Category Archives: Blogg

Plaster på såret og et takk for sist

Posted on by
14

Det er ikke ofte jeg blir sint. Det er ikke ofte jeg hisser meg opp. Jeg er, om jeg må si det selv, relativt sindig. Noe som ofte overrasker folk som jeg møter fra andre byer – jeg er bergenser, jeg skal være konstant sint og irritert, og hvis jeg ikke er irritert for noe skal jeg irritere meg over at det ikke er noe å irritere meg over. De få gangene jeg merker at jeg kan tendere til å bli irritert er når folk poker meg i siden. Da er det nesten rage. Mitt til nå eneste voldelige angrep med fysisk skade som resultat kom etter en poke. Det var i sjetteklasse og endte med en knekket (knøkket?!?) tann.

Sint pleier jeg altså ikke å være. Jeg klarer det ikke. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har prøvd så veldig på å bli slik. Forhåpentligvis tar jeg det igjen på engasjement og det faktum at jeg aldri har sittet på en stol helt i ro. Engasjement er bra.

Men nå merker jeg at noe er i emning. Jeg tror egentlig ikke at jeg er sint, bare veldig, veldig skuffet.

Det gjelder datalagringsdirektivet. Det gjelder at George Orwell sin dystopi som han satt og skrev på i 1948 er i ferd med å nå Norge. At nå mangler vi bare et tankepoliti og et Ministry of Love så er vi i mål. Argumentene om at “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor bry seg?”  holder ikke vann for fem flate øre. Det handler ikke om å ha noe å skjule, det handler om helt grunnleggende prinsipper i rettstaten som sier at borgere er uskyldige til det motsatte er bevist, det handler om at ingen ville godtatt staten å sette opp videokamera i stuene (og soverommene) deres i tilfelle de skulle gjøre noe ulovlig.

Slikt henger ikke på greip. Eller, for å virkelig ta i her, slikt henger faen ikke på greip.

Åjada. Vi er på faen. Vi snuser på helvete også.

Men siden Big Brother uansett kommer til å få vite om all min gjøren og laden tenkte jeg at jeg like godt kan legge det ut her. Kanskje jeg kan skaffe meg noen browniepoints hos Miniluv med det samme. Det er faktisk en hjemmesnekret teori jeg har, nemlig at alle fjortisbloggene (<3) som gir fyldige referater om alt fra jordbærtyggis til zumbatimer (pun intended) er ledd i et program av regjeringen som skal få den oppvoksende generasjonen til å bli vant med datalagringsdirektivet, slik at Arbeiderpartiet i fremtiden kan bygge ut direktivet til å omfatte stadig mer informasjon om oss. Hvorfor jeg velger å hoppe på trenden er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal flagge dette som mitt litterære program og kalle det kunst.

Det må dere bare huske, folkens; gjør dere noe dere er litt usikker på – kall det kunst. Da har du også en god unnskyldning til å invitere venner på kanapéfest. Og kanapéfest er knall i padden.

Vel – først og fremst beskjeftiger jeg meg voldsomt med å planlegge Sjølve Livet i disse dager. På fredag går fristen for å søke høyere utdanning, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal velge. Statsvitenskap? Journalistikk? Interkulturell forståelse (<3 <3 <3)? Oslo? Bergen? Volda?

Greien er at jeg liker Oslo. Jeg liker folkene. Og gud som jeg liker været. Samtidig føler jeg at jeg har rundet Bergen. Alt som er verdt (og ikke verdt) å se i Bergen har jeg sett til gagns. Jeg er en jævel på kollektivsystemet – jeg er iskald og lar busser gå forbi meg fordi jeg vet at det kommer en buss med mye bedre plass og som bruker halve tiden på samme strekningen. Jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke for å få kjøpt varme wienerpekaner. Som kjent er det den viktigste kunnskapen en trenger å ha om en by, nemlig hvilke butikker som tilbyr varme wienerpekaner. I Oslo sitter jeg med en mengde ubesvarte wienerpekanspørsmål. Eksempelvis gjorde betjeningen på Meny Oslo City uttrykk for at de ikke solgte wienerpekaner i det hele tatt.

Slikt er urovekkende. Lever de som dyr der borte?

Bergen er ikke spennende lenger. Det er problemet. Men samtidig er det flere studier som frister i Bergen enn i Oslo. Men master er best i Oslo har jeg skjønt. Jeg har lyst på master i International Peace and Conflict studies. Det er elsk elskesen.

