnte. Der er jeg urokkelig og totalt umulig å diskutere med. Jeg sitter på referanser.
2. Hadde det ikke vært for at jeg har fått diagnosen amusikalsk og ikke under noen omstendigheter kan synge (spesielt ikke “Take on me” i akustisk versjon (jeg har vitner)), tror jeg sannelig at jeg hadde laget kåseriene mine på rim og laget melodi til dem.  Så la oss være glade for at jeg ikke kan synge.
3. Jeg har, tross min årelange kampanje for fleskepølsens fremme, derav mitt brennende engasjement i Fleskepølsepartiet, aldri smakt fleskepølse. Men kjære leser, den dagen den barrieren brytes skal du få vite det. Gjennom alle tenkelige kanaler en kan tenke seg på verdensveven.
4. Jeg er skikkelig sær når det kommer til forholdene rundt meg når jeg skal sette meg ned og skrive. Spesielt har jeg seriøse problemer med vegger. Vegger er noe skikkelig dritt, skal jeg fortelle dere. Det har nemlig aldri skjedd at jeg har sittet og skrevet i mer enn ti minutter vendt direkte mot en vegg. Hvorfor jeg har det slik vet jeg ikke. Men jeg har vært i kontakt med mennesker som har det som meg.  Jeg er ikke alene. Slikt er godt å vite.
5. Jeg elsker fly og tog. Jeg er i full gang med å planlegge Interrail 2011 (uttalelen her er viktig: intarrreil tjueelleve), og har bestemt meg for at hvis jeg en gang blir rik (gud vet) skal jeg sette av et halvår der jeg bare reiser. Eventuelt skal jeg ha en jobb som innebærer utelukkende reising. For eksempel reisejournalist. Det høres ut som et privilegium.
6. Boken jeg har skrevet heter “Sjokoladekake”. Den handler om en type som havner i en kinking situasjon etter at han lar være å barbere seg en morgen. Og ja, det er fryktelig mye sjokoladekake involvert. Verden har aldri sett så mye sjokoladekake mellom to permer siden Norsk Ukeblads “Sjokoladekakeekstra” på midten av 90-tallet. Og det billaget har jeg hørt rykter om. Det skapte bølger gjennom store deler av husmornorge. Boken er hittil lest av fem mennesker, og jeg har bestilt fem nye eksemplarer til et nytt panel kritikere. Er jeg i humør til det, tilegner jeg et helt innlegg om boken i løpet av påsken. Påsken er tross alt en tid for overraskelser. Bare spør Jesus.
7. Tja. Jeg har egentlig kjempelyst til å fortelle dere noe. En aldri så liten nyhet. Men jeg får ikke lov til å si det enda. Ikke på det store og ubegrensede nettet. Til det er det litt for ferskt, og noen brikker må på plass før vi kan sende rakettene til himmels. Også er det så mange som kan lese det her på Nettet, visstnok. Til tross for at leserskaren på Tankefjas ikke er nok til å fylle en busslomme i Taipong en gang. Uansett – så snart jeg får klarsignal skal dere få vite det, alle som én. (Nei, det har ingenting med spising av fleskepølse å gjøre.)

Phew. Det var mye uinteressant om meg. Men slik er det. Man tuller ikke bloggmemeer. Det får uante konsekvenser, har jeg hørt.

Så skal vi anbefale blogger. Og altså samtidig dele ut bloggpriser.

1. Solstjernen
   Litt fordi jeg er litt stolt over at jeg fikk henne til å blogge, litt fordi jeg lufter hunden hennes når hun er i Spania, og litt fordi hun er flink til å rapportere om hvordan det er å være utvekslingselev ute i den store og skumle verdenen.
2. CingT
   Fordi hun har erobret kommentarfeltet på Tankefjas og gjort det til hennes eget. Og at de innleggene hun skriver inneholder fornuftige ting ispedd en god og egen bloggstemme.
3. Marialogy
   Fordi hun har vært en trofast gjenganger siden fjasets morgen, og fordi hun er en aktiv fleskepølsepolitiker. Og bloggen hennes er ikke tapt bak en vogn, den heller.
4. Sonjas ordentlige blogg
   Fordi dette virkelig er ordentlig blogg – en blogg etter mitt hjerte, simpelthen. Språket er akkurat så underfundig og underholdende som jeg vil ha det.
5. Lasse kontemplerer
   Det tok en stund før jeg greide å huske om det var “kontemplerer” eller “konverserer” eller “kokkelerer” eller “kontrollerer”, men du verden for en herlig blogg. Jeg kan sitte lenge i strekk og bare lese meg gjennom det fantastiske arkivet til Lasse. Kommer svært høyt på listen over mine yndlingsblogger.
6. Mine obskuriteter
   Obskur har en fin blogg hvor han blant annet legger ut de flotte bildene han tar (til og med bildene av 50 cent ble bra, selv om jeg ikke liker typen). Dessuten virker Obskur som en veldig hyggelig mann, og har du ikke lagt ham til på Twitter, bør du gjøre det først som sist.
7. Frk. Plosiv eksploderer
   Jeg la merke til denne bloggen fordi den hadde samme design som jeg hadde før, men jeg fant ut at jeg likte innholdet, som tross alt er det viktigste i disse RSS-tider. Flott blogg.

Også må dere selvfølgelig sjekke ut de to herlige bloggene som har gitt meg prisene. Begge skulle vært med i anbefalingslisten hadde det ikke vært for at de hadde anbefalt meg først (for det er vel ikke lov å gjøre det to ganger??).

Slik. Dette ble fryktelig langt. Men kanskje var det akkurat denne vitamininnsprøytningen bloggen trengte. Hvem vet.

O.K.
Just a little pin prick.
There’ll be no more aaaaaaaaah!
But you may feel a little sick.
Can you stand up?
I do believe it’s working, good.
That’ll keep you going through the show
Come on it’s time to go.

Bølge eller ikke, dette er ukens…:

- Statusoppdatering:

Som store deler av resten av vestlandet har jeg hatt vinterferie denne uken. Nesten samtidig som vinterferien startet, skylte det en sterk kreativitetsbølge over meg, og jeg har skrevet som en gal den siste uken. En del av leserne vet hva jeg snakker om, men jeg begynner å bli såpass fornøyd med det jeg besitter at det snart er på tide å lette fullstendig på sløret for resten av verden også. Snart. Kanskje i neste Ukesluttfjas, hvem vet.

