I morgen er det første april.

Jepp.

Snakk om kollisjon – dagen som er tilegnet spøk og moro, dagen som gir kommunegrå mennesker muligheten til å prøve seg som komikere, faller på en av de mest alvorstunge religiøse dagene vi har å oppdrive. Jeg må si at akkurat den er litt pinlig. Men jeg har forstått det slik at når påsken faller har med månen å gjøre, alt ettersom hvilken fase den befinner seg i. Vi vil ikke ha noe prepubertal måne med hormoner i ubalanse når vi feirer påske. Da skal den være moden og helst stå i ne. Og slik går det altså når vi setter månen til å bestemme når påsken skal være – skjærtorsdag faller på første april. La oss være sjeleglad for at månen ikke har ansvar for sommerferien. Da kunne fellesferien fort falt i november.

Nok om månen.

Siden jeg er av den typen som er veldig opptatt av etikk og rett og galt, og siden jeg selvfølgelig ser på meg selv som en ortodoks kristen (okei, nå driver jeg med systematisk løgn her – beklager) føler jeg at det blir galt å drive og lure folk på det mest ydmykende på selveste skjærtorsdag. Alvorlig talt – vi har da nok med påskekrimmen og Roald Øyen på NRK, som om vi oppå dette skulle få fante- og/eller lureri. Det kan bli for mye av det gode. Dessuten har jeg store planer om å ta meg helt datafri i morgen. Og aprilspøker blir ikke helt det samme på autopublish.

Derfor tenkte jeg at jeg heller kunne fokusere på andre ting i dagens blogginnlegg, siden jeg først sitter nå her og er i bloggehumør. Og hva er vel ikke mindre naturlig enn å fokusere på at det lakker og til og med lier mot vår og bedre tider? For det gjør det, kjære leser. Vi trodde vel strengt tatt at den aldri skulle komme tilbake, etter den vinteren fra helvete vi har lagt bak oss. Kom igjen – 90 dager med snø, hvor kom den ideen fra?!?

Jeg sitter med en følelse av at det liksom ikke var meningen at det skulle bli vår og grønt gress og timotei denne gangen. Alle som en skulle dø på verst tenkelige vis, noen til og med opptil flere ganger skulle vi tro Folkehelseinstituttet, og alt skulle opphøre i et eneste stort rosa, nøffende armageddon. Men vi lurte døden denne gangen også. Skalpen til svineinfluensaen har vi hengt opp ved siden av fugleinfluensaen, spanskesyken og Saddam Hussein. Ryktet vil ha det til at Harald Eia planlegger en spesialepisode av Hjernevask der han spør om det virkelig var miljø som felte disse tre, eller om de var arvelig belastet. Og snart kommer det seks bind fra Knausgård om hans kamp mot svineinfluensaen.

Vent og se. Du leste det først her.

Men nå øyner altså jeg og mine medsammensvorne vårfrelste kompanjonger at det er lys i enden av vintertunnelen og at vår gode venninne Våren er på vei til oss igjen med all sin prakt.  Hun kommer med det store, smittende gliset sitt, og med den deilige parfymen som bare er hennes. Hun tilhører den typen mennesker som vet selv at hun er vakker, som i neste omgang gjør henne enda vakrere. Og vi rundt henne kan ikke gjøre annet enn å hylle henne. For hun er jo vakker. Det er vedtatt i de høyeste instanser.

Men jeg mener at du skal få lov til å hylle deg selv litt også. For du har vært flink. Du har gått gjennom høst og vinter, og høst og vinter i landet vi liker å kalle Kiempærs foedeland er ikke noe for sarte sjeler. Så jeg synes at du skal gi deg selv et klapp på skulderen. Kjøp noe fint til deg selv som du har ønsker deg en stund. En bok, kanskje. For alt jeg vet en av Knauseren. Eller et klesplagg. Bare ikke onepiece. Lov meg det – ikke onepiece. Alt annet, men ikke det.

Men husk å være klar til å ta Henne imot når hun kommer. Våren. Hun kan være her når som helst.

Gi henne en klem og få henne til å føle seg som hjemme.