Huff. Jeg skjønner hvorfor kunsten alltid ender opp med å gi kritikk til Sjølve Livet. Det er fryktelig vanskelig å planlegge.

Jeg avreagerer med å blogge. Mye. Ikke rosa-mye, men Tankefjas-mye. Vent og se – jeg har veldig mye fjas på lager.

Juleukesluttfjas

Posted on by
7

I går kom det ikke noe innlegg. Ikke i forgårs heller.
Det er bare til å legge seg kupert for min del – jeg burde forutsett at det kom dager der det å skrive blogg måtte settes på bunnen av prioriteringslisten. For eksempel når det kommer foredrag og prøver og firehundre bøsser som mangler plombe og et titalls bøssebærerer som ikke har noe sted å være. Da må menneskelige behov og blogg settes til side. Da blir søvn noe du håper å få tid til, men som man får ta som en hyggelig overraskelse hvis det kommer. Jeg burde hatt et større lager liggende. Men det hadde jeg ikke. Det er for dårlig. Rett og slett.

Med andre ord: jeg møtte veggen. Skal hilse fra den, forresten. (Det var en internvits mellom alle oss som har lest Dag Evjenths eminente bok “Møter du vegger får du hilse fra meg”. Hvis du ikke har lest boken, du fattige, fattige menneske, får du i ytterste konsekvens kose deg med ordspillet).

Og hva gjør man på Tankefjas når man møter veggen? Jo – man går i Ukesluttfjas-terapi.

Dette er ukens…

- Erkjennelse:
I dag er det nøyaktig to uker til jul. Det er tolv dager til karakterene for første semester markerer juleferie. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke begynt på julegavene. Ikke litt en gang. Det er ikke likt meg. Jeg pleier å begynne første helgen i advent, noe som er høyst nødvendig ettersom jeg i fjor kjøpte siste julegave fjerde juledag. Jeg trenger tiden.

Jeg aner virkelig ikke hvor dette skal ende. Mye tyder på at jeg er nødt til å jobbe effektivt i julegavehandlingen, noe som strider mot alle mine manifest som menneske. Jeg er en slik som sannsynligvis ville gjort det skarpt i et kretsmesterskap for alle som er flinke til å skynde seg sakte.

- Julebrus-punkt:
Som allerede nevnt i Julefjas-serien var jeg én dag for tidlig ute med julebrusdrikkingen i år. Nå begynner jeg å ane konsekvensene av den for tidlige konsumeringen; jeg har gått lei julebrus. Jeg har nådd det jeg vil kalle for “j-punktet” i julen. Jeg nådde punktet i går da jeg var på god vei ned i dagens andre flaske under Hjelp til jul-komiteens årlige bøsseplombering – et ritual som for min del har blitt en viktig integrert del av julefeiringen.

Alle vi julebrus-elskere når vel dette punktet før eller siden i løpet av desember. Men jeg føler at 9. desember var litt i tidligste laget. Mye tyder på at nissepolitiet har oppdaget min synd og begynt å straffe meg allerede.

Jeg håper for all del at dere lærer av dette, folkens. Det ligger et lite snev av folkeopplysning bak fjaset her. Ikke drikk julebrus før 1. desember. Aldri.

- Julesanger som fremdeles ikke har nådd j-punktet for min del:
- Rockin’ Around The Christmas Tree, Mel and Kim
- Fairytale of New York, The Pogues/Kirsty MacColl
- Merry Xmas Everyone, Slade
- Santa Clause Is Coming To Town, Jackson 5

- Joseph, Better You Than Me, The Killers
- Don’t Shoot Me, Santa, The Killers
- Driving Home For Christmas, Chris Rea

- Sjefsfjaser:
Når vi først er i gang med Ukesluttfjas, er det bare rett og rimelig å hedre de mest ivirge kommentatorene i uken som har gått. Regjerende årssfjefsfjaser CingT troner øverst på fjasepallen denne uken med syv kommentarer, deriblant et antall julesanger og en passelig pervers sangtekst der undertegnedes forplatningsorgan blir kappet av for pengenes skyld. Det finnes ikke en ting man ikke tar opp i kommentarfeltet på Tankefjas, med andre ord.
Den gamle fjaseeliten står sterkt denne uken, med Maria som ukens runner up, med fire kommentarer. Hilde og Gitte deler tredjeplassen med tre kommentarer hver. Vi (det vil si jeg) takker for alle kommentarer den siste uken. Det er en førjulsgave i seg selv.

