Author Archives: Fjasolini

Utkast til handlingsplan for verdensfred

Posted on by
4

I etterpåklokskapens navn ser jeg at forrige innlegg ble dypt. Det havnet med god margin i den fatale ”tanker i en tankeløs tid”-kategorien. Jeg må beklage hvis noen føler seg støtt eller såret. Likevel ønsker jeg ikke å ta selvkritikk i den forbindelse; at slike innlegg kan forekomme er en av risikoene jeg daglig lever med som innehaver av en nettside hvis navn er tankefjas.net. Det går fint – jeg har lært meg å leve med risikoen, men det er ikke lett. Jeg gjør det i ytringsfrihetens navn. Jeg er en demokratiets soldat. Med pennen som våpen.

Og dette gjør jeg attpåtil gratis.

For en mann.

Jeg føler at vi må ta en real alvorsprat nå. Det begynner å bli en stund siden sist vi hadde alvorsprat, så det er mye vi må ta igjen. Såpass mye at det må tas over flere innlegg. Det er nemlig gode tider i alvorspratbransjen for tiden. De lever fett. De sitter der rundt bordene sine i teak og mahogni med strenge miner og kjenner riksdalene klirre så godt rundt hoftepartiene deres at det stimulerer høyst erogene soner slik at det nesten fremprovoserer ejakulering. Synkront. Under alvorspratingen deres.

Splæsj.

Så vi må ha oss en alvorsprat ja.

Apropos splæsj (dette, kjære leser, er en bloggfaglig sterk overgang); hva skjer med at folk i FrP har begynt å hviske? Det startet med Siv Jensen etter Birkedal-splæsjen, og etter det har jeg sett flere FrP-politikere snakke veldig lavt når de blir intervjuet på fjernsyn eller radio. Jeg synes selvsagt det er en positiv utvikling og et svar på usagte (ubønnete??) bønner – mang en gang har jeg sittet under TV- og radiodebatter og tenkt “hysj” når en FrP-representant har tatt ordet og snakket varmt om markedsliberalisme i en skala som får enhver tilhenger av Keynes til å vurdere selvmord. Jeg håper selvsagt at folk i FrP fortsetter å hviske fremover slik vi snart ikke hører dem i det hele tatt. Da begynner vi virkelig å snakke (ordspill intended).

Når vi snakker om markedsliberalisme (vi må faktisk ringe noen – dette innlegget stiger opp til å bli et koldtbord i gode overganger) – USA fikk jo seg et realt oppsving nå som Osama bin Laden er død og begravet – for ordens skyld på bunnen av et hav. Nå skal det sies at jeg ikke unner USA så veldig mye oppsving her i livet. Jeg har aldri vært i USA og har strengt tatt ikke noe særlig uttalelsesgrunnlag, men jeg har bestemt meg for å hate konseptet United States of America på magefølelse. Ikke amerikanerne, men fundamentet den staten er tuftet på som verdikonservatisme og individualisme. Derfor trøster jeg meg med at Johan Galtung har varslet at det amerikanske imperium vil gå under 24. oktober 2020, men akkurat den med bin Laden skal de få for. På den annen side sier amerikahateren i meg at det er noe muffens. Eller muffins. Det at vi ikke får se bilder av liket er mystifnustisk. Vi fikk jo se bildet av Saddam Hussein med halvt avrevet hode. Hjemmevideo av Osama gir liksom ikke samme følelsen. Det er rart med det.

Selv om jeg langt på vei applauderer operasjonen som fikk bin Laden avrettet, synes jeg generelt at hele krigen mot terror – eller rett og slett hele konseptet krig – har sporet litt av. Hvorfor skal vi hele tiden drepe? Er vi ikke enige om at det finnes skjebner som er langt verre enn døden?

