Bildene av laken i vannkanten. Bildene av blodige, forskremte, helt uskyldige mennesker. Bildene av folk som har sett ondskapen i hvitøyet, snudd seg, løpt og kommet seg unna. De uvirkelige øyevitnebeskrivelsene.

Bildene av 200 000 mennesker på Rådhusplassen, kanskje opp mot 30 000 på Torgallmenningen og enda flere i det påfølgende fakkeltoget. Blomstene, lysene, tegningene, bamsene og kortene utenfor Domkirken i Oslo og rundt Den blå steinen i Bergen.

Høsten kom tidlig til landet vårt i år. Tåket, mørket, kulden, råskapen kom kjørende i en hvit varebil, lastet med flere hundre kilo ondskap og parkerte midt i det demokratiske hjertet av Norge.

Terror har vært noe som man i større grad har måtte forholde seg til i den tiden vi lever i idag. Likevel har det vært lett å avfeie at bildene vi i tur og orden har sett fra Oklahoma, New York, Madrid, London, Mumbai – til dels også den mislykkede bombingen i Stockholm – skulle bli en realitet her. Det var noe som ikke passet inn i vår beskyttede virkelighet som omtrent fem millioner mennesker tar del i. Nå er det en del av vår virkelighet. Det passer ikke inn, men likevel er den der. En kan spørre seg om det var blåøyd og naivt å tro at det ikke ville skje her også. Men nå har det uansett skjedd. Bildene vi tok innover oss de siste dagene av fellesferien var ikke fra en fjern verdensmetropol, men fra hovedstaden vår og fra søvnige Buskerud.

Her. 

Vi har kjent på følelser som våre foreldres foreldre kjente på under krigen. Følelsen av å oppleve en nasjonal traume, en følelse som de håpet etterkommerne deres aldri skulle få kjenne på. Nå er det vi som må håpe på det samme for dem som kommer etter oss. Like fullt har vi også fått merke hva som bor i fellesskapet i Norge. At det vi synger på 17. mai om at «Vi ere en nasjon vi med» faktisk er noe mer enn selvhøytidlige floskler vi drar frem i mangel på noe bedre å synge på nasjonaldagen vår. Vi forstår plutselig mye bedre stoltheten eldre mennesker gløder av på 17. mai.

For vi ere så absolutt en nasjon vi med – det er blomstene, lysene, hilsningene, engasjementet fra sør til nord et solid bevis på. På Twitter lurer folk på hvordan det går med twitterikoner som ligger hardt skadet på sykehus. Man deler fine strofer, sitater og betraktninger – for å trøste seg selv og andre. Folk bryr seg. Folk som ikke kjenner hverandre stopper opp foran avisstativene og utveksler sine refleksjoner og tanker. De gir hverandre klemmer. Det er fint. Det er nødvendig.

Her om dagen diskuterte jeg med en kollega om når vi kunne begynne å tulle igjen. Lage humor, skrive kåserier og igjen se på banaliteter i hverdagens små og store irrganger uten at det blir upassende og bråkjekt. Vi kom frem til at vi må få ting på avstand. Det er både lov og nødvendig å være litt pompøse og sentimentale en tid fremover. En ting er å konsumere humor i en vanskelig tid – en helt annen er å produsere god humor når det henger mørke skyer over oss. Hverdagen må bli kjedelig igjen, avisene må få tilbake overskrifter som «Slik redder du sexlivet ditt» og «NÅ kommer drømmeværet!» på forsidene sine, og sjokket er først og fremst nødt til å slippe taket før vi kan dra frem den løse snippen og de kjappe replikkene igjen. Vi må tilbake til den tiden da vi kunne si «jaja, vi bor nå i et trygt og behagelig land når de kan sette noe slikt på forsidene»

Latteren må runge over landet vårt igjen. Gjennom blogger, bøker, i avisspalter, på scener og på TV. Det er en viktig del av sorgarbeidet, og det er en viktig del av det å ta avstand fra terroren; vi må vise at frykten ikke skal få vinne. Vi skal ikke glemme, men vi skal gå videre. Spørsmålet er når. Det vil tiden vise, men den dagen det er lov, skal jeg love deg at du skal få merke det.

For som Lars Saabye Christensen skriver i diktet sitt «Det går over» fra den eminente samlingen Hvor ble det av alle gutta?:

Selv englene, selv englene har tatt fri
Jeg står her nedpå striten, veit ikke hvor jeg skal gå
Men det regnet her er kommet for å bli 

Og alt jeg kan si
er at alt snart er forbi
Jeg lover:
Det går over. 

Det gjør det. Det går over. Det er jeg sikker på.