La oss for all del nyte denne nest siste fredagen før det braker løs.

(Det er forresten ingen av oss som tenker på er at det bare er tre uker til nyttårsaften også. Det er jo også en ganske festlig dag.)

God. Helg.

Åpent brev til bloggen

Posted on by
Syng ut om dette innlegget

Hei bloggen.

Først; beklager for alt. For at du ble frarøvet en trygg og god oppvekst. En barndom. For at jeg etter en stund syntes du ble vanskelig å ha med å gjøre og svarte med å overse deg, glemme deg, i stedet for å ta utfordringen og få deg på rett kjøl. Det var feigt. Takk og lov for at du bare er en blogg. Til mitt forsvar har ikke akvariefiskene mine lidd samme skjebne, og de har jeg hatt ansvar for omtrent like lenge som deg. Jeg er altså ikke ond tverrs igjennom. Bare et lite stykke. Men det vet jo du bedre enn de fleste.

Egentlig trenger du ikke lese dette brevet fra meg, for hvert eneste ord jeg skriver teller imot meg uansett. Hvorfor skal du i det hele tatt høre på en som meg? Det er jeg som er bad guy – du er Harry Potter, barnet som mot alle odds overlevde, mens jeg er Voldemort.

Likevel vil jeg prøve å rekke ut en arm, eventuelt en hånd om du vil, i håp om å få en hånd tilbake og ikke en knyttet neve. Jeg håper vi kan prøve på nytt, under litt andre omstendigheter. Det er fremdeles tid til å prøve å redde deg.

Den kvelden du ble unnfanget – ta det med ro, jeg skal spare deg for detaljene – var det med et håp om å lage en blogg der jeg kunne være ganske fri i både skrivemåte og tema. Jeg hadde nemlig en annen blogg før deg – og den døde en tragisk, men ventet død da jeg skrev meg fast i den. Den sultet ihjel, simpelthen.

Derfor håpet jeg altså at jeg kunne få et annerledes forhold til deg. At jeg kunne få deg til å si nesten hva som helst. Både tanker og fjas. Mente jeg noe om hva som helst, kunne jeg bare skrive det på bloggen. Like fullt – mente jeg for eksempel at fleskepølse får for lite oppmerksomhet i dagens kalde samfunn, da skulle det være rom for det også.

Slik har det egentlig ikke blitt. Så ærlig må jeg være med deg, bloggen. Du har skuffet meg der, men det er jo ikke din skyld heller. Jeg har kjørt deg fast inn i en gate som har FJAS tagget over alle vegger og murer i mils omkrets. Bloggen – du bærer så mye fjas på skuldrene dine at du kneler under tonnasjetrykket. Det er slik folk kjenner deg – og det er slik folk enten liker deg eller misliker deg. Fjas er ditt ansikt utad. Tankene blir bakgrunnsfyll, de blir statister, de er der fordi det er totalt uoriginalt å bare kalle en blogg for “fjas” eller “fjasebloggen”. Eller “Kim Arnes fjasehjørne”.

Derfor er mitt forslag at vi prøver ut litt nye veier fremover. Vi fortsetter med fjas slik som du er vant til, men samtidig prøver vi å putte litt tanker innimellom. Så ser vi hva som fungerer, og hva som ikke fungerer like godt. Jeg har gjort opp mine tanker om hvordan jeg vil du skal fremstå.

Jeg forstår godt at du er skeptisk, bloggen. At du ikke ser lyst på fremtiden din. At du blir tynnere, og at du blir skremt av å høre at jeg allerede har en blogg avgått til døden på samvittigheten. Men la oss prøve dette. Sammen. Kanskje du kan få en følelse av å bli født på ny. Litt zen-aktig. Litt sånn chai-te.

Okei?

Ukesluttfjas 42

Posted on by
5

Jeg har kommet helt ut av tellingen over hvor mange ukesluttfjas det har blitt. Derfor tenkte jeg like godt at jeg kunne peise på og kjøre meningen med livet. En liten intern vits oss som har lest verdens største triologi på fire bøker imellom, der altså. Hvis du ikke har en reneste anelse om hva jeg snakker om nå har du gått glipp av noe elementært. Du fattige, fattige menneske.