Ellers må jeg nesten skyte inn at jeg har hatt to fantastiske konsertopplevelser med henholdsvis Grand Island og et australsk Pink Floyd-tributeband. Jeg vil påstå at Pink Floyd-konserten (hvis vi skal være så freidig å kalle den det) var best, men det kan ha sammenheng i at jeg er veldig svak for lasereffekter. Så enkel er jeg. Hadde Ole Ivars slått til med laserffekter på sine konserter skal vi ikke se bort i fra at jeg hadde sagt det samme.

Forhåpentligvis ikke.

- Teaser 1:

På mandag ble endelig Bloggpuls.no lansert, og det er bare til å kjenne sin besøkelsestid og sjekke ut herligheten. Det blir nærmest kontinuerlig anbefalt indrefileter fra blogg-norge der inne, sortert pent og pyntelig etter kategorier som tar for seg det meste en stakkars bloggleser kan drømme om. Dessuten ligger det allerede mye bra magasinstoff ute, og mer kommer det jo etter hvert også. Så hva er det egentlig du venter på? Bloggpuls.no er stikkordet.

Teaser 2:

Åneida, jeg er ikke ferdig med å leke PR-agent helt enda. Hvis du skulle befinne deg i området i eller rundt Bergen, bør du absolutt vurdere å sette av en kveld mellom 16. og 20. mars. Da er det nemlig revy på min kjære skole Bergen Handelsgymnasium. Revyen i år heter kryptisk nok “The Oh-Oh’s” eller “The 0h-0h’s” om du vil (du tok ordspillet, ikke sant?), og tar for seg det glade 00-tallet som jeg har hørt rykter om at vi har lagt bak oss. Det har til og med blitt blogg ut av det, så ta deg gjerne en tur innom den også, for eksempel ved å klikke her. Der kan du til og med (snart) forhåndsbestille billetter. Så det så.

Video:

Jeg gikk, for første gang i Ukesluttfjas-spaltens historie, i gjennom en lite krise av typen “valgets kval(m)er” da jeg skulle velge ut videoen som skal få sine femten minutter (pluss-minus med hovedvekt på minus) i den sagnomsuste Ukesluttfjas-varmen denne uken. På Twitter ble jeg nemlig tipset for en tid tilbake om et intervju av en mann som påstår han heter Karl Ove Knausgård. Det er riktignok et tolv år gammelt intervju, men jeg nekter å tro på at det er mulig å gjennomgå en slik total makeover.

Alle nordmenn som ikke har tilbrakt det siste halvåret i et hull med en pute over hodet vet hvordan Knausgård ser ut i dag. Klikk deg inn på dette klippet fra Bokbadet (???) på NRK i 1998 og døm selv. Jeg gjentar: hvordan er det mulig?!?

(Edit: Leseren Ingvild tipser om et nylig intervju med Knauseren, fra Bokprogrammet. Prøv gjerne å pause begge klippene og plassér dem i to faner ved siden av hverandre og gå fra det ene til det andre. Jeg har selv gjort det et par ganger, og synes det er like festlig hver gang.)

Men det er jo strengt tatt ikke videoen i seg selv som er det mest oppsiktsvekkende i tilfellet ovenfor. Og når jeg den siste uken har gått rundt og nynnet på “Sju bøtter tårer er nok Beatrice”, er det ingen tvil om at det er det som må bli ukens video.

Og duene på taket, de har aldri stått så stille
Står de like stille når kvelden er omme?
Og når regn applauderer på takhellene
Og korps går i moll i bakgatene
Åh, Beatrice, då skal nye tider komme

Men for all del. Liker du ikke Kaizers, så liker du ikke Kaizers:

Du kan godt sjå en annen vei
Kalle det en eksplosjon og sei; Nana!

Sjefjsfjaser:

Ja, denne uken er det faktisk vits i å utnevne et nytt fjasehoff for uken som har gått. Vutaire gikk rett til topps med tre kommentarer, mens Naitzel og fjaseveteranen Beate deler tittelen som ukens runner(s)-up. Tredjeplass blir det rett og slett ikke denne uken. Men hvem samler på tredjeplasser, om jeg tør spørre?

Velvel. Da skal jeg ikke ta mer av din dyrebare helgetid.

Peace and love.

Om dette også betyr at jeg må danse litt oftere, velger jeg å ta dissens.

Neida. La oss ikke flåse her. Faktum er at jeg altså tyr til ukesluttfjas-spalten igjen. Ha meg unnskyldt.

Her er ukens…

- Forklaring:

Jeg liker å forklare ting. Noe som nok kan forklare hvorfor jeg har valgt forklarende fag som sosiologi og filosofi på skolen. Og som videre forklarer hvorfor jeg liker fagene, som sådan. Uansett. Jeg har vært ganske innadvendt i bloggøyemed de siste ukene. Men det betyr ikke at jeg har hatt Pause eller skrivesperre eller andre mystifnustiske greier. Det har ganske enkelt vært Viktigere Ting å gjøre. Jeg har for eksempel lært å anerkjenne konseptet “møter”. Tidligere har jeg hatt visse reservasjoner mot den slags. Det høres så stivt ut. Kjedelig. Men det var før jeg visste at møter innebærer uhorvelige mengder twist, kjeks og vann med kullsyre. Og videokonferanse. Og boardtusjer. I fire forskjellige farger. Så det så. Dessuten har jeg rukket å bli voksen siden sist. Mhm. Skulle jeg finne på å rane en papirbutikk for boardtusjer vil det etter all sannsynlighet stå “Gal mann (18) stjal 1500 grønne boardtusjer” i avisen dagen etter. Ikke “Gal og veslevoksen gutt (17) stjal 1500 grønne boardtusjer”.

Jeg har vurdert litt om det faktum at jeg har blitt voksen skal gå litt til hodet på meg. Om jeg skal bli dyp og innsiktsfull. Kanskje ta en Knausgård. Fremstå som en seriøs type med svar (og forklaringer, selvsagt) på det meste.

Men jeg vet ikke.

- Utfordring:

CingT (du husker henne, det er hun med alle kommentarene) utfordret meg en gang i fortiden (tror det var i uke 3, faktisk. Der ser du) til å lage en liste over ti ting jeg vil gjøre før jeg blir degradert fra sjåfør til passasjer, legger på, går til rulleteksten, seiler min egen sjø, blir forfremmet, tar refrenget etc. Altså: dør.

Åjada. Seriøse saker.

