Klisset står høyt i kurs nå for tiden. Det er liksom ikke måte på – det trenger seg på oss overalt, dette klisset. Ved siden av pollenallergi, myggestikk, Skillet og solbriller store nok til å skjerme en middels stor rundkjøring, er klisset ett av de sikreste vårtegnene. Du kan ikke komme her og si at det er sommer før du har vært utsatt for klisset.

Åjada – det er så alvorlig at du ikke kan komme her. Vi må helt opp dit. Du må ikke under noen som helst omstendigheter komme her og si det.

Klisset kommer selvsagt i mange varianter. Den mest håndfaste formen for kliss er den du utsettes for en av de første dagene med temperaturer over tjue grader, når du finner det for godt å kjøpe deg en is som du på død og liv må nyte midt i solsteiken fordi du må ha Skille, og som ender opp som – ja, nettopp – kliss. En annen form for kliss er den som kommer som en følge av at diverse hormoner har en (lei) tendens til å løpe løpsk når kvikksølvet kryper mot nye høyder. Dette klisset kommer enten i diktform, fortrinnsvis kringkastet på tilfeldig valgte trær, som grand prix-bidrag neste vinter eller som mursteinsroman i seks bind en gang i fremtiden. Eller på en blogg i disse sosiale medier-befengte tider.

Du skjønner hvor jeg vil hen, hæ?

Det er bra.

Jeg er en blogger som ser på det som min misjon og samfunnsansvar å spre sommerstemning til de som tilfeldigvis skulle stikke innom, og føler at det minste jeg kan gjøre for fellesskapet er å lage litt kliss. Personlig ville jeg nok foretrukket å bare gitt en ispinn sammen med en hårføner til hver leser, men jeg innser at det medfører visse logistikkmessige problemer, selv i disse sosiale medier-befengte tider. Så lenge det ikke er mulig å sende gjenstander på 140 tegn eller mindre på Twitter, blir det med en klissete tekst.

Denne Bergen, denne er til deg.

Det er nemlig noe med Bergen i mai.

Noe helt spesielt – når det aldri blir helt skikkelig mørkt om nettene, når det er Festspill og du risikerer å bli møtt av et obskurt litausk sirkus med nakne rumper på skoleveien, når klærne og gresset tørker, noe som får meg til å tenke at vi har søren meg rett, vi bergenserne; Bergen er en fantastisk by å leve i.

Sannsynligvis verdens beste.
Spesielt i mai.

Det er i mai du skal oppleve Bergen, når rhodendendronen blomstrer og bergenserne kryper ut fra paraplyene sine og ser seg forsiktig rundt og setter seg i parken nedenfor Den Nationale Scene, ovenfor den blå steinen som i grunnen ikke er blå i det hele tatt, eller i Byparken for å ta til seg sårt tiltrengte solstråler.

Det er i mai du skal ta deg en tur gjennom noen av smauene i Bergen, som Knøsesmauet og Hamburgersmauet, ta deg en tur utover i Sandviken mot sjøbodene helt nede i vannkanten, eller oppover mot Klosteret og videre ut mot Nordnes hvor du kan ta deg et bad i Nordnesbadet. Det er i mai du skal gå gjennom Skostredet med sine bortgjemte fortauskafeer, og ende opp på Fisketorget eller Bryggen, kjøpe deg en kurv overpisede jordbær, en softis eller en skillingsbolle, og spise den på pynten ved Zachariasbryggen. Du kan gjøre det i april eller juni også – men det er i mai det har størst effekt. Det er i mai at den atmosfæren som rettferdiggjør 280 dager med regn råder i Bergen. Den må rett og slett oppleves.

Og da gjør det, innerst inne, ikke så vondt at Bergens stolthet er Norges dårligste fotballag for tiden.

(Jeg er fullt klar over at jeg kunne sprengt klisseskalaen med “<3″ på slutten. Men ett sted går anstendighetens grenser, selv for meg når jeg skriver klissete.)