Ellers er det en aldri så liten ironi i at jeg skriver ukesluttfjas i dag. For det stemmer ikke. Det er riv ruskende gale – det er for pokker ikke slutt på uken. For min del begynner den i dag – de fire foregående dagene har vært fridager som har tendert til betegnelsen slapp, og først nå begynner hardkjøret. Likevel blir det ukesluttfjas. Forstå det den som kan. Mine veier er uransakelige.

U. Ann. Sett. Dette er ukens…

- Sjokkrelaterte oppdagelse:

Som jeg på mindre elegant vis hentydet til i ukesluttfjasintroen har jeg altså fått meg jobb. En skikkelig fin og koselig jobb som passer hånd i hanske med mine preferanser som person. Jeg har nemlig begynt å jobbe i en bolledisk. Åjada. Åtte timer, et par ganger i uken, styres bolledisken på Meny Bergen Storsenter med min jernhånd. Jeg steker brød, legger opp boller, rundstykker og wienerbrød, og kaster ting som har gått ut på dato. Skulle du befinne deg på Bergen Storsenter, synes jeg virkelig du skal ta turen innom og si hei. Se etter han som ikke kler alplelue og som går med en som er minst to størrelser for liten. Men jeg må. Det er kleskoden. Alpelue må til.

Dette er en sjokkrelatert oppdagelse fordi det gikk opp for meg at da jeg fikk jobben at jeg hadde oppfylt et nyttårsforsett. I juli. Jeg gjorde det nemlig klinkende klart på nyttårsaften at jeg skulle få meg jobb iløpet av tjueti. Og jeg gjorde det. Jeg innfridde nyttårsforsettet. Det har aldri skjedd før.

Applaus, folkens. Applaus.

- Fleskepølseadjø:

Jeg innser at min nye jobb preger denne utgaven av Ukesluttfjas. Det må jeg selvsagt beklage – de neste punktene skal være totalt fri for brød og bolle, uten sammenligning for øvrig. Men én ting som er vemodig med mitt karrieretrekk (?!?), er at min konsultering med fleskepølse har vært, og vil bli kraftig nedskjært i fremtiden. Det er dårlige tider i min tidligere bransje, nemlig gamle-damer-bransjen; mange har flyttet på gamlehjem (eller eldresenter som vi kaller det der jeg kommer fra), og andre er i ferd med å flytte helt andre steder, dessverre. Jeg har imidlertid stor tro på bollebransjen – jeg står fremdeles på det jeg sa før jul i fjor, at boller er the next big thing. Vi bare venter på at det skal smelle fra bolledisken. Jeg er glad for å kunne være med på revolusjonen.

Dermed ser det ut til at mitt langvarige vennskap med fenomenet fleskepølse er i ferd med å bli faset ut. Jeg vil benytte anledningen til å takke fleskepølse for alt den har gitt meg av gleder i mitt virke. Forhåpentligvis vil vi treffes i ferskvaredisken i tiden fremover også. Da skal jeg si hei.

Fleskepølse. Eg kan sverge på det nå
Håper du aldri lar meg gå.
Meg kan du alltid stole på.
Ditt ord er min lovsang.
For deg går eg smertens kanossagang
Når alt er falskt
Når alt er falskt er du sann
Du er min vin og mitt vann
Du er min drøm og mitt savn
Min fleskepølse, min fleskepølse.

Man glemmer ikke gamle kunster, jamfør musikalen som ble skrevet i kommentarfeltet i vinter.

- Svar på tiltale:

Som den observante leser fikk med seg, blogget jeg om brunsnegler i forrige uke. Under ett døgn etter at innlegget ble publisert ble serveren bloggen ligger på infisert av et ukjent angrep, og ble liggende nede i totalt 28 timer. Tegnene blir for tydelige. Brunsneglene har en agenda.

- Video:

Jeg går en del på standup. I Bergen er det et knallbra standupmiljø, med mange talenter som er på vei oppover i karrierene sine. Dessuten kommer det med jevne mellomrom internasjonale komikere på besøk – som for eksempel en av mine absolutte favoritter – “The boy with tape on his face”. Han må oppleves; aldri har jeg skrattet så mye av et menneske som ikke sier et eneste ord på tjue minutter.

