La oss ikke kalle dette et comeback. Det blir for dumt. For enkelt. Comeback er tross alt en positiv ting. Dessuten er ikke dette et comeback. Vi snakker først comeback når man f.eks går fra fire innlegg for dagen til å ikke blogge på sånn ett år og plutselig si “shallabaisen verden” igjen og late som om ingenting har skjedd. Da er det comeback. Men ikke dette. Kall meg melodramatisk – men det blir å fare med løgn. Og slikt driver vi ikke med.
Neida. Ikke i det hele tatt.
Jeg tenkte at jeg skulle bryte med forventningene du har som leser overfor meg som blogger ved å rett og slett fortelle deg hva jeg har gjort siden sist. Det er en tung beslutning, så klart. Men i dag må jeg løse ut dispensasjon fra Det Internasjonale Fjasement om å skrive et slags “siden sist”-innlegg. Jeg begrunner med at det står mellom dette og ikke noe innleggg i det hele tatt. For jeg er der for tiden – men det kan vi med fordel komme tilbake til i et senere innlegg. For eksempel.
Men så er det ikke hver dag det er en askesky som setter kjepper i hjulet for en stakkar heller.
Nei – jeg vil påstå det. Jeg er en slik som tar høyde for det meste når jeg pakker snippesken min. Jeg tar for eksempel alltid med meg et lite stykke norsk medisinaldepot når jeg skal til syden med sveisebriller, myggspray, solkrem som kan beskytte mot radioaktiv stråling på kloss hold og paracet. Paracet er kanskje det mest oppsiktsvekkende her – ettersom jeg og paracet har problemer med forholdet vårt. Heldigvis (i denne sammenheng – rolig nå, folkens) har jeg en tendens til å bare få svineinfluensa når jeg først blir syk. Og da har ikke paracet noe å stille opp med heller.
Men her før helgen, da jeg tilfeldigvis befant meg på en særs hyggelig studietur til Hamburg, møtte jeg meg selv i døren. Jeg ble tatt skikkelig på sengen av noe jeg ikke hadde tatt høyde for i det hele tatt. Noe som hverken myggolje eller paracet eller sveisebriller kunne hamle opp med. Jeg vil påstå at det som tok meg på sengen kom under punktet “Atomkrig” på listen over potensielle hindringer som kan utsette hjemreisen min – en liste som jeg selvfølgelig alltid utarbeider før jeg skal ut og reise.
Aske.
Alle som har opplevd å få hjemreisen sin utsatt på grunn av noe så trivielt som aske fra Island tror jeg på et eller annet tidspunkt har spurt seg selv “er det meg?” og den klassiske “hva faen har jeg gjort for å fortjene dette?”. Det er i slike situasjoner det er praktisk å være ateist. For du lar det bli med det. Du legger ballen død rett før det begynner å gå til hodet. Før du tar alt opp til de neste instanser og setter åndelige gemakker på saken.
Uansett – jeg kunne ikke la være å tenke mitt. Det blir nemlig god tid til å tenke når du kjører buss i 21 timer fra Tyskland til Norge. Du begynner å tenke rett etter at du innser at iphonen din ikke kommer til å takle 21 timer med spilling og/eller musikkavspilling. At den på ett eller annet tidspunkt kommer til å miste lystyrke, vibrere desperat etter strømforsyning, for så å forsvinne mens den med grøtete pixler sier “kritisk lavt batterinivå” og tar kvelden. Og du, dens beste venn, må sitte maktesløs og se den dø i hånden din.
Ja. Så brutal, kald og jævlig har verden blitt.
Da jeg (sånn omtrent) nådde det punktet, da bussen vår kjørte gjennom grisgrendte landsbyer i det høytyske og lavdanske landskapet, da tenkte jeg:
Island. Trenger vi egentlig dem mer? Vi kan jo få det til å se ut som en ulykke.