Jo, kjære leser, det er det. For min del er det at noen roter i sakene mine, flytter på ting, tar på meg og setter seg ned ved siden av meg og maser om ting jeg absolutt ikke har interesse for en skjebne som der og da er langt verre enn det å bli degradert fra sjåfør til passasjer. På lang sikt tror jeg det å være død er ganske kjipt – spesielt hvis man er så uheldig og havner i himmelen sammen med de folkene som man absolutt ikke vil tilbringe en evighet med, nemlig de kristne. Men der og da – i nuet – er det ganske forjævlig.

Så burde vi ikke bare begynne å gjøre det? Hvis noen begår noen skikkelig ufine forbrytelser overfor menneskeheten drar vi bare hjem til dem og lager et helvete der? Vi sender en måke og en skikkelig irriterende person som oppholder vedkommende med et intetsigende tyt om hvasomhelst mens noen elitekaosmakere – for eksempel noen fra regjeringen – sendes inn i bopelen og ommøblerer, drikker, ramponerer og legger igjen et arsenal av illeluktende rekvisitter. Som for eksempel noe smøreost, rakfisk, kokt kål og råtne egg. Vi kan dessuten sende noen alvorspratere (og/eller FrP-politikere) som kan ejakulere over personlige eiendeler.

Når vi er ferdige kan vi sende forbryteren inn i huset, og be han eller hun om å rydde opp mens vi setter på noe skikkelig dårlig musikk i bakgrunnen. Personlig stemmer jeg for noe trance. Eller grunge. Hvis det er vanskelig kan vi bare ringe Lady Gaga. Hun er så billig at hun blir ikke noe problem å få hyret uansett.

Ingen liv går tapt, men samtidig er det en skikkelig lærepenge. En slik straff tror jeg de færreste vil godta skje mer enn en gang i livet. Dessuten er det en allmennpreventiv faktor inne i bildet: hvem faen gidder å begå lovbrudd hvis konsekvensen er et slikt kjipt besøk?

Det er bare til å ringe hvis dere vil ha noen utdypninger, FN. Jeg kan også sende dette utkastet til verdensfred på e-post til dere hvis det er nødvendig.

Gratis.
Åjada. Jeg er faen så raus.

Konfetti i håret og Jack Daniels bris

Posted on by
Syng ut om dette innlegget

I dag skal jeg blogge om rom. Ikke rom som i Bacardi rom – hadde det bare vært så greit – men om rom som i eksempelvis soverom. Værelser, simpelthen. Det er slik det går når ingen sender meg produktprøver jeg kan blogge om. Da må jeg ta for meg de nære tingene, som for eksempel rom. Jeg har taletid som skal fylles, og da må jeg ta det første og beste som faller meg inn.

Jeg har tenkt litt på dette med rom. Jeg har kommet frem til at noen ganger skal vi være glade for at internett ikke er et hus fullt av masse rom. Ikke det at det forekommer dager der jeg tenker at nå er jeg ikke glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom – for det gjør det ikke – men jeg synes det er røddig å noen ganger være glad for at internett ikke er et hus fullt av masse rom (nå har jeg nevnt problemstillingen min tre ganger, dere skjønte det kanskje? Flott). Som for eksempel når jeg kommer på at jeg har en blogg er dette en betryggende tanke. For hvis internett hadde vært et hus fullt av masse rom, ville bloggen min vært et lite rom i det huset. Det er i og for seg en forlokkende tanke. Ikke noe jeg fantaserer om på et daglig basis, men likevel litt forlokkende. Litt bare, fordi ingenting er egentlig mindre forlokkende enn rom som ingen har oppsøkt på en stund.

Dét, kjære leser, er bare trist. Et rom som ingen har oppsøkt på en stund er en geigerteller ute av drift, en båt uten innsjø og et veikryss der du uansett havner i en blindgate. Et rom som ingen har oppsøkt er to globoid og tidlig til sengs.

Med andre ord: det er veldig lite å skrive hjem om.

