Stol på rosa?

Om ikke så altfor lenge er det to år siden jeg flyttet inn i Bloggebygrenda. Før det hadde jeg bodd rett i utkanten, i det regjeringsløse og anarkibefengte området mellom personlig hjemmeside og blogg. Det var på den tiden da blogging og sosiale medier var i ferd med å kulminere – Blondinbella hadde akkurat blogget om en voldtektepisode og med ett begynte blogging å gå fra noe som stort sett bare nerder med et liberale holdninger til kroppsvask og fremtidsrettede politikere syslet med til å bli noe allment, noe som selv brunkremkonsumerende fjortiser kunne henge seg på uten å risikere å bli bannlyst fra gjengen sin.

Jeg fant meg en ledig leilighet i blogg.no-høyblokken, i et område folk som allerede bodde i Bloggebygrenda omtalte som “et urbant og ganske ungdommelig område, et perfekt sted å opprette kjappe bekjentskaper på”. Det slo ikke feil; etter at jeg hadde skrevet det første innlegget, “Heisann sveisann”, lagde jeg meg noe mat, så på Fotball-EM og sjekket statistikken noen timer senere. Jeg ble Siv Jensen-sjokkert; 41 unike besøkende hadde vært innom. Jeg hadde fått fire kommentarer. Av vilt fremmede mennesker. De ønsket meg velkommen og lovet å følge med videre.

Selvfølgelig var jeg fornøyd, og jeg fortsatte. Jeg verken gadd eller hadde spesielt lyst til å reklamere for bloggen på Facebook og ellers for folk jeg kjente – men det var heller ikke nødvendig; lesere var ikke noe problem. En ting var at antallet var fint og høyt – en annen var at kommentarene var entusiatiske og oppløftende. Folk satte pris på det jeg skrev.

Slik gikk det – jeg blogget, ble lest, og fikk etter et drøyt halvår tilbud fra en leser om midler til å flytte inn i eget hjem, på et .com eller .net-domene. Jeg takket ja (surprise!!). Og her sitter jeg fremdeles, i eget hjem, langt, langt unna blogg.no-høyblokken, i et ganske så rolig nabolag. Jeg merket det dramatisk på statistikken da jeg flyttet, men jeg liker det. Jeg vet at de som kommer inn og leser her gjør det fordi de vil, og ikke fordi de har blitt sluset hit og kun er på gjennomfart. Det er bedre med 10 ekte lesere enn 100 uekte. Statistikk er ikke lenger så interessant – det viktigste for meg er at de som leser på bloggen får noe ut av det, hvor mange som gjør det er mer eller mindre likegyldig. Men det er fryktelig gøy å få kommentarer, det kan ikke legges skjul på.

Gi et lite vink tok opp noe veldig interessant i sitt bursdagsinnlegg til sin blogg på fredag (hurra og gratulerer til dem) – er bloggen hennes egentlig en blogg? Jeg har fått de samme kommentarene selv – “hvorfor blogger du ikke på bloggen din? Du skriver jo bare der”. Hva ligger i “å blogge”, da? Er det spørsmålsrunder, innlegg om hvor god den nye yoghurten fra Q-meieriene er og hva man driver med i helgene som er å blogge? Måles graden av et blogginnlegg i hvor mange bilder som følger med og hvor lange øyevippene til fotoobjektet er?

Rett før påske overvar jeg et foredrag om blogging, riktig nok ganske uautorisert, hvis hensikt var å gi folk som ikke visste hva blogging gikk ut på en tjue minutters gjennomgang om hva det er. Jeg ble mildt sagt overrasket over hva som ble trukket frem som eksempler på hva en skikkelig blogg er. Det skulle helst være personlig (greit nok), inneholde reklame og bilder, ofte skulle det være videosnutter der bloggeren snakket direkte med leseren. Forsvinnende få av de flere titalls – nærmere hundretalls – bloggene som jeg setter pris på passer innunder denne beskrivelsen.

Samtidig som at bloggeren i meg langt på vei tok turen ut i uthuset sitt for hente fakler og høygafler da den hørte denne beskrivelsen av bloggmediumet, sier fornuftavdelingen i meg at det faktisk er noe i det som ble sagt i foredraget. Spør du en person som ikke har spesielt inngående kunnskaper om sosiale medier om hva vedkommende forbinder med ordet blogging, er sannsynligheten høyere for at svaret vil være “fjortisjenter”, “sminke” eller “onepiece” enn “en fin diskusjonsarena der alle kan snakke og ha muligheten til å bli hørt” eller “blogging ja, det er Virrvarr, Esquil og Hjorthen, det”.

Like fullt merker jeg at aktiviteten hos dem som var “de store navnene” i Bloggebygrenda da jeg flyttet hit i veldig mange tilfeller har dabbet lite eller kraftig ned på bloggfrekvensen sin, og tilsvarende tatt igjen det tapte på Twitter. Her går diskusjonene som tidligere foregikk i kommentarfeltene på respektive blogger, det er her man kan kjenne tegn til nostalgisk sus fra de dagene da Bloggebygrenda skinte på sitt beste.

Engasjementet er ikke det samme lenger.Såvidt jeg kan se nesten over hele fjølen er kommentarene færre. Det er færre innlegg som provoserer og skaper pingbackstorm på bloggene rundt omkring, og hvis det blir skrevet innlegg som har provoserings- og debattpotensial, er sjansen større for at de ikke blir snappet opp, og ender opp med mye mindre oppmerksomhet enn de hadde fortjent.