1. Okei. Først og fremst gi ut en bok. Som selger mer enn 300 eksemplarer. Ikke for pengenes skyld, men mer det å vite at jeg står i trehundre bokhyller. Tenk deg hvor tøft det er, da.
2. Besøke alle verdens kontinenter. Fordi det å reise er å leve.
3. Bo noen år i utlandet. For eksempel studere i England. London er kos. Manchester også. Og Liverpool. Eller kanskje Tyskland? Har hørt at Berlin er en god by å studere i.
4. Sette opp “Koden i Kaizers-moll”, musikalen som durer og går i kommentarfeltet til innlegget “#kjøtthue”, med full besetning, i samarbeid med sistnevnte utfordrer.
5. Jobbe med noe som jeg elsker. Hva? Aner ikke. Kanskje det å tjene penger på å skrive. Det høres deilig ut. Kanskje noe fullstendig annet.
6. Møte genier som Are Kalvø, Nick Hornby, Joe Dunthorne, Matt Groening og Tore Renberg.
7. Kunne sitte som en gammel og grå mann om femti år og si til meg selv “Dette var gøy. Jeg er fornøyd.”.
8. Kjøpe en treleilighet i et koselig smau i Bergen (for eksempel Knøsesmauet eller Hamburgersmauet).
9. Dra på interrail gjennom Europa. Ble ikke plass til det i sommeren som kommer. Men neste sommer. Da.
10. Nei jeg vet ikke.

Okei, de tre-fire siste punktene ble litt vanskelige. Jeg bør virkelig sette meg ned og filosofere litt over dette, dette er for dårlig.

- Video:

Det har vært mye snakk om iPad i det siste. Ikke rart, den er jo ganske revolusjonerende. Mac uten tastatur, liksom. iPhone uten telefon, lixzm. Nå høres jeg kanskje sarkastisk ut, men iPad er jo noe jeg må skaffe meg. Det skal ikke stå på meg, for å si det slik. Men det har vært litt kritikk mot iPaden også, og nå har også Hitler kastet seg på kritikken. Det går tydelig frem av denne videoen fra YouTube.

Jeg tror jeg har hatt en lignende Hitler-video i denne spalten, men jeg føler at det fremdeles er et marked å mette der ute. Man kan ikke få nok latterliggjøring av gamle diktatorer. Spesielt ikke på en fredag.

Sjefsfjaser:

Ehm, nei. Det blir useriøst.

Dere vet like godt som meg hva som skal stå her.

God helg!

Men nå er det altså dags for å slippe katten ut av sekken.

I begynnelsen av oktober i år, i høstferien faktisk, fikk jeg en veldig interessant mail fra Aasa, aka Kamikaze, der jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være med på et prosjekt rundt oppbyggingen av en ny norsk bloggportal. Aasa lurte på om jeg kunne tenke meg å være med i redaksjonen som skal anbefale poster.

Slikt er jo ikke vanskelig å ta stilling til. Selvfølgelig måtte jeg si ja!

Det viste seg at denne portalen skal hete Bloggpuls.

Så ja. Hva er, eller rettere sagt; hva blir Bloggpuls? Jo – det som er verdt å vite om blogging og sosiale medier blir å oppdrive på Bloggpuls. Vi skal – som navnet så elegant hinter bortpå, ta pulsen på Blogg-Norge.

Skulle du være nykommer i bloggeland skal Bloggpuls være et godt utgangspunkt for deg til å komme deg under huden på dette lille samfunnet vi bloggere har. Bli kjent med oss, lære deg å kjenne mediet blogging. Og skulle du være en dreven blogger fra før av, en slugger kanskje, ja så kommer du garantert til å oppdage nye blogger på Bloggpuls. Du skulle bare sett den listen over blogger vi har på feeden vår. Den er full av ukjente godbiter som bare venter på å invadere livet ditt.

På Bloggpuls blir det et eget ungdomsmagasin med blogg og sosiale medier i fokus, og som sagt et eget område med ferske indrefileter fra de beste bloggene i Norge, valgt ut av blant annet yours truly. Dette blir steike bra. Det blogges i ekstremt mange miljøer, som er vidt forskjellige. Blogging har gjort at Erik Newth plutselig har noe til felles med tretten år gamle jenter. Jeg deler plutselig en beskjeftigelse med Tone Damli Aaberge. Uansett hvor skumle og/eller absurde og komplett hoderystende disse to koblingene skulle være, så er det fakta. Og det trengs en brobygger mellom de mange miljøene hvor det blogges, vi trenger et samlingspunkt, rett og slett en allmenning som vi i Bergen liker å kalle det.

Der har du Bloggpuls.

I dag åpner vi prosjektbloggen til Bloggpuls, på http://bloggpuls.no – og regner med en lansering en gang i februar. Frem til da, følg med på prosjektbloggen, følg oss på Twitter og begynn å glede deg.

Bloggpuls!

Dette lover godt. Jeg tror vi er på vei mot noe stort.

Så. Da er vi klar med ukens…

- Debattfjas:

Som de fleste sikkert har fått med seg enten via Twitter eller den svært undervurderte formen for sosial kommunikasjon, nemlig oral snakking, er jeg så heldig å få boltre meg på litt spalteplass i Bergens Tidende en gang i måneden, på ungdomssiden BTbatt. Jeg har fått noen koselige henvendelser om jeg kunne lagt innleggene ut på bloggen, og ser vel egentlig ikke noen umiddelbare problemer med det. Derfor har jeg gått til det skritt å legge til en ny side på menyen, du vet helt oppe til høyre ved siden av han mannen som sitter på do og leser RSS-feed, under det veldig lite innovative navnet “Annet fjas“, selv om jeg vil påstå at det jeg produserer i avisen nok er det mest fjasefrie vi strengt tatt kan komme. Siden bærer preg av å være direkte kopi fra diverse Google Docs-dokumenter, så det er en vill orgie i skrifttyper og størrelser og i det hele tatt der inne. Men du bryr deg ikke om slikt, du. Takk for det.

- Designprat

De av dere som faktisk går inn på bloggen, og ikke leser innleggene gjennom en RSS-feed, har kanskje lagt merke til at jeg har testet ut et nytt layout og design den siste måneden. Akkurat der bør jeg ta selvkritikk: jeg går omtrent aldri inn på bloggen – av ganske åpenbare grunner, og glemte egentlig at blogger faktisk har utseende. Det er rart med det. Så da vi nærmet oss ettårsdagen til bloggen innså jeg at endringer måtte til. Men ettersom jeg som sagt aldri stikker innom min egen blogg, spiller det veldig liten rolle om jeg synes at det er übertøft, mens alle som stikker innom får mest lyst til å kaste opp av pur avsky. Men jeg kan i hvert fall forklare litt av ideen bak det: Problemet når man blogger er at levetiden til et innlegg blir veldig begrenset. Erfaringsmessig vet jeg at lesere bare leser det øverste, kanskje det neste innlegget før de gir seg. Det er for gale, og svært urettferdig overfor de andre innleggene. Derfor den lille remsen mellom menyen og hovedfeltet. Også synes jeg at jeg nesten måtte reklamere litt for Twitterkontoen min. Jeg er avhengig.

