Tankefjas

Hei bloggen.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Jeg har kommet helt ut av tellingen over hvor mange ukesluttfjas det har blitt. Derfor tenkte jeg like godt at jeg kunne peise på og kjøre meningen med livet. En liten intern vits oss som har lest verdens største triologi på fire bøker imellom, der altså. Hvis du ikke har en reneste anelse om hva jeg snakker om nå har du gått glipp av noe elementært. Du fattige, fattige menneske.

Ellers er det en aldri så liten ironi i at jeg skriver ukesluttfjas i dag. For det stemmer ikke. Det er riv ruskende gale – det er for pokker ikke slutt på uken. For min del begynner den i dag – de fire foregående dagene har vært fridager som har tendert til betegnelsen slapp, og først nå begynner hardkjøret. Likevel blir det ukesluttfjas. Forstå det den som kan. Mine veier er uransakelige.

U. Ann. Sett. Dette er ukens…

- Sjokkrelaterte oppdagelse:

Som jeg på mindre elegant vis hentydet til i ukesluttfjasintroen har jeg altså fått meg jobb. En skikkelig fin og koselig jobb som passer hånd i hanske med mine preferanser som person. Jeg har nemlig begynt å jobbe i en bolledisk. Åjada. Åtte timer, et par ganger i uken, styres bolledisken på Meny Bergen Storsenter med min jernhånd. Jeg steker brød, legger opp boller, rundstykker og wienerbrød, og kaster ting som har gått ut på dato. Skulle du befinne deg på Bergen Storsenter, synes jeg virkelig du skal ta turen innom og si hei. Se etter han som ikke kler alplelue og som går med en som er minst to størrelser for liten. Men jeg må. Det er kleskoden. Alpelue må til.

Dette er en sjokkrelatert oppdagelse fordi det gikk opp for meg at da jeg fikk jobben at jeg hadde oppfylt et nyttårsforsett. I juli. Jeg gjorde det nemlig klinkende klart på nyttårsaften at jeg skulle få meg jobb iløpet av tjueti. Og jeg gjorde det. Jeg innfridde nyttårsforsettet. Det har aldri skjedd før.

Applaus, folkens. Applaus.

- Fleskepølseadjø:

Jeg innser at min nye jobb preger denne utgaven av Ukesluttfjas. Det må jeg selvsagt beklage – de neste punktene skal være totalt fri for brød og bolle, uten sammenligning for øvrig. Men én ting som er vemodig med mitt karrieretrekk (?!?), er at min konsultering med fleskepølse har vært, og vil bli kraftig nedskjært i fremtiden. Det er dårlige tider i min tidligere bransje, nemlig gamle-damer-bransjen; mange har flyttet på gamlehjem (eller eldresenter som vi kaller det der jeg kommer fra), og andre er i ferd med å flytte helt andre steder, dessverre. Jeg har imidlertid stor tro på bollebransjen – jeg står fremdeles på det jeg sa før jul i fjor, at boller er the next big thing. Vi bare venter på at det skal smelle fra bolledisken. Jeg er glad for å kunne være med på revolusjonen.

Dermed ser det ut til at mitt langvarige vennskap med fenomenet fleskepølse er i ferd med å bli faset ut. Jeg vil benytte anledningen til å takke fleskepølse for alt den har gitt meg av gleder i mitt virke. Forhåpentligvis vil vi treffes i ferskvaredisken i tiden fremover også. Da skal jeg si hei.

Fleskepølse. Eg kan sverge på det nå
Håper du aldri lar meg gå.
Meg kan du alltid stole på.
Ditt ord er min lovsang.
For deg går eg smertens kanossagang
Når alt er falskt
Når alt er falskt er du sann
Du er min vin og mitt vann
Du er min drøm og mitt savn
Min fleskepølse, min fleskepølse.

Man glemmer ikke gamle kunster, jamfør musikalen som ble skrevet i kommentarfeltet i vinter.

- Svar på tiltale:

Som den observante leser fikk med seg, blogget jeg om brunsnegler i forrige uke. Under ett døgn etter at innlegget ble publisert ble serveren bloggen ligger på infisert av et ukjent angrep, og ble liggende nede i totalt 28 timer. Tegnene blir for tydelige. Brunsneglene har en agenda.

- Video:

Jeg går en del på standup. I Bergen er det et knallbra standupmiljø, med mange talenter som er på vei oppover i karrierene sine. Dessuten kommer det med jevne mellomrom internasjonale komikere på besøk – som for eksempel en av mine absolutte favoritter – “The boy with tape on his face”. Han må oppleves; aldri har jeg skrattet så mye av et menneske som ikke sier et eneste ord på tjue minutter.

Men dette handler ikke om gutten med tape i ansiktet. Okei, litt. Første klipp ut er fra mai, faktisk samme kvelden da nettopp “The boy with tape on his face” opptrådte, og hører du ekstra godt etter kan du kanskje høre meg le. Jeg satt nemlig rett ved siden av kameraet. Det er med komikeren Thomas Nesse, som har en original stil. I dette klippet snakker han om russ og kommer med et utkast til ny vri på russetiden.

