Ti måneder går fryktelig fort. Spesielt når man tilbringer en god del av tiden i nærværet av blant annet spandauer, ostehorn, lunchbrød og et perverst antall sjokoladeboller. For ikke å snakke om brød i alle tenkelige (og utenkelige) former og varianter. Da går tiden styggfort, skal jeg si dere.

Nå er det nemlig bare et par timer igjen med å stable morgendagens fristelser og sette dem til heving, så er det over. Da mopper jeg meg ut av bolledisken for siste gang og sier takk og farvel.

Det er trist.

På mange måter tror jeg at bolledisken har merket meg for livet; på godt og vondt. Jeg har blitt introdusert for en verden jeg absolutt ikke hadde godt av å møte. Jeg, som alltid – litt hånlig – har plassert wienerbrød i samme kategori som fleskepølse og Kongen av Danmark, altså ting som serverer til dem som vant krigen for oss, har funnet mitt wienerfrelse. Når man har opplevd hvordan en varm wienerpekan – tatt ut av ovnen for et par minutter siden – smaker, da er det gjort. Eller krokanwiener for den saks skyld. Da er det bare til å legge Grethe Roede på speed-dial først som sist, la kolesterolet få leve sitt eget liv og dekke på til ditabetes melitus type 1. Det skal sies at matchvekten til undertegnede nok er høyere i dag enn for ti måneder siden. Ikke det at jeg driver og veier meg, men man tar det på øyemål. Og kommentarer fra publikum.

En helt annen ting er at jeg har prestert å bli en bollenerd. Som om jeg ikke hadde nok fra før. Når jeg skriver dette er det ikke så lenge siden jeg var innom Meny på Oslo City, og jeg tok meg selv i å smugtitte på heveskapet bak disken. “Jøss, er det slik de har her”, tenkte jeg, mens jeg irriterte meg over at posene med fem boller for tjue kroner var ferdig pakket. Urutinert.

Jeg tror alle har godt av litt bollediskjobbing. Man lærer seg å sette pris på at det finnes mennesker som står uhorvelig tidlig opp for at frokosten og lunsjen vår skal bli klar. At det ligger en god del arbeid bak ostehornene, rundstykkene og bollene vi dytter i oss. Man lærer hvor utrolig kjekt det er for en stakkars butikkansatt å bli møtt av et lite smil fra kundene midt imellom det som i mange tilfeller kvalifiserer til tirretrynestatus.

Smil, slå kanskje av en liten prat og vær generelt hyggelig neste gang du går forbi din lokale bolledisk. Kjøp noe fra disken, slik at det blir mindre å svinne på slutten av dagen. Da blir man glad.

Det skal i hvert fall jeg gjøre.
Som kunde.