Jeg vil gjerne høre fra dere lesere hva dere mener. Hva er dårlig? Hva er bra? Hva får deg til å kaste laptopen vegg i mellom?

- Kritikk:

Jeg er som kjent motstander av konseptet vinter. Snø, is, slaps, ski, skøyter, you name it, vi må opp mot hate-nivå. Javisst, det er mye koseligere med hvitt enn svart asfalt. Men det finnes bomull. Sånn teatersnø. Sukker. Ris for den saks skyld. Les: ting som ikke er potensielt vått. Ting som man i teorien ikke skal gli på. Dessuten er det per dags dato avsindig kaldt i Bergen for tiden. Slutt med det der. Vi vil ha vår. Sommer. Gress og timotei. Strender og lange kvelder. Dager som fortoner seg akkurat som teksten i “5 Years Time” av Noah and The Whale. Muligens med et unntak av røykingen av hasj og marijuana. Akkurat der er jeg litt prippen. Men snø og kaldt kan det være på fjellet, så kan folk oppsøke det hvis de har lyst. Demokrati kaller vi slikt.

Okei? Fint.

- Krise:

Jeg har ikke lest noen av bindene av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg vet det. Jeg burde skamme meg. Tar all mulig selvkritikk.

- Teaser:

På søndag smeller det et nytt blogginnlegg fra denne kanten. Det er planlagt siden onsdag. Åjada; planlagte greier. Det blir viktig. Ting skjer. Folk snakker sammen. Dette vil du ikke gå glipp av. Skal du bare lese et innlegg her på denne bloggen, bør nok søndagens innlegg komme inn på listen over innlegg du i det minste bør prioritere. Men hvorfor på søndag? Det vil fremstå som krystallklart på søndag – du vil få en helt ny innsikt, alle løser tråder vil løses opp og et nytt verdensbilde vil manifestere seg i horisonten for deg. Vi snakker kunngjøring.

Det kommer en ny cowboy til byen, nemlig.

Mer sier jeg ikke før på søndag.

Søndag.

- Sjefsfjaser:

Okei da. Siden vi først er i gang. Til CingTs informasjon har jeg fremdeles ikke fått boken fra trykkeriet. Det gjør det ikke bedre av at den estimerte leveringsdatoen har gått fra 28. desember til 2. januar, til å bli bindestrek. Med mindre det er et møte jeg har gått glipp av er ikke bindestrek en verifisert form for dato. Men hvem er jeg?

Uansett: CingT holder skjema mot The Double etter en ukes fjasekamp. Men hun er truet av Maria, som endte opp med ganske nøyaktig like mange kommentarer, derav en som ble reddet på mirakuløst og uforklarlig vis fra cyberspacets mørke hull. Den godeste Valkyrie kom inn som en vind helt i innspurten, og noterte seg med intet mindre enn tre kommentarer på en liten kveldstime. Ikke verst. Fire kommentarer ble det på hver av dem. Ellers deler Kristine, Beate og Obskur alle tredjeplassen denne uken med sine single kommentarer. Som for anledningen også er sisteplassen, men det snakker vi ikke om. La nå disse få denne gleden.

Edit: Dramatiske ting hendte i de tjue minuttene mellom jeg hadde skrevet ferdig innlegg. Valkyrie krisemaksimerte og la inn to kommentarer til. Dermed var det sistnevnte som stakk av med tittelen ukens sjefsfjaser. Aiaiaiai, er det eneste jeg kan si om det.

Så da så. Da tenker jeg vi sier god helg.

God helg!

Jeg velger å trøste meg selv med å puste liv i ukesluttfjasspalten – spalten som døde bort med et tettpakket høstprogram for et snaut halvår siden. Ikke det at jeg har planer om å gjenopplive den, måtte gud i himmelen forby akkurat det, men om ikke annet tilfører dagens innlegg litt nostalgisk brus over nyttårsdagen. Som om du ikke hadde nok nostalgi fra før av. Og brus, for den saks skyld.

Jaja.

Dette er ikke ukens, men faktisk årets…

Statistiske oppsummering:

Hjernen min insisterer på å lese “sarkastiske” og ikke “statistiske” oppsummering. Ettersom sarkasme er å finne i hope- og overtall ellers på denne bloggen synes jeg at vi bør gjøre et unntak. Siden det er årets første dag. Siden vi ikke har bedre ting å foreta oss.

Årets mest leste innlegg her på bruket ble Bongo fra Kongo. Jeg vet ikke helt, jeg. Man skal strengt tatt ikke tulle med folk som blir dødsdømt i et land langt pokker borte ogsåvidere. Man skal sette seg inn i deres situasjon. Men du verden for en story. For en setting. Også kong Harald, da. Jeg kommer rett og slett ikke over det. Satt dere og så på nyttårstalen på TV i går og tenkte at han der samarbeider med Moland og French? Ikke?

Nemlig.

Rett bak bongokongo-innlegget følger det litt mer alvorstyngede innlegget Kollektivt selvmord. Et innlegg jeg faktisk er glad har blitt lest en del, for temaet er viktig. På tredjeplass kom Sosialistjævlene – kanskje det innlegget som overrasket meg mest i året som gikk. Det viste seg å være litt mer kontroversielt enn jeg hadde sett for meg på forhånd. I hvert fall ble det ganske grundig debattert i kommentarfeltet, noe som jeg er glad for. Debatt er gøy. Face it.

Nyttårsforsetter:

Hvorfor gjør vi slikt mot oss selv, egentlig? Hvor mange nyttårsforsetter blir egentlig holdt ved like? Vel – jeg føler liksom at jeg må ha noen. Men for meg blir det litt mer mål. Greie å jogge meg ned til ny kilometertidpersonligrekord innen påske, for eksempel. Bli flinkere til å spise frukt. Bruke mindre penger i kantinen. Få meg en jobb og bli generelt et bedre menneske. Bli mer strukturert. Bli flinkere til å skrive mer regelmessig. Lese mer. Se mer film.