Men dette handler ikke om gutten med tape i ansiktet. Okei, litt. Første klipp ut er fra mai, faktisk samme kvelden da nettopp “The boy with tape on his face” opptrådte, og hører du ekstra godt etter kan du kanskje høre meg le. Jeg satt nemlig rett ved siden av kameraet. Det er med komikeren Thomas Nesse, som har en original stil. I dette klippet snakker han om russ og kommer med et utkast til ny vri på russetiden.

Når vi først er i gang kan vi like godt ta en med Christoffer Schjelderup også. Han er også en drivende god komiker, og han med en helt særegen stil. I dette klippet forteller han om da han var i Kina, og gir oss verdifulle tips hvis vi noen sinne skal bestille Sprite på restaurant i Kina…

- Sjefjsfjaser:

Den siste uken har det bare vært én eneste kommentator. Hun har på sin side ikke ligget på latsiden, og har kommet opp med hele fem kommentarer, de fleste for å forklare hvorfor hun tilsynelatende befinner seg i Frankfurt, Tyskland. Noe hun altså ikke er. Ingen skal beskylde kommentarfeltet på Tankefjas for å ha høy terskel for diskusjon. Tonje er ukens sjefsfjaser. Ingen foran, ingen ved siden, ingen under. Dét lukter det bragd av. Gratz.

Jeg håper at alle lesere på Tankefjas skal følge mitt eksempel med å jobbe i helgen og ønsker dere en riktig og akk så arbeidssom god helg. Så snakkes vi om ikke så altfor lenge igjen.

Bursdagsfjas

Posted on by
13

I natt tror jeg ikke at bloggen min sov stort. Den lå i bloggesengen sin urolig og byttet side til stadighet. Den skrudde kanskje på lyset et par ganger og overveide om den skulle lese i en bok eller noe for å lokke frem søvnigheten og samtidig få tiden til å gå. Kanskje sovnet den ikke før langt ut på morgenkvisten etter å ha telt sauer eller tenkt på hvordan den kunne drepe kongefamilien på en så spektakulær måte som mulig, som en av landets fremste krimforfattere anbefaler som medisin mot søvnproblemer.

Men nå har dagen uansett kommet. Dagen den har sett frem til hele uken, det har vært tre dager, det har vært to dager, det har vært i morgen, javisst er det imorgen, og så, plutselig nærmest; nå er dagen her. Endelig.

2-årsdagen til bloggen.

Hadde Tankefjas vært et barn som ble født 30. juni 2008, ville barnet i dag kunne gå, ha et par tenner i gommen sin, en fin manke hår på hodet og et stadig voksende ordforråd der kronjuvelene er gloser som tiss, bæsj, bleie og andre kroppslige utsonderinger som vi i en ideell verden kunne vært foruten.

Men hvordan ville barnet egentlig sett ut? Ville det hatt fine, rene klær, ville det ha velstelt hår, blå bekymringsløse glade øyne og pene, hvite melketenner? Eller ville det ha skitne klær med grønske på knærne og opprevne jakkeermer, grønne busemenn halvt hengende ut av begge nesebor og hjelpeløse, redde øyne?

Vel, barnet ble i det minste forbrelt i begynnelsen, gjennon nesten hele det første leveåret fikk det den oppmerksomheten det fortjente, og litt til, fra alenefaren sin. Men så begynte interessen å avta etter hvert. Det siste året har barnet langt på vei vært utsatt for det man kan kalle systematisk omsorgssvikt. Det er et lite under at ikke barnevernet har blitt koblet inn for lengst.

Men du skal vite det, bloggen, at det ikke er vondt ment. Det er for ditt eget beste at faren din av og til neglisjerer deg, det er i hvert det han tror. Han tar fri barneoppdragelse til et nytt nivå, men han tror han vet hva han driver med. Han tror du vil bli sterkere på denne måten, og da må vi stole på dét.

Like fullt hadde du nok fortjent en forsørger som hadde gitt deg litt mer oppmerksomhet og kjærlighet her i livet, men slik er det. Man velger ikke foreldre. Man må ta til takke for det naturen tilbyr. Ikke så mye mer å gjøre med det. Men hvem vet, kanskje vil det tredje året ditt bli bra. Kanskje du endelig får det nødvendige farsbåndet du sårt trenger. Det er lov å håpe på slikt i dag. Og i morgen. Helt til hverdagen henter deg inn igjen.

Uansett – gratulerer med dagen, Tankefjas.