Man kan si mye om verdensmesterskapet i fotball. Man kan for eksempel si at det er for mye fotball på TV. Man kan si at det er for lite fotball på TV. Man kan si at man gir blanke faen i om det er for mye eller for lite fotball på TV, fordi det er sommer og da er TV noe man skal neglisjere – da skal man heller spise jordbær med fløte på stranden til langt på natt mens man synger gamle sanger om igjen. Og drikker vin. Mens Lars Lillo Stenberg kontrollerer at alt går riktig for seg.

Men én ting synes jeg at fotball-VM skal ha – det er plass til alle. Det er plass til historiene om gutten som vokste opp som yngstemann av tjuetre søsken, som mistet foreldrene sine i ung alder, som måtte klare seg selv på gaten i en ghetto i et land som formelig skriker etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland, som ble ranet og selv måtte rane for å få hjulene til å gå rundt, så kom fotballen og løftet han opp og fikk ham til å blomstre. Og det er ikke bare slike historier det er plass til. Det er til og med plass til blekksprut.

Åjada – blekksprut så det holder. Jeg kommer tilbake til blekksprut straks.

Det er jo visstnok sommer – selv om jeg personlig kun har sett tegn til det etter en uke i utlandet (en av dagene fant jeg forresten ut at jeg hadde spist grillet blekksprut (heia sammenhenger)) – noe som også betyr at det er høysesong for agurker og repriser på TV. Hadde det ikke vært for fotball-VM er jeg stygt redd for at TV2 allerede ville vært godt i gang med å vise repriser av “Karl & co”, for de av oss som ikke med oss de fjorten første rundende. Istedenfor oppslag som “Dette er VMs styggeste spillere (stemt frem av pene mennesker)” på Dagbladets nettsider, kunne vi risikert å måtte gå en ny runde med en eller annen albino-elg eller kåring av Norges styggeste hund som ligner på kjente politikere på høyresiden.

Og det er nettopp her blekksprut kommer inn i bildet. For det er plass til blekksprut under fotball-VM. Muligens takket være at det er høysesong for agurker. Skal vi tro mediedekningen blekksprut har fått den siste uken, er blekksprut langt på vei i ferd med å bli fotball-VM.

I en tysk dyrehage-ish befinner det seg nemlig en synsk blekksprut som heter Paul. Den har spådd alle Tysklands kamper hittil under verdensmesterskapet, og fått riktig alle gangene. Det har ikke vært bare-bare for Paul etter at han havnet i rampelyset; da han spådde Tysklands nederlag for Spania fikk han drapstrusler etter seg, og vi fikk se tendenser til splid i blekksprutmiljøet da den bergenske blekkspruten Asgeir talte Paul midt imot og mente at Tyskland kom til å vinne. Paul tok kritikken med tilsynelatende knusende ro, og lot seg aldri affisere av amatørblekkspruter fra Norge.

Paul kunne le sist da Puyol (som for ordens skyld har klengenavnet “Haien” siden vi først er i fiskeriket) stanget inn 1-0 for Spania i semifinalen mot Tyskland på onsdag. Nå er Paul konge, han har fått primadonnanykker og har holdt seg mye i hulen sin den siste uken, sannsynligvis for å fullføre analysene sine foran spåingen av finalene som går denne helgen.

Jeg blir glad av slike historier. Det har vært stille rundt blekksprut siden Blekkulf takket av på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorvidt vi har savnet blekksprut i livene våre etter det er annet spørsmål, men jeg synes at vi skal la blekksprutmiljøet få denne. Det sies at Paul er tre år gammel, og neppe vil få oppleve fotball-EM i 2012. Dermed blir det nok med dette for blekksprutene for denne gang.

Men bare sånn by the way: grillet blekksprut er godt. Spesielt når du tror det er kamskjell du spiser.

Sorry, Paul.