Okei. Listen er lang. Og vi har viktigere ting på tapetet.

Nemlig:

Sjefsfjaser:

Ukeslutt- eller årssluttfjas: det blir ikke det samme uten kåring av en Sjefsfjaser. Og nå skal virkelig gullet deles ut her. Nå skal vi hedre de menneskene som tar det berømmelige bladet fra munnen og står frem i lyset. Nesten tusen kommentarer har blitt lagt igjen på Tankefjas de siste ti månedene. Takk, tusen takk for det. Kommentarene er det som gjør blogging til noe spesielt. Kontakten med Den Andre Siden. Leserne. Og det er en strålende ansamling mennesker. Virkelig.

I sommer lovet jeg at jeg skulle premiere den personen med flest kommentarer på listen over Sjefsfjasere. Men hva er en passende premie? Marsipangris? Glassert eple? Duftelys? Jeg kom på at jeg tross alt har skrevet en bok under NaNoWriMo i fj… 2008. Så da sier vi det. Jeg har bestilt et eksemplar fra trykkeriet, men fort går det ikke akkurat. I mellomtiden kan vi slå oss til ro med bildet som min gode venn og fotoassistent Beate (du vet, Solstjernen) tok av forsiden og den obligatoriske signerte tredjesiden under den høytidlige overrekkelsen på Cafè Opera tidligere i år:

Så hvem er vinneren? Er det spennende? Er det jevnt i toppen? Må vi frem med målfoto?

Nei. Nei. NEI. Saudas store datter, CingT, eller Carina som hun heter i real life, var vel strengt tatt den selvskrevne vinner allerede en gang i april. Hun har diktert konkurransen som en hederlig Hitler, hun har ligget flere runder foran motstanderne sine, og hun kunne egentlig sluttet å kommentere i juni uten å være direkte truet. 134 kommentarer, mine damer og herrer. Maktdemonstrasjon. Valgskred. Kall det hva du vil. Jeg tar av meg hatt og bøyer meg i støv og i det hele tatt. Årets runner up er Maria som skrev ikke beskjedne 87 kommentarer. Men det holdt altså ikke mot virvelvinden fra Ryfylket. Anja kupper bronsemedaljen med klar margin foran allerede nevnte Beate, som akkurat greide å snike seg forbi Mari etter en liten sluttspurt den siste uken.

Jeg tror ikke Tankefjas ville vært helt den samme uten kommentarfeltet. Her har verdensproblemer blitt løst over en meget lav sko, politiske partier har blitt grunnlagt, Fleskepølsen har oppnådd en velfortjent kultstatus og noen gode diskusjoner har det blitt. Slikt er inspirerende, og det gjør dette her enda gøyere. Takk.

Men nå blir jeg sentimental her. Nå nullstiller jeg listen, alle stiller likt, og lykke til. Under følger listen over de femti mest aktive kommentatorene i 2009. Kanskje du finner deg selv der. Jeg har lagt til linkene til respektive blogger på de som har oppgitt det, så ta deg en tur innom. Det er mye kvalitet ute og går på den listen, skal jeg si dere.

• CingT (134)
• Maria (87)
• Anja (78)
• Beate (34)
• Mari (33)
• obskur (22)
• Valkyrie (20)
• Eple (11)
• Solskygge (11)
• Tonje (9)
• Sjur (8)
• Aina (6)
• Hverdagsmirakelet (6)
• Ida Therese (6)
• Maren (6)
• MM (6)
• Therese (6)
• Titta (6)
• Karianne (5)
• Minneapolise (4)
• anonyme Mats (3)
• Line TL (3)
• Lise (3)
• Marita (3)
• Sondre (3)
• Tressis (3)
• Balanse (2)
• Bharfot (2)
• Kiwie//Kristine (2)
• Tante Grønn (2)
• # 125 (1)
• abre (1)
• br2 (1)
• Carmelita (1)
• Christer (1)
• Christine M. (1)
• Einar (1)
• Fata (1)
• Flopsy (1)
• gjenspeilet (1)
• Helene Harepus (1)
• Hilde (1)
• Ivar (1)
• Janne (1)
• Kathleen (1)
• Kristian (1)
• Kristian W (1)
• Kristine (1)
• Line (1)
• Maria K. (1)

Og det betyr julekalender.

Tjohei.

La oss innrømme det; folk som blir for gammel for julekalender er fryktelig gamle. Type troll-gamle. Med nesehår. Og aldersdiabetes. Med en konstant frykt for trekk. Og en elsk for fleskepølse og kamfer. Selvsagt. Så gamle er ikke folk som leser Tankefjas. Slik er det bare. Såpass kontroll har jeg på dere.

I fjor prøvde jeg meg på en julekalender, med så passelige erfaringer at jeg satser friskt på gjentagelse i år. Det vil si – julekalender in the Tankefjas way. Såvidt jeg kan huske fra i fjor holdt jeg meg til et annenhver dag-intervall, noe som virker overkommelig. Er man på den annen side ute etter ekte bloggjulekalender som holder skummelt høyt nivå, er det Maren på Gi et lite vink man oppsøker. Personlig står jeg for reservedelene, jeg står for slarvet som i ekte juleånd løftes frem i offentlighetens dunkle lys – dette blir ikke koselig, det blir ikke mye Tøfflus og persille her, jeg legger listen på Julefergo, og det sier litt.

Opplegget blir altså slik: innlegg som hører julen til frem mot et julaftenfjas-spesial på, ja, du gjettet riktig, julaften. Som i fjor ironisk nok ble lest av tre individer. Det skar meg langt inn i hjerteroten, husker jeg. Det ødela julen for min del, og jeg kom meg ikke ovenpå igjen før langt inn på nyåret.

Neida, nå var jeg stygg. Jeg er bare glad for at folk har bedre ting enn å lese blogger på julaften. Ett sted må grensen gå.

Uansett. Det er ikke mindre forutsigbart enn det. Også ser vi om vi presser inn noen ikke-julete innlegg et par steder. Bare for å unngå at vi tar helt av, mener jeg. For det vil vi da ikke. Ta av rett før jul, mener jeg.

Før vi starter opp med første skikkelige innlegg må jeg oppfordre deg, ja, du, om tips til tema jeg skal ta opp i denne slarvete kalenderen. Bruk kommentarfeltet, send mail, brev, postkort, brevduer, røyksignaler, oppsøk meg og si det rett opp i ansiktet på meg, skriv det inn i avisen eller levèr en steintavle på døren min – gjør hva du vil. Men hjelp meg. Kjenn hvordan demokratiets berusende kraft virker på deg når du får bidra. For du liker å bidra i desember. Og jeg bare sier deg – du kommer til å gå gjennom taket av begeistring, det garanterer jeg. Og vet du hva? Det vil jeg også. Ganger to og tre fjerdedeler.