Men det er jo ikke islendingene sin skyld. Ikke dette. Det der med den konkursen deres og Glitnir og Icesave bør de ta på sin egen kappe. Dette her derimot, er bare uflaks. Men det er liksom så typisk. Det er så dramaturgisk. Og det er bare til å vedgå at Verdensrevyen som jeg nevnte før jul en gang ruller ufortrødent videre. Folkene bak den slutter aldri å overraske med sin kreativitet. Kudos for det.
Men likevel. Har vi bruk for Island? Kan vi ikke bare ta vare på menneskene derfra, gi dem norsk pass og bare kvitte oss med den øyen der ute? Dytte den de par meterne som skal til før den synker, litt sånn som Maldivene holder på med. De mangler vel bare centimeteren før de sier adios.
Det er bare et hypotetisk forslag fra toppen av hodet. Jeg åpner for hjernestorm og hjernevask og det som verre er. Men noe bør vi finne på.
Bare husk å gjøre det litt stille. Og fort. Katla sover fremdeles.
Jeg foreslår suppekjøkken for dem istedet. Må da være nok av kokende vann i diverse jökuler og vulkaner!
Tenk så godt det hadde vært med sodd og flatbrød… Mmmm!
.-= Marias siste blogginnlegg var Day 14 — A non-fictional book =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
April 23rd, 2010 at 16:40
Hehe – hvorfor ikke? Synes det illustrerer fint situasjonen til islendingene hvis noen setter opp suppekjøkken for dem.
[Svar]
Hvem har tatt min yndlingsblogg?
Hvor er Tankefjas?
Kommer den til meg igjen?
Kommer Tankefjas?
Nå er jeg alene her
Hvorfor er jeg det?
Tunnelen er så stor og svær
Mon tro om jeg får se
Tankefjas igjen
Tankefjas, min yndlingsblogg
Tankefjas…
Det nærmer seg en måned…!!
[Svar]
En tåre triller på mitt kinn
Jeg kjenner den så godt
Nå er jeg helt alene her
Og mitt øye er så vått.
Alt er mørkt og veldig trist
Hvorfor er det det?
Tunellen er så stor og svær
Mon tro om jeg får lese
Tankefjas igjen
Tankefjas, min yndlingsblogg
Tankefjas…
Jeg gir meg ikke før du blogger igjen.
[Svar]
Jeg heier på Karianne. Skjerpings, Kimmyboy.
Hvordan kan jeg sjefsfjase når ikke du fjaser?
.-= CingTs siste blogginnlegg var Å søke hjelp til skolearbeid – problemfritt? =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
May 23rd, 2010 at 15:35
Først og fremst: Har ikke begge dere eksamener å lese til? Blir det ikke moralsk forkastelig å bruke tid – dyrebar sådan – på en høyst ordinær, norsk blogg uten aktivitet siste måned? Tid dere kunne brukt på å lese dere opp på Kant, Descartes, polynomregresjoner og de semibabylonske sivilisasjonene 2000 f. Kr?
Javel, hvis det er dette dere kaller “studieteknikk”, så greit for meg. Da ønsker jeg dere lykke til videre på veien.
Ellers må jeg si at jeg, sånn innerst inne, langt forbi den moralske avskyen jeg føler over at dere neglisjerer eksamensforberedelser, liker litt at dere etterlyser meg. Det er pluss i margen for god leserkultur. Dere har skjønt noe om hvordan blogging fungerer. Hvorfor det står et kommentarfelt her. Så takk for det.
Hva bloggen angår – jeg trenger litt mer tid. Det er en skikkelig dårlig periode i forholdet vårt for tiden. For tiden sover bloggen på sofaen hos noen venninner, og jeg ser den nesten aldri. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det godt igjen, litt fordi jeg ikke føler at det er jeg som er skylden i problemene våre. Det har bare blitt sånn. Vi har glidd fra hverandre. Det kiler ikke lenger i magen når vi møtes. Her for noen uker siden gjorde jeg noe jeg sjelden gjør, nemlig å gå inn på bloggen. Jeg leste meg litt bakover gjennom innleggene, og det hele endte med at jeg fikk hodepine. Jeg endte opp med problemstillingen “hva faen ser folk i dette her?”. La oss gjerne kalle dette for en litterær identitetskrise.
