For ikke så lenge siden sto jeg og ventet på bussen. Før bussen rakk å komme, svingte det en blå sedan inn på busstoppet, og vinduet på passasjersiden ble rullet ned.
“Hvor skal du?” kom det fra kupeen.
Som den konversasjonskunstneren jeg har en tendens til å være sa jeg at jeg skulle inn til sentrum.
“Ååå, så bra! Jeg skal i samme retning – hopp inn da!”.
Sjåføren var en jeg har kjent siden før vi begynte på skolen. Ansiktet var nesten like gutteaktig som det er i minnene fra bråkerommet i første klasse, barnebesøkene opp gjennom barneskolen og fra fotballbanen. For ikke å snakke om når vi spilte Pog eller byttet Pokémonkort. Eller da vi stakk innom bensinstasjonen etter skolen for å spille sprettballspillet, der premien var to kjempetyggis som egentlig kostet tre kroner. Per stykk.
Nå kjører han bil.
Flink til å kjøre var han også. Giret som en gud. Sjekket speilet hver femte sekund. Holdt god avstand til de foran – tusenogen, tusenogto, tusenogtre. I det hele tatt; en glimrende sjåfør.
Det er slike hendelser som sett utenfra ser så små og ubetydelige ut som får meg til å åpne øynene og innse at noe er i ferd med å skje. At vi ikke lenger er helt de samme menneskene som gikk rundt med ringpermer det sto “Premier League collection” med fotballkort i. Senere “Pokémon – gotta cath ‘em all!” med pokémonkort (“har du hørt at Bjarte har fått Blastoise i glins? I glins ja, BLASTOISE det er helt krise”). Konturene er muligens noenlunde like, i hvert fall i mange av tilfellene, men menneskene er nesten som dag og natt. Gameboy er byttet ut med iPhone. Tiger Team-bøkene er byttet ut med Dostojevskij og Knausgård. Donaldbladene er byttet ut med… vel.
Vi begynner å vokse til.
Bestevennen fra barneskolen har fått seg jobb på supplybåt i Nordsjøen. Han jobber en måned av og en måned på og er fornøyd med. En annen har nettopp blitt sykemeldt; jobben som bilmekaniker tar på ryggen hans. Flere skal i militæret. Han som aldri ville klatre i klatrestativet fordi det var for høyt og du kunne slå hull i hodet (dritfarlig) skal i flyvåpenet. Folk flytter hit og dit rundt i landet for å studere. Skrivekunstakademiet – sammenlignende politikk. Kjemi. Litteraturvitenskap grunnfag.
Selv om vi bare er i aldersjiktet sytten til nitten-tjue år – i manges øyne bare barn fremdeles, eller i hvert fall fryktelig unge (og dumme) – er det ingen tvil om at vi har forlatt barndommen. At vi er, som allerede nevnt, i ferd med å vokse til. Flere og flere samtaler begynner med “hvordan går det på jobben din for tiden?” – samtaletema som før var bare noe foreldrene våre kunne finne på og spørre folk de traff, et spørsmål som på en måte var litt av definisjonen på voksen når vi var yngre. Som om ikke det var nok er det en overhengende fare for at disse samtalene blir snakket over en kaffe, eller i hvert fall noe som minner om kaffe. Et cetera.
Hjelpes.
Det er helt slutt på bursdagsbesøkene der vi kommer klokken fem, med gaver i innpakningspapir fra Brio, spiser pizza, hjemmelaget kake og ser på film. Og hvis de som holder besøket er skikkelig kule, får vi lov til å spise gelé med sugerør til dessert. Slik er det ikke lenger. Det nærmeste man kan komme gelé nå er geléshots. Det er slutt på tiden der vi blir hentet av mamma og pappa klokken halv ni, høye på kake og godtepose.
Vi trenger ikke en gang kommentere forskjellen mellom da og nå. Den taler for seg.