Rom som ingen har oppsøkt på en stund er altså jevnt over ganske triste. Du kan formelig føle ensomheten som rommet føler når du går i det. Du merker hvor mye kaldere det er i rommet, og at det lukter ørlite forskjellig fra de andre rommene i huset. Lukten av ensomhet. Av et rom som ser sine beste dager forsvinne – én etter én – som tenker ”var dette livet? Var dette alt? Hvorfor ser ingen det gode i meg, alt det fine jeg tross alt har? Fiskebeinstapeten fra tidlig nittitall er jo like fin som da den ble satt på, malingen skinner jo fremdeles!”

Slike rom har jeg mest lyst til å gi en klem til. Men det å klemme ti-tolv kvadratmeter store rom er fremdeles en sosial terskel jeg har til gode å krysse. Jeg er dessverre ikke så dedikert.

Tankefjas er et slikt rom. Kaldt, jævlig og med en stram lukt av fortapthet og selvdestruktive tanker som tatt ut av enhver emokid sin bevissthet. Tankefjas knasker globoid som andre spiser Läkerol.

Jeg prøver å sette opp varmen, oppholde meg litt i rommet, lufte ut og godsnakke litt med det. Klø det litt under lysbryteren, ah, der ja, takk skal du ha, og fortelle hvordan det står til med meg. Jeg forteller at det går bra. Det meste er ved det gamle. Jeg forteller at jeg har begynt på Et Nytt Prosjekt, et fremdeles superhemmelig prosjekt – riktig nok ikke et Moderne Prosjekt, det får da være grenser, men Et Nytt Prosjekt og – som en konsekvens av Prosjektet – er jeg på vei ut av bollebransjen. Sånn by the way. Jeg føler at bollebransjen fra nå av er klar til å greie seg på egenhånd. Nå skal jeg videre til nye, relativt upløyde marker, jeg skal utvide horisonten min. Det blir stas. Spaß som de sier i Tyskland. 

Men jeg må videre. Jeg må si bai bai, voi voi, shallabais, you name it, til rommet. For denne gang. Det var i grunnen ganske hyggelig, jeg sier til rommet at du er ikke så verst når det kommer til stykket, vi må få gjort det igjen snart. Det er mye vi må prate om. Verdensrevyen har gått ufortrødent videre siden sist vi var i kontakt. Jeg kunne nevnet i fleng, men jeg har gått over grensen min på 700 ord.

Slike grenser må man ha respekt for.

Påskemorgen slukker sorgen

Posted on by
2

Påsken er ikke tiden for å komme med de mest kontroveriselle standpunktene. Jeg tror det kommer av den litt uheldige timingen til Jesus (stakkar) da han greide å ødelegge hele påsken ved å spekulere i om noen kom til å forråde han før et dyr tilhørende fuglefamilien utbasunerte en bifallsytring den påfølgende morgenen (legg spesielt merke til hvordan jeg prøver å gjøre en ganske oppbrukt historie ny ved å pakke den inn i en byråkratisk språkdrakt. Det er bare til å ta notater, folkens).

Derfor vil jeg, uten å mukke (eller mokke? måkke?!?), si at jeg liker påsken. Påsken er skikkelig røddig i all sin prakt. Det er liksom julen uten mørketid, overvekt av familiebesøk, stress i forkant og Sølvguttene. Også er det krim. Krim liker vi.

Det som fascinerer meg med påsken er hvor vidt spennet mellom hva påske er for folk. Mens påske for noen handler om å fylle bilen med masse barn og dra til fjerne fjelltopper væpnet med ski, sitrusfrukt og kjekssjokolade, bare for å arrangere en ukeslang spontan Yatzi-turnering der det alltid forekommer uenighet om hvorvidt man skal godkjenne hus, tre like – eller sjanse for den saks skyld – når man egentlig kaster om to like, mens den for andre handler om å slappe mest mulig av i en by som er fri for tirretryner som as we speak triller Yatzi i firere når det egentlig kastes om liten straigth. Disse menneskene bruker som oftest tiden sin på å drive med hagearbeid, spise sjokoladeegg fylt med melkekrem og slå demonstrativt på avisen og si “HAH, det var det jeg visste!” når det meldes om at 8 av 10 nordmenn holder seg hjemme i påsken.