Så jeg vet ikke. Jeg trenger som sagt mer tid. Kanskje jeg blogger i neste uke, kanskje en gang ut på sommeren. Kanskje blir “askeskyavsky” det siste vi ser fra Tankefjas. Vi holder alle dører vidåpne.
Når det er sagt, alle lidenskapelige kjærlighetsforhold har sine ups and downs. Akkurat nå er jeg i den fasen som forherliger fortiden, det som var, som Tom Waits setter så fint ord på:
Det regner noe inn i granskauen for øyeblikket. Men det er jo ikke noe i veien for at det kan lette. Etter regn kommer som oftest sol. Eller enda mer regn, evt.
Og CingT: Du burde ta selvkritikk. Du har omtrent 130 sider rent fjas å sjefsfjase om. Vi venter i spenning.
[Svar]
Bastard!
Det er alt jeg har å si.
Og jeg vil ikke kjøpe kastanjene dine heller.
(CingT, du er herved oppgradert fra Bastard til sjåfør på ukedager)
.-= Marias siste blogginnlegg var Takk for alt =-.
[Svar]
Tankefjas sover fremdels.
.-= Beates siste blogginnlegg var 5 uker i fra. =-.
[Svar]
Kimmie!
Det er trist å lese kommentaren din, spesielt når jeg har fulgt bloggingen din helt siden før kimmeham.net. Jeg håper ikke at du slutter å blogge helt, for dette er en underholdende blogg som er unik.
Jeg skulle ønske jeg kunne si noe som får deg på andre tanker. Men hvis du føler at det du selv skriver ikke er bra, er det ingen vits i å skrive for at jeg skal bli fornøyd.
Uansett hva du velger vil jeg si takk for det du har levert. Takk for mange gode stunder.
[Svar]
Det står skrevet i «Hagakure», som sitert av Forest Whitakers rollefigur i verdens mest fantastiske film, «Ghost Dog: The Way of the Samurai»:
Moralen i denne forbindelse må vel være at selv om man kanskje blir søkk våt når det regner trollkjerringer, gjelder det å beholde roen. Ikke fordi man nødvendigvis blir noe mindre våt av den grunn, men fordi man da, om ikke annet, kun blir våt og ikke satt ut i tillegg.
Eventuelt kan man selvsagt håpe på bedre tider. Eller bedre vær, om du vil. Men det beste er nok å ta saken i egne hender.
.-= Lasses siste blogginnlegg var Det aristokratiske demokrati =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
June 3rd, 2010 at 21:45
Takk for meget kloke ord, Lasse.
Det er så sant, så sant. Disse japsene er ikke tapt bak en vogn. Jeg tar det med meg videre.
Karianne: Jeg har svart deg muntlig, som seg hør og bør, men det kan jo alltids være greit å få det offisielt også.
Siden vi er glad i åpenhet og den slags.
Du treffer bra på problemet når du sier at jeg ikke synes at det jeg skriver er bra. Det er det som er greien – at jeg virkelig ikke kan stå inne for de siste innleggene som har blitt publisert her de siste månedene. De er vel resultater av at jeg har blogget for bloggingens skyld, type “oi, nå er det to uker siden sist jeg blogget, da må jeg nesten få skrevet noe i kveld”. Når blogginnleggene blir til på den måten tror jeg ikke det blir bra tekster.
Da er det like greit å ta en pause og håpe at gløden kommer tilbake.
[Svar]
Pingback: Tankefjas » Blog Archive » Digitalt selvmord
Pingback: Tankefjas » Blog Archive » Årssluttfjas 2010