I dag, mens jeg sto og ventet på banen som skulle føre meg til første skoledag for trettende gang, begynte det å samle seg små, håpefulle seksåringer på vei til sin aller første på skolen rett over veien. Det virker så fjernt – selv kan jeg ikke en gang huske min første skoledag, og jeg har vanskelig for å ta folk som forteller detaljert om sin første skoledag alvorlig. Det står et bilde av meg i knall oransje “KJØR FORSIKTIG!”-caps et sted i huset, og jeg antar at det ble tatt den dagen. Med mindre jeg hadde for vane å gå rundt med knall oransje capser gjennom hele oppveksten. Hvem vet.
Og, hvem vet, kanskje sitter disse seksåringene om tolv år og skriver noenlunde det samme på en eller annen blogg. At akkurat denne dagen i dag føles så fjern, at de har opplevd så mye siden da. Hvis blogging i det hele tatt eksisterer om tolv år, forresten. Kanskje de snakker det de har på hjertet inn på et nytt fenomen i sosiale medier, siden skriftspråk bare er såååå 2016. Kanskje morse har blitt hipt igjen om tolv år. Videre melder seg også spørsmålet; hvor er vi om tolv år? Har generasjonen 1980 – 1995 blitt den første generasjonen siden etterkrigsgenerasjonen til å se potensialet til fleskepølse?
Dypt. Jeg må visst tilbake til skolebenken. Før dette utarter seg. Fort.
Jeg er så enig
[Svar]
Aiaiai, så nostalgisk. Nå må jeg mimre jeg òg. Takk!
Marias siste blogginnlegg var Take a picture- it’ll last longah!
[Svar]
Vet du hva, det som irriterer meg mest ved dette fenomenet (har tenkt på det, jeg også, skjønneru) er at INGEN ser ut til å bry seg!
HELE kullet mitt forlater bygda akkurat nå, og alle synes det er heeeelt naturlig, ingenting å legge merke til. Tider kommer, tider går. Helt siden Kjartan Fløgstad skrev Skipsekspedisjonen (du vet… http://cingt.net/?p=1064 jada, må reklamere litt) har det vært så vanlig at saudabuen er likeglad hvorvidt vi drar eller kommer.
Og hva med disse ungdommene? De skal flytte, rive opp barndomsrota med jord og potte på – for å plassere den et annet sted, vanne blomstene med fremmed mugge.
Hvorfor tenker de ikke på det? Hvorfor er det så… naturlig? Hva føler du nå, lsm?
CingTs siste blogginnlegg var Flause
[Svar]
Jeg flyte tjue i sommer, og brukte omtrent to uker på å ha halvveis panikk fordi jeg var blitt gammel(jeg brukte tiden på å se, lese og høre alt fra barndom/tidlig ungdomstid bare for å føle meg enda eldre), men så begynte jeg på universitetet og oppdaget at jeg fortsatt er en drittunge. Det var fint, selv om det er mer alkohol enn brus og jeg må lage maten min selv. Likevel tør jeg ikke tenke på hva som er om tolv år(jeg er 32 da, offisielt gammel, i alle fall for en seksåring), faktisk tør jeg ikke tenke lenger enn til jul.
Kiwie//Kristines siste blogginnlegg var Wanted
[Svar]
Kim Arne Reply:
August 19th, 2010 at 20:32
Okei – jeg må visst gå inn på selve bloggen for å skrive en kommentar som ikke er svar, så derfor er dette svaret ikke bare til Kristine men til hele gjengen. Nytt kommentarsystem, skjønner dere. En kommentar til hver føler jeg blir spam og kunstig høye tall på antall kommentarer?
Kristine: Egentlig er det en ganske fin konstruksjon med livet, nemlig at man hele tiden befinner seg i hierakier. Du kan for eksempel føle deg veldig “gammel” ett sted, for så å oppsøke et miljø som har høyere gjennomsnittsalder, og igjen føle deg “ung”. Et nært eksempel for mitt vedkommende er at jeg føler meg veldig gammel på skolen som tredjeklassing når jeg ser førsteklassingene sope rundt og ikke vite noenting (unnskyld eventuelle førsteklassinger på videregående skoler der ute), mens jeg noen timer senere på jobben føler meg pur ung som ofte den eneste under tjue år.