Når dette er sagt er det ikke akkurat noe hemmelighet at jeg og bloggen har vært gjennom det som vi godt kan kategorisere som “onde dager” i forholdet vårt. Det har vært øyeblikk der jeg har vært fristet til å finne en pute og trekke ut ledningen på den. Mellom juli og desember i fjor skrev jeg ganske nøyaktig hundre innlegg. I år er vi under tretti. Det betyr enten at noe alvorlig skurret mellom juli og desember i fjor, eller at noe skurrer akkurat nå. Vi har prøvd diverse ting for å gjøre forholdet mer spennende. Litt mer dristig. Ja, det famøse forrige innlegget med kafferus var en del av den prosessen. Et godt eksempel på hvor skakkjørt dette forholdet er. Virkelig.

Men da blir det julekalender. Så får vi se hvordan det går.

Ellers er dette det formelle beviset på at jeg ikke har stukket av i noe ballong eller tatt den tidligere omtalte turen til Guruen min i Andesfjellene. Skole og et økende trykk på fritiden jeg har til overs (ja, den finnes. Faktisk) går ut over alt som ikke er viktig. Som om du bryr deg.

Men, for å tease det hele opp: jeg brenner inne med flere innlegg for tiden. De kommer. Når du minst venter det – de ligger og venter helt til du tenker “nersj, han lyver, det er det han er, en eneste stor løgner og bedrager, her sitter jeg oppe fire netter på rad og trykker refresh, men ingenting skjer” og der kommer de som perler på en snor. Litt som den nye regjeringen. Litt som hijabdebatten.

Da trekker jeg meg tilbake for å skrive foredrag om hvordan Storbritannias kolonipolitikk har påvirket Zimbabwe slik det fremstår i dag.

Oh joy.

Det skal nevnes at Tankefjas strengt tatt ikke er Norges beste blogg, med et mulig unntak når de alle andre er på ferie. Men jeg er en undertrykket konkurransesjel, og synes at man i hvert fall bør prøve. Det er litt som når tredjedivisjonslag møter elitedivisjonslag i første runde i Cupen på vårparten; man lager vafler, hjemmelagde bannere av banankartonger og sier “vi går for gull, må jo det vettu, ja vi skal blåse Brann eller Rosenborg eller Lillestrøm av banen, ja, vi kan faktisk blåse alle tre av banen samtidig hvis det skulle stå på det, såsånnerdetja.”

Vanligvis ender det med tosifret baklengs og et underskudd på banankartonger i regionen i ettertid. Men det er gøy fordiom.

Så joda. Busters Notater, Hjorthen, Avil eller Bharfot (alle fire eminente blogger som du bør ta en tur innom) – Piece of cake. Sier vi. Jeg sitter i hvert fall med banankartongen min og hjemmelagde vafler og sier det.

Til poenget: Hvis du absolutt ikke over ditt døde lik vil se Tankefjas videre i Den Gylne Q 2009 – hold deg langt unna denne linken.

Alle som stemmer skal få en klem. Og lønn i himmelen. Hvis man tror på den slags.

Men det er fryktelig lite å blogge om. Jeg har rett og slett tatt en valgkampen 2009 og gått tom for tema. Det er det som er faren med å være inne i det vanskelige andreåret i de bloggiske sfærer, har jeg hørt. Du har allerede skrevet de obligatoriske postene om årstidene. Du har tatt innleggene om helt elementære, hverdagslige ting. Svineinfluensa er blitt vridd og vradd på til den står av seg selv. Du har spilt jokeren og essene og kongene og dronningene. Snart sitter du igjen med bare det kortet som det står “hvordan spille vri åtter” på.

Da er du fortapt.

Andreåret skiller klinten fra hveten, kattungene fra leopardene. Andreåret er manndomsprøven som skal vise om du er verdig en plass i Selskapet, eller om du bare er pikselfyll.

Åjada, jeg har løst koden. Det er slik alt henger sammen, det er slik bloggsamfunnet ser ut under huden. Pillråtten, er ordet.

Så det så.

Jeg har søkt råd – men det mest matnyttige tipset jeg har fått har vært å oppsøke guruen min på toppen av Andesfjellene; stam-tankefjaseren som sitter i lotusstilling med langt, hvitt skjegg, på seng av fleskepølse, tjuefiresyv. Stam-tankefjaseren er den eneste som kan gi meg styrke og dårlige vitser nok til å komme meg gjennom mitt andre år som blogger. Har jeg blitt fortalt.

Greien er at det er uhorvelig mange kilometer fra Landås i Bergen til Andesfjellene. Det virker dyrt å reise dit. Og noe sier meg at du kan finne skjeggete menn med fleskepølse i kjøleskapet hvorsomhelst. La det være klinkende klart: Du er guru uansett hvis du har langt, hvitt skjegg. Spesielt hvis du er mann.

Den observante leser merker nok at jeg har vært langt nede i bloggkjelleren i det siste. Jeg har telt på knapper, glansbilder og vurdert opp og i mente, og jeg har gått gjennom mange faser som i ettertid skremmer meg. Ja – det har vært stunder jeg har vurdert om vi skal la det bli med 214 innlegg og slå krok på… hva er det egentlig å slå krok på, når det er en blogg som skal stenges? IP-adressen? DNS-tjeneren? Ja – jeg har vurdert å slå krok på DNS-tjeneren.  Jeg har vært innom mange rare tanker, tanker jeg aldri kan tilgi meg selv å ha tenkt. “Jeg skal ikke bare begynne å blogge litt om meg selv, da?”, for eksempel. Eller “Jeg skal ikke bare ta en tur til Kongo, da?”

Okei, den siste tanken fant jeg bare på. Kongo kjemper nok en tapt kamp over hvor neste års sommerferie blir lagt til.

Derfor vil jeg, utfra sakens stilling, gjerne henvende meg til en spesifikk gruppe mennesker. Politikere kanskje, profilerte sådan.