Når vi først er i gang kan vi like godt ta en med Christoffer Schjelderup også. Han er også en drivende god komiker, og han med en helt særegen stil. I dette klippet forteller han om da han var i Kina, og gir oss verdifulle tips hvis vi noen sinne skal bestille Sprite på restaurant i Kina…

- Sjefjsfjaser:

Den siste uken har det bare vært én eneste kommentator. Hun har på sin side ikke ligget på latsiden, og har kommet opp med hele fem kommentarer, de fleste for å forklare hvorfor hun tilsynelatende befinner seg i Frankfurt, Tyskland. Noe hun altså ikke er. Ingen skal beskylde kommentarfeltet på Tankefjas for å ha høy terskel for diskusjon. Tonje er ukens sjefsfjaser. Ingen foran, ingen ved siden, ingen under. Dét lukter det bragd av. Gratz.

Jeg håper at alle lesere på Tankefjas skal følge mitt eksempel med å jobbe i helgen og ønsker dere en riktig og akk så arbeidssom god helg. Så snakkes vi om ikke så altfor lenge igjen.

I natt tror jeg ikke at bloggen min sov stort. Den lå i bloggesengen sin urolig og byttet side til stadighet. Den skrudde kanskje på lyset et par ganger og overveide om den skulle lese i en bok eller noe for å lokke frem søvnigheten og samtidig få tiden til å gå. Kanskje sovnet den ikke før langt ut på morgenkvisten etter å ha telt sauer eller tenkt på hvordan den kunne drepe kongefamilien på en så spektakulær måte som mulig, som en av landets fremste krimforfattere anbefaler som medisin mot søvnproblemer.

Men nå har dagen uansett kommet. Dagen den har sett frem til hele uken, det har vært tre dager, det har vært to dager, det har vært i morgen, javisst er det imorgen, og så, plutselig nærmest; nå er dagen her. Endelig.

2-årsdagen til bloggen.

Hadde Tankefjas vært et barn som ble født 30. juni 2008, ville barnet i dag kunne gå, ha et par tenner i gommen sin, en fin manke hår på hodet og et stadig voksende ordforråd der kronjuvelene er gloser som tiss, bæsj, bleie og andre kroppslige utsonderinger som vi i en ideell verden kunne vært foruten.

Men hvordan ville barnet egentlig sett ut? Ville det hatt fine, rene klær, ville det ha velstelt hår, blå bekymringsløse glade øyne og pene, hvite melketenner? Eller ville det ha skitne klær med grønske på knærne og opprevne jakkeermer, grønne busemenn halvt hengende ut av begge nesebor og hjelpeløse, redde øyne?

Vel, barnet ble i det minste forbrelt i begynnelsen, gjennon nesten hele det første leveåret fikk det den oppmerksomheten det fortjente, og litt til, fra alenefaren sin. Men så begynte interessen å avta etter hvert. Det siste året har barnet langt på vei vært utsatt for det man kan kalle systematisk omsorgssvikt. Det er et lite under at ikke barnevernet har blitt koblet inn for lengst.

Men du skal vite det, bloggen, at det ikke er vondt ment. Det er for ditt eget beste at faren din av og til neglisjerer deg, det er i hvert det han tror. Han tar fri barneoppdragelse til et nytt nivå, men han tror han vet hva han driver med. Han tror du vil bli sterkere på denne måten, og da må vi stole på dét.

Like fullt hadde du nok fortjent en forsørger som hadde gitt deg litt mer oppmerksomhet og kjærlighet her i livet, men slik er det. Man velger ikke foreldre. Man må ta til takke for det naturen tilbyr. Ikke så mye mer å gjøre med det. Men hvem vet, kanskje vil det tredje året ditt bli bra. Kanskje du endelig får det nødvendige farsbåndet du sårt trenger. Det er lov å håpe på slikt i dag. Og i morgen. Helt til hverdagen henter deg inn igjen.

Uansett – gratulerer med dagen, Tankefjas.

Om ikke så altfor lenge er det to år siden jeg flyttet inn i Bloggebygrenda. Før det hadde jeg bodd rett i utkanten,  i det regjeringsløse og anarkibefengte området mellom personlig hjemmeside og blogg. Det var på den tiden da blogging og sosiale medier var i ferd med å kulminere – Blondinbella hadde akkurat blogget om en voldtektepisode og med ett begynte blogging å gå fra noe som stort sett bare nerder med et liberale holdninger til kroppsvask og fremtidsrettede politikere syslet med til å bli noe allment, noe som selv brunkremkonsumerende fjortiser kunne henge seg på uten å risikere å bli bannlyst fra gjengen sin.

Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.

Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.

Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.

Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?

Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.

Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.

Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.

Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.

Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?

Jeg håper det er plass til alle.

Da er det dags for nytt ukesluttfjas – noe som betyr at det har kommet tre innlegg fra denne kanten på seks dager. Det hadde vel de færreste trodd på forhånd. Men det er rart med det – plutselig kommer ordene som perler på en snor. Og perler på en snor skal absolutt ikke undervurderes.