Personlig tilhører jeg den andre kategorien som tilbringer påsken i byen. Fri for tirretryner. Det er som et humant holocaust som inntreffer i forbindelse med første fullmåne etter vårjevndøgn. Ikke det at jeg har noe i mot ukeslange, spontane Yatzi-turneringer – jeg sitter selv i forbundsstyret i en organisasjon hvis idé er tuftet nettopp på gleden ved å arrangere ukeslange brett- og terningspillturneringer, gjerne mens man improviserer noe samtidig i tillegg. På denne måten blir det et stort mangfold i påsken. Skal vi tro kronprinsparet (det skal vi ikke, men la de få denne) er dette med mangfold viktig.

Det blir riktignok ikke så mye påskeferie for min del. Jeg skal jobbe alle dagene det er mulig å jobbe, og i tillegg balanserer jeg mellom to jobber. På den annen side jobber jeg om kvelden, så jeg har all mulighet til å snu døgnet på hodet selv om jeg er yrkesaktiv. Og igjen: byen er støvsugd for tirretryner. Da er det jo ikke så gale.

Men nok om meg og mine arbeidsrutiner. Som mitt klientell i min tidligere bransje, nemlig fleskepølsebransjen, kunne fortelle var påsken før i tiden en svært rolig tid. Med mindre folk dro til fjellet for å spille Yatzi akkompagnert med sitrusfrukter, holdt de seg for det meste inne i påsken, selv i byen. Alt var stengt, som i alt, på TV var det for det meste dypt religiøse programmer som handlet om Jesu lidelse og om at det er viktig å voldta korgutter slik at det blir mannfolk av dem også. Du kunne bare glemme å gå på kino. Hvis du så mye som nærmet deg kinoene, tror jeg faktisk de begynte å brumme. Drakk du alkohol eller hadde sex har jeg hørt et ubekreftet rykte om at politiet kom hjem til deg, slengte deg opp og slaktet deg som en geit. Halal.

Nå er det ikke verre enn at 7-eleven og Deli de Luca slåss om å selge deg tre boller for tjue kroner, at du kan se tvekamp i det verken religiøst eller intellektuelt stimulerende programmet Farmen på påskeaften, og du kan når som helst gå på kino og se norsk ungdom på spritfyllen i filmen Hjelp vi er russ. Ikke det at man skal se den filmen, for det skal man ikke. Det har ikke kommet så veldig mye fornuftig fra den kanten siden Død Snø. Og det sier litt.

Poenget mitt er at jeg liker at det går fremover. Jeg applauderer. Påsken er helt etter mitt hjerte – vi burde kanskje innføre påske som en høytid vi arrangerer hvert kvartal. Mest på grunn av tirretryne-holocaust.

Men for all del. La oss ikke skjære alle under samme kam; det er mange flotte, hederlige mennesker som reiser vekk i påsken også. Men de er få. De er unntakene som bekrefter regelen.

Plaster på såret og et takk for sist

Posted on by
14

Det er ikke ofte jeg blir sint. Det er ikke ofte jeg hisser meg opp. Jeg er, om jeg må si det selv, relativt sindig. Noe som ofte overrasker folk som jeg møter fra andre byer – jeg er bergenser, jeg skal være konstant sint og irritert, og hvis jeg ikke er irritert for noe skal jeg irritere meg over at det ikke er noe å irritere meg over. De få gangene jeg merker at jeg kan tendere til å bli irritert er når folk poker meg i siden. Da er det nesten rage. Mitt til nå eneste voldelige angrep med fysisk skade som resultat kom etter en poke. Det var i sjetteklasse og endte med en knekket (knøkket?!?) tann.

Sint pleier jeg altså ikke å være. Jeg klarer det ikke. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har prøvd så veldig på å bli slik. Forhåpentligvis tar jeg det igjen på engasjement og det faktum at jeg aldri har sittet på en stol helt i ro. Engasjement er bra.

Men nå merker jeg at noe er i emning. Jeg tror egentlig ikke at jeg er sint, bare veldig, veldig skuffet.