Gjør noe skikkelig crazy, kjære politiker. Si noe skikkelig vilt, for eksempel at du ikke skjønner hvorfor vi skal bruke penger på at noen drittunger skal sitte på en stol i ti år, at fleskepølse bør bli en ny form for valuta, eller still opp på Stortinget i klær som Mariann Thomassen fra Surferosa kunne funnet på å gå med. Okei, akkurat den siste ser det ut til at Erik Solheim har planer om å jobbe med utover høsten. Eventuelt kan du også gjøre det enkelt og stille deg spørsmålet “What would Lars Sponheim do?”

Da vil du finne svar.

Gjør et eller annet. Nesten hva som helst.  Noe jeg kan harselere med. Som i gamle dager. Jeg trenger din hjelp nå, min fremtid ligger i dine hender. Ja, du har lov til å mobilisere. Lapper i nabolaget funker. Facebook-aksjoner likeså. Jeg sitter på en kamferbande som mer enn gjerne går til væpnet revolusjon, den stiller jeg med visse forbehold til disposisjon.

På forhånd takk.

If this sentence looks write, you’re in for a tough year.
Mhm. Jeg håper (for din del) at den setningen ble feil. Fryktelig feil. Så feil at du var så langt ifra å spise tastaturet ditt av pur sinne. Jeg håper faktisk litt at du, bare i et millisekund selvsagt, vurderte å begå sivil ulydighet. Kanskje hærverk. Joda, du ble litt provosert av den setningen at du fikk litt lyst til å skrive ukvemsord med kjønnslig og/eller demonsk  alludering på et busstopp. Kanskje fuck. Eller faen. Ikke fitte. Så enkel er du ikke. Jeg vet det nok.

Hærverk eller ikke, her er ukens…

- Dikt:

Jeg får virkelig mange rare søk inn på Tankefjas. Folk er per definisjon rare. Derfor har jeg tenkt, som den sosialdemokraten og likeverdstypen jeg er, å være minst like rar. Nemlig. What goes around, comes around. En gang var jeg på en utstilling hvor kunstverkene var utelukkende laget av p-pille-pakker og sigarettsneiper. Da kan man for pokker lage dikt av søkeord også. La meg presentere vinner av Nobels Litteraturpris 2009, Stol på Rosa.

Stol på Rosa
Fleskepølse, fleskepølse, fleskepølse
ord som starter på s og slutter på x
strax-tiltak.

Bobler i huden brant meg
2. grads forbrenning hva gjøre?
Kollektivt selvmord.

Godt ekteskap morsomme utsagn
spionering for dummies.
Godt ekteskap? Giftigste gift.

Hjelper tamiflu mot svineinfluensa innen tolv timer?
Tvilsomme utsagn.
Stol på rosa.

Noddy sang.
Giftigste gift. Skaffe seg hund.
Christian Ingebrigsten. Edward Cullen naken scene.

Huskeliste før verden går under:
Fleskepølse, tamiflu kur, nissen fra helvete, tebrød
komatøs tilstand.
Krisepakke.

skrevet av de ansiktløse googlerne

Fantastisk. Jeg får følelsen av å lese litteratur skrevet i stream of consciousness-stil. Spesielt er jeg fornøyd med siste strofe. Dette er interaktivt gjenbruk. Du burde prøve det selv.

- Partipolitiske:

Det er to uker (eller tre?? Ukene har hatt en tendens til å være like i det siste) siden Fleskepølsepartiet ble forløst og svøpt i en favn av pølseskinn. Egentlig hadde jeg tenkt å publisere Fleskepølsepartiets offisielle valgkampsang i denne ukens Ukesluttfjas (som ble klekket ut på møtet til Hordaland krets onsdag denne uken), men siden jeg allerede har vært i det lyriske hjørnet i dag tenker jeg at jeg lar den ligge til neste uke. Vi har god tid.

Selv har jeg drevet valgkamp på si etter at skolen startet igjen, og inntrykket har vært positivt. Kjære partifeller og øvrige lesere: jeg ser på det som realistisk å oppnå syv tilhengere på Facebook. Syv, folkens. Det betyr at Fleskepølsepartiet bare trenger 993 sympatisører til før vi når det norske partiregisteret. Det vil si, hvis vi får underskriftene deres.

- Video til skrekk og advarsel:

Noen ganger må vi se ting som vi ikke vil se. På ungdomsskolen så vi “Super Size Me” i heimkunnskapen, på trafikalt grunnkurs så vi videoer med folk som var blitt drept i trafikken uten bilbelte. Det er en del av det å bli voksen. Om man ikke skal fysisk gå over lik, så skal det i hvert fall føles slik.

Videoen under faller innenfor den kategorien. Det var nok ikke meningen, men det blir sånn. Personlig blir jeg bare trist og litt flau når jeg ser den. Jeg får bekreftet at jeg gjorde noe riktig da jeg valgte å ikke satse på en karriere innenfor oljenæringen. Dessuten føler jeg at jeg får en liten flau smak i munnen over at det er nettopp dette vi er blitt rik på. Og at dette definitivt bør være spikeren i kisten for oljeboring i Lofoten. Miljøforkjempere: Dette er tidenes gave til dere. Værsågod.

Viktigst av alt: La for guds skyld ikke denne videoen bli kjent utenfor Norges grenser. Det er det siste vi trenger. Da kan vi bare legge ned hele butikken. Da er det slutt.

- Tankefjas for ett år siden:

For ett år siden kom det fram at en hest (!!) ble tatt for doping under OL i Beijing. Jeg sier ikke mer.

De er i gang nå, de sære og smale sportene.
Skandalen med den doppåvirkede hesten er bare begynnelsen.
Snart gjør BMX-utøverne opprør.
Sykronsstuperne.
Luftgeværskytterne.

Les resten av innlegget her.

- Sjefsfjaser:

Vel. Det har ikke akkurat vært så fryktelig mye å kommentere den siste uken. Men noen finner noe å kommentere i alt. Måtte disse få sin lønn i himmelen. Maria for eksempel, drar inn sin fjerde (mangler referanser) sjefsfjasetittel på rad, med tre kommentarer denne uken. Men hun er ikke alene på toppen. Mari har nemlig også tre kommentarer. Dramatikk som kun sjefsfjaseligaen kan oppdrive, der alt. CingT har med sin kritiske blåklokkekommentering andreplassen, med to kommentarer, mens leseren med det sjarmerende nicket Anonymous tar tredjeplassen med èn kommentar.

Mer var det ikke plass til.

God. Helg.