Til et visst punkt kan man utnytte dette hierakiet og hele tiden oppsøke nye miljøer. Men før eller siden er det slutt. Og da må man vel ta den kjipe landeveien som heter “erkjennelse”. Dessverre..?
CingT: Jaaa, det er helt sant. Jeg tok dette opp med noen venner her i forrige uke, og følte egentlig at jeg aldri fikk spesielt gehør for mine tanker (noe som gjorde at jeg til slutt ga etter for å poste det her på bloggen i et siste desperat forsøk for støtte. Takk skal dere ha). “Det er slikt som skjer bare”. Javisst, jeg registrerer det, men er det ikke litt bemerkelsesverdig? Er ikke det, nesten bokstavlig talt, noe å skrive hjem om? Det at et menneske flytter, om så det er et stykke ned i gaten der det er bedre solforhold eller til andre siden av kloden er uansett en av de hendelsene i det menneskets liv som er tydeligst, og som i mange tilfeller markerer en ny era, og enten slutten på noe godt, ondt, kjedelig, etc.
Og det er bare slikt som skjer?!? Hva gir du meg, Carina?
[Svar]
FTW!
[Svar]
Kim Arne Reply:
August 19th, 2010 at 20:12
Takk for kommentar nummer 1100, Thomas!!
[Svar]
Jeg syns det er grusomt! Tenk at jeg aldri mer skal ferdes gjennom Lofoten, mitt vakre og trygge hjem, som noe annet enn en besøkende. «Neimen, er det du som er på besøk?», kommer folk til å si.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta farvel med barndommen. Så jeg dro bare.
Naitzels siste blogginnlegg var Lynkurs- «Ny hybel – de første dagene»
[Svar]
Som den pertentlige lingvistspiren jeg er, må jeg bare nevne det: Å utarte er ikke et refleksivt verb. Dette i motsetning til å arte (seg). Dessverre en utbredt misforståelse. Men nettopp derfor er det viktig å påpeke før det utarter. For å si det på den måten.
For øvrig er det godt å se at sommerferien er over også her på Tankefjas.
Lasses siste blogginnlegg var BrewDog kjapt oppsummert
[Svar]
Kim Arne Reply:
September 5th, 2010 at 18:19
Jøss, det var fullstendig nytt for meg. “Det begynner å utarte seg”/”Ting utartet seg” er en rimelig fast frase i mitt hverdagsspråk. Du aner ikke hvor ofte jeg sier det. Også er det feil. Riv ruskende gale. Dette setter min språklige integritet på prøve, men jeg skal gjøre mitt for å få endret på uvanen.
Takk for at du sier ifra. Jeg tar dette til etterretning.
[Svar]
Det lærte vi faktisk den andre uka på journaliststudiene (begynner nå på uke 4 (Y)). Lærte også noe annet interessant, nemlig at i en gruppe på 50 skt der 90% er et eller flere år eldre enn meg, er JEG best på grammatikk. Hvem skulle trodd dette?
Og visste du forresten at ordet ‘nitidig’ ikke eksisterer?
CingTs siste blogginnlegg var Flytt tusenlappen min!
[Svar]
Kim Arne Reply:
September 5th, 2010 at 19:50
Og her snakker man om at språket kommer til å gå til helvete når generasjonen født etter 1990 blir voksne? Tro om igjen.
(Eller kanskje ikke. Jeg har sett mye rart fra jevnaldrende opp gjennom årene. Mye tyder på at språket vil gå til helvete. Som alt annet, jmf 2012.)
Sannheten er vel snarere at ting vil utarte seg. Med mindre vi behandler språket vårt nitidig.
“Nitidig” kan være et ord i Bergen. Hvis en person er veldig krampemorsom, kan vedkommende være ni-tidig. Nitidig.
[Svar]