Jeg liker å se på Sjølve Livet som en bok. Med fare for å briljere med mine litteraturkunnskaper vet jeg at bøker har en tendens til å være oppdelt i kapitler, hvis innhold ofte har en spesiell tematikk spesielt for kapitlet (mer om dette kan du lese i min bacheloroppgave i litteraturvitenskap). I disse dager er jeg i ferd med å starte på et nytt kapittel i mitt Sjølve Liv. Et ganske viktig kapittel, om jeg må si det selv. Et kapittel jeg kommer til å se tilbake på når jeg er femti, kanskje helt opp til femtifire år gammel. Et kapittel som jeg frykter kan redefinere meg selv som person, etc.

Jeg skal nemlig begynne å ta kjøretimer.

Jepp. Det er ille. Jeg skal altså punge ut av egen lomme for å kunne få muligheten til å sette livet på spill i trafikken. Nokså frivillig.

De som kjenner meg godt er de eneste som kan se for seg konsekvensene av meg i bevegelse raskere enn tre kilometer i timen. De vet hvor enormt lite praktisk anlagt jeg er. Det eneste som muligens ville vært enda mer dramatisk og katastrofalt ville muligens vært om jeg begynte å ta dansetimer. Men la oss ikke tenke så mørke tanker, her.

Mine bil- og kjøreegenskaper er selvsagt svært begrensede. Jeg har kjørt litt rundt omkring allerede, og har såvidt passert det punktet der jeg ikke går ut av bilen og ser under panseret når jeg blir bedt å ta inn clutchen. Ære være det stakkars mennesket som skal bli min kjørelærer.

Selv om jeg, med min grenseløse selvinnsikt, nettopp sa at det er krise at jeg skal bevege meg raskere enn tre kilometer i timen, er det en sannhet med ganske omfangsrike modifikasjoner. Som jeg tidligere har skrevet om har jeg i mange år hatt sykling som en av mine yndlingsaktiviteter. Det at jeg det siste året stort sett bare har syklet på sykler som står dønn i ro med en TV-skjerm i front har ingenting med noenting å gjøre, men bare en fiffig detalj som langt på vei maler et bilde av hvor langt verden og samfunnet for øvrig har kommet der man kan sykle mange kilometer uten å forlate arbeidsplassen, hjemmet eller treningssenteret man frekventerer.

Poenget er at i min fortid som syklist i trafikken, i full 3D, var jeg en slik syklist som bilistene hater. Det var i hvert fall slik jeg ønsket å bli oppfattet. Jeg satte meg på setet med virkelighetsoppfatning om at veien ikke var stor nok for både syklister og bilistene. En syklist som holdt syklistenes rettigheter i trafikken hellige, koste hva det ville koste. Mer enn én gang hamret jeg løs på bilvinduer og ropte ukvemsord til folkene bak rattet (de jævlene) da mine rettigheter som syklist i lite kledelig og tight sykkelbukse ble neglisjert.

Det at jeg nå beveger meg inn på «the dark side» har jeg for lengst innsett må anses som et nederlag. Men jeg skylder på alderen. Jeg er, med mine straks tjue år under beltet, for gammel til å æreskjelle folk med SUV i Bergenstrafikken. Det tar seg ikke ut. Dessuten er det altfor mye å gjøre med sykkelen min som står kjelleren. Jeg tror faktisk den trenger luft i dekkene, til og med.

Likevel har jeg lovet mitt gamle jeg (hei til deg, gamle jeg!) å aldri, noensinne, bli en bilist. Altså en slik som irriterer seg over asfalt, bensinpriser og rekesalat på hot-dog. Skulle jeg bli slik, lov meg at du oppsøker meg og slår meg med noe hardt. Eventuelt kjør meg ihjel. Same shit, different toilet, osv.

Uansett. Jeg har tro på at min inntreden i trafikken kommer til å bli en halvfast føljetong her på Tankefjas-bruket denne våren. Er det noe denne bloggen trenger, er det tross alt innhold.