Det gjelder datalagringsdirektivet. Det gjelder at George Orwell sin dystopi som han satt og skrev på i 1948 er i ferd med å nå Norge. At nå mangler vi bare et tankepoliti og et Ministry of Love så er vi i mål. Argumentene om at “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor bry seg?”  holder ikke vann for fem flate øre. Det handler ikke om å ha noe å skjule, det handler om helt grunnleggende prinsipper i rettstaten som sier at borgere er uskyldige til det motsatte er bevist, det handler om at ingen ville godtatt staten å sette opp videokamera i stuene (og soverommene) deres i tilfelle de skulle gjøre noe ulovlig.

Slikt henger ikke på greip. Eller, for å virkelig ta i her, slikt henger faen ikke på greip.

Åjada. Vi er på faen. Vi snuser på helvete også.

Men siden Big Brother uansett kommer til å få vite om all min gjøren og laden tenkte jeg at jeg like godt kan legge det ut her. Kanskje jeg kan skaffe meg noen browniepoints hos Miniluv med det samme. Det er faktisk en hjemmesnekret teori jeg har, nemlig at alle fjortisbloggene (<3) som gir fyldige referater om alt fra jordbærtyggis til zumbatimer (pun intended) er ledd i et program av regjeringen som skal få den oppvoksende generasjonen til å bli vant med datalagringsdirektivet, slik at Arbeiderpartiet i fremtiden kan bygge ut direktivet til å omfatte stadig mer informasjon om oss. Hvorfor jeg velger å hoppe på trenden er jeg usikker på, men jeg tror jeg skal flagge dette som mitt litterære program og kalle det kunst.

Det må dere bare huske, folkens; gjør dere noe dere er litt usikker på – kall det kunst. Da har du også en god unnskyldning til å invitere venner på kanapéfest. Og kanapéfest er knall i padden.

Vel – først og fremst beskjeftiger jeg meg voldsomt med å planlegge Sjølve Livet i disse dager. På fredag går fristen for å søke høyere utdanning, og jeg er fremdeles usikker på hva jeg skal velge. Statsvitenskap? Journalistikk? Interkulturell forståelse (<3 <3 <3)? Oslo? Bergen? Volda?

Greien er at jeg liker Oslo. Jeg liker folkene. Og gud som jeg liker været. Samtidig føler jeg at jeg har rundet Bergen. Alt som er verdt (og ikke verdt) å se i Bergen har jeg sett til gagns. Jeg er en jævel på kollektivsystemet – jeg er iskald og lar busser gå forbi meg fordi jeg vet at det kommer en buss med mye bedre plass og som bruker halve tiden på samme strekningen. Jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke for å få kjøpt varme wienerpekaner. Som kjent er det den viktigste kunnskapen en trenger å ha om en by, nemlig hvilke butikker som tilbyr varme wienerpekaner. I Oslo sitter jeg med en mengde ubesvarte wienerpekanspørsmål. Eksempelvis gjorde betjeningen på Meny Oslo City uttrykk for at de ikke solgte wienerpekaner i det hele tatt.

Slikt er urovekkende. Lever de som dyr der borte?

Bergen er ikke spennende lenger. Det er problemet. Men samtidig er det flere studier som frister i Bergen enn i Oslo. Men master er best i Oslo har jeg skjønt. Jeg har lyst på master i International Peace and Conflict studies. Det er elsk elskesen.

Huff. Jeg skjønner hvorfor kunsten alltid ender opp med å gi kritikk til Sjølve Livet. Det er fryktelig vanskelig å planlegge.

Jeg avreagerer med å blogge. Mye. Ikke rosa-mye, men Tankefjas-mye. Vent og se – jeg har veldig mye fjas på lager.

Post-post

Posted on by
2

Noen ganger føler man seg mektig. Som når man om sommeren står over en flue med en sammenbrettet versjon av norsk dags-eller ukepresse, og prøver å bestemme seg om fluen skal få leve eller dø; en beslutning som ofte avhenger av ens humør. Helt grunnleggende spørsmål som det å leve eller dø ligger og hviler på om du har tatt ny rekord på Angry Birds eller ikke. Kaldt og jævlig er dette villnisset som de kaller livet.

