Tankefjas

Tampen brenner – Bergens Tidende 18. desember 2009

Akkurat nå sitter alt som kan krype og gå av statsledere samlet i København for å forhåpentligvis komme frem til en global og forpliktende klimaavtale.

Noen har rykket ut og kalt dette møtet for det viktigste møtet i menneskehetens noe frynsete historie. Vel – la oss i hvert fall fastslå at møtet er viktig. For faktum er at vi er nærmere enn noensinne til å få til en global og forpliktende klimaavtale. USA er endelig på gli, og Barack Obama vil stikke innom mot slutten av møtet for å spre litt mer håp blant småtrøtte møtedelegater. Dessuten viste Obamas nylige Asiaturnè at Kina om ikke annet kommer til å sette seg ved forhandlingsbordene med en viss positiv tilnærming til å få i stand et forlik.

Slike tilsynelatende marginale faktorer kan fort bli tungen på vektskålen i København. Det er viktig å huske på at ankepunktet for Kyotoavtalen fra 1997 var at USA ikke tegnet seg på – forhåpentligvis blir de med denne gangen. At en nasjon som står for en ikke beskjeden brøkdel av jordens totale CO2-utslipp tegner seg på avtalen er et være eller ikke være for om møtet i København blir vellykket eller ikke.

For det begynner å haste nå. Selv om kritikere har påpekt at endringer i klima er naturlig, og at toppmøtet i København ikke er annet enn en koselig førjulscamp for verdens fremste pamper, er det ikke til å stikke under en stol at vi sliter med et energiforbruk som ikke er bærekraftig og CO2-utslipp på verdensbasis som er langt forbi det som burde tolereres i 2009, når vi vet hvilke virkninger CO2 har på klimaet.
Vi spiller russisk rullett med vårt eget hjem og våre etterkommeres liv. Rapporten som Al Gore og Jonas Gahr Støre la fram mandag denne uken er med på å underbygge dette. At ting virkelig ikke står bra til. Etter hvert som tiden går og ingenting drastisk skjer, blir oddsene våre dårligere og dårligere. Vi kan kjøre så mye buss, utvide Bybane i øst, vest, opp og ned, og installere så mye sparedusj vi bare orker, men det er på det globale planet at de store forskjellene blir skapt.

La oss krysse fingrene for at toppmøtet i København blir et lyst kapittel i menneskehetens historie. Mitt forslag er å bryte den mangeårige tradisjonen med å gi jorden vår raggsokker til jul. Den har fått nok slike, nå; det er ikke fare for at den skal bli kald på føttene på en god stund. En mye bedre gaveidé er et klimaforlik i den danske hovedstaden.

For tampen brenner. Og det blir stadig varmere.
—————–

Storebror – Bergens Tidende 16. november 2009

Datalagringsdirektivet er kanskje ikke akkurat ordet som umiddelbart vekker den største interessen hos den jevne nordmann. Ikke ennå. Men datalagringsdirektivet er noe som kan omfatte omtrent hvert eneste menneske i landet vårt, og i hvert fall du som leser BTbatt. Du som er ung og knapt gjør annet enn å kommunisere elektronisk.

Hvorfor? Jo – direktivet pålegger teleselskaper som Telenor og Netcom å lagre informasjon om telefonsamtaler, smser, e-poster og annen aktivitet på internett du foretar deg i inntil to år – i tilfelle du eller noen i familien din skulle slumpe borti noe kriminelt.

For det er nettopp kriminalitet, organisert sådan, dette direktivet handler om, og i aller størst grad terrorisme. Tanken bak er å være føre var og kunne sitte på fellende bevis hvis noen skulle planlegge terror eller administrere verdensomspennende nettverk av ymse slag i Norge.

Dette direktivet er et påfunn fra EU sin side – og praktiseres i flere land nedover på kontinentet, blant annet i Danmark. Her viser de midlertidige erfaringene at direktivet har hatt minimal effekt på oppklaringsprosenten hos politiet i landene, rett og slett fordi det i svært mange tilfeller ikke holder med informasjonen direktivet tillater etterforskere å hente ut, og EU har krøpet og til korset og startet evaluering av virkningen av direktivet.

Den europeiske menneskerettighetskovensjon slår fast at personvernet er en av grunnpilarene i et demokrati; alle mennesker har rett på et privatliv – en sfære som vi selv har kontroll over, og som ikke storebror har tilgang til. Skal et direktiv som mistenkeliggjør et lands samtlige innbyggere, uten å hjelpe spesielt banebrytende for det som er dets tenkte formål, være med på å påføre demokratiet vårt en stygg ripe i lakken? Er det virkelig verdt å ta den sjansen?

Heldigvis har Norge, gjennom EØS-avtalen, rett på å nedlegge veto mot direktiver fra EU. Dette har vi aldri gjort før – men nå er det på høy tid.

Det er på tide å avvise storebror i døren.

Tør vi det?