Har rosabloggene “vunnet” bloggmediumet? Er det nok plass til at både de rosa og vi litt mer grågrønne, pistasjbloggerne, vi som skriver for skrivingens skyld, som ikke har motiver om fame and fortune kan leve sammen i fred og fordragelighet? Eller må vi etter hvert bli drevet på flukt fra Bloggebygrenda og melde permanent flytting til andre sosiale medier for å drive med vårt?

Jeg håper det er plass til alle.

7 til “Stol på rosa?” for øyeblikket.

Pingback: Tweets that mention Tankefjas » Blog Archive » Stol på rosa? -- Topsy.com

For en stund siden leste jeg at det snart ikke er mer plass igjen på nettet, så ja, det begynner å bli trangt. :p

Men jeg håper at “ikke-bloggene” fortsetter å leve videre til tross for rosabloggene. Det er jo sånn med det meste at det som er populært nødvendigvis ikke er det beste. (*host* listepop *hark*).

[Svar]

Det som er kjekt med rosablogging er at det er så lite krevende. Man skummer gjennom innlegg med lite tekst (maks. en halv side), ser på bilder og skriver en kommentar à la “Så fine bilder! ♥”. Fort og enkelt – slik mange foretrekker det. Da er det verre med lengre tekster som stiller spørsmål og får en til å tenke – innlegg der man faktisk må stoppe opp litt for å formulere en ordentlig kommentar. Folk er for late og rastløse for å lese skikkelige tekstblogger. Kanskje det skyldes multitasking – folk skal gjøre alt på en gang når de sitter på PC-en og fordeler oppmerksomheten sin på så mangt. Å kreve at leser setter seg skikkelig inn i et innlegg er for mye. Kanskje?

Selv stemmer jeg for monotasking og tekstblogging/ikke-blogger! Stå på! : D

[Svar]

Det som er synd er jo at det er vanskelig å oppdage de gode “ikke-bloggerne” som holder seg utenfor storbyen!

likte innlegget

Cecilie

[Svar]

Hmf. Hvorfor skal vi begynne å definere hva en blogg er nå?
For meg er en blogg en nyhetsstrøm. Det kommer nye innlegg, og du leser dem hvis du vil. Det er alt definisjonen på en blogg er for meg, og det er alt jeg vil den skal være. Hvem som helst kan skrive en blogg, og de kan gjøre nøyaktig riv ruskende hva de vil med den for min skyld.

Nettet er universet, uendelig og åpent. Hvorfor skal vi begrense oss selv? Hvis du kunne flyttet til Pluto, hadde du ikke gjort det? (Og ikke fordøm ham fordi han ikke er en planet!!)

En blogg er alt som kan abonneres på via RSS.
Jeg liker forresten RSS-statistikken best. Den forteller ikke hvem som stikker innom bloggen din en gang i blant, men hvor mange som abonnerer på den og leser hvert. eneste. innlegg. (See what I did there?)
CingTs siste blogginnlegg var Å søke hjelp til skolearbeid – problemfritt

[Svar]

Kim Arne Reply:
July 4th, 2010 at 22:55

CingT: “Ham”? Hvordan skal det gå med kvinnefrigjøringen hvis dere skal kalle ting for “han” hele tiden? Hva er gale med “den”? Jeg mistenker at det er nynorsken som har satt griller i hodet ditt. Ikke la Ivar Aasens 1800-årsmann dominere i 2010.

Menmen, jeg skal ikke blande meg. “Vi” kan klare oss uten defininasjoner av hva en blogg er, problemet er “de” som står utenfor som ser på blogging som en homogen masse bestående av outfitposter og særskrivingsfeil. At bloggmediumet er mangfoldig er for mange helt ukjent, de tror ikke det er mulig å blogge uten å oppflylle “rosakravene” – og det er jeg redd kan kvele det jeg elsker med bloggmediumet; nemlig mangfoldet og variasjonen. Det betyr ikke at jeg vil rosabloggene til livs – folk må få lov til å lese det de vil.

RSS-statistikk er interessant. Jeg har ikke funnet noe som har fungert optimalt, og aner ikke hvor mange som abonnerer på bloggen min. Kan du anbefale noe??

Cecilie: Takk!
Ja, helt enig. Føler at det henger litt sammen med det Aina sier (i hvert fall mellom linjene) – at godbitene befinner seg langt unna topplistene, og du er nødt til å lete lenge og vel for å finne dem, akkurat som det å finne en ny artist eller band som virkelig har det som du elsker, men ikke greier å sette fingeren på. Du er nødt til å gå gjennom mye rart for å finne dem, du må oppsøke dem selv, men du verden hvor deilig det er når de åpenbarer seg.

Gitte: Absolutt, tidsklemmen er et stikkord, både på den ene og andre siden. Man må sette av tid til å skrive en god kommentar, og bloggeren må sette av tid til å skrive et fornuftig svar – hvis ikke tror jeg sjansen for at man kommenterer igjen er mindre, for leser bloggeren kommentaren selv om h*n ikke svarer? Hvis ikke, er det i det hele tatt verdt å legge igjen en kommentar senere, når man bruker tid man kunne brukt på andre ting?

[Svar]

Jeg kaller Pluto ham, ja. Ikke pga Ivar Aasen, men pga en annen, minst like stor og innflytelsesrik mann: Walt Disney.

Angående RSS tror jeg at det er det som vises under Feeds i StatPressCN, som jeg bruker for statistikk. Tror jeg. Ehh…
CingTs siste blogginnlegg var Å søke hjelp til skolearbeid – problemfritt

[Svar]

Tankefjas

Det er tanken som teller

Stol på rosa?

7 til “Stol på rosa?” for øyeblikket.

Leave a Reply Cancel reply