Før jeg begynner må jeg også få takket for en flott velkomst i kommentarfeltet. Blogglesere er offisielt mine yndlingsfolk. Kommer det et politisk parti av og for blogglesere, og som på toppen av det hele jobber for å få fleskepølse på agendaen, da har det partiet min stemme.

Så, for gamle dagers skyld, dette er ukens…

- Statusoppdatering:
Beskyldningene har haglet (les: det har kommet én kommentar på det) om at jeg bare på pur f har holdt meg sånn noenlunde under jorden, digitalt sett, siden midten av april, og at det hele bare har vært en syk og svært sær form (eventuelt forsøk på) for en practical joke. Det er det ikke. For å dokumentere dette på røddig vis har jeg laget e lite sammendrag av ting jeg har foretatt meg siden sist. Slikt er tross alt lov når vi kjører ukesluttfjas. Tror jeg. Alt kan tross alt skje når det er ukesluttfjas på gang.

• Jeg har TV-debutert. All right, ikke skikkelig TV, men på web-tv. I forbindelse med Nordiske Mediedager ble jeg invitert til debatt om hvorvidt livet har blitt showbiz. Bakgrunnen min var en litt småsarkastisk spalte jeg skrev i BT om sosiale medier. Ironisk nok handlet debatten forsvinnende lite om sosiale medier, men mer om reality-tv. Herligheten gikk direkte på bt.no, og stort sett det eneste jeg husker fra debatten var at salen mente jeg var pysete som blogget semianonymt. Livet er hardt. Men det er vel slik det som oftest går med debuter.
• Jeg har startet fotballag sammen med diverse personer som har versert i kommentarfeltet her siden starten. Laget heter SK Svette, og henvender seg til mennesker som ikke kan spille fotball og som liker kjeks. Det sosiale samværet går foran selve fotballspillingen. SK Svette har, om jeg må si det selv, blitt en brakssuksess, så braksuksess at vi må sile ut folk med for høye fotballferdigheter.
• Jeg har fått tidenes mest deprimerende kompliment fra Forsvaret. De anser meg som et menneske som bør forsvare konge og fedreland i tilfelle krig og vil ha meg til sesjon. Hadde det ikke vært for at jeg og barn er lik katastrofe, ville det blitt sivilarbeid på denne karen. Men vi får se om det er nok til å nulle ut en stykk fjaser med våpen mellom hendene. Noe sier meg at det ikke er dreamteam. Men jeg kan ennå bli silet ut. Be for meg, dere som driver med den slags. For fedrelandets skyld.

Sånn. Da har jeg fått prøve meg som rosablogger også. Kult ass.

- Litteraturfjas:

En annen ting jeg har fått mer tid til uten stadige konsultasjoner opp mot de sosiale mediene er å lese. Jeg har slukt første bind Knausgård, og kan informere om at jeg ble solgt ganske tidlig. På forhånd var jeg skeptisk til en bok som tar opp problematikken rundt, men nå tar jeg bølgen hver gang noen nevner tidlig sædavgang eller dårlig kommunikasjon mellom far og sønn i selskapslivet. Men da jeg kjøpte første bind ble jeg også anbefalt en bok av en forfatter jeg på det tidspunktet ikke hadde hørt om før, nemlig en bergenser som heter Tomas Espedal. Han har skrevet et lignende prosjekt om seg selv, bare ikke like langt og fullt så privat som knauseren. Hans siste bok heter Imot kunsten, og du store allverden. Les den. Fort som faen. Det er spesielt og genialt som fy. Tomas Espedal, mine damer og herrer.

Sånn. Nå fikk jeg prøve meg som litteraturviter også. Fascinerende.

- Video:
Det var lenge meget jevnt i den knallharde kampen om å bli ukens video i denne utgaven av ukesluttfjas. Lenge var det nesten selvsagt at det måtte bli videoen “Drummer at a wrong gig” (eller noe i den duren) som har versert på Facebook og Twitter den siste uken måtte stikke av med seieren. Men så oppdaget jeg den bergenske filmskaperen Stian Hafstad, som blant annet har laget et antall spinoff-filmer på Harry Potter (sjekk ut – hysterisk morsomt for oss med kofferthumor). Han har laget en meget godt arrangert snutt for Universitetet i Bergen om plagering. Det tar kanskje litt i overkant av mot slutten, men alt i alt er dette en høyst kvalifisert film som fortjener oppmerksomhet.

- Sjefsfjasernytt:
Som kjent var premien i sjefsfjaserligaen ifjor et eksemplar av det litterært verdiløse verket Sjokoladekake pluss en pakke ballerinakjeks for å veie opp litt av inntrykket.  I år har ungdomsbedriften med det klingende navnet T productions UB kommet på banen med en nokså kul t-skjorte som det står Sjefsfjaser på. Mer vet jeg ikke, men så snart jeg får den fysisk i hende skal jeg legge ut et aldri så lite bilde. Her. Åjada – jeg har hørt at det går an å legge bilder ut på blogger. Helt spaced.

Og når vi snakker om sjefsfjasere, denne ukens sådan:

Alle vinner. Alle taper. Alt ettersom.