Jeg vil gjerne stå frem med noe i dagens innlegg. Noe som har kvernet lenge et stykke bak i hjernebarken – noe som er nødt til å komme frem i lyset før det eter meg opp fra innsiden. Såpass alvorlig er det ja. Dette er blogging på et eksistensielt nivå, folkens. Dette innlegget innebærer på mange måter et være eller ikke være for meg som individ. Det må ut før det går menneskeliv tapt. Slikt er så unødvendig, spesielt nå som det går mot sommer og sun, sun, sun over our bodies. Også føler jeg at en betroelse kan passe fint inn, siden jeg allerede har kommet med en kjærlighetserklæring etter mitt digitale selvmord. Man må ha slike ting i bakhodet når man lager blogg. At det skal være en sammenheng. Vi liker sammenhenger.

Hvis du har prøvd å gjette deg frem til hva min betroelse går ut på mens jeg har snakket meg bort, må jeg beklage hvis du tror dette gjelder for eksempel vuvuzela-instrumentene som man må ha ligget under en stein, under en større stein, i en hule, fire kilometer under jordens overflate for å ikke å ha fått med seg de siste dagene. Det er godt gjettet, men jeg er mer uforutsigbar enn som så.

Dette stikker mye dypere enn konstant biesvermlyd på kopekassen i prime time. Tolerant som jeg er kan jeg leve med slikt.

Men ikke med dette.

Greien er at jeg har et problem med kunst. Skikkelig. Det funker bare ikke. Akkurat det er en ganske, hva jeg si, random greie. Det er mange som mener slikt i min generasjon – det er lett å rynke på nesen når man hører snakk om kunst. Basert på en empirisk undersøkelse gjennom en årrekke har jeg kommet frem til at dette ofte mer eller mindre er ubegrunnede standpunkter med bare delvise røtter i virkeligheten.

Og dét, kjære leser, er ikke nok. Vi skal ha røtter i virkeligheten. Vi skal ha fakta på bordet – det er slik kunnskapssamfunnet vil ha det, og kunnskapssamfunnet skal, faen meg, få det som det vil. Vi skylder kunnskapssamfunnet den der.

Jeg vil påstå at jeg har røtter både her og der når jeg sier at jeg har problemer med kunst. Så bare kom og prøv meg, kunnskapssamfunnet.

Det hele toppet seg for noen uker siden da jeg og noen venner gikk forbi det som tilsynelatende er et kunstverk som er satt opp like ved Lille Lungegårdsvannet i Bergen. Det vil si – der og da var jeg ikke helt sikker. Hvis du ikke har vært i Bergen og sett kunstverket ennå, du fattige, fattige menneske (men det regner jeg med at du ser deg tid til i relativt umiddelbar fremtid), kan jeg si såpass at det er en boks. I ett eller annet metall. For å vende tilbake til et allerede brukt begrep i denne teksten er den ganske random. Litt utvekster her og der, litt som en klatrevegg med visse utviklingsmessige problemer – men ellers en helt allminnelig boks. Ikke noe sjokkerende. Ingen kroppsdeler i tilstander som absolutt ikke bør vises frem på et sted der barnehager gjerne legger lunsjen sin til. Bare en boks.

Det viser seg at dette er kunst på sitt beste. Folk kommer langveisfra og med blålys på taket for å fotografere boksen og ta på utvekstene og føle proporsjonene som speiler seg i vannbildet og vanner seg i speilbildet og jeg vet ikke hva. De kommer med kamerastativer i titan og tar bilder med forskjellige blendinnstillinger og lukkertider. Folk tar bryllupsbildene sine ved siden av denne boksen. Eksperter går så langt som og si at “det var dette Bergen trengte. Nå er denne byen komplett. Den trenger ikke mer. Bergen er offisielt ferdig. Dett var dett, la oss feire med vafler og brunost.”

Det er her jeg bare må innse at jeg og kunst er fullstendig mismatch. Jeg er blind. Jeg så riktig nok denne komme – men det er alltid et sjokk å møte seg selv i døren på den måten. Alt og/eller ingenting kan være kunst hvis det er opp til meg. I og for seg kan det være en befriende tanke, at alt er kunst. At fotgjengerfeltet du forserer egentlig er en kommentar mot forbrukersamfunnet. At norsklæreren egentlig er et surrealistisk verk fra tidlig femtitall. At bestekompisen eller bestevenninnen egentlig bare er en performance subsidiert av Kulturdepartementet.

Og – tankekorset over alle tankekors – at dette innlegget er kunst. Et forsøk fra kunsten på å bite seg selv i halen.

Dét hadde vært noe det.