En kan si at dette er urettferdig. At det er på høyde med at vannloppen skal teste genmanipulert mais på vegne av hele menneskeheten. Men slik er det. Alt man kan gjøre er å gi livet kritikk. Kritikk til sjølve livet er jo tross alt navet i kunsten. Så da blir det kunst.

I etterkant av forrige innlegg har jeg smakt på noe som kan minne om en slik makt. En opplevelse som har fått meg til å tro på at bloggmediumet kan gi oss den makten vi trenger til å flytte fjell. Nå har jeg riktig nok flyttet veldig lite fjell siden sist, men jeg føler at forrige innlegg har fått etterspill.

Det skal nevnes at jeg har mottatt litt kritikk for å ha vært for hard mot dvergbendelormen. At jeg burde gå litt mer på reven som tross alt driter dvergbendelorm. Men jeg synes at i en slik sak trenger man sterke syndebukker man kan pisse langt og lenge på. Man skal ikke gi ved dørene og legge noe i mellom når det er snakk om provoserende små dyr som har som mål å utrydde vors. Slikt er det aldri sesong for hos meg. Kall meg kynisk. Kall meg et følelsesmessig avstumpet menneske.

Eksempelvis nevnte jeg moskus mot slutten av innlegget da jeg skulle komme med utkast til dyr som jeg tror er bedre skikket til å ta på seg bærende oppgaver i verden som i det siste har blitt tildelt henholdsvis dvergbendelorm og vannloppe. Dagen etter kunne jeg lese at en varaordfører for Høyre (sic) mente at vi heller burde selge samer, isbjørner og moskus til utlandet istedet for hun som vant MGP (sic sicesen fra sicceland). Utenom at utsagnet er det dummeste jeg har hørt siden sist en FrP-representant uttalte seg om… vel, hva som helst, er dette røddig. Moskusen har fått hjulene i gang nå, og jeg håper at den benytter seg av denne muligheten til å komme frem i lyset og ta på seg oppgaver på vegne av menneskeheten.

Enda mer oppsiktvekkende var det at jeg fikk levert selvkritikk fra jorden etter forrige innlegg. Den observante leser la nok merke til at jeg ba jorden, ved Moder Jord, om å levere en selvkritikk på pulten min innen mandag klokken ni.

Den kom. Dog ikke på pulten, men i sekken. Det holder.
Etter en intens opprulling viser det seg at CingT har administrert denne selvkritikkdistrubisjonen fra sin residens i Stavanger ved hjelp av sosialistiske medsammensvorne elever på skolen min.

Dette folkens. Dette er røddig så det drypper av det.
Etter hektisk møtevirksomhet i redaksjonen i Tankefjas, har man enstemmig kommet frem til at det er etisk forsvarlig å gjengi selvkritikken fra jorden i sin helhet her på bloggen. Selvkritikk fra jorden er noe redaksjonen anser som noe som er av interesse for samfunnet for øvrig. På den annen side har jeg ikke tilgang til skanner. Så det får eventuelt vente. Men da venter dere på noe sabla godt, folkens.

Hva kan man trekke ut av dette?
Jo – det kommer faktisk noe fornuftig ut av borgerjournalistikk. At hvis vi bare legger sminkedåsene fra oss kan vi gjøre verden til et bedre sted. Når moskus og jorden kan gi lydbfra seg ved hjelp av ett enkelt blogginnlegg, hva vil ikke da tusen innlegg gjøre?

Vi snakker ideologisk makt i massevis. Og skal vi tro faget Politikk og menneskerettigheter er ideologisk makt the shit. Folk dreper for å få ideologisk makt. Også kan vi bare sitte på macene og lenovoene våre og skrible ned noe, og se selvkritikkene komme fra flere hold.

Tenk på det. Tenk på det.