Jaja. Det vil helst gå bra. Her er uansett ukens…

- Krisepakkeoppdatering:

Krisepakkemidlene er altså brukt opp, og jeg tror det funket noenlunde bra. Innlegget der jeg nesten-slaktet Twilight ble lest av dobbelt så mange som de to siste Ukesluttfjas-innleggene tilsammen. Med mindre vi skal henge oss opp i at Ukesluttfjas er en spalte som ikke akkurat er publikumsfavoritt, vil jeg anse det som en suksess. Jeg bør kanskje slakte bøker litt oftere.

- Liste over retoriske spørsmål:

• Når vil Vita Pro innse at at det kanskje holder med reklameringen av kapselene sine? Skjønner de ikke at vi har tatt poenget nå? At det funker?
• Hvorfor har Jonathan på Spotify en tendens til å si tingene to ganger til meg? Undervurderer han meg?
• Hva skjedde med fugleinfluensa? Var ikke det kult nok lenger?
• Nøyaktig når på døgnet kom forslaget om å kalle en salve mot eksem “Deksem”?
• Når får AIDS-vaksinen navnet “dAIDS”?
• Når kan vi gå på apoteket og kjøpe Dsvineinfluensa?
• Virker Vita Pro mot AIDS eller svineinfluensa? Jeg mener – det virker jo som om det funker mot alt annet.
• Hvor ble det av sommerværet i sør-Norge? Og hva har nordlendingene gjort for å fortjene det fine været de har?
• Hvorfor lager jeg liste med retoriske spørsmål?

- Symmetriske:

Vakkert.

- Video:

Siden den siste uken har stått i Twilight sitt tegn, føler jeg at jeg må skyte inn med en video som tar for seg nettopp Twilight. Og hva passer vel ikke bedre enn litt kritikk mot Twilight-universet? Kritikken mot serien har, slik jeg anser det, forståelig nok, vært at mange mener at den er et skritt tilbake i kvinnefrigjøringen, og at bøkene er et resultat av åtte år under Bush-administrasjon. Enig eller ikke – en kan vel ikke akkurat si at Bella er den jenten med mest ben i nesen. Buffy derimot, er en jente med mer enn nok ben i nesen, og filmen viser hvordan det muligens hadde gått hvis Edward møtte Buffy istedenfor Bella i Forks.

Filmen er sånn passe bra laget, noen ganger passer det veldig bra, andre ganger mindre bra, men med litt godvilje funker den:

- Tankefjas for ett år siden:

For ett år siden hadde jeg akkurat skaffet meg akvarium, og da ble innlegget Fisk i lange baner skrevet. Ah, august 2008. Det var tider det.

Så her sitter jeg.
Med et sekstiliters akvarie med filterpumpe som spyler nok vann i timen til å effektivt ordet “tørkeperiode” fra alle verdens ordbøker. Også har jeg skaffet meg varmekolbe og vanntestingsutstyr.

- Sjefsfjaser:

Det er overraskende jevnt i sjefsfjaseligaen, til tross for at det er sommer og ferie og det burde være strålende sol og sombrero og slippers. På toppen regjerer riktignok Maria for andre uke på rad, med sine åtte kommentarer. Mari klatrer på listen, og er ukens runner up med fem kommentarer. Therese, Beate og CingT kaprer bronseplassen med to kommentarer hver. Alle i Tankefjas-konsernet takker for engasjementet.

Da tror jeg sannelig historiens fjortende Ukesluttfjas er komplett og fullført. Er du ikke enig? Så bra. God helg!

Eller bare at ukesluttfjas nummer 13 blir stående helt uten kommentarer. Det er scenarioet som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Næh, vi lar det briste og/eller bære. Her er ukens…

- Statusrapport:

Vi er halvveis i krisepakkeperioden, og tro det eller ei; det funker. Fem innlegg på en uke gjør susen. Antall treff og unike besøkende har økt… (okei, jeg gidder ikke regne prosent midt i sommerferien) mye (det er matematikken sin, det) den siste uken, noe som gleder et fjasehjerte. Jeg sier som Rybaken med felen sier: I hope for more, and more.

- Innrømmelse:

Etter forrige ukesluttfjas fikk jeg beskjed fra opptil flere (les: to stykker) som reagerte på tidspunktet ukesluttfjasene havner i RSS-leseren til folk. Det har vært type klokken halv seks om morgenen, to om natten, halv ni om morgenen (i ferien) og den slags. Slikt får folk til å tenke skitne tanker. Og jeg må bare si: uansett hva du tenker når du ser tidspunktene innleggene blir lagt ut på – det er feil. Jeg står ikke opp klokken tre om natten og skriver ukesluttfjas. Jeg står ikke engang opp klokken tre om natten for å gå på do en gang, så hold de tankene for dere selv. For meg er det å skrive ukesluttfjas en torsdagsaktivitet. Når jeg skriver dette, er for eksempel klokken 18:12, torsdag 30. august 2009. Når jeg er ferdig finner jeg et passende tidspunkt å auto-publisere det på. For eksempel klokken ti på halv tre om natten. Så det så. Du blir lurt, kjære leser.

- Jing:

Det har vært stille på jing-fronten for tiden, noe som også blir tatt opp i et senere blogginnlegg (jeg vet det, jeg er skikkelig on fire for tiden), men da jeg bladde igjennom jing-samlingen min på skole-pcen før jeg tok sommerferie og lovet meg selv at jeg ikke skulle røre den skraphaugen før 19. august, rakk jeg å overføre denne. Jeg husker at denne vakte stor latter og glede/skadefro i en fritime da den sto på forsiden av en nettavis i vår. I og med at jeg blogget om partiet-hvis-navn-være-unevnt i går, føler jeg at denne er aktuell igjen:

Jeg fniser litt fremdeles.

- Video:

Japanerne fortsetter å terge hverandre. Klippet jeg har valgt i dag er nok et skjult kamera-klipp, hvor helt vanlige, uskyldige mennesker utsettes for i overkant mye fysisk og psykisk lidelse. I dag er det taxi som står på menyen, dog med en stuntmann som taxisjåfør. Han begynner rolig, men etterhvert blir stuntene mer og mer halsbrekkende, og noe sier meg at baksetet blir bløtere og bløtere for hver stunt.

- Sjefsfjaser:

Maria gikk tidlig ut og erklærte seg som ukens sjefsfjaser allerede før helgen var over. Det kunne hun gjort allerede på fredag, for hennes posisjon var aldri truet. Hun endte opp med åtte kommentarer, et meget fornøyelig antall kommentarer, om jeg må si det selv. Ukens runner up er Beate med tre kommentarer, mens forrige ukes ultimate fjasedronning Mari må ta til takke med tredjeplassen med sine to kommentarer.

God helg, folkens.